1 Samuel 2 Cross References - Norwegian

¹ Og Hanna bad og sa: Mitt hjerte fryder sig i Herren, høit er mitt horn i Herren, vidt oplatt min munn mot mine fiender, for jeg gleder mig over din frelse. ² Ingen er hellig som Herren; for det er ingen foruten dig, og det er ingen klippe som vår Gud. ³ Tal ikke så mange høie ord, la ikke frekke ord gå ut av eders munn! For en allvitende Gud er Herren, og av ham veies gjerninger. ⁴ Kjempenes bue brytes, og de snublende omgjorder sig med kraft. ⁵ De mette lar sig leie for brød, og de hungrige hører op å hungre; endog den ufruktbare føder syv barn, og den som er rik på sønner, visner bort. ⁶ Herren døder og gjør levende; han fører ned i dødsriket og fører op derfra. ⁷ Herren gjør fattig og gjør rik; han nedtrykker, og han ophøier; ⁸ han reiser den ringe av støvet, løfter den fattige av skarnet for å sette ham hos fyrster og gi ham et ærefullt sete; for Herren hører jordens støtter til, og på dem har han bygget jorderike. ⁹ Han verner sine frommes føtter, men ugudelige går til grunne i mørket; for ikke ved egen kraft er mannen sterk. ¹⁰ Forferdes skal hver den som strider mot Herren; over ham lar han det tordne i himmelen. Herren dømmer jordens ender, og han vil gi sin konge styrke og ophøie sin salvedes horn. ¹¹ Så drog Elkana hjem igjen til Rama, men gutten tjente Herren under Elis, prestens, tilsyn. ¹² Men Elis sønner var ryggesløse; de brydde sig ikke om Herren. ¹³ Sådan var prestenes adferd mot folket: Så ofte nogen kom med et offer, og kjøttet blev kokt, kom prestens dreng og hadde en gaffel med tre grener i sin hånd; ¹⁴ den stakk han ned i kjelen eller i gryten eller i pannen eller i potten, og alt det som kom op med gaffelen, tok presten til sig. Således gjorde de med alle israelitter som kom der til Silo. ¹⁵ Endog før de brente fettet, kom prestens dreng og sa til den mann som ofret: Kom hit med kjøtt til å steke for presten! Han tar ikke imot kokt kjøtt av dig, bare rått. ¹⁶ Så sa mannen til ham: Først må fettet brennes; siden kan du ta for dig efter som du har lyst til. Da svarte han: Nei, nu straks skal du komme med det; ellers tar jeg det med makt. ¹⁷ Og de unge menns synd var meget stor for Herrens åsyn; for mennene ringeaktet Herrens offer. ¹⁸ Men Samuel tjente for Herrens åsyn - en ung gutt klædd i en livkjortel av lerret. ¹⁹ Og hans mor gjorde hvert år en liten kappe til ham; den hadde hun med til ham, når hun drog op med sin mann for å bære frem det årlige offer. ²⁰ Da velsignet Eli Elkana og hans hustru og sa: Herren gi dig barn igjen med denne kvinne istedenfor ham som hun bad om for Herren! Så drog de hjem igjen. ²¹ Og Herren så til Hanna, og hun blev fruktsommelig og fødte tre sønner og to døtre; men gutten Samuel vokste op hos Herren. ²² Eli var meget gammel, og når han hørte om alt det hans sønner gjorde mot hele Israel, og at de lå hos de kvinner som gjorde tjeneste ved inngangen til sammenkomstens telt, ²³ sa han til dem: Hvorfor gjør I således? Jeg hører av hele folket her at eders adferd er ond. ²⁴ Ikke så, mine sønner! Det rykte jeg hører, er ikke godt; I forfører Herrens folk. ²⁵ Når en mann synder mot en annen mann, skal Gud* dømme ham; men når en mann synder mot Herren, hvem skal da bede for ham? Men de hørte ikke på det deres far sa; for det var Herrens vilje å la dem dø. / {* øvrigheten, 2MO 21, 6.} ²⁶ Men gutten Samuel gikk frem i alder og i yndest både hos Herren og hos mennesker. ²⁷ Og det kom en Guds mann til Eli, og sa til ham: Så sier Herren: Har jeg ikke åpenbaret mig for din fars hus, da de var i Egypten og måtte tjene Faraos hus? ²⁸ Og jeg valgte ham blandt alle Israels stammer til prest for mig, til å ofre på mitt alter, brenne røkelse, bære livkjortel for mitt åsyn, og jeg gav din fars hus alle Israels barns ildoffer. ²⁹ Hvorfor treder I mitt slaktoffer og mitt matoffer under føtter, de offer som jeg har påbudt i min bolig? Og du ærer dine sønner mere enn mig, idet I mesker eder med det beste av hver offergave som mitt folk, Israel, bærer frem. ³⁰ Derfor lyder ordet fra Herren, Israels Gud: Vel har jeg sagt: Ditt hus og din fars hus skal ferdes for mitt åsyn til evig tid. Men nu lyder Herrens ord: Det være langt fra mig! Dem som ærer mig, vil jeg ære, og de som ringeakter mig, skal bli til skamme. ³¹ Se, dager skal komme da jeg avhugger din arm og din fars ætts arm, så ingen i din ætt skal bli gammel. ³² Og du skal skue trengsel for Guds bolig tross alt det gode han gjør mot Israel, og det skal aldri finnes nogen gammel i ditt hus. ³³ Dog vil jeg ikke utrydde hver mann av din ætt fra mitt alter, så jeg lar dine øine slukne og din sjel vansmekte; men alle som vokser op i ditt hus, skal dø i sine manndomsår. ³⁴ Og til tegn på dette skal du ha det som skal ramme begge dine sønner, Hofni og Pinehas: De skal begge dø på en dag. ³⁵ Og jeg vil opreise for mig en trofast prest: han skal gjøre efter min hu og min vilje, og jeg vil bygge ham et hus som blir stående, og han skal ferdes for min salvedes åsyn alle dager. ³⁶ Og enhver som er igjen av ditt hus, skal komme og bøie sig for ham for å få en sølvskilling og et brød og si: Kjære, sett mig i et av presteembedene, sa jeg kan få et stykke brød å ete!

¹ Da sang Moses og Israels barn denne sang for Herren: Jeg vil lovsynge Herren, for han er høit ophøiet; hest og mann styrtet han i havet.

²¹ Og Mirjam sang fore: Lovsyng Herren, for han er høit ophøiet; hest og mann styrtet han i havet.

¹ Dengang sang Debora og Barak Abinoams sønn, denne sang: ² Lov Herren, fordi fyrstene i Israel gikk først i striden fordi folket møtte villig frem!

¹ Og Hanna bad og sa: Mitt hjerte fryder sig i Herren, høit er mitt horn i Herren, vidt oplatt min munn mot mine fiender, for jeg gleder mig over din frelse. ² Ingen er hellig som Herren; for det er ingen foruten dig, og det er ingen klippe som vår Gud. ³ Tal ikke så mange høie ord, la ikke frekke ord gå ut av eders munn! For en allvitende Gud er Herren, og av ham veies gjerninger. ⁴ Kjempenes bue brytes, og de snublende omgjorder sig med kraft. ⁵ De mette lar sig leie for brød, og de hungrige hører op å hungre; endog den ufruktbare føder syv barn, og den som er rik på sønner, visner bort. ⁶ Herren døder og gjør levende; han fører ned i dødsriket og fører op derfra. ⁷ Herren gjør fattig og gjør rik; han nedtrykker, og han ophøier; ⁸ han reiser den ringe av støvet, løfter den fattige av skarnet for å sette ham hos fyrster og gi ham et ærefullt sete; for Herren hører jordens støtter til, og på dem har han bygget jorderike. ⁹ Han verner sine frommes føtter, men ugudelige går til grunne i mørket; for ikke ved egen kraft er mannen sterk. ¹⁰ Forferdes skal hver den som strider mot Herren; over ham lar han det tordne i himmelen. Herren dømmer jordens ender, og han vil gi sin konge styrke og ophøie sin salvedes horn.

¹⁷ og Mattanja, sønn av Mika, sønn av Sabdi, sønn av Asaf, lederen av sangen, som istemte lovsangen ved bønnen, og Bakbukja, den av hans brødre som var næst efter ham, og Abda, sønn av Sammua, sønn av Galal, sønn av Jeditun.

¹⁴ Vær mig nådig, Herre! Se det jeg må lide av dem som hater mig, du som løfter mig op fra dødens porter,

⁵ forat ikke min fiende skal si: Jeg fikk overhånd over ham, forat ikke mine motstandere skal fryde sig når jeg vakler!

² Og han sa: Herre, jeg har dig hjertelig kjær, min styrke!

⁵ Han gi dig efter ditt hjerte og fullbyrde alt ditt råd!

⁹ Da skal min sjel glede sig i Herren, fryde sig i hans frelse;

¹⁵ Så vil jeg lære overtredere dine veier, og syndere skal omvende sig til dig.

⁸ Min munn er full av din pris, hele dagen av din herlighet.

¹⁰ Men jeg vil forkynne det evindelig, jeg vil lovsynge Jakobs Gud.

¹⁷ I ditt navn skal de fryde sig hele dagen, og ved din rettferdighet blir de ophøiet.

²⁴ Men jeg vil sønderknuse hans motstandere for hans åsyn og slå dem som hater ham.

¹⁰ For se, dine fiender, Herre, for se, dine fiender forgår; alle de som gjør urett, blir adspredt.

⁸ Hans hjerte er trygt; han frykter ikke, inntil han ser med lyst på sine fiender. ⁹ Han har strødd ut, han har gitt de fattige; hans rettferdighet står fast evindelig, hans horn skal ophøies med ære.

¹⁴ Herren er min styrke og lovsang, og han blev mig til frelse.

² Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke; for Herren, Israels Gud, er min styrke og lovsang, og han blev mig til frelse. ³ Og I skal øse vann med glede av frelsens kilder.

¹ En bønn av profeten Habakuk; efter Sjigjonot*. / {* SLM 7, 1.}

¹⁸ Men jeg vil fryde mig i Herren, jeg vil juble i min frelses Gud.

⁴⁶ Da sa Maria: Min sjel ophøier Herren, ⁴⁷ og min ånd fryder sig i Gud, min frelser, ⁴⁸ han som har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nu av skal alle slekter prise mig salig, ⁴⁹ fordi han har gjort store ting imot mig, han, den mektige, og hellig er hans navn, ⁵⁰ og hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham. ⁵¹ Han gjorde veldig verk med sin arm, han adspredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanke; ⁵² han støtte stormenn fra deres høiseter og ophøiet de små; ⁵³ hungrige mettet han med gode gaver, og rikmenn lot han gå bort med tomme hender. ⁵⁴ Han tok sig av Israel, sin tjener, for å komme miskunn i hu ⁵⁵ - således som han talte til våre fedre - mot Abraham og hans ætt til evig tid. ⁵⁶ Og Maria blev hos henne omkring tre måneder, og vendte så hjem igjen til sitt hus.

⁶⁹ Og han opreiste oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus,

¹¹ ja, ikke bare det, men vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus, ved hvem vi nu har fått forlikelsen.

³ For vi er de omskårne, vi som tjener Gud i hans Ånd og roser oss i Kristus Jesus og ikke setter vår lit til kjød,

⁴ Gled eder i Herren alltid! atter vil jeg si: Gled eder!

⁶ Vær ikke bekymret for noget, men la i alle ting eders begjæringer komme frem for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse;

⁸ han som I ikke har kjent og dog elsker, han som I nu ikke ser og dog tror på, og derfor fryder I eder med en usigelig og herliggjort glede,

²⁰ Fryd dig over den, du himmel, og I hellige, og I apostler og profeter, fordi Gud har holdt dom over den for eder!

¹¹ Herre, hvem er som du blandt gudene? Hvem er som du herliggjort i hellighet, forferdelig å love, underfull i gjerning?

² Tal til hele Israels barns menighet og si til dem: I skal være hellige; for jeg, Herren eders Gud, er hellig.

²⁴ Herre, Herre! Du har begynt å la din tjener se din storhet og din sterke hånd; for hvor er det en gud i himmelen og på jorden som kan gjøre sådanne gjerninger og storverk som du?

³⁵ Du har fått se alt dette, forat du skal vite at Herren han er Gud, og ingen uten han alene.

⁴ Klippen! - fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.

²⁰ Og han sa: Jeg vil skjule mitt åsyn for dem, jeg vil se hvad ende det vil ta med dem; for en vrang slekt er de, barn i hvem det ingen troskap er.

³⁰ Hvorledes kunde én forfølge tusen, og to drive ti tusen på flukt, hvis ikke deres klippe hadde solgt dem, og Herren overgitt dem? ³¹ For deres klippe er ikke som vår klippe - det kan våre fiender selv vidne!

³⁹ Nu ser I at det er mig, og at der er ingen Gud foruten mig. Jeg gjør død og gjør levende, jeg sårer, og jeg læger, og det er ingen som redder av min hånd.

³² For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe foruten vår Gud?

³ Vær mig en klippe til bolig, dit jeg alltid kan gå, du som har fastsatt frelse for mig! For du er min klippe og min festning.

¹⁹ Og din rettferdighet, Gud, når til det høie; du som har gjort store ting, Gud, hvem er som du?

²⁵ Hvem har jeg ellers i himmelen? Og når jeg har dig, har jeg ikke lyst til noget på jorden.

