Genesis 2 Cross References - Norwegian

¹ Så blev himmelen og jorden med hele sin hær fullendt. ² Og Gud fullendte på den syvende dag det verk som han hadde gjort, og han hvilte på den syvende dag fra all den gjerning som han hadde gjort. ³ Og Gud velsignet den syvende dag og helliget den; for på den hvilte han fra all sin gjerning, den som Gud gjorde da han skapte. ⁴ Dette er himmelens og jordens historie, da de blev skapt, den tid da Gud Herren gjorde jord og himmel: ⁵ Det var ennu ingen markens busk på jorden, og ingen markens urt var ennu vokset frem; for Gud Herren hadde ikke latt det regne på jorden, og der var intet menneske til å dyrke jorden. ⁶ Da steg det op en damp av jorden og vannet hele jordens overflate. ⁷ Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket blev til en levende sjel. ⁸ Og Gud Herren plantet en have i Eden, i Østen, og der satte han mennesket som han hadde dannet. ⁹ Og Gud Herren lot trær av alle slag vokse op av jorden, prektige å se til og gode å ete av, og midt i haven livsens tre og treet til kunnskap om godt og ondt. ¹⁰ Og det gikk en elv ut fra Eden og vannet haven; og siden delte den sig i fire strømmer. ¹¹ Den første heter Pison; det er den som løper omkring hele landet Havila, der hvor det er gull. ¹² Og gullet i dette land er godt; der er bdellium* og onyks-stenen. / {* et slags velluktende gummi.} ¹³ Den annen elv heter Gihon; det er den som løper omkring hele landet Kus. ¹⁴ Den tredje elv heter Hiddekel; det er den som går østenfor Assur. Og den fjerde elv er Frat. ¹⁵ Og Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens have til å dyrke og vokte den. ¹⁶ Og Gud Herren bød mennesket: Du må fritt ete av alle trær i haven; ¹⁷ men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø. ¹⁸ Og Gud Herren sa: Det er ikke godt at mennesket er alene; jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like. ¹⁹ Og Gud Herren hadde dannet av jorden alle dyr på marken og alle fugler under himmelen, og han ledet dem til mennesket for å se hvad han vilde kalle dem; og som mennesket kalte hver levende skapning, så skulde den hete. ²⁰ Så gav mennesket navn til alt feet og fuglene under himmelen og alle ville dyr; men for et menneske fant han ingen medhjelp som var hans like. ²¹ Da lot Gud Herren en dyp søvn falle på mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. ²² Og Gud Herren bygget av det ribben han hadde tatt av mennesket, en kvinne og ledet henne til mennesket. ²³ Da sa mennesket: Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt; hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt. ²⁴ Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød. ²⁵ Og de var nakne både Adam og hans hustru, men bluedes ikke.

¹ I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.

¹⁰ Og Gud kalte det tørre land jord, og vannet som hadde samlet sig, kalte han hav. Og Gud så at det var godt.

⁴ Dette er himmelens og jordens historie, da de blev skapt, den tid da Gud Herren gjorde jord og himmel:

¹¹ For i seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den syvende dag; derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.

¹⁷ Den skal være et evig tegn mellem mig og Israels barn; for i seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, og på den syvende dag hvilte han og holdt sig i ro.

¹⁹ og at du ikke, når du løfter dine øine op til himmelen og ser solen og månen og stjernene, hele himmelens hær, lar dig føre vill, så du tilbeder dem og dyrker dem, de som Herren din Gud har tildelt alle folkene under hele himmelen.

³ og han mot mitt bud går bort og dyrker andre guder og tilbeder dem eller solen eller månen eller hele himmelens hær,

¹⁵ Og Esekias bad for Herrens åsyn og sa: Herre, Israels Gud, du som troner på kjerubene! Du alene er Gud for alle jordens riker, du har gjort himmelen og jorden.

³ Han bygget op igjen de offerhauger som hans far Esekias hadde ødelagt, og reiste altere for Ba'al og gjorde et Astarte-billede, likesom Israels konge Akab hadde gjort, og han tilbad hele himmelens hær og dyrket den. ⁴ Og han bygget altere i Herrens hus, enda Herren hadde sagt: I Jerusalem vil jeg la mitt navn bo. ⁵ For hele himmelens hær bygget han altere i begge forgårdene til Herrens hus.

¹² Og Hiram skrev videre: Lovet være Herren, Israels Gud, som har gjort himmelen og jorden, fordi han har gitt kong David en vis sønn, som har slik visdom og forstand at han kan bygge et hus for Herren og et hus for sig selv til kongebolig!

⁶ Du alene er Herren, du har gjort himlene, himlenes himler og all deres hær, jorden og alt som er på den, havene og alt som er i dem, og du holder det alt sammen i live, og himmelens hær tilbeder dig.

⁹ Hvem skjønner ikke av alt dette at det er Herrens hånd som har skapt det,

⁶ Himlene er skapt ved Herrens ord, og all deres hær ved hans munns ånde.

⁹ For han talte, og det skjedde; han bød, og det stod der.

¹¹ Du har sønderknust Rahab* som en ihjelslått; med din styrkes arm har du spredt dine fiender. / {* SLM 87, 4.} ¹² Dig hører himlene til, dig også jorden; jorderike og alt det som fyller det - du har grunnfestet dem; ¹³ nord og syd - du har skapt dem; Tabor og Hermon jubler over ditt navn.

² Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,

⁵ ham som gjorde himmelen med forstand, for hans miskunnhet varer evindelig; ⁶ ham som strakte jorden over vannene, for hans miskunnhet varer evindelig; ⁷ ham som gjorde de store lys, for hans miskunnhet varer evindelig, ⁸ solen til å råde om dagen, for hans miskunnhet varer evindelig,

⁶ som gjorde himmel og jord, havet og alt hvad i dem er, som er trofast til evig tid,

⁴ Og hele himmelens hær skal smuldre bort, og himmelen rulles sammen som en bokrull, og all dens hær skal visne og falle ned, som bladet faller av vintreet og det visne løv av fikentreet.

²⁶ Løft eders øine mot det høie og se: Hvem har skapt disse ting? Han er den som fører deres hær ut i fastsatt tall, som kaller dem alle ved navn; på grunn av hans veldige kraft og hans mektige styrke savnes ikke én. ²⁷ Hvorfor vil du si, Jakob, og tale så, Israel: Min vei er skjult for Herren, og min rett går min Gud forbi? ²⁸ Vet du det ikke, eller har du ikke hørt det? Herren er en evig Gud, den som har skapt jordens ender; han blir ikke trett, og han blir ikke mødig; hans forstand er uransakelig.

⁵ Så sier Gud Herren, som skapte himmelen og utspente den, som bredte ut jorden med det som gror på den, som gir ånde til folket som bor på den, og ånd til dem som ferdes på den:

¹² Jeg har gjort jorden, og menneskene på den har jeg skapt; mine hender er det som har utspent himmelen, og all dens hær har jeg latt fremstå.

¹⁸ For så sier Herren, som skapte himmelen, han som er Gud, han som dannet jorden og gjorde den, han som grunnfestet den, han som ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk: Jeg er Herren, og det er ingen annen.

¹³ Min hånd har også grunnfestet jorden, og min høire hånd har utspent himmelen; jeg kaller på dem, da står de der begge.

