Luke 24 Cross References - Norwegian

¹ Men på den første dag i uken, tidlig i dagningen, kom de til graven, og hadde med sig de velluktende urter som de hadde tilberedt. ² Men de fant stenen veltet fra graven, ³ og da de gikk inn i den, fant de ikke den Herre Jesu legeme. ⁴ Og det skjedde mens de stod rådville ved dette, se, da stod to menn hos dem i skinnende klædebon; ⁵ og da de blev forferdet og bøide sitt ansikt mot jorden, sa de til dem: Hvorfor søker I den levende blandt de døde? ⁶ Han er ikke her, han er opstanden; kom i hu hvorledes han talte til eder mens han ennu var i Galilea, da han sa ⁷ at Menneskesønnen skulde overgis i syndige menneskers hender og korsfestes og opstå på den tredje dag! ⁸ Da kom de hans ord i hu. ⁹ Og de vendte tilbake fra graven, og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre. ¹⁰ Det var Maria Magdalena og Johanna og Maria, Jakobs mor, og de andre kvinner med dem. De sa dette til apostlene, ¹¹ og deres ord syntes dem å være løs tale, og de trodde dem ikke. ¹² Men Peter stod op og løp til graven, og da han bøide sig ned, så han bare liksvøpet; og han gikk hjem og undret sig over det som var skjedd. ¹³ Og se, to av dem gikk samme dag til en by som ligger seksti stadier fra Jerusalem, og som heter Emmaus, ¹⁴ og de talte med hverandre om alt dette som hadde hendt. ¹⁵ Og det skjedde mens de talte sammen og spurte hverandre, da kom Jesus selv nær til dem og vandret sammen med dem; ¹⁶ men deres øine blev holdt igjen, så de ikke kjente ham. ¹⁷ Han sa til dem: Hvad er dette for tale som I fører med hverandre på veien? Og de stod stille med sorgfullt åsyn. ¹⁸ Men en av dem, som hette Kleopas, tok til orde og sa til ham: Er du alene fremmed i Jerusalem og vet ikke det som er skjedd der i disse dager? ¹⁹ Han sa til dem: Hvad da? Og de sa til ham: Det med Jesus fra Nasaret, som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og alt folket, ²⁰ og hvorledes våre yppersteprester og rådsherrer har overgitt ham til dødsdom og korsfestet ham. ²¹ Men vi håpet at han var den som skulde forløse Israel. Og dog - med alt dette er det idag den tredje dag siden dette skjedde. ²² Men så har og nogen av våre kvinner forferdet oss; de kom tidlig imorges til graven, ²³ og da de ikke fant hans legeme, kom de og sa at de hadde sett et syn av engler, som sa at han lever; ²⁴ og nogen av dem som var med oss, gikk bort til graven og fant det så som kvinnene hadde sagt; men ham så de ikke. ²⁵ Da sa han til dem: I dårer og senhjertede til å tro alt det profetene har talt! ²⁶ Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? ²⁷ Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham. ²⁸ Og de var nær ved byen som de gikk til, og han lot som han vilde gå videre. ²⁹ Da nødde de ham og sa: Bli hos oss; for det stunder til aften, og dagen heller! Og han gikk inn og blev hos dem. ³⁰ Og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet og velsignet det, og brøt det og gav dem; ³¹ da blev deres øine åpnet, og de kjente ham; og han blev usynlig for dem. ³² Og de sa til hverandre: Brente ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og oplot skriftene for oss? ³³ Og de stod op i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem, og de fant de elleve samlet, og dem som var med dem, og disse sa: ³⁴ Herren er sannelig opstanden, og er sett av Simon! ³⁵ Og de fortalte hvad som var skjedd på veien, og hvorledes han blev kjent av dem da han brøt brødet. ³⁶ Mens de talte om dette, stod han selv midt iblandt dem og sa til dem: Fred være med eder! ³⁷ Men de blev forferdet og fulle av frykt, og trodde at de så en ånd. ³⁸ Og han sa til dem: Hvorfor er I forferdet, og hvorfor opstiger tvilende tanker i eders hjerte? ³⁹ Se mine hender og mine føtter, og se at det er mig selv! Kjenn på mig og se! En ånd har jo ikke kjøtt og ben, som I ser at jeg har. ⁴⁰ Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sine føtter. ⁴¹ Men da de ennu ikke trodde for glede, og undret sig, sa han til dem: Har I her noget å ete? ⁴² Da gav de ham et stykke av en stekt fisk og noget av en honningkake, ⁴³ og han tok det og åt for deres øine. ⁴⁴ Og han sa til dem: Dette er mine ord som jeg talte til eder mens jeg ennu var hos eder, at alt det måtte opfylles som er skrevet i Mose lov og profetene og salmene om mig. ⁴⁵ Da oplot han deres forstand, så de kunde forstå skriftene. ⁴⁶ Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias skal lide og opstå fra de døde på den tredje dag, ⁴⁷ og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. ⁴⁸ I er vidner om dette. ⁴⁹ Og jeg sender over eder det som min Fader har lovt; men I skal bli i byen inntil I blir iklædd kraft fra det høie. ⁵⁰ Og han førte dem ut imot Betania, og han løftet op sine hender og velsignet dem; ⁵¹ og det skjedde da han velsignet dem, at han skiltes fra dem og blev optatt til himmelen. ⁵² Og de tilbad ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede, ⁵³ Og de var alltid i templet og lovet og priste Gud.

⁵⁵ Men mange kvinner som hadde fulgt Jesus fra Galilea og tjent ham, stod der og så på i frastand; ⁵⁶ blandt dem var Maria Magdalena, og Maria, Jakobs og Joses' mor, og Sebedeus-sønnenes mor.

¹ Men ved enden av sabbaten, da det lysnet mot den første dag i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. ² Og se, det kom et stort jordskjelv; for en Herrens engel fór ned fra himmelen og trådte til og veltet stenen fra og satte sig på den. ³ Og han var som et lyn å se til, og hans klædning var hvit som sne; ⁴ og av frykt for ham skalv de som holdt vakt, og de blev som døde. ⁵ Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! jeg vet at I søker efter Jesus, den korsfestede; ⁶ han er ikke her; han er opstanden, som han sa; kom og se stedet hvor han lå! ⁷ Og gå avsted i hast og si til hans disipler at han er opstanden fra de døde. Og se, han går i forveien for eder til Galilea; der skal I se ham. Se, jeg har sagt eder det! ⁸ Og de gikk i hast bort fra graven med frykt og stor glede, og løp avsted for å fortelle hans disipler det.

⁴⁰ Men der var også nogen kvinner som så på i frastand; blandt dem var også Maria Magdalena og Maria, mor til Jakob den yngre og Joses, og Salome,

¹ Og da sabbaten var til ende, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende urter for å gå og salve ham. ² Og meget tidlig på den første dag i uken kom de til graven, da solen gikk op. ³ Og de sa til hverandre: Hvem skal velte bort stenen fra døren til graven for oss? ⁴ Og da de så op, blev de var at stenen var veltet bort; for den var meget stor. ⁵ Og da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høire side, klædd i en hvit, sid kjortel; og de blev forferdet. ⁶ Men han sier til dem: Forferdes ikke! I søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede; han er opstanden, han er ikke her; se, der er stedet hvor de la ham. ⁷ Men gå bort og si til hans disipler og til Peter at han går i forveien for eder til Galilea; der skal I se ham, som han har sagt eder. ⁸ Og de gikk ut og flydde bort fra graven; for beven og forferdelse var kommet over dem; og de talte ikke et ord til nogen; for de fryktet.

² og likeså nogen kvinner som var helbredet for onde ånder og sykdommer: Maria med tilnavnet Magdalena, som syv onde ånder var faret ut av, ³ og Johanna, som var gift med Kuzas, Herodes' foged, og Susanna og mange andre, som tjente dem med det de eide.

⁵⁵ Men nogen kvinner som var kommet med ham fra Galilea, fulgte med, og de så graven, og hvorledes hans legeme blev lagt. ⁵⁶ Så vendte de tilbake og tilberedte velluktende urter og salver, og sabbaten over holdt de sig stille efter lovens bud.

¹⁰ Det var Maria Magdalena og Johanna og Maria, Jakobs mor, og de andre kvinner med dem. De sa dette til apostlene,

¹ Men på den første dag i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennu var mørkt, og hun så at stenen var tatt bort fra graven. ² Hun løp da avsted, og kom til Simon Peter og til den andre disippel, han som Jesus elsket, og sa til dem: De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.

⁶⁰ og la det i sin nye grav, som han hadde latt hugge i klippen, og han veltet en stor sten for døren til graven, og gikk bort. ⁶¹ Men Maria Magdalena og den andre Maria var der og satt like imot graven. ⁶² Men den næste dag, som var dagen efter beredelses-dagen, kom yppersteprestene og fariseerne sammen hos Pilatus ⁶³ og sa: Herre! vi kommer i hu at mens denne forfører ennu var i live, sa han: Tre dager efter står jeg op. ⁶⁴ Byd derfor at de vokter graven vel til den tredje dag, forat ikke hans disipler skal komme og stjele ham og så si til folket: Han er opstanden fra de døde, og den siste forførelse bli verre enn den første. ⁶⁵ Pilatus sa til dem: Der har I vakt; gå bort og vokt graven som best I kan! ⁶⁶ De gikk bort og voktet graven sammen med vakten, efterat de hadde satt segl på stenen.

² Og se, det kom et stort jordskjelv; for en Herrens engel fór ned fra himmelen og trådte til og veltet stenen fra og satte sig på den.

⁴⁶ Og Josef kjøpte fint linklæde og tok ham ned og svøpte ham i linklædet og la ham i en grav som var uthugget i klippen, og veltet en sten for døren til graven. ⁴⁷ Men Maria Magdalena og Maria, mor til Joses, så hvor han blev lagt.

³ Og de sa til hverandre: Hvem skal velte bort stenen fra døren til graven for oss? ⁴ Og da de så op, blev de var at stenen var veltet bort; for den var meget stor. ⁵ Og da disiplene kom over til hin side, hadde de glemt å ta brød med.

²³ og da de ikke fant hans legeme, kom de og sa at de hadde sett et syn av engler, som sa at han lever;

⁶ Simon Peter kom da bakefter ham, og han gikk inn i graven, og så at linklærne lå der, ⁷ og at svededuken som hadde vært på hans hode, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for sig selv.

² Da han så op, fikk han se tre menn som stod foran ham; og da han blev dem var, løp han dem i møte fra teltdøren og bøide sig til jorden

² Og se, det kom et stort jordskjelv; for en Herrens engel fór ned fra himmelen og trådte til og veltet stenen fra og satte sig på den. ³ Og han var som et lyn å se til, og hans klædning var hvit som sne; ⁴ og av frykt for ham skalv de som holdt vakt, og de blev som døde. ⁵ Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! jeg vet at I søker efter Jesus, den korsfestede; ⁶ han er ikke her; han er opstanden, som han sa; kom og se stedet hvor han lå!

⁵ Og da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høire side, klædd i en hvit, sid kjortel; og de blev forferdet.

¹¹ Men Maria stod utenfor ved graven og gråt. Som hun nu gråt, bøide hun sig og så inn i graven, ¹² og hun fikk se to engler sitte i hvite klær, en ved hodet og en ved føttene, der hvor Jesu legeme hadde ligget.

¹⁰ Og mens de stirret op mot himmelen idet han fór bort, se, da stod to menn hos dem i hvite klær,

¹⁷ Så kom han dit jeg stod, og da han kom, blev jeg forferdet og falt på mitt ansikt; og han sa til mig: Gi akt på mine ord, menneskebarn! For synet sikter til endens tid. ¹⁸ Mens han talte med mig, sank jeg sanseløs på mitt ansikt til jorden; da rørte han ved mig og reiste mig op igjen.

⁷ Jeg, Daniel, var den eneste som så synet; de menn som var med mig, så ikke synet, men en stor redsel falt på dem, og de flyktet og skjulte sig. ⁸ Så blev jeg alene tilbake. Og da jeg så dette store syn, blev jeg rent maktesløs, og mitt ansikt mistet sin friske farve, så jeg så rent ille ut, og jeg hadde ingen kraft mere. ⁹ Og jeg hørte lyden av hans ord; og da jeg hørte lyden av hans ord, sank jeg sanseløs fremover med ansiktet mot jorden. ¹⁰ Da merket jeg en hånd som rørte ved mig, den hjalp mig op, så jeg skjelvende hvilte på mine knær og hender. ¹¹ Og han sa til mig: Daniel, du høit elskede mann! Gi akt på de ord jeg vil tale til dig, og reis dig op igjen! For nu er jeg sendt til dig. Og da han talte således til mig, stod jeg skjelvende op. ¹² Og han sa til mig: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dag du vendte din hu til å vinne forstand og til å ydmyke dig for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt, og for dine ords skyld er jeg kommet.

¹⁶ Og se, en som lignet et menneske, rørte ved mine leber, og jeg åpnet min munn og talte og sa til ham som stod foran mig: Herre! Ved det syn jeg har hatt, er svære smerter kommet over mig, så jeg ikke lenger har nogen kraft;

¹⁹ Da sa han: Vet du nu hvorfor jeg er kommet til dig? Nu må jeg vende tilbake for å stride mot Persias fyrste*; og når jeg drar ut, da kommer Grekenlands fyrste. / {* DNL 10, 13.}

³ Og han var som et lyn å se til, og hans klædning var hvit som sne; ⁴ og av frykt for ham skalv de som holdt vakt, og de blev som døde. ⁵ Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! jeg vet at I søker efter Jesus, den korsfestede;

⁵ Og da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høire side, klædd i en hvit, sid kjortel; og de blev forferdet. ⁶ Men han sier til dem: Forferdes ikke! I søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede; han er opstanden, han er ikke her; se, der er stedet hvor de la ham.

¹² Og da Sakarias så ham, blev han forferdet, og frykt falt på ham. ¹³ Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarias! din bønn er hørt, og din hustru Elisabet skal føde dig en sønn, og du skal kalle ham Johannes;

²⁹ Men hun blev forferdet over hans ord, og grundet på hvad dette skulde være for en hilsen.

³ Og han så grandgivelig i et syn, omkring den niende time på dagen, en Guds engel som kom inn til ham og sa til ham: Kornelius! ⁴ Men han stirret på ham og blev forferdet og sa: Hvad er det, Herre? Han svarte ham: Dine bønner og dine almisser er steget op til ihukommelse for Gud.

⁸ Og her er det dødelige mennesker som tar tiende, men der en som har det vidnesbyrd at han lever.

¹⁸ Frykt ikke! jeg er den første og den siste og den levende; og jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og til dødsriket.

⁸ Og skriv til engelen for menigheten i Smyrna: Dette sier den første og den siste, han som var død og er blitt levende:

⁴⁰ For likesom Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk, således skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens skjød.

²¹ Fra den tid begynte Jesus å gi sine disipler til kjenne at han skulde gå til Jerusalem og lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og slåes ihjel, og opstå på den tredje dag.

²² Men mens de ferdedes i Galilea, sa Jesus til dem: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender, ²³ og de skal slå ham ihjel, og på den tredje dag skal han opstå. Og de blev meget bedrøvet.