⁸ Ingen er som du blandt gudene, Herre, og intet er som dine gjerninger.

⁶ Og himlene priser din underfulle gjerning, Herre, og din trofasthet prises i de helliges forsamling.

⁸ en Gud, såre forferdelig i de helliges hemmelige råd og fryktelig for alle dem som er omkring ham?

⁵ Ophøi Herren vår Gud, og kast eder ned for hans føtters skammel! Hellig er han.

⁹ Ophøi Herren vår Gud, og kast eder ned for hans hellige berg! For hellig er Herren vår Gud.

⁹ Han har sendt sitt folk forløsning, han har fastsatt sin pakt for evig tid; hans navn er hellig og forferdelig.

³ Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud; all jorden er full av hans herlighet.

¹⁸ Hvem vil I da ligne Gud med? Og hvad for et billede vil I sette ved siden av ham?

¹⁰ I er mine vidner, sier Herren, og min tjener, som jeg har utvalgt, forat I skal kjenne og tro mig og forstå at jeg er Gud*; før mig er ingen gud blitt til, og efter mig skal det ingen komme. / {* 5MO 32, 39.} ¹¹ Jeg, jeg er Herren, og foruten mig er det ingen frelser.

⁶ Så sier Herren, Israels konge og gjenløser, Herren, hærskarenes Gud: Jeg er den første, og jeg er den siste, og foruten mig er det ingen Gud.

⁸ Frykt ikke og forferdes ikke! Har jeg ikke for lenge siden latt dig høre det og forkynt dig det? I er mine vidner. Er det nogen Gud foruten mig? Det er ingen klippe, jeg kjenner ingen.

¹⁵ For så sier den Høie, den Ophøiede, han som troner evindelig, og hvis navn er hellig: I det høie og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøiet i ånden, for å gjenoplive de nedbøiedes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende.

⁶ Det er ingen som du, Herre! Stor er du, og stort er ditt navn ved ditt velde.

⁸ salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.

⁴ For alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom, forat vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som skriftene gir.

¹⁶ for det er skrevet: I skal være hellige; for jeg er hellig.

⁷ Men Herren sa til Samuel: Se ikke på hans utseende og på hans høie vekst! For jeg har forkastet ham; jeg ser ikke på hvad mennesket ser på, for mennesket ser på det utvortes, men Herren ser på hjertet.

³⁹ så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor, og du vil tilgi og gripe inn og gi hver mann efter alle hans gjerninger, fordi du kjenner hans hjerte - for du alene kjenner alle menneskebarns hjerte -

⁶ - la Gud veie mig på rettferds vektskål, og han skal se at jeg er uten skyld -

²¹ Dersom vi hadde glemt vår Guds navn og utbredt våre hender til en fremmed gud,

⁴ De utgyder en strøm av ord, de fører frekk tale; alle de som gjør urett, taler store ord.

⁷ Og de sier: Herren ser ikke, og Jakobs Gud gir ikke akt. ⁸ Gi dog akt, I ufornuftige blandt folket, og I dårer, når vil I bli kloke? ⁹ Mon han som planter øret, ikke skulde høre? Mon han som skaper øiet, ikke skulde se? ¹⁰ Mon han som refser hedningene, ikke skulde straffe, han som gir menneskene forstand?

⁵ Vår Herre er stor og rik på kraft; på hans forstand er det intet mål.

⁷ Den rettferdiges sti er jevn; du jevner den rettferdiges vei.

²³ Hvem har du hånet og spottet, og mot hvem har du løftet din røst? Du har løftet dine øine til det høie, mot Israels Hellige.

¹⁰ Jeg, Herren, ransaker hjerter og prøver nyrer og gir enhver efter hans ferd, efter frukten av hans gjerninger.

³⁰ Da tok kongen til orde og sa: Er ikke dette det store Babel, som jeg har bygget til kongesete ved min veldige makt og til ære for min herlighet? ³¹ Før kongen ennu hadde talt ut, kom det brått en røst fra himmelen: Til dig, kong Nebukadnesar, sies nu dette ord: Riket er tatt fra dig,

³⁷ Nu priser og ophøier og ærer jeg, Nebukadnesar, himmelens konge; for alle hans gjerninger er sannhet, og hans stier rettferdighet, og dem som ferdes i overmot, makter han å ydmyke.

²⁷ Tekel: Veid er du på vektskål og funnet for lett.

¹³ Eders ord har vært sterke mot mig, sier Herren. Og I sier: Hvad har vi sagt oss imellem mot dig?

¹² For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noget tveegget sverd og trenger igjennem, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd,

¹⁵ for å holde dom over alle og refse alle de ugudelige for alle de ugudelige gjerninger som de gjorde, og for alle de hårde ord som de talte mot ham, de ugudelige syndere. ¹⁶ Disse er folk som knurrer og klager over sin skjebne, enda de farer frem efter sine lyster, og deres munn taler skrytende ord, enda de smigrer for folk for vinnings skyld.

²³ Og hennes barn vil jeg rykke bort ved død, og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som ransaker nyrer og hjerter, og jeg vil gi hver av eder efter hans gjerninger.

¹⁵ Deres sverd skal komme i deres eget hjerte, og deres buer skal sønderbrytes.

¹⁷ For de ugudeliges armer skal sønderbrytes, men Herren støtter de rettferdige.

⁹ Kom, se Herrens gjerninger, som har gjort ødeleggelse på jorden!

³ Og han reiste sin hytte i Salem og sin bolig på Sion.

⁴ Den som ikke synker i kne blandt fangene, skal falle blandt de drepte. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, og ennu er hans hånd rakt ut.

¹⁰ om I så slo hele kaldeernes hær som strider mot eder, og det bare blev nogen hårdt sårede tilbake iblandt dem, så skulde disse stå op, hver i sitt telt, og brenne denne by op med ild.

⁹ forfulgt, men ikke opgitt, nedslått, men ikke tilintetgjort - ¹⁰ alltid bærende Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.

⁹ og han sa til mig: Min nåde er dig nok; for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose mig av min skrøpelighet, forat Kristi kraft kan bo i mig.

¹⁴ Så stå da omgjordet om eders lend med sannhet, og iklædd rettferdighetens brynje,

¹³ jeg formår alt i ham som gjør mig sterk.

³⁴ slukket ilds kraft, slapp fra sverds egg, fikk styrke igjen efter sykdom, blev veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike;

⁶ og hennes medbeilerske krenket henne også sårt for å egge henne til vrede, fordi Herren hadde lukket for hennes morsliv.

²⁰ og innen året var omme, blev Hanna fruktsommelig og fødte en sønn, og kalte ham Samuel*; for [sa hun] jeg har bedt Herren om ham. / {* for han er utbedt og jeg bønnhørt av Gud.}

¹⁰ Frykt Herren, I hans hellige! For intet fattes dem som frykter ham.

⁹ han som lar den ufruktbare hustru bo som glad barnemor! Halleluja!

¹ Rop med fryd, du ufruktbare, som ikke fødte! Bryt ut i fryderop og juble, du som ikke var i barnsnød! For den enslige kvinnes barn er flere enn hennes som har mann, sier Herren.

⁹ Selv den mor som har født syv sønner, vansmekter og utånder sin sjel; hennes sol går ned mens det ennu er dag; hun blir til spott og skam. Og resten av dem vil jeg overgi til deres fienders sverd, sier Herren.

⁵³ hungrige mettet han med gode gaver, og rikmenn lot han gå bort med tomme hender.

²⁵ Men Abraham sa: Sønn! kom i hu at du fikk ditt gode i din levetid, og Lasarus likeså det onde! men nu trøstes han her, og du pines.

²⁷ for det er skrevet: Vær glad, du ufruktbare, du som ikke føder! bryt ut og rop, du som ikke har veer! for den enslige kvinnes barn er mange flere enn hennes som har mannen.

³ Men David svarte med en ed: Din far vet meget vel at jeg har funnet nåde for dine øine, og derfor tenker han som så: Jonatan må ikke få vite dette, forat han ikke skal bli bedrøvet. Men så sant Herren lever, og så sant du lever: Det er bare et skritt mellem mig og døden.

⁷ Da Israels konge hadde lest brevet, sønderrev han sine klær og sa: Er jeg Gud, så jeg kan døde og gjøre levende, siden han sender bud til mig og vil at jeg skal fri en mann fra hans spedalskhet? Nu ser I vel grant at han søker en leilighet til strid med mig.

¹⁸ For han sårer, og han forbinder; han slår, og hans hender læger.

²⁰ Lovet være Herren dag efter dag! Legger man byrde på oss, så er Gud vår frelser. Sela.

³ Dødens rep hadde omspent mig, og dødsrikets angster hadde funnet mig; nød og sorg fant jeg.

¹⁹ Dine døde skal bli levende, mine lik skal opstå; våkn op og juble, I som bor i støvet! For dugg over grønne urter er din dugg, og jorden gir dødninger tilbake til livet.

¹ Kom, la oss vende om til Herren! For det er han som har sønderrevet, men han vil også læge oss; han slo, men han vil også forbinde oss. ² Han vil gjøre oss levende efter to dager; på den tredje dag vil han opreise oss, og vi skal leve for hans åsyn.

² Og Jonas bad til Herren sin Gud fra fiskens buk ³ og sa: Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte mig; fra dødsrikets skjød ropte jeg, du hørte min røst. ⁴ Du kastet mig i dypet, midt i havet, og vannstrømmer omgav mig; alle dine brenninger og dine bølger gikk over mig. ⁵ Jeg tenkte: Jeg er støtt bort fra dine øine. Men jeg skal atter skue op til ditt hellige tempel. ⁶ Vannene omringet mig like til sjelen, dypet omgav mig, tang innhyllet mitt hode,

⁴⁰ For likesom Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk, således skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens skjød.

²⁵ Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den time kommer, og er nu, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve. ²⁶ For likesom Faderen har liv i sig selv, således har han også gitt Sønnen å ha liv i sig selv, ²⁷ og han har gitt ham makt til å holde dom, fordi han er en menneskesønn. ²⁸ Undre eder ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst, ²⁹ og de skal gå ut, de som har gjort godt, til livets opstandelse, de som har gjort ondt, til dommens opstandelse.

²⁵ Jesus sa til henne: Jeg er opstandelsen og livet; den som tror på mig, om han enn dør, skal han dog leve,

⁹ ja, vi hadde opgjort med oss selv at vi måtte dø, forat vi ikke skulde sette vår lit til oss selv, men til Gud, som opvekker de døde, ¹⁰ han som fridde oss og frir oss fra slik en død, han som vi har det håp til at han og herefter vil fri oss derfra,

¹⁸ Frykt ikke! jeg er den første og den siste og den levende; og jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og til dødsriket.

¹⁷ Si da ikke ved dig selv: Det er min kraft og min sterke hånd som har vunnet mig denne rikdom, ¹⁸ men kom Herren din Gud i hu! For det er han som gir dig kraft til å vinne dig rikdom, fordi han vil holde sin pakt som han tilsvor dine fedre, således som det kan sees på denne dag.

²¹ og sa: Naken kom jeg av min mors liv, og naken skal jeg vende dit tilbake. Herren gav, og Herren tok; Herrens navn være lovet!

¹¹ som ophøier de ringe og lar de sørgende nå frem til frelse,

⁷ For ikke fra øst eller fra vest, ei heller fra fjellenes ørken* - / {* nemlig: kommer vår frelse.}

¹⁰ For jeg eter aske som brød og blander min drikk med gråt

¹² For Herren, hærskarenes Gud, har satt en dag til dom over alt stolt og høit og over alt ophøiet, så det blir ydmyket,

⁹ Men den ringe bror rose sig av sin høihet, ¹⁰ og den rike av sin ringhet; for han skal forgå som blomst på gress;

¹⁰ Ydmyk eder for Herren, og han skal ophøie eder!

¹⁴ Da sendte Farao bud og lot Josef kalle, og de førte ham skyndsomt ut av fengslet; og han lot sig rake og skiftet klær og trådte frem for Farao.

⁴⁰ Du skal forestå mitt hus, og hele mitt folk skal rette sig efter ditt ord; bare tronen vil jeg ha fremfor dig.

¹⁷ Samuel sa: Da du var ringe i dine egne øine, blev du hode for Israels stammer, og Herren salvet dig til konge over Israel.

⁸ Derfor skal du si således til min tjener David: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg tok dig fra havnegangen, hvor du gikk bak fårene, forat du skulde være fyrste over mitt folk Israel.

⁸ Og han tok sig et potteskår og skrapte sig med, der han satt midt i asken.

⁶ Han lar ikke en ugudelig leve, og de undertrykte hjelper han til deres rett. ⁷ Han tar ikke sine øine fra de rettferdige, og hos konger på tronen lar han dem sitte all deres tid høit hedret.

⁴ Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Si frem hvis du vet det! ⁵ Hvem fastsatte vel dens mål? Vet du det? Eller hvem spente målesnor ut over den? ⁶ Hvor blev dens støtter rammet ned, eller hvem la dens hjørnesten,

¹⁰ Og Herren gjorde ende på Jobs ulykke, da han bad for sine venner; og Herren øket alt det Job hadde hatt, til det dobbelte. ¹¹ Og alle hans brødre kom til ham, og alle hans søstre og alle som hadde kjent ham før, og de åt med ham i hans hus og viste ham medynk og trøstet ham for all den ulykke Herren hadde latt komme over ham; og de gav ham hver en kesitte* og hver en gullring. / {* 1MO 33, 19.} ¹² Og Herren velsignet Jobs siste dager mere enn hans første*, og han fikk fjorten tusen får og seks tusen kameler og tusen par okser og tusen aseninner. / {* JBS 1, 3; 8, 7.}

² For han har grunnlagt den på hav og stilt den fast på strømmer.

