Matthew 22 Cross References - Norwegian

¹ Og Jesus tok atter til orde og talte til dem i lignelser og sa: ² Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sin sønn. ³ Og han sendte sine tjenere ut for å be de innbudne komme til bryllupet; men de vilde ikke komme. ⁴ Atter sendte han andre tjenere ut og sa: Si til de innbudne: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid: mine okser og mitt gjø-fe er slaktet, og alt er ferdig; kom til bryllupet! ⁵ Men de brydde sig ikke om det og gikk sin vei, den ene til sin aker, den annen til sitt kjøbmannskap; ⁶ og de andre tok fatt på hans tjenere, hånte dem og slo dem ihjel. ⁷ Men kongen blev harm, og sendte sine krigshærer ut og drepte disse manndrapere og satte ild på deres by. ⁸ Derefter sier han til sine tjenere: Bryllupet er vel ferdig, men de innbudne var det ikke verd; ⁹ gå derfor ut på veiskjellene og be til bryllups så mange I finner! ¹⁰ Så gikk da disse tjenere ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode, og bryllupshuset blev fullt av gjester. ¹¹ Da nu kongen gikk inn for å se på dem som satt til bords, så han der en mann som ikke hadde bryllupsklædning på. ¹² Og han sa til ham: Min venn! hvorledes er du kommet inn her og har ikke bryllupsklædning på! Men han tidde. ¹³ Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal være gråt og tenners gnidsel. ¹⁴ For mange er kalt, men få er utvalgt. ¹⁵ Da gikk fariseerne bort og holdt råd om hvorledes de kunde fange ham i ord. ¹⁶ Og de sendte sine disipler avsted til ham sammen med herodianerne og lot dem si: Mester! vi vet at du er sanndru og lærer Guds vei i sannhet, og ikke bryr dig om nogen, for du gjør ikke forskjell på folk; ¹⁷ Si oss da: Hvad tykkes dig? er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke? ¹⁸ Men Jesus merket deres ondskap og sa: Hvorfor frister I mig, hyklere? ¹⁹ Vis mig skattens mynt! De rakte ham da en penning. ²⁰ Og han sier til dem: Hvis billede og påskrift er dette? ²¹ De sier til ham: Keiserens. Da sier han til dem: Gi da keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er! ²² Og da de hørte det, undret de sig, og forlot ham og gikk bort. ²³ Samme dag kom nogen sadduseere til ham, de som sier at det ikke er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa: ²⁴ Mester! Moses har sagt: Når en mann dør og ikke har barn, da skal hans bror gifte sig med hans hustru og opreise sin bror avkom. ²⁵ Nu var det hos oss syv brødre; og den første giftet sig og døde, og da han ikke hadde avkom, efterlot han sin hustru til broren. ²⁶ Likeså den annen og den tredje, like til den syvende. ²⁷ Men sist av alle døde kvinnen. ²⁸ Men i opstandelsen, hvem av de syv skal da få henne til hustru? for de har jo hatt henne alle sammen. ²⁹ Men Jesus svarte og sa til dem: I farer vill fordi I ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds kraft. ³⁰ For i opstandelsen hverken tar de til ekte eller gis de til ekte, men de er som Guds engler i himmelen. ³¹ Men om de dødes opstandelse, har I da ikke lest hvad som er sagt eder om den av Gud, som sier: ³² Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud? Han er ikke de dødes Gud, men de levendes. ³³ Og da folket hørte det, var de slått av forundring over hans lære. ³⁴ Men da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på sadduseerne, kom de sammen; ³⁵ og en av dem, en lovkyndig, spurte for å friste ham: ³⁶ Mester! hvilket bud er det største i loven? ³⁷ Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu. ³⁸ Dette er det største og første bud. ³⁹ Men det er et annet som er like så stort: Du skal elske din næste som dig selv. ⁴⁰ På disse to bud hviler hele loven og profetene. ⁴¹ Men mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem: ⁴² Hvad tykkes eder om Messias? hvis sønn er han? De sier til ham: Davids. ⁴³ Han sier til dem: Hvorledes kan da David i Ånden kalle ham herre, når han sier: ⁴⁴ Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender under dine føtter! ⁴⁵ Kaller nu David ham herre, hvorledes kan han da være hans sønn? ⁴⁶ Og ingen kunde svare ham et ord, og heller ikke vågde nogen å spørre ham mere fra den dag.

¹⁵ Og Jesus sa til dem: Kan vel brudesvennene sørge så lenge brudgommen er hos dem? Men de dager skal komme da brudgommen blir tatt fra dem, og da skal de faste. ¹⁶ Ingen setter en lapp av ukrympet tøi på et gammelt klædebon; for lappen river med sig et stykke av klædebonet, og riften blir verre. ¹⁷ Heller ikke fyller de ny vin i gamle skinnsekker; ellers revner sekkene, og vinen spilles, og sekkene ødelegges; men de fyller ny vin i nye skinnsekker, så blir begge deler berget.

⁴³ Når den urene ånd er faret ut av et menneske, går den gjennem tørre steder og søker hvile, men finner den ikke. ⁴⁴ Da sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus, som jeg fór ut av. Og når den kommer dit, finner den det ledig og feid og pyntet. ⁴⁵ Så går den bort og tar med sig syv andre ånder, verre enn den selv, og de går inn og bor der, og det siste blir verre med det menneske enn det første. Således skal det også gå denne onde slekt.

³ Og han talte meget til dem i lignelser og sa: Se, en såmann gikk ut for å så, ⁴ og da han sådde, falt noget ved veien; og fuglene kom og åt det op. ⁵ Og noget falt på stengrunn, hvor det ikke hadde meget jord; og det kom snart op, fordi det ikke hadde dyp jord; ⁶ men da solen gikk op, blev det avsvidd, og da det ikke hadde rot, visnet det. ⁷ Og noget falt blandt torner, og tornene skjøt op og kvalte det. ⁸ Og noget falt i god jord; og det bar frukt, noget hundre fold, og noget seksti fold, og noget tretti fold. ⁹ Den som har ører, han høre! ¹⁰ Og disiplene gikk til ham og sa: hvorfor taler du til dem i lignelser? ¹¹ Han svarte og sa til dem: Fordi eder er det gitt å få vite himlenes rikes hemmeligheter; men dem er det ikke gitt.

¹ For himlenes rike er likt en husbond som gikk ut tidlig om morgenen for å leie arbeidere til sin vingård. ² Og da han var blitt enig med arbeiderne om en penning om dagen, sendte han dem bort til sin vingård. ³ Og han gikk ut ved den tredje time og så andre stå ledige på torvet, ⁴ og til dem sa han: Gå også I bort til vingården, og hvad rett er, vil jeg gi eder. Og de gikk avsted. ⁵ Atter gikk han ut ved den sjette og den niende time og gjorde likeså. ⁶ Og han gikk ut ved den ellevte time og fant andre stående der, og han sa til dem: Hvorfor står I her ledige hele dagen? ⁷ De sa til ham: Fordi ingen har leid oss. Han sa til dem: Gå også I bort til vingården! ⁸ Men da det var blitt aften, sa vingårdens herre til sin forvalter: Kall arbeiderne frem og gi dem deres lønn; begynn med de siste og end med de første! ⁹ Så kom de som var leid ved den ellevte time, og de fikk hver sin penning. ¹⁰ Men da de første kom, tenkte de at de skulde få mere; men de fikk hver sin penning de også. ¹¹ Men da de fikk den, knurret de mot husbonden og sa: ¹² Disse siste har bare vært her en time, og du har gjort dem like med oss som har båret dagens byrde og hete. ¹³ Men han svarte en av dem og sa: Min venn! jeg gjør dig ikke urett, blev du ikke enig med mig om en penning? ¹⁴ Ta ditt og gå! Men jeg vil gi denne siste like så meget som dig. ¹⁵ Eller har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hvad jeg vil? eller er ditt øie ondt fordi jeg er god? ¹⁶ Således skal de siste bli de første, og de første de siste; for mange er kalt, men få utvalgt.

²⁸ Men hvad tykkes eder? En mann hadde to sønner, og han gikk til den ene og sa: Sønn, gå idag og arbeid i min vingård! ²⁹ Men han svarte: Jeg vil ikke. Men siden angret han det og gikk. ³⁰ Og han gikk til den andre og sa det samme til ham. Han svarte: Ja, herre! men gikk ikke. ³¹ Hvem av de to gjorde nu farens vilje? De sier: Den første. Jesus sier til dem: Sannelig sier jeg eder at toldere og skjøger kommer før inn i Guds rike enn I. ³² For Johannes kom til eder på rettferdighets vei, og I trodde ham ikke, men tolderne og skjøgene trodde ham; men I, enda I så det, angret I det ikke siden, så I trodde ham. ³³ Hør en annen lignelse: Det var en husbond som plantet en vingård, og han satte et gjerde omkring den og gravde en vinperse i den og bygget et tårn, og så leide han den ut til vingårdsmenn og drog utenlands. ³⁴ Da det nu led mot frukttiden, sendte han sine tjenere til vingårdsmennene for å ta imot den frukt som han skulde ha; ³⁵ og vingårdsmennene tok hans tjenere: en slo de, en drepte de, en stenet de. ³⁶ Atter sendte han andre tjenere, flere enn de første, og de gjorde likeså med dem. ³⁷ Men til sist sendte han sin sønn til dem og sa: De vil undse sig for min sønn. ³⁸ Men da vingårdsmennene så sønnen, sa de sig imellem: Dette er arvingen; kom, la oss slå ham ihjel, så vi kan få hans arv! ³⁹ Og de tok ham og kastet ham ut av vingården og slo ham ihjel. ⁴⁰ Når nu vingårdens herre kommer, hvad skal han da gjøre med disse vingårdsmenn? ⁴¹ De sier til ham: Ille skal han ødelegge disse illgjerningsmenn, og vingården skal han leie ut til andre vingårdsmenn, som gir ham frukten i rette tid. ⁴² Jesus sier til dem: Har I aldri lest i skriftene: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten; av Herren er dette gjort, og det er underfullt i våre øine? ⁴³ Derfor sier jeg eder: Guds rike skal tas fra eder og gis til et folk som bærer dets frukter. ⁴⁴ Og den som faller på denne sten, han skal knuses, men den som den faller på, ham skal den smuldre til støv. ⁴⁵ Og da yppersteprestene og fariseerne hørte hans lignelser, skjønte de at han talte om dem. ⁴⁶ Og de søkte å gripe ham, men fryktet for folket; for det holdt ham for en profet.

³³ Og i mange sådanne lignelser talte han ordet til dem, så meget som de kunde høre, ³⁴ og uten lignelse talte han ikke til dem; men i enrum utla han alt sammen for sine disipler.

¹⁰ Han sa da: Eder er det gitt å få vite Guds rikes hemmeligheter; men de andre gis det i lignelser, forat de skal se og dog ikke se, og høre og dog ikke forstå.

¹⁶ Da sa han til ham: Det var en mann som gjorde en stor nattverd og innbød mange;

¹⁰ Kongedøtre er iblandt dine utvalgte; dronningen står ved din høire hånd i gull fra Ofir. ¹¹ Hør, datter, og gi akt og bøi ditt øre, og glem ditt folk og din fars hus, ¹² og la kongen ha sin lyst i din skjønnhet! For han er din herre, og du skal falle ned for ham. ¹³ Og Tyrus' datter skal søke din yndest med gaver - de rike blandt folket. ¹⁴ Såre herlig er kongedatteren der inne; hennes klædning er gjennemvirket med gull. ¹⁵ I stukne klær ledes hun frem til kongen; jomfruer, hennes venninner, følger henne; de føres inn til dig. ¹⁶ De ledes frem med fryd og jubel, de går inn i kongens slott.

²⁴ En annen lignelse fremsatte han for dem og sa: Himlenes rike er å ligne med en mann som hadde sådd god sæd i sin aker;

³¹ En annen lignelse fremsatte han for dem og sa: Himlenes rike er likt et sennepskorn som en mann tok og sådde i sin aker; ³² det er mindre enn alt annet frø; men når det vokser til, er det større enn alle maturter og blir til et tre, så himmelens fugler kommer og bygger rede i dets grener. ³³ En annen lignelse sa han dem: Himlenes rike er likt en surdeig som en kvinne tok og skjulte i tre skjepper mel, til det blev syret alt sammen.

⁴⁴ Himlenes rike er likt en skatt som var gjemt i en aker, og som en mann fant og skjulte, og i sin glede gikk han bort og solgte alt det han hadde, og kjøpte akeren. ⁴⁵ Atter er himlenes rike likt en kjøpmann som søkte efter gode perler, ⁴⁶ og da han fant en kostelig perle, gikk han bort og solgte alt det han hadde, og kjøpte den. ⁴⁷ Atter er himlenes rike likt en not som kastes i havet og samler fisk av alle slags;

² Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sin sønn. ³ Og han sendte sine tjenere ut for å be de innbudne komme til bryllupet; men de vilde ikke komme. ⁴ Atter sendte han andre tjenere ut og sa: Si til de innbudne: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid: mine okser og mitt gjø-fe er slaktet, og alt er ferdig; kom til bryllupet! ⁵ Men de brydde sig ikke om det og gikk sin vei, den ene til sin aker, den annen til sitt kjøbmannskap; ⁶ og de andre tok fatt på hans tjenere, hånte dem og slo dem ihjel. ⁷ Men kongen blev harm, og sendte sine krigshærer ut og drepte disse manndrapere og satte ild på deres by. ⁸ Derefter sier han til sine tjenere: Bryllupet er vel ferdig, men de innbudne var det ikke verd; ⁹ gå derfor ut på veiskjellene og be til bryllups så mange I finner! ¹⁰ Så gikk da disse tjenere ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode, og bryllupshuset blev fullt av gjester. ¹¹ Da nu kongen gikk inn for å se på dem som satt til bords, så han der en mann som ikke hadde bryllupsklædning på. ¹² Og han sa til ham: Min venn! hvorledes er du kommet inn her og har ikke bryllupsklædning på! Men han tidde. ¹³ Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal være gråt og tenners gnidsel. ¹⁴ For mange er kalt, men få er utvalgt.

¹ Da skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen. ² Men fem av dem var dårlige og fem kloke; ³ de dårlige tok sine lamper, men tok ikke olje med sig; ⁴ men de kloke tok olje i sine kanner sammen med lampene. ⁵ Men da brudgommen gav sig tid, slumret de alle inn og sov. ⁶ Men midt på natten lød der et rop: Se, brudgommen kommer! gå ham i møte! ⁷ Da våknet alle jomfruene og gjorde sine lamper i stand. ⁸ Men de dårlige sa til de kloke: Gi oss av eders olje! for våre lamper slukner. ⁹ Men de kloke svarte: Nei; det vilde ikke bli nok både til oss og til eder; gå heller til kjøbmennene og kjøp til eder selv! ¹⁰ Men mens de gikk bort for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupet; og døren blev lukket. ¹¹ Til sist kom da også de andre jomfruer og sa: Herre! herre! lukk op for oss! ¹² Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg eder: Jeg kjenner eder ikke. ¹³ Våk derfor! for I vet ikke dagen eller timen. ¹⁴ For det er likesom en mann som vilde drage utenlands og kalte sine tjenere for sig og overgav dem sin eiendom,

¹⁶ Da sa han til ham: Det var en mann som gjorde en stor nattverd og innbød mange; ¹⁷ og han sendte sin tjener ut ved den tid nattverden skulde holdes, for å si til de innbudne: Kom! for nu er det ferdig. ¹⁸ Men de begynte alle som én å undskylde sig. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en aker og må nødvendig gå ut og se på den; jeg ber dig, ha mig undskyldt! ¹⁹ Og en annen sa: Jeg har kjøpt fem par okser og går ut for å prøve dem; jeg ber dig, ha mig undskyldt! ²⁰ Og atter en annen sa: Jeg har tatt mig en hustru, og derfor kan jeg ikke komme. ²¹ Og tjeneren kom og fortalte sin herre dette. Da blev husbonden harm og sa til tjeneren: Gå i hast ut på byens gater og streder, og før herinn de fattige og vanføre og blinde og halte! ²² Og tjeneren sa: Herre! det er gjort som du bød, og der er ennu rum. ²³ Da sa herren til tjeneren: Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød dem til å komme inn, forat mitt hus kan bli fullt! ²⁴ For jeg sier eder at ingen av de menn som var innbudt, skal smake min nattverd.

