Exodus 15 Cross References - Norwegian

¹ Da sang Moses og Israels barn denne sang for Herren: Jeg vil lovsynge Herren, for han er høit ophøiet; hest og mann styrtet han i havet. ² Herren er min styrke og lovsang, og han blev mig til frelse; han er min Gud, og jeg vil prise ham, min fars Gud, og jeg vil ophøie ham. ³ Herren er en stridsmann, Herren er hans navn. ⁴ Faraos vogner og hans hær kastet han i havet, og hans utvalgte vognkjempere druknet i det Røde Hav. ⁵ Avgrunner skjulte dem, de sank som sten i dype vann. ⁶ Din høire hånd, Herre, er herliggjort i kraft, din høire hånd, Herre, knuser fiender. ⁷ Og i din høihets velde slår du dine motstandere ned; du slipper din vrede løs, den fortærer dem som strå. ⁸ Og ved ditt åndepust hopet vannene sig sammen, bølgene stod som voller, dype vann stivnet i havets hjerte. ⁹ Fienden sa: Jeg vil forfølge dem, jeg vil innhente dem, jeg vil dele ut hærfang, jeg vil mette min sjel med dem; jeg vil dra mitt sverd, min hånd skal utrydde dem. ¹⁰ Du blåste med din ånde, havet skjulte dem; de sank som bly i de veldige vann. ¹¹ Herre, hvem er som du blandt gudene? Hvem er som du herliggjort i hellighet, forferdelig å love, underfull i gjerning? ¹² Du rakte ut din høire hånd, jorden slukte dem. ¹³ Du fører ved din miskunnhet det folk som du forløste; du leder dem ved din kraft til din hellige bolig. ¹⁴ Folkene hører det, de skjelver; angst griper dem som bor i Filisterland. ¹⁵ Da forferdes Edoms stammefyrster, redsel griper Moabs høvdinger, alle Kana'ans innbyggere forgår av angst. ¹⁶ Forferdelse og redsel faller over dem, ved din arms velde blir de målløse som sten, mens ditt folk drar frem, Herre, mens det folk drar frem som du har vunnet dig. ¹⁷ Du fører dem inn og planter dem på din arvs berg, det sted du har skapt dig til bolig, Herre, den helligdom, Herre, som dine hender har grunnlagt. ¹⁸ Herren skal være konge i all evighet. ¹⁹ For da Faraos hester med hans vogner og menn for ut i havet, da lot Herren havets vann vende tilbake over dem, mens Israels barn gikk på det tørre midt igjennem havet. ²⁰ Og profetinnen Mirjam, Arons søster, tok en tromme i sin hånd, og alle kvinnene gikk efter henne med trommer og dans. ²¹ Og Mirjam sang fore: Lovsyng Herren, for han er høit ophøiet; hest og mann styrtet han i havet. ²² Så lot Moses Israel bryte op fra det Røde Hav, og de drog ut i ørkenen Sur; og tre dager drog de frem i ørkenen uten å finne vann. ²³ Så kom de til Mara; men de kunde ikke drikke vannet i Mara fordi det var beskt; derfor blev stedet kalt Mara*. / {* beskhet.} ²⁴ Da knurret folket mot Moses og sa: Hvad skal vi drikke? ²⁵ Og han ropte til Herren, og Herren viste ham et tre; det kastet han i vannet, og vannet blev godt. Der satte han dem lov og rett, og der prøvde han dem; ²⁶ og han sa: Dersom du hører på Herren din Guds røst, og gjør det som er rett i hans øine, og gir akt på hans bud, og holder alle hans forskrifter, da vil jeg ikke legge på dig nogen av de sykdommer som jeg la på egypterne; for jeg er Herren, din læge. ²⁷ Så kom de til Elim; der var tolv vannkilder og sytti palmetrær; og de slo leir der ved vannet.

¹⁷ Men jeg vil forherde egypternes hjerte, så de setter efter eder; og jeg vil åpenbare min herlighet på Farao og hele hans hær, på hans vogner og hestfolk. ¹⁸ Og egypterne skal kjenne at jeg er Herren, når jeg åpenbarer min herlighet på Farao, på hans vogner og hestfolk.

²⁷ Så rakte Moses ut sin hånd over havet, og da det led mot morgenen, vendte havet tilbake til sitt vanlige leie, og egypterne flyktet like mot det; og Herren styrtet egypterne midt ut i havet.

²¹ Og Mirjam sang fore: Lovsyng Herren, for han er høit ophøiet; hest og mann styrtet han i havet.

¹¹ Nu vet jeg at Herren er større enn alle guder; for således viste han sig ved det* hvormed egypterne viste sitt overmot mot dette folk. / {* d.e. ved vannet.}

¹ Dengang sang Debora og Barak Abinoams sønn, denne sang: ² Lov Herren, fordi fyrstene i Israel gikk først i striden fordi folket møtte villig frem! ³ Hør, I konger! Lytt til, I høvdinger! Jeg - jeg vil synge om Herren; jeg vil lovsynge Herren, Israels Gud. ⁴ Herre, da du gikk ut fra Se'ir, da du skred frem fra Edoms mark, da bevet jorden, himlene dryppet, skyene dryppet av vann. ⁵ Fjellene skalv for Herrens åsyn, Sinai der borte skalv for Herrens, Israels Guds åsyn. ⁶ I Samgars, Anats sønns dager, i Jaels dager var stiene øde, de veifarende gikk på krokete stier. ⁷ Det fantes ingen fører i Israel, nei, ingen før jeg, Debora, stod frem, før jeg stod frem, en mor i Israel. ⁸ De valgte nye guder, da var der kamp ved portene; ei såes skjold, ei heller spyd blandt firti tusen i Israel. ⁹ Mitt hjerte slår for Israels høvdinger og for dem som villig møtte frem blandt folket. Pris Herren! ¹⁰ Syng, I som rider på lyse aseninner, I som sitter på eders tepper, og I som vandrer på veien! ¹¹ Bueskytternes røst lyder ved brønnene; der priser de Herrens rettferdige verk, hans styrelses rettferdige verk i Israel. Dengang steg de ned til portene, Herrens folk. ¹² Våkn op, våkn op, Debora, våkn op, våkn op, stem i en sang! Stå op, Barak, og før dine fanger i fangenskap, du Abinoams sønn! ¹³ Dengang lød det: Stig ned, du lille flokk, stig ned til heltene, du folk! Herre, stig ned og strid for mig blandt kjempene! ¹⁴ Av Efra'im steg de ned, de som har sin rot på Amaleks fjell; efter dig kom Benjamin blandt dine folk; av Makir steg høvdinger ned, og av Sebulon de som drar frem med hærførerstav, ¹⁵ og fyrster i Issakar med Debora, og som Issakar, så Barak; i dalen styrter de avsted i hans følge. Ved Rubens bekker holdtes store rådslagninger. ¹⁶ Hvorfor blev du sittende mellem fehegnene og hørte på hyrdefløitene? Ved Rubens bekker holdtes store rådslagninger. ¹⁷ Gilead - hinsides Jordan blev han i ro, og Dan - hvorfor dvelte han ved skibene? Aser blev sittende ved havets bredd, og ved sine bukter blev han i ro. ¹⁸ Sebulon er et folk som ringeakter sitt liv inntil døden, likeså Naftali på sine fjell. ¹⁹ Konger kom, de stred, dengang stred Kana'ans konger ved Ta'anak, ved Megiddos vann; hærfang av sølv fikk de ikke. ²⁰ Fra himmelen stred de, stjernene fra sine baner, de stred mot Sisera. ²¹ Kisons bekk rev dem bort, den eldgamle bekk, Kisons bekk. Skrid frem, min sjel, med kraft! ²² Da trampet hestenes hover under kjempenes jagende, jagende fart. ²³ Forbann Meros, sa Herrens engel, forbann, forbann dets folk, fordi de ikke kom Herren til hjelp, Herren til hjelp blandt kjempene. ²⁴ Priset fremfor kvinner være Jael, kenitten Hebers hustru! Fremfor kvinner i telt være hun priset! ²⁵ Vann bad han om, melk gav hun ham; i prektig skål bar hun frem fløte. ²⁶ Sin hånd rekker hun ut efter teltpluggen og sin høire hånd efter arbeidshammeren; hun slår Sisera med hammeren, knuser hans hode, sønderslår og gjennemborer hans tinning. ²⁷ For hennes føtter seg han ned, falt han, lå han; for hennes føtter seg han ned, falt han; der han seg ned, der lå han fellet. ²⁸ Gjennem vinduet skuer hun og roper, Siseras mor, ut gjennem gitteret: Hvorfor venter hans vogn med å komme? Hvorfor dveler hans traveres skritt? ²⁹ De klokeste av hennes fruer svarer henne, og selv gir hun sig svar på sine ord: ³⁰ Til visse finner de hærfang og skifter: En kvinne, to kvinner til manns, hærfang av farvede klær for Sisera, hærfang av farvede klær, utsydde klær, én farvet klædning, to utsydde halsduker for hver av de hærtatte kvinner! ³¹ Måtte alle dine fiender omkomme således, Herre, og de som elsker ham, være som solen når den går frem i sin kraft! - Og landet hadde ro i firti år.

¹ David kvad denne sang for Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd. ² Og han sa: Herren er min klippe og min festning og min redder, ³ min klippefaste Gud, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg og min tilflukt, min frelser; fra vold frelser du mig. ⁴ Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender. ⁵ Dødens bølger omspente mig, fordervelsens strømmer forferdet mig. ⁶ Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig. ⁷ I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for hans ører. ⁸ Da rystet og bevet jorden, himmelens grunnvoller skalv, og de rystet; for hans vrede var optendt. ⁹ Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham. ¹⁰ Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter. ¹¹ Og han fór på kjeruber og fløi, og han lot sig se på vindens vinger. ¹² Og han gjorde mørke til skjul rundt omkring sig, vannmasser, tykke skyer. ¹³ Frem av glansen foran ham brente gloende kull. ¹⁴ Herren tordnet fra himmelen, den Høieste lot sin røst høre. ¹⁵ Og han utsendte piler og spredte dem* omkring - lyn og forvirret dem. / {* fiendene.} ¹⁶ Da kom havets strømmer til syne; jordens grunnvoller blev avdekket ved Herrens trusel, for hans neses åndepust. ¹⁷ Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann. ¹⁸ Han fridde mig ut fra min sterke fiende, fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige. ¹⁹ De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte. ²⁰ Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig. ²¹ Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet. ²² For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud; ²³ for alle hans lover hadde jeg for øie, og fra hans bud vek jeg ikke, ²⁴ og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd. ²⁵ Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter min renhet for hans øine. ²⁶ Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise stridsmann viser du dig rettvis, ²⁷ mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang*. / {* d.e. gjør du tvert imot hans ønske og forventning.} ²⁸ Elendige folk frelser du, men dine øine er mot de overmodige; dem fornedrer du. ²⁹ For du er mitt lys, Herre, og Herren opklarer mitt mørke. ³⁰ For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer. ³¹ Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham. ³² For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe foruten vår Gud? ³³ Gud, han er mitt sterke vern og leder den ulastelige på hans vei. ³⁴ Han gir ham føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider. ³⁵ Han oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen. ³⁶ Og du gir mig din frelse til skjold, og din mildhet gjør mig stor. ³⁷ Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke. ³⁸ Jeg vil forfølge mine fiender og ødelegge dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem. ³⁹ Jeg gjør ende på dem og knuser dem, så de ikke kan reise sig; de faller under mine føtter. ⁴⁰ Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig. ⁴¹ Og mine fiender lar du vende mig ryggen, mine avindsmenn utrydder jeg. ⁴² De ser sig om, men der er ingen frelser - efter Herren, men han svarer dem ikke. ⁴³ Og jeg knuser dem som jordens støv; jeg sønderknuser dem, tramper dem ned som søle på gatene. ⁴⁴ Og du redder mig fra mitt folks kamper, du bevarer mig til å være hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenner, tjener mig. ⁴⁵ Fremmede kryper for mig; bare de hører om mig, blir de mig lydige. ⁴⁶ Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger. ⁴⁷ Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses klippefaste Gud, ⁴⁸ den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig, ⁴⁹ og som fører mig ut fra mine fiender; over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig. ⁵⁰ Derfor vil jeg prise dig, Herre, blandt hedningene og lovsynge ditt navn. ⁵¹ Han gjør frelsen stor for sin konge, og han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.