⁹ som himmelen er høiere enn jorden, således er mine veier høiere enn eders veier, og mine tanker høiere enn eders tanker.

¹⁷ For se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord, og de første ting skal ikke minnes og ikke mere rinne nogen i hu.

² Og de skal brede dem ut for solen og månen og hele himmelens hær, som de elsket og dyrket, som de fulgte og søkte og tilbad; de skal ikke samles og ikke begraves; til gjødsel utover jorden skal de bli.

¹² Han er den som skapte jorden ved sin kraft, som grunnfestet jorderike ved sin visdom og spente ut himmelen ved sin forstand.

¹⁶ Ikke er han som er Jakobs del*, lik dem; for han er den som har skapt alle ting, og Israel er den ætt som er hans arv; Herren, hærskarenes Gud, er hans navn. / {* d.e. Herren; 5MO 4, 19. 20; 32, 9. SLM 16, 5; 119, 57.}

¹ Dette utsagn er Herrens ord om Israel. Så sier Herren, som utspente himmelen og grunnfestet jorden og dannet menneskets ånd i hans indre:

¹³ Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa:

²⁴ Da de hørte det, løftet de samdrektig sin røst til Gud og sa: Herre! du som gjorde himmelen og jorden og havet og alt det som i dem er,

⁴² Men Gud vendte sig bort, og overgav dem til å dyrke himmelens hær, som skrevet er i profetenes bok: Israels hus! gav I mig vel slaktoffer og andre offer i firti år i ørkenen?

³ For vi går inn til hvilen, vi som er kommet til troen, således som han har sagt: Så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile - enda gjerningene var fullført fra verdens grunnvoll blev lagt.

³¹ Og Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt. Og det blev aften, og det blev morgen, sjette dag.

⁸ Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! ⁹ Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. ¹⁰ Men den syvende dag er sabbat for Herren din Gud; da skal du intet arbeid gjøre, hverken du eller din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestepike eller ditt fe eller den fremmede som er hos dig innen dine porter. ¹¹ For i seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den syvende dag; derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.

¹² Seks dager skal du gjøre din gjerning; men på den syvende dag skal du hvile, så din okse og ditt asen kan ha ro, og din trælkvinnes sønn og den fremmede får hvile sig ut.

¹⁴ Men den syvende dag er sabbat for Herren din Gud; da skal du intet arbeid gjøre, hverken du eller din sønn eller din datter eller din tjener eller din tjenestepike eller din okse eller ditt asen eller noget av dine dyr eller den fremmede som er hos dig innen dine porter, forat din tjener og din tjenestepike kan få hvile likesom du.

¹³ Når du holder din fot tilbake fra sabbaten, så du ikke driver ditt yrke på min hellige dag, og du kaller sabbaten en lyst, kaller Herrens hellige dag ærverdig, og du ærer den, så du ikke går dine egne veier, ikke gjør din gjerning eller fører tomt snakk -

¹⁷ Men Jesus svarte dem: Min Fader arbeider inntil nu; også jeg arbeider.

⁴ For så har han på et sted sagt om den syvende dag: Og Gud hvilte på den syvende dag fra alle sine gjerninger;

²² På den sjette dag sanket de dobbelt så meget brød, to omer for hver; og alle menighetens høvdinger kom og meldte det til Moses. ²³ Da sa han til dem: Det er det Herren har sagt. Imorgen er det sabbat, hellig sabbat for Herren; bak nu det I vil bake, og kok det I vil koke, men alt det som blir tilovers, skal I legge til side og gjemme til imorgen! ²⁴ Så lot de det ligge til om morgenen, således som Moses hadde befalt; og det luktet ikke, heller ikke var det makk i det. ²⁵ Da sa Moses: Et det idag. For idag er det sabbat for Herren; idag finner I ikke noget på marken. ²⁶ I seks dager skal I sanke det; men på den syvende dag er det sabbat, da skal det ikke være å finne. ²⁷ Allikevel gikk nogen av folket ut den syvende dag for å sanke; men de fant intet. ²⁸ Da sa Herren til Moses: Hvor lenge vil I være gjenstridige og ikke holde mine bud og mine lover? ²⁹ Kom i hu at Herren har gitt eder sabbaten; derfor gir han eder på den sjette dag brød for to dager; bli hjemme enhver hos sig, ingen gå hjemmefra på den syvende dag! ³⁰ Så hvilte folket på den syvende dag.

¹³ Tal til Israels barn og si: Mine sabbater skal I holde; for det er et tegn mellem mig og eder fra slekt til slekt, forat I skal vite at jeg er Herren som helliger eder. ¹⁴ Derfor skal I holde sabbaten; den skal være eder hellig; den som vanhelliger den, skal visselig late livet; hver den som gjør noget arbeid på den dag, han skal utryddes av sitt folk. ¹⁵ I seks dager skal der arbeides; men på den syvende dag skal det være høihellig sabbat, hellig for Herren; hver den som gjør noget arbeid på sabbatsdagen, skal visselig late livet. ¹⁶ Og Israels barn skal ta vare på sabbaten, så de holder den slekt efter slekt, en evig pakt. ¹⁷ Den skal være et evig tegn mellem mig og Israels barn; for i seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, og på den syvende dag hvilte han og holdt sig i ro.

²¹ Seks dager skal du arbeide, og på den syvende dag skal du hvile; om det så er i våronnen eller høstonnen, så skal du holde hviledagen.

² I seks dager skal der gjøres arbeid, men den syvende dag skal I holde hellig hvile, en høihellig sabbat for Herren; enhver som gjør noget arbeid på den dag, skal lide døden. ³ I skal ikke tende op ild i nogen av eders boliger i sabbatsdagen.

³ I seks dager skal I arbeide; men på den syvende dag er det høihellig sabbat, en hellig sammenkomst; da skal I ikke gjøre noget arbeid; det er sabbat for Herren i alle eders hjem.

² Tal til Israels barn og si til dem: Når I kommer inn i det land jeg vil gi eder, da skal landet ha en sabbatshvile for Herren. ³ I seks år skal du tilså din aker, og i seks år skal du stelle med din vingård og høste landets grøde.

¹² Ta hviledagen i akt så du holder den hellig, således som Herren din Gud har befalt dig! ¹³ Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. ¹⁴ Men den syvende dag er sabbat for Herren din Gud; da skal du intet arbeid gjøre, hverken du eller din sønn eller din datter eller din tjener eller din tjenestepike eller din okse eller ditt asen eller noget av dine dyr eller den fremmede som er hos dig innen dine porter, forat din tjener og din tjenestepike kan få hvile likesom du.

¹⁴ Du kunngjorde dem din hellige sabbat; du gav dem bud og forskrifter og lover gjennem din tjener Moses.