²⁹ Den som har bruden, han er brudgom; men brudgommens venn, som står og hører på ham, gleder sig storlig over brudgommens røst. Denne min glede er nu blitt fullkommen. ³⁰ Han skal vokse, jeg skal avta.

² For jeg er nidkjær for eder med Guds nidkjærhet; jeg trolovet eder jo med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus;

²⁴ Men likesom menigheten underordner sig under Kristus, således skal også hustruene underordne sig under sine menn i alle ting. ²⁵ I menn! elsk eders hustruer, likesom Kristus elsket menigheten og gav sig selv for den, ²⁶ for å hellige den, idet han renset den ved vannbadet i ordet, ²⁷ forat han selv kunde fremstille menigheten for sig i herlighet, uten plett eller rynke eller noget sådant, men at den kunde være hellig og ulastelig. ²⁸ Så er mennene skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker sig selv; ²⁹ ingen har jo nogensinne hatet sitt eget kjød, men han før og varmer det, likesom Kristus gjør med menigheten; ³⁰ for vi er hans legemes lemmer. ³¹ Derfor skal mannen forlate far og mor og holde sig til sin hustru, og de to skal være ett kjød. ³² Denne hemmelighet er stor; men jeg tenker hermed på Kristus og på menigheten.

⁷ La oss glede og fryde oss og gi ham æren! for Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort sig rede, ⁸ og det er henne gitt å klæ sig i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger. ⁹ Og han sier til mig: Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllups-nattverd! Og han sier til mig: Dette er Guds sanne ord.

¹³ Når I kommer inn i byen, finner I ham straks før han går op på haugen til måltidet; for folket går ikke til bords før han kommer, fordi han skal velsigne offeret; først derefter setter de innbudne sig til bords. Gå bare op! For nettop nu kan I treffe ham.

¹¹ Ditt folk bosatte sig i landet*; du laget det ved din godhet i stand for den elendige, Gud! / {* Kana'an.}

¹⁰ Det skal ikke være nogen fremmed gud hos dig, og du skal ikke tilbede utlendingens gud. ¹¹ Jeg er Herren din Gud, som førte dig op av Egyptens land; lukk din munn vidt op, at jeg kan fylle den! ¹² Men mitt folk hørte ikke min røst, og Israel vilde ikke lyde mig.

¹⁵ For så sa Herren, Israels Gud, Israels Hellige: Dersom I vender om og holder eder rolige, skal I frelses; i stillhet og i tillit skal eders styrke være. Men I vilde ikke.

¹ Nu vel, alle I som tørster, kom til vannene, og I som ingen penger har! Kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk! ² Hvorfor veier I ut penger for det som ikke er brød, og eders fortjeneste for det som ikke kan mette? Hør på mig! Så skal I ete det gode, og eders sjel glede sig ved de fete retter.

¹⁶ Så sa Herren: Stå på veiene og se til, og spør efter de gamle stier, spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal I finne hvile for eders sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den. ¹⁷ Og jeg satte vektere over eder og sa: Gi akt på basunens lyd! Men de sa: Vi vil ikke gi akt.

⁴ Og Herren sendte til eder alle sine tjenere, profetene, tidlig og sent; men I hørte ikke, og I bøide ikke eders øre til å høre.

¹⁵ Og jeg sendte til eder alle mine tjenere, profetene, tidlig og sent, og sa: Vend om, hver fra sin onde vei, og bedre eders gjerninger og følg ikke andre guder for å tjene dem! Så skal I få bo i det land jeg har gitt eder og eders fedre. Men I vendte ikke eders øre til og adlød mig ikke.

² Jo mere de* kalte på dem, dess mere gikk de bort fra dem; de ofrer til Ba'alene og brenner røkelse for de utskårne billeder. / {* profetene.}

⁷ for mitt folk henger fast ved sitt frafall fra mig, og kaller nogen dem til det høie, er det ingen av dem som løfter sitt øie opad.

⁷ Vær stille for Herren, Israels Gud! For Herrens dag er nær; Herren har stelt til en offerslaktning, han har innvidd sine gjester.

² og sa: Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!

⁶ men gå heller til de fortapte får av Israels hus! ⁷ Og når I går avsted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær!

³⁴ Da det nu led mot frukttiden, sendte han sine tjenere til vingårdsmennene for å ta imot den frukt som han skulde ha;

³⁷ Jerusalem! Jerusalem! du som slår ihjel profetene, og stener dem som er sendt til dig! hvor ofte jeg vilde samle dine barn, likesom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I vilde ikke.

⁷ Og han kalte de tolv til sig og begynte å sende dem ut, to og to, og gav dem makt over de urene ånder. ⁸ Og han bød dem at de ikke skulde ta noget med på veien, uten bare en stav, ikke brød, ikke skreppe, ikke kobber i beltet, ⁹ men ha sko på, og ikke to kjortler. ¹⁰ Og han sa til dem: Hvor I kommer inn i et hus, der skal I bli til I drar videre fra det sted. ¹¹ Og hvor de ikke tar imot eder og ikke hører på eder, der skal I gå ut fra det sted og ryste av støvet under eders føtter til et vidnesbyrd mot dem.

¹ Og han kalte de tolv sammen og gav dem makt og myndighet over alle de onde ånder og til å helbrede sykdommer, ² og han sendte dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede syke. ³ Og han sa til dem: Ta ikke noget med på veien, hverken stav eller skreppe eller brød eller penger! heller ikke skal I ha to kjortler hver. ⁴ Og i det hus I kommer inn i, der skal I bli, og fra det skal I dra videre. ⁵ Og hvert sted hvor de ikke tar imot eder, gå ut av den by og ryst støvet av eders føtter til et vidnesbyrd mot dem! ⁶ Så gikk de ut og drog omkring fra by til by og forkynte evangeliet og helbredet folk allesteds.

³⁴ Jerusalem! Jerusalem! du som slår ihjel profetene og stener dem som er sendt til dig! hvor ofte jeg vilde samle dine barn, likesom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I vilde ikke.

¹⁵ Da en av dem som satt med til bords, hørte dette, sa han til ham: Salig er den som får sitte til bords i Guds rike. ¹⁶ Da sa han til ham: Det var en mann som gjorde en stor nattverd og innbød mange; ¹⁷ og han sendte sin tjener ut ved den tid nattverden skulde holdes, for å si til de innbudne: Kom! for nu er det ferdig.

²⁸ Da blev han vred og vilde ikke gå inn. Hans far gikk da ut og talte vennlig til ham;

²⁷ Men disse mine fiender som ikke vilde at jeg skulde være konge over dem, før dem hit og hugg dem ned for mine øine!

⁴⁰ og I vil ikke komme til mig for å få liv.

⁴⁵ Men da jødene så folkehopen, blev de fulle av nidkjærhet og motsa det som blev sagt av Paulus, ja motsa og spottet.

²¹ men om Israel sier han: Hele dagen rakte jeg mine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk.

²⁵ Se til at I ikke avviser ham som taler! For slapp ikke hine fri, de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi slippe om vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen!

¹⁷ Og Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt!

¹⁷ De vilde ikke høre og kom ikke i hu de undergjerninger du hadde gjort for dem, men var hårdnakkede og valgte sig en høvding og vilde i sin gjenstridighet vende tilbake til sin trældom; men du er en Gud som tilgir, nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunnhet, og du forlot dem ikke.

⁵ For du, Herre, er god og villig til å forlate og rik på miskunnhet mot alle dem som påkaller dig.

³⁶ Atter sendte han andre tjenere, flere enn de første, og de gjorde likeså med dem.

⁸ Derefter sier han til sine tjenere: Bryllupet er vel ferdig, men de innbudne var det ikke verd;

¹ Siden utvalgte Herren også sytti andre og sendte dem ut, to og to, i forveien for sig til hver by og hvert sted hvor han selv skulde komme. ² Og han sa til dem: Høsten er stor, men arbeiderne få; bed derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst! ³ Gå avsted! Se, jeg sender eder som lam midt iblandt ulver. ⁴ Bær ikke pung, ikke skreppe, ikke sko; gi eder ikke i tale med nogen på veien! ⁵ Men hvor I kommer inn i et hus, der skal I først si: Fred være med dette hus! ⁶ Og er det et fredens barn der, da skal eders fred hvile over ham, men hvis ikke, da skal den vende tilbake over eder. ⁷ Men bli der i huset, og et og drikk hvad de byr eder! for arbeideren er sin lønn verd. I skal ikke flytte fra hus til hus. ⁸ Og hvor I kommer inn i en by og de tar imot eder, der skal I ete hvad de setter frem for eder, ⁹ og helbred de syke som er der, og si til dem: Guds rike er kommet nær til eder! ¹⁰ Men hvor I kommer inn i en by og de ikke tar imot eder, der skal I gå ut på dens gater og si: ¹¹ Endog støvet som er blitt hengende ved våre føtter av eders by, stryker vi av til eder; men dette skal I vite at Guds rike er kommet nær! ¹² Jeg sier eder at det skal gå Sodoma tåleligere på hin dag enn den by. ¹³ Ve dig, Korasin! ve dig, Betsaida! for dersom de kraftige gjerninger som er gjort i eder, var gjort i Tyrus og Sidon, da hadde de for lenge siden omvendt sig og sittet i sekk og aske. ¹⁴ Dog, det skal gå Tyrus og Sidon tåleligere i dommen enn eder. ¹⁵ Og du, Kapernaum, som er blitt ophøiet like til himmelen! like til dødsriket skal du bli nedstøtt. ¹⁶ Den som hører eder, hører mig, og den som forkaster eder, forkaster mig, og den som forkaster mig, forkaster ham som sendte mig.

¹⁷ og han sendte sin tjener ut ved den tid nattverden skulde holdes, for å si til de innbudne: Kom! for nu er det ferdig.

⁴⁶ Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias skal lide og opstå fra de døde på den tredje dag, ⁴⁷ og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av.

⁵⁰ dette er det brød som kommer ned fra himmelen, forat en skal ete av det og ikke dø. ⁵¹ Jeg er det levende brød, som er kommet ned fra himmelen; om nogen eter av dette brød, skal han leve evindelig; og det brød jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv. ⁵² Jødene trettet da med hverandre og sa: Hvorledes kan han gi oss sitt kjød å ete? ⁵³ Jesus sa da til dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Dersom I ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har I ikke liv i eder. ⁵⁴ Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal opreise ham på den ytterste dag; ⁵⁵ for mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke. ⁵⁶ Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i mig og jeg i ham. ⁵⁷ Likesom den levende Fader har utsendt mig, og jeg lever ved Faderen, således skal også den som eter mig, leve ved mig.

⁸ men I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vidner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.

¹⁹ De som nu var adspredt på grunn av den trengsel som opstod for Stefanus' skyld, drog omkring like til Fønikia og Kypern og Antiokia, men talte ikke ordet til andre enn jøder. ²⁰ Men iblandt dem var det nogen menn fra Kypern og Kyrene, som kom til Antiokia, og der talte de også til grekerne og forkynte dem evangeliet om den Herre Jesus.

⁴⁶ Da tok Paulus og Barnabas til orde og sa dem rent ut: Det var nødvendig at Guds ord blev talt først til eder; men siden I støter det fra eder og ikke akter eder verdige til det evige liv, så vender vi oss nu til hedningene.

¹⁷ Og da tre dager var gått, skjedde det at han kalte sammen de første menn blandt jødene der i byen, og da de var kommet sammen, sa han til dem: Mine brødre! jeg som ikke har gjort noget imot vårt folk eller våre fedres skikker, blev fra Jerusalem av overgitt som fange i romernes hender; ¹⁸ da de hadde forhørt mig, vilde de late mig løs, fordi det ikke var nogen døds-sak mot mig. ¹⁹ Men da jødene satte sig imot det, blev jeg nødt til å innanke min sak for keiseren, men ikke som om jeg hadde noget klagemål imot mitt folk. ²⁰ Av denne årsak har jeg da bedt eder hit for å få se eder og tale med eder; for det er for Israels håps skyld jeg bærer denne lenke. ²¹ De sa da til ham: Hverken har vi fått noget brev om dig fra Judea, heller ikke er nogen av brødrene kommet og har meldt eller sagt noget ondt om dig. ²² Men vi vil gjerne få høre av dig hvad du mener; for om denne sekt er det oss vitterlig at den allesteds finner motsigelse. ²³ Efterat de da hadde avtalt en dag med ham, kom de i større mengde til ham i hans herberge; han la da ut for dem, idet han vidnet om Guds rike og søkte å overbevise dem om Jesus ut av Mose lov og profetene, fra årle morgen til aften silde. ²⁴ Og nogen blev overbevist ved det han sa, men andre var vantro. ²⁵ De gikk da fra hverandre i uenighet, idet Paulus sa det ene ord: Rettelig talte den Hellige Ånd ved profeten Esaias til eders fedre da han sa: ²⁶ Gå til dette folk og si: I skal høre og høre og ikke forstå, og se og se og ikke skjelne; ²⁷ for dette folks hjerte er sløvet, og med ørene hører de tungt, og sine øine lukker de, forat de ikke skal se med øinene og høre med ørene og forstå med hjertet og omvende sig, så jeg kunde få læge dem. ²⁸ Så være det eder da vitterlig at denne Guds frelse er blitt utsendt til hedningene; hos dem skal den også finne øre. ²⁹ Og da han hadde sagt dette, gikk jødene bort og hadde et skarpt ordskifte innbyrdes. ³⁰ Han blev da to fulle år i sitt leide herberge, og tok imot alle som kom til ham, ³¹ og han forkynte Guds rike og lærte om den Herre Jesus med all frimodighet, uten hindring.

³² Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham?

⁷ Rens derfor ut den gamle surdeig, så I kan være ny deig, likesom I er usyrede! for vårt påskelam er jo slaktet: Kristus. ⁸ La oss derfor holde høitid, ikke med gammel surdeig eller med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!

¹⁴ Da gikk Lot ut og talte til sine svigersønner, dem som skulde ha hans døtre. og sa: Stå op og gå bort fra dette sted! For Herren vil ødelegge byen. Men hans svigersønner tenkte at han bare spøkte.

³⁴ Og Jakob gav Esau brød og linsevelling, og han åt og drakk og stod op og gikk sin vei. Således ringeaktet Esau førstefødselsretten.

²⁴ Og de foraktet det herlige land, de trodde ikke hans ord, ²⁵ og de knurret i sine telt, de hørte ikke på Herrens røst.

²² Men den som blev sådd blandt torner, det er den som hører ordet, og verdens bekymring og rikdommens forførelse kveler ordet, og det blir uten frukt.

³⁸ for likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og gav til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken, ³⁹ og de visste ikke av før vannflommen kom og tok dem alle, således skal også Menneskesønnens komme være.

¹⁸ Men de begynte alle som én å undskylde sig. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en aker og må nødvendig gå ut og se på den; jeg ber dig, ha mig undskyldt! ¹⁹ Og en annen sa: Jeg har kjøpt fem par okser og går ut for å prøve dem; jeg ber dig, ha mig undskyldt! ²⁰ Og atter en annen sa: Jeg har tatt mig en hustru, og derfor kan jeg ikke komme.