¹² Da trodde de på hans ord, de sang hans pris.

⁸ De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

¹⁵ De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

²¹ De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn; ²² og ofre takkoffere og fortelle om hans gjerninger med jubel.

¹ På den tid skal du si: Jeg takker dig, Herre; for du var vred på mig, men din vrede hørte op, og du trøstet mig. ² Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke; for Herren, Israels Gud, er min styrke og lovsang, og han blev mig til frelse. ³ Og I skal øse vann med glede av frelsens kilder. ⁴ Og I skal si på den tid: Takk Herren, påkall hans navn, kunngjør hans gjerninger blandt folkene, forkynn at hans navn er ophøiet! ⁵ Syng Herrens pris, for herlige ting har han gjort! La dette bli kunngjort over hele jorden! ⁶ Rop høit og juble, I Sions innbyggere! Stor er Israels Hellige midt iblandt eder!

¹⁰ Var det ikke du som tørket ut havet, vannet i det store dyp, som gjorde havets bunn til en vei, så det frelste folk kunde gå gjennem det? ¹¹ Så skal Herrens forløste vende tilbake og komme til Sion med frydesang, og evig glede er det over deres hode; fryd og glede skal de nå, sorg og sukk skal fly.

¹⁵ Han avvæbnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, idet han viste sig som seierherre over dem på korset.

³ og de sang Moses', Guds tjeners sang og Lammets sang og sa: Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du allmektige! rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge!

⁷ Og jeg vil oprette en pakt mellem mig og dig og din ætt efter dig, fra slekt til slekt, en evig pakt, så jeg vil være din Gud og Gud for din ætt efter dig.

²¹ og jeg kommer vel hjem igjen til min fars hus, så skal Herren være min Gud, ²² og denne sten som jeg har reist op som en minnesten, skal være et Guds hus, og av alt det du gir mig, vil jeg gi dig tiende.

⁶ Så sa han: Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Da skjulte Moses sitt ansikt, for han fryktet for å skue Gud.

¹⁵ Og Gud sa fremdeles til Moses: Så skal du si til Israels barn: Herren*, eders fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt mig til eder. Dette er mitt navn til evig tid, og så skal de kalle mig fra slekt til slekt. / {* Jahve d.e. han er, 2MO 3, 14. JES 42, 8. SLM 135, 13.} ¹⁶ Gå nu og kall sammen de eldste i Israel og si til dem: Herren, eders fedres Gud, har åpenbaret sig for mig, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, og sagt: Jeg har sett til eder og vet hvorledes de farer frem mot eder i Egypten.

²² Da skal du si til Farao: Så sier Herren: Min sønn, min førstefødte, er Israel,

¹³ Da sa Moses til folket: Frykt ikke, stå nu her og se Herrens frelse, som han vil sende eder idag! For som I ser egypterne idag, skal I aldri i evighet se dem mere.

³⁴ Da dekket skyen sammenkomstens telt, og Herrens herlighet fylte tabernaklet.

²¹ Han er din ros, og han er din Gud, som har gjort disse store og forferdelige ting for dig som dine øine har sett.

⁵ Gå og si til min tjener David: Så sier Herren: Skulde du bygge mig et hus til å bo i?

⁴⁷ Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses klippefaste Gud,

⁵¹ Han gjør frelsen stor for sin konge, og han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.

¹³ Bygget har jeg et hus til bolig for dig, et sted hvor du kan bo til evig tid.

²⁷ Men bor da Gud virkelig på jorden? Se, himlene og himlenes himler rummer dig ikke; hvor meget mindre da dette hus som jeg har bygget!

¹ Til sangmesteren; av Herrens tjener David, som talte denne sangs ord til Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd. ² Og han sa: Herre, jeg har dig hjertelig kjær, min styrke!

⁴⁶ Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger.

³ Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke, og om natten, og jeg får ikke tie.

¹⁰ Ja, du er den som drog mig frem av mors liv, som lot mig hvile trygt ved min mors bryst.

¹ Av David. Herren er mitt lys og min frelse, for hvem skal jeg frykte? Herren er mitt livs vern, for hvem skal jeg reddes?

⁸ Herren er deres* styrke, og han er et frelsens vern for sin salvede. / {* d.e. sitt folks.}

¹ En salme, en sang ved husets innvielse, av David.

³ Min sjel skal rose sig av Herren; de saktmodige skal høre det og glede sig.

¹⁷ Men jeg vil synge om din styrke, og jeg vil juble om morgenen over din miskunnhet; for du er min borg og min tilflukt den dag jeg er i nød.

⁶ Bare i håp til Gud vær stille, min sjel! for fra ham kommer mitt håp. ⁷ Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes.

²⁰ Lovet være Herren dag efter dag! Legger man byrde på oss, så er Gud vår frelser. Sela.

⁵ Ophøi Herren vår Gud, og kast eder ned for hans føtters skammel! Hellig er han.

⁹ Ophøi Herren vår Gud, og kast eder ned for hans hellige berg! For hellig er Herren vår Gud.

¹ Til sangmesteren; av David; en salme. Min lovsangs Gud, ti ikke!

¹⁴ Herren er min styrke og lovsang, og han blev mig til frelse.

²⁸ Du er min Gud, og jeg vil love dig, min Gud, jeg vil ophøie dig.

⁵ før jeg finner et sted for Herren, en bolig for Jakobs Veldige!

⁷ Jeg sier til Herren: Du er min Gud; vend øret, Herre, til mine inderlige bønners røst!

¹ En lovsang av David. Jeg vil ophøie dig, min Gud, du som er kongen, og jeg vil love ditt navn evindelig og alltid.

² Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke; for Herren, Israels Gud, er min styrke og lovsang, og han blev mig til frelse.

¹ Herre, du er min Gud; jeg vil ophøie dig, jeg vil prise ditt navn, for du har gjort underverk; dine råd fra gammel tid er sannhet og trofasthet.

¹⁷ Israel blir frelst ved Herren med en evig frelse; I skal i all evighet ikke bli til spott og skam.

⁶ han sier: Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake; så vil jeg da gjøre dig til hedningenes lys, forat min frelse må nå til jordens ende.

¹ Så sier Herren: Himmelen er min trone, og jorden mine føtters skammel; hvad hus kunde I bygge mig, og hvor skulde det finnes et hvilesteed for mig?

²³ Sannelig, fåfengt er det at I larmer på haugene*; sannelig, i Herren vår Gud er Israels frelse! / {* d.e. holde larmende avgudstjeneste på dem.}

³³ men dette er den pakt jeg vil oprette med Israels hus efter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk;

³⁸ Og de skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.

¹⁷ For fikentreet springer ikke ut, og vintrærne bærer ikke, oljetreets frukt slår feil, og markene gir ingen føde; han* har utryddet fårene av kveen, og det finnes ikke fe i fjøsene. / {* kaldeeren.} ¹⁸ Men jeg vil fryde mig i Herren, jeg vil juble i min frelses Gud. ¹⁹ Herren, Israels Gud, er min kraft, han gjør mine føtter som hindenes og lar mig skride frem over mine høider. Til sangmesteren, med min strengelek.

⁹ Og denne tredjedel vil jeg la gå gjennem ilden og rense den, som en renser sølv, og prøve den, som en prøver gull. De skal påkalle mitt navn, og jeg vil bønnhøre dem; jeg vil si: De er mitt folk, og de skal si: Herren er min Gud.

⁷⁷ for å lære hans folk frelse å kjenne ved deres synders forlatelse

³⁰ for mine øine har sett din frelse,

²² I tilbeder det I ikke kjenner, vi tilbeder det vi kjenner; for frelsen kommer fra jødene;

²³ forat alle skal ære Sønnen, likesom de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen, som har sendt ham.

¹² Og det er ikke frelse i nogen annen; for det er heller ikke noget annet navn under himmelen, gitt blandt mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst.

¹⁹ fordi Gud i Kristus forlikte verden med sig selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen.

²² i hvem også I bygges op med de andre til en Guds bolig i Ånden.

¹¹ Og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.

¹³ jeg formår alt i ham som gjør mig sterk.

⁹ For i ham bor hele guddommens fylde legemlig,

⁹ og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta boken og åpne seglene på den, fordi du blev slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, ¹⁰ og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal være konger på jorden! ¹¹ Og jeg så, og jeg hørte en røst av mange engler omkring tronen og livsvesenene og de eldste, og tallet på dem var ti tusen ganger ti tusen og tusen ganger tusen, ¹² og de sa med høi røst: Verdig er Lammet, som er slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse! ¹³ Og hver skapning som er i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, og alt det som er i dem, hørte jeg si: Ham som sitter på tronen, og Lammet tilhører velsignelsen og æren og prisen og styrken i all evighet. ¹⁴ Og de fire livsvesener sa: Amen! Og de eldste falt ned og tilbad.

¹ Derefter hørte jeg likesom en sterk lyd av en stor skare i himmelen, som sa: Halleluja! Frelsen og æren og makten tilhører vår Gud!

¹³ Da sa Moses til Gud: Men når jeg nu kommer til Israels barn og sier til dem: Eders fedres Gud har sendt mig til eder, og de så spør mig: Hvad er hans navn? - hvad skal jeg da svare dem?

¹⁵ Og Gud sa fremdeles til Moses: Så skal du si til Israels barn: Herren*, eders fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt mig til eder. Dette er mitt navn til evig tid, og så skal de kalle mig fra slekt til slekt. / {* Jahve d.e. han er, 2MO 3, 14. JES 42, 8. SLM 135, 13.}

² Og Gud talte til Moses og sa til ham: Jeg er Herren. ³ Jeg åpenbarte mig for Abraham, for Isak og for Jakob som den allmektige Gud; men ved mitt navn Herren var jeg ikke kjent av dem.

⁶ Si derfor til Israels barn: Jeg er Herren*, og jeg vil føre eder ut fra egypternes tunge byrder og utfri eder fra trælarbeidet under dem, og jeg vil forløse eder med utrakt arm og ved store straffedommer. / {* se 2MO 6, 3.} ⁷ Og jeg vil ta eder til mitt folk, og jeg vil være eders Gud, og I skal kjenne at jeg er Herren eders Gud, han som fører eder ut fra egypternes tunge byrder. ⁸ Og jeg vil føre eder til det land som jeg med opløftet hånd har svoret å ville gi til Abraham, Isak og Jakob, og jeg vil gi eder det til eiendom; jeg er Herren.

¹⁴ Herren skal stride for eder, og I skal være stille.

⁸ Hvem er den herlighetens konge? Herren, sterk og veldig, Herren veldig i strid.

³ Du er den fagreste blandt menneskenes barn, livsalighet er utgytt på dine leber; derfor har Gud velsignet dig evindelig.