²⁵ Jeg sier: Min Gud, ta mig ikke bort midt i mine dager! Dine år varer fra slekt til slekt.

⁵ Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.

⁷ som reiser den ringe av støvet, ophøier den fattige av skarnet ⁸ for å sette ham hos fyrster, hos sitt folks fyrster,

¹⁴ for fra fengslet kommer den ene ut og blir konge*; den andre blir fattig, enda han er født i sitt kongedømme. / {* som Josef; 1MO 41, 41 fg.}

⁴⁸ Derefter gjorde kongen Daniel til en stor mann, og han gav ham mange store gaver og satte ham til herre over hele landskapet Babel og til øverste forstander for alle Babels vismenn.

¹⁷ Dette budskap har sin grunn i vekternes rådslutning, og sådan er de helliges avgjørelser i denne sak, forat alle som lever, skal sanne at den Høieste har makt over kongedømmet blandt menneskene og gir det til den han vil, og setter den ringeste av menneskene til å råde over det.

³ Og over dem satte han tre riksråder, og av dem var Daniel den ene; for dem skulde satrapene avlegge regnskap, så kongen ikke skulde lide noget tap.

⁵¹ Han gjorde veldig verk med sin arm, han adspredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanke; ⁵² han støtte stormenn fra deres høiseter og ophøiet de små;

³ han som er avglansen av hans herlighet og avbilledet av hans vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord, og som derfor, da han hadde gjort renselse for våre synder, satte sig ved Majestetens høire hånd i det høie,

⁵ Hør dog, mine elskede brødre: Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige på verdens gods, til å være rike i troen og arvinger til det rike han har lovt dem som elsker ham?

⁶ og som har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud og sin Fader, ham tilhører æren og styrken i all evighet. Amen.

²¹ Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med mig på min trone, likesom jeg og har seiret og satt mig med min Fader på hans trone.

¹⁰ og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal være konger på jorden!

⁵ Og natt skal ikke være mere, og de trenger ikke lys av lampe og lys av sol, for Gud Herren skal lyse over dem; og de skal regjere i all evighet.

³ Ja, han elsker sitt folk; alle dine* hellige er i din hånd; de ligger for din fot, de tar imot dine ord. / {* Guds.}

⁴⁹ Og David stakk sin hånd i tasken og tok frem av den en sten; den slynget han ut og traff filisteren i pannen, og stenen trengte dypt inn i hans panne, og han falt på sitt ansikt til jorden. ⁵⁰ Således vant David over filisteren med slyngen og stenen, og han slo filisteren og drepte ham, enda David ikke hadde noget sverd i sin hånd.

¹⁶ og det blir håp for den ringe, og ondskapen må lukke sin munn.

²⁴ Og du skal få se at ditt telt er trygt, og ser du over din eiendom, skal du intet savne.

¹⁶ En konge frelses ikke ved sin store makt, en helt reddes ikke ved sin store kraft. ¹⁷ Hesten er ikke å stole på til frelse, og med sin store styrke redder den ikke.

²³ Herren gjør en manns gang fast, og han har velbehag i hans vei. ²⁴ Når han snubler, faller han ikke til jorden; for Herren støtter hans hånd.

²⁸ For Herren elsker rett og forlater ikke sine fromme; til evig tid blir de bevart. Men de ugudeliges avkom utryddes.

¹¹ For han skal gi sine engler befaling om dig at de skal bevare dig på alle dine veier. ¹² De skal bære dig på hendene, forat du ikke skal støte din fot på nogen sten.

¹⁸ Når jeg sier: Min fot vakler, da holder din miskunnhet mig oppe, Herre!

¹⁰ I som elsker Herren, hat det onde! Han bevarer sine frommes sjeler; han frir dem ut av de ugudeliges hånd.

³ Han skal ingenlunde la din fot vakle, din vokter skal ingenlunde slumre.

⁵ Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høire hånd.

⁸ Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nu av og inntil evig tid.

¹⁷ Se, dette er det jeg har funnet godt og skjønt: å ete og drikke og å gjøre sig til gode til gjengjeld for alt det strev som en møier sig med under solen alle de levedager som Gud gir ham; for det er det gode som blir ham til del.

¹¹ Fremdeles så jeg under solen at det ikke er visst at de som er lette på foten, vinner i løpet, eller at heltene seirer i krigen, eller at de vise kan få sig brød, eller at de forstandige kan vinne rikdom eller de kloke finne yndest; for tid og hendelse møter dem alle.

¹⁴ Hvorfor sitter vi stille? Samle eder og la oss gå inn i de faste byer og gå til grunne der! For Herren vår Gud vil la oss gå til grunne og gi oss beskt vann å drikke fordi vi har syndet mot Herren.

²³ Så sier Herren: Den vise rose sig ikke av sin visdom, og den sterke rose sig ikke av sin styrke, den rike rose sig ikke av sin rikdom!

¹⁵ En vredes dag er den dag, en dag med nød og trengsel, en dag med omstyrtelse og ødeleggelse, en dag med mørke og mulm, en dag med skyer og skodde,

⁶ Da tok han til orde og sa til mig: Dette er Herrens ord til Serubabel: Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.

¹² men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor; der skal være gråt og tenners gnidsel.

¹² Og han sa til ham: Min venn! hvorledes er du kommet inn her og har ikke bryllupsklædning på! Men han tidde. ¹³ Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal være gråt og tenners gnidsel.

¹⁹ Men vi vet at alt det som loven sier, det taler den til dem som har loven, forat hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud,

⁵ I som ved Guds makt holdes oppe ved troen til den frelse som er ferdig til å bli åpenbaret i den siste tid.

¹⁷ Disse er vannløse brønner, skodde som drives av stormvind; mørkets natt er rede for dem.

¹ Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror - til de kalte, som er elsket i Gud Fader og bevart for Jesus Kristus:

³ I elskede! mens jeg gjorde mig all flid for å skrive til eder om vår felles frelse, så jeg mig nødt til å skrive til eder med formaning om å stride for den tro som én gang er overgitt til de hellige.

¹³ ville havsbårer som utskummer sin egen skam; villfarende stjerner, for hvem mørkets natt er rede til evig tid.

⁶ Din høire hånd, Herre, er herliggjort i kraft, din høire hånd, Herre, knuser fiender.

³¹ Måtte alle dine fiender omkomme således, Herre, og de som elsker ham, være som solen når den går frem i sin kraft! - Og landet hadde ro i firti år.

¹⁰ For mens Samuel ofret brennofferet, og filistrene rykket frem til strid mot Israel, da sendte Herren samme dag et sterkt tordenvær over filistrene og forferdet dem, så de blev slått av Israel.

³ Her står jeg! Vidne nu mot mig for Herren og for hans salvede: Er det nogen jeg har fratatt hans okse eller hans asen? Er det nogen jeg har gjort urett mot eller undertrykt? Er det nogen jeg har tatt imot gaver av, så jeg skulde lukke mine øine til for noget? Om så er, vil jeg gi eder vederlag for det.

¹³ Her er nu kongen som I har valgt - som I har bedt om; Herren har satt en konge over eder.

¹⁸ Så ropte Samuel til Herren, og samme dag sendte Herren torden og regn; da blev alt folket grepet av stor frykt for Herren og for Samuel.

²⁸ Da sa Samuel til ham: Herren har idag revet kongedømmet over Israel fra dig og gitt det til en annen, som er bedre enn du.

¹ Herren sa til Samuel: Hvor lenge vil du sørge over Saul, enda jeg har forkastet ham, så han ikke skal være konge over Israel? Fyll ditt horn med olje og gå avsted! Jeg sender dig til betlehemitten Isai, for blandt hans sønner har jeg utsett mig en til konge.

¹³ Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid.

¹⁴ Herren tordnet fra himmelen, den Høieste lot sin røst høre.

⁹ Da skal også jeg prise dig, fordi din høire hånd kan hjelpe dig.

² Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede:

⁶ Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg!

⁹ Du skal knuse dem med jernstav; som en pottemakers kar skal du sønderslå dem.

¹³ Frem av glansen foran ham fór hans skyer frem, hagl og gloende kull. ¹⁴ Og Herren tordnet i himmelen, den Høieste lot sin røst høre, hagl og gloende kull.

⁶ Måtte vi kunne juble over din frelse og løfte seiersmerket i vår Guds navn! Herren opfylle alle dine bønner!

¹ Til sangmesteren; en salme av David.

⁷ For du setter ham til velsignelse evindelig, du fryder ham med glede for ditt åsyn. ⁸ For kongen setter sin lit til Herren, og ved den Høiestes miskunnhet skal han ikke rokkes. ⁹ Din hånd skal finne alle dine fiender, din høire hånd skal finne dine avindsmenn.

⁸ Herren er deres* styrke, og han er et frelsens vern for sin salvede. / {* d.e. sitt folks.}

⁷ Din trone, Gud, står fast evindelig og alltid; rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav.

¹ En salme av Asaf. Den Allmektige, Gud Herren, taler og kaller på jorden fra solens opgang til dens nedgang. ² Fra Sion, skjønnhetens krone, stråler Gud frem. ³ Vår Gud kommer og skal ikke tie; ild fortærer for hans åsyn, og omkring ham stormer det sterkt. ⁴ Han kaller på himmelen der oppe og på jorden for å dømme sitt folk: ⁵ Samle til mig mine fromme, som har inngått pakt med mig om offer! ⁶ Og himmelen kunngjør hans rettferdighet; for Gud er den som skal dømme. Sela.

¹ Til sangmesteren; av David; en salme, en sang. ² Gud reiser sig, hans fiender spredes, og de som hater ham, flyr for hans åsyn.

⁹ Men du er høi til evig tid, Herre! ¹⁰ For se, dine fiender, Herre, for se, dine fiender forgår; alle de som gjør urett, blir adspredt.

¹³ for Herrens åsyn; for han kommer, han kommer for å dømme jorden; han skal dømme jorderike i rettferdighet og folkene i sin trofasthet.

⁹ for Herrens åsyn, for han kommer for å dømme jorden; han skal dømme jorderike med rettferdighet og folkene med rettvishet.

¹⁴ og han har ophøiet et horn for sitt folk til en lovsang for alle sine fromme, for Israels barn, det folk som er ham nær. Halleluja!

⁹ Gled dig, du unge, i din ungdom og la ditt hjerte være vel til mote i din ungdoms dager og vandre på ditt hjertes veier og efter det dine øine ser! Men vit at for alt dette vil Gud føre dig frem for dommen.

¹⁴ For hver gjerning vil Gud føre frem for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.

¹ Se, med rettferdighet skal kongen regjere, og fyrstene skal styre efter rett,

²⁴ Bare i Herren, skal de si om mig, er rettferdighet og styrke; til ham skal de komme, og til skamme skal de bli alle de som brenner av harme mot ham.

³¹ Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. ³² Og alle folkeslag skal samles for hans åsyn, og han skal skille dem fra hverandre, likesom hyrden skiller fårene fra gjetene,

³⁴ Da skal kongen si til dem ved sin høire side: Kom hit, I min Faders velsignede! arv det rike som er beredt eder fra verdens grunnvoll blev lagt!

¹⁸ Og Jesus trådte frem, talte til dem og sa: Mig er gitt all makt i himmel og på jord;

²⁷ Men disse mine fiender som ikke vilde at jeg skulde være konge over dem, før dem hit og hugg dem ned for mine øine!

²¹ For likesom Faderen opvekker de døde og gjør levende, således gjør også Sønnen levende hvem han vil. ²² For Faderen dømmer heller ikke nogen, men har gitt Sønnen hele dommen,

²⁷ ja i sannhet, i denne by samlet de sig mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus med hedningene og Israels folk,

³⁸ hvorledes Gud salvet Jesus fra Nasaret med den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle som var overveldet av djevelen, fordi Gud var med ham.

¹⁰ Men du, hvorfor dømmer du din bror? eller du, hvorfor ringeakter du din bror? vi skal jo alle stilles frem for Guds domstol. ¹¹ For det er skrevet: Så sant jeg lever, sier Herren, for mig skal hvert kne bøie sig, og hver tunge skal prise Gud. ¹² Så skal da hver av oss gjøre Gud regnskap for sig selv.

¹⁰ For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, forat enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, efter det som han har gjort, enten godt eller ondt.

¹¹ Og jeg så en stor hvit trone, og ham som satt på den; og for hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det blev ikke funnet sted for dem. ¹² Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker blev åpnet; og en annen bok blev åpnet, som er livsens bok; og de døde blev dømt efter det som var skrevet i bøkene, efter sine gjerninger. ¹³ Og havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var i dem; og de blev dømt, enhver efter sine gjerninger. ¹⁴ Og døden og dødsriket blev kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen. ¹⁵ Og hvis nogen ikke fantes opskrevet i livsens bok, da blev han kastet i ildsjøen.