²⁶ Og likesom det gikk i Noahs dager, så skal det også gå i Menneskesønnens dager: ²⁷ de åt og drakk, de tok til ekte og blev gitt til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken; så kom vannflommen og ødela dem alle sammen. ²⁸ På samme vis - likesom det gikk i Lots dager: de åt og drakk, de kjøpte og solgte, de plantet og bygget; ²⁹ men den dag da Lot gikk ut av Sodoma, da lot Gud ild og svovel regne fra himmelen og ødela dem alle sammen - ³⁰ således skal det også gå på den dag da Menneskesønnen åpenbares. ³¹ På den dag må den som er på taket og har sine ting i huset, ikke stige ned for å hente dem, og heller ikke den som er ute på marken, vende tilbake til sitt hjem. ³² Kom Lots hustru i hu!

¹³ Men andre sa spottende: De er fulle av søt vin!

²⁵ Men da han talte om rettferd og avhold og den kommende dom, blev Feliks forferdet og sa: Gå bort for denne gang! når jeg får god tid, vil jeg kalle dig til mig igjen.

⁴ Eller forakter du hans godhets og tålmods og langmods rikdom, og vet ikke at Guds godhet driver dig til omvendelse?

⁶ For kjødets attrå er død, men Åndens attrå er liv og fred,

⁹ men de som vil bli rike, faller i fristelse og snare og mange dårlige og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. ¹⁰ For pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme faret vill fra troen og har gjennemstunget sig selv med mange piner.

⁴ svikefulle, fremfusende, opblåste, slike som elsker sine lyster høiere enn Gud,

³ hvorledes skal da vi undfly om vi ikke akter så stor en frelse? - den som først blev forkynt ved Herren og derefter stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham,

¹⁵ Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om nogen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham; ¹⁶ for alt det som er i verden, kjødets lyst og øinenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden.

¹⁰ Salige er de som er forfulgt for rettferdighets skyld; for himlenes rike er deres. ¹¹ Salige er I når de spotter og forfølger eder og lyver eder allehånde ondt på for min skyld. ¹² Gled og fryd eder! for eders lønn er stor i himmelen; for således forfulgte de profetene før eder.

¹² Og når I kommer inn i et hus, da skal I hilse det; ¹³ og dersom huset er det verd, da komme eders fred over det; men dersom det ikke er det verd, da vende eders fred tilbake til eder! ¹⁴ Og om nogen ikke tar imot eder og ikke hører på eders ord, da gå ut av det hus eller den by, og ryst støvet av eders føtter! ¹⁵ Sannelig sier jeg eder: Det skal gå Sodomas og Gomorras land tåleligere på dommens dag enn den by. ¹⁶ Se, jeg sender eder som får midt iblandt ulver; vær derfor kloke som slanger og enfoldige som duer! ¹⁷ Men vokt eder for menneskene! for de skal overgi eder til domstolene og hudstryke eder i sine synagoger; ¹⁸ og I skal føres frem for landshøvdinger og konger for min skyld, til vidnesbyrd for dem og for hedningene.

²² og I skal hates av alle for mitt navns skyld; men den som holder ut til enden, han skal bli frelst. ²³ Men når de forfølger eder i den ene by, da fly til den andre! for sannelig sier jeg eder: I skal ikke komme til ende med Israels byer før Menneskesønnen kommer. ²⁴ En disippel er ikke over sin mester, heller ikke en tjener over sin herre; ²⁵ det er nok for disippelen at han blir som sin mester, og tjeneren som sin herre; har de kalt husbonden Be'elsebul, hvor meget mere da hans husfolk!

³⁵ og vingårdsmennene tok hans tjenere: en slo de, en drepte de, en stenet de. ³⁶ Atter sendte han andre tjenere, flere enn de første, og de gjorde likeså med dem. ³⁷ Men til sist sendte han sin sønn til dem og sa: De vil undse sig for min sønn. ³⁸ Men da vingårdsmennene så sønnen, sa de sig imellem: Dette er arvingen; kom, la oss slå ham ihjel, så vi kan få hans arv! ³⁹ Og de tok ham og kastet ham ut av vingården og slo ham ihjel.

³⁴ Derfor, se, jeg sender til eder profeter og vismenn og skriftlærde; nogen av dem skal I slå ihjel og korsfeste, og nogen av dem skal I hudstryke i eders synagoger og forfølge fra by til by, ³⁵ forat det skal komme over eder alt det rettferdige blod som er utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod inntil Sakarias', Barakias' sønns blod, han som I slo ihjel mellem templet og alteret; ³⁶ sannelig sier jeg eder: Alt dette skal komme over denne slekt. ³⁷ Jerusalem! Jerusalem! du som slår ihjel profetene, og stener dem som er sendt til dig! hvor ofte jeg vilde samle dine barn, likesom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I vilde ikke.

¹⁹ Var I av verden, da vilde verden elske sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder. ²⁰ Kom det ord i hu som jeg sa eder: En tjener er ikke større enn sin herre! Har de forfulgt mig, så skal de også forfølge eder; har de holdt mitt ord, så skal de også holde eders.

² De skal utstøte eder av synagogene; ja, det kommer en tid da hver den som slår eder ihjel, skal tro at han viser Gud en dyrkelse. ³ Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke mig.

¹ Men mens de talte til folket, kom prestene og høvedsmannen for tempelvakten og sadduseerne over dem; ² de harmedes over at de lærte folket og forkynte i Jesus opstandelsen fra de døde, ³ og de la hånd på dem og satte dem i fengsel til den næste dag; for det var alt aften.

⁴⁰ De lød ham da, og kalte apostlene inn igjen og lot dem hudstryke, og bød dem at de ikke skulde tale i Jesu navn, og så lot de dem gå. ⁴¹ Så gikk de da bort fra rådet, glade over at de var aktet verdige til å vanæres for det navns skyld;

⁵¹ I hårde halser og uomskårne på hjerte og ører! I står alltid den Hellige Ånd imot, som eders fedre, således også I. ⁵² Hvem av profetene forfulgte ikke eders fedre? De drepte dem som forut forkynte at den rettferdige skulde komme, han som I nu har forrådt og myrdet, ⁵³ I som mottok loven gitt ved engler og ikke har holdt den! ⁵⁴ Men da de hørte dette, stakk det dem i deres hjerter, og de skar tenner mot ham. ⁵⁵ Men han var full av den Hellige Ånd og skuet ufravendt op mot himmelen, og han så Guds herlighet, og Jesus stå ved Guds høire hånd, ⁵⁶ og han sa: Nu ser jeg himlene åpne, og Menneskesønnen stå ved Guds høire hånd! ⁵⁷ Da skrek de med høi røst og holdt for sine ører, og stormet alle som en inn på ham

¹ Og Saulus samtykte i mordet på ham. Men på den dag blev det en stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, og de blev alle adspredt over Judeas og Samarias land, undtagen apostlene.

¹⁴ For I, brødre, er blitt efterfølgere av de Guds menigheter som er i Kristus Jesus i Judea, idet og I har lidt det samme av eders egne landsmenn som de har lidt av jødene, ¹⁵ som og slo den Herre Jesus og profetene ihjel og forfulgte oss og ikke tekkes Gud og står alle mennesker imot,

⁴⁹ Herren skal føre et folk over dig langt borte fra, fra jordens ende, et folk som kommer flyvende lik en ørn, et folk hvis tungemål du ikke forstår, ⁵⁰ et folk med hårdt ansikt, som ikke akter den gamle og ikke har medynk med den unge. ⁵¹ Og det skal fortære frukten av ditt fe og frukten av din jord, til du blir ødelagt, fordi det ikke levner dig korn eller most eller olje, det som faller av ditt storfe, eller det som fødes av ditt småfe, inntil det har gjort ende på dig. ⁵² Det skal kringsette dig i alle dine byer, inntil dine høie og faste murer, som du setter din lit til, faller i hele ditt land, det som Herren din Gud har gitt dig. ⁵³ Da skal du ete ditt livs frukt, kjøttet av dine sønner og dine døtre, som Herren din Gud gir dig; så stor er den trengsel og angst som din fiende skal føre over dig. ⁵⁴ Den kjælneste og mest forfinede av dine menn skal se med onde øine på sin bror og på hustruen i sin favn og på de barn han ennu har tilbake, ⁵⁵ og ikke unne nogen av dem det minste grand av sine barns kjøtt, som han eter, fordi intet annet blev levnet ham; så stor er den trengsel og angst som din fiende skal føre over dig i alle dine byer. ⁵⁶ Den kjælneste og mest forfinede av dine kvinner, som aldri prøvde på å sette sin fot på jorden for bare finhet og kjælenskap, skal se med onde øine på mannen i sin favn og på sin sønn og sin datter ⁵⁷ og ikke unne dem sin efterbyrd, som går fra henne, eller de barn hun får; for i mangel på alt skal hun fortære dem i lønndom; så stor er den trengsel og angst som din fiende skal føre over dig i dine byer. ⁵⁸ Dersom du ikke gir akt på å holde alle ordene i denne lov, de som står skrevet i denne bok - dersom du ikke frykter dette herlige og forferdelige navn: Herren din Gud, ⁵⁹ da skal Herren sende uhørte plager over dig og uhørte plager over din ætt, store og vedholdende plager og onde og vedholdende sykdommer. ⁶⁰ Han skal la alle Egyptens sykdommer, som du gruer for, komme over dig, og de skal henge ved dig. ⁶¹ Og alle andre sykdornmer og alle andre plager, som der intet står skrevet om i denne lovens bok, skal Herren la komme over dig, til du er ødelagt. ⁶² Bare en liten flokk skal bli tilbake av eder, I som var så tallrike som himmelens stjerner, fordi du ikke hørte på Herrens, din Guds røst. ⁶³ Og likesom Herren gledet sig ved å gjøre vel mot eder og gjøre eder tallrike, således skal Herren nu glede sig ved å forderve eder og ødelegge eder; og I skal rykkes op av det land du kommer inn i og skal ta i eie. ⁶⁴ Herren skal sprede dig blandt alle folkene fra jordens ene ende til den andre, og der skal du dyrke andre guder, som hverken du eller dine fedre har kjent, stokk og sten. ⁶⁵ Og blandt disse folk skal du aldri ha ro, og der skal ingen hvile være for din fot; Herren skal der gi dig et bevende hjerte og uttærede øine og en vansmektende sjel. ⁶⁶ Ditt liv skal henge i et hår; du skal engstes natt og dag og aldri være sikker på ditt liv. ⁶⁷ Om morgenen skal du si: Var det bare aften! og om aftenen skal du si: Var det bare morgen! - for den angst du kjenner i ditt hjerte, og for det syn du ser med dine øine. ⁶⁸ Herren skal føre dig tilbake til Egypten på skiber, den vei som jeg sa dig at du aldri mere skulde få se; der skal I bli budt ut til dine fiender som træler og trælkvinner, men der er ingen som kjøper.

⁵ Ve Assur, min vredes ris! Min harme er staven i hans hånd. ⁶ Mot et gudløst folk sender jeg ham, mot et folk jeg er vred på, byder jeg ham fare for å røve og plyndre og trå det ned som skarn på gatene. ⁷ Men så mener ikke han, og i sitt hjerte tenker han ikke så; men til å ødelegge står hans hu og til å utrydde folk i mengde.

² Reis et banner på et bart fjell, rop høit til dem, vink med hånden at de kan dra inn gjennem voldsherrenes porter! ³ Jeg har opbudt mine innvidde menn og kalt mine helter til å tjene min vrede, mine stolte, jublende skarer. ⁴ Hør! Bulder på fjellene som av et stort folk! Hør! Brak av kongeriker, av sammenstrømmende folkeslag! Herren, hærskarenes Gud, mønstrer sin krigshær. ⁵ De kommer fra et land langt borte, fra himmelens ende, Herren og hans vredes redskaper, for å ødelegge hele jorden.

²⁰ Du* er min hammer, mitt krigsvåben, og med dig knuser jeg folkeslag, og med dig ødelegger jeg kongeriker; / {* Babel. JER 50, 23.} ²¹ med dig knuser jeg hest og rytter, og med dig knuser jeg vogn og kjører; ²² med dig knuser jeg mann og kvinne, og med dig knuser jeg gammel og ung, yngling og jomfru; ²³ med dig knuser jeg hyrde og hjord, og med dig knuser jeg pløieren og hans okser, og med dig knuser jeg stattholdere og landshøvdinger.

²⁶ Og efter de to og seksti uker skal den salvede utryddes* og intet ha**, og staden og helligdommen skal en kommende fyrstes folk ødelegge, og enden på det er oversvømmelse, og inntil enden er det krig; ødeleggelse er fast besluttet. / {* JES 53, 8.} / {** intet herredømme; MTT 26, 56.}

¹¹ Og Herren lar sin røst høre foran sin fylking, for hans hær er såre stor, og sterk er den som fullbyrder hans ord; for stor er Herrens dag og såre forferdelig - hvem kan utholde den?

²⁵ Og jeg godtgjør eder de år da vrimleren åt op alt, og slikkeren og skaveren og gnageren, min store hær, som jeg sendte mot eder.

² ja, endog over trælene og over trælkvinnene vil jeg i de dager utgyde min Ånd.

¹ Se, det kommer en Herrens dag, da det hærfang som er tatt fra dig, skal skiftes ut i din midte; ² for jeg vil samle alle hedningefolkene til krig mot Jerusalem, og staden skal bli tatt og husene bli plyndret, og kvinnene bli skjendet, og halvdelen av staden skal måtte gå i landflyktighet, men resten av folket skal ikke utryddes av staden.

⁴⁰ Når nu vingårdens herre kommer, hvad skal han da gjøre med disse vingårdsmenn? ⁴¹ De sier til ham: Ille skal han ødelegge disse illgjerningsmenn, og vingården skal han leie ut til andre vingårdsmenn, som gir ham frukten i rette tid.

⁴² Visste også du, om enn først på denne din dag, hvad som tjener til din fred! Men nu er det skjult for dine øine. ⁴³ For de dager skal komme over dig da dine fiender skal kaste en voll op om dig og kringsette dig og trenge dig fra alle sider, ⁴⁴ og slå dig til jorden og dine barn i dig, og ikke levne sten på sten i dig, fordi du ikke kjente din besøkelses tid.

²¹ Da må de som er i Judea, fly til fjells, og de som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, ikke gå inn i den;

²⁴ og de skal falle for sverds egg og føres fangne til alle folkeslag, og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende.

¹⁶ idet de hindrer oss fra å tale til hedningene, så de kan bli frelst, forat de alltid må fylle sine synders mål. Dog, vreden har endelig nådd dem!

¹⁷ For det er nu tiden da dommen skal begynne med Guds hus; men begynner det med oss, hvad blir da enden for dem som ikke vil tro Guds evangelium? ¹⁸ Og blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen?

¹¹ Og hvor I kommer inn i en by eller landsby, der skal I spørre efter hvem som er det verd i den by; og bli hos ham til I drar bort derfra! ¹² Og når I kommer inn i et hus, da skal I hilse det; ¹³ og dersom huset er det verd, da komme eders fred over det; men dersom det ikke er det verd, da vende eders fred tilbake til eder!

³⁷ Den som elsker far eller mor mere enn mig, er mig ikke verd, og den som elsker sønn eller datter mere enn mig, er mig ikke verd, ³⁸ og den som ikke tar sitt kors og følger efter mig, er mig ikke verd.

³⁵ men de som aktes verdige til å få del i hin verden og i opstandelsen fra de døde, de hverken tar til ekte eller gis til ekte;

³⁶ Men våk hver tid og stund, og bed, så I kan være i stand til å undfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen!

⁵ - et varsel om Guds rettferdige dom - forat I skal finnes verdige til Guds rike, det som I og lider for,

⁴ Dog har du nogen få navn i Sardes som ikke har smittet sine klær, og de skal gå med mig i hvite klær; for de er det verd.

¹⁴ Salige er de som tvetter sine kjortler, så de må få rett til livsens tre og gjennem portene komme inn i staden.