¹⁸ La dem blues og forferdes til evig tid, la dem bli til skamme og gå under!

⁸ Jeg er Herren, det er mitt navn, og jeg gir ikke nogen annen min ære eller de utskårne billeder min pris.

¹¹ Og jeg så himmelen åpnet, og se, en hvit hest, og han som satt på den, heter Trofast og Sanndru, og han dømmer og strider med rettferdighet. ¹² Hans øine er som ildslue, og på hans hode er det mange kroner; han har et navn skrevet som ingen kjenner uten han selv, ¹³ og han er klædd i et klædebon som er dyppet i blod, og han er kalt Guds ord. ¹⁴ Og hærene i himmelen fulgte ham på hvite hester, klædd i hvitt og rent fint lin. ¹⁵ Og av hans munn går det ut et skarpt sverd, forat han med det skal slå hedningene; og han skal styre dem med jernstav, og han treder vinpersen med Guds, den allmektiges, strenge vredes vin. ¹⁶ Og på sitt klædebon og på sin lend har han et navn skrevet: Kongers konge og herrers herre. ¹⁷ Og jeg så en engel som stod i solen, og han ropte med høi røst og sa til alle fuglene som flyver under det høieste av himmelen: Kom hit og samle eder til Guds store måltid, ¹⁸ for å ete kjøtt av konger og kjøtt av krigshøvdinger og kjøtt av veldige og kjøtt av hester og av dem som satt på dem, og kjøtt av alle, frie menn og træler, små og store! ¹⁹ Og jeg så dyret og kongene på jorden og deres hærer samlet for å føre krig mot ham som satt på hesten, og mot hans hær. ²⁰ Og dyret blev grepet, og sammen med det den falske profet, han som for dets øine hadde gjort de tegn hvormed han hadde forført dem som tok dyrets merke og tilbad dets billede; disse to blev kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel. ²¹ Og de andre blev drept med hans sverd som satt på hesten, det sverd som gikk ut av hans munn; og alle fuglene blev mettet av deres kjøtt.

⁶ Så lot han spenne for sin vogn og tok sitt hærfolk med sig. ⁷ Han tok seks hundre utvalgte vogner og alle de andre vogner i Egypten, og krigsmenn var det på dem alle.

¹³ Da sa Moses til folket: Frykt ikke, stå nu her og se Herrens frelse, som han vil sende eder idag! For som I ser egypterne idag, skal I aldri i evighet se dem mere. ¹⁴ Herren skal stride for eder, og I skal være stille. ¹⁵ Og Herren sa til Moses: Hvorfor roper du til mig? Si til Israels barn at de skal bryte op! ¹⁶ Løft nu du op din stav og rekk ut din hånd over havet og skill det at, og Israels barn skal gå midt igjennem havet på det tørre. ¹⁷ Men jeg vil forherde egypternes hjerte, så de setter efter eder; og jeg vil åpenbare min herlighet på Farao og hele hans hær, på hans vogner og hestfolk. ¹⁸ Og egypterne skal kjenne at jeg er Herren, når jeg åpenbarer min herlighet på Farao, på hans vogner og hestfolk. ¹⁹ Og Guds engel, som gikk foran Israels leir, flyttet sig og gikk bakefter dem; skystøtten, som var foran dem, flyttet sig og stilte sig bak dem, ²⁰ så den kom imellem egypternes leir og Israels leir; på den ene side var den sky og mørke, og på den annen side lyste den op natten; og den ene leir kom ikke inn på den andre hele natten. ²¹ Da rakte Moses ut sin hånd over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østenvind, som blåste hele natten, og han gjorde havet til tørt land, og vannet skiltes at. ²² Og Israels barn gikk midt igjennem havet på det tørre, og vannet stod som en mur på deres høire og på deres venstre side. ²³ Og egypterne satte efter og fulgte dem til midt ut i havet, alle Faraos hester, hans vogner og hestfolk. ²⁴ Men ved morgenvaktens tid skuet Herren fra ild- og skystøtten ned på egypternes leir, og han forvirret egypternes leir, ²⁵ og han slo hjulene av deres vogner, så det blev tungt for dem å komme frem. Da sa egypterne: La oss flykte for Israel; for Herren strider for dem imot egypterne. ²⁶ Da sa Herren til Moses: Rekk ut din hånd over havet, så skal vannet vende tilbake over egypterne, over deres vogner og deres hestfolk. ²⁷ Så rakte Moses ut sin hånd over havet, og da det led mot morgenen, vendte havet tilbake til sitt vanlige leie, og egypterne flyktet like mot det; og Herren styrtet egypterne midt ut i havet. ²⁸ Vannet vendte tilbake og skjulte vognene og hestfolket i hele Faraos hær, som var kommet efter dem ut i havet; det blev ikke en eneste tilbake av dem.

²⁸ Vannet vendte tilbake og skjulte vognene og hestfolket i hele Faraos hær, som var kommet efter dem ut i havet; det blev ikke en eneste tilbake av dem.

¹⁰ Du blåste med din ånde, havet skjulte dem; de sank som bly i de veldige vann.

¹¹ Du kløvde havet for dem, og de gikk midt igjennem havet på det tørre; du kastet deres forfølgere i dypet, så de sank som sten i de veldige vann.

⁶³ Og når du er ferdig med å lese op denne bok, da skal du binde en sten til den og kaste den ut i Eufrat, ⁶⁴ og du skal si: Således skal Babel synke og ikke komme op igjen, for den ulykke som jeg lar komme over det, og avmektige skal de ligge der. Her ender Jeremias' ord.

³⁴ Nu, da du er knust og er sunket i havets dyp, er dine varer og hele ditt mannskap gått til grunne med dig.

² Og Jonas bad til Herren sin Gud fra fiskens buk

¹⁹ Han skal igjen forbarme sig over oss, han skal trede våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp.

⁶ men den som forfører en av disse små som tror på mig, for ham var det bedre at det var hengt en kvernsten om hans hals og han var nedsenket i havets dyp.

²¹ Og en veldig engel løftet en sten som en stor kvernsten og kastet den i havet og sa: Så skal Babylon, den store by, kastes ned med hast og ikke finnes mere.

¹¹ Herre, hvem er som du blandt gudene? Hvem er som du herliggjort i hellighet, forferdelig å love, underfull i gjerning?

¹¹ Dig, Herre, tilhører storheten og makten og æren og herligheten og majesteten, ja alt i himmelen og på jorden; ditt, Herre, er riket, og du er ophøiet over alt og har alt i din makt. ¹² Rikdom og ære kommer fra dig, og du råder over alle ting; i din hånd er styrke og makt, og i din hånd står det å gjøre hvad som helst stort og sterkt.

⁹ Du skal knuse dem med jernstav; som en pottemakers kar skal du sønderslå dem.

⁷ Vis din miskunnhet i underfulle gjerninger, du som med din høire hånd frelser dem som flyr til dig, fra deres motstandere!

³ Du drev hedningene ut med din hånd, men dem plantet du; du ødela folkene, men dem lot du utbrede sig.

⁵ Du har latt ditt folk se hårde ting, du har gitt oss vin å drikke så vi tumlet.

¹¹ Hvorfor drar du din hånd, din høire hånd tilbake? Ta den ut av din barm og ødelegg!

¹⁰ Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? Sela.

⁸ en Gud, såre forferdelig i de helliges hemmelige råd og fryktelig for alle dem som er omkring ham? ⁹ Herre, hærskarenes Gud, hvem er sterk som du, Herre? Og din trofasthet er rundt omkring dig. ¹⁰ Du er den som hersker over havets overmot; når dets bølger reiser sig, lar du dem legge sig. ¹¹ Du har sønderknust Rahab* som en ihjelslått; med din styrkes arm har du spredt dine fiender. / {* SLM 87, 4.} ¹² Dig hører himlene til, dig også jorden; jorderike og alt det som fyller det - du har grunnfestet dem; ¹³ nord og syd - du har skapt dem; Tabor og Hermon jubler over ditt navn.

¹ En salme. Syng Herren en ny sang! For han har gjort underlige ting; hans høire hånd og hans hellige arm har hjulpet ham.

¹⁵ Det høres fryderop om frelse i de rettferdiges telt; Herrens høire hånd gjør storverk. ¹⁶ Herrens høire hånd ophøier, Herrens høire hånd gjør storverk.

¹⁴ den knuses likesom en knuser et pottemakerkar, som en slår i stykker uten skånsel, så det blandt stykkene ikke finnes et skår til å hente ild med fra gruen eller øse vann med av brønnen.

⁹ Våkn op, våkn op, klæ dig i styrke, du Herrens arm! Våkn op som i gamle dager, som i fordums tid! Var det ikke du som felte Rahab*, som gjennemboret havuhyret? / {* Egypten. 2MO 14, 14; 6, 6; 15, 12. SLM 74, 13. 14; 89, 11. JES 27, 1; 30, 7. ESK 29, 3 fg.}

¹⁰ Herren avdekker sin hellige arm for alle folkenes øine, og alle jordens ender får se vår Guds frelse.

¹⁴ Og jeg vil knuse dem, den ene mot den andre, både fedrene og barna alle sammen, sier Herren; jeg vil ikke skåne og ikke spare og ikke forbarme mig, så jeg lar være å ødelegge dem.

¹³ og led oss ikke inn i fristelse; men fri oss fra det onde. For riket er ditt, og makten og æren i evighet. Amen.

²⁷ og han skal styre dem med jernstav, likesom en knuser lerkar, således som og jeg har fått det av min Fader,

¹⁶ men derfor lot jeg dig bli i live at jeg kunde vise dig min makt, og mitt navn kunde bli kunngjort over hele jorden.

²⁶ Det er ingen som Gud, Jesurun! - Han farer frem over himmelen med hjelp for dig, og i sin høihet på skyene.

¹³ Hvert ord på deres leber er en synd i deres munn; la dem så fanges i sitt overmot og for den forbannelses og løgns skyld som de fører i sin munn!

³³ I jordens riker, syng for Gud, lovsyng Herren, sela,

⁴⁹ Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud. ⁵⁰ Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten.

¹³ dem som sier: Vi vil ta oss Guds boliger til eie!

¹³ De skal love Herrens navn; for hans navn alene er ophøiet, hans herlighet er over jorden og himmelen,

¹⁶ Og høi blir Herren, hærskarenes Gud, ved dommen, og den hellige Gud viser sig hellig ved rettferdighet.

²⁴ Derfor, som ilden fortærer halm, og høi synker sammen i luen, så skal deres rot råtne, og deres blomst fare op som støv; for de har forkastet Herrens, hærskarenes Guds lov og foraktet Israels Helliges ord.

¹⁷ Herre, bøi ditt øre til og hør! Herre, oplat dine øine og se! Hør alle de ord som Sankerib har sendt for å håne den levende Gud!

²³ Hvem har du hånet og spottet, og mot hvem har du løftet din røst? Du har løftet dine øine til det høie, mot Israels Hellige.

²⁹ Fordi du raser mot mig, og din overmodige trygghet har nådd op til mine ører, så vil jeg legge min ring i din nese og mitt bissel mellem dine leber og føre dig tilbake den vei du kom.

³⁶ Og Herrens engel gikk ut og slo hundre og fem og åtti tusen mann i assyrernes leir; og da folk stod op om morgenen, fikk de se dem alle ligge der som døde kropper.

³⁸ Men da han engang tilbad i sin gud Nisroks hus, slo hans sønner Adrammelek og Sareser ham ihjel med sverd. De kom sig unda og flyktet til Ararats land, og hans sønn Asarhaddon blev konge i hans sted.