¹⁸ Se, vi går op til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til yppersteprestene og de skriftlærde, og de skal dømme ham til døden ¹⁹ og overgi ham til hedningene til å spottes og hudstrykes og korsfestes; og på den tredje dag skal han opstå.

⁶³ og sa: Herre! vi kommer i hu at mens denne forfører ennu var i live, sa han: Tre dager efter står jeg op.

⁶ han er ikke her; han er opstanden, som han sa; kom og se stedet hvor han lå!

³¹ Og han begynte å lære dem at Menneskesønnen skulde lide meget og forkastes av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde og ihjelslåes og opstå tre dager efter.

⁹ Og da de gikk ned av fjellet, bød han dem at de ikke skulde fortelle nogen hvad de hadde sett, før Menneskesønnen var opstanden fra de døde. ¹⁰ Og de holdt fast ved det ord, og de talte sig imellem om hvad det er å opstå fra de døde.

³⁰ Og da de gikk derfra, drog de gjennem Galilea, og han vilde ikke at nogen skulde få vite om det; ³¹ for han lærte sine disipler og sa til dem: Menneskesønnen skal overgis i menneskenes hender, og de skal slå ham ihjel, og når han er ihjelslått, skal han opstå tre dager efter. ³² Men de skjønte ikke dette ord, og de fryktet for å spørre ham.

³³ Se, vi går op til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til yppersteprestene og de skriftlærde, og de skal dømme ham til døden og overgi ham til hedningene, ³⁴ og de skal spotte ham og spytte på ham og hudstryke ham og slå ham ihjel, og tre dager efter skal han opstå.

²² og han sa: Menneskesønnen skal lide meget og forkastes av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde og slåes ihjel, og opstå på den tredje dag.

⁴⁴ Men mens alle undret sig over alt det han gjorde, sa han til sine disipler: Gjem disse ord i eders ører: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender!

³¹ Men han tok de tolv til sig og sa til dem: Se, vi går op til Jerusalem, og alt det som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal fullbyrdes. ³² For han skal overgis til hedningene og bli spottet og hånet og spyttet på, ³³ og de skal hudstryke ham og slå ham ihjel, og på den tredje dag skal han opstå.

⁴⁴ Og han sa til dem: Dette er mine ord som jeg talte til eder mens jeg ennu var hos eder, at alt det måtte opfylles som er skrevet i Mose lov og profetene og salmene om mig. ⁴⁵ Da oplot han deres forstand, så de kunde forstå skriftene. ⁴⁶ Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias skal lide og opstå fra de døde på den tredje dag,

¹⁹ Jesus svarte og sa til dem: Bryt dette tempel ned, og på tre dager skal jeg gjenreise det. ²⁰ Da sa jødene: I seks og firti år har det vært bygget på dette tempel, og du vil gjenreise det på tre dager? ²¹ Men han talte om sitt legemes tempel. ²² Da han nu var opstanden fra de døde, kom hans disipler i hu at han hadde sagt dette, og de trodde Skriften og det ord som Jesus hadde sagt.

¹⁶ Dette skjønte ikke hans disipler i førstningen; men da Jesus var blitt herliggjort, da kom de i hu at dette var skrevet om ham, og at de hadde gjort dette for ham.

²⁶ men talsmannen, den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som jeg har sagt eder.

¹⁰ Hun gikk bort og fortalte det til dem som hadde vært med ham og nu sørget og gråt;

²² Men så har og nogen av våre kvinner forferdet oss; de kom tidlig imorges til graven, ²³ og da de ikke fant hans legeme, kom de og sa at de hadde sett et syn av engler, som sa at han lever; ²⁴ og nogen av dem som var med oss, gikk bort til graven og fant det så som kvinnene hadde sagt; men ham så de ikke.

⁵⁶ blandt dem var Maria Magdalena, og Maria, Jakobs og Joses' mor, og Sebedeus-sønnenes mor.

³⁰ Og apostlene samlet sig igjen hos Jesus, og fortalte ham alt det de hadde gjort og lært.

⁴⁰ Men der var også nogen kvinner som så på i frastand; blandt dem var også Maria Magdalena og Maria, mor til Jakob den yngre og Joses, og Salome, ⁴¹ som hadde fulgt ham og tjent ham da han var i Galilea, og mange andre kvinner som hadde draget op med ham til Jerusalem.

⁹ Men efterat han var opstanden tidlig den første dag i uken, åpenbarte han sig først for Maria Magdalena, som han hadde utdrevet syv onde ånder av. ¹⁰ Hun gikk bort og fortalte det til dem som hadde vært med ham og nu sørget og gråt; ¹¹ og da disse hørte at han levde og var blitt sett av henne, trodde de det ikke.

¹¹ Men Maria stod utenfor ved graven og gråt. Som hun nu gråt, bøide hun sig og så inn i graven, ¹² og hun fikk se to engler sitte i hvite klær, en ved hodet og en ved føttene, der hvor Jesu legeme hadde ligget. ¹³ Og de sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hun sier til dem: De har tatt min herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham! ¹⁴ Da hun hadde sagt dette, vendte hun sig om og så Jesus stå der; og hun visste ikke at det var Jesus. ¹⁵ Jesus sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du efter? Hun trodde at det var urtegårdsmannen, og sa til ham: Herre! dersom du har båret ham bort, da si mig hvor du har lagt ham, så vil jeg ta ham! ¹⁶ Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun sig om og sier til ham på hebraisk: Rabbuni! det er mester. ¹⁷ Jesus sier til henne: Rør ikke ved mig! for jeg er ennu ikke faret op til Faderen; men gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer op til min Fader og eders Fader, og til min Gud og eders Gud! ¹⁸ Maria Magdalena kommer og forteller disiplene: Jeg har sett Herren, og at han hadde sagt dette til henne.

¹⁴ Da gikk Lot ut og talte til sine svigersønner, dem som skulde ha hans døtre. og sa: Stå op og gå bort fra dette sted! For Herren vil ødelegge byen. Men hans svigersønner tenkte at han bare spøkte.

² Men den høvedsmann hvis hånd kongen støttet sig på, svarte den Guds mann: Om så Herren gjorde luker på himmelen, hvorledes skulde slikt kunne hende? Han svarte: Du skal få se det med egne øine, men ikke få ete derav.

¹⁶ Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,

¹ En sang ved festreisene. Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende;

¹¹ og da disse hørte at han levde og var blitt sett av henne, trodde de det ikke.

²⁵ Da sa han til dem: I dårer og senhjertede til å tro alt det profetene har talt!

⁹ Han gikk da ut og fulgte ham, og han forstod ikke at det som engelen gjorde, var virkelig, han trodde han så et syn.

³ Peter og den andre disippel gikk da avsted og kom til graven. ⁴ Men de to løp sammen, og den andre disippel løp i forveien, hurtigere enn Peter, og kom først til graven, ⁵ og da han bøide sig ned, så han linklærne ligge der; men han gikk ikke inn. ⁶ Simon Peter kom da bakefter ham, og han gikk inn i graven, og så at linklærne lå der, ⁷ og at svededuken som hadde vært på hans hode, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for sig selv. ⁸ Da gikk også den andre disippel inn, han som var kommet først til graven, og han så og trodde; ⁹ for de forstod ennu ikke Skriften, at han skulde opstå fra de døde. ¹⁰ Disiplene gikk da hjem igjen.

¹² Derefter åpenbarte han sig i en annen skikkelse for to av dem, mens de gikk ut på landet. ¹³ Også disse gikk bort og fortalte det til de andre; heller ikke dem trodde de.

¹⁸ Men en av dem, som hette Kleopas, tok til orde og sa til ham: Er du alene fremmed i Jerusalem og vet ikke det som er skjedd der i disse dager?

⁷ Og du skal innprente dine barn dem, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger dig, og når du står op.

⁶ for jeg, Herren, har ikke forandret mig, og I, Jakobs barn, er ikke tilintetgjort.

⁴⁵ Et godt menneske bærer det gode frem av sitt hjertes gode forråd, og et ondt menneske bærer det onde frem av sitt onde forråd; for hvad hjertet flyter over av, det taler hans munn.

²⁰ For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblandt dem.

³⁶ Mens de talte om dette, stod han selv midt iblandt dem og sa til dem: Fred være med eder!

¹⁸ Jeg vil ikke efterlate eder farløse; jeg kommer til eder. ¹⁹ Ennu en liten stund, og verden ser mig ikke lenger; men I ser mig; for jeg lever, og I skal leve.

¹⁸ Da så syrerne kom ned til ham, bad Elisa til Herren og sa: Slå dette folk med blindhet! Og han slo dem med blindhet, som Elisa hadde bedt om. ¹⁹ Da sa Elisa til dem: Dette er ikke den rette vei og ikke den rette by; følg mig, så skal jeg føre eder til den mann I leter efter. Så førte han dem til Samaria. ²⁰ Og da de kom inn i Samaria, sa Elisa: Herre, oplat deres øine, så de kan se! Og Herren oplot deres øine, og de fikk se at de var midt i Samaria.

¹² Derefter åpenbarte han sig i en annen skikkelse for to av dem, mens de gikk ut på landet.

³¹ da blev deres øine åpnet, og de kjente ham; og han blev usynlig for dem.

¹⁴ Da hun hadde sagt dette, vendte hun sig om og så Jesus stå der; og hun visste ikke at det var Jesus.

⁴ Da det alt led mot morgenen, stod Jesus ved stranden; men disiplene visste ikke at det var Jesus.

⁴ Og Herren sa til ham: Gå midt igjennem staden, midt igjennem Jerusalem, og sett et tegn i pannen på de menn som sukker og jamrer over alle de vederstyggelige ting som skjer der. ⁵ Og til de andre hørte jeg ham si: Gå gjennem staden efter ham og slå ned! Vis ikke skånsel og spar ingen! ⁶ Gamle folk, unge menn og jomfruer, spebarn og kvinner skal I hugge ned for fote; men I må ikke røre nogen av dem som tegnet er på. I skal begynne fra min helligdom. Og de begynte med de gamle menn som stod foran huset.

⁶ Men fordi jeg har talt dette til eder, har sorg fylt eders hjerte.

²⁰ Sannelig, sannelig sier jeg eder: I skal gråte og jamre eder, men verden skal glede sig; I skal ha sorg, men eders sorg skal bli til glede. ²¹ Når kvinnen føder, har hun sorg, fordi hennes tid er kommet; men når hun har født sitt barn, kommer hun ikke lenger sin trengsel i hu, av glede over at et menneske er født til verden. ²² Således har også I nu sorg; men jeg skal se eder igjen, og eders hjerte skal glede sig, og ingen tar eders glede fra eder.

²⁵ Men ved Jesu kors stod hans mor og hans mors søster, Maria, Klopas' hustru, og Maria Magdalena.

¹¹ Men folket sa: Dette er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.

²⁴ Hvad har vi med dig å gjøre, Jesus fra Nasaret? Du er kommet for å ødelegge oss; jeg vet hvem du er, du Guds hellige!

¹⁶ Da kom det frykt over dem alle, og de priste Gud og sa: En stor profet er opreist blandt oss, og Gud har gjestet sitt folk.

² han kom til ham om natten og sa til ham: Rabbi! vi vet at du er en lærer kommet fra Gud; for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham.

¹⁹ Kvinnen sier til ham: Herre! jeg ser at du er en profet.

¹⁴ Da nu folket så det tegn han gjorde, sa de: Dette er i sannhet profeten som skal komme til verden.

⁴⁰ Nogen av folket sa nu, da de hørte disse ord: Dette er i sannhet profeten. ⁴¹ Andre sa: Dette er Messias. Andre igjen sa: Messias kommer da vel ikke fra Galilea? ⁴² Har ikke Skriften sag at Messias kommer av Davids ætt og fra Betlehem, den by hvor David var?

⁵² De svarte ham: Kanskje du også er fra Galilea? Ransak, så skal du se at ingen profet kommer fra Galilea!

²² Israelittiske menn! hør disse ord: Jesus fra Nasaret, en mann som var blitt utpekt for eder av Gud ved kraftige gjerninger og under og tegn, som Gud gjorde ved ham midt iblandt eder, således som I selv vet,

²² Og Moses blev oplært i all egypternes visdom, og han var mektig i ord og gjerninger.

³⁸ hvorledes Gud salvet Jesus fra Nasaret med den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var overveldet av djevelen, fordi Gud var med ham.

¹ Da det nu var blitt morgen, holdt alle yppersteprestene og folkets eldste råd imot Jesus, at de kunde drepe ham, ² og de bandt ham og førte ham bort og overgav ham til landshøvdingen Pilatus.

²⁰ Men yppersteprestene og de eldste overtalte folket til å be om å få Barabbas fri, og Jesus avlivet.

¹ Og straks om morgenen holdt ypperstepresten samråd med de eldste og de skriftlærde, hele rådet, og de bandt Jesus, og førte ham bort og overgav ham til Pilatus.

⁶⁶ Da det nu blev dag, samledes folkets eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og de førte ham frem i sitt rådsmøte

¹³ Da kalte Pilatus yppersteprestene og rådsherrene og folket sammen

¹³ Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, våre fedres Gud, har herliggjort sin tjener Jesus, ham som I forrådte og fornektet for Pilatus da han dømte at han skulde løslates; ¹⁴ men I fornektet den hellige og rettferdige og bad at en morder måtte gis eder, ¹⁵ men livets høvding drepte I, ham som Gud opvakte fra de døde, som vi er vidner om.

⁸ Da sa Peter til dem, fylt av den Hellige Ånd: I folkets rådsherrer og Israels eldste! ⁹ Når vi idag blir tatt i forhør for en velgjerning mot et sykt menneske, om hvad han er helbredet ved, ¹⁰ da være det vitterlig for eder alle og for hele Israels folk at ved Jesu Kristi, nasareerens navn, han som I korsfestet, han som Gud opvakte fra de døde, ved ham står denne helbredet for eders øine.

²⁷ ja i sannhet, i denne by samlet de sig mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus med hedningene og Israels folk, ²⁸ for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulde skje.

³⁰ Våre fedres Gud opvakte Jesus, som I drepte ved å henge ham på et tre; ³¹ ham ophøiet Gud ved sin høire hånd til høvding og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse.

²⁷ For de som bor i Jerusalem, og deres rådsherrer kjente ham ikke, og ved å dømme ham opfylte de profetenes ord som blir lest hver sabbat, ²⁸ og enda de ikke fant nogen dødsskyld hos ham, bad de Pilatus at han måtte bli slått ihjel. ²⁹ Og da de hadde fullbyrdet alt som er skrevet om ham, tok de ham ned av treet og la ham i en grav.

⁸ og han skal forløse Israel fra alle dets misgjerninger.

²⁰ Og det skal komme en gjenløser for Sion og for dem som omvender sig fra overtredelse i Jakob, sier Herren.

⁶⁸ Lovet være Herren, Israels Gud, han som så til sitt folk og forløste det!

³⁸ Og hun trådte til i samme stund og priste Gud, og hun talte om ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem.