¹ Nu vel, alle I som tørster, kom til vannene, og I som ingen penger har! Kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk! ² Hvorfor veier I ut penger for det som ikke er brød, og eders fortjeneste for det som ikke kan mette? Hør på mig! Så skal I ete det gode, og eders sjel glede sig ved de fete retter. ³ Bøi eders øre hit og kom til mig! Hør! Så skal eders sjel leve; og jeg vil oprette en evig pakt med eder, gi eder Davids* rike nåde, den visse. / {* d.e. den som blev lovt David; 2SA 7, 12 fg. 1KG 8, 25. SLM 89, 4 fg. 50. APO 2, 30; 13, 34.}

⁶ Søk Herren mens han finnes, kall på ham den stund han er nær! ⁷ Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende sig til Herren, så skal han forbarme sig over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate.

²¹ For Babels konge står på veiskjellet, ved begynnelsen av de to veier, for å la sig spå; han ryster pilene, han spør husgudene, han ser på leveren.

¹⁵ Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! ¹⁶ Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.

⁴⁷ og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av.

⁴⁷ For så er Herrens bud til oss: Jeg har satt dig til et lys for hedninger, forat du skal være til frelse inntil jordens ende.

⁸ Mig, den aller ringeste av alle hellige, blev denne nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom,

³⁸ Akeren er verden; den gode sæd, det er rikets barn; men ugresset er den ondes barn;

⁴⁷ Atter er himlenes rike likt en not som kastes i havet og samler fisk av alle slags; ⁴⁸ når den er blitt full, drar de den på land og setter sig ned og samler de gode sammen i kar, men de råtne kaster de bort.

¹¹ Da nu kongen gikk inn for å se på dem som satt til bords, så han der en mann som ikke hadde bryllupsklædning på. ¹² Og han sa til ham: Min venn! hvorledes er du kommet inn her og har ikke bryllupsklædning på! Men han tidde.

¹ Da skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen. ² Men fem av dem var dårlige og fem kloke;

¹⁰ Men mens de gikk bort for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupet; og døren blev lukket.

⁹ Eller vet I ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Hverken horkarler eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller bløtaktige eller de som synder mot naturen, ¹⁰ eller tyver eller havesyke eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike. ¹¹ Og således var det med somme av eder; men I har latt eder avtvette, I er blitt helliget, I er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd.

²¹ at når jeg kommer, skal min Gud atter ydmyke mig hos eder, og jeg skal komme til å sørge over mange av dem som før har syndet og ikke har omvendt sig fra den urenhet og utukt og skamløshet som de har drevet.

¹⁹ De er gått ut fra oss, men de var ikke av oss: for hadde de vært av oss, så var de blitt hos oss; men det skulde bli åpenbart at ikke alle er av oss.

¹⁴ Men jeg har nogen få ting imot dig: at du har nogen der som holder fast ved Bileams lære, han som lærte Balak å legge anstøt for Israels barn, å ete avguds-offer og drive hor; ¹⁵ således har også du nogen som i like måte holder fast ved nikolaittenes lære.

²⁰ Men jeg har imot dig at du lar kvinnen Jesabel råde, hun som sier at hun er en profetinne, og som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer. ²¹ Og jeg gav henne tid til å omvende sig; men hun vil ikke omvende sig fra sitt hor. ²² Se, jeg kaster henne på sykeseng, og dem som driver hor med henne, kaster jeg i stor trengsel, hvis de ikke omvender sig fra hennes gjerninger. ²³ Og hennes barn vil jeg rykke bort ved død, og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som ransaker nyrer og hjerter, og jeg vil gi hver av eder efter hans gjerninger.

⁹ og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta boken og åpne seglene på den, fordi du blev slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt,

⁹ Derefter så jeg, og se, en stor skare, som ingen kunde telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger, som stod for tronen og for Lammet, klædd i lange hvite kjortler, og med palmegrener i sine hender;

⁶ Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare og som en lyd av mange vann og som en lyd av sterke tordener, som sa: Halleluja! for Gud Herren, den allmektige, er blitt konge!

²² Så sa han til den som hadde tilsyn med klædekammeret: Hent frem klædninger for alle Ba'als tjenere! Og han hentet klædningene frem til dem.

¹³ Og Tyrus' datter skal søke din yndest med gaver - de rike blandt folket. ¹⁴ Såre herlig er kongedatteren der inne; hennes klædning er gjennemvirket med gull.

¹ Våkn op, våkn op, iklæ dig din styrke, Sion! Klæ dig i ditt høitidsskrud, Jerusalem, du hellige stad! For ingen uomskåren eller uren skal mere komme inn i dig.

³ til å gi de sørgende i Sion hodepryd i stedet for aske, gledes olje i stedet for sorg, lovprisnings klædebon i stedet for en vansmektet ånd, og de skal kalles rettferdighetens terebinter, Herrens plantning til hans ære. ⁴ Og de skal bygge op igjen det som blev ødelagt i eldgammel tid, gjenreise det som har ligget øde fra de første slekter; de skal fornye ødelagte byer, det som har ligget øde fra slekt til slekt. ⁵ Og fremmede skal stå og vokte eders hjorder, og utlendinger skal være eders akerdyrkere og vingårdsmenn. ⁶ Men I, I skal kalles Herrens prester, vår Guds tjenere skal de kalle eder; folkenes gods skal I ete, og deres herlighet skal gå over til eder. ⁷ For eders skam skal I få dobbelt gjengjeld, og de som led vanære, skal nu juble over sin lodd; derfor skal de få dobbelt lodd i sitt land, evig glede skal bli dem til del; ⁸ for jeg, Herren, elsker rett og hater urettferdig rov, og trofast vil jeg gi dem deres lønn, og en evig pakt vil jeg gjøre med dem. ⁹ Og deres ætt skal bli kjent blandt folkene, og deres avkom blandt folkeslagene; alle som ser dem, skal kjenne at de er en ætt Herren har velsignet. ¹⁰ Jeg vil glede mig i Herren, min sjel skal fryde sig i min Gud; for han har klædd mig i frelsens klædebon, i rettferdighetens kappe har han svøpt mig, likesom brudgommen, som setter på sig en hue prektig som prestens, og likesom bruden, som pryder sig med sine smykker.

⁶ Og det er ingen som påkaller ditt navn, som manner sig op til å holde fast ved dig; for du har skjult ditt åsyn for oss og latt oss tæres bort i våre misgjerningers vold.

²² For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?

¹² Og på den samme tid vil jeg ransake Jerusalem med lykter, og jeg vil hjemsøke de folk som ligger på sin berme og sier i sitt hjerte: Herren gjør hverken godt eller ondt.

³ Men Josva var klædd i skitne klær der han stod for engelens åsyn. ⁴ Og engelen tok til orde og sa til dem som stod foran ham: Ta de skitne klær av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra dig og klær dig i høitidsklær.

¹² han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle sin hvete i laden, men agnene skal han brenne op med uslukkelig ild.

³⁰ La dem begge vokse sammen inntil høsten, og når høsttiden kommer, vil jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det op; men samle hveten i min lade!

³¹ Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. ³² Og alle folkeslag skal samles for hans åsyn, og han skal skille dem fra hverandre, likesom hyrden skiller fårene fra gjetene,

²² det vil si Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus for alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell;

¹⁴ men iklæ eder den Herre Jesus Kristus, og bær ikke således omsorg for kjødet at det vekkes begjærligheter!

⁵ Døm derfor ikke noget før tiden, før Herren kommer, han som også skal føre frem for lyset det som har vært skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd; og da skal enhver få sin ros av Gud.

³ så sant vi skal bli funnet iklædd, ikke nakne.

²⁷ for I, så mange som er døpt til Kristus, har iklædd eder Kristus.

²⁴ og iklæ eder det nye menneske, som er skapt efter Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet.

¹⁰ og iklædd eder det nye, som fornyes til kunnskap efter sin skapers billede; ¹¹ her er ikke greker og jøde, omskjærelse og forhud, barbar, skyter, træl, fri, men Kristus er alt og i alle.

¹² For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noget tveegget sverd og trenger igjennem, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd, ¹³ Og ingen skapning er usynlig for hans åsyn, men alt er nakent og bart for hans øine som vi har å gjøre med.

²³ Og hennes barn vil jeg rykke bort ved død, og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som ransaker nyrer og hjerter, og jeg vil gi hver av eder efter hans gjerninger.

⁴ Dog har du nogen få navn i Sardes som ikke har smittet sine klær, og de skal gå med mig i hvite klær; for de er det verd. ⁵ Den som seirer, han skal således bli klædd i hvite klær, og jeg vil ikke utslette hans navn av livsens bok, og jeg vil kjennes ved hans navn for min Fader og for hans engler.

¹⁸ så råder jeg dig at du kjøper av mig gull, glødet i ild, forat du kan bli rik, og hvite klær, forat du kan klæ dig i dem og din nakenhets skam ikke skal bli åpenbaret, og øiensalve til å salve dine øine med, forat du kan se!

¹⁵ Se, jeg kommer som en tyv; salig er den som våker og tar vare på sine klær, så han ikke skal gå naken og de skal se hans skam.

⁸ og det er henne gitt å klæ sig i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger.

⁹ Han verner sine frommes føtter, men ugudelige går til grunne i mørket; for ikke ved egen kraft er mannen sterk.

¹⁶ og det blir håp for den ringe, og ondskapen må lukke sin munn.

⁴² De opriktige ser det og gleder sig, og all ondskap lukker sin munn.

²³ Hvorledes kan du si: Jeg er ikke blitt uren, jeg har ikke gått efter Ba'alene? Se på din vei i dalen*! Forstå hvad du har gjort, du lette kamelhoppe som løper hit og dit! / {* JER 7, 31.}

²⁶ Likesom en tyv må skamme sig når han blir grepet, således må Israels hus skamme sig, de selv, deres konger, deres høvdinger, deres prester og deres profeter,

²⁰ For jeg sier eder: Dersom eders rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike.

¹³ Men han svarte en av dem og sa: Min venn! jeg gjør dig ikke urett, blev du ikke enig med mig om en penning?

⁵⁰ Men Jesus sa til ham: Venn, hvorfor er du her? Da trådte de til og la hånd på Jesus og grep ham.

² og han stakk til side noget av pengene med sin hustrus vitende, og bar frem en del og la det for apostlenes føtter. ³ Da sa Peter: Ananias! hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du skulde lyve for den Hellige Ånd og stikke til side noget av pengene for akeren? ⁴ Var den ikke din så lenge du hadde den, og var den ikke i din makt da den blev solgt? Hvorfor har du satt dig denne gjerning fore i ditt hjerte? Du har ikke løiet for mennesker, men for Gud. ⁵ Men da Ananias hørte disse ord, falt han om og opgav ånden. Og stor frykt kom over alle som hørte det; ⁶ og de unge menn stod op og la ham til rette og bar ham ut og begravde ham. ⁷ Så gikk det omkring tre timer; da trådte hans hustru inn, uten å vite hvad som var skjedd. ⁸ Peter tok da til orde og sa til henne: Si mig: Var det for denne pris I solgte akeren? Hun sa: Ja, for denne pris. ⁹ Da sa Peter til henne: Hvorfor er I dog blitt enige om å friste Herrens Ånd? Se, deres føtter som har begravet din mann, er for døren, og de skal bære dig ut. ¹⁰ Og straks falt hun om for hans føtter og opgav ånden, og da de unge menn kom inn, fant de henne død; og de bar henne ut og begravde henne hos hennes mann. ¹¹ Og stor frykt kom over hele menigheten og over alle som hørte dette.

²⁰ Men Peter sa til ham: Ditt sølv være forbannet, både det og du selv, fordi du tenkte å kjøpe Guds gave for penger! ²¹ Du har ikke del eller lodd i dette ord; for ditt hjerte er ikke rett for Gud. ²² Omvend dig derfor fra denne din ondskap, og bed Herren om måskje ditt hjertes tanke måtte forlates dig! ²³ For jeg ser at du ligger i bitterhets galle og urettferdighets bånd.

¹⁹ Men vi vet at alt det som loven sier, det taler den til dem som har loven, forat hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud,

¹¹ for du vet at han er forvendt og synder, dømt av sig selv.

¹² Den ugudelige optenker ondt imot den rettferdige og skjærer tenner imot ham.

¹⁰ Den ugudelige skal se det og harmes, han skal skjære tenner og optæres; de ugudeliges attrå blir til intet.

²⁰ Og han bød nogen sterke menn i hans hær å binde Sadrak, Mesak og Abed-Nego og kaste dem i den brennende ildovn.

¹² men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor; der skal være gråt og tenners gnidsel.

²⁹ Eller hvorledes kan nogen gå inn i den sterkes hus og røve hans gods, uten han først har bundet den sterke? så kan han plyndre hans hus.

⁴² og de skal kaste dem i ildovnen; der skal være gråt og tenners gnidsel.

⁵⁰ og kaste dem i ildovnen; der skal være gråt og tenners gnidsel.

⁵¹ og hugge ham sønder og gi ham Iodd og del med hyklerne; der skal være gråt og tenners gnidsel.

³⁰ Og kast den unyttige tjener ut i mørket utenfor! Der skal være gråt og tenners gnidsel.

²⁸ Der skal være gråt og tenners gnidsel når I får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, men eder selv kastet utenfor.

¹⁸ Sannelig, sannelig sier jeg dig: Da du var yngre, bandt du selv op om dig og gikk dit du vilde; men når du er blitt gammel, skal du rekke ut dine hender, og en annen skal binde op om dig og føre dig dit du ikke vil.

⁵⁴ Men da de hørte dette, stakk det dem i deres hjerter, og de skar tenner mot ham.

¹¹ han kom til oss og tok Paulus' belte og bandt sig selv på hender og føtter og sa: Så sier den Hellige Ånd: Den mann som eier dette belte, ham skal jødene binde således i Jerusalem og overgi i hedningenes hender.

⁹ de som skal lide straff, en evig fortapelse bort fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet,

⁴ For så sant Gud ikke sparte engler da de syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen og overgav dem til mørkets huler i varetekt til dom,

¹⁷ Disse er vannløse brønner, skodde som drives av stormvind; mørkets natt er rede for dem.

⁶ og om at de engler som ikke tok vare på sin høie stand, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i evige lenker under mørket til dommen på den store dag;

¹³ ville havsbårer som utskummer sin egen skam; villfarende stjerner, for hvem mørkets natt er rede til evig tid.

²⁷ Og intet urent skal komme inn i den, og ingen som farer med stygghet og løgn, men bare de som er innskrevet i livsens bok hos Lammet.

¹³ Gå inn gjennem den trange port! for den port er vid, og den vei er bred som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennem den; ¹⁴ for den port er trang, og den vei er smal som fører til livet, og få er de som finner den.

¹⁶ Således skal de siste bli de første, og de første de siste; for mange er kalt, men få utvalgt.

²² Og blev ikke de dager forkortet, da blev intet kjød frelst; men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet.

²³ En sa da til ham: Herre! er det få som blir frelst? Da sa han til dem: ²⁴ Strid for å komme inn igjennem den trange dør! for mange, sier jeg eder, skal søke å komme inn, og ikke være i stand til det.

¹⁰ Derfor, brødre, legg enn mere vinn på å gjøre eders kall og utvelgelse fast! for når I gjør disse ting, da skal I ingensinne snuble;

¹⁴ Disse skal stride mot Lammet, og Lammet skal seire over dem, fordi det er herrers herre og kongers konge, og de som er med det, de kalte og utvalgte og trofaste.

² Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede:

⁶ Mine fiender taler ondt om mig: Når skal han dø, og hans navn forgå?

⁵ Ved Gud priser jeg hans ord; til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke; hvad skulde kjød kunne gjøre mig? ⁶ Hele dagen forvender de mine ord; alle deres tanker er mig imot til det onde. ⁷ De slår sig sammen, de lurer, de tar vare på mine trin, fordi de står mig efter livet.

