Ruth Cross References - Norwegian

¹ I de dager da dommerne styrte, blev det engang hungersnød i landet. Da drog en mann med sin hustru og sine to sønner avsted fra Betlehem i Juda for å opholde sig nogen tid i Moabs land. ² Mannen hette Elimelek, hans hustru No'omi og hans to sønner Mahlon og Kiljon; de var efratitter* - fra Betlehem i Juda. De kom nu til Moabs land og blev der. / {* fra Efrata, d.e. Betlehem, 1MO 35, 19.} ³ Så døde Elimelek, No'omis mann, og hun blev tilbake med sine to sønner. ⁴ De tok sig moabittiske hustruer, den ene hette Orpa og den andre Rut; og de bodde der omkring en ti års tid. ⁵ Da døde også begge sønnene, Mahlon og Kiljon; og kvinnen var tilbake efter sine to sønner og efter sin mann. ⁶ Da brøt hun op med sine sønnekoner og vendte tilbake fra Moabs land; for hun hadde hørt i Moabs land at Herren hadde sett til sitt folk og gitt dem brød. ⁷ Hun drog bort fra det sted hvor hun hadde vært, og begge hennes sønnekoner var med henne. Mens de nu gikk frem efter veien for å vende tilbake til Juda land, ⁸ sa No'omi til sine to sønnekoner: Vend om og gå hjem igjen, hver til sin mors hus. Herren vise godhet mot eder, som I har gjort mot de døde og mot mig! ⁹ Herren gi eder at I må finne et hjem, hver i sin manns hus! Og hun kysset dem; men de brast i gråt ¹⁰ og sa til henne: Nei, vi vil følge dig tilbake til ditt folk. ¹¹ Da sa No'omi: Vend om, mine døtre! Hvorfor vil I gå med mig? Har jeg da ennu sønner i mitt liv som kunde bli eders menn? ¹² Vend om, mine døtre, og gå hjem! For jeg er for gammel til å bli en manns hustru. Om jeg så tenkte: Jeg har ennu håp, ja, om jeg så ennu inatt fikk en mann og så fødte sønner, ¹³ skulde I derfor vente til de blev store? Skulde I derfor stenge eder inne og ikke få eder menn? Nei, mine døtre! For det er meget bitrere for mig enn for eder, eftersom Herrens hånd har rammet mig så hårdt. ¹⁴ Da brast de atter i gråt. Og Orpa kysset sin svigermor og sa henne farvel, men Rut vilde ikke skilles fra henne. ¹⁵ Da sa hun: Du ser din svigerinne er vendt tilbake til sitt folk og til sin gud; vend nu du og tilbake og følg din svigerinne! ¹⁶ Men Rut sa: Søk ikke å overtale mig til å forlate dig og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, vil jeg bli; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud; ¹⁷ hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Herren la det gå mig ille både nu og siden om noget annet enn døden skal skille mig fra dig. ¹⁸ Da No'omi så at hun var fast i sitt forsett om å gå med henne, holdt hun op med å tale til henne om det. ¹⁹ Så gikk de begge videre til de kom til Betlehem. Og da de kom til Betlehem, kom hele byen i bevegelse for deres skyld, og kvinnene sa: Er dette No'omi? ²⁰ Da sa hun til dem: Kall mig ikke No'omi*, kall mig Mara**! For den Allmektige har gjort det meget bittert for mig; / {* ynde.} / {** bitterhet.} ²¹ med fulle hender drog jeg bort, men med tomme hender har Herren latt mig vende tilbake. Hvorfor kaller I mig No'omi, når Herren har vidnet imot mig, og den Allmektige har latt det gå mig ille? ²² Så kom da No'omi tilbake med sin sønnekone, moabittinnen Rut - hun var vendt tilbake fra Moabs land; og de kom til Betlehem i begynnelsen av bygghøsten.

¹⁰ Så blev det hungersnød i landet; og Abram drog ned til Egypten for å opholde sig der, for hungersnøden var stor i landet.

¹ Og det var atter hungersnød i landet - likesom forrige gang på Abrahams tid; og Isak drog til filistrenes konge Abimelek i Gerar.

¹ Og da de hadde brukt op det korn de hadde hentet fra Egypten, sa deres far til dem: Dra atter avsted og kjøp oss litt korn!

¹⁹ Jeg vil bryte eders styrkes overmot, og jeg vil gjøre eders himmel som jern og eders jord som kobber.

²³ Himmelen over ditt hode skal være som kobber, og jorden under dig som jern. ²⁴ Herren skal la støv og sand være det regn han gir ditt land; det skal komme ned over dig fra himmelen, til du blir ødelagt.