¹⁹ Morgenen efter stod de tidlig op og tilbad for Herrens åsyn; så vendte de tilbake og kom hjem igjen til Rama. Og Elkana holdt sig til Hanna, sin hustru, og Herren kom henne i hu;

²⁸ Og nu gir jeg ham tilbake til Herren for all den tid han er til; det var for Herrens skyld jeg bad om ham. Og de tilbad Herren der.

¹⁸ Men Samuel tjente for Herrens åsyn - en ung gutt klædd i en livkjortel av lerret.

¹ Gutten Samuel tjente Herren under Elis tilsyn, og Herrens ord var dyrt i de dager; av syner var der lite.

¹⁵ Samuel blev liggende til om morgenen; da åpnet han døren til Herrens hus, men han vågde ikke å fortelle synet til Eli.

¹³ Det er stått frem ugudelige menn av din midte, og de har forført innbyggerne i sin by og sagt: La oss gå bort og dyrke andre guder - sådanne som I ikke kjenner -

¹⁰ og da hele denne slekt var samlet til sine fedre, og det efter dem var vokset op en annen slekt, som ikke kjente Herren, og heller ikke de gjerninger han hadde gjort for Israel,

²² Mens de nu gjorde sig til gode, kom mennene i byen, ugudelige folk som de var, og omringet huset; de banket sterkt på døren og ropte til den gamle mann som eide huset: La den mann som har tatt inn i ditt hus, komme ut, så vi kan få vår vilje med ham!

⁷ Samuel kjente ennu ikke Herren; for Herrens ord var ennu ikke åpenbaret for ham.

²⁷ Men nogen ugudelige mennesker sa: Hvad hjelp skal denne kunne gi oss? Og de ringeaktet ham og kom ikke med gaver til ham; men han lot som han ikke merket det.

¹⁷ Tenk nu efter, så du vet hvad du skal gjøre! For ulykken henger over vår herre og hele hans hus, og selv er han et ondt menneske, så ingen kan tale til ham.

¹⁰ og la to onde menn sitte midt imot ham, sa de kan vidne mot ham og si: Du har bannet Gud og kongen. Før ham så ut og sten ham ihjel!

¹³ og de to onde menn kom og satte sig midt imot ham; og de onde menn vidnet mot Nabot i folkets påhør og sa: Nabot har bannet Gud og kongen. Og de førte ham utenfor byen og stenet ham ihjel.

⁸ Prestene sa ikke: Hvor er Herren? Og de som syslet med loven, kjente mig ikke, og hyrdene falt fra mig, og profetene spådde ved Ba'al og fulgte dem som ikke kan hjelpe*. / {* d.e. avgudene.}

⁶ Du bor midt i svik; i sin svik vil de ikke kjenne mig, sier Herren.

¹⁶ Han hjalp den elendige og fattige til hans rett; da gikk det vel. Er ikke dette å kjenne mig? sier Herren.

⁶ Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap; fordi du har forkastet kunnskapen, forkaster jeg dig, så du ikke skal tjene mig som prest; du glemte din Guds lov, derfor vil også jeg glemme dine barn. ⁷ Jo flere de blev, dess mere syndet de mot mig; deres ære vil jeg skifte om til skam. ⁸ Av mitt folks synd lever de, og efter deres misgjerning higer de*. / {* Prestene nærer sig av syndofferne og ønsker derfor at folket skal synde rett meget.} ⁹ Derfor skal det gå med presten som med folket, og jeg vil hjemsøke ham for hans ferd og gi ham like for hans gjerninger.

¹ Og nu kommer dette bud til eder, I prester! ² Dersom I ikke vil høre og ikke legge eder det* på hjerte, så I gir mitt navn ære, sier Herren, hærskarenes Gud, så vil jeg sende forbannelsen mot eder og forbanne eders velsignelser; ja, jeg har alt forbannet dem, fordi I ikke legger eder det på hjerte. / {* MLK 1, 6 fg.} ³ Se, jeg forbanner eders ætt og kaster møkk i ansiktet på eder, møkk av eders høitidsoffere*; og I skal selv bli kastet op i den. / {* 2MO 29, 14.} ⁴ Da skal I kjenne at jeg har sendt eder dette bud, forat det skal være min pakt med Levi, sier Herren, hærskarenes Gud. ⁵ Den pakt jeg hadde med ham, lovte ham liv og lykke; det gav jeg ham forat han skulde frykte mig, og han fryktet mig og var forferdet for mitt navn. ⁶ Sannhets lov var i hans munn, og urett blev ikke funnet på hans leber; i fred og ærlighet vandret han med mig, og mange omvendte han fra misgjerning. ⁷ For en prests leber skal holde fast ved kunnskap, og lov skal hentes fra hans munn; for han er Herrens, hærskarenes Guds sendebud. ⁸ Men I har veket av fra veien og har fått mange til å støte an mot loven; I har fordervet Levi-pakten, sier Herren, hærskarenes Gud. ⁹ Derfor har også jeg gjort eder foraktet og ringe i alt folkets øine, fordi I ikke akter på mine veier, men gjør forskjell på folk for loven*. / {* d.e. når I skal dømme efter loven.}

⁵⁵ Og I kjenner ham ikke, men jeg kjenner ham; og om jeg sier at jeg ikke kjenner ham, da blir jeg en løgner som I. Men jeg kjenner ham og holder hans ord.

³ Og dette skal de gjøre fordi de ikke kjenner Faderen og heller ikke mig.

³ og dette er det evige liv at de kjenner dig, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.

²¹ fordi de, enda de kjente Gud, dog ikke æret eller takket ham som Gud, men blev dårlige i sine tanker, og deres uforstandige hjerte blev formørket.

²⁸ Og likesom de ikke brydde sig om å eie Gud i kunnskap, så overgav Gud dem til et sinn som intet duer, så de gjorde det usømmelige: ²⁹ fulle av all urettferdighet, vanart, havesyke, ondskap; fulle av avind, mord, trette, svik, list; ³⁰ øretutere, baktalere, gudsforhatte, voldsmenn, overmodige, storskrytere, opfinnsomme til ondt; ulydige mot foreldre,

¹⁵ Og hvad samklang er det mellem Kristus og Belial, eller hvad lodd og del har en troende med en vantro?

²⁹ Tal til Israels barn og si: Den som ofrer sitt takke-slaktoffer til Herren, han skal bære frem for Herren sin offergave av sitt takke-slaktoffer. ³⁰ Med egne hender skal han bære frem Herrens ildoffer; både fettet og brystet skal han bære frem, og brystet skal svinges for Herrens åsyn. ³¹ Og presten skal brenne fettet på alteret; men brystet skal høre Aron og hans sønner til. ³² Og det høire lår skal I gi presten som gave av eders takkoffer. ³³ Den av Arons sønner som ofrer takkoffer-blodet og fettet, han skal ha det høire lår som sin del; ³⁴ for svinge-brystet og løfte-låret har jeg tatt fra Israels barn av deres takke-slaktoffer og gitt til Aron, presten, og til hans sønner som en evig rettighet de kan kreve av Israels barn.

²⁷ Og du skal hellige svingebrystet og løftelåret - det som svinges og det som løftes av Arons og hans sønners innvielses-vær. ²⁸ Det skal være en rettighet for Aron og hans sønner hos Israels barn til evig tid; for det er en gave, en gave som Israels barn skal gi av sine takkoffer, en gave fra dem til Herren.

³⁴ for svinge-brystet og løfte-låret har jeg tatt fra Israels barn av deres takke-slaktoffer og gitt til Aron, presten, og til hans sønner som en evig rettighet de kan kreve av Israels barn.

²⁹ Hvorfor treder I mitt slaktoffer og mitt matoffer under føtter, de offer som jeg har påbudt i min bolig? Og du ærer dine sønner mere enn mig, idet I mesker eder med det beste av hver offergave som mitt folk, Israel, bærer frem.

¹¹ de er grådige hunder, de blir aldri mette. De er hyrder som ikke forstår å gi akt; alle sammen har de vendt sig til sin egen vei, hver til sin egen vinning, fra den første til den siste.

¹⁰ Gid det fantes nogen blandt eder som vilde lukke tempeldørene, så I ikke skal gjøre op ild på mitt alter til ingen nytte! Jeg finner ikke behag i eder, sier Herren, hærskarenes Gud, og til offergaver fra eders hånd har jeg ingen lyst.

¹³ og få urettferdighets lønn. De setter sin lyst i å bruke dagen til vellevnet; disse styggelser og skamflekker, de fråtser i sin svik når de holder gilde med eder; ¹⁴ de har øine som er fulle av skjøgen og umettelige i synd; de forlokker ubefestede sjeler; de har et hjerte som er opøvd i havesyke, de forbannelsens barn! ¹⁵ De har forlatt den bene vei og faret vill, idet de har fulgt Bileams, Beors sønns vei, han som elsket urettferdighets lønn

³ Så skal han av takkofferet ofre et ildoffer til Herren, og det skal være fettet som dekker innvollene, og alt det fett som er på innvollene, ⁴ og begge nyrene med det fett som er på dem, ved lendene, og den store leverlapp; den skal han ta ut sammen med nyrene. ⁵ Og Arons sønner skal brenne det på alteret sammen med brennofferet som ligger over veden på ilden; det er et ildoffer til velbehagelig duft for Herren.

¹⁶ Og presten skal brenne det på alteret; det er et ildoffermåltid til velbehagelig duft. Alt fett hører Herren til.

¹⁸ for disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk, og ved sin søte tale og sine fagre ord dårer de de enfoldiges hjerter.

¹⁹ hvis ende er fortapelse, hvis gud er buken, og som setter sin ære i sin skam, de som attrår de jordiske ting.

¹² Disse er skamflekkene ved eders kjærlighets-måltider, uten blygsel holder de gilde med eder og forer sig selv; vannløse skyer som drives avsted av vinden; trær, nakne som om høsten, ufruktbare, to ganger død, oprykket med rot;

²³ Tal til Israels barn og si: I skal ikke ete fett av okse eller får eller gjet. ²⁴ Fettet av et selvdødt dyr eller av et sønderrevet dyr kan brukes til alle slags arbeid; men ete det må I ikke; ²⁵ for hver den som eter fettet av noget dyr som det ofres ildoffer av til Herren, han skal utryddes av sitt folk.

²⁵ Da sa Dans barn til ham: La oss ikke høre et ord av dig mere, ellers kunde rasende menn falle over eder, så du kom til å volde undergang både for dig og dine.

¹⁵ De forrige stattholdere, de som var før mig, falt folket til byrde og tok brød og vin av dem foruten firti sekel sølv, og endog deres tjenere trykket folket; men jeg gjorde ikke så, for jeg fryktet Gud.

¹ Ve dem som tenker ut urett og emner på ondt mens de ligger på sitt leie! Så snart morgenen gryr, setter de det i verk, fordi det står i deres makt. ² De attrår marker og røver dem, de attrår hus og tar dem, de gjør vold mot mannen og hans hus, mot bonden og hans arvelodd.

⁵ Så sier Herren om de profeter som fører mitt folk vill, som roper når de har noget å tygge med sine tenner: Fred! Men mot den som intet gir dem i deres munn, roper de ut en hellig krig.

² Vokt den Guds hjord som er hos eder, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, ³ heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således at I blir mønster for hjorden;

¹¹ Men jorden blev fordervet for Guds åsyn, og jorden blev full av urett.

⁹ Han var en veldig jeger for Herrens åsyn; derfor sier folk: En veldig jeger for Herrens åsyn som Nimrod.

¹³ Men mennene i Sodoma var onde og syndet storlig mot Herren.

⁶ Han lot sin sønn gå gjennem ilden og gav sig av med å spå av skyene og å tyde varsler og fikk sig dødningemanere og sannsigere; han gjorde meget som var ondt i Herrens øine, så han vakte hans harme.

⁴ Tvett mig vel, så jeg blir fri for misgjerning, og rens mig fra min synd!

⁸ For Jerusalem snubler, og Juda faller, fordi deres tunge og deres gjerninger er mot Herren, de trosser hans herlighets øine.

¹³ For det annet gjør I også dette: I dekker Herrens alter med tårer, med gråt og sukk*, så han ikke mere ser på offergaven eller med velbehag tar imot noget av eders hånd**. / {* nemlig: av eders forskutte hustruer.} / {** MLK 1, 10.}

⁷ Ve verden for forførelser! for forførelser må komme; men ve det menneske som forførelsen kommer fra!

⁴ Dette er de klær som de skal gjøre: en brystduk og en livkjortel og en overkjortel og en ternet underkjortel, en hue og et belte - hellige klær skal de gjøre til Aron, din bror, og hans sønner, så han kan tjene mig som prest.

⁷ Og han gav ham underkjortelen på og spente beltet om ham og klædde ham i overkjortelen og gav ham livkjortelen på og bandt livkjortelens belte om ham, og med det snørte han livkjortelen sammen.

¹¹ Så drog Elkana hjem igjen til Rama, men gutten tjente Herren under Elis, prestens, tilsyn.

²⁸ Og jeg valgte ham blandt alle Israels stammer til prest for mig, til å ofre på mitt alter, brenne røkelse, bære livkjortel for mitt åsyn, og jeg gav din fars hus alle Israels barns ildoffer.

¹⁸ Da sa kongen til Doeg: Gå du frem og hugg ned prestene! Og Doeg, edomitten, gikk frem og hugg ned prestene og han drepte den dag fem og åtti menn som bar lerretslivkjortler.