⁶ Da de nu var kommet sammen, spurte de ham: Herre! gjenreiser du på den tid riket for Israel?

¹⁸ for I vet at I ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, blev løskjøpt fra eders dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, ¹⁹ men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam,

⁹ og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta boken og åpne seglene på den, fordi du blev slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt,

⁹ Men efterat han var opstanden tidlig den første dag i uken, åpenbarte han sig først for Maria Magdalena, som han hadde utdrevet syv onde ånder av. ¹⁰ Hun gikk bort og fortalte det til dem som hadde vært med ham og nu sørget og gråt;

¹ Men på den første dag i uken, tidlig i dagningen, kom de til graven, og hadde med sig de velluktende urter som de hadde tilberedt. ² Men de fant stenen veltet fra graven, ³ og da de gikk inn i den, fant de ikke den Herre Jesu legeme. ⁴ Og det skjedde mens de stod rådville ved dette, se, da stod to menn hos dem i skinnende klædebon; ⁵ og da de blev forferdet og bøide sitt ansikt mot jorden, sa de til dem: Hvorfor søker I den levende blandt de døde? ⁶ Han er ikke her, han er opstanden; kom i hu hvorledes han talte til eder mens han ennu var i Galilea, da han sa ⁷ at Menneskesønnen skulde overgis i syndige menneskers hender og korsfestes og opstå på den tredje dag! ⁸ Da kom de hans ord i hu. ⁹ Og de vendte tilbake fra graven, og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre. ¹⁰ Det var Maria Magdalena og Johanna og Maria, Jakobs mor, og de andre kvinner med dem. De sa dette til apostlene, ¹¹ og deres ord syntes dem å være løs tale, og de trodde dem ikke.

¹⁸ Maria Magdalena kommer og forteller disiplene: Jeg har sett Herren, og at han hadde sagt dette til henne.

¹² Men Peter stod op og løp til graven, og da han bøide sig ned, så han bare liksvøpet; og han gikk hjem og undret sig over det som var skjedd.

¹ Men på den første dag i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennu var mørkt, og hun så at stenen var tatt bort fra graven. ² Hun løp da avsted, og kom til Simon Peter og til den andre disippel, han som Jesus elsket, og sa til dem: De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.

¹⁸ Og han sa til dem: Er da også I så uforstandige? Skjønner I ikke at intet som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre ham uren?

¹⁷ Og da han merket det, sa han til dem: Hvorfor taler I med hverandre om at I ikke har brød med? Skjønner og forstår I ennu ikke? Er eders hjerte forherdet? ¹⁸ Har I øine og ser ikke, har I ører og hører ikke? Kommer I ikke i hu

¹⁹ Men han svarte dem og sa: Du vantro slekt! hvor lenge skal jeg være hos eder? hvor lenge skal jeg tåle eder?

¹⁴ Men til sist åpenbarte han sig for de elleve selv, mens de satt til bords, og han refset dem for deres vantro og hårde hjerte, fordi de ikke hadde trodd dem som hadde sett ham opstanden.

¹¹ Om dette har vi meget å si, som også er vanskelig å utlegge, eftersom I er blitt trege til å høre. ¹² For skjønt I efter tiden burde være lærere, trenger I atter til at en lærer eder hvad som er de første grunner i Guds ord, og I er blitt sådanne som trenger til melk, ikke fast føde.

¹ Til sangmesteren; efter "Morgenrødens hind"*; en salme av David. / {* sannsynligvis melodien.} ² Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt mig? Langt borte fra min frelse er min klages ord. ³ Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke, og om natten, og jeg får ikke tie. ⁴ Og du er dog hellig, du som troner over Israels lovsanger. ⁵ Til dig satte våre fedre sin lit; de satte sin lit til dig, og du utfridde dem. ⁶ Til dig ropte de, og de blev reddet; til dig satte de sin lit, og de blev ikke til skamme. ⁷ Men jeg er en orm og ikke en mann, menneskers spott og folks forakt. ⁸ Alle de som ser mig, spotter mig, vrenger munnen, ryster på hodet og sier: ⁹ Sett din vei i Herrens hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham. ¹⁰ Ja, du er den som drog mig frem av mors liv, som lot mig hvile trygt ved min mors bryst. ¹¹ På dig er jeg kastet fra mors liv; fra min mors skjød er du min Gud. ¹² Vær ikke langt borte fra mig! for trengselen er nær, og det er ingen hjelper. ¹³ Sterke okser omringer mig, Basans okser kringsetter mig. ¹⁴ De spiler op sin munn imot mig som en sønderrivende og brølende løve. ¹⁵ Jeg er utøst som vann, og alle mine ben skiller sig at; mitt hjerte er som voks, smeltet midt i mitt liv. ¹⁶ Min kraft er optørket som et potteskår, og min tunge henger fast ved mine gommer, og i dødens støv legger du mig. ¹⁷ For hunder omringer mig, de ondes hop kringsetter mig; de har gjennemboret mine hender og mine føtter. ¹⁸ Jeg kan telle alle mine ben; de ser til, de ser på mig med lyst. ¹⁹ De deler mine klær mellem sig og kaster lodd om min kjortel. ²⁰ Men du? Herre, vær ikke langt borte, du min styrke, skynd dig å hjelpe mig! ²¹ Redd min sjel fra sverdet, mitt eneste* fra hunders vold! / {* d.e. min sjel.} ²² Frels mig fra løvens gap, og fra villoksenes horn - du bønnhører mig! ²³ Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg love dig. ²⁴ I som frykter Herren, lov ham, all Jakobs ætt, ær ham, og frykt for ham, all Israels ætt! ²⁵ For han har ikke foraktet og ikke avskydd den elendiges elendighet og ikke skjult sitt åsyn for ham; men da han ropte til ham, hørte han. ²⁶ Fra dig utgår min pris i en stor forsamling; mine løfter vil jeg holde for deres øine som frykter ham. ²⁷ De saktmodige skal ete og bli mette; de som søker Herren, skal love ham; eders hjerte leve til evig tid! ²⁸ Alle jordens ender skal komme det i hu og vende om til Herren, og alle folkenes slekter skal tilbede for ditt åsyn. ²⁹ For riket hører Herren til, og han hersker over folkene. ³⁰ Alle jordens rikmenn skal ete og tilbede; for hans åsyn skal alle de bøie sig som stiger ned i støvet, og den som ikke kan holde sin sjel i live. ³¹ Efterkommerne skal tjene ham, der skal fortelles om Herren til efterslekten.

¹ Til sangmesteren; efter "Liljer"*; av David. / {* SLM 45, 1.} ² Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen. ³ Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over mig. ⁴ Jeg har ropt mig trett, min strupe brenner; mine øine er borttæret idet jeg venter på min Gud. ⁵ Flere enn hårene på mitt hode er de som hater mig uten årsak; tallrike er de som vil forderve mig, mine fiender uten grunn; det jeg ikke har røvet, skal jeg nu gi tilbake. ⁶ Gud, du kjenner min dårskap, og all min syndeskyld er ikke skjult for dig. ⁷ La dem ikke bli til skamme ved mig, de som bier efter dig, Herre, Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott ved mig, de som søker dig, Israels Gud! ⁸ For for din skyld bærer jeg vanære, dekker skam mitt åsyn. ⁹ Jeg er blitt fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn. ¹⁰ For nidkjærhet for ditt hus har fortært mig, og deres hån som håner dig, er falt på mig. ¹¹ Og min sjel gråt mens jeg fastet, og det blev mig til spott. ¹² Og jeg gjorde sekk til mitt klædebon, og jeg blev dem til et ordsprog. ¹³ De som sitter i porten, snakker om mig, og de som drikker sterk drikk, synger om mig. ¹⁴ Men jeg kommer med min bønn til dig, Herre, i nådens tid, Gud, for din megen miskunnhet; svar mig med din frelsende trofasthet! ¹⁵ Redd mig ut av dyndet og la mig ikke synke! La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de dype vann! ¹⁶ La ikke vannstrømmen slå over mig og ikke dypet sluke mig, og la ikke brønnen lukke sitt gap over mig! ¹⁷ Svar mig, Herre, for din miskunnhet er god; vend dig til mig efter din store barmhjertighet! ¹⁸ Og skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød; skynd dig å svare mig! ¹⁹ Kom nær til min sjel, forløs den, frels mig for mine fienders skyld! ²⁰ Du kjenner min spott og min skam og min vanære; alle mine motstandere er for ditt åsyn. ²¹ Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk, og jeg ventet på medynk, men der var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke nogen. ²² De gav mig galle å ete, og for min tørst gav de mig eddik å drikke. ²³ La deres bord bli til en strikke for deres åsyn og til en snare for dem når de er trygge! ²⁴ La deres øine formørkes, så de ikke ser, og la deres lender alltid vakle! ²⁵ Utøs din harme over dem, og la din brennende vrede nå dem! ²⁶ Deres bolig bli øde, ei være der nogen som bor i deres telt! ²⁷ For den du har slått, forfølger de, og de forteller om deres smerte som du har stunget. ²⁸ La dem legge skyld til sin skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet! ²⁹ La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige! ³⁰ Men jeg er elendig og full av pine; la din frelse, Gud, føre mig i sikkerhet! ³¹ Jeg vil love Guds navn med sang og ophøie ham med lovprisning, ³² og det skal behage Herren bedre enn en ung okse med horn og klover. ³³ Når saktmodige ser det, skal de glede sig; I som søker Gud, eders hjerte leve! ³⁴ For Herren hører på de fattige, og sine fanger forakter han ikke. ³⁵ Himmel og jord skal love ham, havet og alt det som rører sig i det. ³⁶ For Gud skal frelse Sion og bygge byene i Juda, og de* skal bo der og eie dem, / {* de sanne israelitter.}

¹ Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem blev Herrens arm åpenbaret? ² Han* skjøt op som en kvist for hans åsyn og som et rotskudd av tørr jord; han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, og vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunde ha vår lyst i ham. / {* JES 52, 13. 11, 1. 10; 52, 14.} ³ Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom*; han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. / {* d.e. lidelse; JES 49, 7; 50, 6. SLM 22, 7. MRK 9, 12. JOH 7, 47. 48.} ⁴ Sannelig, våre sykdommer har han tatt på sig, og våre piner har han båret; men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. ⁵ Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, forat vi skulde ha fred, og ved hans sår har vi fått lægedom. ⁶ Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei; men Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham. ⁷ Han blev mishandlet, enda han var elendig, og han oplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det; han oplot ikke sin munn. ⁸ Ved trengsel og ved dom blev han rykket bort; men hvem tenkte i hans tid at når han blev utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham? ⁹ De gav ham hans grav blandt ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort, og det ikke var svik i hans munn. ¹⁰ Men det behaget Herren å knuse ham, han slo ham med sykdom; når hans sjel bar frem skyldofferet, skulde han se avkom og leve lenge, og Herrens vilje skulde ha fremgang ved hans hånd. ¹¹ Fordi hans sjel har hatt møie, skal han se det* og mettes; derved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære. / {* at Herrens vilje har fremgang ved ham. JES 53, 4. 5. RMR 4, 25; 5, 19.} ¹² Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel* til døden og blev regnet blandt overtredere, han som dog bar manges synd, og han bad for overtrederne. / {* i og med sitt blod; 3MO 17, 11. JOH 17, 2. 6. SLM 68, 19. MRK 15, 28. LUK 22, 37; 23, 34.}

⁷ Sverd! Våkn op mot min hyrde, mot den mann som er min næste! sier Herren, hærskarenes Gud; slå hyrden, og fårene skal adspredes, og jeg vil igjen ta mig av de små*! / {* MTT 18, 3 fg.}

⁷ at Menneskesønnen skulde overgis i syndige menneskers hender og korsfestes og opstå på den tredje dag!

⁴⁴ Og han sa til dem: Dette er mine ord som jeg talte til eder mens jeg ennu var hos eder, at alt det måtte opfylles som er skrevet i Mose lov og profetene og salmene om mig.

⁴⁶ Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias skal lide og opstå fra de døde på den tredje dag,

³ og la ut og forklarte at Messias skulde lide og opstå fra de døde, og sa: Dette er Messias, den Jesus som jeg forkynner eder.

³ For jeg overgav eder blandt de første ting det som jeg selv mottok, at Kristus døde for våre synder efter skriftene, ⁴ og at han blev begravet,

⁸ alle ting la du under hans føtter. For idet han underla ham alle ting, undtok han intet som ikke er ham underlagt; men nu ser vi ennu ikke at alle ting er ham underlagt; ⁹ men den som var gjort lite ringere enn englene, Jesus, ham ser vi, fordi han led døden, kronet med herlighet og ære, forat han ved Guds nåde skulde smake døden for alle. ¹⁰ For det sømmet sig for ham for hvis skyld alle ting er til, og ved hvem alle ting er til, da han førte mange barn til herlighet, gjennem lidelser å fullende deres frelses høvding.

²² Og næsten alt blir efter loven renset med blod, og uten blod blir utgydt, skjer ikke forlatelse. ²³ Det er altså nødvendig at avbilledene av de himmelske ting blir renset ved dette, men de himmelske ting selv ved bedre offer enn disse.

² idet vi ser på troens ophavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nu sitter på høire side av Guds trone.

³ Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som efter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi opstandelse fra de døde,

¹¹ idet de ransaket hvilken eller hvad slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste frem til når han forut vidnet om Kristi lidelser og om herligheten derefter;

¹⁵ Og jeg vil sette fiendskap mellem dig og kvinnen og mellem din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.

³ Og jeg vil velsigne dem som velsigner dig, og den som forbanner dig, vil jeg forbanne; og i dig skal alle jordens slekter velsignes

¹⁸ og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord.

⁴ Og jeg vil gjøre din ætt tallrik som stjernene på himmelen, og jeg vil gi din ætt alle disse land, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes,

¹⁰ Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer, og folkene blir ham lydige.

⁶ Da sendte Herren seraf-slanger* inn iblandt folket, og de bet folket; og der døde meget folk av Israel. / {* brennende d.e. giftige slanger.} ⁷ Så kom folket til Moses og sa: Vi har syndet, fordi vi har talt mot Herren og mot dig; bed til Herren at han vil ta slangene fra oss! Og Moses bad for folket. ⁸ Da sa Herren til Moses: Gjør dig en seraf-slange og sett den på en stang, så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve. ⁹ Så gjorde Moses en kobberslange og satte den på en stang; og når en slange hadde bitt nogen, og han så på kobberslangen, blev han i live.

¹⁵ En profet av din midte, av dine brødre, likesom mig, skal Herren din Gud opreise dig; på ham skal I høre -

¹² Når dine dagers tall er fullt, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg efter dig opreise din sønn som skal utgå av ditt liv, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme. ¹³ Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. ¹⁴ Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn. Når han gjør det som ondt er, vil jeg tukte ham med menneskers ris og med menneskebarns plager; ¹⁵ men min miskunnhet skal ikke vike fra ham, således som jeg lot den vike fra Saul, han som jeg lot vike for dig. ¹⁶ Fast skal ditt hus og ditt kongedømme stå til evig tid for ditt åsyn; din trone skal være grunnfestet til evig tid.