⁶ Vis dig høi over himmelen, Gud, din ære over all jorden!

³ fri mig fra dem som gjør urett, og frels mig fra blodgjerrige menn!

²¹ de som gjør et menneske til synder for et ords skyld og legger snarer for den som hevder retten på tinget, og som ved løgn bøier retten for den rettferdige.

¹⁸ Da sa de: Kom og la oss uttenke onde råd mot Jeremias! For presten har jo loven, den vise har råd, og profeten har ord fra Gud. Kom, la oss slå ham med tungen og ikke akte på noget av hans ord!

¹⁰ For jeg hørte mange baktale mig - redsel fra alle kanter; de sa: Meld ham! Vi vil melde ham! Alle de menn som jeg levde i fred med, lurte på om jeg skulde falle; de sa: Kanskje han lar sig lokke, så vi kan få overhånd over ham og ta hevn over ham.

¹³ Og de sendte nogen av fariseerne og herodianerne til ham for å fange ham med ord. ¹⁴ Og de kom og sa til ham: Mester! vi vet at du er sanndru og ikke bryr dig om nogen; for du gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet: Er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke? skal vi gi, eller skal vi ikke gi? ¹⁵ Men da han så deres hykleri, sa han til dem: Hvorfor frister I mig? Kom hit med en penning og la mig få se den! ¹⁶ De gav ham en. Og han sier til dem: Hvis billede og påskrift er dette? De sa til ham: Keiserens. ¹⁷ Og Jesus sa til dem: Gi keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er! Og de undret sig storlig over ham.

⁵³ Og da han gikk ut derfra, begynte de skriftlærde og fariseerne å trenge hårdt inn på ham og å spørre ham ut om mangt og meget, ⁵⁴ for de lurte på ham for å lokke noget ut av hans munn.

²⁰ Og efterat de nogen tid hadde voktet på ham, sendte de lurere, som lot som de var rettferdige, for å fange ham i ord, så de kunde overgi ham til øvrigheten og til landshøvdingens makt. ²¹ Og de spurte ham og sa: Mester! vi vet at du taler og lærer rett og gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet; ²² er det oss tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke? ²³ Men han merket deres list og sa til dem: ²⁴ Vis mig en penning! Hvis billede og påskrift har den? De svarte: Keiserens. ²⁵ Da sa han til dem: Så gi da keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er! ²⁶ Og de var ikke i stand til å fange ham i ord i folkets påhør, og de undret sig over hans svar, og tidde.

³ Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler!

⁹ han som sa om sin far og sin mor: Jeg ser dem ikke, og som ikke kjentes ved sine brødre og ikke visste av sine barn, fordi han tok vare på ditt ord og aktet vel på din pakt.

¹⁴ Mika svarte: Så sant Herren lever: Hvad Herren sier til mig, det vil jeg tale.

²¹ Jeg vil ikke ta parti for nogen, og jeg vil ikke smigre for noget menneske; ²² for jeg forstår ikke å smigre; ellers kunde min skaper lett rykke mig bort.

⁹ Herre, led mig ved din rettferdighet for mine motstanderes skyld, gjør din vei jevn for mitt åsyn!

² Frels, Herre! for de fromme er borte, de trofaste er forsvunnet blandt menneskenes barn.

²¹ Han* legger hånd på dem som har fred med ham, han vanhelliger sin pakt. / {* SLM 55, 13. 14.}

¹³ Vi er falt fra Herren og har fornektet ham, vi har gått bort fra vår Gud, vi har talt om undertrykkelse og frafall, vi har undfanget løgnens ord i vårt hjerte og sagt dem ut. ¹⁴ Derfor er retten* blitt holdt tilbake, og rettferdigheten står langt borte; for sannheten har snublet på tingstedet, og det rette kan ikke finne inngang, / {* JES 59, 9. 11.} ¹⁵ og sannheten blev borte, og den som holdt sig fra det onde, blev plyndret. Og Herren så det, og det var ondt i hans øine at der ingen rett var,

³ De spenner sin tunge som en bue til løgn, og ikke på redelig vis er de blitt sterke i landet, men fra ondt til ondt er de gått frem, og mig kjenner de ikke, sier Herren. ⁴ Vokt eder, hver for sin venn, og stol ikke på nogen bror! For hver bror er en listig bedrager, og hver venn går omkring og baktaler. ⁵ Og de bruker svik, hver mot sin venn, og sannhet taler de ikke; de har lært op sin tunge til å tale løgn, de har trettet sig ut med å gjøre urett.

³⁰ Og du menneskesønn! Ditt folks barn taler sammen om dig ved veggene og i husdørene, og alle sier de til hverandre: Kom og hør hvad det er for et ord som utgår fra Herren! ³¹ Så kommer de til dig i store skarer, og de setter sig foran dig som mitt folk og hører dine ord, men de gjør ikke efter dem; for det som er efter deres smak, det gjør de, og til vinning står deres hu.

⁹ Hør dette, I høvdinger over Jakobs hus og I dommere for Israels hus, I som avskyr rett og gjør det kroket alt det som er bent, ¹⁰ I som bygger Sion med blod og Jerusalem med urett! ¹¹ Dets høvdinger dømmer for gave, dets prester lærer for betaling, og dets profeter spår for penger, og enda stoler de på Herren og sier: Er ikke Herren midt iblandt oss? Det kommer ingen ulykke over oss. ¹² Derfor skal for eders skyld Sion pløies som en aker, og Jerusalem skal bli til grusdynger, og tempelberget til skogbakker.

⁶ Sannhets lov var i hans munn, og urett blev ikke funnet på hans leber; i fred og ærlighet vandret han med mig, og mange omvendte han fra misgjerning.

⁹ Derfor har også jeg gjort eder foraktet og ringe i alt folkets øine, fordi I ikke akter på mine veier, men gjør forskjell på folk for loven*. / {* d.e. når I skal dømme efter loven.}

¹¹ Kan I da ikke skjønne at det ikke var om brød jeg talte til eder? Men ta eder i vare for fariseernes og sadduseernes surdeig! ¹² Da forstod de at han ikke hadde talt om at de skulde ta sig i vare for surdeigen i brød, men for fariseernes og sadduseernes lære.

²⁴ Mester! Moses har sagt: Når en mann dør og ikke har barn, da skal hans bror gifte sig med hans hustru og opreise sin bror avkom.

²⁶ Likeså den annen og den tredje, like til den syvende.

¹⁸ Han sa: Gå inn i byen til en mann der, og si til ham: Mesteren sier: Min tid er nær; hos dig vil jeg holde påske med mine disipler.

⁴⁹ Og straks gikk han bort til Jesus og sa: Vær hilset, rabbi! og kysset ham.

⁶ Og fariseerne gikk ut og holdt straks råd imot ham sammen med herodianerne, hvorledes de skulde få ryddet ham av veien.

¹⁵ Og han bød dem: Se eder for, ta eder i vare for fariseernes surdeig og for Herodes' surdeig!

¹⁷ Og da han gikk ut på veien, kom en løpende og falt på kne for ham og spurte ham: Gode mester! hvad skal jeg gjøre for å arve evig liv?

¹⁴ Og de kom og sa til ham: Mester! vi vet at du er sanndru og ikke bryr dig om nogen; for du gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet: Er det tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke? skal vi gi, eller skal vi ikke gi?

⁴⁰ Og Jesus svarte og sa til ham: Simon! jeg har noget å si dig. Han sier: Mester, si frem!

²¹ Og de spurte ham og sa: Mester! vi vet at du taler og lærer rett og gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet;

¹⁸ Den som taler av sig selv, søker sin egen ære; men den som søker hans ære som har sendt ham, han er sanndru, og det er ikke urettferdighet i ham.

⁶ Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved mig.

³⁷ Pilatus sa da til ham: Så er du dog konge? Jesus svarte: Du sier det; jeg er konge. Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vidne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.

¹⁷ For vi er ikke, som de mange, slike at vi forfalsker Guds ord til egen vinning; men som i renhet, ja som av Gud, taler vi for Guds åsyn i Kristus.

² men vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke frem med list, heller ikke forfalsker vi Guds ord, men ved å kunngjøre sannheten anbefaler vi oss til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn.

¹⁶ Derfor kjenner vi fra nu av ikke nogen efter kjødet; har vi og kjent Kristus efter kjødet, så kjenner vi ham dog nu ikke lenger således.

¹⁰ Taler jeg nu mennesker til vilje, eller Gud? eller søker jeg å tekkes mennesker? Søkte jeg ennu å tekkes mennesker, da var jeg ikke Kristi tjener.

⁶ Men de som gjaldt for å være noget - hvor store de var, er mig det samme; Gud gjør ikke forskjell på folk - de som gjaldt mest, påla mig intet videre,

⁴ men likesom vi av Gud er aktet verdige til at evangeliet blev oss betrodd, således taler vi, ikke som de som vil tekkes mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.

¹⁷ Men den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernæst fredsommelig, rimelig, eftergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt.

²⁰ men vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss skjønn til å kjenne den Sanne, og vi er i den Sanne, i hans Sønn Jesus Kristus. Denne er den sanne Gud og det evige liv.

¹⁴ Når du kommer inn i det land Herren din Gud gir dig, og du eier det og bor i det, og du så sier: Jeg vil sette en konge over mig, likesom alle de folk som bor rundt omkring mig, ¹⁵ da skal du sette den til konge over dig som Herren din Gud utvelger. En av dine brødre skal du sette til konge over dig, du må ikke sette over dig en fremmed mann, en som ikke er din bror.

¹³ Men nu være det kongen vitterlig at dersom denne by blir bygget op igjen og murene fullført, så vil de hverken gi skatt eller toll eller veipenger, og det vil til sist bli til skade for kongene.

²⁴ Og eder lar vi vite at ingen skal ha makt til å pålegge nogen av prestene, levittene, sangerne, dørvokterne, tempeltjenerne eller nogen annen som har en tjeneste ved dette Guds hus, skatt, toll eller veipenger.

⁴ Atter andre sa: Vi har lånt penger på våre marker og vingårder for å betale skatten til kongen;

³⁷ og sin rike grøde bærer det for de konger som du satte over oss for våre synders skyld, og de råder over våre legemer og vårt fe efter eget tykke. Vi er i stor nød.

² og de sa til profeten Jeremias: La oss bære frem vår ydmyke bønn for dig og bed for oss til Herren din Gud for hele denne rest av folket - for bare nogen få er vi igjen av de mange, således som du selv ser oss her - ³ at Herren din Gud vil la oss få vite hvilken vei vi skal gå, og hvad vi skal gjøre.

²⁰ For I farer vill og forspiller eders liv; I har jo selv sendt mig til Herren eders Gud og sagt: Bed for oss til Herren vår Gud og forkynn oss alt det Herren vår Gud sier, og vi vil gjøre det.

²⁵ Han sa: Jo. Og da han kom inn i huset, kom Jesus ham i forkjøpet og sa til ham: Hvad tykkes dig, Simon? av hvem tar kongene på jorden toll eller skatt? av sine barn eller av de fremmede?

¹ Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulde innskrives i manntall.

¹ I det femtende år av keiser Tiberius' regjering, mens Pontius Pilatus var landshøvding i Judea, og Herodes fjerdingsfyrste i Galilea, og hans bror Filip fjerdingsfyrste i det itureiske og trakonittiske land, og Lysanias fjerdingsfyrste i Abilene,

¹² På grunn av dette søkte Pilatus fremdeles å gi ham fri. Men jødene ropte: Gir du denne fri, da er du ikke keiserens venn; hver den som gjør sig selv til konge, setter sig op imot keiseren. ¹³ Da nu Pilatus hørte disse ord, førte han Jesus ut og satte sig på dommersetet, på det sted som kalles Stenlagt, på hebraisk Gabbata. ¹⁴ Men det var beredelses-dagen i påsken, omkring den sjette time. Og han sier til jødene: Se her eders konge! ¹⁵ De ropte da: Bort, bort med ham! Korsfest ham! Pilatus sier til dem: Skal jeg korsfeste eders konge? Yppersteprestene svarte: Vi har ingen annen konge enn keiseren.

³⁷ Efter ham fremstod Judas fra Galilea i skatteutskrivningens dager og forførte folket til å følge sig; også han omkom, og alle de som lød ham, blev spredt.

⁷ og Jason har tatt imot dem; og alle disse gjør stikk imot keiserens bud og sier at en annen, en som heter Jesus, er konge.

⁸ da Paulus forsvarte sig og sa: Hverken mot jødenes lov eller mot templet eller mot keiseren har jeg syndet i noget stykke.

²² Men vi vil gjerne få høre av dig hvad du mener; for om denne sekt er det oss vitterlig at den allesteds finner motsigelse.

⁶ Derfor betaler I jo også skatt; for de er Guds tjenere, som nettop tar vare på dette. ⁷ Gi alle det I er dem skyldige: den skatt som skatt tilkommer, den toll som toll tilkommer, den frykt som frykt tilkommer, den ære som ære tilkommer!

¹ Og fariseerne og sadduseerne gikk til ham og fristet ham, og bad at han vilde la dem få se et tegn fra himmelen. ² Men han svarte og sa til dem: Når det er blitt aften, sier I: Det blir godt vær, for himmelen er rød; ³ og om morgenen: Idag blir det uvær, for himmelen er rød og mørk. Himmelens utseende vet I å tyde, men tidenes tegn kan I ikke tyde. ⁴ En ond og utro slekt krever tegn, og tegn skal ikke gis den, uten Jonas' tegn. Og han forlot dem og gikk bort.

³ Og fariseerne kom til ham, fristet ham og sa: Har en mann lov til å skille sig fra sin hustru for enhver saks skyld?

⁸ Og Jesus kjente straks i sin ånd at de tenkte så ved sig selv, og han sa til dem: Hvorfor tenker I slikt i eders hjerter?

⁵ Og han sendte en annen, og ham slo de ihjel, og så gjorde de med mange andre: somme slo de, og somme drepte de.

²² Men da Jesus merket deres tanker, svarte han og sa til dem: Hvad er det I tenker i eders hjerter?

⁴⁷ Men da Jesus så deres hjertes tanke, tok han et lite barn og stilte det ved siden av sig

²⁵ Og se, en lovkyndig stod op og fristet ham og sa: Mester! hvad skal jeg gjøre forat jeg kan arve evig liv?

²³ Men han merket deres list og sa til dem:

²⁵ og fordi han ikke trengte til at nogen skulde vidne om et menneske; for han visste selv hvad som bodde i mennesket.

⁶ Dette sa de for å friste ham, så de kunde få klagemål imot ham. Men Jesus bukket sig ned og skrev med fingeren på jorden.

⁹ Da sa Peter til henne: Hvorfor er I dog blitt enige om å friste Herrens Ånd? Se, deres føtter som har begravet din mann, er for døren, og de skal bære dig ut.

²⁸ Men da denne tjener gikk ut, traff han en av sine medtjenere som skyldte ham hundre penninger, og han tok fatt på ham og holdt på å kvele ham og sa: Betal det du skylder!

² Og da han var blitt enig med arbeiderne om en penning om dagen, sendte han dem bort til sin vingård.

⁶ Og jeg hørte likesom en røst midt iblandt de fire livsvesener, som sa: Et mål hvete for en penning, og tre mål bygg for en penning; men oljen og vinen skal du ikke skade.

²⁴ Vis mig en penning! Hvis billede og påskrift har den? De svarte: Keiserens.

¹⁶ Sadrak, Mesak og Abed-Nego svarte kongen: Nebukadnesar! Vi har ikke nødig å svare dig et ord på dette. ¹⁷ Vår Gud, som vi dyrker, er mektig til å frelse oss; av den brennende ildovn og av din hånd, konge, vil han frelse. ¹⁸ Men hvis ikke, da skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke dine guder eller tilbede det gullbillede du har stilt op.