¹⁴ Se, de er som halm, ilden brenner dem op, de kan ikke redde sitt eget liv fra luens makt; det er ingen glør å varme sig ved, ingen ild å sitte omkring.

⁶ Det er ingen som du, Herre! Stor er du, og stort er ditt navn ved ditt velde.

¹¹ Nu har mange folkeslag samlet sig mot dig, og de sier: Måtte det bli vanhelliget, så våre øine kan se med lyst på Sion!

⁹ Hvad er det I tenker ut mot Herren? Han skal gjøre ende på eder; trengselen skal ikke komme to ganger. ¹⁰ For er de enn så sammenflettet som torner og så fulle som deres fullskap kan gjøre dem, så blir de like fullt aldeles fortært som tørr halm. ¹¹ Fra dig* gikk det ut en** som tenkte ut ondt mot Herren, som la op ugudelige råd. / {* Ninive.} / {** Sankerib; 2KG 18, 13 fg.} ¹² Så sier Herren: Er de enn i full kraft og mange i tall, skal de allikevel bli nedmeiet som de er, og borte er de. Har jeg plaget dig*, så vil jeg ikke plage dig mere; / {* Jerusalem.}

⁸ Og han sa til ham: Spring avsted og si til den unge mann der: Jerusalem skal ligge fritt og åpent på grunn av den mengde mennesker og fe som skal finnes der.

³ For Herren skal dra ut og stride mot disse hedningefolk, som han før har stridt på kampens dag.

⁸ Og på den dag skal levende vann strømme ut fra Jerusalem, den ene halvdel av dem til havet i øst og den andre halvdel av dem til havet i vest; både sommer og vinter skal det være så.

¹ For se, dagen kommer, brennende som en ovn; da skal alle overmodige og hver den som lever ugudelig, være som halm, og dagen som kommer, skal sette dem i brand, sier Herren, hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller gren.

¹² han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle sin hvete i laden, men agnene skal han brenne op med uslukkelig ild.

⁴ og han falt til jorden og hørte en røst som sa til ham: Saul! Saul! hvorfor forfølger du mig?

²¹ Da rakte Moses ut sin hånd over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østenvind, som blåste hele natten, og han gjorde havet til tørt land, og vannet skiltes at. ²² Og Israels barn gikk midt igjennem havet på det tørre, og vannet stod som en mur på deres høire og på deres venstre side.

¹⁶ Da kom havets strømmer til syne; jordens grunnvoller blev avdekket ved Herrens trusel, for hans neses åndepust.

⁹ De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.

¹³ Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge.

⁴ men han skal dømme de ringe med rettferdighet og skifte rett med rettvishet for de saktmodige på jorden, og han skal slå jorden med sin munns ris og drepe den ugudelige med sine lebers ånde.

⁷ Se, jeg vil inngi ham et sådant sinn at han for et rykte han får høre, vender tilbake til sitt land; og jeg vil la ham falle for sverdet i sitt land.

¹⁰ Fjellene ser dig og bever, vannstrømmer styrter frem; avgrunnen lar sin røst høre, den løfter sine hender mot det høie.

⁸ og da skal den lovløse åpenbares, han som den Herre Jesus skal fortære med sin munns ånde og gjøre til intet ved åpenbarelsen av sitt komme.

²⁷ Benjamin er en glupende ulv; om morgenen eter han op rov, og om aftenen deler han ut hærfang.

⁵ Da det nu blev meldt kongen i Egypten at folket var flyktet, skiftet Farao og hans tjenere sinn mot folket, og de sa: Hvorledes kunde vi gjøre dette og la Israel dra bort fra vår tjeneste?

⁸ For Herren forherdet Faraos, egypterkongens, hjerte, så han forfulgte Israels barn; men Israels barn drog ut med løftet hånd. ⁹ Så forfulgte egypterne dem og nådde dem igjen da de lå i leir ved havet, alle Faraos vogner og hestfolk og hele hans hær, ved Pi-Hakirot, foran Ba'al-Sefon.

³⁰ Til visse finner de hærfang og skifter: En kvinne, to kvinner til manns, hærfang av farvede klær for Sisera, hærfang av farvede klær, utsydde klær, én farvet klædning, to utsydde halsduker for hver av de hærtatte kvinner!

² Da sendte Jesabel bud til Elias og lot si: Gudene la det gå mig ille både nu og siden om jeg ikke imorgen på denne tid gjør med ditt liv som det er gjort med deres liv.

¹⁰ Da sendte Benhadad atter bud til ham og lot si: Gudene la det gå mig ille både nu og siden om Samarias støv skal kunne fylle nevene på alt det folk som er i mitt følge.

⁸ For han sier: Er ikke mine høvdinger konger alle sammen? ⁹ Er det ikke gått Kalno som Karkemis? Er det ikke gått Hamat som Arpad? Er det ikke gått Samaria som Damaskus? ¹⁰ Likesom min hånd har nådd de andre guders riker, enda deres utskårne billeder overgikk Jerusalems og Samarias, ¹¹ skulde jeg da ikke kunne gjøre det samme med Jerusalem og dets gudebilleder som jeg har gjort med Samaria og dets guder? ¹² Men når Herren har fullført hele sin gjerning på Sions berg og i Jerusalem, da vil jeg hjemsøke Assurs konge for frukten av hans hjertes overmot og hans stolte øines tross. ¹³ For han sier: Ved min hånds kraft har jeg gjort det og ved min visdom, for jeg er forstandig; jeg flyttet folkeslags landemerker, og deres skatter har jeg plyndret, og i mitt velde støtte jeg ned dem som satt i høisetet,

²⁰ Hvem er det blandt alle disse lands guder som har reddet sitt land av min hånd, så Herren skulde redde Jerusalem av min hånd?

¹² Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel* til døden og blev regnet blandt overtredere, han som dog bar manges synd, og han bad for overtrederne. / {* i og med sitt blod; 3MO 17, 11. JOH 17, 2. 6. SLM 68, 19. MRK 15, 28. LUK 22, 37; 23, 34.}

¹⁴ Du gjennemborer med hans* eget spyd hodene på hans skarer, som stormer frem for å sprede mig og gleder sig likesom de skulde til å opete en arming i lønndom. / {* den ugudeliges; HAB 3, 13.}

²² men når en som er sterkere enn han, kommer over ham og overvinner ham, da tar han hans fulle rustning, som han hadde satt sin lit til, og utdeler det rov han har tatt fra ham.

¹ Da kom Gud Noah i hu og alle de ville dyr og alt feet som var med ham i arken; og Gud lot en vind fare over jorden, og vannet falt.

²¹ Da rakte Moses ut sin hånd over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østenvind, som blåste hele natten, og han gjorde havet til tørt land, og vannet skiltes at.

⁵ Avgrunner skjulte dem, de sank som sten i dype vann.

⁴ og hvad han gjorde med egypternes hær, med deres hester og vogner, da han lot det Røde Havs vann strømme sammen over dem mens de forfulgte eder, og lot dem gå til grunne, så ingen har sett dem mere til denne dag,

¹³ Du er den som skilte havet med din styrke, knuste dragenes hoder på vannene. ¹⁴ Du sønderslo Leviatans* hoder, du gav den til føde for ørkenens folk. / {* d.e. et stort sjødyr.}

⁷ han som lar regnskyer stige op fra jordens ende, gjør lyn til regn, fører vind ut av sine forrådshus,

¹⁸ Han sender sitt ord og smelter dem; han lar sin vind blåse, da rinner vannene.

¹⁵ Og Herren skal slå bukten av Egyptens hav med bann og svinge sin hånd over elven* med sin sterke storm, og han skal kløve den til syv bekker, så en kan gå over den med sko. / {* Eufrat.}

¹³ Ved sin torden lar han vannene i himmelen bruse, han lar dunster stige op fra jordens ende, sender lyn med regn og fører vind ut av sine forrådskammer.

¹³ For se, han som danner fjellene og skaper vinden og åpenbarer menneskene deres tanker, han som gjør morgenrøden til mørke og farer frem over jordens høider - Herren, hærskarenes Gud, er hans navn.

²⁷ Men mennene undret sig og sa: Hvad er dette for en, som både vindene og sjøen er lydige?

¹⁰ Han svarte: Imorgen. Da sa Moses: La det bli som du sier, forat du kan kjenne at det ikke er nogen som Herren vår Gud.

² Tal til hele Israels barns menighet og si til dem: I skal være hellige; for jeg, Herren eders Gud, er hellig.

²⁴ Herre, Herre! Du har begynt å la din tjener se din storhet og din sterke hånd; for hvor er det en gud i himmelen og på jorden som kan gjøre sådanne gjerninger og storverk som du?

² Ingen er hellig som Herren; for det er ingen foruten dig, og det er ingen klippe som vår Gud.

²² Derfor er du stor, Herre Gud! Det er ingen som du, og det er ingen Gud foruten dig, efter alt det vi har hørt med våre ører.

²³ og sa: Herre, Israels Gud! Det er ikke nogen Gud som du, hverken i himmelen der oppe eller på jorden her nede, du som holder din pakt og bevarer din miskunnhet mot dine tjenere, når de vandrer for ditt åsyn av alt sitt hjerte,

¹⁰ alle mine ben skal si: Herre, hvem er som du, du som frir den elendige fra den som er ham for sterk, og den elendige og fattige fra den som plyndrer ham?

⁵ Kom og se Guds gjerninger! Han er forferdelig i gjerning mot menneskenes barn.

¹⁴ Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud?

¹⁹ Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv.

⁸ Ingen er som du blandt gudene, Herre, og intet er som dine gjerninger.

⁵ Til evig tid vil jeg grunnfeste ditt avkom, og jeg vil bygge din trone fra slekt til slekt. Sela. ⁶ Og himlene priser din underfulle gjerning, Herre, og din trofasthet prises i de helliges forsamling. ⁷ For hvem i det høie er å ligne med Herren? Hvem er Herren lik blandt Guds sønner, ⁸ en Gud, såre forferdelig i de helliges hemmelige råd og fryktelig for alle dem som er omkring ham?

¹⁸ For du er deres styrkes pryd, og ved din godhet ophøier du vårt horn.

¹¹ Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever?

¹²⁰ Av redsel for dig gyser min kropp, og jeg frykter for dine dommer.

¹⁷ Herren er rettferdig i alle sine veier og miskunnelig i alle sine gjerninger.

³ Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud; all jorden er full av hans herlighet.

¹¹ vik av fra veien, bøi av fra stien, få Israels Hellige bort fra vårt åsyn!

¹⁸ Hvem vil I da ligne Gud med? Og hvad for et billede vil I sette ved siden av ham?

²⁵ Hvem vil I da ligne mig med, så jeg skulde være ham lik? sier den Hellige.

¹⁵ For så sier den Høie, den Ophøiede, han som troner evindelig, og hvis navn er hellig: I det høie og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøiet i ånden, for å gjenoplive de nedbøiedes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende.

² når du gjorde forferdelige ting som vi ikke ventet, når du for ned, og fjellene skalv for ditt åsyn! ³ Fra gammel tid har jo ingen spurt eller hørt, og intet øie sett nogen annen gud enn du gjøre slikt for dem som bier efter ham.

⁶ Det er ingen som du, Herre! Stor er du, og stort er ditt navn ved ditt velde. ⁷ Hvem skulde ikke frykte dig, du folkenes konge! Dig tilkommer det; for blandt alle folkenes vismenn og i alle deres riker er det ingen som du.