⁹ Derfor gleder mitt hjerte sig, og min ære* fryder sig; også mitt kjød skal bo i trygghet. / {* d.e. sjel.} ¹⁰ For du skal ikke overlate min sjel til dødsriket, du skal ikke la din hellige se forråtnelse.

¹¹ Herren har svoret David en sann ed, som han ikke vil gå fra: Av ditt livs frukt vil jeg sette konger på din trone;

¹⁴ Derfor skal Herren selv gi eder et tegn: Se, en jomfru blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir ham navnet Immanuel*. / {* Gud med oss; JES 8, 8. 10.}

⁶ For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste. ⁷ Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike; det skal bli støttet og opholdt ved rett og rettferdighet, fra nu av og til evig tid; Herrens, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette.

¹⁰ Se, Herren, Israels Gud, kommer med velde, og hans arm råder; se, hans lønn er med ham, og hans gjengjeldelse går foran ham. ¹¹ Som en hyrde skal han vokte sin hjord; i sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem; de får som har lam, skal han lede.

⁶ Min rygg bød jeg frem til dem som slo, og mine kinner til dem som rykket mig i skjegget; mitt ansikt skjulte jeg ikke for hån og spytt.

¹³ Se, min tjener skal gå frem med visdom; han skal bli opløftet og ophøiet og være meget høi. ¹⁴ Likesom mange blev forferdet over ham - så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske, og hans skikkelse ikke var som andre menneskebarns -

⁵ Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil la stå frem for David en rettferdig spire, og han skal regjere som konge og gå frem med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet. ⁶ I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt; og dette er det navn som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet*. / {* d.e. den ved hvem Herren skaffer oss rettferdighet. JES 45, 17. 25. SKR 14, 11.}

¹⁴ Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opfylle det gode ord jeg har talt om Israels hus og om Judas hus. ¹⁵ I de dager og på den tid vil jeg la spire frem for David en rettferdig spire, og han skal gjøre rett og rettferdighet i landet.

²³ Og jeg vil opreise én hyrde over dem, og han skal røkte dem - min tjener David*; han skal røkte dem, han skal være deres hyrde. / {* d.e. Kristus, hvis stamfar og forbillede David var.}

²⁵ Og de skal bo i det land jeg gav min tjener Jakob, det som eders fedre bodde i; de skal bo i det, de og deres barn og deres barnebarn, til evig tid, og David, min tjener, skal være deres fyrste evindelig.

¹³ Fremdeles fikk jeg i mine nattlige syner se hvorledes en som lignet en menneskesønn, kom med himmelens skyer; han gikk bort til den gamle av dager og blev ført frem for ham.

²⁴ Sytti uker* er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre frem en evig rettferdighet** og til å besegle syn og profet*** og til å salve et Aller-helligste****. / {* Med uke menes her et tidsrum av syv år.} / {** Rom 3, 21 fg.} / {*** MTT 5, 17. APO 3, 18.} / {**** Kristus; MRK 1, 24. LUK 1, 35.} ²⁵ Og du skal vite og forstå: Fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem, inntil en salvet*, en fyrste, står frem, skal det gå syv uker og to og seksti uker; det skal igjen settes i stand og opbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel**. / {* Kristus.} / {** NEH 2, 7-9; 3, 1 fg. 4, 9 fg.} ²⁶ Og efter de to og seksti uker skal den salvede utryddes* og intet ha**, og staden og helligdommen skal en kommende fyrstes folk ødelegge, og enden på det er oversvømmelse, og inntil enden er det krig; ødeleggelse er fast besluttet. / {* JES 53, 8.} / {** intet herredømme; MTT 26, 56.}

² Derfor skal han overgi dem inntil den tid da hun som skal føde, har født; og de som blir igjen av hans brødre*, skal vende tilbake sammen med Israels barn. / {* d.e. Judas barn; 2SA 19, 12.} ³ Og han skal stå og vokte sin hjord i Herrens kraft, i Herrens, sin Guds navns høihet; og de skal sitte i ro, for nu skal han være stor like til jordens ender. ⁴ Og han skal være fred; når Assur kommer inn i vårt land, og når han treder inn i våre palasser, så reiser vi mot ham syv hyrder, ja åtte menneskefyrster,

²⁰ Du skal vise Jakob trofasthet, Abraham miskunnhet, som du har svoret våre fedre fra fordums dager.

⁹ Fryd dig storlig, Sions datter! Rop høit, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til dig, rettferdig er han og full av frelse*, fattig og ridende på et asen, på aseninnens unge fole. / {* HEB 5, 7. 9.}

¹ Se, jeg sender mitt bud, og han skal rydde vei for mitt åsyn; og brått skal han komme til sitt tempel, Herren som I søker, paktens engel som I stunder efter; se, han kommer, sier Herren, hærskarenes Gud. ² Men hvem kan utholde den dag han kommer, og hvem kan bli stående når han lar sig se? For han er som en smelters ild og som tvetteres lut. ³ Og han skal sitte og smelte og rense sølvet, og han skal rense Levis barn og gjøre dem rene som gull og sølv; og de skal bære frem for Herren offergaver i rettferdighet,

² Men for eder som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå op med lægedom under sine vinger; og I skal gå ut og hoppe som gjøkalver,

⁴⁵ Men Filip var fra Betsaida, Andreas' og Peters by.

³⁹ I ransaker skriftene, fordi I tenker at i dem har I evig liv, og det er de som vidner om mig;

⁴⁵ I må ikke tenke at jeg vil anklage eder hos Faderen; det er en som anklager eder, Moses, han som I har satt eders håp til. ⁴⁶ For hadde I trodd Moses, da hadde I trodd mig; for det er om mig han har skrevet; ⁴⁷ men tror I ikke hans skrifter, hvorledes kan I da tro mine ord?

²² Moses har jo sagt: En profet, likesom mig, skal Herren eders Gud opreise eder av eders brødre; ham skal I høre i alt det som han taler til eder;

²⁴ Men også alle profetene fra Samuel av og derefter, så mange som har talt, har også forkynt om disse dager.

³⁷ Han er den Moses som sa til Israels barn: En profet, likesom mig, skal Gud opreise eder av eders brødre.

⁴³ Ham gir alle profetene det vidnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn.

²⁷ For de som bor i Jerusalem, og deres rådsherrer kjente ham ikke, og ved å dømme ham opfylte de profetenes ord som blir lest hver sabbat, ²⁸ og enda de ikke fant nogen dødsskyld hos ham, bad de Pilatus at han måtte bli slått ihjel. ²⁹ Og da de hadde fullbyrdet alt som er skrevet om ham, tok de ham ned av treet og la ham i en grav. ³⁰ Men Gud opvakte ham fra de døde,

¹⁰ Og jeg falt ned for hans føtter for å tilbede ham; og han sier til mig: Var dig for det! jeg er din og dine brødres medtjener, de som har Jesu vidnesbyrd. Gud skal du tilbede! For Jesu vidnesbyrd er profet-ordets ånd.

² og sa: I herrer! Ta inn i eders tjeners hus og bli der inatt, og tvett eders føtter! Så kan I stå tidlig op imorgen og dra videre. Men de sa: Nei, vi vil bli på gaten inatt.

²⁶ Og han sa: Slipp mig, for morgenen gryr! Men han sa: Jeg slipper dig ikke, uten du velsigner mig.

⁷ Da Josef så sine brødre, kjente han dem igjen; men han lot som om de var fremmede for ham, og talte hårdt til dem og sa til dem: Hvor kommer I fra? De sa: Fra Kana'ans land for å kjøpe korn.

⁴⁸ Og da han så at de var i nød mens de rodde - for vinden var imot - kom han til dem ved den fjerde nattevakt, vandrende på sjøen, og han vilde gå forbi dem.

³ Da nødde han dem meget, og de tok inn hos ham i hans hus; og han gjorde i stand et måltid for dem og bakte usyrede brød, og de åt.

⁸ En dag gikk Elisa over til Sunem; en velstående kvinne som bodde der, nødde ham til å ete hos sig; og så ofte han siden drog der forbi, tok han inn der og fikk sig mat.

²³ Da sa herren til tjeneren: Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød dem til å komme inn, forat mitt hus kan bli fullt!

¹⁴ Og der var en kvinne ved navn Lydia, en purpur-kremmerske fra byen Tyatira, som dyrket Gud efter jødenes tro; hun hørte på, og Herren oplot hennes hjerte, så hun gav akt på det som blev talt av Paulus.

¹⁹ Og han bød at folket skulde sette sig ned i gresset, tok de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem; og han brøt brødene og gav dem til disiplene, og disiplene gav dem til folket.

³⁶ og han tok de syv brød og fiskene, takket og brøt dem og gav dem til disiplene, og disiplene til folket.

²⁶ Men mens de åt, tok Jesus et brød, velsignet og brøt det, gav disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme.

⁴¹ Og han tok de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem; og han brøt brødene og gav dem til disiplene, forat de skulde dele ut til folket, og de to fisker delte han imellem dem alle.

⁶ Da bød han folket sette sig ned på jorden, og han tok de syv brød, takket og brøt dem og gav dem til sine disipler, forat de skulde dele dem ut; og de delte ut til folket.

²² Og mens de åt, tok han et brød, velsignet og brøt det, gav dem og sa: Ta det! Dette er mitt legeme.

¹⁶ Da tok han de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem, og han brøt dem og gav dem til disiplene, forat de skulde dele ut til folket.

¹⁹ Og han tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa: Dette er mitt legeme, som gis for eder; gjør dette til minne om mig!

³⁵ Og de fortalte hvad som var skjedd på veien, og hvorledes han blev kjent av dem da han brøt brødet.

¹¹ Da tok Jesus brødene og takket, og delte dem ut til dem som satt der, likeledes av småfiskene, så meget de vilde ha.

³⁵ Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete;

³⁰ Men han gikk midt gjennem flokken og drog bort.

¹⁶ men deres øine blev holdt igjen, så de ikke kjente ham.

⁵⁹ Da tok de stener op for å kaste på ham; men Jesus skjulte sig og gikk ut av templet.

¹³ Og de sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hun sier til dem: De har tatt min herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham! ¹⁴ Da hun hadde sagt dette, vendte hun sig om og så Jesus stå der; og hun visste ikke at det var Jesus. ¹⁵ Jesus sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du efter? Hun trodde at det var urtegårdsmannen, og sa til ham: Herre! dersom du har båret ham bort, da si mig hvor du har lagt ham, så vil jeg ta ham! ¹⁶ Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun sig om og sier til ham på hebraisk: Rabbuni! det er mester.

³ Jeg blev taus og var aldeles stille, jeg tidde uten gagn, og min smerte blev oprørt.

³⁴ Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!

⁴ Herren, Israels Gud, har gitt mig en disippeltunge, så jeg skal kunne kvege den trette med mitt ord; han vekker mitt øre hver morgen, han vekker det forat jeg skal høre som disipler hører.

¹⁶ Jeg fant dine ord, og jeg åt dem, og dine ord var til fryd for mig og til glede for mitt hjerte; for jeg er kalt med ditt navn, Herre, hærskarenes Gud!

⁹ Og jeg tenkte: Jeg vil ikke komme ham i hu og ikke tale mere i hans navn. Men da blev det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben, og jeg trettet mig ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke.

²⁹ Er ikke mitt ord som en ild, sier Herren, og lik en hammer som knuser berg?

⁴⁵ Da oplot han deres forstand, så de kunde forstå skriftene.

⁶³ Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner intet; de ord som jeg har talt til eder, er ånd og er liv.

² Efter sin sedvane gikk Paulus inn til dem, og på tre sabbatsdager holdt han samtale med dem ut av skriftene, ³ og la ut og forklarte at Messias skulde lide og opstå fra de døde, og sa: Dette er Messias, den Jesus som jeg forkynner eder.

²³ Efterat de da hadde avtalt en dag med ham, kom de i større mengde til ham i hans herberge; han la da ut for dem, idet han vidnet om Guds rike og søkte å overbevise dem om Jesus ut av Mose lov og profetene, fra årle morgen til aften silde.

¹² For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noget tveegget sverd og trenger igjennem, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd,

¹³ Også disse gikk bort og fortalte det til de andre; heller ikke dem trodde de.

¹⁹ Da det nu var aften den dag, den første dag i uken, og dørene var lukket der hvor disiplene var, av frykt for jødene, kom Jesus og stod midt iblandt dem og sa til dem: Fred være med eder! ²⁰ Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Da blev disiplene glade, da de så Herren. ²¹ Han sa da atter til dem: Fred være med eder! Likesom Faderen har utsendt mig, sender også jeg eder. ²² Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: Ta imot den Hellige Ånd! ²³ Dersom I forlater nogen deres synder, da er de dem forlatt; dersom I fastholder dem for nogen, da er de fastholdt. ²⁴ Men en av de tolv, Tomas, det er tvilling, var ikke sammen med dem dengang Jesus kom. ²⁵ De andre disipler sa da til ham: Vi har sett Herren. Men han sa til dem: Uten at jeg får se naglegapet i hans hender og stikke min finger i naglegapet og stikke min hånd i hans side, vil jeg ingenlunde tro. ²⁶ Og åtte dager derefter var hans disipler atter inne, og Tomas med dem. Jesus kom mens dørene var lukket, og stod midt iblandt dem og sa: Fred være med eder!

¹⁴ alle disse holdt samdrektig ved i bønnen sammen med nogen kvinner og Maria, Jesu mor, og hans brødre.

⁷ Men gå bort og si til hans disipler og til Peter at han går i forveien for eder til Galilea; der skal I se ham, som han har sagt eder.

⁵⁴ Da de nu hadde grepet ham, drog de avsted med ham og førte ham inn i yppersteprestens hus; og Peter fulgte langt bakefter. ⁵⁵ De hadde tendt en ild midt i gårdsrummet og satt der sammen, og Peter satt midt iblandt dem. ⁵⁶ Men en tjenestepike fikk se ham sitte mot lyset, og stirret på ham og sa: Også denne var med ham. ⁵⁷ Men han fornektet ham og sa: Jeg kjenner ham ikke, kvinne! ⁵⁸ Litt efter fikk en annen se ham og sa: Du er også en av dem. Men Peter sa: Menneske! jeg er ikke det. ⁵⁹ Og omkring én time efter stadfestet en annen det og sa: Sannelig, også denne var med ham; han er jo en galileer. ⁶⁰ Men Peter sa: Menneske! jeg forstår ikke hvad det er du mener! Og straks, mens han ennu talte, gol hanen. ⁶¹ Og Herren vendte sig og så på Peter; og Peter kom Herrens ord i hu, hvorledes han hadde sagt til ham: Før hanen galer idag, skal du fornekte mig tre ganger. ⁶² Og han gikk ut og gråt bitterlig.

⁵ og at han opstod på den tredje dag efter skriftene,

³⁰ Og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet og velsignet det, og brøt det og gav dem; ³¹ da blev deres øine åpnet, og de kjente ham; og han blev usynlig for dem.

⁴² Og de holdt trolig fast ved apostlenes lære og ved samfundet, ved brøds-brytelsen og ved bønnene.