¹⁵ Ved samme tid så jeg i Juda nogen som trådte vinpersene om sabbaten og førte hjem kornbånd og lesste dem på asenene, og likeledes vin, druer, fikener og alle slags varer og førte det til Jerusalem på sabbatsdagen. Jeg advarte dem den dag de solgte disse levnetsmidler. ¹⁶ Også folk fra Tyrus, som opholdt sig der, kom med fisk og alle slags varer og solgte dem på sabbaten til Judas barn, og det i Jerusalem. ¹⁷ Da gikk jeg i rette med de fornemme i Juda og sa til dem: Hvorledes kan I bære eder så ille at og vanhellige sabbatsdagen? ¹⁸ Var det ikke fordi eders fedre gjorde således at vår Gud førte all denne ulykke over oss og over denne by? Og nu fører I ennu større vrede over Israel ved å vanhellige sabbaten! ¹⁹ Så snart det blev mørkt i Jerusalems porter før sabbaten, bød jeg at dørene skulde lukkes, og at de ikke skulde åpnes igjen før efter sabbaten. Jeg satte nogen av mine tjenere på vakt ved portene og sa: Det skal ingen varer føres inn på sabbatsdagen. ²⁰ Kremmerne og de som solgte alle slags varer, overnattet da utenfor Jerusalem både en og to ganger. ²¹ Da advarte jeg dem og sa til dem: Hvorfor overnatter I foran muren? Gjør I det en gang til, så legger jeg hånd på eder. Fra den tid kom de ikke mere på sabbaten. ²² Og levittene bød jeg å rense sig og komme og holde vakt ved portene, så sabbatsdagen kunde bli helligholdt. Kom mig også dette i hu, min Gud, og miskunn dig over mig efter din store nåde! SLM

² Salig er det menneske som gjør dette, det menneskebarn som holder fast ved det, som holder sabbaten, så han ikke vanhelliger den, som varer sin hånd, så den ikke gjør noget ondt. ³ Den fremmede som holder sig til Herren, må ikke si: Herren vil visst skille mig fra sitt folk! Og gildingen må ikke si: Se, jeg er et tørt tre! ⁴ For så sier Herren: De gildinger som vil holde mine sabbater og velge det som jeg har behag i, og holde fast ved min pakt, ⁵ dem vil jeg i mitt hus og innenfor mine murer gi et minne og et navn bedre enn sønner og døtre; et evig navn vil jeg gi dem, som ikke skal utryddes. ⁶ Og de fremmede som holder sig til Herren for å tjene ham og for å elske Herrens navn, for å være hans tjenere, alle de som holder sabbaten, så de ikke vanhelliger den, og som holder fast ved min pakt, ⁷ dem vil jeg føre til mitt hellige berg og glede dem i mitt bedehus, deres brennoffer og slaktoffer skal være til velbehag på mitt alter; for mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk.

¹³ Når du holder din fot tilbake fra sabbaten, så du ikke driver ditt yrke på min hellige dag, og du kaller sabbaten en lyst, kaller Herrens hellige dag ærverdig, og du ærer den, så du ikke går dine egne veier, ikke gjør din gjerning eller fører tomt snakk - ¹⁴ da skal du glede dig i Herren, og jeg vil la dig fare frem over landets høider og la dig nyte Jakobs, din fars arv; for Herrens munn har talt.

²¹ Så sier Herren: Ta eder i vare så sant I har eders liv kjært, og bær ikke nogen byrde og før ikke nogen byrde inn gjennem Jerusalems porter på sabbatens dag! ²² Og I skal ikke bære nogen byrde ut av eders hus og ikke gjøre nogen gjerning på sabbatens dag; men I skal holde sabbatens dag hellig, som jeg bød eders fedre. ²³ Men de hørte ikke og vendte ikke sitt øre til; de gjorde sin nakke hård, så de ikke hørte og ikke tok imot tukt. ²⁴ Men hvis I hører på mig, sier Herren, så I ikke lar nogen byrde komme gjennem denne bys porter på sabbatens dag, men holder sabbatens dag hellig og ikke gjør nogen gjerning på den dag, ²⁵ da skal konger og fyrster som sitter på Davids trone, dra inn gjennem denne bys porter på vogner og hester, de selv og deres fyrster, Judas menn og Jerusalems innbyggere, og denne by skal bli stående til evig tid, ²⁶ og fra Judas byer og fra landet omkring Jerusalem og fra Benjamins land og fra lavlandet og fra fjellbygdene og fra sydlandet skal de komme og bære frem brennoffer og slaktoffer og matoffer og virak, og bære frem takkoffer til Herrens hus. ²⁷ Men dersom I ikke hører på mig, så I holder sabbatens dag hellig og ikke bærer nogen byrde inn gjennem Jerusalems porter på sabbatens dag, da vil jeg tende ild på dets porter, og den skal fortære Jerusalems palasser og ikke slukkes.

¹² Også mine sabbater gav jeg dem, så de skulde være til et tegn mellem mig og dem, forat de skulde vite at jeg er Herren, som helliger dem.

²⁷ Og han sa til dem: Sabbaten blev til for menneskets skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld.

⁵⁶ Så vendte de tilbake og tilberedte velluktende urter og salver, og sabbaten over holdt de sig stille efter lovens bud.

⁴ For så har han på et sted sagt om den syvende dag: Og Gud hvilte på den syvende dag fra alle sine gjerninger; ⁵ og på dette sted igjen: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile. ⁶ Eftersom det altså står tilbake at nogen skal komme inn til den, og de som først fikk det glade budskap, ikke kom inn for vantros skyld, ⁷ så fastsetter han atter en dag: idag, idet han sier ved David så lang tid efter, således som før er sagt: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter. ⁸ For hadde Josva ført dem til hvile, da hadde han ikke derefter talt om en annen dag. ⁹ Altså står det en sabbatshelg tilbake for Guds folk. ¹⁰ For den som er kommet inn til hans hvile, han har og fått hvile fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine.

⁴ Og Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket.

²⁸ Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og opfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører sig på jorden!

¹ Dette er boken om Adams ætt: På den dag Gud skapte mennesket, skapte han det i Guds lignelse.

¹ Dette er de ætter som stammer fra Noahs sønner Sem, Kam og Jafet: De fikk sønner efter vannflommen.

¹⁰ Dette er historien om Sems ætt: Da Sem var hundre år gammel, fikk han sønnen Arpaksad to år efter vannflommen.

¹² Dette er Ismaels, Abrahams sønns ættetavle, han som Abraham fikk med egypterkvinnen Hagar, Saras trælkvinne.

¹⁹ Dette er historien om Abrahams sønn Isaks ætt: Abraham fikk sønnen Isak.

¹ Dette er Esaus eller Edoms ætt.

⁹ Og dette er Esaus ætt i Se'irfjellene, han som var stamfar til edomittene.

¹⁶ Og dette er navnene på Levis sønner efter deres ætter: Gerson og Kahat og Merari; og Levi blev hundre og syv og tretti år gammel.

³ Herren er en stridsmann, Herren er hans navn.

³⁹ Og alt folket så det, og de falt ned på sitt ansikt og sa: Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!

⁶ og sa: Herre, våre fedres Gud! Er det ikke du som er Gud i himmelen? Du råder over alle folkenes riker; i din hånd er kraft og velde, og det er ingen som kan holde stand mot dig.

²⁸ Har regnet nogen far? Eller hvem har avlet duggens dråper?

³¹ Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.

¹⁰ For du er stor og den som gjør undergjerninger; du alene er Gud.

¹ En bønn av Moses, den Guds mann. Herre! Du har vært oss en bolig fra slekt til slekt. ² Før fjellene blev til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud.