³⁸ Megen sæd skal du føre ut på marken, og lite skal du samle inn; for gresshoppen skal ete den av.

¹⁶ Da opreiste Herren dommere, og de frelste dem av røvernes hånd. ¹⁷ Men heller ikke mot sine dommere var de lydige; de holdt sig med andre guder og tilbad dem; de vek snart av fra den vei deres fedre hadde vandret i lydighet mot Herrens bud, og gjorde ikke som de. ¹⁸ Og når Herren opreiste dem dommere, så var Herren med dommeren og frelste dem av deres fienders hånd så lenge dommeren levde; for Herren ynkedes over dem når de sukket for deres skyld som plaget og undertrykte dem.

⁸ Efter ham var Ibsan fra Betlehem dommer i Israel.

⁸ Denne mann drog bort fra sin by, fra Betlehem i Juda, for å ta ophold hvor det kunde falle sig; og han kom på sin vandring til Efra'imfjellene, til Mikas hus.

¹ På denne tid da det ingen konge fantes i Israel, var det en mann av Levi stamme som opholdt sig som fremmed langt inne på Efra'imfjellet. Han tok sig en medhustru fra Betlehem i Juda. ² Men hans medhustru var utro mot ham og reiste fra ham og hjem til sin fars hus i Betlehem i Juda. Der blev hun en tid, en fire måneder.

¹ I Davids tid var det engang en hungersnød som varte i tre år efter hverandre. Da søkte David Herrens åsyn, og Herren svarte: Det er fordi det hviler blodskyld på Saul og hans hus, siden han drepte gibeonittene.

¹ Da sa tisbitten Elias, en av dem som var flyttet inn i Gilead, til Akab: Så sant Herren, Israels Gud, lever, han hvis tjener jeg er: Det skal i disse år ikke komme dugg eller regn uten efter mitt ord. ² Og Herrens ord kom til ham, og det lød således: ³ Gå herfra og ta veien mot øst og skjul dig ved bekken Krit østenfor Jordan! ⁴ Du skal drikke av bekken, og jeg har befalt ravnene å forsørge dig der. ⁵ Så gikk han og gjorde som Herren hadde sagt; han gikk til bekken Krit østenfor Jordan og opholdt sig der, ⁶ og ravnene kom til ham med brød og kjøtt om morgenen og med brød og kjøtt om aftenen, og han drakk av bekken. ⁷ Men da det var gått en tid, blev bekken uttørret; for det kom ikke regn i landet. ⁸ Da kom Herrens ord til ham, og det lød således: ⁹ Stå op og gå til Sarepta, som hører til Sidon, og bli der! Jeg har befalt en enke der å forsørge dig. ¹⁰ Han stod op og gikk til Sarepta, og da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved; han ropte på henne og sa: Hent mig litt vann i en skål, så jeg kan få drikke! ¹¹ Da hun nu gikk for å hente det, ropte han efter henne og sa: Ta med et stykke brød til mig! ¹² Da sa hun: Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødskive, men har bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset, og nu går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for mig og min sønn, så vi kan ete det og så dø.

² Og Elias gikk avsted for å trede frem for Akab. Men hungersnøden var stor i Samaria.

¹ Elisa sa til den kvinne hvis sønn han hadde gjort levende: Gjør dig rede og dra bort med hele ditt hus og ophold dig på et eller annet fremmed sted! For Herren har kalt på hungersnøden, og den kommer også over landet og skal vare i syv år. ² Og kvinnen gjorde sig rede og gjorde efter den Guds manns ord; hun drog bort med hele sitt hus og opholdt sig som fremmed i filistrenes land i syv år.

¹⁶ Og han kalte hunger inn over landet, han brøt sønder hver støtte av brød*. / {* JES 3, 1.}

³⁴ et fruktbart land til et saltland for deres ondskaps skyld som bodde der.

¹ Dette er Herrens ord som kom til Jeremias den gang da tørken var:

¹³ Menneskesønn! Når et land synder mot mig og gjør sig skyldig i troløshet, og jeg rekker ut min hånd mot det og sønderbryter brødets stav for det og sender hungersnød over det og utrydder både mennesker og fe av det,

²¹ For så sier Herren, Israels Gud: Enn når jeg sender mine fire onde straffedommer, sverd, hungersnød og ville dyr og pest, over Jerusalem for å utrydde både mennesker og fe av det!