¹⁸ Hans veier har jeg sett, og jeg vil læge ham, og jeg vil lede ham og gi ham og hans sørgende trøst.

¹³ og dersom huset er det verd, da komme eders fred over det; men dersom det ikke er det verd, da vende eders fred tilbake til eder!

⁵ Men hvor I kommer inn i et hus, der skal I først si: Fred være med dette hus!

²⁷ Fred efterlater jeg eder, min fred gir jeg eder; ikke som verden gir, gir jeg eder. Eders hjerte forferdes ikke og reddes ikke!

³³ Dette har jeg talt til eder forat I skal ha fred i mig. I verden har I trengsel; men vær frimodige! jeg har overvunnet verden.

¹⁹ Da det nu var aften den dag, den første dag i uken, og dørene var lukket der hvor disiplene var, av frykt for jødene, kom Jesus og stod midt iblandt dem og sa til dem: Fred være med eder! ²⁰ Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Da blev disiplene glade, da de så Herren. ²¹ Han sa da atter til dem: Fred være med eder! Likesom Faderen har utsendt mig, sender også jeg eder. ²² Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: Ta imot den Hellige Ånd! ²³ Dersom I forlater nogen deres synder, da er de dem forlatt; dersom I fastholder dem for nogen, da er de fastholdt.

²⁶ Og åtte dager derefter var hans disipler atter inne, og Tomas med dem. Jesus kom mens dørene var lukket, og stod midt iblandt dem og sa: Fred være med eder!

¹⁶ Og han, fredens Herre, gi eder fred alltid, i alle måter! Herren være med eder alle!

⁴ Johannes - til de syv menigheter i Asia: Nåde være med eder og fred fra ham som er og som var og som kommer, og fra de syv ånder som er for hans trone,

¹³ Da sa kongen til henne: Vær ikke redd! Men hvad så du? Og kvinnen sa til Saul: Jeg så en gud stige op av jorden.

¹⁴ Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve. ¹⁵ Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig. ¹⁶ Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:

²⁶ Og da disiplene så ham vandre på sjøen, blev de forferdet og sa: Det er et spøkelse, og de skrek av redsel. ²⁷ Men Jesus talte straks til dem og sa: Vær frimodige; det er mig, frykt ikke!

⁴⁹ Men da de så ham vandre på sjøen, trodde de at det var et spøkelse, og de skrek; ⁵⁰ for de så ham alle sammen og blev forferdet. Men han talte straks til dem og sa: Vær frimodige; det er mig, frykt ikke!

³⁰ Men han sa: Nei, fader Abraham! men om nogen fra de døde kommer til dem, da omvender de sig.

¹⁵ De sa til henne: Du er fra sans og samling. Men hun forsikret at det var således. Da sa de: Det er hans engel.

¹⁴ Tvett ondskapen av ditt hjerte, Jerusalem, så du kan bli frelst! Hvor lenge skal dine syndige tanker bo i ditt indre?

⁵ Da hadde jeg en drøm; den forferdet mig, og tankene på mitt leie og synene i mitt indre skremte mig.

¹⁹ Da stod Daniel, han som hadde fått navnet Beltsasar, en stund slått av redsel, og hans tanker forferdet ham. Så tok kongen til orde og sa: Beltsasar! La ikke drømmen og dens uttydning forferde dig! Beltsasar svarte: Min herre! Gid denne drøm måtte gjelde dem som hater dig, og dens uttydning dine fiender!

⁸ Men da Jesus merket det, sa han til dem: I lite troende! hvorfor tenker I ved eder selv at det er fordi I ikke har tatt brød med?

¹³ Og ingen skapning er usynlig for hans åsyn, men alt er nakent og bart for hans øine som vi har å gjøre med.

²² Men de falt ned på sitt ansikt og sa: Gud, du Gud som råder over livsens ånde i alt kjød! Vredes du på hele menigheten fordi om én mann synder?

⁷ og støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den.

⁴⁶ Og Jesus ropte med høi røst og sa: Fader! i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han.

²⁰ Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Da blev disiplene glade, da de så Herren.

²⁵ De andre disipler sa da til ham: Vi har sett Herren. Men han sa til dem: Uten at jeg får se naglegapet i hans hender og stikke min finger i naglegapet og stikke min hånd i hans side, vil jeg ingenlunde tro.

²⁷ Derefter sier han til Tomas: Rekk din finger hit, og se mine hender, og rekk din hånd hit og stikk den i min side, og vær ikke vantro, men troende!

³ dem som han også fremstilte sig for levende med mange beviser efterat han hadde lidt, idet han i firti dager viste sig for dem og talte om det som hører til Guds rike.

²³ Men han selv, fredens Gud, hellige eder helt igjennem, og gid eders ånd og sjel og legeme må bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!

⁹ Dessuten: våre kjødelige fedre hadde vi til optuktere, og vi hadde ærefrykt for dem; skal vi da ikke meget mere være lydige mot åndenes Fader, så vi får leve?

¹ Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øine, det som vi skuet og våre hender følte på - om livets Ord

²⁶ Og de fortalte ham at Josef ennu var i live, og at han var hersker over hele Egyptens land. Men hans hjerte var og blev koldt, for han trodde dem ikke. ²⁷ Så fortalte de ham alt det Josef hadde sagt til dem, og han så vognene som Josef hadde sendt til å hente ham i; da oplivedes Jakobs deres fars ånd. ²⁸ Og Israel sa: Det er nok; Josef, min sønn, lever ennu; jeg vil dra avsted og se ham før jeg dør.

¹ En sang ved festreisene. Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende; ² da fyltes vår munn med latter, og vår tunge med jubel, da sa de iblandt hedningene: Store ting har Herren gjort imot disse.

²² Således har også I nu sorg; men jeg skal se eder igjen, og eders hjerte skal glede sig, og ingen tar eders glede fra eder.

⁵ Jesus sier da til dem: Barn! har I fisk? De svarte ham: Nei.

¹⁰ Jesus sier til dem: Kom hit med noget av den fisk som I nu fikk! ¹¹ Simon Peter gikk ombord og drog garnet på land, fullt av store fisker, hundre og tre og femti, og enda det var så mange, gikk garnet ikke i sønder. ¹² Jesus sier til dem: Kom hit og hold måltid! Men ingen av disiplene vågde å spørre ham: Hvem er du? for de forstod at det var Herren. ¹³ Jesus kommer og tar brødet og gir dem, og likeså fisken.

⁴¹ ikke for hele folket, men for de vidner som var forut valgt av Gud, for oss, vi som åt og drakk sammen med ham efterat han var opstanden fra de døde.

¹⁸ Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høieste Gud.

² Og Herren sa til Moses: Tal til Aron, din bror, og si at han ikke til enhver tid må gå inn i helligdommen innenfor forhenget, frem til nådestolen som er over arken, forat han ikke skal dø; for jeg vil åpenbare mig i skyen over nådestolen. ³ Dette skal Aron ha med sig når han går inn i helligdommen: en ung okse til syndoffer og en vær til brennoffer. ⁴ Han skal klæ sig i en hellig underkjortel av lin og ha benklær av lin på sitt legeme og omgjorde sig med et belte av lin og binde en hue av lin på sitt hode; dette er de hellige klær, og han skal bade sitt legeme i vann før han klær sig i dem. ⁵ Og av Israels barns menighet skal han få to gjetebukker til syndoffer og en vær til brennoffer. ⁶ Så skal Aron føre frem sin egen syndoffer-okse og gjøre soning for sig og sitt hus. ⁷ Og han skal ta de to gjetebukker og stille dem frem for Herrens åsyn, ved inngangen til sammenkomstens telt. ⁸ Og Aron skal kaste lodd om de to gjetebukker, ett lodd for Herren og ett lodd for Asasel*. / {* den onde ånd.} ⁹ Og den bukk som ved loddet er tilfalt Herren, skal Aron føre frem og ofre til syndoffer. ¹⁰ Men den bukk som ved loddet er tilfalt Asasel, skal stilles levende frem for Herrens åsyn, forat det skal gjøres soning ved den, og så skal den sendes ut i ørkenen til Asasel. ¹¹ Når Aron fører frem sin egen syndoffer-okse og gjør soning for sig og sitt hus, skal han først slakte syndoffer-oksen. ¹² Så skal han fylle ildkaret med glør fra alteret for Herrens åsyn og sine hender med finstøtt velluktende røkelse og bære det innenfor forhenget. ¹³ Og han skal legge røkelsen på ilden for Herrens åsyn, så skyen av røkelsen skjuler nådestolen, som er over vidnesbyrdet, forat han ikke skal dø. ¹⁴ Så skal han ta noget av oksens blod og sprenge med sin finger på fremsiden av nådestolen, og foran nådestolen skal han sprenge noget av blodet syv ganger med sin finger. ¹⁵ Derefter skal han slakte den bukk som skal være syndoffer for folket, og bære dens blod innenfor forhenget; han skal gjøre med dens blod likesom han gjorde med oksens blod, og sprenge det på nådestolen og foran nådestolen. ¹⁶ Således skal han gjøre soning for helligdommen og rense den for Israels barns urenhet og for alle deres overtredelser som de har forsyndet sig med; og likeså skal han gjøre med sammenkomstens telt, som er reist blandt dem midt i deres urenhet. ¹⁷ Og det må ikke være noget menneske i sammenkomstens telt når han går inn for å gjøre soning i helligdommen, og til han går ut igjen; og således skal han gjøre soning for sig og for sitt hus og for hele Israels menighet. ¹⁸ Så skal han gå ut til alteret som er reist for Herrens åsyn, og gjøre soning for det; han skal ta av oksens blod og av bukkens blod og stryke rundt om på alterets horn ¹⁹ og sprenge noget av blodet på det syv ganger med sin finger og således rense og hellige det fra Israels barns urenhet.

⁸ Da sa Herren til Moses: Gjør dig en seraf-slange og sett den på en stang, så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve.

²⁵ Og menigheten skal verge manndraperen mot blodhevneren og la ham vende tilbake til den tilfluktsstad som han var flyktet til; og der skal han bli til ypperstepresten - han som er salvet med den hellige olje - er død.

¹⁵ En profet av din midte, av dine brødre, likesom mig, skal Herren din Gud opreise dig; på ham skal I høre - ¹⁶ aldeles som du bad Herren din Gud om ved Horeb den dag I var samlet der og du sa: Jeg kan ikke lenger høre på Herrens, min Guds røst, og denne store ild kan jeg ikke lenger se på, for da må jeg dø. ¹⁷ Da sa Herren til mig: De har talt vel i det de har sagt. ¹⁸ En profet vil jeg opreise for dem av deres brødres midte, likesom dig, og jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg byder ham. ¹⁹ Og enhver som ikke hører på mine ord, som han skal tale i mitt navn, ham vil jeg kreve til regnskap for det.

¹ Hvorfor larmer hedningene og grunder folkene på det som fåfengt er? ² Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede: ³ La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss! ⁴ Han som troner i himmelen, ler, Herren spotter dem. ⁵ Så taler han til dem i sin vrede, og i sin harme forferder han dem: ⁶ Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg! ⁷ Jeg vil kunngjøre hvad fastsatt er: Herren sa til mig: Du er min sønn, jeg har født dig idag. ⁸ Begjær av mig! Så vil jeg gi dig hedningene til arv og jordens ender til eie. ⁹ Du skal knuse dem med jernstav; som en pottemakers kar skal du sønderslå dem. ¹⁰ Og nu, I konger, gå viselig frem! La eder advare, I dommere på jorden! ¹¹ Tjen Herren med frykt og juble med beven! ¹² Kyss* Sønnen, forat han ikke skal bli vred, og I gå til grunne på veien! For snart kunde hans vrede optendes. Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham**. / {* d.e. hyld, 1SA 10, 1.} / {** SLM 34, 9; 84, 13.}

⁹ Derfor gleder mitt hjerte sig, og min ære* fryder sig; også mitt kjød skal bo i trygghet. / {* d.e. sjel.} ¹⁰ For du skal ikke overlate min sjel til dødsriket, du skal ikke la din hellige se forråtnelse. ¹¹ Du skal kunngjøre mig livets vei; gledes fylde er for ditt åsyn, livsalighet ved din høire hånd evindelig.

⁶ Herre min Gud, du har gjort dine undergjerninger og dine tanker mangfoldige imot oss; intet er å ligne med dig; vil jeg kunngjøre og utsi dem, da er de flere enn at de kan telles. ⁷ Til slaktoffer og matoffer har du ikke lyst - du har boret ører på mig - brennoffer og syndoffer krever du ikke. ⁸ Da sa jeg: Se, jeg kommer; i bokrullen er mig foreskrevet*; / {* nemlig hvad jeg skal gjøre.}

¹ Av Salomo. Gud, gi kongen dine dommer og kongesønnen din rettferdighet! ² Han skal dømme ditt folk med rettferdighet og dine elendige med rett. ³ Fjellene skal bære fred for folket, og haugene for rettferdighets skyld. ⁴ Han skal dømme de elendige blandt folket, han skal frelse den fattiges barn og knuse voldsmannen. ⁵ De skal frykte dig, så lenge solen er til, og så lenge månen skinner, fra slekt til slekt. ⁶ Han skal komme ned som regn på en nyslått eng, lik en regnskur, som væter jorden. ⁷ I hans dager skal den rettferdige blomstre, og det skal være megen fred, inntil månen ikke er mere. ⁸ Og han skal herske fra hav til hav og fra elven inntil jordens ender. ⁹ For hans åsyn skal de som bor i ørkenene, bøie kne, og hans fiender skal slikke støv. ¹⁰ Kongene fra Tarsis og øene skal komme med gaver, kongene fra Sjeba og Seba frembære skatt. ¹¹ Alle konger skal falle ned for ham, alle hedninger skal tjene ham. ¹² For han skal frelse den fattige som roper, og den elendige som ingen hjelper har. ¹³ Han skal spare den ringe og fattige, og frelse de fattiges sjeler. ¹⁴ Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og fra vold, og deres blod skal være dyrt i hans øine. ¹⁵ Og de skal leve og gi ham av Sjebas gull og alltid bede for ham; hele dagen skal de love ham. ¹⁶ Det skal bli overflod av korn i landet på fjellenes topp, dets frukt skal suse som Libanon, og det skal fremblomstre folk av byene som gresset på jorden. ¹⁷ Hans navn skal bli til evig tid; så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd, og de skal velsigne sig ved ham; alle hedninger skal prise ham salig. ¹⁸ Lovet være Gud Herren, Israels Gud, han, den eneste som gjør undergjerninger! ¹⁹ Og lovet være hans herlighets navn til evig tid, og all jorden bli full av hans herlighet! Amen, amen. ²⁰ Ende på Davids, Isais sønns bønner.

¹ En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot*; en læresalme av Heman, esrahitten. / {* meningen uviss.} ² Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig. ³ La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop! ⁴ For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket. ⁵ Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft, ⁶ frigitt* som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd. / {* d.e. ikke lenger stående i din tjeneste.} ⁷ Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner. ⁸ Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela. ⁹ Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut. ¹⁰ Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig. ¹¹ Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela. ¹² Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet? ¹³ Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land? ¹⁴ Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte. ¹⁵ Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig? ¹⁶ Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile. ¹⁷ Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig. ¹⁸ De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.