⁶ Så sier Herren, Israels konge og gjenløser, Herren, hærskarenes Gud: Jeg er den første, og jeg er den siste, og foruten mig er det ingen Gud.

⁴ Johannes - til de syv menigheter i Asia: Nåde være med eder og fred fra ham som er og som var og som kommer, og fra de syv ånder som er for hans trone,

⁸ Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som er og som var og som kommer, den Allmektige.

¹⁷ Vi takker dig, Herre Gud, du allmektige, du som er og som var, fordi du har tatt din store makt og er blitt konge.

⁵ Og jeg hørte engelen over vannene si: Rettferdig er du som er og som var, du hellige, at du har dømt således;

¹¹ Og Gud sa: Jorden bære frem gress, urter som sår sig, frukttrær som bærer frukt med deres frø i, på jorden, hvert efter sitt slag. Og det blev så. ¹² Og jorden bar frem gress, urter som sår sig, hver efter sitt slag, og trær som bærer frukt med deres frø i, hvert efter sitt slag. Og Gud så at det var godt.

²³ Så viste Gud Herren ham ut av Edens have og satte ham til å dyrke jorden, som han var tatt av.

² Siden fødte hun Abel, hans bror. Og Abel blev fårehyrde, men Kain blev jorddyrker.

¹² Når du dyrker jorden, skal den ikke mere gi dig sin grøde; omflakkende og hjemløs skal du være på jorden.

¹⁰ som sender regn utover jorden og lar vann strømme utover markene,

²⁶ for å la det regne over et øde land, over en ørken hvor intet menneske bor, ²⁷ for å mette ørk og øde og få gressbunnen til å gro? ²⁸ Har regnet nogen far? Eller hvem har avlet duggens dråper?

⁹ Og de som bor ved jordens ender, frykter for dine tegn; de steder hvor morgen og aften bryter frem, fyller du med jubel. ¹⁰ Du har gjestet jorden og gitt den overflod, gjort den såre rik, Guds bekk er full av vann; du har latt dem få sitt korn, for således lager du jorden til. ¹¹ Du vannet dens furer, senket dens plogland; du bløtte den med regnskurer, velsignet dens grøde.

¹⁴ Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.

⁷ han som lar regnskyer stige op fra jordens ende, gjør lyn til regn, fører vind ut av sine forrådshus,

²² Er det vel iblandt hedningefolkenes falske guder nogen som gir regn? Eller er det himmelen som gir regnbyger? Er det ikke du, Herre vår Gud? Vi venter på dig; for du har gjort alle disse ting.

⁴⁵ forat I kan bli eders himmelske Faders barn; for han lar sin sol gå op over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.

⁷ For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer gagnlig grøde for dem den dyrkes for, den får velsignelse fra Gud;

¹⁹ I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.

²² Alt som hadde livsens åndedrag i sin nese, alt det som var på det tørre land, døde.

²² Men de falt ned på sitt ansikt og sa: Gud, du Gud som råder over livsens ånde i alt kjød! Vredes du på hele menigheten fordi om én mann synder?

¹⁶ Herre, du Gud som råder over livsens ånde i alt kjød, vil du ikke sette en mann over menigheten,

¹⁹ hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.

³ - for ennu er hele mitt livspust i mig og den Allmektiges ånde i min nese - :

⁴ Guds Ånd har skapt mig, og den Allmektiges ånde holder mig live.

⁶ Se, jeg er din like for Gud, også jeg er dannet av ler.

³ Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss, og ikke vi selv, til sitt folk og til den hjord han før.

¹⁴ For han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv.

¹⁴ Jeg priser dig fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis; underfulle er dine gjerninger, og min sjel kjenner det såre vel. ¹⁵ Mine ben var ikke skjult for dig da jeg blev virket i lønndom, da jeg blev kunstig virket i jordens dyp*. / {* d.e. i mors liv.}

⁷ å sønderrive har sin tid og å sy sammen har sin tid; å tie har sin tid og å tale har sin tid;

²⁰ De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet. ²¹ Hvem vet om menneskenes ånd stiger op, og om dyrets ånd farer ned til jorden?

⁷ og støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den.

²² Hold da op med å stole på mennesket, i hvis nese det bare er et pust! Hvad er han å akte for?

⁸ Herre, vær ikke så over all måte vred og kom ikke evindelig misgjerning i hu! Men tenk på at vi alle sammen er ditt folk!

²² Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: Ta imot den Hellige Ånd!

²⁵ heller ikke tjenes han av menneskelige hender som om han trengte til noget, han som jo selv gir alle liv og ånde og alle ting;

²⁰ Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Vil da verket si til virkeren: Hvorfor gjorde du mig slik?

⁴⁵ Således er det og skrevet: Det første menneske, Adam, blev til en levende sjel; den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd.

⁴⁷ Det første menneske var av jorden, jordisk; det annet menneske er av himmelen.

⁷ Men vi har denne skatt i lerkar, forat den rike kraft skal være av Gud og ikke av oss,

¹ For vi vet at om vårt legemes jordiske hus nedbrytes, så har vi en bygning av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himlene.

⁹ Dessuten: våre kjødelige fedre hadde vi til optuktere, og vi hadde ærefrykt for dem; skal vi da ikke meget mere være lydige mot åndenes Fader, så vi får leve?

²⁴ Og han drev mennesket ut, og foran Edens have satte han kjerubene med det luende sverd som vendte sig hit og dit, for å vokte veien til livsens tre.

¹⁶ Så gikk Kain bort fra Herrens åsyn og bosatte sig i landet Nod*, østenfor Eden. / {* d.e. landflyktighet.}

¹⁰ Da så Lot ut over landet, og han så at hele Jordan-sletten like til Soar overalt var rik på vann, som Herrens have, som Egyptens land - det var før Herren hadde ødelagt Sodoma og Gomorra.

¹² Har vel folkenes guder frelst dem som mine fedre ødela, Gosan og Karan og Resef og Edens barn i Telassar?

³ for Herren trøster Sion, trøster alle dets ruiner og gjør dets ørken lik Eden og dets øde mark lik Herrens have; fryd og glede skal finnes der, takksigelse og lovsang.

²³ Karan og Kanne og Eden, Sjebas kremmere, Assur og Kilmad handlet med dig;

¹³ I Eden, Guds have, bodde du; kostbare stener dekket dig, karneol, topas og diamant, krysolitt, onyks og jaspis, safir, karfunkel og smaragd, og gull; dine trommer og fløiter var i fullt arbeid hos dig; den dag du blev skapt, stod de rede.

⁸ Sedrene i Guds have stilte ham ikke i skyggen, cypresser var ikke å ligne med hans kvister, og lønnetrær var ikke som hans grener; intet tre i Guds have var å ligne med ham i skjønnhet. ⁹ Fager hadde jeg gjort ham i hans rikdom på grener, og alle Edens trær i Guds have misunte ham.

¹⁶ Ved braket av hans fall fikk jeg folkeslag til å skjelve, da jeg lot ham fare ned i dødsriket med dem som farer ned i graven; da blev de trøstet i dødsrikets land alle Edens trær, de beste og fagreste på Libanon, alle de som suget vann til sig.