¹⁶ Ikke er han som er Jakobs del*, lik dem; for han er den som har skapt alle ting, og Israel er den ætt som er hans arv; Herren, hærskarenes Gud, er hans navn. / {* d.e. Herren; 5MO 4, 19. 20; 32, 9. SLM 16, 5; 119, 57.}

¹⁹ Se, han* stiger op som en løve fra Jordans prakt** til de alltid grønne enger; for i et øieblikk vil jeg jage Edoms folk bort derfra, og den som er utvalgt, ham vil jeg sette over det; for hvem er som jeg, og hvem vil stevne mig, og hvem er den hyrde som kan stå for mitt åsyn? / {* Nebukadnesar.} / {** JER 12, 5.}

⁵ men jeg vil vise eder hvem I skal frykte for: Frykt for ham som har makt både til å slå ihjel og til derefter å kaste i helvede! Ja, sier jeg eder, for ham skal I frykte.

²⁸ Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt! ²⁹ For vår Gud er en fortærende ild.

¹⁵ men vær, efter den Hellige som kalte eder, også I hellige i all eders ferd! ¹⁶ for det er skrevet: I skal være hellige; for jeg er hellig.

⁸ Og de fire livsvesener har, hvert især av dem, seks vinger; rundt omkring og innenfor er de fulle av øine; og de holder ikke op dag eller natt med å si: Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, den allmektige, han som var og som er og som kommer!

⁴ Hvem skulde ikke frykte, Herre, og ære ditt navn? Du alene er hellig, og alle folkene skal komme og tilbede for ditt åsyn, fordi dine rettferdige dommer er blitt åpenbaret.

¹ Derefter hørte jeg likesom en sterk lyd av en stor skare i himmelen, som sa: Halleluja! Frelsen og æren og makten tilhører vår Gud! ² for sanne og rettferdige er hans dommer; han har dømt den store skjøge, hun som ødela jorden med sitt horelevnet, og han har krevd sine tjeneres blod av hennes hånd. ³ Og de sa annen gang: Halleluja! Og røken av henne stiger op i all evighet. ⁴ Og de fire og tyve eldste og de fire livsvesener falt ned og tilbad Gud, som satt på tronen, og sa: Amen! Halleluja! ⁵ Og en røst gikk ut fra tronen, som sa: Lov vår Gud, alle I hans tjenere, og I som frykter ham, både små og store! ⁶ Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare og som en lyd av mange vann og som en lyd av sterke tordener, som sa: Halleluja! for Gud Herren, den allmektige, er blitt konge!

⁶ Din høire hånd, Herre, er herliggjort i kraft, din høire hånd, Herre, knuser fiender.

¹⁶ Og da han nølte, tok mennene ham og hans hustru og hans to døtre ved hånden, fordi Herren vilde spare ham; og de førte ham ut og slapp ham ikke før de var ute av byen.

¹² Du ledet dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten for å Iyse for dem på den vei de skulde gå.

¹⁴ Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud? ¹⁵ Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene.

²⁰ Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent.

⁵² Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen. ⁵³ Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender. ⁵⁴ Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet.

¹ Til sangmesteren; efter "Liljer"*; et vidnesbyrd av Asaf; en salme. / {* SLM 45, 1.}

⁹ og han truet det Røde Hav, og det blev tørt, og han lot dem gå gjennem dypene som i en ørken,

¹² han som lot sin herlige arm gå frem ved Moses' høire side, som kløvde vannene for deres åsyn for å gjøre sig et evig navn, ¹³ han som førte dem gjennem dypene som en hest gjennem ørkenen, så de ikke snublet?

⁶ Og de sa ikke: Hvor er Herren, som førte oss op fra Egyptens land, som ledet oss i ørkenen, i et land med ødemarker, fullt av kløfter, et land med tørke og dødsskygge, et land der ingen mann har faret, og intet menneske har bodd?

⁴ Men Gud, som er rik på miskunn, har for sin store kjærlighets skyld som han elsket oss med,

⁵ I som ved Guds makt holdes oppe ved troen til den frelse som er ferdig til å bli åpenbaret i den siste tid.

¹⁴ og de har sagt det til dette lands innbyggere; de har hørt at du, Herre, er midt iblandt dette folk, at du, Herre, har åpenbaret dig for dem øie til øie, og at din sky står over dem, og at du går foran dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten.

⁵ Han sendte bud til Bileam, Beors sønn, i Petor, som ligger ved den store elv, til det land hvor han bodde blandt sitt folk, for å be ham komme og si til ham: Se, her er kommet et folk fra Egypten; det fyller hele landet, og det har leiret sig midt imot mig.

⁴ Og byd folket og si: I drar nu frem gjennem det land som tilhører eders brødre Esaus barn, som bor i Se'ir; og de blir redde for eder, men I skal ta eder vel i akt, ⁵ så I ikke gir eder i strid med dem; jeg vil ikke gi eder så meget som en fotbredd av deres land, for jeg har gitt Esau Se'ir-fjellene til eiendom.

²⁵ Fra denne dag vil jeg la redsel for dig og frykt for dig komme over alle folk under himmelen; alle som får høre om dig, skal skjelve og beve for dig.

⁹ og hun sa til dem: Jeg vet at Herren har gitt eder landet, og at redsel for eder er falt på oss, og at alle landets innbyggere forgår av angst for eder. ¹⁰ For vi har hørt at Herren tørket ut vannet i det Røde Hav foran eder da I drog ut av Egypten, og vi har hørt hvad I gjorde med begge amoritter-kongene på hin side Jordan, Sihon og Og, som I slo med bann.

²⁴ De svarte Josva og sa: Dine tjenere hadde fått vite at Herren din Gud hadde sagt til Moses, sin tjener, at han vilde gi eder hele landet og utrydde alle landets innbyggere for eder; da blev vi så redde for at I skulde ta vårt liv; derfor gjorde vi dette.

⁶ De så, da blev de forferdet; de blev slått med redsel, flyktet i hast.

²⁹ Gled dig ikke, hele du Filisterland, fordi den stav som slo dig, er brutt i stykker! For av ormens rot skal en basilisk komme frem, og dens frukt er en flyvende serafslange*. / {* 4MO 21, 6.}

³¹ Hyl, du port! Skrik, du by! Skjelv, hele du Filisterland! For fra Norden kommer en røk, og blandt fiendens skarer er det ingen som ligger efter.

¹⁵ Dette var stammefyrstene for Esaus barn: Sønnene til Esaus eldste sønn Elifas var stammefyrsten Teman, stammefyrsten Omar, stammefyrsten Sefo, stammefyrsten Kenas,

⁴⁰ Og dette er navnene på Esaus stammefyrster efter deres ætter, efter deres bosteder, med deres navn: stammefyrsten Timna, stammefyrsten Alva, stammefyrsten Jetet,

¹⁴ Fra Kades sendte Moses bud til Edoms konge og lot si: Så sier din bror Israel: Du vet hvor meget ondt vi har lidt. ¹⁵ Våre fedre drog ned til Egypten, og vi bodde i Egypten i lang tid, og egypterne fór ille med oss og våre fedre. ¹⁶ Da ropte vi til Herren, og han hørte vår bønn og sendte en engel og førte oss ut av Egypten. Og nu er vi her i byen Kades like ved grensen av ditt land. ¹⁷ Kjære, la oss få dra gjennem ditt land! Vi skal hverken gå gjennem åker eller vingård, heller ikke drikke vann av nogen brønn; efter kongeveien vil vi dra og ikke bøie av hverken til høire eller til venstre, før vi er kommet gjennem ditt land. ¹⁸ Men Edom svarte: Du må ikke dra gjennem mitt land, ellers drar jeg ut mot dig med sverd. ¹⁹ Da sa Israels barn til ham: Vi skal følge landeveien, og dersom vi eller vår buskap drikker av ditt vann, så vil jeg gi dig vederlag for det. Det er ikke stort jeg ber om; jeg vil bare dra igjennem på min fot. ²⁰ Men han sa: Du må ikke dra igjennem her. Og Edom drog ut mot ham med en mengde folk og med væbnet hånd. ²¹ Således nektet Edom Israel å dra gjennem sitt land; og Israel bøide til side for ham.

³ da blev Moab meget redd for folket, fordi det var så tallrikt, og de grudde for Israels barn. ⁴ Og Moab sa til de eldste i Midian: Nu vil denne store flokk ete op alt det som er her rundt omkring oss, likesom oksen eter op markens grønne urter. - På den tid var Balak, Sippors sønn, konge i Moab. ⁵ Han sendte bud til Bileam, Beors sønn, i Petor, som ligger ved den store elv, til det land hvor han bodde blandt sitt folk, for å be ham komme og si til ham: Se, her er kommet et folk fra Egypten; det fyller hele landet, og det har leiret sig midt imot mig.

⁴ Og byd folket og si: I drar nu frem gjennem det land som tilhører eders brødre Esaus barn, som bor i Se'ir; og de blir redde for eder, men I skal ta eder vel i akt,

⁸ Og tilsynsmennene skal fremdeles tale til folket og si: Er her nogen mann som er redd og motfallen, så kan han gå og vende tilbake til sitt hus, forat ikke hans brødres hjerte skal bli mistrøstig, likesom hans eget hjerte er.

⁹ og hun sa til dem: Jeg vet at Herren har gitt eder landet, og at redsel for eder er falt på oss, og at alle landets innbyggere forgår av angst for eder.

¹¹ Da vi hørte det, blev vårt hjerte fullt av angst, og nu er det ikke mere nogen som har mot til å møte eder; for Herren eders Gud han er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede.

²⁴ Og de sa til Josva: Herren har gitt hele landet i vår hånd; alle landets innbyggere holder endog på å forgå av angst for oss.

¹ Da nu alle amoritter-kongene som bodde på vestsiden av Jordan, og alle kana'anitter-kongene som bodde ved havet, hørte at Herren hadde latt Jordans vann tørke bort foran Israels barn inntil vi var kommet over, da blev deres hjerte fullt av angst, og de hadde ikke lenger mot til å møte Israels barn.

⁸ Mine brødre, som hadde draget op med mig, gjorde folket motløst; men jeg holdt mig trolig til Herren min Gud.

¹⁶ Og da Sauls vakter i Gibea i Benjamin fikk se at hopen opløste sig, og at de holdt på å støte og trenge hverandre,

¹⁰ og om det så er en djerv mann som har et hjerte som en løve, så vil han dog bli motløs; for hele Israel vet at din far er en helt, og at de som er med ham, er djerve folk.

⁵¹ Og Hadad døde. Og Edoms stammefyrster var: stammefyrsten Timna, stammefyrsten Alja, stammefyrsten Jetet, ⁵² stammefyrsten Oholibama, stammefyrsten Ela, stammefyrsten Pinon, ⁵³ stammefyrsten Kenas, stammefyrsten Teman, stammefyrsten Mibsar, ⁵⁴ stammefyrsten Magdiel, stammefyrsten Iram; dette var Edoms stammefyrster.

² Gud reiser sig, hans fiender spredes, og de som hater ham, flyr for hans åsyn.

⁷ Derfor blir alle hender slappe og hvert menneskehjerte smelter.

¹ Utsagn om Egypten. Se, Herren farer frem på en lett sky og kommer til Egypten, og Egyptens avguder bever for hans åsyn, og egypternes hjerter smelter i deres indre.

⁷ Og når de da sier til dig: Hvorfor sukker du? - da skal du svare: Over en tidende; for den kommer, og da skal hvert hjerte smelte og alle hender synke og hver ånd bli sløv og alle knær bli som vann; se, det kommer, og det skal skje, sier Herren, Israels Gud.