⁴ Til lønn for min kjærlighet stod de mig imot, enda jeg er bare bønn. ⁵ Og de la ondt på mig til lønn for godt og hat til lønn for min kjærlighet. ⁶ Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høire hånd! ⁷ Når han dømmes, da la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd! ⁸ La hans dager bli få, la en annen få hans embede! ⁹ La hans barn bli farløse og hans hustru enke, ¹⁰ og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem! ¹¹ La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid! ¹² La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn! ¹³ La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd! ¹⁴ Hans fedres misgjerning bli ihukommet hos Herren, og hans mors synd bli ikke utslettet! ¹⁵ De være alltid for Herrens øine, og han utrydde deres minne av jorden, ¹⁶ fordi han ikke kom i hu å gjøre barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og vilde drepe ham. ¹⁷ Han elsket forbannelse, og den kom over ham; han hadde ikke lyst til velsignelse, og den blev langt borte fra ham; ¹⁸ han klædde sig i forbannelse som sin klædning, og den trengte som vann inn i hans liv og som olje i hans ben. ¹⁹ La den være ham som et klædebon som han dekker sig med, og som et belte som han alltid omgjorder sig med! ²⁰ Dette være mine motstanderes lønn fra Herren, og deres som taler ondt imot min sjel!

¹ Av David; en salme. Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! ² Ditt veldes kongestav skal Herren utstrekke fra Sion! hersk midt iblandt dine fiender! ³ Ditt folk møter villig frem på ditt veldes dag; i hellig prydelse kommer din ungdom til dig, som dugg ut av morgenrødens skjød. ⁴ Herren har svoret, og han skal ikke angre det: Du er prest evindelig efter Melkisedeks vis. ⁵ Herren ved din høire hånd knuser konger på sin vredes dag. ⁶ Han holder dom iblandt hedningene, fyller op med lik, knuser hoder over den vide jord. ⁷ Av bekken drikker han på veien, derfor løfter han høit sitt hode.

²² Den sten som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnesten.

⁶ For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste.

¹ Men en kvist skal skyte frem av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt. ² Og Herrens Ånd skal hvile over ham, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham. ³ Han skal ha sitt velbehag i Herrens frykt, og han skal ikke dømme efter det hans øine ser, og ikke skifte rett efter det hans ører hører, ⁴ men han skal dømme de ringe med rettferdighet og skifte rett med rettvishet for de saktmodige på jorden, og han skal slå jorden med sin munns ris og drepe den ugudelige med sine lebers ånde. ⁵ Rettferdighet skal være beltet om hans lender, og trofasthet beltet om hans hofter. ⁶ Da skal ulven bo sammen med lammet, og leoparden ligge hos kjeet, og kalven og den unge løve og gjøfeet skal holde sig sammen, og en liten gutt skal drive dem. ⁷ Ku og bjørn skal beite sammen, deres unger skal ligge hos hverandre, og løven skal ete halm som oksen. ⁸ Diebarnet skal leke ved huggormens hule, og over basiliskens hull skal det avvente barn rekke ut sin hånd. ⁹ Ingen skal gjøre noget ondt og ingen ødelegge noget på hele mitt hellige berg; for jorden er full av Herrens kunnskap, likesom vannet dekker havets bunn. ¹⁰ På den tid skal hedningefolkene søke til Isais rotskudd, som står som et banner for folkeslag, og hans bolig skal være herlighet.

¹⁶ derfor sier Herren, Israels Gud, så: Se, jeg har lagt i Sion en grunnsten, en prøvet sten, en kostelig, fast hjørnesten; den som tror, haster ikke*. / {* er fri for angst og forferdelse.}

¹ Trøst, trøst mitt folk, sier eders Gud. ² Tal vennlig til Jerusalem og rop til det at dets strid er endt, at dets skyld er betalt, at det av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder. ³ Hør! Det er en som roper: Rydd i ørkenen vei for Herren! Gjør i ødemarken en jevn vei for vår Gud! ⁴ Hver dal skal heves, og hvert fjell og hver haug skal senkes, det bakkete skal bli til slette, og hamrene til flatt land. ⁵ Og Herrens herlighet skal åpenbares, og alt kjød skal se det, for Herrens munn har talt. ⁶ Hør! Det er en som sier: Rop! Og en annen svarer: Hvad skal jeg rope? - Alt kjød er gress, og all dets herlighet som markens blomst. ⁷ Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det; ja sannelig, folket er gress. ⁸ Gresset blir tørt, blomsten visner; men vår Guds ord står fast til evig tid. ⁹ Stig op på et høit fjell, du Sions gledesbud! Opløft din røst med kraft, du Jerusalems gledesbud! Opløft den, frykt ikke! Si til Judas byer: Se, der er eders Gud!

¹ Se min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i! Jeg legger min Ånd på ham, han skal føre rett* ut til hedningefolkene. / {* d.e. Guds lov; JES 42, 4.} ² Han skal ikke skrike og ikke rope, og han skal ikke la sin røst høre på gaten. ³ Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende tande skal han ikke slukke; på rette måte skal han føre retten ut til dem. ⁴ Han skal ikke bli mødig, og hans kraft ikke bli knekket før han får grunnlagt retten på jorden; og på hans lov venter øene.

¹ Hør på mig, I øer, og gi akt, I folk fra det fjerne! Herren har kalt mig fra mors liv av, han har nevnt mitt navn fra min mors skjød. ² Han har gjort min munn til et skarpt sverd og skjult mig i sin hånds skygge; han har gjort mig til en blank pil og gjemt mig i sitt kogger. ³ Og han sa til mig: Du er min tjener, du er Israel, på hvem jeg vil åpenbare min herlighet. ⁴ Men jeg sa: Forgjeves har jeg arbeidet mig trett, og til ingen nytte har jeg fortært min kraft; men min rett er allikevel hos Herren, og min lønn hos min Gud. ⁵ Og nu sier Herren, som fra mors liv har dannet mig til sin tjener, for å føre Jakob tilbake til ham og samle Israel for ham, og jeg er æret i Herrens øine, og min Gud er blitt min styrke - ⁶ han sier: Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake; så vil jeg da gjøre dig til hedningenes lys, forat min frelse må nå til jordens ende. ⁷ Så sier Herren, Israels gjenløser, Israels Hellige, til ham som er foraktet av hver sjel, til ham som vekker folks avsky, til ham som er herskeres tjener: Konger skal se det og reise sig, fyrster skal se det og kaste sig ned, for Herrens skyld, som er trofast, for Israels Helliges skyld, som utvalgte dig. ⁸ Så sier Herren: På den tid som behager mig, bønnhører jeg dig, og på frelsens dag hjelper jeg dig, og jeg vil bevare dig og gjøre dig til en pakt for folket, forat du skal gjenreise landet og utskifte de øde arvelodder

² Hvorfor var det ingen til stede da jeg kom? Hvorfor var det ingen som svarte da jeg ropte? Er min hånd for kort til å forløse, eller er det ingen kraft hos mig til å frelse? Se, ved min trusel tørker jeg ut havet, gjør jeg elver til en ørk, så fiskene i dem stinker, fordi der intet vann er, og dør av tørst; ³ jeg klær himmelen i sort og innhyller den i sørgedrakt. ⁴ Herren, Israels Gud, har gitt mig en disippeltunge, så jeg skal kunne kvege den trette med mitt ord; han vekker mitt øre hver morgen, han vekker det forat jeg skal høre som disipler hører. ⁵ Herren, Israels Gud, har åpnet mitt øre, og jeg var ikke gjenstridig, jeg vek ikke tilbake. ⁶ Min rygg bød jeg frem til dem som slo, og mine kinner til dem som rykket mig i skjegget; mitt ansikt skjulte jeg ikke for hån og spytt.

¹³ Se, min tjener skal gå frem med visdom; han skal bli opløftet og ophøiet og være meget høi.

¹ Herrens, Israels Guds Ånd er over mig, fordi Herren har salvet mig til å forkynne et godt budskap for de saktmodige; han har sendt mig til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og løslatelse for de bundne, ² til å utrope et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, til å trøste alle sørgende, ³ til å gi de sørgende i Sion hodepryd i stedet for aske, gledes olje i stedet for sorg, lovprisnings klædebon i stedet for en vansmektet ånd, og de skal kalles rettferdighetens terebinter, Herrens plantning til hans ære.

⁵ Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil la stå frem for David en rettferdig spire, og han skal regjere som konge og gå frem med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet.

¹⁴ Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opfylle det gode ord jeg har talt om Israels hus og om Judas hus.

²² Så sier Herren, Israels Gud: Da vil jeg ta en kvist av den høie seders topp og sette; av dens øverste kvister vil jeg bryte av et spett skudd, og jeg vil sette det på et høit, høit fjell.

⁴⁴ Og i disse kongers dager vil himmelens Gud oprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noget annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evindelig;

²⁴ Sytti uker* er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre frem en evig rettferdighet** og til å besegle syn og profet*** og til å salve et Aller-helligste****. / {* Med uke menes her et tidsrum av syv år.} / {** Rom 3, 21 fg.} / {*** MTT 5, 17. APO 3, 18.} / {**** Kristus; MRK 1, 24. LUK 1, 35.} ²⁵ Og du skal vite og forstå: Fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem, inntil en salvet*, en fyrste, står frem, skal det gå syv uker og to og seksti uker; det skal igjen settes i stand og opbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel**. / {* Kristus.} / {** NEH 2, 7-9; 3, 1 fg. 4, 9 fg.} ²⁶ Og efter de to og seksti uker skal den salvede utryddes* og intet ha**, og staden og helligdommen skal en kommende fyrstes folk ødelegge, og enden på det er oversvømmelse, og inntil enden er det krig; ødeleggelse er fast besluttet. / {* JES 53, 8.} / {** intet herredømme; MTT 26, 56.} ²⁷ Og én uke skal gjøre pakten* fast for de mange; og i midten av uken skal slaktoffer og matoffer ophøre**, og på vederstyggelighetenes vinger skal ødeleggeren komme***, og det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som ødelegges. / {* HEB 7, 22; 8, 6. MTT 26, 28.} / {** HEB 10, 9.} / {*** DNL 8, 13. MTT 24, 15.}

⁷ men over Judas hus vil jeg miskunne mig, og jeg vil frelse dem ved Herren deres Gud; jeg vil ikke frelse dem ved bue eller sverd eller krig, ved hester eller ryttere. ⁸ Da hun hadde avvent Lo-Ruhama, blev hun atter fruktsommelig og fødte en sønn. ⁹ Og han sa: Kall ham Lo-Ammi*! For I er ikke mitt folk, og jeg vil ikke tilhøre eder. {* ikke mitt folk.} ¹⁰ Men allikevel skal tallet på Israels barn bli som havets sand, som ikke lar sig måle eller telle, og det skal skje: På det sted hvor det blev sagt til dem: I er ikke mitt folk, skal det sies til dem: Den levende Guds barn! ¹¹ Og Judas barn og Israels barn skal fylke sig sammen og ta sig en høvding og dra op av landet; for stor er Jisre'els dag.

⁵ Derefter skal Israels barn vende om og søke Herren sin Gud og David sin konge, og bevende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager*. / {* 1MO 49, 1.}

¹¹ På den dag vil jeg reise op igjen Davids falne hytte, og jeg vil mure igjen dens revner og reise op det som er nedbrutt av den, og jeg vil bygge den op igjen som i fordums dager,

¹ Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være med blandt Judas tusener*! Av dig skal det utgå for mig en som skal være hersker over Israel, og hans utgang er fra fordum, fra evighets dager. / {* større avdelinger av stammene.}

⁷ Og jeg vil ryste alle folkene, og alle folkenes kostelige skatter skal komme hit, og jeg vil fylle dette hus med herlighet, sier Herren, hærskarenes Gud. ⁸ Mig hører sølvet, og mig hører gullet til, sier Herren, hærskarenes Gud. ⁹ Dette siste hus skal bli herligere enn det første, sier Herren, hærskarenes Gud; og på dette sted vil jeg gi fred, sier Herren, hærskarenes Gud.

¹² Og si til ham: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Se, det skal komme en mann som heter Spire*; han skal spire frem av sin rot, og han skal bygge Herrens tempel. / {* SKR 3, 8.}

⁸ og jeg gjorde de tre hyrder til intet i én måned. Jeg blev lei av dem, og de likte heller ikke mig, ⁹ og jeg sa: Jeg vil ikke lenger røkte eder; det som er nær ved å dø, får dø, og det som er nær ved å bli tilintetgjort, får bli tilintetgjort, og de som blir igjen, får fortære hverandres kjøtt. ¹⁰ Så tok jeg min stav liflighet og brøt den i stykker for å gjøre den pakt til intet som jeg hadde gjort med alle folkene. ¹¹ Og den blev gjort til intet på den dag; og således skjønte de usleste av fårene, de som aktet på mig, at det var Herrens ord. ¹² Derefter sa jeg til dem: Om I så synes, så gi mig min lønn, men hvis ikke, så la det være! Så veide de op til mig min lønn, tretti sølvpenninger. ¹³ Da sa Herren til mig: Kast den bort til pottemakeren, den herlige pris som jeg er aktet verd av dem! Og jeg tok de tretti sølvpenninger og kastet dem i Herrens hus til pottemakeren.

¹⁰ Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyde nådens og bønnens ånd, og de skal skue op til mig som de har gjennemstunget; og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham som en klager over sin førstefødte.

⁴ På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst, og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så der blir en stor dal, idet den ene halvdel av fjellet viker mot nord, og den andre halvdel mot syd.

² Men for eder som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå op med lægedom under sine vinger; og I skal gå ut og hoppe som gjøkalver, ³ og I skal trå ned de ugudelige, for de skal være som aske under eders fotsåler, på den dag jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud. ⁴ Kom i hu Mose, min tjeners lov, som jeg gav ham på Horeb for hele Israel, både lover og bud! ⁵ Se, jeg sender eder Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige; ⁶ og han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.

⁵⁴ Hvorledes skulde da skriftene opfylles, at så må skje?

⁵⁶ Men alt dette er skjedd forat profetenes skrifter skal opfylles. Da forlot alle disiplene ham og flydde.

³¹ Og han begynte å lære dem at Menneskesønnen skulde lide meget og forkastes av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde og ihjelslåes og opstå tre dager efter. ³² Og han talte rent ut om det. Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham.

³¹ for han lærte sine disipler og sa til dem: Menneskesønnen skal overgis i menneskenes hender, og de skal slå ham ihjel, og når han er ihjelslått, skal han opstå tre dager efter.

³¹ Men han tok de tolv til sig og sa til dem: Se, vi går op til Jerusalem, og alt det som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal fullbyrdes. ³² For han skal overgis til hedningene og bli spottet og hånet og spyttet på, ³³ og de skal hudstryke ham og slå ham ihjel, og på den tredje dag skal han opstå. ³⁴ Og de forstod ikke noget av dette, og dette ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa.

²² for dette er gjengjeldelsens dager, forat alt det som skrevet er, skal bli opfylt.