¹⁸ Hvem er du* således lik i herlighet og storhet blandt Edens trær? - Så skal du da nedstøtes med Edens trær til dødsrikets land; midt iblandt uomskårne skal du ligge, sammen med dem som er drept med sverdet. Således skal det gå Farao og hele hans larmende hop, sier Herren, Israels Gud. / {* Farao; ESK 31, 2.}

³ Foran det fortærer ild, og efter det brenner lue; som Edens have er landet foran det, og efter det er det en øde ørken, og det er intet som slipper unda det.

¹⁷ men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.

³ men om frukten på det tre som er midt i haven, har Gud sagt: I skal ikke ete av den og ikke røre ved den, for da skal I dø.

²² Og Gud Herren sa: Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt; bare han nu ikke rekker ut sin hånd og tar også av livsens tre og eter og lever til evig tid!

²⁵ Og det skal tjene oss til rettferdighet, når vi akter vel på å holde alle disse bud for Herrens, vår Guds åsyn, således som han bød oss.

²⁵ som gjør snakkernes tegn til intet og spåmennene til dårer, som driver de vise tilbake og gjør deres visdom til dårskap,

¹⁰ Du stolte på din ondskap, du sa: Det er ingen som ser mig. Din visdom og din kunnskap har forført dig, så du sa i ditt hjerte: Jeg og ingen annen!

¹² Ved bekken skal det på begge dens bredder vokse op allehånde frukttrær; deres blad skal ikke visne, og deres frukt skal ikke høre op; hver måned skal de bære ny frukt; for vannet til dem går ut fra helligdommen; og deres frukt skal være til mat, og deres blad til lægedom.

⁴⁸ Jeg er livsens brød.

¹ Men vedkommende avgudsofferne, da vet vi at vi alle har kunnskap. Kunnskapen opblåser, men kjærligheten opbygger;

⁷ Den som har øre, han høre hvad Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi å ete av livsens tre, som er i Guds Paradis!

² Mellem stadens gate og elven, på begge sider, stod livsens tre, som bar frukt tolv ganger og gav sin frukt hver måned; og bladene på treet var til lægedom for folkene.

¹⁴ Salige er de som tvetter sine kjortler, så de må få rett til livsens tre og gjennem portene komme inn i staden.

⁴ om dets bølger bruser og skummer, og fjell bever ved dets overmot. Sela.

¹ Og han viste mig en elv med livsens vann, som rant, klar som krystall, ut fra Guds og Lammets trone.

⁷ Og Kus' sønner var Seba og Havila og Sabta og Raema og Sabteka, og Raemas sønner var Sjeba og Dedan.

²⁹ og Ofir og Havila og Jobab; alle disse var Joktans sønner.

¹⁸ Og de bodde fra Havila til Sur, som ligger midt for Egypten, og bortimot Assyria; han nedsatte sig østenfor alle sine brødre.

⁷ Saul slo amalekittene og forfulgte dem fra Havila til bortimot Sur, som ligger østenfor Egypten.

²⁰ og i den fjerde rad en krysolitt og en onyks og en jaspis. De skal være innfattet i flettverk av gull.

¹³ og i den fjerde rad en krysolitt, en onyks og en jaspis. De blev innfattet i hver sitt flettverk av gull.

⁷ Mannaen lignet korianderfrø, og av utseende var den som bdellium.

¹⁶ Den opveies ikke med Ofirs gull, med den dyre onyks og safir.

⁶ Og Kams sønner var Kus og Misra'im og Put og Kana'an.

¹¹ På den tid skal Herren ennu en gang rekke ut sin hånd for å vinne levningen av sitt folk, de som blir reddet fra Assyria og Egypten og Patros og Etiopia og Elam og Sinear og Hamat og havets øer.

¹¹ Fra dette land drog han ut til Assur og bygget Ninive og Rehobot-Ir og Kalah

²² Sems sønner var Elam og Assur og Arpaksad og Lud og Aram.

¹⁸ Den dag gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt gir jeg dette land, fra Egyptens elv like til den store elv, elven Frat,

⁷ Bryt nu op og gi eder på veien til amoritter-fjellene og til alle de folk som bor deromkring, i ødemarken, i fjellbygdene og i lavlandet og i sydlandet og ved havstranden, til kana'anittenes land og til Libanon, helt til den store elv, elven Frat.

²⁴ Hvert sted I treder på med eders fot, skal høre eder til; fra ørkenen og Libanon, fra den store elv, elven Frat, og til havet i vest skal eders landemerker nå.

⁴ På den fire og tyvende dag i den første måned, mens jeg stod ved bredden av den store elv, det er Hiddekel*, / {* d.e. Tigris; 1MO 2, 14.}

¹⁴ og den sa til den sjette engel, han som hadde basunen: Løs de fire engler som er bundet ved den store elv Eufrat!

² Og Gud fullendte på den syvende dag det verk som han hadde gjort, og han hvilte på den syvende dag fra all den gjerning som han hadde gjort.

⁸ Og Gud Herren plantet en have i Eden, i Østen, og der satte han mennesket som han hadde dannet.

³³ Har jeg, som mennesker pleier, skjult mine synder og dulgt min misgjerning i min barm,

² Frukten av dine henders arbeid skal du nyte; lykksalig er du, og det går dig vel.

²⁸ Den som stjal, stjele ikke lenger, men arbeide heller, idet han gjør noget godt med sine hender, forat han kan ha noget å gi til den som trenger.

⁹ Og Gud Herren lot trær av alle slag vokse op av jorden, prektige å se til og gode å ete av, og midt i haven livsens tre og treet til kunnskap om godt og ondt.

¹ Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: I skal ikke ete av noget tre i haven? ² Og kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i haven;

²² Da sa Samuel: Har vel Herren like så meget behag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mot Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer, hørsomhet bedre enn fettet av værer;

⁴ For all Guds skapning er god, og intet er å forkaste når det mottas med takk;

¹⁷ Byd dem som er rike i den nuværende verden, at de ikke skal være overmodige eller sette sitt håp til den uvisse rikdom, men til Gud, som gir oss rikelig alle ting å nyte,

¹ Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: I skal ikke ete av noget tre i haven? ² Og kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i haven; ³ men om frukten på det tre som er midt i haven, har Gud sagt: I skal ikke ete av den og ikke røre ved den, for da skal I dø. ⁴ Da sa slangen til kvinnen: I skal visselig ikke dø;

¹¹ Da sa han: Hvem har sagt dig at du er naken? Har du ett av det tre som jeg forbød dig å ete av?

¹⁷ Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustru og åt av det tre som jeg forbød dig å ete av, så skal jorden være forbannet for din skyld! Med møie skal du nære dig av den alle ditt livs dager.

⁷ Men la nu mannen få sin hustru tilbake! For han er en profet. Og han skal bede for dig, så du får leve. Men dersom du ikke gir henne tilbake, da vit at du visselig skal dø, du og alle dine.

⁶⁵ For Herren hadde sagt at de skulde dø i ørkenen. Og det var ingen tilbake av dem uten Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn.

²⁶ Forbannet være den som ikke holder ordene i denne lov og ikke gjør efter dem! Og alt folket skal si: Amen.

¹⁵ Se, jeg har idag lagt frem for dig livet og det gode, og døden og det onde,

¹⁹ Jeg tar idag himmelen og jorden til vidne mot eder: Livet og døden har jeg lagt frem for dig, velsignelsen og forbannelsen; velg da livet, så skal du få leve, du og din ætt!