¹⁰ I overensstemmelse hermed lot kong Darius sette op en skrivelse med et sådant forbud. ¹¹ Men så snart Daniel fikk vite at skrivelsen var satt op, gikk han inn i sitt hus; der hadde han i sin sal åpne vinduer som vendte mot Jerusalem, og tre ganger om dagen bøide han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han hadde gjort før.

²⁰ Tidlig om morgenen, så snart det lysnet, stod kongen op og skyndte sig til løvehulen. ²¹ Og da han kom nær til hulen, ropte han med sorgfull røst på Daniel. Han tok til orde og sa til Daniel: Daniel, du den levende Guds tjener! Har din Gud, som du stadig har dyrket, maktet å frelse dig fra løvene? ²² Da svarte Daniel kongen: Kongen leve evindelig! ²³ Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort mig nogen skade, fordi jeg er funnet uskyldig for ham, og heller ikke mot dig, konge, har jeg gjort noget galt.

⁶ En sønn ærer sin far, og en tjener sin herre; er nu jeg far, hvor er da min ære, og er jeg herre, hvor er da frykten for mig? sier Herren, hærskarenes Gud, til eder, I prester som forakter mitt navn. Og I sier: Hvormed har vi vist forakt for ditt navn? ⁷ Ved å bære frem uren mat på mitt alter. Og I sier: Hvormed har vi krenket din renhet? Ved å si: Herrens bord er ingen ære verdt. ⁸ Når I kommer med et blindt dyr for å ofre det, er det da intet ondt deri? Og når I kommer med et halt eller et sykt dyr, er det da intet ondt deri? Kom med slike gaver til din stattholder! Mon han vil finne behag i dig, eller mon han vil ta nådig imot dig? sier Herren, hærskarenes Gud.

⁸ Skal et menneske rane fra Gud, siden I raner fra mig? Og I sier: Hvad har vi rant fra dig? Tienden og de hellige gaver. ⁹ Forbannelsen har rammet eder, og fra mig raner I, ja hele folket. ¹⁰ Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv mig på denne måte, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for eder og utøse velsignelser over eder i rikelig mål!

¹⁰ Da sa Jesus til ham: Bort fra mig, Satan! for det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbede, og ham alene skal du tjene.

²⁵ Han sa: Jo. Og da han kom inn i huset, kom Jesus ham i forkjøpet og sa til ham: Hvad tykkes dig, Simon? av hvem tar kongene på jorden toll eller skatt? av sine barn eller av de fremmede? ²⁶ Han sa: Av de fremmede. Da sa Jesus til ham: Så er jo barna fri. ²⁷ Men forat vi ikke skal gi dem anstøt, så gå ned til sjøen, kast ut en krok, og ta den første fisk som kommer op; og når du åpner munnen på den, skal du finne en stater; ta den og gi dem for mig og dig!

³⁷ Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu.

² og de begynte å føre klagemål imot ham og sa: Denne mann har vi funnet vill-leder vårt folk og forbyder å gi keiseren skatt, og sier om sig selv at han er Messias, en konge.

¹⁹ Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øine å lyde eder mere enn Gud!

²⁹ Da svarte Peter og apostlene: En skal lyde Gud mere enn mennesker.

⁷ Gi alle det I er dem skyldige: den skatt som skatt tilkommer, den toll som toll tilkommer, den frykt som frykt tilkommer, den ære som ære tilkommer!

¹³ Vær derfor all menneskelig ordning undergitt for Herrens skyld, enten det nu er kongen som den høieste, ¹⁴ eller landshøvdinger som utsendinger fra ham til straff for ugjerningsmenn, men til ros for dem som gjør godt. ¹⁵ For således er det Guds vilje at I ved å gjøre det gode skal målbinde de uvettige menneskers vankundighet, ¹⁶ som frie, og ikke som de som har friheten til ondskaps skjul, men som Guds tjenere. ¹⁷ Ær alle, elsk broderskapet, frykt Gud, ær kongen!

¹⁶ Se, jeg sender eder som får midt iblandt ulver; vær derfor kloke som slanger og enfoldige som duer!

³³ Og da folket hørte det, var de slått av forundring over hans lære.

⁴⁶ Og ingen kunde svare ham et ord, og heller ikke vågde nogen å spørre ham mere fra den dag.

¹² Og de søkte å gripe ham, men fryktet for folket; for de skjønte at det var om dem han hadde talt lignelsen. Og de forlot ham og gikk bort.

¹⁵ for jeg skal gi eder munn og visdom som alle eders motstandere ikke kan motstå eller motsi.

¹⁰ og de var ikke i stand til å stå sig mot den visdom og den Ånd han talte av.

⁶ Eders tale være alltid tekkelig, krydret med salt, så I vet hvorledes I bør svare enhver.

⁷ Men da han så mange av fariseerne og sadduseerne komme til hans dåp, sa han til dem: Ormeyngel! hvem lærte eder å fly for den kommende vrede?

⁶ Da sa Jesus til dem: Se eder for og ta eder i vare for fariseernes og sadduseernes surdeig!

¹⁸ Og det kom nogen sadduseere til ham, de som sier at det ikke er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa: ¹⁹ Mester! Moses har foreskrevet oss at når en manns bror dør og efterlater hustru, men ikke barn, da skal hans bror ta hans hustru til ekte og opreise sin bror avkom. ²⁰ Nu var det syv brødre; og den første tok sig en hustru, og efterlot ikke avkom da han døde. ²¹ Og den annen tok henne, og døde uten å efterlate avkom, og den tredje likeså; ²² og ingen av de syv efterlot avkom. Sist av alle døde også kvinnen. ²³ Men i opstandelsen, når de står op, hvem av dem skal da få henne til hustru? for alle syv har jo hatt henne til hustru. ²⁴ Jesus sa til dem: Er det ikke derfor I farer vill, fordi I ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds kraft? ²⁵ For når de står op fra de døde, da hverken tar de til ekte eller gis de til ekte, men de er som englene i himmelen. ²⁶ Men om de døde, at de står op, har I da ikke lest i Mose bok, der hvor det tales om tornebusken, hvorledes Gud talte til ham og sa: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud? ²⁷ Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. I farer storlig vill.

²⁷ Men det kom nogen av sadduseerne til ham, de som nekter at det er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa: ²⁸ Mester! Moses har foreskrevet oss at når en manns gifte bror dør og ikke har barn, da skal hans bror ta hans hustru til ekte og opreise sin bror avkom. ²⁹ Nu var det syv brødre; og den første tok sig en hustru og døde barnløs. ³⁰ Og den annen ³¹ og den tredje tok henne, og likeså alle syv; de efterlot ikke barn, og døde. ³² Til sist døde også kvinnen. ³³ Hvem iblandt dem skal nu få kvinnen til hustru i opstandelsen? for alle syv har jo hatt henne til hustru. ³⁴ Og Jesus sa til dem: Denne verdens barn tar til ekte og gis til ekte; ³⁵ men de som aktes verdige til å få del i hin verden og i opstandelsen fra de døde, de hverken tar til ekte eller gis til ekte; ³⁶ for de kan ikke mere dø, for de er englene like og er Guds barn, idet de er opstandelsens barn. ³⁷ Men at de døde står op, det har også Moses gitt til kjenne, der hvor det tales om tornebusken, når han kaller Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud; ³⁸ men han er ikke de dødes Gud, men de levendes; for de lever alle for ham. ³⁹ Da svarte nogen av de skriftlærde og sa: Mester! du taler vel. ⁴⁰ For de vågde ikke mere å spørre ham om noget.

¹ Men mens de talte til folket, kom prestene og høvedsmannen for tempelvakten og sadduseerne over dem;

¹⁷ Da stod ypperstepresten op og alle de som holdt med ham, det var sadduseernes parti, og de blev fulle av nidkjærhet

⁶ Da nu Paulus visste at den ene del av dem var sadduseere og den andre del fariseere, ropte han i rådet: Brødre! jeg er en fariseer, sønn av fariseere; det er for håp og for de dødes opstandelse at jeg står her for retten. ⁷ Da han sa dette, blev det strid mellem fariseerne og sadduseerne, og hopen blev innbyrdes uenig. ⁸ For sadduseerne sier at det ikke er nogen opstandelse, heller ikke nogen engel eller ånd; men fariseerne lærer begge deler.

¹² Men forkynnes det om Kristus at han er opstanden fra de døde, hvorledes kan da nogen iblandt eder si at det ikke er nogen opstandelse av døde? ¹³ Men er det ikke nogen opstandelse av døde, da er heller ikke Kristus opstanden; ¹⁴ men er Kristus ikke opstanden, da er vår forkynnelse intet, da er også eders tro intet;

¹⁸ som har faret vill fra sannheten, idet de sier at opstandelsen allerede har vært, og de nedbryter troen hos somme.

⁸ Da sa Juda til Onan: Gå inn til din brors hustru, og ta henne til ekte i din brors sted og opreis din bror avkom.

¹¹ Da sa Juda til Tamar, sin sønnekone: Bo som enke i din fars hus, til Sela, min sønn, er blitt voksen! For han tenkte: Ellers kommer også han til å dø, som hans brødre. Så drog Tamar hjem og bodde i sin fars hus.

⁵ Når brødre bor sammen, og en av dem dør og ikke har nogen sønn, så skal den avdødes hustru ikke ekte en fremmed mann utenfor ætten; hennes manns bror skal gå inn til henne og ta henne til hustru og således ekte henne i sin brors sted. ⁶ Og den første sønn hun får, skal kalles sønn av hans avdøde bror, forat den avdødes navn ikke skal utslettes av Israel. ⁷ Men dersom mannen ikke har lyst til å gifte sig med sin brors hustru, da skal hun gå op til porten, til de eldste, og si: Min manns bror nekter å opreise sin bror et navn i Israel; han vil ikke ekte mig i sin brors sted. ⁸ Og de eldste i hans by skal kalle ham for sig og tale til ham; holder han da fast ved sitt og sier: Jeg har ikke lyst til å gifte mig med henne, ⁹ da skal hans brors hustru trede frem til ham for de eldstes øine og dra skoen av hans fot og spytte ham i ansiktet, og hun skal ta til orde og si: Således skal det gjøres med den mann som ikke vil bygge op igjen sin brors hus. ¹⁰ Og hans ætt skal siden i Israel kalles den barfotedes hus.

¹¹ Da sa No'omi: Vend om, mine døtre! Hvorfor vil I gå med mig? Har jeg da ennu sønner i mitt liv som kunde bli eders menn?

²¹ Ikke enhver som sier til mig: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje.

¹⁶ Og de sendte sine disipler avsted til ham sammen med herodianerne og lot dem si: Mester! vi vet at du er sanndru og lærer Guds vei i sannhet, og ikke bryr dig om nogen, for du gjør ikke forskjell på folk;

³⁶ Mester! hvilket bud er det største i loven?

¹⁹ Mester! Moses har foreskrevet oss at når en manns bror dør og efterlater hustru, men ikke barn, da skal hans bror ta hans hustru til ekte og opreise sin bror avkom.

⁴⁶ Men hvorfor kaller I mig Herre, Herre, og gjør ikke det jeg sier?

²⁸ Mester! Moses har foreskrevet oss at når en manns gifte bror dør og ikke har barn, da skal hans bror ta hans hustru til ekte og opreise sin bror avkom.

¹⁹ Mester! Moses har foreskrevet oss at når en manns bror dør og efterlater hustru, men ikke barn, da skal hans bror ta hans hustru til ekte og opreise sin bror avkom. ²⁰ Nu var det syv brødre; og den første tok sig en hustru, og efterlot ikke avkom da han døde. ²¹ Og den annen tok henne, og døde uten å efterlate avkom, og den tredje likeså; ²² og ingen av de syv efterlot avkom. Sist av alle døde også kvinnen. ²³ Men i opstandelsen, når de står op, hvem av dem skal da få henne til hustru? for alle syv har jo hatt henne til hustru.

²⁹ Nu var det syv brødre; og den første tok sig en hustru og døde barnløs. ³⁰ Og den annen ³¹ og den tredje tok henne, og likeså alle syv; de efterlot ikke barn, og døde. ³² Til sist døde også kvinnen. ³³ Hvem iblandt dem skal nu få kvinnen til hustru i opstandelsen? for alle syv har jo hatt henne til hustru.

²⁷ Og likesom det er menneskenes lodd en gang å dø, og derefter dom,

¹⁴ Skulde nogen ting være umulig for Herren? På denne tid næste år vil jeg komme til dig igjen, og da skal Sara ha en sønn.

²⁵ Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet. ²⁶ Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud, ²⁷ han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv*. / {* av lengsel herefter, 2KO 5, 2.}

⁹ Derfor gleder mitt hjerte sig, og min ære* fryder sig; også mitt kjød skal bo i trygghet. / {* d.e. sjel.} ¹⁰ For du skal ikke overlate min sjel til dødsriket, du skal ikke la din hellige se forråtnelse. ¹¹ Du skal kunngjøre mig livets vei; gledes fylde er for ditt åsyn, livsalighet ved din høire hånd evindelig.

¹⁵ Jeg skal i rettferdighet skue ditt åsyn, jeg skal, når jeg våkner, mettes ved din skikkelse.

¹⁴ Således går det dem som er fulle av selvtillit, og dem som følger dem efter og har behag i deres tale. Sela. ¹⁵ Som en fårehjord føres de ned i dødsriket, døden vokter dem, og de opriktige hersker over dem, når morgenen bryter frem, og deres skikkelse blir ødelagt av dødsriket, så de ikke har nogen bolig mere.

²⁵ Hvem har jeg ellers i himmelen? Og når jeg har dig, har jeg ikke lyst til noget på jorden. ²⁶ Vansmekter enn mitt kjød og mitt hjerte, så er dog Gud mitt hjertes klippe og min del evindelig.

⁸ Han skal opsluke døden for evig, og Herren, Israels Gud, skal tørke gråten av alle ansikter, og sitt folks vanære skal han ta bort fra hele jorden; for Herren har talt.

¹⁹ Dine døde skal bli levende, mine lik skal opstå; våkn op og juble, I som bor i støvet! For dugg over grønne urter er din dugg, og jorden gir dødninger tilbake til livet.

¹ Den rettferdige omkommer, og det er ikke nogen som legger sig det på hjerte, og fromme menn rykkes bort, uten at nogen akter på at den rettferdige rykkes bort før ulykken kommer. ² Han går inn til fred; de hviler på sine leier alle de som går sin vei rett frem.

¹⁷ Akk, Herre, Herre! Se, du er den som har gjort himmelen og jorden ved din store kraft og ved din utrakte arm; ingen ting er for vanskelig for dig,

² Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne op, somme til evig liv og somme til skam og evig avsky. ³ Men de forstandige skal skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evindelig og alltid.

¹⁴ Av dødsrikets vold vil jeg fri dem ut, fra døden vil jeg forløse dem. Død! Hvor er din pest? Dødsrike! Hvor er din sott? Anger er skjult for mine øine*. / {* jeg angrer ikke hvad jeg har lovt; 4MO 23, 19.}

³⁷ For ingen ting er umulig for Gud.

⁴⁴ Og han sa til dem: Dette er mine ord som jeg talte til eder mens jeg ennu var hos eder, at alt det måtte opfylles som er skrevet i Mose lov og profetene og salmene om mig. ⁴⁵ Da oplot han deres forstand, så de kunde forstå skriftene.

⁹ for de forstod ennu ikke Skriften, at han skulde opstå fra de døde.

⁸ Hvorfor aktes det for utrolig iblandt eder at Gud opvekker døde?

⁴ For alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom, forat vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som skriftene gir.

²¹ han som skal forvandle vårt fornedrelses-legeme, så det blir likt med hans herlighets-legeme, efter den kraft hvormed han og kan underlegge sig alle ting.