¹⁴ Og David danset av all makt for Herrens åsyn - han hadde en livkjortel av lerret på.

²⁷ David var klædd i en kåpe av hvitt bomullstøi, og likeså alle de levitter som bar arken, og sangerne og Kenanja, sangmesteren, som ledet sangen; dessuten hadde David en livkjortel av lerret på.

¹⁴ Tre ganger om året skal du holde høitid for mig.

³ Denne mann drog år efter år op fra sin by for å tilbede og ofre til Herren, hærskarenes* Gud, i Silo; der var Elis to sønner, Hofni og Pinehas, prester for Herren. / {* NEH 9, 6.}

²¹ Da så mannen - Elkana - drog op igjen med hele sitt hus for å ofre til Herren det årlige offer og sitt løfteoffer,

¹⁹ Og han velsignet ham og sa: Velsignet være Abram av den høieste Gud, som eier himmel og jord!

²⁷ Da gikk han frem og kysset ham; og han kjente lukten av hans klær og velsignet ham og sa: Se, duften av min sønn er som duften av en mark som Herren har velsignet. ²⁸ Så gi Gud dig av himmelens dugg og av jordens fedme og korn og most i overflod. ²⁹ Folk skal tjene dig, og folkeslag skal falle dig til fote; vær herre over dine brødre, og måtte din mors sønner falle dig til fote! Forbannet være den som forbanner dig, og velsignet den som velsigner dig!

²³ Tal til Aron og hans sønner og si: Således skal I si når I velsigner Israels barn: ²⁴ Herren velsigne dig og bevare dig! ²⁵ Herren la sitt åsyn lyse over dig og være dig nådig! ²⁶ Herren løfte sitt åsyn på dig og gi dig fred! ²⁷ Således skal de legge mitt navn på Israels barn, og jeg vil velsigne dem.

¹² Herren gjengjelde dig hvad du har gjort! Gid du må få full lønn av Herren, Israels Gud, til hvem du er kommet for å søke ly under hans vinger!

¹¹ Og alt folket som var i porten, og de eldste sa: Ja, det er vi vidner på. Herren la den kvinne som nu drar inn i ditt hus, bli som Rakel og Lea, de to som bygget Israels hus, og gid du må bli en mektig mann i Efrata og få en navnkundig sønn i Betlehem!

¹¹ Og hun gjorde et løfte og sa: Herre, hærskarenes Gud! Dersom du vil se til din tjenerinne i hennes nød og komme mig i hu og ikke glemme din tjenerinne, men la din tjenerinne få en sønn, så vil jeg gi ham til Herren for hele hans levetid, og det skal ikke komme rakekniv på hans hode.

²⁷ Denne gutt var det jeg bad om, og Herren har gitt mig det jeg bad ham om. ²⁸ Og nu gir jeg ham tilbake til Herren for all den tid han er til; det var for Herrens skyld jeg bad om ham. Og de tilbad Herren der.

³⁴ Og Simeon velsignet dem, og sa til hans mor Maria: Se, denne er satt til fall og opreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt;

¹ Og Herren så til Sara som han hadde sagt, og Herren gjorde med Sara som han hadde lovt.

²⁴ Og kvinnen fødte en sønn og gav ham navnet Samson; og gutten vokste op, og Herren velsignet ham.

¹⁹ Morgenen efter stod de tidlig op og tilbad for Herrens åsyn; så vendte de tilbake og kom hjem igjen til Rama. Og Elkana holdt sig til Hanna, sin hustru, og Herren kom henne i hu; ²⁰ og innen året var omme, blev Hanna fruktsommelig og fødte en sønn, og kalte ham Samuel*; for [sa hun] jeg har bedt Herren om ham. / {* for han er utbedt og jeg bønnhørt av Gud.}

²⁶ Men gutten Samuel gikk frem i alder og i yndest både hos Herren og hos mennesker.

¹⁹ Og Samuel vokste til, og Herren var med ham, og han lot ikke noget av alle sine ord falle til jorden.

⁶⁸ Lovet være Herren, Israels Gud, han som så til sitt folk og forløste det!

⁸⁰ Men barnet vokste og blev sterkt i ånden, og han var i ødemarkene til den dag da han blev ført frem for Israel.

⁴⁰ Men barnet vokste og blev sterkt og fullt av visdom, og Guds velbehag var over ham.

⁵² Og Jesus gikk frem i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker.

⁸ Siden gjorde han karet og dets fotstykke av kobber og brukte dertil speil* som tilhørte de kvinner som gjorde tjeneste ved inngangen til sammenkomstens telt. / {* kobberspeil.}

¹³ Sådan var prestenes adferd mot folket: Så ofte nogen kom med et offer, og kjøttet blev kokt, kom prestens dreng og hadde en gaffel med tre grener i sin hånd; ¹⁴ den stakk han ned i kjelen eller i gryten eller i pannen eller i potten, og alt det som kom op med gaffelen, tok presten til sig. Således gjorde de med alle israelitter som kom der til Silo. ¹⁵ Endog før de brente fettet, kom prestens dreng og sa til den mann som ofret: Kom hit med kjøtt til å steke for presten! Han tar ikke imot kokt kjøtt av dig, bare rått. ¹⁶ Så sa mannen til ham: Først må fettet brennes; siden kan du ta for dig efter som du har lyst til. Da svarte han: Nei, nu straks skal du komme med det; ellers tar jeg det med makt. ¹⁷ Og de unge menns synd var meget stor for Herrens åsyn; for mennene ringeaktet Herrens offer.

¹ Da Samuel blev gammel, satte han sine sønner til dommere over Israel.

⁹ Hvorledes? I stjeler, slår ihjel, driver hor, sverger falsk og brenner røkelse for Ba'al og følger andre guder, som I ikke kjenner, ¹⁰ og så kommer I og står frem for mitt åsyn i dette hus som er kalt med mitt navn, og sier: Vi er frelst - og så tenker I at I fremdeles kan gjøre alle disse vederstyggelige ting?

²⁶ Dets prester gjør vold på min lov og vanhelliger mine helligdommer; mellem hellig og vanhellig gjør de ingen forskjell, og de lærer ikke å skjelne mellem urent og rent; for mine sabbater lukker de sine øine, og jeg blir vanhelliget midt iblandt dem.

⁹ Derfor skal det gå med presten som med folket, og jeg vil hjemsøke ham for hans ferd og gi ham like for hans gjerninger. ¹⁰ De skal ete og ikke bli mette, de skal drive utukt og ikke utbrede sig; for de har holdt op å akte på Herren. ¹¹ Hor og vin og most tar forstanden bort.

⁶ Hans far hadde aldri i hans liv talt hårdt til ham og sagt: Hvorfor har du gjort dette? Han* var og meget fager, og han var født næst efter Absalom. / {* 2SA 14, 25.}

⁹ Uttrykket i deres ansikter vidner mot dem, og om sin synd taler de åpent som folket i Sodoma, de dølger den ikke; ve deres sjeler, for de volder sig selv ulykke!

³ Da blev regnbygene holdt tilbake, og vårregnet falt ikke; men du hadde en horkvinnes panne, du vilde ikke skamme dig.

¹² De skal bli til skamme, for vederstyggelige ting har de gjort. De hverken skammer sig eller kjenner til blygsel; derfor skal de falle blandt dem som faller; på den tid de blir hjemsøkt, skal de snuble, sier Herren.

⁴ og han falt til jorden og hørte en røst som sa til ham: Saul! Saul! hvorfor forfølger du mig?

¹⁵ og ropte: I menn! hvad er det I gjør? Også vi er mennesker under samme vilkår som I, og vi forkynner eder evangeliet at I skal vende eder bort fra disse falske guder til den levende Gud, han som gjorde himmelen og jorden og havet og alt som i dem er,

²¹ Så sa Moses til Aron: Hvad har dette folk gjort dig, siden du har ført så stor en synd over det?

¹⁷ Og de unge menns synd var meget stor for Herrens åsyn; for mennene ringeaktet Herrens offer.

²² Eli var meget gammel, og når han hørte om alt det hans sønner gjorde mot hele Israel, og at de lå hos de kvinner som gjorde tjeneste ved inngangen til sammenkomstens telt,

¹⁸ Da sa han til ham: Jeg er også en profet likesom du, og en engel har talt et ord til mig fra Herren og sagt: Få ham med dig tilbake til ditt hus, så han kan få sig mat og drikke! Men da han sa det, løi han for ham. ¹⁹ Så vendte han da tilbake med ham og åt og drakk i hans hus. ²⁰ Men mens de satt til bords, kom Herrens ord til den profet som hadde fått ham med sig tilbake, ²¹ og han ropte til den Guds mann som var kommet fra Juda: Så sier Herren: Fordi du var gjenstridig mot Herrens ord og ikke holdt det bud Herren din Gud gav dig,

³⁰ dette skjedde for de synders skyld som Jeroboam hadde gjort, og som han hadde fått Israel til å gjøre, og fordi han hadde vakt Herrens, Israels Guds harme.

³¹ Men Jehu gav ikke akt på å vandre i Herrens, Israels Guds lov av alt sitt hjerte; han vek ikke fra Jeroboams synder, som han hadde fått Israel til å gjøre.

⁸ Men I har veket av fra veien og har fått mange til å støte an mot loven; I har fordervet Levi-pakten, sier Herren, hærskarenes Gud.

³ utse derfor iblandt eder, brødre, syv menn som har godt vidnesbyrd, fulle av Ånd og visdom! dem vil vi innsette til å røkte dette hverv;

⁸ i ære og vanære, med ondt rykte og godt rykte, som forførere og dog sanndrue,

⁷ Men han skal og ha godt vidnesbyrd av dem som er utenfor, forat han ikke skal bli hånet og falle i djevelens snare.

¹⁸ For idet de taler skrytende, tomme ord, forlokker de i kjødslyster ved usedelighet dem som just har flyktet bort fra dem som ferdes i forvillelse,

¹² Demetrius har godt lov av alle, og av sannheten selv; men også vi gir ham godt vidnesbyrd, og du vet at vårt vidnesbyrd er sant.

²⁰ Men jeg har imot dig at du lar kvinnen Jesabel råde, hun som sier at hun er en profetinne, og som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer.

³⁰ Men den som gjør noget med opløftet hånd*, enten det er en innfødt eller en fremmed, han håner Herren, og han skal utryddes av sitt folk; / {* av tross, med vitende og vilje.}

¹⁷ I skal ikke gjøre forskjell på folk når I dømmer; den minste som den største skal I høre på. I skal ikke være redde for nogen, for dommen hører Gud til. Men om nogen sak er for vanskelig for eder, skal I føre den frem for mig; så vil jeg høre på den.

³⁰ Men Sihon, kongen i Hesbon, vilde ikke la oss dra gjennem sitt land; for Herren din Gud hadde forherdet hans sinn og gjort hans hjerte hårdt for å gi ham i din hånd, som det kan sees på denne dag.

⁸ Når en sak er dig for vanskelig å dømme i, enten det gjelder en drapssak eller en rettstrette eller et søksmål for skade på legemet eller i det hele nogen sak som der tvistes om i dine byer, da skal du gjøre dig rede og dra op til det sted Herren din Gud utvelger. ⁹ Og du skal gå til de levittiske prester og til den som er dommer på den tid, og spørre dig for hos dem, og de skal si dig hvad rett er. ¹⁰ Og du skal gjøre efter det de sier dig på det sted Herren utvelger; og du skal i alle stykker akte på å gjøre som de lærer dig. ¹¹ Efter den lov de lærer dig, og efter den dom de forkynner dig, skal du gjøre; du skal ikke vike fra det de sier dig, hverken til høire eller til venstre. ¹² Men den mann som er så overmodig at han ikke hører på presten, som står der for å tjene Herren din Gud, eller på dommeren, den mann skal dø; således skal du rydde det onde bort av Israel,

¹ Når det er trette mellem menn, og de treder frem for retten, og deres sak blir pådømt, så skal en dømme den som har rett, å ha rett, og den som har urett, å ha urett. ² Og dersom da den skyldige skal straffes med slag, så skal dommeren la dem legge ham ned og i sitt påsyn la dem gi ham så mange slag som svarer til hans brøde. ³ Firti slag kan han la dem gi ham, men ikke flere, forat din bror ikke skal bli vanæret i dine øine ved å få ennu mange flere slag.

²⁰ for Herren laget det så at de forherdet sitt hjerte og drog i krig mot Israel, forat de skulde bli slått med bann og ingen nåde få, men ødelegges, således som Herren hadde befalt Moses.

¹⁴ Og derfor har jeg svoret Elis ætt: Aldri i evighet skal Elis ætts misgjerninger kunne sones med slaktoffer eller med matoffer.

¹⁶ Men da han talte således til ham, svarte han ham: Har vi satt dig til rådgiver for kongen? Hold op med dette hvis du ikke vil bli slått ihjel! Da hørte profeten op og sa: Jeg vet at Gud har besluttet å ødelegge dig, siden du har gjort dette og ikke hørt på mitt råd.

¹⁶ Fri mig fra blodskyld, Gud, min frelses Gud! Så skal min tunge juble over din rettferdighet.

³⁹ Og de kunde ikke tro, fordi Esaias atter har sagt: ⁴⁰ Han har blindet deres øine og forherdet deres hjerte, forat de ikke skal se med øinene og forstå med hjertet og omvende sig, så jeg kunde læge dem.