³⁹ For så sant Herren lever, han som frelser Israel: Om så skylden er hos Jonatan, min sønn, skal han sannelig dø! Men ingen av hele folket svarte ham.

⁴⁴ Da sa Saul: Gud la det gå mig ille både nu og siden om du ikke nu skal dø, Jonatan!

³¹ For så lenge Isais sønn er til på jorden, er hverken du eller din kongemakt trygg. Send derfor bud og hent ham hit til mig, for han er dødsens.

¹⁶ Men kongen sa: Du skal dø, Akimelek, du og hele din fars hus.

³⁷ For det skal du vite for visst, at den dag du går ut og går over bekken Kidron, skal du dø; ditt blod skal komme på ditt eget hode.

⁴² Da sendte kongen bud efter Sime'i og sa til ham: Har jeg ikke svoret ved Herren og høitidelig sagt dig: Det skal du vite for visst at den dag du går ut og drar til noget annet sted, skal du dø? Og du svarte: Det er rett det du sier; jeg har hørt det.

⁸ Og da Jeremias var ferdig med å tale alt det Herren hadde befalt ham å tale til hele folket, da grep de ham, prestene og profetene og hele folket, og sa: Du skal dø.

¹⁸ Når jeg sier til den ugudelige: Du skal visselig dø, og du ikke advarer ham og ikke taler og advarer den ugudelige for hans ugudelige ferd for å holde ham i live, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. ¹⁹ Men når du har advart den ugudelige, og han ikke vender om fra sin ugudelighet og fra sin ugudelige ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel. ²⁰ Og når en rettferdig vender sig bort fra sin rettferdighet og gjør urett, så legger jeg en anstøtssten i hans vei - han skal dø. Når du ikke har advart ham, skal han dø i sin synd, og de rettferdige gjerninger som han har gjort, skal ikke kommes i hu, men hans blod vil jeg kreve av din hånd.

⁴ Se, alle sjeler hører mig til, både farens sjel og sønnens sjel; mig hører de til; den som synder, han skal dø.

¹³ låner ut mot rente og tar overmål, skulde så han få leve? Nei, han skal ikke få leve! Alle disse vederstyggeligheter har han gjort; han skal visselig late livet, hans blod skal komme over ham.

³² For jeg har ikke behag i nogens død, sier Herren, Israels Gud; så omvend eder da, og I skal leve!

⁸ Når jeg sier til den ugudelige: Du ugudelige, du skal visselig dø, og du ikke taler og advarer den ugudelige for hans ferd, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd.

¹⁴ Og når jeg sier til den ugudelige: Du skal visselig dø, og han vender om fra sin synd og gjør rett og rettferdighet,

³² slike som godt kjenner Guds dom at de som gjør sådant, fortjener døden, og dog ikke bare gjør det, men endog holder med dem som gjør det.

¹² Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden således trengte igjennem til alle mennesker, fordi de syndet alle - ¹³ for vel var det synd i verden før loven, men synden tilregnes ikke hvor det ingen lov er; ¹⁴ men allikevel hersket døden fra Adam til Moses også over dem som ikke hadde syndet i likhet med Adams overtredelse, han som er et forbillede på den som skulde komme. ¹⁵ Men ikke er det med nådegaven således som med fallet; for er de mange død ved den enes fall, da er meget mere Guds nåde og gaven i det ene menneske Jesu Kristi nåde blitt overvettes rik for de mange. ¹⁶ Og ikke er det med gaven således som det blev da én syndet; for dommen blev til fordømmelse for éns skyld, men nådegaven til frifinnelsesdom for mange falls skyld. ¹⁷ For kom døden til å herske ved den ene på grunn av den enes fall, så skal meget mere de som får nådens og rettferdighets-gavens overvettes rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus. ¹⁸ Altså: likesom éns fall blev til fordømmelse for alle mennesker, således blev også éns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker; ¹⁹ for likesom de mange er blitt syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange bli rettferdige ved den enes lydighet. ²⁰ Men loven kom til forat fallet skulde bli stort; men hvor synden blev stor, blev nåden enda større, ²¹ forat likesom synden hersket ved døden, så skulde også nåden herske ved rettferdighet til et evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.

¹⁶ vet I ikke at når I byr eder frem for nogen som tjenere til lydighet, da er I også tjenere under den som I så lyder, enten det er under synden til død eller under lydigheten til rettferdighet?

²³ For den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.

¹⁰ jeg derimot døde; og budet, som var til liv, det blev funnet å være mig til død; ¹¹ for synden tok anledning av budet og dåret og drepte mig ved det. ¹² Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt. ¹³ Er da det som er godt, blitt mig til død? Langt derifra! men det var synden, forat den skulde vise sig som synd, idet den voldte mig døden ved det som er godt - forat synden skulde bli overvettes syndig ved budet.

² for livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort mig fra syndens og dødens lov.

²² for likesom alle dør i Adam, så skal og alle levendegjøres i Kristus.

⁵⁶ Men dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven;

¹⁰ For så mange som holder sig til lov-gjerninger, er under forbannelse; for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke blir ved i alt som er skrevet i lovens bok, så han gjør det!

¹ Også eder har han gjort levende, I som var døde ved eders overtredelser og synder, ² som I fordum vandret i efter denne verdens løp, efter høvdingen over luftens makter, den ånd som nu er virksom i vantroens barn, ³ blandt hvilke også vi alle fordum vandret i vårt kjøds lyster, idet vi gjorde kjødets og tankenes vilje, og vi var av naturen vredens barn likesom de andre. ⁴ Men Gud, som er rik på miskunn, har for sin store kjærlighets skyld som han elsket oss med, ⁵ gjort oss levende med Kristus, enda vi var døde ved våre overtredelser - av nåde er I frelst - ⁶ og opvakt oss med ham og satt oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus,

¹⁴ Derfor sier Skriften: Våkn op, du som sover, og stå op fra de døde, og Kristus skal lyse for dig.

¹³ Også eder, som var døde ved eders overtredelser og eders kjøds forhud, eder gjorde han levende med ham, idet han tilgav oss alle våre overtredelser

⁶ men den som lever efter sine lyster, er levende død.

¹⁵ derefter, når lysten har undfanget, føder den synd; men når synden er blitt fullmoden, føder den død.

¹⁶ Dersom nogen ser sin bror gjøre en synd som ikke er til døden, da skal han bede, og han skal gi ham liv - jeg mener dem som ikke synder til døden. Der er synd til døden; det er ikke om den jeg sier at han skal bede.

¹¹ Den som har øre, han høre hvad Ånden sier til menighetene: Den som seirer, skal slett ikke skades av den annen død!

⁶ Salig og hellig er den som har del i den første opstandelse; over dem har den annen død ikke makt, men de skal være Guds og Kristi prester og regjere med ham i tusen år.

¹⁴ Og døden og dødsriket blev kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen.

⁸ Men de redde og vantro og vederstyggelige og manndraperne og horkarlene og trollmennene og avgudsdyrkerne og alle løgnerne, deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel; det er den annen død.

¹² Og Adam sa: Kvinnen som du gav mig til å være hos mig, hun gav mig av treet, og jeg åt.