³⁷ For jeg sier eder at dette som er skrevet, må opfylles på mig, dette ord: Og han blev regnet blandt ugjerningsmenn; for det som er sagt om mig, er til ende.

⁶ Han er ikke her, han er opstanden; kom i hu hvorledes han talte til eder mens han ennu var i Galilea, da han sa ⁷ at Menneskesønnen skulde overgis i syndige menneskers hender og korsfestes og opstå på den tredje dag!

²⁶ Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? ²⁷ Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham.

¹⁴ Og likesom Moses ophøiet slangen i ørkenen, således skal Menneskesønnen ophøies,

⁴⁶ For hadde I trodd Moses, da hadde I trodd mig; for det er om mig han har skrevet;

⁴ Men dette har jeg talt til eder, forat I, når timen kommer, da skal minnes at jeg sa eder det; men dette sa jeg eder ikke fra begynnelsen av, fordi jeg da var hos eder. ⁵ Men nu går jeg bort til ham som har sendt mig, og ingen av eder spør mig: Hvor går du hen?

¹⁶ Om en liten stund ser I mig ikke lenger, og atter om en liten stund skal I se mig. ¹⁷ Nogen av hans disipler sa da til hverandre: Hvad er dette han sier til oss: Om en liten stund ser I mig ikke, og atter om en liten stund skal I se mig; og: Jeg går til Faderen?

¹¹ Og jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og jeg kommer til dig. Hellige Fader! bevar dem i ditt navn, som du har gitt mig, forat de må være ett, likesom vi! ¹² Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, som du har gitt mig, og jeg voktet dem, og ingen av dem gikk fortapt, uten hint fortapelsens barn, forat Skriften skulde opfylles. ¹³ Men nu kommer jeg til dig, og dette taler jeg i verden forat de skal ha min glede fullkommen i sig.

²⁴ De sa da til hverandre: La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den! - forat Skriften skulde opfylles, som sier: De delte mine klær mellem sig, og kastet lodd om min kjortel. Dette gjorde da stridsmennene. ²⁵ Men ved Jesu kors stod hans mor og hans mors søster, Maria, Klopas' hustru, og Maria Magdalena. ²⁶ Da nu Jesus så sin mor, og ved siden av henne den disippel han elsket, sa han til sin mor: Kvinne! se, det er din sønn; ²⁷ derefter sa han til disippelen: Se, det er din mor. Og fra den stund tok disippelen henne hjem til sig. ²⁸ Derefter, da Jesus visste at nu var alt fullbragt, forat Skriften skulde opfylles, sier han: Jeg tørster. ²⁹ Der stod et kar fullt av eddik; de satte da en svamp full av eddik på en isop-stilk og holdt den op til hans munn. ³⁰ Da nu Jesus hadde fått eddiken, sa han: Det er fullbragt. Og han bøide sitt hode og opgav sin ånd. ³¹ Det var beredelses-dagen; forat nu legemene ikke skulde bli hengende på korset sabbaten over - for denne sabbatsdag var stor - bad jødene Pilatus om at deres ben måtte bli brutt sønder og legemene tatt ned. ³² Stridsmennene kom da og brøt benene på den første og på den andre som var korsfestet sammen med ham; ³³ men da de kom til Jesus og så at han allerede var død, brøt de ikke hans ben, ³⁴ men en av stridsmennene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. ³⁵ Og den som har sett det, har vidnet om det, og hans vidnesbyrd er sant, og han vet at han sier sant, forat også I skal tro. ³⁶ For dette skjedde forat Skriften skulde opfylles: Intet ben skal brytes på ham. ³⁷ Og atter sier et annet skriftord: De skal se på ham som de har gjennemstunget.

¹⁸ men Gud opfylte på denne måte det som han forut forkynte ved alle profetenes munn, at hans Messias skulde lide.

²² Moses har jo sagt: En profet, likesom mig, skal Herren eders Gud opreise eder av eders brødre; ham skal I høre i alt det som han taler til eder; ²³ og det skal skje: Hver sjel som ikke hører denne profet, skal utryddes av folket. ²⁴ Men også alle profetene fra Samuel av og derefter, så mange som har talt, har også forkynt om disse dager.

²⁹ Og da de hadde fullbyrdet alt som er skrevet om ham, tok de ham ned av treet og la ham i en grav. ³⁰ Men Gud opvakte ham fra de døde, ³¹ og han åpenbarte sig i flere dager for dem som hadde draget op med ham fra Galilea til Jerusalem, de som nu er hans vidner for folket.

³³ således som det også er skrevet i den annen salme: Du er min Sønn; jeg har født dig idag.

⁵ og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener til å vidne om det som skulde tales,

¹ For denne Melkisedek, konge i Salem, den høieste Guds prest, han som gikk Abraham i møte da han vendte tilbake fra sin seier over kongene, og som velsignet ham,

⁸ idet den Hellige Ånd herved gir dette til kjenne at veien til helligdommen ennu ikke er åpenbaret så lenge det forreste telt ennu står,

¹ For da loven bare har en skygge av de kommende goder, men ikke selve billedet av tingene, så kan den aldri ved de offer som de hvert år alltid på ny bærer frem, gjøre dem fullkomne som kommer frem med dem.

¹¹ Men Herren sa til ham: Hvem har gitt mennesket munn, og hvem gjør stum eller døv eller seende eller blind? Er det ikke jeg, Herren?

¹⁶ da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem,

¹⁸ Lat op mine øine, så jeg kan skue de underfulle ting i din lov!

¹⁰ For Herren har utøst over eder en dyp søvns ånd, og han har tillukket eders øine, profetene, og tildekket eders hoder, seerne. ¹¹ Og således er synet av alt dette blitt eder likesom ordene i en forseglet bok; gir en den til en som skjønner skrift, og sier: Les dette! så sier han: Jeg kan ikke, for den er forseglet. ¹² Eller en rekker boken til en som ikke skjønner skrift, med de ord: Les dette! så sier han: Jeg skjønner ikke skrift.

¹⁸ Og på den dag skal de døve høre bokens ord, og ut fra mulm og mørke skal de blindes øine se, ¹⁹ Og de saktmodige skal glede sig enn mere i Herren, og de fattige blandt menneskene skal fryde sig i Israels Hellige;

³² Og de sa til hverandre: Brente ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og oplot skriftene for oss?

¹⁸ for å oplate deres øine, så de kan vende sig fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud, forat de kan få syndenes forlatelse og arvelodd blandt dem som er helliget ved troen på mig.

¹⁴ Men deres sinn er blitt forherdet; for like til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, uten at det blir åpenbaret at den opheves i Kristus. ¹⁵ Men til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses leses; ¹⁶ men når det omvender sig til Herren, blir dekket tatt bort. ¹⁷ Men Herren er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet. ¹⁸ Men vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil; vi blir alle forvandlet til det samme billede fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.

⁴ i hvem denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, forat lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds billede, ikke skal skinne for dem. ⁵ For vi forkynner ikke oss selv, vi forkynner Kristus Jesus som Herre, oss derimot som eders tjenere for Jesu skyld. ⁶ For Gud, som bød at lys skulde skinne frem av mørke, han er den som også har latt det skinne i våre hjerter, forat kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skulde stråle frem fra oss.

¹⁴ Derfor sier Skriften: Våkn op, du som sover, og stå op fra de døde, og Kristus skal lyse for dig.

²⁰ men vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss skjønn til å kjenne den Sanne, og vi er i den Sanne, i hans Sønn Jesus Kristus. Denne er den sanne Gud og det evige liv.

⁷ Og skriv til engelen for menigheten i Filadelfia: Dette sier den Hellige, den Sanndrue, han som har Davids nøkkel, han som lukker op, og ingen lukker til, og lukker til, og ingen lukker op:

¹² Og det er ikke frelse i nogen annen; for det er heller ikke noget annet navn under himmelen, gitt blandt mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst.

²⁷ De saktmodige skal ete og bli mette; de som søker Herren, skal love ham; eders hjerte leve til evig tid!

² Gud være oss nådig og velsigne oss, han la sitt åsyn lyse hos oss, sela, ³ forat man på jorden må kjenne din vei, blandt alle hedninger din frelse. ⁴ Folkene skal prise dig, Gud! Folkene skal prise dig, alle tilsammen.

⁷ Landet har gitt sin grøde; Gud, vår Gud, velsigner oss.

⁹ Alle hedningene, som du har skapt, skal komme og tilbede for ditt åsyn, Herre, og ære ditt navn.

¹ En salme. Syng Herren en ny sang! For han har gjort underlige ting; hans høire hånd og hans hellige arm har hjulpet ham. ² Herren har kunngjort sin frelse, åpenbaret sin rettferdighet for hedningenes øine. ³ Han har kommet i hu sin miskunnhet og sin trofasthet mot Israels hus; alle jordens ender har sett vår Guds frelse.

¹ Lov Herren, alle hedninger, pris ham, alle folk! ² For hans miskunnhet er mektig over oss, og Herrens trofasthet varer til evig tid. Halleluja!

¹ Det ord som Esaias, sønn av Amos, mottok i et syn om Juda og Jerusalem. ² Og det skal skje i de siste dager*, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høit hevet over alle høider, og alle hedningefolk skal strømme til det. / {* 1MO 49, 1. JER 3, 17. MIK 4, 1 fg. SKR 8, 20 fg.} ³ Og mange folkeslag skal gå avsted og si: Kom, la oss gå op til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem.

⁴ Hvad var det mere å gjøre med min vingård, som jeg ikke har gjort med den? Hvorfor bar den ville druer når jeg ventet at den skulde bære gode?

¹⁰ På den tid skal hedningefolkene søke til Isais rotskudd, som står som et banner for folkeslag, og hans bolig skal være herlighet.

⁶ han sier: Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake; så vil jeg da gjøre dig til hedningenes lys, forat min frelse må nå til jordens ende.

²² Så sier Herren, Israels Gud: Se, jeg vil løfte min hånd til hedningene og reise mitt banner for folkene, og de skal komme med dine sønner ved barmen, og dine døtre skal de bære på skulderen.

¹⁰ Herren avdekker sin hellige arm for alle folkenes øine, og alle jordens ender får se vår Guds frelse.

¹⁵ således skal han få mange folkeferd til å fare op*, for ham skal konger lukke sin munn; for det som ikke var fortalt dem, det har de sett, og det de ikke hadde hørt, det har de fornummet. / {* av forundring. MIK 7, 16. RMR 15, 21.}

¹ Stå op, bli lys! For ditt lys kommer, og Herrens herlighet går op over dig. ² Se, mørke dekker jorden, og mulm folkene, men over dig skal Herren opgå, og over dig skal hans herlighet åpenbare sig, ³ og folkeslag skal søke til ditt lys, og konger til den glans som er gått op over dig.

¹⁸ Og jeg, jeg gjør deres gjerninger og deres tanker til intet; den tid kommer da jeg samler alle folk og tungemål, og de skal komme og se min herlighet. ¹⁹ Og jeg vil gjøre et tegn på dem og sende nogen av de undkomne blandt dem til hedningefolkene, til Tarsis, Ful og Lud, bueskytterne, til Tubal og Javan, til de fjerne kyster som ikke har hørt tidenden om mig og ikke sett min herlighet; og de skal kunngjøre min herlighet blandt hedningefolkene. ²⁰ Og fra alle hedningefolkene skal de komme med alle eders brødre til matoffer for Herren, på hester, på vogner, i bærestoler, på mulesler og på hurtigløpende kameler, og føre dem op på mitt hellige berg i Jerusalem, sier Herren, likesom Israels barn bærer matofferet i rene kar til Herrens hus; ²¹ også av dem* vil jeg ta mig nogen til prester**, til levitter, sier Herren. / {* d.e. hedningefolkene.} / {** 1PE 2, 5.}

³⁴ og de skal ikke mere lære hver sin næste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne mig, både små og store, sier Herren; for jeg vil forlate deres misgjerning og ikke mere komme deres synd i hu.

²⁴ Sytti uker* er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre frem en evig rettferdighet** og til å besegle syn og profet*** og til å salve et Aller-helligste****. / {* Med uke menes her et tidsrum av syv år.} / {** Rom 3, 21 fg.} / {*** MTT 5, 17. APO 3, 18.} / {**** Kristus; MRK 1, 24. LUK 1, 35.}

²³ Og jeg vil plante henne* for mig i landet og miskunne mig over Lo-Ruhama, og jeg vil si til Lo-Ammi: Du er mitt folk, og det skal svare: Min Gud! / {* Israel}

⁸ Hvorledes skal jeg kunne gi dig op, Efra'im, gi dig til pris, Israel? Hvorledes skal jeg kunne gi dig op som Adma, gjøre med dig som med Sebo'im? Mitt hjerte vender sig i mig, all min medynk våkner.

² Og mange hedningefolk skal gå avsted og si: Kom, la oss gå op til Herrens berg og til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem.

¹¹ For fra solens opgang til dens nedgang skal mitt navn bli stort blandt hedningefolkene, og på hvert sted skal det brennes røkelse og bæres frem offergaver for mitt navn, rene offergaver; for mitt navn skal bli stort blandt folkene, sier Herren, hærskarenes Gud.

² og sa: Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær!

¹⁰ Men da Jesus hørte dette, undret han sig, og sa til dem som fulgte ham: Sannelig sier jeg eder: Ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro. ¹¹ Men jeg sier eder at mange skal komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himlenes rike;

¹³ Men gå bort og lær hvad det er: Jeg har lyst til barmhjertighet og ikke til offer. For jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.

⁵ Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Gå ikke ut på veien til hedningene, og gå ikke inn i nogen av samaritanenes byer, ⁶ men gå heller til de fortapte får av Israels hus!

¹⁹ gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn,

³⁴ Jerusalem! Jerusalem! du som slår ihjel profetene og stener dem som er sendt til dig! hvor ofte jeg vilde samle dine barn, likesom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I vilde ikke.

³⁸ Peter sa da til dem: Omvend eder, og enhver av eder la sig døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal I få den Hellige Ånds gave!

¹⁹ Så fatt da et annet sinn og vend om, forat eders synder må bli utslettet, så husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn,

²⁵ I er barn av profetene og av den pakt som Gud gjorde med våre fedre da han sa til Abraham: Og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes. ²⁶ I var de første som Gud sendte sin tjener til, da han lot ham fremstå forat han skulde velsigne eder, idet enhver av eder vender sig bort fra sin ondskap.

³¹ ham ophøiet Gud ved sin høire hånd til høvding og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse.

⁴⁶ for de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud. ⁴⁷ Da svarte Peter: Mon nogen kan nekte dem vannet, så de ikke skulde bli døpt, de som har fått den Hellige Ånd likesom vi? ⁴⁸ Og han bød at de skulde døpes i Jesu Kristi navn. De bad ham da bli der nogen dager.

¹⁸ Da de hørte dette, slo de sig til ro, og de priste Gud og sa: Så har da Gud også gitt hedningene omvendelsen til livet.

³⁸ Så være det eder da vitterlig, brødre, at ved ham forkynnes eder syndenes forlatelse, ³⁹ og fra alt det som I ikke kunde rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror.