⁵ For det er én Gud og én mellemmann imellem Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus,

²⁵ og derfor kan han også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.

²⁶ For synder vi med vilje efter å ha lært sannheten å kjenne, da er det ikke mere tilbake noget offer for synder,

²¹ Og Herren så til Hanna, og hun blev fruktsommelig og fødte tre sønner og to døtre; men gutten Samuel vokste op hos Herren.

⁴⁷ idet de lovet Gud og hadde yndest hos hele folket. Og Herren la hver dag dem som lot sig frelse, til menigheten.

¹⁸ for den som heri tjener Kristus, han er velbehagelig for Gud og tekkelig for mennesker.

¹⁴ Da optendtes Herrens vrede mot Moses, og han sa: Har du ikke din bror Aron, levitten? Han, vet jeg, kan tale; og nu kommer han dig også i møte, og når han ser dig, blir han glad. ¹⁵ Og du skal tale til ham og legge ordene i hans munn, og jeg skal være med din munn og med hans munn og lære eder hvad I skal gjøre. ¹⁶ Og han skal tale til folket for dig; han skal være din munn, og du skal være Gud for ham.

²⁷ Og Herren sa til Aron: Gå Moses i møte i ørkenen! Og han gikk og traff ham ved Guds berg og kysset ham.

¹ Og Herren sa til Moses og Aron i Egyptens land:

⁴³ Og Herren sa til Moses og Aron: Dette er forskriften om påskelammet: Ingen fremmed skal ete av det.

¹ Dette er den velsignelse som Moses, den Guds mann, lyste over Israels barn før sin død.

⁸ da sendte Herren en profet til Israels barn, og han sa til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Jeg førte eder op fra Egypten og hentet eder ut av trælehuset,

⁶ Og kvinnen kom og sa til sin mann: En Guds mann kom til mig; han var å se til som Guds engel, såre forferdelig; men jeg spurte ham ikke hvorfra han var, og han sa mig ikke sitt navn.

⁴ Så gikk han over Efra'im-fjellet og gjennem Salisa-bygden, men de fant dem ikke; så gikk de gjennem Sa'alim-bygden, men der var de ikke; derefter gikk han gjennem Benjamins land, men de fant dem ikke der heller.

¹ Men da kom det på Herrens bud en Guds mann til Betel fra Juda, nettop som Jeroboam stod ved alteret for å brenne røkelse.

¹¹ Men du, Guds menneske, fly disse ting, jag efter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet, saktmodighet!

²¹ for aldri er noget profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.

¹ Så skal du kalle din bror Aron ut av Israels barns mengde, og la ham trede frem til dig, både han og hans sønner, og sette dem til prester for mig - Aron og Nadab og Abihu og Eleasar og Itamar, Arons sønner.

⁶ og de skal gjøre livkjortelen av gull, blå, purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn i kunstvevning. ⁷ Den skal ha to skulderstykker som kan festes til hverandre, ett i hver ende; det skal være til å hekte den sammen med. ⁸ Og beltet som skal sitte på den og holde den sammen, skal være av samme slags vevning og i ett stykke med den, av gull og blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn. ⁹ Og du skal ta to onyksstener, og på dem skal du inngrave navnene på Israels barn, ¹⁰ seks navn på den ene sten og de andre seks navn på den andre sten efter alderen. ¹¹ Som en arbeider i sten og skjærer ut et signet, således skal du la navnene på Israels barn skjære ut på begge stenene; du skal sette dem inn i flettverk av gull. ¹² Og du skal sette begge stenene på livkjortelens skulderstykker, forat de skal minne om Israels barn; og når Aron står for Herrens åsyn, skal han bære deres navn på begge sine skuldrer for å minne om dem. ¹³ Så skal du gjøre flettverk av gull ¹⁴ og to kjeder av rent gull; de skal være slynget, således som de slynger snorer; disse slyngede kjeder skal du feste til flettverkene. ¹⁵ Så skal du gjøre en doms-brystduk* i kunstvevning, i samme slags vevning som livkjortelen; av gull og blå, purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn skal du gjøre den. / {* se 2MO 28, 30.} ¹⁶ Den skal være firkantet og dobbelt lagt, et spann lang og et spann bred. ¹⁷ Og du skal sette på den fire rader med innfattede stener. I en rad skal det være en karneol, en topas og en smaragd; det er den første rad. ¹⁸ I den annen rad skal det være en karfunkel, en safir og en diamant, ¹⁹ og i den tredje rad en hyasint, en agat og en ametyst, ²⁰ og i den fjerde rad en krysolitt og en onyks og en jaspis. De skal være innfattet i flettverk av gull. ²¹ Stenene skal være tolv i tallet, efter navnene på Israels sønner, en for hvert navn; på hver sten skal navnet på en av de tolv stammer være innskåret likesom på et signet. ²² Til brystduken skal du også gjøre kjeder av rent gull, slynget som snorer. ²³ Likeså skal du gjøre to gullringer til brystduken, og dem skal du sette på hver sitt hjørne av den. ²⁴ Og du skal feste de to slyngede gullkjeder i de to ringer på hjørnene av brystduken. ²⁵ Og de to andre ender av de to slyngede kjeder skal du feste i de to flettverk* og så feste dem til livkjortelens skulderstykker på fremsiden. / {* 2MO 28, 11. 13. 14.} ²⁶ Så skal du gjøre to andre gullringer og sette dem på de to andre hjørner av brystduken på den indre side av den, den som vender inn mot livkjortelen. ²⁷ Og du skal gjøre ennu to gullringer og sette dem på livkjortelens to skulderstykker nedentil på fremsiden, der hvor den festes sammen, ovenfor livkjortelens belte. ²⁸ Så skal ringene på brystduken bindes til ringene på livkjortelen med en snor av blå ull, så brystduken kommer til å sitte ovenfor livkjortelens belte og ikke kan skilles fra livkjortelen. ²⁹ Og når Aron går inn i helligdommen, skal han bære navnene på Israels barn i doms-brystduken på sitt hjerte for alltid å minne om dem for Herrens åsyn. ³⁰ I doms-brystduken skal du legge urim og tummim*; de skal ligge ved Arons hjerte når han går inn for Herrens åsyn, så Aron alltid skal bære Israels barns dom på sitt hjerte for Herrens åsyn. / {* Ved urim og tummim (lys og fullkommenhet) åpenbarte Herren ypperstepresten og ved ham folket sin vilje og gav oplysning i tvilsomme tilfelle.}

⁴ Så skal du føre Aron og hans sønner frem til inngangen til sammenkomstens telt, og du skal tvette dem med vann. ⁵ Og du skal ta klærne og klæ Aron i underkjortelen og overkjortelen som hører til livkjortelen, og livkjortelen og brystduken og binde livkjortelens belte om ham ⁶ Og sette huen på hans hode Og feste det hellige hodesmykke på huen. ⁷ Og du skal ta salvings-oljen og helle ut over hans hode og salve ham. ⁸ Så skal du føre hans sønner frem og klæ dem i underkjortler ⁹ og spenne beltet om dem - både om Aron og hans sønner - og binde de høie huer på dem, og de skal ha prestedømmet som en evig rett. Så skal du fylle Arons hånd og hans sønners hånd. ¹⁰ Du skal lede oksen frem foran sammenkomstens telt, og Aron og hans sønner skal legge sine hender på oksens hode. ¹¹ Og du skal slakte oksen for Herrens åsyn ved inngangen til sammenkomstens telt. ¹² Og du skal ta av oksens blod og stryke på alterets horn med din finger, Og resten av blodet skal du helle ut ved alterets fot. ¹³ Og du skal ta alt fettet som dekker innvollene, og den store leverlapp og begge nyrene med fettet som er på dem, og du skal brenne det på alteret. ¹⁴ Men kjøttet av oksen og dens hud og dens skarn skal du brenne op med ild utenfor leiren - det er et syndoffer. ¹⁵ Så skal du ta den ene vær, og Aron og hans sønner skal legge sine hender på værens hode. ¹⁶ Og du skal slakte væren og ta dens blod og sprenge rundt om på alteret. ¹⁷ Men væren selv skal du dele op i sine stykker; og du skal tvette innvollene og føttene og legge dem ovenpå stykkene og hodet. ¹⁸ Og du skal brenne hele væren på alteret - det er et brennoffer for Herren, en velbehagelig duft; det er et ildoffer for Herren. ¹⁹ Så skal du ta den andre vær, og Aron og hans sønner skal legge sine hender på værens hode. ²⁰ Og du skal slakte væren og ta av dens blod og stryke på den høire ørelapp på Aron og hans sønner og på tommelfingeren på deres høire hånd og på stortåen på deres høire fot, og du skal sprenge resten av blodet rundt om på alteret. ²¹ Og du skal ta av blodet som er på alteret, og av salvings-oljen og sprenge på Aron og på hans klær, og likeledes på hans sønner og på deres klær, så blir han hellig, han selv og hans klær, og likeledes hans sønner og deres klær. ²² Og du skal ta det feteste på væren, bade halen og fettet som dekker innvollene, og den store leverlapp og begge nyrene og fettet på dem og det høire lår; for dette er innvielses-væren. ²³ Så skal du ta et rundt brød og en oljekake og en tynn brødleiv av kurven med de usyrede brød som står for Herrens åsyn. ²⁴ Alt dette skal du legge i Arons hender og i hans sønners hender, og du skal svinge det for Herrens åsyn. ²⁵ Så skal du ta det av deres hånd og brenne det på alteret sammen med brennofferet til en velbehagelig duft for Herrens åsyn; det er et ildoffer for Herren. ²⁶ Derefter skal du ta brystet av Arons innvielses-vær og svinge det for Herrens åsyn; det skal være din del. ²⁷ Og du skal hellige svingebrystet og løftelåret - det som svinges og det som løftes av Arons og hans sønners innvielses-vær. ²⁸ Det skal være en rettighet for Aron og hans sønner hos Israels barn til evig tid; for det er en gave, en gave som Israels barn skal gi av sine takkoffer, en gave fra dem til Herren. ²⁹ De hellige klær som Aron har, skal hans sønner ha efter ham; dem skal de ha på når de salves og vies til prester. ³⁰ I syv dager skal den av hans sønner som blir prest i hans sted, bære disse klær - han som skal gå inn i sammenkomstens telt for å gjøre tjeneste i helligdommen. ³¹ Så skal du ta innvielses-væren og koke kjøttet på et hellig sted. ³² Og Aron og hans sønner skal ete kjøttet av væren og brødet som er i kurven, ved inngangen til sammenkomstens telt. ³³ De skal ete dette soningsoffer, det som bæres frem når de vies til prester og helliges; men en uinnvidd skal ikke ete av det; for det er hellig. ³⁴ Men dersom det blir noget tilovers av innvielses-kjøttet eller av brødet til om morgenen, da skal du brenne op det som er tilovers; det skal ikke etes, for det er hellig. ³⁵ Således skal du gjøre med Aron og hans sønner, i ett og alt således som jeg har befalt dig. Syv dager skal deres innvielse vare. ³⁶ Du skal hver dag ofre en okse som syndoffer til soning, og du skal rense alteret fra synd idet du gjør soning for det, og du skal salve det for å hellige det. ³⁷ I syv dager skal du gjøre soning for alteret og hellige det, og da skal alteret være høihellig; hver den som rører ved alteret, blir hellig.

¹ Av den blå og purpurrøde og karmosinrøde ull gjorde de embedsklær til tjenesten i helligdommen; og de gjorde de hellige klær som Aron skulde ha, således som Herren hadde befalt Moses ² Livkjortelen gjorde de av gull og blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn. ³ De hamret ut gullet til plater og klippet det op til tråder, så det kunde virkes inn i den blå og purpurrøde og karmosinrøde ull og i det fine lingarn med kunstvevning. ⁴ De gjorde skulderstykker som blev festet til hverandre; med dem blev den hektet sammen i begge ender. ⁵ Beltet som skulde sitte på den og holde den sammen, gjorde de i ett stykke med den og i samme slags vevning som den, av gull og blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn, således som Herren hadde befalt Moses. ⁶ Så gjorde de onyksstenene i stand og satte dem inn i flettverk av gull; på dem var navnene på Israels barn innskåret, likesom på et signet. ⁷ Og de satte dem på livkjortelens skulderstykker, forat de skulde minne om Israels barn, således som Herren hadde befalt Moses.

³ Det som blir tilovers av matofferet, skal Aron og hans sønner ha; det hører til det som er høihellig av Herrens ildoffer.

¹⁰ Og det som blir tilovers av matofferet, skal Aron og hans sønner ha; det hører til det som er høihellig av Herrens ildoffer.

¹⁶ Ethvert matoffer som en prest bærer frem for sig selv, skal brennes helt; det må ikke etes.

⁷ Med skyldofferet skal det være likesom med syndofferet; det gjelder én lov for begge; den prest som gjør soning med det, ham skal det tilhøre. ⁸ Når en prest ofrer brennoffer for nogen, så skal huden av det brennoffer han har ofret, tilhøre den samme prest.

³² Og det høire lår skal I gi presten som gave av eders takkoffer.