¹⁰ Røv sølv, røv gull! For det er ingen ende på skattene, en overflod av allehånde kostelige ting!

⁷ Jeg ser Kusans telter i sorg, teltteppene i Midians land bever.

⁷ Men ikke en hund skal gjø mot nogen av Israels barn, hverken mot folk eller fe, så I skal kjenne at Herren gjør forskjell på egypterne og Israel.

⁵ Dersom I nu lyder min røst og holder min pakt, da skal I være min eiendom fremfor alle folk; for hele jorden hører mig til. ⁶ Og I skal være mig et kongerike av prester og et hellig folk. Dette er de ord du skal tale til Israels barn.

²⁷ Redsel for mig vil jeg sende foran dig og forvirre alle de folk du kommer til, og jeg vil la alle dine fiender flykte for dig.

²⁵ Ingen skal kunne stå sig imot eder; redsel for eder og frykt for eder skal Herren eders Gud la komme over hele det land I treder på, således som han har sagt til eder.

⁶ Lønner I Herren således, du dårlige og uvise folk? Er han ikke din far, som gjorde dig til sin eiendom? Han skapte dig og dannet dig.

⁹ For Herrens del er hans folk, Jakob er hans arvelodd.

⁹ Han verner sine frommes føtter, men ugudelige går til grunne i mørket; for ikke ved egen kraft er mannen sterk.

³⁷ Men da Nabal om morgenen var våknet av sitt rus, fortalte hans hustru ham alt sammen. Da stivnet hjertet i hans bryst, og han blev som en sten.

²³ Og hvor er det på jorden et eneste folk som ditt folk - som Israel - et folk som Gud kom og fridde ut, så det skulde være hans eget folk, for å gjøre sig et navn og for å gjøre dette store for eder og forferdelige gjerninger for ditt land, for ditt folks skyld som du fridde ut fra Egypten, fra hedningefolk og deres guder?

² Kom i hu din menighet, som du vant din i fordums tid, som du gjenløste til å være din arvs stamme, Sions berg, hvor du tok bolig!

¹ Og nu, så sier Herren, som skapte dig, Jakob, og som dannet dig, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst dig, kalt dig ved navn, du er min. ² Når du går gjennem vann, så er jeg med dig, og gjennem elver, så skal de ikke overskylle dig; når du går gjennem ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne dig; ³ for jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, din frelser; jeg gir Egypten til løsepenger for dig, Etiopia og Seba gir jeg i ditt sted.

¹⁰ Var det ikke du som tørket ut havet, vannet i det store dyp, som gjorde havets bunn til en vei, så det frelste folk kunde gå gjennem det?

¹¹ For Herren har fridd Jakob ut og løst ham av dens hånd som var sterkere enn han.

²⁸ Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant sig ved sitt eget blod!

¹⁴ han som gav sig selv for oss for å forløse oss fra all urettferdighet og rense sig selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger.

⁹ Men I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, forat I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys,

¹ Men det opstod også falske profeter blandt folket, likesom det og blandt eder skal komme falske lærere, som skal lure inn vrange lærdommer som leder til fortapelse, idet de endog nekter den Herre som kjøpte dem, og fører over sig selv en brå fortapelse.

² Gud, med våre ører har vi hørt, våre fedre har fortalt oss den gjerning du gjorde i deres dager, i fordums dager.

⁵⁴ Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet. ⁵⁵ Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter.

⁶⁸ men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket. ⁶⁹ Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid.

⁸ Gud, hærskarenes Gud, reis oss op igjen, og la ditt åsyn lyse, så vi blir frelst!

¹³ For Herren har utkåret Sion, han har attrådd det til sin bolig: ¹⁴ Dette er mitt hvilested til evig tid; her vil jeg bo, fordi jeg har attrådd det.

¹ Jeg vil synge om min elskede, synge min venns sang om hans vingård. Min venn hadde en vingård på en fruktbar haug. ² Og han gravde den om og renset den for sten og plantet edle vintrær i den og bygget et tårn i dens midte og hugg også ut en perse i den; og han ventet at den skulde bære gode druer, men den bar ville. ³ Og nu, I Jerusalems innbyggere og Judas menn, døm mellem mig og min vingård! ⁴ Hvad var det mere å gjøre med min vingård, som jeg ikke har gjort med den? Hvorfor bar den ville druer når jeg ventet at den skulde bære gode?

²¹ Og enda hadde jeg plantet dig som en edel ranke, helt igjennem av ekte sæd; hvorledes er du da blitt omskapt for mig til ville skudd av et fremmed vintre?

²³ Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Ennu en gang skal de si så i Juda land og i dets byer, når jeg gjør ende på deres fangenskap: Herren velsigne dig, du rettferdighets bolig, du hellige berg!

⁴¹ Og jeg vil glede mig over dem og gjøre vel imot dem, og jeg vil plante dem i dette land i trofasthet, av hele mitt hjerte og av hele min sjel.

¹⁶ Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!

¹⁰ Herren tronte på vannflommens tid, og Herren troner som konge evindelig.

¹⁰ Herren skal være konge evindelig, din Gud, Sion, fra slekt til slekt. Halleluja!

⁴⁴ Og i disse kongers dager vil himmelens Gud oprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noget annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evindelig;

³ Hvor store er ikke hans tegn, hvor mektige hans under! Hans rike er et evig rike, og hans herredømme varer fra slekt til slekt.

¹⁴ Og det blev gitt ham herredømme og ære og rike, og alle folk, ætter og tungemål skulde tjene ham; hans herredømme er et evig herredømme, som ikke forgår, og hans rike er et rike som ikke ødelegges.

²⁷ Og riket og herredømmet og makten over rikene under hele himmelen skal gis til det folk som er den Høiestes hellige; dets rike skal være et evig rike, og alle makter skal tjene og lyde det.

¹⁵ Og den syvende engel blåste, og høie røster lot sig høre i himmelen, som sa: Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet. ¹⁶ Og de fire og tyve eldste, som sitter for Guds åsyn på sine troner, falt på sitt åsyn og tilbad Gud og sa: ¹⁷ Vi takker dig, Herre Gud, du allmektige, du som er og som var, fordi du har tatt din store makt og er blitt konge.

²² Og Israels barn gikk midt igjennem havet på det tørre, og vannet stod som en mur på deres høire og på deres venstre side. ²³ Og egypterne satte efter og fulgte dem til midt ut i havet, alle Faraos hester, hans vogner og hestfolk.

²⁸ Vannet vendte tilbake og skjulte vognene og hestfolket i hele Faraos hær, som var kommet efter dem ut i havet; det blev ikke en eneste tilbake av dem. ²⁹ Men Israels barn gikk på det tørre midt igjennem havet, og vannet stod som en mur på deres høire og på deres venstre side.

²⁹ Ved tro gikk de gjennem det Røde Hav som over tørt land; men da egypterne prøvde på det, druknet de.

⁴ Men hans søster stod et stykke fra for å få vite hvorledes det gikk ham.

¹ Engang talte Mirjam og Aron ille om Moses for den etiopiske kvinnes skyld som han hadde tatt til hustru; for han hadde ektet en etiopisk kvinne.

¹ I den første måned* kom Israels barn, hele menigheten, til ørkenen Sin, og folket blev nogen tid i Kades; der døde Mirjam, og der blev hun begravet; / {* i det firtiende år, 4MO 33, 38.}

⁵⁹ og Amrams hustru hette Jokebed; hun var datter av Levi og født i Egypten; og Amram fikk med henne Aron og Moses og deres søster Mirjam.

⁴ Og Debora, en profetinne, Lappidots hustru, dømte Israel på denne tid;

³⁴ Da Jefta kom hjem til sitt hus i Mispa, da gikk hans datter ut imot ham med trommer og dans; hun var hans eneste barn, foruten henne hadde han hverken sønn eller datter.

²¹ og pass på, og når I ser Silos døtre gå ut til dans, da skal I springe frem fra vingårdene og røve eder hver sin hustru blandt Silos døtre og så dra hjem til Benjamins land.

⁵ Derefter kommer du til Guds Gibea, hvor filistrene har sine vaktposter; og når du kommer der til byen, skal du treffe på en flokk profeter som kommer ned fra haugen med harpe og tromme og fløite og citar foran sig, og selv er de i en profetisk henrykkelse.

⁶ Så hendte det da de kom hjem, da David vendte tilbake efterat han hadde slått filisteren, at kvinnene gikk ut fra alle Israels byer for å møte kong Saul med sang og dans, med trommer og med gledesrop og med musikk.

⁵ Og David og hele Israels hus lekte for Herrens åsyn til alle slags strengelek av cypresstre, både citarer og harper og trommer og bjeller og cymbler.

¹⁴ Og David danset av all makt for Herrens åsyn - han hadde en livkjortel av lerret på.

¹⁶ Da nu Herrens ark kom inn i Davids stad, så Mikal, Sauls datter, ut igjennem vinduet, og hun så kong David hoppe og danse for Herrens åsyn, og hun foraktet ham i sitt hjerte.

¹⁴ Så gikk presten Hilkias og Akikam og Akbor og Safan og Asaja til profetinnen Hulda, hustru til klædeskammervokteren Sallum, sønn av Tikva, Karkas' sønn; hun bodde Jerusalem i den annen bydel; og de talte med henne.

¹¹ Hør, Herre, og vær mig nådig! Herre, vær min hjelper!

¹¹ Ditt folk bosatte sig i landet*; du laget det ved din godhet i stand for den elendige, Gud! / {* Kana'an.}

²⁵ De ser dine seierstog, Gud, min Guds, min konges, seierstog inn i helligdommen.

² Juble for Gud, vår styrke, rop med glede for Jakobs Gud!

³ De skal love hans navn med dans, lovsynge ham til pauke og citar.

⁴ Lov ham med pauke og dans, lov ham med strengelek og fløite!

⁴ For jeg førte dig op fra Egyptens land og løste dig ut av trælehuset, og jeg sendte Moses, Aron og Mirjam til førere for dig.

³⁶ Og der var en profetinne, Anna, Fanuels datter, av Asers stamme; hun var kommet langt ut i årene, hadde levd med sin mann i syv år efter sin jomfrustand,

⁹ Han hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave.

⁵ men hver kvinne som beder eller taler profetisk med utildekket hode, vanærer sitt hode; for det er aldeles det samme som om hun var raket.

³⁴ Likesom i alle de helliges menigheter, skal eders kvinner tie i menighets-samlingene; for det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne sig, som også loven sier.

¹ Da sang Moses og Israels barn denne sang for Herren: Jeg vil lovsynge Herren, for han er høit ophøiet; hest og mann styrtet han i havet.

³ Hør, I konger! Lytt til, I høvdinger! Jeg - jeg vil synge om Herren; jeg vil lovsynge Herren, Israels Gud.

⁷ Og de dansende kvinner istemte en sang og sa: Saul har slått sine tusener, men David sine titusener.

¹³ og da trompetblåserne og sangerne alle som en og på en gang stemte i for å love og prise Herren, og de lot trompetene og cymblene og de andre musikkinstrumenter klinge og lovet Herren, fordi han er god, og hans miskunnhet varer evindelig - da blev huset - Herrens hus - fylt av en sky.

⁷ Løft, I porter, eders hoder, og løft eder, I evige dører, så herlighetens konge kan dra inn! ⁸ Hvem er den herlighetens konge? Herren, sterk og veldig, Herren veldig i strid. ⁹ Løft, I porter, eders hoder, og løft eder, I evige dører, så herlighetens konge kan dra inn! ¹⁰ Hvem er den herlighetens konge? Herren, hærskarenes Gud, han er herlighetens konge. Sela.