⁴⁶ Da tok Paulus og Barnabas til orde og sa dem rent ut: Det var nødvendig at Guds ord blev talt først til eder; men siden I støter det fra eder og ikke akter eder verdige til det evige liv, så vender vi oss nu til hedningene.

³⁰ Efterat Gud da har båret over med vankundighetens tider, byder han nu menneskene at de alle allesteds skal omvende sig, ³¹ eftersom han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det, efterat han har gitt fullgodt bevis for alle ved å opreise ham fra de døde.

⁵ Da nu Silas og Timoteus kom ned fra Makedonia, var Paulus helt optatt av å lære, idet han vidnet for jødene at Jesus er Messias. ⁶ Men da de stod imot og spottet, rystet han støvet av sine klær og sa til dem: Eders blod komme over eders eget hode! Jeg er ren; fra nu av går jeg til hedningene.

²¹ idet jeg vidnet både for jøder og for grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus.

²⁰ men både for dem i Damaskus først og for Jerusalem og i hele Judeas land og for hedningene forkynte jeg at de skulde omvende sig og komme tilbake til Gud og gjøre gjerninger som er omvendelsen verdige.

²⁸ Så være det eder da vitterlig at denne Guds frelse er blitt utsendt til hedningene; hos dem skal den også finne øre.

²⁰ Men loven kom til forat fallet skulde bli stort; men hvor synden blev stor, blev nåden enda større,

¹² Det er jo ingen forskjell på jøde og greker; de har alle den samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham; ¹³ for hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. ¹⁴ Hvorledes kan de da påkalle den som de ikke tror på? og hvorledes kan de tro der de ikke har hørt? og hvorledes kan de høre uten at det er nogen som forkynner? ¹⁵ og hvorledes kan de forkynne uten at de blir utsendt? som skrevet er: Hvor fagre deres føtter er som forkynner fred, som bærer godt budskap! ¹⁶ Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Esaias sier: Herre! hvem trodde vel det han hørte av oss? ¹⁷ Så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord; ¹⁸ men jeg sier: Har de da ikke fått høre? Jo til visse; deres røst gikk ut til all jorden, og deres ord til jorderikes ende.

²⁶ og således skal hele Israel bli frelst, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal bortrydde ugudelighet fra Jakob, ²⁷ og når jeg borttar deres synder, da er dette min pakt med dem.

⁸ Jeg mener: Kristus er blitt en tjener for de omskårne for Guds sanndruhets skyld, for å stadfeste løftene til fedrene, ⁹ men hedningene skal prise Gud for miskunnhet, som skrevet er: Derfor vil jeg prise dig iblandt hedninger og lovsynge ditt navn. ¹⁰ Og atter sier Skriften: Gled eder, I hedninger, sammen med hans folk! ¹¹ Og atter: Lov Herren, alle hedninger, og pris ham, alle folk! ¹² Og atter sier Esaias: Det skal komme det Isais rotskudd, han som reiser sig for å herske over hedninger; på ham skal hedningene håpe. ¹³ Men håpets Gud fylle eder med all glede og fred i eders tro, så I kan være rike på håp ved den Hellige Ånds kraft! ¹⁴ Men også jeg, mine brødre, har den visse tro om eder at I av eder selv er fulle av godhet, fylt med all kunnskap, i stand til også å formane hverandre; ¹⁵ men allikevel har jeg til dels skrevet eder noget djervt til for atter å påminne eder, efter den nåde som er mig gitt av Gud, ¹⁶ at jeg skal være Kristi Jesu offerprest for hedningene, idet jeg prestelig forvalter Guds evangelium, forat hedningene kan bli et velbehagelig offer, helliget ved den Hellige Ånd.

⁶ til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i den elskede,

⁸ Mig, den aller ringeste av alle hellige, blev denne nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom,

²⁷ for hvem Gud vilde kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmelighet er iblandt hedningene, det er Kristus iblandt eder, håpet om herlighet.

¹² Jeg skriver til eder, mine barn, fordi eders synder er eder forlatt for hans navns skyld;

²⁷ Men også I skal vidne; for I har vært med mig fra begynnelsen av.

⁸ men I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vidner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.

²² like fra sin dåp ved Johannes inntil den dag da han blev optatt fra oss en av disse bør sammen med oss bli vidne om hans opstandelse.

³² Denne Jesus opreiste Gud, som vi alle er vidner om.

¹⁵ men livets høvding drepte I, ham som Gud opvakte fra de døde, som vi er vidner om.

³³ Og med stor kraft bar apostlene frem vidnesbyrdet om den Herre Jesu opstandelse, og det var stor nåde over dem alle.

³² Og vi er hans vidner om disse ting, og likeså den Hellige Ånd, som Gud gav dem som lyder ham.

³⁹ Og vi er vidner om alt det han gjorde både i jødenes land og i Jerusalem, han som de slo ihjel, idet de hengte ham på et tre.

³¹ og han åpenbarte sig i flere dager for dem som hadde draget op med ham fra Galilea til Jerusalem, de som nu er hans vidner for folket.

¹⁵ for du skal være ham et vidne for alle mennesker om det du har sett og hørt.

³ hvorledes skal da vi undfly om vi ikke akter så stor en frelse? - den som først blev forkynt ved Herren og derefter stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham, ⁴ idet Gud vidnet med, både ved tegn og under og mangehånde kraftige gjerninger og utdeling av den Hellige Ånd efter sin vilje.

¹ De eldste blandt eder formaner jeg som medeldste og vidne om Kristi lidelser, som den som og har del i den herlighet som skal åpenbares:

² - og livet blev åpenbaret, og vi har sett det og vidner og forkynner eder livet, det evige, som var hos Faderen og blev åpenbaret for oss - ³ det som vi har sett og hørt, det forkynner vi og eder, forat og I kan ha samfund med oss; men vårt samfund er med Faderen og med hans Sønn Jesus Kristus.

¹⁵ inntil Ånden blir utøst over oss fra det høie, og ørkenen blir til fruktbar mark, og fruktbar mark aktes som skog.

³ For jeg vil øse vann over det tørste og strømmer over det tørre; jeg vil utgyde min Ånd over din sæd og min velsignelse over dine spirer, ⁴ så de vokser op som iblandt gress, som piletrær ved bekkene.

²⁰ Og det skal komme en gjenløser for Sion og for dem som omvender sig fra overtredelse i Jakob, sier Herren. ²¹ Og dette er den pakt som jeg gjør med dem, sier Herren: Min Ånd, som er over dig, og mine ord, som jeg har lagt i din munn, de skal ikke vike fra din munn eller fra dine barns munn eller fra dine barnebarns munn, sier Herren, fra nu av og til evig tid.

¹⁶ og jeg vil bede Faderen, og han skal gi eder en annen talsmann, forat han kan være hos eder evindelig, ¹⁷ sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke; I kjenner ham, for han blir hos eder og skal være i eder.

²⁶ Når talsmannen kommer, som jeg skal sende eder fra Faderen, sannhetens Ånd, som utgår fra Faderen, han skal vidne om mig.

⁷ Men jeg sier eder sannheten: Det er til gagn for eder at jeg går bort; for går jeg ikke bort, da kommer talsmannen ikke til eder; men går jeg bort, da skal jeg sende ham til eder. ⁸ Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: ⁹ om synd, fordi de ikke tror på mig; ¹⁰ om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og I ser mig ikke lenger; ¹¹ om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt. ¹² Ennu har jeg meget å si eder; men I kan ikke bære det nu; ¹³ men når han, sannhetens Ånd, kommer, skal han veilede eder til hele sannheten; for han skal ikke tale av sig selv, men det som han hører, skal han tale, og de tilkommende ting skal han forkynne eder. ¹⁴ Han skal herliggjøre mig; for han skal ta av mitt og forkynne eder. ¹⁵ Alt det Faderen har, er mitt; derfor sa jeg at han tar av mitt og forkynner eder. ¹⁶ Om en liten stund ser I mig ikke lenger, og atter om en liten stund skal I se mig.

⁴ Og da han var sammen med dem, bød han dem at de ikke skulde vike fra Jerusalem, men bie på det som Faderen hadde lovt, som I, sa han, har hørt om av mig;

¹ Og da pinsefestens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted. ² Og med ett kom det en lyd fra himmelen som av et fremfarende veldig vær og fylte hele huset der de satt. ³ Og det viste sig for dem tunger likesom av ild, som skilte sig og satte sig på enhver av dem. ⁴ Da blev de alle fylt med den Hellige Ånd, og de begynte å tale med andre tunger, alt efter som Ånden gav dem å tale. ⁵ Nu bodde det i Jerusalem jøder, gudfryktige menn fra alle folkeslag under himmelen. ⁶ Da nu denne lyd kom, strømmet hopen sammen og blev forvirret, fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget mål; ⁷ og de blev forferdet og undret sig, og sa: Men er ikke alle disse som taler, galileere? ⁸ Hvorledes går det da til at vi alle hører vårt eget mål, som vi er født i, ⁹ vi partere og medere og elamitter, og vi som bor i Mesopotamia og Judea og Kappadokia, Pontus og Asia, ¹⁰ Frygia og Pamfylia, Egypten og landskapene i Libya ved Kyrene, og vi tilreisende fra Rom, ¹¹ både jøder og tilhengere av jødenes tro, kretere og arabere: vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre tungemål? ¹² Men de blev alle forferdet og var rådville, og de sa til hverandre: Hvad kan dette være? ¹³ Men andre sa spottende: De er fulle av søt vin! ¹⁴ Da stod Peter frem med de elleve, og løftet sin røst og talte til dem: I jødiske menn og alle I som bor i Jerusalem! Dette være eder vitterlig, og lån øre til mine ord! ¹⁵ For disse er ikke drukne, således som I mener; det er jo bare den tredje time på dagen; ¹⁶ men dette er det som er sagt ved profeten Joel: ¹⁷ Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyde av min Ånd over alt kjød, og eders sønner og eders døtre skal tale profetiske ord, og eders unge menn skal se syner, og eders oldinger ha drømmer; ¹⁸ ja, endog over mine træler og over mine trælkvinner vil jeg i hine dager utgyde av min Ånd, og de skal tale profetiske ord. ¹⁹ Og jeg vil la under skje på himmelen i det høie, og tegn på jorden i det lave: blod og ild og røkskyer; ²⁰ solen skal bli til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og herlige. ²¹ Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, han skal bli frelst.

¹⁸ Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høieste Gud. ¹⁹ Og han velsignet ham og sa: Velsignet være Abram av den høieste Gud, som eier himmel og jord! ²⁰ Og lovet være den høieste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd! Og Abram gav ham tiende av alt.

⁴ og lag en velsmakende rett for mig, slik som jeg liker det, og kom så hit med den! Da vil jeg ete, så min sjel kan velsigne dig, før jeg dør.

⁹ Josef svarte sin far: Det er mine sønner, som Gud har gitt mig her. Da sa han: Kjære, kom hit til mig med dem, så vil jeg velsigne dem.

²⁸ Alle disse er Israels stammer, tolv i tallet, og således var det deres far talte til dem; han velsignet dem, hver av dem velsignet han med den velsignelse som tilkom ham.

²³ Tal til Aron og hans sønner og si: Således skal I si når I velsigner Israels barn: ²⁴ Herren velsigne dig og bevare dig! ²⁵ Herren la sitt åsyn lyse over dig og være dig nådig! ²⁶ Herren løfte sitt åsyn på dig og gi dig fred! ²⁷ Således skal de legge mitt navn på Israels barn, og jeg vil velsigne dem.

¹⁷ Og han forlot dem og gikk utenfor byen til Betania, og var der natten over.

¹⁶ Og han tok dem i favn og la sine hender på dem og velsignet dem.

¹ Og da de kom nær til Jerusalem, til Betfage og Betania ved Oljeberget, sendte han to av sine disipler avsted og sa til dem:

¹² Da vendte de tilbake til Jerusalem fra det berg som kalles Oljeberget og ligger nær ved Jerusalem, en sabbatsreise derfra.

⁵ Og mens de av Levis barn som får prestedømmet, har et bud om å ta tiende efter loven av folket, det er av sine brødre, skjønt disse er kommet av Abrahams lend, ⁶ så har denne, som ikke regner sin ætt fra dem, tatt tiende av Abraham og velsignet ham som hadde løftene. ⁷ Men uten all motsigelse er det den ringere som velsignes av den høiere.

¹¹ Mens de så gikk og talte sammen, kom det med én gang en gloende vogn og gloende hester og skilte dem fra hverandre; og Elias fór i stormen op til himmelen.

¹⁹ Så blev den Herre Jesus, efterat han hadde talt til dem, optatt til himmelen, og satte sig ved Guds høire hånd.

¹⁷ Jesus sier til henne: Rør ikke ved mig! for jeg er ennu ikke faret op til Faderen; men gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer op til min Fader og eders Fader, og til min Gud og eders Gud!

⁹ Og da han hadde sagt dette, fór han op mens de så på, og en sky tok ham bort fra deres øine.

⁸ Derfor sier Skriften: Han fór op i det høie og bortførte fanger, han gav menneskene gaver. ⁹ Men dette: Han fór op, hvad er det uten at han først fór ned til jordens lavere deler? ¹⁰ Han som fór ned, er den samme som fór op over alle himler for å fylle alt.

³ han som er avglansen av hans herlighet og avbilledet av hans vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord, og som derfor, da han hadde gjort renselse for våre synder, satte sig ved Majestetens høire hånd i det høie,

¹⁴ Eftersom vi da har en stor yppersteprest, som er gått gjennem himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen.

¹¹ Hør, Herre, og vær mig nådig! Herre, vær min hjelper!

⁹ Og se, Jesus møtte dem og sa: Fred være med eder! Men de gikk frem og omfavnet hans føtter og tilbad ham.

¹⁷ Og da de så ham, tilbad de ham; men nogen tvilte.

²⁸ I hørte at jeg sa til eder: Jeg går bort og kommer til eder igjen. Dersom I elsket mig, da gledet I eder over at jeg går til Faderen; for Faderen er større enn jeg.

⁷ Men jeg sier eder sannheten: Det er til gagn for eder at jeg går bort; for går jeg ikke bort, da kommer talsmannen ikke til eder; men går jeg bort, da skal jeg sende ham til eder.

²⁸ Tomas svarte og sa til ham: Min Herre og min Gud!

⁸ han som I ikke har kjent og dog elsker, han som I nu ikke ser og dog tror på, og derfor fryder I eder med en usigelig og herliggjort glede,

²⁰ og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder. Og se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende!

²⁰ Men de gikk ut og forkynte ordet allesteds, og Herren virket med og stadfestet ordet ved de tegn som fulgte med.

⁴⁶ og idet de samdrektig hver dag stadig søkte templet og brøt brødet hjemme, nøt de sin mat med fryd og hjertets enfold, ⁴⁷ idet de lovet Gud og hadde yndest hos hele folket. Og Herren la hver dag dem som lot sig frelse, til menigheten.

⁴¹ Så gikk de da bort fra rådet, glade over at de var aktet verdige til å vanæres for det navns skyld; ⁴² og de holdt ikke op med å lære hver dag i templet og hjemme og å forkynne evangeliet om Kristus Jesus.