³⁴ for svinge-brystet og løfte-låret har jeg tatt fra Israels barn av deres takke-slaktoffer og gitt til Aron, presten, og til hans sønner som en evig rettighet de kan kreve av Israels barn. ³⁵ Dette er Arons del og hans sønners del av Herrens ildoffer, som gis dem på den dag de føres frem for å tjene Herren som prester,

⁷ Og han gav ham underkjortelen på og spente beltet om ham og klædde ham i overkjortelen og gav ham livkjortelen på og bandt livkjortelens belte om ham, og med det snørte han livkjortelen sammen. ⁸ Så satte han brystduken på ham, og la brystduken la han urim og tummim.

¹⁴ Og svinge-brystet og løfte-låret skal I ete på et rent sted, du og dine sønner og dine døtre med dig; for det er gitt dig og dine barn som eders fastsatte del av Israels barns takkoffer. ¹⁵ Løfte-låret og svinge-brystet skal de bære frem sammen med ildofferfettstykkene og svinge dem for Herrens åsyn; og det skal være din og dine barns fastsatte del til evig tid, således som Herren har befalt.

⁹ Og alle gaver, alt det som Israels barn helliger og kommer til presten med, skal høre ham til; ¹⁰ hver manns hellige gaver skal høre presten til; det nogen gir ham, skal høre ham til.

⁵ Og han talte til Korah og hele hans flokk og sa: Imorgen skal Herren åpenbare hvem som tilhører ham, og hvem som er hellig, så han lar ham komme nær til sig; og den som han utvelger, ham vil han la komme nær til sig.

⁵ Da skal det skje at den manns stav som jeg utvelger, skal spire; så får jeg vel fred for Israels barns knurr, som de plager eder med. ⁶ Så talte Moses til Israels barn, og alle deres høvdinger gav ham hver sin stav, en stav for hver stamme, i alt tolv staver; og Arons stav var mellem deres staver. ⁷ Og Moses la stavene ned for Herrens åsyn i vidnesbyrdets telt. ⁸ Da nu Moses dagen efter kom inn i vidnesbyrdets telt, fikk han se at Arons stav - den som var for Levis hus - hadde spiret; den hadde både skutt spirer og satt blomster og fått modne mandler.

¹ Da sa Herren til Aron: Du og dine sønner og hele din fars hus skal bære skylden for overtredelser mot helligdommen, og du og dine sønner skal bære skylden for overtredelser mot eders presteembede. ² Også dine brødre, Levi stamme, din fars stamme, skal du la komme nær til sammen med dig, - og de skal holde sig til dig og tjene dig; men du og dine sønner, I skal stå foran vidnesbyrdets telt. ³ Og de skal ta vare på det du skulde varetatt, og det som er å vareta ved hele teltet; men helligdommens redskaper* og alteret må de ikke komme nær, forat de ikke skal dø, både de og I. / {* 4MO 4, 5 fg.} ⁴ De skal holde sig til dig og ta vare på det som er å vareta ved sammenkomstens telt, hele arbeidet ved teltet; men ingen fremmed må komme nær til eder. ⁵ Men I skal ta vare på det som skal varetas ved helligdommen, og det som er å vareta ved alteret, forat det ikke mere skal komme vrede over Israels barn. ⁶ For det er jeg som har tatt eders brødre levittene ut blandt Israels barn som en gave til eder, overgitt til Herren for å utføre tjenesten ved sammenkomstens telt. ⁷ Men du og dine sønner skal ta vare på eders prestetjeneste i alt som vedkommer alteret og gjerningen innenfor forhenget, og utføre tjenesten. Jeg gir eder eders prestetjeneste som en gave; men den fremmede som kommer nær til, skal late livet. ⁸ Og Herren talte til Aron: Se, jeg har gitt dig det som skal gjemmes av gavene til mig; alt det som Israels barn helliger, har jeg gitt dig som ditt embedes del og dine sønner som en evig rettighet.

¹⁹ Alle hellige gaver som Israels barn skal avgi til Herren, har jeg gitt dig og dine sønner og dine døtre som en evig rettighet; dette er en evig saltpakt* for Herrens åsyn for dig og dine efterkommere. / {* d.e. en ubrytelig pakt.}

¹ De levittiske prester, hele Levi stamme, skal ikke ha nogen del eller arv med Israel; av Herrens ildoffer og av hans arv skal de leve, ² men nogen arv skal de ikke ha blandt sine brødre; Herren er deres arv, således som han har sagt til dem. ³ Og dette skal være prestenes rettighet av folket - av dem som ofrer et slaktoffer, enten av storfeet eller av småfeet: De skal gi presten bogen og kjevene og vommen. ⁴ Førstegrøden av ditt korn, av din most og av din olje og den første ull av dine får skal du gi ham. ⁵ For ham har Herren din Gud utvalgt av alle dine stammer, forat han skal stå og tjene i Herrens navn, han og hans sønner, alle dager. ⁶ Når en levitt kommer fra en av dine byer rundt om i Israel, hvor han opholder sig, til det sted Herren utvelger - og komme kan han om han har lyst til det - ⁷ og han så gjør tjeneste i Herrens, sin Guds navn, likesom alle hans brødre, de andre levitter som står der for Herrens åsyn, ⁸ så skal de alle nyte like del av gavene, bortsett fra hvad han kan ha fått ved salg av sine fedrene eiendeler.

⁷ Da sa Natan til David: Du er mannen. Så sier Herren, Israels Gud: Jeg salvet dig til konge over Israel, og jeg fridde dig ut av Sauls hånd,

¹⁵ I skal ikke gjøre urett i dommen; du skal ikke holde med nogen fordi han er ringe, og ikke gi nogen rett fordi han er mektig; du skal dømme din næste med rettferdighet.

⁵ men til det sted Herren eders Gud utvelger av alle eders stammer for å la sitt navn bo der, dit skal I søke, og dit skal du komme. ⁶ Og dit skal I føre eders brennoffer og eders slaktoffer og eders tiender og eders henders gaver og eders lovede offer og eders frivillige offer og det førstefødte av eders storfe og av eders småfe,

¹⁵ Da blev Jesurun* fet og slo bak ut - du blev fet og tykk og stinn; han forlot Gud, som hadde skapt ham, og foraktet sin frelses klippe. / {* d.e. det opriktige, rettskafne folk; så kalles Israel fordi det skulde tjene Herren i opriktighet.}

⁹ han som sa om sin far og sin mor: Jeg ser dem ikke, og som ikke kjentes ved sine brødre og ikke visste av sine barn, fordi han tok vare på ditt ord og aktet vel på din pakt.

¹ Og hele Israels barns menighet samlet sig i Silo og reiste der sammenkomstens telt; og landet lå undertvunget foran dem.

¹¹ de er grådige hunder, de blir aldri mette. De er hyrder som ikke forstår å gi akt; alle sammen har de vendt sig til sin egen vei, hver til sin egen vinning, fra den første til den siste. ¹² Kom*, jeg vil hente vin, la oss drikke sterk drikk, og som denne dag skal den dag imorgen være, herlig over all måte! / {* så sier de. 22, 13 fg.}

¹⁹ Og I vanhelliger mig hos mitt folk for nogen håndfull bygg og for nogen stykker brød, for å drepe sjeler som ikke skal dø, og for å holde sjeler i live som ikke skulde leve, idet I lyver for mitt folk, som gjerne hører på løgn.

² Menneskesønn! Spå mot Israels hyrder, spå og si til dem, til hyrdene: Sa sier Herren, Israels Gud: Ve Israels hyrder, som røkter sig selv! Er det ikke hjorden hyrdene skal røkte?

⁸ Av mitt folks synd lever de, og efter deres misgjerning higer de*. / {* Prestene nærer sig av syndofferne og ønsker derfor at folket skal synde rett meget.}

¹² Men I vanhelliger det ved å si: Herrens bord er urent, og maten som gis til det, er lite verd. ¹³ Og I sier: Å, for en møie! Og I blåser av det, sier Herren, hærskarenes Gud, og I bærer frem slikt som er røvet, og det som er halt og sykt - sådant bærer I frem som offergave! Skulde slike gaver fra eder behage mig? sier Herren.

³⁷ Den som elsker far eller mor mere enn mig, er mig ikke verd, og den som elsker sønn eller datter mere enn mig, er mig ikke verd,

¹⁶ Og de sendte sine disipler avsted til ham sammen med herodianerne og lot dem si: Mester! vi vet at du er sanndru og lærer Guds vei i sannhet, og ikke bryr dig om nogen, for du gjør ikke forskjell på folk;

²⁶ Om nogen kommer til mig og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel.

¹⁶ Derfor kjenner vi fra nu av ikke nogen efter kjødet; har vi og kjent Kristus efter kjødet, så kjenner vi ham dog nu ikke lenger således.

¹⁷ Men den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernæst fredsommelig, rimelig, eftergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt.

⁴³ Og dem skal Aron og hans sønner ha på når de går inn i sammenkomstens telt, eller når de treder frem til alteret for å gjøre tjeneste i helligdommen, så de ikke skal føre skyld over sig og dø. Dette skal være en evig lov for ham og hans ætt efter ham.

⁹ og spenne beltet om dem - både om Aron og hans sønner - og binde de høie huer på dem, og de skal ha prestedømmet som en evig rett. Så skal du fylle Arons hånd og hans sønners hånd.

²⁰ men en hel måned, til I ikke lenger tåler lukten av det, og det byr eder imot, fordi I foraktet Herren, som er midt iblandt eder, og gråt for hans åsyn og sa: Hvorfor drog vi da ut av Egypten?

¹¹ Pinehas, sønn av Eleasar og sønnesønn av Aron, presten, har avvendt min vrede fra Israels barn, fordi han brente av min nidkjærhet iblandt dem, så jeg ikke gjorde ende på Israels barn i min nidkjærhet. ¹² Derfor skal du si: Se, jeg gjør min pakt med ham at det skal gå ham vel; ¹³ med ham og hans efterkommere gjør jeg en pakt at de skal ha et evig prestedømme, fordi han var nidkjær for sin Gud og gjorde soning for Israels barn.

³⁴ Du skal ikke gjøre det land I bor i, urent, det land i hvis midte jeg bor; for jeg er Herren, som bor midt iblandt Israels barn.

¹⁰ Da sa trærne til fikentreet: Kom du og vær konge over oss!

⁹ Hvorfor har du foraktet Herrens ord og gjort hvad som er ondt i hans øine? Hetitten Uria har du slått med sverdet; hans hustru har du tatt til hustru for dig selv, og ham har du drept med Ammons barns sverd. ¹⁰ Så skal nu sverdet aldri vike fra ditt hus, fordi du har foraktet mig og tatt hetitten Urias hustru til hustru for dig selv.

² og han gikk ut mot Asa og sa til ham: Hør på mig, Asa og hele Juda og Benjamin! Herren er med eder når I er med ham, og dersom I søker ham, skal han la sig finne av eder; men dersom I forlater ham, skal han forlate eder.

²⁰ Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig.

²³ Den som ofrer takksigelse, ærer mig, og den som går den rette vei, ham vil jeg la skue Guds frelse.

¹⁴ For han henger fast ved mig, og jeg vil utfri ham; jeg vil føre ham i sikkerhet, for han kjenner mitt navn.

¹³ Og Herren sier: Fordi dette folk holder sig nær til mig med sin munn og ærer mig med sine leber, men holder sitt hjerte langt borte fra mig, og deres frykt for mig er et menneskebud som de har lært,

⁹ Og en annen gang taler jeg om et folk og om et rike, at jeg vil bygge og plante; ¹⁰ men gjør det da det som er ondt i mine øine, så det ikke hører på min røst, da angrer jeg det gode som jeg hadde tenkt å ville gjøre mot det.

³⁴ Men da tiden* var utløpet, løftet jeg, Nebukadnesar, mine øine til himmelen, og min forstand vendte tilbake, og jeg lovet den Høieste og priste og æret ham som lever evindelig, han hvis herredømme er et evig herredømme, og hvis rike varer fra slekt til slekt**. / {* DNL 4, 25. 32.} / {** DNL 4, 3.}

⁶ En sønn ærer sin far, og en tjener sin herre; er nu jeg far, hvor er da min ære, og er jeg herre, hvor er da frykten for mig? sier Herren, hærskarenes Gud, til eder, I prester som forakter mitt navn. Og I sier: Hvormed har vi vist forakt for ditt navn?

²³ forat alle skal ære Sønnen, likesom de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen, som har sendt ham.

⁴⁴ Hvorledes kan I tro, I som tar ære av hverandre, og den ære som er av den eneste Gud, den søker I ikke?

⁴⁹ Jesus svarte: Jeg er ikke besatt, men jeg ærer min Fader, og I vanærer mig.

²⁶ Om nogen er min tjener, han følge mig, og hvor jeg er, der skal også min tjener være; om nogen er min tjener, ham skal Faderen ære.

³¹ Da han nu var gått ut, sier Jesus: Nu er Menneskesønnen herliggjort, og Gud er herliggjort i ham. ³² Er Gud herliggjort i ham, så skal også Gud herliggjøre ham i sig, og han skal snart herliggjøre ham.

⁴ Jeg har herliggjort dig på jorden idet jeg har fullbyrdet den gjerning som du har gitt mig å gjøre; ⁵ og nu, herliggjør du mig, Fader, hos dig selv med den herlighet jeg hadde hos dig før verden var til!

⁵ Døm derfor ikke noget før tiden, før Herren kommer, han som også skal føre frem for lyset det som har vært skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd; og da skal enhver få sin ros av Gud.

⁷ forat eders prøvede tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse,

² Og filistrene stilte sig i fylking mot Israel, og striden bredte sig ut, og Israel blev slått av filistrene; og filistrene felte på slagmarken omkring fire tusen mann.