¹ En sang ved festreisene. Se, lov Herren, alle i Herrens tjenere, I som står i Herrens hus om nettene! ² Løft eders hender op til helligdommen og lov Herren! ³ Herren velsigne dig fra Sion, han som gjorde himmel og jord!

¹ Jeg vil synge om min elskede, synge min venns sang om hans vingård. Min venn hadde en vingård på en fruktbar haug. ² Og han gravde den om og renset den for sten og plantet edle vintrær i den og bygget et tårn i dens midte og hugg også ut en perse i den; og han ventet at den skulde bære gode druer, men den bar ville. ³ Og nu, I Jerusalems innbyggere og Judas menn, døm mellem mig og min vingård! ⁴ Hvad var det mere å gjøre med min vingård, som jeg ikke har gjort med den? Hvorfor bar den ville druer når jeg ventet at den skulde bære gode? ⁵ Så vil jeg nu la eder vite hvad jeg vil gjøre med min vingård: Jeg vil ta bort dens gjerde, så den blir avgnaget; jeg vil rive ned dens mur, så den blir nedtrådt. ⁶ Og jeg vil la den ligge øde; den skal ikke skjæres og ikke hakkes, så den skyter op i torn og tistel, og skyene vil jeg byde at de ikke skal la regn falle på den. ⁷ For Herrens, hærskarenes Guds vingård er Israels hus, og Judas menn hans kjæreste plantning; og han ventet rett, men se, der er blodsutgydelse; han ventet rettferdighet, men se, der er skrik. ⁸ Ve eder som legger hus til hus og mark til mark, inntil det ikke er mere rum tilbake, så I blir boende alene i landet. ⁹ I mine ører lyder det fra Herren, hærskarenes Gud: Sannelig, mange hus skal bli øde, store og gode hus skal stå tomme; ¹⁰ for en vingård på ti dagers plogland skal gi en bat*, og en homers utsæd skal gi en efa**. / {* omkring 36 liter.} / {** en homer var ti efa, og en efa lik en bat.} ¹¹ Ve dem som står tidlig op om morgenen og jager efter sterk drikk, som sitter langt utover aftenen, glødende av vin! ¹² Citar og harpe, pauke og fløite og vin har de i sine drikkelag; men Herrens verk ser de ikke, og hans henders gjerning har de ikke øie for. ¹³ Derfor blir mitt folk bortført uforvarende, dets stormenn lider hunger, og dets larmende hop vansmekter av tørst. ¹⁴ Derfor blir dødsriket ennu grådigere og spiler op sin munn umåtelig, og ned farer byens fornemme og dens larmende hop og dens buldrende sverm og alle som jubler i den. ¹⁵ Og mennesket blir bøiet, og mannen ydmyket, og de overmodiges øine blir ydmyket. ¹⁶ Og høi blir Herren, hærskarenes Gud, ved dommen, og den hellige Gud viser sig hellig ved rettferdighet. ¹⁷ Og lam skal beite der som på sin egen mark, og de rikes* jord legges øde og fortæres av fremmede. / {* d.e. de ugudelige rikmenns; JES 5, 8. 9.} ¹⁸ Ve dem som drar på misgjerningen med løgnens tauger og på synden som med vognrep, ¹⁹ de som sier: La ham skynde sig, la ham haste med sin gjerning, så vi kan få se den! La det råd som Israels Hellige har tatt, nærme sig, la det komme, så vi kan lære det å kjenne! ²⁰ Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert! ²¹ Ve dem som er vise i egne øine og forstandige i egne tanker! ²² Ve dem som er helter til å drikke vin og dyktige til å blande sterk drikk, ²³ de som for gave gir rett til den som har urett, og tar retten fra de rettferdige! ²⁴ Derfor, som ilden fortærer halm, og høi synker sammen i luen, så skal deres rot råtne, og deres blomst fare op som støv; for de har forkastet Herrens, hærskarenes Guds lov og foraktet Israels Helliges ord. ²⁵ Derfor optendes Herrens vrede over hans folk, og han rekker ut sin hånd mot det og slår det, så fjellene bever, og likene ligger som skarnet midt på gatene. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, og ennu er hans hånd rakt ut. ²⁶ Og han løfter et banner for hedningefolkene langt borte og piper fienden hit fra jordens ende*; og se, hastig og lett kommer han. / {* JES 7, 18.} ²⁷ Der er ingen trett og ingen som snubler blandt dem, ingen som blunder eller sover; beltet om lendene går ikke op, og ingen skorem sønderrives. ²⁸ Fiendens piler er hvesset, og alle hans buer spent; hans hesters hover kan lignes med flintesten, og hans vognhjul er som stormvinden. ²⁹ Hans brøl er som løvinnens, han brøler som de unge løver og brummer og griper sitt rov og bærer det bort, og der er ingen som redder. ³⁰ Og det bruser over det* på den dag, likesom havet bruser; og skuer en til jorden, se, da er det mørke! Trengsel og lys! Det blir mørkt på dets** skydekte himmel. / {* Juda.} / {** landets.}

⁹ og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta boken og åpne seglene på den, fordi du blev slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt,

¹⁰ og de ropte med høi røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet! ¹¹ Og alle englene stod omkring tronen og om de eldste og om de fire livsvesener, og de falt ned for tronen på sitt åsyn og tilbad Gud og sa: ¹² Amen! Velsignelsen og prisen og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen.

³ Og de sang en ny sang for tronen og for de fire livsvesener og de eldste, og ingen kunde lære sangen uten de hundre og fire og firti tusen, de som er kjøpt fra jorden.

⁷ Men Herrens engel fant henne ved vannkilden i ørkenen, ved kilden på veien til Sur.

¹⁸ Og de bodde fra Havila til Sur, som ligger midt for Egypten, og bortimot Assyria; han nedsatte sig østenfor alle sine brødre.

¹⁸ Og de skal høre på dine ord, og du skal gå inn til kongen i Egypten, du og de eldste i Israel, og I skal si til ham: Herren, hebreernes Gud, har møtt oss; la oss nu gå tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud.

⁷ Saul slo amalekittene og forfulgte dem fra Havila til bortimot Sur, som ligger østenfor Egypten.

⁸ Og de drog fra Hakirot og gikk gjennem havet til ørkenen; og de drog tre dagsreiser i Etams ørken og leiret sig i Mara.

²⁰ Da sa hun til dem: Kall mig ikke No'omi*, kall mig Mara**! For den Allmektige har gjort det meget bittert for mig; / {* ynde.} / {** bitterhet.}

¹¹ Og de sa til Moses: Var det da ingen graver i Egypten siden du har ført oss hit for å dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss og ført oss ut av Egypten?

² Og hele Israels barns menighet knurret mot Moses og Aron i ørkenen.

⁸ Så sa Moses: I skal få se det når Herren iaften gir eder kjøtt å ete og imorgen brød, så I blir mette; for Herren har hørt hvorledes I knurrer og murrer mot ham; for hvad er vel vi? Det er ikke mot oss I knurrer, men mot Herren. ⁹ Og Moses sa til Aron: Si til hele Israels barns menighet: Kom frem for Herrens åsyn; for han har hørt hvorledes I knurrer.

³ Men folket tørstet efter vann og knurret mot Moses og sa: Hvorfor har du ført oss op fra Egypten for å la oss og våre barn og vår buskap dø av tørst? ⁴ Da ropte Moses til Herren og sa: Hvad skal jeg gjøre med dette folk? Det er ikke langt fra at de stener mig!

¹ Men folket knurret, og dette mishaget Herren; for da Herren hørte det, blev hans vrede optendt, og ild fra Herren slo ned mellem dem og fortærte nogen ytterst i leiren. ² Da ropte folket til Moses, og Moses bad til Herren, og ilden blev slukket. ³ Og han kalte dette sted Tabera*, fordi Herrens ild hadde slått ned mellem dem. / {* brand.} ⁴ Men den sammenløpne hop som fulgte med dem, blev grepet av lystenhet; også Israels barn begynte da atter å jamre sig og sa: Å, om vi hadde kjøtt å ete! ⁵ Vi minnes fisken som vi åt i Egypten for intet, gresskarene og melonene og purren og rødløken og hvitløken. ⁶ Men nu vansmekter vår sjel, for her er ingenting; Vi ser ikke annet for våre øine enn mannaen.

¹ Da tok hele menigheten til å rope og skrike, og folket gråt hele natten. ² Og alle Israels barn knurret mot Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: Gid vi var død i Egyptens land eller her i ørkenen! Å, at vi var død! ³ Hvorfor fører Herren oss inn i dette land, så vi må falle for sverdet? Våre hustruer og våre barn vil bli til rov. Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypten? ⁴ Og de sa til hverandre: La oss velge oss en høvding og vende tilbake til Egypten!

¹¹ Derfor er du og hele din flokk oprørere mot Herren; for hvad er Aron, at I knurrer mot ham?

⁴¹ Men dagen efter knurret hele Israels barns menighet mot Moses og Aron og sa: Det er I som har slått Herrens folk ihjel!

¹⁰ Og Herren sa til Moses: Bær Arons stav inn igjen foran vidnesbyrdet for å gjemmes som et tegn for de gjenstridige; og du skal gjøre ende på deres knurr, så jeg slipper å høre på det; ellers skal de dø.

² Men menigheten hadde ikke vann; da samlet de sig mot Moses og Aron. ³ Og folket kivedes med Moses og sa: Å, at vi var omkommet dengang våre brødre omkom for Herrens åsyn! ⁴ Hvorfor har I ført Herrens menighet inn i denne ørken, så vi må dø her, både vi og vår buskap? ⁵ Og hvorfor har I ført oss op fra Egypten, så vi er kommet til dette onde sted, hvor det hverken vokser korn eller fiken eller vintrær eller granatepler, og hvor det ikke finnes vann å drikke?

⁵ og de talte mot Gud og mot Moses og sa: Hvorfor har I ført oss op fra Egypten, så vi må dø her i ørkenen? For her er hverken brød eller vann, og vi er inderlig leie av denne usle mat.

¹⁹ Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen? ²⁰ Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk?

²⁵ Derfor sier jeg eder: Vær ikke bekymret for eders liv, hvad I skal ete og hvad I skal drikke, eller for eders legeme, hvad I skal klæ eder med! Er ikke livet mere enn maten, og legemet mere enn klærne?

¹⁰ Knurr heller ikke, likesom nogen av dem knurret og blev ødelagt av ødeleggeren!

¹⁴ Gjør alt uten knurr og tvil,

¹⁶ Disse er folk som knurrer og klager over sin skjebne, enda de farer frem efter sine lyster, og deres munn taler skrytende ord, enda de smigrer for folk for vinnings skyld.

¹⁰ Og Farao kom nærmere og nærmere, og da Israels barn så sig om, fikk de se egypterne komme settende efter dem; da kom det stor redsel over Israels barn, og de ropte til Herren.

⁴ Da sa Herren til Moses: Se, jeg vil la regne ned brød fra himmelen til eder, og folket skal gå ut og sanke for hver dag det de trenger; således vil jeg prøve dem, om de vil følge min lov eller ikke.

⁴ Da ropte Moses til Herren og sa: Hvad skal jeg gjøre med dette folk? Det er ikke langt fra at de stener mig!

² Og du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført dig på i disse firti år i ørkenen for å ydmyke dig og prøve dig og for å kjenne hvad som var i ditt hjerte, om du vilde ta vare på hans bud eller ikke.