²⁰ Lov Herren, I hans engler, I veldige i makt, som fullbyrder hans ord, idet I adlyder hans ords røst!

⁷ Så sier Herren, hærskarenes Gud: Hvis du går på mine veier og holder mine bud, da skal du også få styre mitt hus og vokte mine forgårder; og jeg vil gi dig førere blandt disse som står her*. / {* blandt englene.}

⁴³ Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Faders rike. Den som har ører, han høre!

¹⁰ Se til at I ikke forakter en av disse små! for jeg sier eder at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Faders åsyn.

³⁸ for likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og gav til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken,

²⁴ Jesus sa til dem: Er det ikke derfor I farer vill, fordi I ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds kraft? ²⁵ For når de står op fra de døde, da hverken tar de til ekte eller gis de til ekte, men de er som englene i himmelen.

²⁷ de åt og drakk, de tok til ekte og blev gitt til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken; så kom vannflommen og ødela dem alle sammen.

³⁴ Og Jesus sa til dem: Denne verdens barn tar til ekte og gis til ekte; ³⁵ men de som aktes verdige til å få del i hin verden og i opstandelsen fra de døde, de hverken tar til ekte eller gis til ekte; ³⁶ for de kan ikke mere dø, for de er englene like og er Guds barn, idet de er opstandelsens barn.

²⁸ Undre eder ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst, ²⁹ og de skal gå ut, de som har gjort godt, til livets opstandelse, de som har gjort ondt, til dommens opstandelse.

²⁹ Men dette sier jeg, brødre: Tiden er kort, så at herefter de som har hustruer, skal være som de som ingen har, ³⁰ og de som gråter, som de som ikke gråter, og de som gleder sig, som de som ikke gleder sig, og de som kjøper, som de som ikke eier noget, ³¹ og de som bruker verden, som de som ikke bruker den; for denne verdens skikkelse forgår.

¹ Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn; og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss fordi den ikke kjenner ham. ² I elskede! nu er vi Guds barn, og det er ennu ikke åpenbaret hvad vi skal bli; vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like; for vi skal se ham som han er.

⁹ og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta boken og åpne seglene på den, fordi du blev slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, ¹⁰ og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal være konger på jorden! ¹¹ Og jeg så, og jeg hørte en røst av mange engler omkring tronen og livsvesenene og de eldste, og tallet på dem var ti tusen ganger ti tusen og tusen ganger tusen,

¹⁰ Og jeg falt ned for hans føtter for å tilbede ham; og han sier til mig: Var dig for det! jeg er din og dine brødres medtjener, de som har Jesu vidnesbyrd. Gud skal du tilbede! For Jesu vidnesbyrd er profet-ordets ånd.

¹³ Men gå bort og lær hvad det er: Jeg har lyst til barmhjertighet og ikke til offer. For jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.

³ Men han sa til dem: Har I ikke lest hvad David gjorde da han var sulten, han og de som var med ham,

⁷ Og dersom I hadde visst hvad det er: Jeg har lyst til barmhjertighet og ikke til offer, da hadde I ikke fordømt de uskyldige.

¹⁶ Hører du hvad disse sier? Men Jesus sa til dem: Ja! Har I aldri lest: Av umyndiges og diendes munn har du beredt dig lovprisning?

⁴² Jesus sier til dem: Har I aldri lest i skriftene: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten; av Herren er dette gjort, og det er underfullt i våre øine?

⁶ Så sa han: Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Da skjulte Moses sitt ansikt, for han fryktet for å skue Gud.

¹⁵ Og Gud sa fremdeles til Moses: Så skal du si til Israels barn: Herren*, eders fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt mig til eder. Dette er mitt navn til evig tid, og så skal de kalle mig fra slekt til slekt. / {* Jahve d.e. han er, 2MO 3, 14. JES 42, 8. SLM 135, 13.} ¹⁶ Gå nu og kall sammen de eldste i Israel og si til dem: Herren, eders fedres Gud, har åpenbaret sig for mig, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, og sagt: Jeg har sett til eder og vet hvorledes de farer frem mot eder i Egypten.

³⁷ Men at de døde står op, det har også Moses gitt til kjenne, der hvor det tales om tornebusken, når han kaller Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud; ³⁸ men han er ikke de dødes Gud, men de levendes; for de lever alle for ham.

³² Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud. Men Moses skalv av redsel, og vågde ikke å se på det.

¹⁶ men nu stunder de efter et bedre, det er et himmelsk; derfor skammer Gud sig ikke ved dem, ved å kalles deres Gud; for han har gjort en stad ferdig til dem.

²⁸ Og da Jesus hadde endt denne tale, da var folket slått av forundring over hans lære; ²⁹ for han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde.

²² Og da de hørte det, undret de sig, og forlot ham og gikk bort.

² Og da sabbaten kom, begynte han å lære i synagogen. Og mange som hørte ham, var slått av forundring og sa: Hvorfra har han dette, og hvad er det for en visdom som er ham gitt? Og slike kraftige gjerninger som skjer ved hans hender!

¹⁷ Og Jesus sa til dem: Gi keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er! Og de undret sig storlig over ham.

⁴⁷ og alle som hørte ham, var ute av sig selv av forundring over hans forstand og svar.

²² Og alle gav ham vidnesbyrd og undret sig over de livsalige ord som gikk ut av hans munn, og de sa: Er ikke dette Josefs sønn?

⁴⁶ Tjenerne svarte: Aldri har noget menneske talt således som denne mann.

⁵ Øene ser det og frykter, jordens ender bever; de rykker frem og kommer. ⁶ Den ene hjelper den andre, og til sin bror sier han: Vær frimodig! ⁷ Treskjæreren setter mot i gullsmeden, den som glatter med hammeren, i den som hamrer på ambolten, og han sier om loddingen: Den er god, og han fester billedet med spiker, forat det skal stå støtt.

¹⁴ Men fariseerne gikk ut og holdt råd imot ham, hvorledes de skulde få ryddet ham av veien.

³ de dårlige tok sine lamper, men tok ikke olje med sig; ⁴ men de kloke tok olje i sine kanner sammen med lampene. ⁵ Men da brudgommen gav sig tid, slumret de alle inn og sov.

²⁸ Og en av de skriftlærde, som hadde hørt deres ordskifte, gikk til ham, da han forstod at han hadde svart dem godt, og han spurte ham: Hvilket bud er det første av alle? ²⁹ Jesus svarte ham: Det første er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én, ³⁰ og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt; dette er det første bud. ³¹ Det annet, som er like så stort, er dette: Du skal elske din næste som dig selv. Større enn disse er intet annet bud.

⁴⁷ Yppersteprestene og fariseerne kalte da rådet sammen til møte og sa: Hvad skal vi gjøre? for dette menneske gjør mange tegn. ⁴⁸ Lar vi ham holde ved således, da vil alle tro på ham, og romerne vil komme og ta både vårt sted og vårt folk. ⁴⁹ Men en av dem, Kaifas, som var yppersteprest det år, sa til dem: ⁵⁰ I forstår ingenting, heller ikke tenker I på at det er til gagn for eder at ett menneske dør for folket og ikke hele folket går til grunne.

²⁴ Da høvedsmannen for tempelvakten og yppersteprestene hørte disse ord, visste de ikke hvad de skulde tenke om dem, og hvad dette skulde bli til. ²⁵ Da kom det en og meldte dem: Se, de menn som I kastet i fengsel, står i templet og lærer folket. ²⁶ Da gikk høvedsmannen avsted med tjenerne og hentet dem, dog ikke med vold; for de fryktet for folket, at de skulde bli stenet. ²⁷ Og da de hadde hentet dem, stilte de dem for rådet, og ypperstepresten spurte dem og sa: ²⁸ Vi bød eder strengt at I ikke skulde lære i dette navn, og nu har I fylt Jerusalem med eders lære og vil føre dette menneskes blod over oss!

²³ Men ved denne tid blev det et ikke lite opstyr om Guds vei. ²⁴ For en mann ved navn Demetrius, en sølvsmed, som arbeidet Diana-templer av sølv, og som hjalp kunstnerne til en ikke liten inntekt, ²⁵ sammenkalte disse og de arbeidere som syslet med dette, og sa til dem: I menn! I vet at av dette arbeid har vi vår velstand, ²⁶ og I ser og hører at ikke bare i Efesus, men i næsten hele Asia har denne Paulus ved sine overtalelser forført en stor hop, idet han sier at de ikke er guder de som arbeides med hendene. ²⁷ Nu er det ikke bare den fare for oss at denne håndtering skal komme i vanrykte, men også at den store gudinne Dianas tempel skal bli regnet for intet, og at det skal bli gjort ende på hennes storhet, som hele Asia, ja hele jorderike dyrker. ²⁸ Da de hørte dette, blev de fulle av vrede og ropte: Stor er efesernes Diana!

²⁸ og skrek: Israelittiske menn! kom til hjelp! Dette er det menneske som allesteds lærer alle imot folket og loven og dette sted, og han har endog ført grekere inn i templet og vanhelliget dette hellige sted. ²⁹ For de hadde før sett Trofimus fra Efesus ute i byen i følge med ham, og nu tenkte de at Paulus hadde ført ham inn i templet. ³⁰ Det blev da et opstyr i hele byen, og folket flokket sig sammen, og de grep Paulus og slepte ham utenfor templet, og straks blev dets dører lukket.

¹⁸ Men Jesus merket deres ondskap og sa: Hvorfor frister I mig, hyklere?

² Og fariseerne kom til ham og spurte for å friste ham: Har en mann lov til å skille sig fra sin hustru?

³⁰ men fariseerne og de lovkyndige gjorde Guds råd til intet for sig og lot sig ikke døpe av ham.

²⁵ Og se, en lovkyndig stod op og fristet ham og sa: Mester! hvad skal jeg gjøre forat jeg kan arve evig liv? ²⁶ Han sa til ham: Hvad er skrevet i loven? hvorledes leser du? ²⁷ Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt og av all din hu, og din næste som dig selv. ²⁸ Da sa han til ham: Du svarte rett; gjør dette, så skal du leve! ²⁹ Men da han vilde gjøre sig selv rettferdig, sa han til Jesus: Hvem er da min næste? ³⁰ Jesus svarte og sa: En mann gikk ned fra Jerusalem til Jeriko, og han falt iblandt røvere, som både klædde ham av og slo ham og gikk bort og lot ham ligge halvdød. ³¹ Men det traff sig så at en prest drog samme vei ned, og han så ham, og gikk like forbi. ³² Likeså en levitt; han kom til stedet, gikk frem og så ham, og gikk like forbi. ³³ Men en samaritan som var på reise, kom dit hvor han var, og da han så ham, ynkedes han inderlig, ³⁴ og han gikk bort til ham og forbandt hans sår og helte olje og vin i dem, og han løftet ham op på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleide ham. ³⁵ Og da det led mot næste dag, tok han to penninger frem og gav verten og sa til ham: Plei ham! og hvad mere du måtte koste på ham, det skal jeg betale dig igjen når jeg kommer tilbake. ³⁶ Hvem av disse tre synes du nu viste sig som den manns næste som var falt iblandt røverne? ³⁷ Han sa: Den som gjorde barmhjertighet imot ham. Da sa Jesus til ham: Gå du bort og gjør likeså!

⁴⁵ Da svarte en av de lovkyndige og sa til ham: Mester! ved å si dette krenker du også oss. ⁴⁶ Men han sa: Ve også eder, I lovkyndige, I som lesser byrder på menneskene, som de vanskelig kan bære, og selv rører I ikke byrdene med én av eders fingrer!

⁵² Ve eder, I lovkyndige, I som har tatt kunnskapens nøkkel til eder! Selv er I ikke gått inn, og dem som var i ferd med å gå inn, har I hindret.

³ Og Jesus tok til orde og talte til de lovkyndige og fariseerne og sa: Er det tillatt å helbrede på sabbaten, eller ikke?

¹³ Zenas, den lovkyndige, og Apollos skal du med omhu hjelpe på vei, forat intet skal fattes dem.

¹² Om jeg enn skriver ham mine lover i tusentall, så blir de allikevel aktet for noget fremmed.

¹⁹ Derfor, den som bryter et eneste av disse minste bud og lærer menneskene således, han skal kalles den minste i himlenes rike; men den som holder dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himlenes rike. ²⁰ For jeg sier eder: Dersom eders rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike.

⁶ Og I har gjort Guds lov til intet for eders vedtekts skyld.

²³ Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som gir tiende av mynte og anis og karve, og ikke enser det som veier tyngre i loven: rett og barmhjertighet og trofasthet! Dette burde gjøres, og det andre ikke lates ugjort. ²⁴ I blinde veiledere, som avsiler myggen, men sluker kamelen!

²⁸ Og en av de skriftlærde, som hadde hørt deres ordskifte, gikk til ham, da han forstod at han hadde svart dem godt, og han spurte ham: Hvilket bud er det første av alle? ²⁹ Jesus svarte ham: Det første er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én, ³⁰ og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt; dette er det første bud. ³¹ Det annet, som er like så stort, er dette: Du skal elske din næste som dig selv. Større enn disse er intet annet bud. ³² Og den skriftlærde sa til ham: I sannhet, mester! med rette har du sagt at han er én, og at det ikke er nogen annen foruten ham. ³³ Og å elske ham av alt sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin sjel og av all sin makt, og å elske sin næste som sig selv, det er mere enn alle brennoffer og slaktoffer.

⁴² Men ve eder, I fariseere, I som gir tiende av mynte og rute og alle slags maturter, og ikke spør efter rett og kjærlighet til Gud! Dette burde gjøres, og det andre ikke lates ugjort.

⁵ Og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt.

¹² Og nu, Israel, hvad krever Herren din Gud av dig uten at du skal frykte Herren din Gud og vandre på alle hans veier og elske ham og tjene Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel,

⁶ Og Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte og dine efterkommeres hjerte, så du elsker Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel, og da skal du få leve.

²⁹ Jesus svarte ham: Det første er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én, ³⁰ og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt; dette er det første bud.

³³ Og å elske ham av alt sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin sjel og av all sin makt, og å elske sin næste som sig selv, det er mere enn alle brennoffer og slaktoffer.

²⁷ Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt og av all din hu, og din næste som dig selv.

⁷ fordi kjødets attrå er fiendskap mot Gud - for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det -

¹⁶ Dette er den pakt som jeg vil oprette med dem efter hine dager, så sier Herren: Jeg vil gi mine lover i deres hjerter, og jeg vil skrive dem i deres sinn, ¹⁷ og deres synder og deres overtredelser vil jeg ikke mere komme i hu.

² På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn, når vi elsker Gud og holder hans bud. ³ For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud; og hans bud er ikke tunge. ⁴ For alt det som er født av Gud, seirer over verden; og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro. ⁵ Hvem er den som seirer over verden, uten den som tror at Jesus er Guds Sønn?

¹⁸ Du skal ikke hevne dig og ikke gjemme på vrede mot ditt folks barn, men du skal elske din næste som dig selv; jeg er Herren. ¹⁹ hedre din far og din mor, og: du skal elske din næste som dig selv.

³¹ Det annet, som er like så stort, er dette: Du skal elske din næste som dig selv. Større enn disse er intet annet bud.

⁹ For det ord: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå ihjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hvad andre bud det kan være, det samles til ett i dette ord: Du skal elske din næste som dig selv. ¹⁰ Kjærligheten gjør ikke næsten noget ondt; derfor er kjærligheten lovens opfyllelse.

² enhver av oss være sin næste til behag, til hans gagn, til opbyggelse!

¹⁴ For hele loven er opfylt i ett bud, i dette: Du skal elske din næste som dig selv.

¹⁰ La oss derfor, mens vi har leilighet til det, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk!