¹¹ Og Guds ark blev tatt, og begge Elis sønner, Hofni og Pinehas, mistet livet. ¹² Da løp en mann av Benjamin fra slagmarken og kom samme dag til Silo med sønderrevne klær og med jord på sitt hode. ¹³ Da han kom frem, da satt Eli på sin stol ved siden av veien og så bortefter, for hans hjerte var fullt av angst for Guds ark. Da nu mannen kom til byen med buskapet, da satte hele byen i et jammerskrik. ¹⁴ Eli hørte skriket og sa: Hvad er dette for en larm? Da skyndte mannen sig og kom og fortalte det til Eli. ¹⁵ Eli var da åtte og nitti år gammel, og hans øine var stive - han kunde ikke se. ¹⁶ Da nu mannen sa til Eli: Det er jeg som er kommet fra slagmarken, jeg flyktet fra slagmarken idag, så spurte han: Hvorledes er det gått, min sønn? ¹⁷ Den som kom med buskapet, svarte: Israel er flyktet for filistrene, og det har vært et stort mannefall blandt folket; dine to sønner, Hofni og Pinehas, har og mistet livet, og Guds ark er tatt. ¹⁸ Med det samme han nevnte Guds ark, falt Eli baklengs ned av stolen ved siden av porten, brakk nakkebenet og døde; for mannen var gammel og tung. Han hadde dømt Israel i firti år. ¹⁹ Hans sønnekone, Pinehas' hustru, var fruktsommelig og nær ved å føde, og da hun hørte buskapet om at Guds ark var tatt, og at hennes svigerfar og hennes mann var død, seg hun i kne og fødte; for veene kom brått over henne. ²⁰ I hennes dødsstund sa de kvinner som stod hos henne: Vær ved godt mot; du har født en sønn! Men hun svarte ikke og aktet ikke derpå.

³ der var også Akia, sønn til Akitub, som var bror til Ikabod, sønn av Pinehas, sønn av Eli, Herrens prest i Silo; han bar dengang livkjortelen. Men folket visste ikke at Jonatan var gått bort.

¹⁷ Og kongen sa til drabantene som stod omkring ham: Gå frem og drep Herrens prester! For de har og hjulpet David; de visste at han var på flukt, men åpenbarte det ikke for mig. Men kongens tjenere vilde ikke rekke ut sin hånd for å hugge ned Herrens prester. ¹⁸ Da sa kongen til Doeg: Gå du frem og hugg ned prestene! Og Doeg, edomitten, gikk frem og hugg ned prestene og han drepte den dag fem og åtti menn som bar lerretslivkjortler. ¹⁹ Og prestebyen Nob slo han med sverdets egg; både mann og kvinne, både barn og diebarn, både okse og asen og får slo han med sverdets egg. ²⁰ Bare en sønn av Akimelek, Akitubs sønn, slapp bort; hans navn var Abjatar. Han flyktet til David og fulgte ham.

²⁶ Og til presten Abjatar sa kongen: Gå til Anatot, til din gård, for du har fortjent døden; men idag vil jeg ikke la dig dø, fordi du har båret Herrens, Israels Guds ark foran min far David, og fordi du har lidt med i alt hvad min far måtte lide. ²⁷ Så drev Salomo Abjatar bort og lot ham ikke få være Herrens prest lenger, forat Herrens ord skulde bli opfylt, det som han hadde talt mot Elis hus i Silo.

³⁵ Og kongen satte Benaja, Jojadas sønn, over hæren i hans sted, og presten Sadok satte kongen i Abjatars sted.

⁹ Enker har du latt fare tomhendt, og farløses armer blev knust.

²¹ Menneskesønn! Jeg har sønderbrutt egypterkongen Faraos arm, og se, den er ikke blitt forbundet; ingen har brukt lægemidler eller lagt forbinding på, så den kunde bli sterk nok til å gripe sverdet. ²² Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Se, jeg kommer over Farao, Egyptens konge, og jeg vil sønderbryte hans armer, både den sterke og den sønderbrutte, og jeg vil la sverdet falle av hans hånd. ²³ Jeg vil sprede egypterne blandt folkene og strø dem ut i landene. ²⁴ Jeg vil styrke Babels konges armer og legge mitt sverd i hans hånd, men Faraos armer vil jeg sønderbryte, og han skal ligge og stønne for hans åsyn, som en hårdt såret mann stønner.

¹⁰ Ja, endog de levitter som gikk bort fra mig da Israel fór vill og forvillet sig bort fra mig efter sine motbydelige avguder, de skal bære sin misgjerning.

⁴ Så sendte folket bud til Silo, og de hentet derfra Herrens, hærskarenes Guds pakts-ark, hans som troner på kjerubene; og begge Elis sønner, Hofni og Pinehas, var med og fulgte Guds pakts-ark.

¹¹ Og Guds ark blev tatt, og begge Elis sønner, Hofni og Pinehas, mistet livet.

²² Hun sa: Bortveket er herligheten fra Israel; for Guds ark er tatt.

⁵⁹ Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel. ⁶⁰ Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene. ⁶¹ Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd. ⁶² Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv. ⁶³ Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang. ⁶⁴ Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål*. / {* nemlig over sine døde.}

⁴ Så sier Herren, hærskarenes Gud: Ennu en gang skal gamle menn og kvinner sitte på torvene i Jerusalem, hver med sin stav i hånden for sin høie alders skyld,

²¹ Og Abjatar fortalte David at Saul hadde drept Herrens prester. ²² Da sa David til Abjatar: Jeg visste allerede den dag at Doeg, edomitten, var der, og at han visselig vilde si det til Saul; jeg bærer skylden for alle de liv som er drept i din fars hus. ²³ Bli hos mig og vær ikke redd! Den som står mig efter livet, står også dig efter livet; hos mig er du i sikkerhet.

⁷ Han samrådde sig med Joab, Serujas sønn, og med presten Abjatar, og de holdt med Adonja og hjalp ham.

¹⁹ Han har slaktet okser og gjøkalver og får i mengdevis og innbudt alle kongens sønner og presten Abjatar og hærføreren Joab; men Salomo, din tjener, har han ikke innbudt.

¹⁶ Da Herodes nu så at han var blitt narret av vismennene, blev han meget vred, og han sendte bud og lot drepe alle de guttebarn som var i Betlehem og alt landet deromkring, fra to år og derunder, efter den tid han nøie hadde utspurt av vismennene. ¹⁷ Da blev det opfylt som er talt ved profeten Jeremias, som sier: ¹⁸ En røst blev hørt i Rama, gråt og stor klage; Rakel gråt over sine barn og vilde ikke la sig trøste, for de er ikke mere til.

¹² På den dag vil jeg la komme over Eli alt det jeg har talt om hans hus, fra først til sist.

¹⁷ Den som kom med buskapet, svarte: Israel er flyktet for filistrene, og det har vært et stort mannefall blandt folket; dine to sønner, Hofni og Pinehas, har og mistet livet, og Guds ark er tatt.

³ På samme tid forkynte han et tegn og sa: Dette er tegnet på at Herren har talt: Alteret skal revne, og asken som er på det, skal spredes.

¹² Stå nu du op og gå hjem! Så snart dine føtter treder inn i byen, skal barnet dø.

²¹ Og fordi jordmødrene fryktet Gud, gav han dem avkom.

¹³ med ham og hans efterkommere gjør jeg en pakt at de skal ha et evig prestedømme, fordi han var nidkjær for sin Gud og gjorde soning for Israels barn.

¹³ Da tok Samuel oljehornet og salvet ham midt iblandt hans brødre, og Herrens Ånd kom over David fra den dag og fremdeles. Så brøt Samuel op og gikk til Rama.

²⁸ Forlat din tjenerinne hvad hun har gjort ille! For Herren vil bygge min herre et hus som står fast; for det er Herrens kriger* du fører, herre, og ondt er ikke funnet hos dig fra den dag du blev til. / {* 1SA 18, 17.}

¹¹ like fra den dag jeg satte dommere over mitt folk Israel, og jeg har latt dig få ro for alle dine fiender. Og nu forkynner Herren dig at Herren vil bygge dig et hus.

²⁷ For du, Herre, hærskarenes Gud, Israels Gud, har åpenbaret for din tjener at du vil bygge mig et hus. Derfor har din tjener fått frimodighet til å bede denne bønn til dig.

⁸ Men presten Sadok og Benaja, Jojadas sønn, og profeten Natan og Sime'i og Re'i og de helter David hadde, var ikke med Adonja.

⁴⁵ Og presten Sadok og profeten Natan salvet ham til konge i Gihon, og så drog de op derfra i glede, og hele byen er i et røre. Det er den larm I hørte.

³⁸ Og hvis du hører på alt det jeg byder dig, og vandrer på mine veier og gjør hvad rett er i mine øine, så du holder mine lover og bud, således som min tjener David gjorde, så vil jeg være med dig og bygge dig et hus som står fast, likesom jeg gjorde for David, og jeg vil gi dig Israel.

⁸ og Akitub fikk sønnen Sadok, og Sadok fikk sønnen Akima'as, ⁹ og Akima'as fikk sønnen Asarja, og Asarja fikk sønnen Johanan, ¹⁰ Johanan fikk sønnen Asarja; det var han som gjorde prestetjeneste* i det hus som Salomo hadde bygget i Jerusalem. / {* nemlig i Kong Ussias' tid.} ¹¹ Og Asarja fikk sønnen Amarja, og Amarja fikk sønnen Akitub, ¹² og Akitub fikk sønnen Sadok, og Sadok fikk sønnen Sallum, ¹³ og Sallum fikk sønnen Hilkias, og Hilkias fikk sønnen Asarja, ¹⁴ og Asarja fikk sønnen Seraja, og Seraja fikk sønnen Josadak. ¹⁵ Josadak drog med da Herren bortførte Juda og Jerusalem i fangenskap ved Nebukadnesar.

²² Og den dag åt og drakk de for Herrens åsyn med stor glede, og de gjorde annen gang* Davids sønn Salomo til konge og salvet ham til en Herrens fyrste og Sadok til prest. / {* første gang 1KR 23, 1. 1KG 1, 33 fg.}

¹⁰ Josva fikk sønnen Jojakim, Jojakim fikk Eljasib, Eljasib fikk Jojada, ¹¹ Jojada fikk Jonatan, og Jonatan fikk Jaddua.

⁵⁰ Derfor vil jeg prise dig iblandt hedningene, Herre, og lovsynge ditt navn.

²³ Og jeg vil opreise én hyrde over dem, og han skal røkte dem - min tjener David*; han skal røkte dem, han skal være deres hyrde. / {* d.e. Kristus, hvis stamfar og forbillede David var.}

¹⁵ Men de levittiske prester, Sadoks sønner, som tok vare på det som var å vareta i min helligdom, da Israels barn forvillet sig bort fra mig, de skal trede nær til mig for å tjene mig, og de skal stå for mitt åsyn og frembære for mig fett og blod, sier Herren, Israels Gud. ¹⁶ De skal gå inn i min helligdom, og de skal trede nær til mitt bord for å tjene mig, og de skal ta vare på det jeg vil ha varetatt.

¹⁷ derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, forat han kunde bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder.

²⁶ For en sådan yppersteprest måtte vi og ha, hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og ophøiet over himlene ²⁷ en som ikke hver dag trenger til, likesom yppersteprestene, først å frembære offer for sine egne synder, derefter for folkets; for dette gjorde han en gang for alle da han ofret sig selv. ²⁸ For loven innsetter til yppersteprester mennesker som har skrøpelighet, men edens ord, som kom efter loven, innsetter Sønnen, han som er blitt fullendt for all evighet.

²⁹ Hvorfor treder I mitt slaktoffer og mitt matoffer under føtter, de offer som jeg har påbudt i min bolig? Og du ærer dine sønner mere enn mig, idet I mesker eder med det beste av hver offergave som mitt folk, Israel, bærer frem. ³⁰ Derfor lyder ordet fra Herren, Israels Gud: Vel har jeg sagt: Ditt hus og din fars hus skal ferdes for mitt åsyn til evig tid. Men nu lyder Herrens ord: Det være langt fra mig! Dem som ærer mig, vil jeg ære, og de som ringeakter mig, skal bli til skamme.

²⁷ Så drev Salomo Abjatar bort og lot ham ikke få være Herrens prest lenger, forat Herrens ord skulde bli opfylt, det som han hadde talt mot Elis hus i Silo.

¹⁰ Ja, endog de levitter som gikk bort fra mig da Israel fór vill og forvillet sig bort fra mig efter sine motbydelige avguder, de skal bære sin misgjerning. ¹¹ De skal være tjenere i min helligdom, opsynsmenn ved husets porter og tjenere i huset; de skal slakte brennofferet og slaktofferet for folket, og de skal stå for deres åsyn og tjene dem. ¹² Fordi de tjente dem for deres motbydelige avguders åsyn og var et anstøt til misgjerning for Israels hus, derfor har jeg løftet min hånd imot dem, sier Herren, Israels Gud, og de skal bære sin misgjerning.

¹³ Og I sier: Å, for en møie! Og I blåser av det, sier Herren, hærskarenes Gud, og I bærer frem slikt som er røvet, og det som er halt og sykt - sådant bærer I frem som offergave! Skulde slike gaver fra eder behage mig? sier Herren.