¹⁶ han som i ørkenen gav dig manna å ete, en mat som dine fedre ikke kjente, for å ydmyke dig og prøve dig og så til sist gjøre vel imot dig.

³ da skal du ikke høre på denne profets ord eller på ham som hadde drømmen; for Herren eders Gud vil bare prøve eder for å kjenne om I elsker Herren eders Gud av alt eders hjerte og av all eders sjel.

²¹ Men folket sa til Josva: Nei, Herren vil vi tjene. ²² Da sa Josva til folket: Så er I da selv vidner imot eder at I har valgt Herren og vil tjene ham. De sa: Ja, det er vi vidner på! ²³ Josva sa: Så skill eder nu av med de fremmede guder som I har hos eder, og bøi eders hjerte til Herren, Israels Gud! ²⁴ Og folket sa til Josva: Herren vår Gud vil vi tjene, og hans ord vil vi lyde. ²⁵ Den dag gjorde Josva en pakt med folket i Sikem og satte lov og rett for dem.

²² Ved dem skulde Israel prøves, om de vilde ta vare på Herrens vei og vandre på den, som deres fedre gjorde, eller ikke.

¹ Dette er de folk som Herren lot bli for ved dem å prøve Israel, alle de israelitter som ikke selv hadde vært med i nogen av Kana'anskrigene,

⁴ Ved dem var det Israel skulde prøves, så det kunde kjennes om de vilde lyde Herrens bud, som han hadde gitt deres fedre ved Moses.

²¹ Og han gikk ut til det sted hvor vannet vellet frem, og kastet salt nedi og sa: Så sier Herren: Nu har jeg gjort dette vann godt; det skal ikke mere volde død eller for tidlige fødsler.

⁴¹ Da sa han: Hent noget mel! Og han kastet det i gryten og sa: Øs op for folket, så de kan få ete! Og da var det ikke mere noget skadelig i gryten.

¹⁵ og kall på mig på nødens dag, så vil jeg utfri dig, og du skal prise mig.

¹⁰ For du prøvde oss, Gud, du renset oss, likesom de renser sølv.

⁷ Jeg fridde hans skulder fra byrden, hans hender slapp fri fra bærekurven.

¹⁵ Han skal påkalle mig, og jeg vil svare ham; jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære.

⁶ Moses og Aron var blandt hans prester, og Samuel blandt dem som påkalte hans navn; de ropte til Herren, og han svarte dem.

⁷ Derfor sier Herren, hærskarenes Gud, så: Se, jeg vil smelte dem og prøve dem; for hvorledes skulde jeg gjøre annet, sådan som mitt folks datter er?

¹ Og Herren sa til mig: Om så Moses og Samuel stod for mitt åsyn, skulde min sjel dog ikke vende sig til dette folk. Driv dem bort fra mitt åsyn, la dem fare!

¹⁸ For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft;

⁶ Derover fryder I eder, om I enn nu - når så skal være - har sorg en liten stund ved allehånde fristelser, ⁷ forat eders prøvede tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse,

¹⁰ Så tok de asken fra ovnen og trådte frem for Farao, og Moses kastet den op i været; og det blev bylder som brøt ut med blemmer, både på folk og fe. ¹¹ Og tegnsutleggerne kunde ikke holde stand mot Moses for byldenes skyld; for det var kommet bylder på tegnsutleggerne og på alle egypterne.

²⁹ Så skjedde det ved midnatts tid at Herren slo ihjel alle førstefødte i Egyptens land, fra den førstefødte sønn av Farao, som satt på sin trone, til den førstefødte sønn av fangen, som var i fengslet, og alt førstefødt blandt buskapen.

²⁵ I skal tjene Herren eders Gud, og han skal velsigne ditt brød og ditt vann. Og jeg vil holde sykdom borte fra dig;

³ Dersom I vandrer i mine lover og tar vare på mine bud og holder dem,

¹³ Jeg er Herren eders Gud, som førte eder ut av Egyptens land, forat I ikke mere skulde være deres træler, og jeg brøt sønder eders åks stenger og lot eder gå opreist.

¹² Når I nu hører disse bud og tar vare på dem og holder dem, da skal Herren din Gud holde fast ved den pakt og den miskunnhet han har tilsvoret dine fedre. ¹³ Han skal elske dig og velsigne dig og øke din ætt, og han skal velsigne ditt livs frukt og ditt lands frukt, ditt korn og din most og din olje, det som faller av ditt storfe, og det som fødes av ditt småfe, i det land han har tilsvoret dine fedre å ville gi dig.

¹⁵ Herren skal holde all sykdom borte fra dig, og ingen av Egyptens onde syker, som du kjenner, skal han legge på dig, men han skal legge dem på alle dem som hater dig.

²⁸ Akt vel på å lyde alle disse bud som jeg gir dig, forat det må gå dig vel og dine barn efter dig til evig tid, når du gjør det som godt og rett er i Herrens, din Guds øine.

¹⁸ når du hører på Herrens, din Guds røst, så du tar vare på alle hans bud, som jeg gir dig idag, og gjør det som er rett i Herrens, din Guds øine.

¹ Dersom du nu hører på Herrens, din Guds røst, så du akter vel på å holde alle hans bud, som jeg gir dig idag, da skal Herren din Gud heve dig høit over alle folkene på jorden. ² Og alle disse velsignelser skal komme over dig og nå dig, så sant du hører på Herrens, din Guds røst: ³ Velsignet være du i byen, og velsignet være du på marken! ⁴ Velsignet være ditt livs frukt og frukten av din jord og frukten av ditt fe, det som faller av ditt storfe, og det som fødes av ditt småfe! ⁵ Velsignet være din kurv og ditt deigtrau! ⁶ Velsignet være du i din inngang, og velsignet være du i din utgang! ⁷ Herren skal la dine fiender, som reiser sig mot dig, ligge under for dig; på én vei skal de dra ut mot dig, og på syv veier skal de flykte for dig. ⁸ Herren skal byde velsignelsen å være hos dig i dine lader og å følge dig i alt det du tar dig fore, og han skal velsigne dig i det land Herren din Gud gir dig. ⁹ Herren skal gjøre dig til et hellig folk for sig, som han har tilsvoret dig, såfremt du tar vare på Herrens, din Guds bud og vandrer på hans veier. ¹⁰ Og alle folkene på jorden skal se at du er kalt med Herrens navn, og de skal reddes for dig. ¹¹ Herren skal gi dig overflod på alt som godt er, både av ditt livs frukt og av frukten av ditt fe og av frukten av din jord i det land som Herren tilsvor dine fedre å ville gi dig. ¹² Herren skal lukke op for dig sitt rike forrådshus, himmelen, og gi ditt land regn i rette tid og velsigne alt dine henders arbeid; og du skal låne til mange folk, men selv skal du ikke trenge til å låne av nogen. ¹³ Herren skal gjøre dig til hode og ikke til hale; og du skal alltid være ovenpå og aldri være under, såfremt du hører på Herrens, din Guds bud, som jeg idag byder dig å ta vare på og holde, ¹⁴ og såfremt du ikke viker av fra noget av de ord jeg legger frem for eder idag, hverken til høire eller til venstre, så du følger andre guder og dyrker dem. ¹⁵ Men dersom du ikke hører på Herrens, din Guds røst, så du akter vel på å holde alle hans bud og hans lover, som jeg gir dig idag, da skal alle disse forbannelser komme over dig og nå dig:

²⁷ Herren skal slå dig med Egyptens bylder, med svuller og med skabb og utslett, så du ikke skal kunne læges.

⁵⁸ Dersom du ikke gir akt på å holde alle ordene i denne lov, de som står skrevet i denne bok - dersom du ikke frykter dette herlige og forferdelige navn: Herren din Gud,

⁶⁰ Han skal la alle Egyptens sykdommer, som du gruer for, komme over dig, og de skal henge ved dig.

³³ Så vil jeg gjøre fordi de har forlatt mig og tilbedt Astarte, sidoniernes guddom, og Kamos, Moabs gud, og Milkom, Ammons barns gud, og ikke vandret på mine veier og ikke gjort hvad rett er i mine øine, og ikke holdt mine lover og bud, således som hans far David gjorde.

³⁸ Og hvis du hører på alt det jeg byder dig, og vandrer på mine veier og gjør hvad rett er i mine øine, så du holder mine lover og bud, således som min tjener David gjorde, så vil jeg være med dig og bygge dig et hus som står fast, likesom jeg gjorde for David, og jeg vil gi dig Israel.

⁵ Vend tilbake og si til Esekias, mitt folks fyrste: Så sier Herren, din far Davids Gud: Jeg har hørt din bønn, jeg har sett dine tårer. Se, jeg vil helbrede dig; på den tredje dag skal du gå op til Herrens hus.

² Han gjorde hvad rett var i Herrens øine, og vandret i alle deler på sin far Davids vei; han vek ikke av hverken til høire eller til venstre.

¹⁸ For han sårer, og han forbinder; han slår, og hans hender læger.

³ Herren skal verge ham og holde ham i live; han skal bli lykksalig i landet, og du skal visselig ikke overgi ham til hans fienders mordlyst. ⁴ Herren skal understøtte ham på sykesengen; hele hans leie forvandler du i hans sykdom.

³ Han som forlater all din misgjerning, som læger alle dine sykdommer,

³ Han helbreder dem som har et sønderknust hjerte, og forbinder deres smertefulle sår.

¹⁸ Hans veier har jeg sett, og jeg vil læge ham, og jeg vil lede ham og gi ham og hans sørgende trøst.

²² Er det da ingen balsam i Gilead? Eller er det ingen læge der? Hvorfor er det ikke lagt forbinding på mitt folks datter?

⁶ Se, jeg legger forbinding og lægedom på den og læger dem, og jeg vil la dem se en overflod av fred og trygghet.

⁵ Og når en mann er rettferdig og gjør rett og rettferdighet,

¹ Kom, la oss vende om til Herren! For det er han som har sønderrevet, men han vil også læge oss; han slo, men han vil også forbinde oss.

¹¹ Se, vi priser dem salige som lider tålmodig. I har hørt om Jobs tålmod og sett den utgang som Herren gjorde; for Herren er overmåte miskunnelig og barmhjertig. ¹² Men fremfor alt, mine brødre, sverg ikke, hverken ved himmelen eller ved jorden eller nogen annen ed! men eders ja være ja, og eders nei være nei, forat I ikke skal falle under dommen! ¹³ Lider nogen iblandt eder ondt, han bede; er nogen vel til mote, han synge lovsanger. ¹⁴ Er nogen iblandt eder syk, han kalle til sig menighetens eldste, og de skal bede over ham og salve ham med olje i Herrens navn, ¹⁵ og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham op, og har han gjort synder, skal de bli ham forlatt. ¹⁶ Bekjenn derfor eders synder for hverandre og bed for hverandre, forat I kan bli lægt! En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning.

⁹ Og de drog fra Mara og kom til Elim. I Elim var det tolv vannkilder og sytti palmetrær, og de leiret sig der.

³ Og I skal øse vann med glede av frelsens kilder.

¹² Ved bekken skal det på begge dens bredder vokse op allehånde frukttrær; deres blad skal ikke visne, og deres frukt skal ikke høre op; hver måned skal de bære ny frukt; for vannet til dem går ut fra helligdommen; og deres frukt skal være til mat, og deres blad til lægedom.

¹⁷ for Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livsens vannkilder, og Gud skal tørke bort hver tåre av deres øine.

² Mellem stadens gate og elven, på begge sider, stod livsens tre, som bar frukt tolv ganger og gav sin frukt hver måned; og bladene på treet var til lægedom for folkene.