¹ Og No'omi, hennes svigermor, sa til henne: Min datter! Jeg vil prøve å la dig få et hjem, så du kan ha det godt.

⁹ Bedre å være to enn én, for de har god lønn for sitt strev; ¹⁰ om de faller, kan den ene reise sin stallbror op; men stakkars den som er alene, for faller han, har han ingen til å reise sig op! ¹¹ Likeledes når to ligger sammen, så blir de varme; men hvorledes kan den som ligger alene, bli varm? ¹² Og om nogen kan vinne over den som er alene, så kan to holde stand mot ham, og en tredobbelt tråd sønderrives ikke så snart.

³⁶ Men dersom nogen mener at han gjør urett mot sin ugifte datter om hun er over ungdomsalderen, og det må så være, han gjøre det han vil; han synder ikke; la dem gifte sig!

⁷ For en mann skal ikke tildekke sitt hode, eftersom han er Guds billede og ære; men kvinnen er mannens ære. ⁸ For mannen er ikke av kvinnen, men kvinnen er av mannen; ⁹ mannen blev jo heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld. ¹⁰ Derfor bør kvinnen ha et undergivenhets-tegn på sitt hode for englenes skyld. ¹¹ Dog, i Herren er hverken kvinnen noget fremfor mannen eller mannen noget fremfor kvinnen; ¹² for likesom kvinnen er av mannen, så er også mannen ved kvinnen, og alt er av Gud.

¹¹ En kvinne skal la sig lære i stillhet, med all lydighet; ¹² men jeg tillater ikke en kvinne å være lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. ¹³ For Adam blev skapt først, derefter Eva,

⁷ Likeså I ektemenn: Lev med forstand sammen med eders hustruer som det svakere kar, og vis dem ære, da de og er medarvinger til livets nåde, forat eders bønner ikke skal hindres.

²⁰ Og Gud sa: Det vrimle av liv i vannet, og fugler flyve over jorden under himmelhvelvingen! ²¹ Og Gud skapte de store sjødyr og alt levende som rører sig, som det vrimler av i vannet, hvert efter sitt slag, og alle vingede fugler, hver efter sitt slag. Og Gud så at det var godt. ²² Og Gud velsignet dem og sa: Vær fruktbare og bli mange og opfyll vannet i havet, og fuglene skal bli tallrike på jorden! ²³ Og det blev aften, og det blev morgen, femte dag. ²⁴ Og Gud sa: Jorden la fremgå levende vesener, hvert efter sitt slag, fe, kryp og ville dyr, hvert efter sitt slag! Og det blev så. ²⁵ Og Gud gjorde de ville dyr, hvert efter sitt slag, og feet efter sitt slag og alt jordens kryp, hvert efter sitt slag. Og Gud så at det var godt. ²⁶ Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt billede, efter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører sig på jorden.

²² Og Gud Herren bygget av det ribben han hadde tatt av mennesket, en kvinne og ledet henne til mennesket. ²³ Da sa mennesket: Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt; hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt.

²⁰ Av alle slags fugler og av alle slags fe og av alle slags kryp på jorden skal par for par komme inn til dig for å holdes i live.

² Og frykt og redsel for eder skal være over alle dyr på jorden og over alle fugler under himmelen, over alt det som rører sig på jorden, og over alle fiskene i havet; i eders hånd er de gitt.

⁴ Når jeg ser din himmel, dine fingrers gjerning, månen og stjernene, som du har gjort, ⁵ hvad er da et menneske, at du kommer ham i hu, og et menneskebarn, at du ser til ham! ⁶ Og du gjorde ham lite ringere enn Gud, og med ære og herlighet kronte du ham. ⁷ Du gjorde ham til hersker over dine henders gjerninger, alt la du under hans føtter, ⁸ får og okser, alle tilsammen, ja også markens dyr,

¹⁸ Og Gud Herren sa: Det er ikke godt at mennesket er alene; jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like.

¹² Da nu solen var nær ved å gå ned, og en dyp søvn var falt over Abram, se, da falt redsel, et stort mørke, over ham.

¹² Så tok David spydet og vannkrukken fra Sauls hodegjerde, og de gikk sin vei, og der var ingen som så det eller merket det eller våknet - de sov alle sammen, fordi Herren hadde latt en dyp søvn falle på dem.

¹³ under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.

¹⁵ I drøm, i nattlig syn, når dyp søvn faller på menneskene, når de slumrer på sitt leie,

¹⁸ Mens han talte med mig, sank jeg sanseløs på mitt ansikt til jorden; da rørte han ved mig og reiste mig op igjen.

¹⁹ Og Gud Herren hadde dannet av jorden alle dyr på marken og alle fugler under himmelen, og han ledet dem til mennesket for å se hvad han vilde kalle dem; og som mennesket kalte hver levende skapning, så skulde den hete.

¹ En sang ved festreisene; av Salomo. Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.

⁸ For mannen er ikke av kvinnen, men kvinnen er av mannen; ⁹ mannen blev jo heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld.

¹³ For Adam blev skapt først, derefter Eva,

⁴ Ekteskapet være i akt og ære hos alle, og ektesengen usmittet! for horkarler og ekteskapsbrytere skal Gud dømme.

¹⁴ Da sa Laban til ham: Sannelig, vi er av samme kjød og blod. Og han blev hos ham en måneds tid.

² Tal til alle Sikems menn og si: Hvad er best for eder, at sytti menn, alle Jerubba'als sønner, hersker over eder, eller at én mann hersker over eder? Og kom i hu at jeg er av samme kjød og blod som I!

¹ Så kom alle Israels stammer til David i Hebron og sa: Her er vi; vi er av samme kjød og blod som du.

¹³ Og til Amasa skal I si: Er du ikke mitt eget kjød og blod? Gud la det gå mig ille både nu og siden om ikke du alltid skal være min hærfører i stedet for Joab.

²⁸ Så er mennene skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker sig selv; ²⁹ ingen har jo nogensinne hatet sitt eget kjød, men han før og varmer det, likesom Kristus gjør med menigheten; ³⁰ for vi er hans legemes lemmer.

⁵⁸ Så kalte de på Rebekka og sa til henne: Vil du reise med denne mann? Hun svarte: Ja, det vil jeg. - ⁵⁹ Så lot de Rebekka, sin søster, og hennes fostermor og Abrahams tjener og hans menn reise.

¹⁴ Da svarte Rakel og Lea og sa til ham: Har vi vel ennu nogen lodd og arv i vår fars hus? ¹⁵ Har han ikke aktet oss som fremmede? Han har jo solgt oss og selv fortært det han fikk for oss.

¹² Når en prests datter blir en fremmed manns hustru, skal hun ikke ete av de hellige offergaver; ¹³ men blir hun enke, eller er hun skilt fra sin mann, og hun ingen barn har, og hun vender tilbake til sin fars hus og bor hos ham likesom i sin ungdom, da kan hun ete av sin fars mat; men ingen fremmed skal ete av den.

⁴ men I som holdt fast ved Herren eders Gud, I lever alle den dag idag.

²⁰ Herren din Gud skal du frykte, ham skal du tjene, og ham skal du holde fast ved, og ved hans navn skal du sverge.

⁸ men Herren eders Gud skal I holde fast ved, således som I har gjort til denne dag.