⁸ Visselig, dersom I opfyller den kongelige lov efter Skriften: Du skal elske din næste som dig selv, da gjør I vel;

¹² Derfor, alt det I vil at menneskene skal gjøre imot eder, det skal også I gjøre imot dem; for dette er loven og profetene.

¹⁷ for loven blev gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.

¹⁹ Men vi vet at alt det som loven sier, det taler den til dem som har loven, forat hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud, ²⁰ siden intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lov-gjerninger; for ved loven kommer syndens erkjennelse. ²¹ Men nu er Guds rettferdighet, som loven og profetene vidner om, åpenbaret uten loven,

⁹ For det ord: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå ihjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hvad andre bud det kan være, det samles til ett i dette ord: Du skal elske din næste som dig selv.

⁵ Men budets endemål er kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en uskrømtet tro.

⁷ I elskede! la oss elske hverandre! for kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. ⁸ Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud; for Gud er kjærlighet. ⁹ Ved dette er Guds kjærlighet åpenbaret iblandt oss at Gud har sendt sin Sønn, den enbårne, til verden, forat vi skal leve ved ham. ¹⁰ I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. ¹¹ I elskede! har Gud elsket oss så, da er og vi skyldige å elske hverandre.

¹⁹ Vi elsker fordi han elsket oss først. ²⁰ Dersom nogen sier: Jeg elsker Gud, og han hater sin bror, da er han en løgner; for den som ikke elsker sin bror, som han har sett, hvorledes kan han elske Gud, som han ikke har sett? ²¹ Og dette bud har vi fra ham at den som elsker Gud, skal og elske sin bror.

¹⁵ Da gikk fariseerne bort og holdt råd om hvorledes de kunde fange ham i ord.

³⁴ Men da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på sadduseerne, kom de sammen;

³⁵ Og mens Jesus lærte i templet, tok han til orde og sa: Hvorledes kan de skriftlærde si at Messias er Davids sønn? ³⁶ David selv har jo sagt i den Hellige Ånd: Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! ³⁷ David selv kaller ham herre; hvorledes kan han da være hans sønn? Og den store mengde hørte ham gjerne.

⁴¹ Men han sa til dem: Hvorledes kan det sies at Messias er Davids sønn? ⁴² David selv sier jo i Salmenes bok: Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, ⁴³ til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! ⁴⁴ David kaller ham altså herre; hvorledes kan han da være hans sønn?

¹³ Da sa han: Hør da, I av Davids hus! Er det eder for lite å trette mennesker siden I også tretter min Gud*? / {* idet I forakter hans ord.} ¹⁴ Derfor skal Herren selv gi eder et tegn: Se, en jomfru blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir ham navnet Immanuel*. / {* Gud med oss; JES 8, 8. 10.}

⁶ For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste. ⁷ Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike; det skal bli støttet og opholdt ved rett og rettferdighet, fra nu av og til evig tid; Herrens, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette.

¹ Men en kvist skal skyte frem av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt. ² Og Herrens Ånd skal hvile over ham, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham. ³ Han skal ha sitt velbehag i Herrens frykt, og han skal ikke dømme efter det hans øine ser, og ikke skifte rett efter det hans ører hører, ⁴ men han skal dømme de ringe med rettferdighet og skifte rett med rettvishet for de saktmodige på jorden, og han skal slå jorden med sin munns ris og drepe den ugudelige med sine lebers ånde.

⁵ Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil la stå frem for David en rettferdig spire, og han skal regjere som konge og gå frem med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet. ⁶ I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt; og dette er det navn som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet*. / {* d.e. den ved hvem Herren skaffer oss rettferdighet. JES 45, 17. 25. SKR 14, 11.}

²³ Og jeg vil opreise én hyrde over dem, og han skal røkte dem - min tjener David*; han skal røkte dem, han skal være deres hyrde. / {* d.e. Kristus, hvis stamfar og forbillede David var.} ²⁴ Og jeg, Herren, vil være deres Gud, og min tjener David skal være fyrste blandt dem; jeg, Herren, har talt.

¹¹ På den dag vil jeg reise op igjen Davids falne hytte, og jeg vil mure igjen dens revner og reise op det som er nedbrutt av den, og jeg vil bygge den op igjen som i fordums dager,

¹ Jesu Kristi, Davids sønns, Abrahams sønns ættetavle:

⁴ Og han sammenkalte alle yppersteprestene og de skriftlærde blandt folket og spurte dem hvor Messias skulde fødes. ⁵ De sa til ham: I Betlehem i Judea; for så er skrevet ved profeten: ⁶ Og du Betlehem i Juda land, du er ingenlunde den ringeste blandt høvdingene i Juda; for fra dig skal utgå en høvding som skal være hyrde for mitt folk Israel.

²⁷ Og da Jesus gikk derfra, fulgte der ham to blinde, som ropte: Miskunn dig over oss, du Davids sønn!

³³ Men de som var i båten, kom og falt ned for ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn!

¹³ Men da Jesus var kommet til landet ved Cesarea Filippi, spurte han sine disipler og sa: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? ¹⁴ De sa: Nogen sier døperen Johannes, andre Elias, andre igjen Jeremias eller en av profetene. ¹⁵ Han sa til dem: Men I, hvem sier I at jeg er? ¹⁶ Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. ¹⁷ Og Jesus svarte og sa til ham: Salig er du, Simon, Jonas' sønn! for kjød og blod har ikke åpenbaret dig det, men min Fader i himmelen.

⁹ og folket som gikk foran og fulgte efter, ropte: Hosianna Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høieste!

⁶⁹ Og han opreiste oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus, ⁷⁰ således som han talte gjennem sine hellige profeters munn fra fordums tid av,

⁴⁹ Natanael sa til ham: Hvor kjenner du mig fra? Jesus svarte og sa til ham: Før Filip kalte på dig, mens du var under fikentreet, så jeg dig.

⁶⁸ Simon Peter svarte ham: Herre! hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, ⁶⁹ og vi tror og vet at du er Guds hellige.

⁴¹ Andre sa: Dette er Messias. Andre igjen sa: Messias kommer da vel ikke fra Galilea? ⁴² Har ikke Skriften sag at Messias kommer av Davids ætt og fra Betlehem, den by hvor David var?

²⁸ Tomas svarte og sa til ham: Min Herre og min Gud!

²² og efterat han hadde avsatt ham, opreiste han dem David til konge, som han også gav dette vidnesbyrd: Jeg fant David, Isais sønn, en mann efter mitt hjerte; han skal gjøre all min vilje. ²³ Av hans ætt førte han efter sitt løfte en frelser frem for Israel, Jesus,

⁹ Derfor har og Gud høit ophøiet ham og gitt ham det navn som er over alt navn, ¹⁰ så at i Jesu navn skal hvert kne bøie sig, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, ¹¹ Og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.

⁷ Men det som var mig en vinning, det har jeg for Kristi skyld aktet for tap; ⁸ ja, jeg akter og i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mere verd, han for hvis skyld jeg har lidt tap på alt, og jeg akter det for skarn, forat jeg kan vinne Kristus ⁹ og finnes i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den som fåes ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen, ¹⁰ så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans opstandelse og samfundet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død, ¹¹ her er ikke greker og jøde, omskjærelse og forhud, barbar, skyter, træl, fri, men Kristus er alt og i alle.

⁴ Kom til ham, den levende sten, som vel blev forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud, ⁵ og bli også I opbygget som levende stener til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frembære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus. ⁶ For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnesten, utvalgt, kostelig, og den som tror på ham, skal ingenlunde bli til skamme. ⁷ Eder altså som tror, hører æren til; men for de vantro er den sten som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnesten og snublesten og anstøtsklippe,

¹² og de sa med høi røst: Verdig er Lammet, som er slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse! ¹³ Og hver skapning som er i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, og alt det som er i dem, hørte jeg si: Ham som sitter på tronen, og Lammet tilhører velsignelsen og æren og prisen og styrken i all evighet. ¹⁴ Og de fire livsvesener sa: Amen! Og de eldste falt ned og tilbad.

² Herrens Ånd taler gjennem mig, og hans ord er på min tunge.

³⁶ David selv har jo sagt i den Hellige Ånd: Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!

²⁶ og det var åpenbaret ham av den Hellige Ånd at han ikke skulde se døden før han hadde sett Herrens salvede. ²⁷ Han kom, drevet av Ånden, inn i templet, og da foreldrene førte barnet Jesus inn for å gjøre med ham som skikk var efter loven,

¹⁶ Brødre! Det skriftord måtte opfylles som den Hellige Ånd forut talte ved Davids munn om Judas, som blev veiviser for dem som grep Jesus;

³⁰ da han nu var en profet og visste at Gud med en ed hadde tilsvoret ham at av hans lends frukt vilde han sette en på hans trone, ³¹ så var det om Messias' opstandelse han fremsynt talte det ord at han ikke blev forlatt i dødsriket, ei heller så hans kjød tilintetgjørelse.

⁷ Derfor, som den Hellige Ånd sier: Idag, om I hører hans røst,

²¹ for aldri er noget profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.

¹⁰ Jeg var bortrykket i ånden på Herrens dag, og jeg hørte bak mig en høi røst som av en basun, som sa:

² Straks var jeg bortrykket i ånden, og se, en trone var satt i himmelen, og det satt en på tronen.

¹⁵ Og jeg vil sette fiendskap mellem dig og kvinnen og mellem din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.

⁸ Begjær av mig! Så vil jeg gi dig hedningene til arv og jordens ender til eie. ⁹ Du skal knuse dem med jernstav; som en pottemakers kar skal du sønderslå dem.

⁹ Din hånd skal finne alle dine fiender, din høire hånd skal finne dine avindsmenn.

¹ Av David; en salme. Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!

¹ Hvem er han som kommer fra Edom, i røde klær fra Bosra, så prektig i sin klædning, kneisende i sin store kraft? - Det er jeg, jeg som taler rettferdighet, som er mektig til å frelse. ² Hvorfor er din klædning så rød, og dine klær lik hans som treder vinpersen? ³ Persekaret har jeg trådt, jeg alene, og av folkene var ingen med mig: så trådte jeg på dem i min vrede og trampet dem sønder i min harme; da sprøitet deres blod på mine klær, og hele min klædning fikk jeg tilsølt. ⁴ For hevnens dag var i mitt hjerte, og mitt gjenløsnings-år var kommet; ⁵ og jeg så mig om, men det var ingen som hjalp; jeg undret mig, men det var ingen som støttet mig; da hjalp min arm mig, og min harme støttet mig, ⁶ og jeg trådte ned folkeslag i min vrede og gjorde dem drukne* i min harme, og jeg lot deres blod rinne ned på jorden. / {* JES 19, 14; 24, 20. JER 48, 26.}

³⁴ For David fór ikke op til himmelen, men han sier selv: Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, ³⁵ til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!

² - til den Guds menighet som er i Korint, helligede i Kristus Jesus, kalte, hellige, tillikemed alle dem som på ethvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn, deres og vår:

²⁵ For han skal være konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter.

⁸ ja, jeg akter og i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mere verd, han for hvis skyld jeg har lidt tap på alt, og jeg akter det for skarn, forat jeg kan vinne Kristus

³ han som er avglansen av hans herlighet og avbilledet av hans vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord, og som derfor, da han hadde gjort renselse for våre synder, satte sig ved Majestetens høire hånd i det høie,

¹³ Men til hvem av englene har han nogen tid sagt: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter?

¹² men han har frembåret ett offer for synder og har derefter for alltid satt sig ved Guds høire hånd, ¹³ og nu venter han bare på at hans fiender skal legges til skammel for hans føtter;

² idet vi ser på troens ophavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nu sitter på høire side av Guds trone.

¹⁹ Og jeg så dyret og kongene på jorden og deres hærer samlet for å føre krig mot ham som satt på hesten, og mot hans hær.

¹¹ Og jeg så en stor hvit trone, og ham som satt på den; og for hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det blev ikke funnet sted for dem. ¹² Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker blev åpnet; og en annen bok blev åpnet, som er livsens bok; og de døde blev dømt efter det som var skrevet i bøkene, efter sine gjerninger. ¹³ Og havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var i dem; og de blev dømt, enhver efter sine gjerninger. ¹⁴ Og døden og dødsriket blev kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen. ¹⁵ Og hvis nogen ikke fantes opskrevet i livsens bok, da blev han kastet i ildsjøen.

⁵⁸ Jesus sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Før Abraham blev til, er jeg.

³ om hans Sønn, som efter kjødet er kommet av Davids ætt, ⁴ som efter hellighets ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved opstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre,

⁵ de som fedrene tilhører, og som Kristus er kommet fra efter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen.

⁶ han som, da han var i Guds skikkelse, ikke aktet det for et rov å være Gud lik, ⁷ men av sig selv gav avkall på det og tok en tjeners skikkelse på sig, idet han kom i menneskers lignelse, ⁸ og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han sig selv, så han blev lydig inntil døden, ja korsets død.

¹⁶ Og som enhver må bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som blev åpenbaret i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt iblandt folkeslag, trodd i verden, optatt i herlighet.

¹⁴ Eftersom da barnene har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, forat han ved døden kunde gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen,

¹⁶ Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vidne dette for eder om menighetene; jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.

¹⁵ De er forferdet og svarer ikke mere; ordene er blitt borte for dem. ¹⁶ Skal jeg vente, fordi de ikke taler, fordi de står der og ikke svarer mere?

² Hvorfor var det ingen til stede da jeg kom? Hvorfor var det ingen som svarte da jeg ropte? Er min hånd for kort til å forløse, eller er det ingen kraft hos mig til å frelse? Se, ved min trusel tørker jeg ut havet, gjør jeg elver til en ørk, så fiskene i dem stinker, fordi der intet vann er, og dør av tørst; ³ jeg klær himmelen i sort og innhyller den i sørgedrakt. ⁴ Herren, Israels Gud, har gitt mig en disippeltunge, så jeg skal kunne kvege den trette med mitt ord; han vekker mitt øre hver morgen, han vekker det forat jeg skal høre som disipler hører. ⁵ Herren, Israels Gud, har åpnet mitt øre, og jeg var ikke gjenstridig, jeg vek ikke tilbake. ⁶ Min rygg bød jeg frem til dem som slo, og mine kinner til dem som rykket mig i skjegget; mitt ansikt skjulte jeg ikke for hån og spytt. ⁷ Men Herren, Israels Gud, vil hjelpe mig; derfor blir jeg ikke til skamme, derfor har jeg gjort mitt ansikt hårdt som sten, og jeg vet at jeg ikke skal bli skuffet. ⁸ Han er nær, han som hjelper mig til min rett; hvem vil stride mot mig? La oss stå frem sammen! Hvem er min motpart? La ham komme hit til mig! ⁹ Se, Herren, Israels Gud, vil hjelpe mig; hvem er den som vil domfelle mig? Se, de skal alle sammen eldes som et klædebon; møll skal fortære dem.

²⁷ De svarte da Jesus og sa: Vi vet det ikke. Da sa også han til dem: Så sier heller ikke jeg eder med hvad myndighet jeg gjør dette.

³⁴ Og da Jesus så at han svarte forstandig, sa han til ham: Du er ikke langt borte fra Guds rike. Og ingen vågde mere å spørre ham.

¹⁷ Da han sa dette, blev de til skamme alle som stod ham imot, og alt folket gledet sig over alle de herlige gjerninger han gjorde.

⁶ Men de var ikke i stand til å svare ham på dette.

⁴⁰ For de vågde ikke mere å spørre ham om noget.

⁷ Og da de blev ved å spørre, rettet han sig op og sa: Den av eder som er uten synd, han kaste den første sten på henne! ⁸ Og han bukket sig atter ned og skrev på jorden. ⁹ Men da de hørte det, gikk de ut, den ene efter den annen, de eldste først; og Jesus blev alene tilbake med kvinnen som stod der.

¹⁴ og da de så mannen stå ved deres side, han som var blitt helbredet, kunde de ikke si imot.