¹⁰ Kongedøtre er iblandt dine utvalgte; dronningen står ved din høire hånd i gull fra Ofir.

¹⁴ Og I sier: Hvorfor? Fordi Herren har vært vidne mellem dig og din ungdoms hustru, som du har vært troløs mot, enda hun er din ektemake og din hustru som du har inngått pakt med. ¹⁵ Men har ikke en* gjort det og er enda blitt i live? Men hvad gjorde denne ene? Han vilde opnå den ætt Gud hadde lovt ham**; men I skal ta vare på eders liv, og mot din ungdoms hustru må du ikke være troløs! / {* Abraham; 1MO 16, 4 fg. JES 51, 2. ESK 33, 24.} / {** 1MO 15, 4 fg. 16, 2.} ¹⁶ For jeg hater skilsmisse, sier Herren, Israels Gud; en dekker derved sitt klædebon med vold, sier Herren, hærskarenes Gud. Så ta da vare på eders liv og vær ikke troløse!

³ Og fariseerne kom til ham, fristet ham og sa: Har en mann lov til å skille sig fra sin hustru for enhver saks skyld? ⁴ Han svarte og sa: Har I ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne ⁵ og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde sig til sin hustru, og de to skal være ett kjød? ⁶ Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføiet, det skal et menneske ikke adskille. ⁷ De sa til ham: Hvorfor bød da Moses å gi hustruen skilsmissebrev og skille sig fra henne? ⁸ Han sa til dem: For eders hårde hjertes skyld gav Moses eder lov til å skilles fra eders hustruer; men fra begynnelsen av har det ikke vært således. ⁹ Men jeg sier eder at den som skiller sig fra sin hustru, uten for hors skyld, og gifter sig med en annen, han driver hor, og den som gifter sig med en fraskilt kvinne, han driver hor.

⁶ Men fra skapningens begynnelse skapte Gud dem til mann og kvinne. ⁷ Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde sig til sin hustru, ⁸ og de to skal være ett kjød. Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. ⁹ Derfor, det som Gud har sammenføiet, det skal et menneske ikke adskille. ¹⁰ Og da de var kommet inn i huset, spurte disiplene ham atter om dette. ¹¹ Og han sa til dem: Den som skiller sig fra sin hustru og gifter sig med en annen, han gjør sig skyldig i hor mot henne, ¹² og dersom hustruen skiller sig fra sin mann og gifter sig med en annen, driver hun hor.

²³ da han kom dit og så Guds nåde, gledet han sig, og han formante alle til at de med hjertets forsett skulde holde fast ved Herren;

² Den gifte kvinne er jo ved loven bundet til sin mann så lenge han lever; men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen.

¹⁶ Eller vet I ikke at den som holder sig til skjøgen, er ett legeme med henne? For det er sagt: De to skal være ett kjød. ¹⁷ Men den som holder sig til Herren, er én ånd med ham.

² men for hors skyld skal hver mann ha sin egen hustru, og hver kvinne sin egen mann. ³ Mannen gjøre sin skyldighet mot hustruen, og likeså hustruen mot mannen; ⁴ hustruen råder ikke over sitt eget legeme, men mannen; likeså råder heller ikke mannen over sitt eget legeme, men hustruen.

¹⁰ De gifte byder jeg, dog ikke jeg, men Herren, at en hustru ikke skal skille sig fra sin mann; ¹¹ men er hun skilt fra ham, da vedbli hun å være ugift eller forlike sig med sin mann - og at en mann ikke skal skille sig fra sin hustru.

²⁸ Så er mennene skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker sig selv; ²⁹ ingen har jo nogensinne hatet sitt eget kjød, men han før og varmer det, likesom Kristus gjør med menigheten; ³⁰ for vi er hans legemes lemmer. ³¹ Derfor skal mannen forlate far og mor og holde sig til sin hustru, og de to skal være ett kjød.

¹⁴ Derfor vil jeg at unge enker skal gifte sig, føde barn, styre sitt hus, ikke gi motstanderen nogen leilighet til baktalelse.

¹ Likeså I hustruer: Underordne eder under eders egne menn, så endog de som er vantro mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd, ² når de ser for sine øine eders rene ferd i frykt. ³ Deres pryd skal ikke være den utvortes med hårfletning og påhengte gullsmykker eller klædebon, ⁴ men hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige prydelse med den saktmodige og stille ånd, som er kostelig for Gud. ⁵ For således prydet og fordum de hellige kvinner sig, de som satte sitt håp til Gud, og de underordnet sig under sine egne menn, ⁶ likesom Sara var Abraham lydig og kalte ham herre; og hennes barn er I blitt når I gjør det gode og ikke lar eder skremme av noget. ⁷ Likeså I ektemenn: Lev med forstand sammen med eders hustruer som det svakere kar, og vis dem ære, da de og er medarvinger til livets nåde, forat eders bønner ikke skal hindres.

⁷ Da blev begges øine åpnet, og de blev var at de var nakne, og de heftet fikenblad sammen og bandt dem om livet.

¹⁰ Og han svarte: Jeg hørte dig i haven; da blev jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg skulte mig. ¹¹ Da sa han: Hvem har sagt dig at du er naken? Har du ett av det tre som jeg forbød dig å ete av?

²⁵ Da Moses så at folket var ustyrlig - for Aron hadde sloppet det løs til spott for deres motstandere -

³ Ja, ingen av dem som bier på dig, skal bli til skamme; de skal bli til skamme som er troløse uten årsak.

¹⁷ La ditt åsyn lyse over din tjener, frels mig ved din miskunnhet!

⁹ De som lager utskårne billeder, er alle sammen intet, og deres kjære guder er til ingen nytte, og de som gir dem vidnesbyrd, ser ikke og skjønner ikke, så de skal bli til skamme.

³ Din blusel skal bli avdekket, og din skam bli sett; hevn vil jeg ta og ikke spare noget menneske.

⁴ Frykt ikke, du skal ikke bli skuffet, og vær ikke skamfull, du skal ikke bli til skamme! Din ungdoms skam skal du glemme, og din enkestands vanære skal du ikke mere komme i hu.

¹⁵ De skal bli til skamme, for de har gjort vederstyggelige ting. De hverken skammer sig eller kjenner til blygsel; derfor skal de falle blandt dem som faller; på den tid jeg hjemsøker dem, skal de snuble, sier Herren.

¹³ Herre, du Israels håp! Alle de som forlater dig, skal bli til skamme; de som viker fra dig, skal skrives i støvet; for de har forlatt kilden med det levende vann, Herren.

⁶¹ Og du skal komme din ferd i hu og skamme dig, når du tar imot dine søstre, både dem som er større enn du, og dem som er mindre enn du, og jeg gir dig dem til døtre, enda de ikke hører med til din pakt.

²⁶ Og I skal ete og bli mette og prise Herrens, eders Guds navn, han som har stelt så underfullt med eder, og mitt folk skal aldri i evighet bli til skamme.

³⁸ For den som skammer sig ved mig og mine ord i denne utro og syndige slekt, ham skal også Menneskesønnen skamme sig ved når han kommer i sin Faders herlighet med de hellige engler.

²⁶ For den som skammer sig ved mig og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme sig ved når han kommer i sin og sin Faders og de hellige englers herlighet.

¹¹ For Skriften sier: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.