¹⁰ Marken er ødelagt, jorden sørger; for kornet er ødelagt, mosten er tørket bort, oljen er svunnet inn. ¹¹ Akerdyrkerne er skuffet, vingårdsmennene jamrer sig; for hveten og bygget, markens grøde, er gått tapt.

¹⁶ Er ikke maten blitt borte for våre øine, glede og fryd fra vår Guds hus? ¹⁷ Sædekornene er tørket inn under mulden som dekker dem; forrådshusene er ødelagt, ladene nedbrutt, for kornet er fordervet. ¹⁸ Hvor buskapen stønner! Oksehjordene farer redde omkring, for det finnes intet beite for dem; også fårehjordene må lide. ¹⁹ Til dig, Herre, roper jeg; for ild har fortært ørkenens beitemarker, og luer har forbrent alle markens trær. ²⁰ Endog markens dyr skriker op til dig; for bekkene er uttørket, og ild har fortært ørkenens beitemarker.

⁶ Og jeg har da latt eder gå med tom munn i alle eders byer og latt eder mangle brød i alle eders hjem; men I har ikke omvendt eder til mig, sier Herren.

¹⁹ Så døde Rakel, og hun blev begravet på veien til Efrat, det er Betlehem.

¹ Det var en mann fra Ramata'im-Sofim i Efra'im-fjellene; han hette Elkana og var sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf, en efra'imitt* / {* en levitt boende i Efra'ims stamme.}

²¹ Og Israel og filistrene stilte sig op, fylking mot fylking.

² Derfor skal han overgi dem inntil den tid da hun som skal føde, har født; og de som blir igjen av hans brødre*, skal vende tilbake sammen med Israels barn. / {* d.e. Judas barn; 2SA 19, 12.}

¹ En kvinne som var hustru til en av profetenes disipler, ropte til Elisa og sa: Din tjener, min mann, er død, og du vet at din tjener fryktet Herren; og nu kommer en som han stod i gjeld til, og vil ta begge mine sønner til træler.

¹⁹ Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han frelser dem som har en sønderknust ånd.

⁶ for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar sig av.

¹⁰ For hine tuktet oss for nogen få dager efter sitt tykke, men han tukter til vårt gagn, forat vi skal få del i hans hellighet. ¹¹ All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt opøvd, rettferdighets salige frukt.

³ Du skal ikke inngå svogerskap med dem; du skal ikke gi dine døtre til hans sønner og ikke ta hans døtre til hustruer for dine sønner;

³ Ingen ammonitt eller moabitt skal være med i Herrens menighet; enn ikke deres ætt i tiende ledd skal nogensinne være med i Herrens menighet,

¹ Men kong Salomo elsket mange fremmede kvinner foruten Faraos datter, moabittiske, ammonittiske, edomittiske, sidoniske, hetittiske, ² kvinner av de hedningefolk om hvilke Herren hadde sagt til Israels barn: I skal ikke gi eder i lag med dem, og de ikke med eder*; ellers kommer de visselig til å vende eders hjerte til sine guder. Til dem holdt Salomo sig og elsket dem. / {* d.e. for å inngå ekteskap med dem.}

⁵ Salmon fikk sønnen Boas med Rahab; Boas fikk sønnen Obed med Rut; Obed fikk sønnen Isai;

³⁹ Nu ser I at det er mig, og at der er ingen Gud foruten mig. Jeg gjør død og gjør levende, jeg sårer, og jeg læger, og det er ingen som redder av min hånd.

³⁰ Og jeg vil la hans avkom bli til evig tid og hans trone som himmelens dager. ³¹ Dersom hans barn forlater min lov og ikke vandrer i mine bud, ³² dersom de krenker mine forskrifter og ikke holder mine befalinger,

²¹ Og du skal si i ditt hjerte: Hvem har født mig disse barn? Jeg var jo barnløs og ufruktbar, landflyktig og jaget bort. Og hvem har fostret disse? Jeg var jo enslig tilbake. Hvor var da disse?

¹⁹ Din ondskap tukter dig, og dine frafall straffer dig; kjenn da og se at det er ondt og bittert at du forlater Herren din Gud, og at frykt for mig ikke kommer over dig, sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud.

²⁵ Nu var det hos oss syv brødre; og den første giftet sig og døde, og da han ikke hadde avkom, efterlot han sin hustru til broren. ²⁶ Likeså den annen og den tredje, like til den syvende. ²⁷ Men sist av alle døde kvinnen.

¹² Da han nu kom nær til byens port, se, da blev en død båret ut, som var sin mors eneste sønn, og hun var enke, og meget folk fra byen var med henne.

¹ Og Herren så til Sara som han hadde sagt, og Herren gjorde med Sara som han hadde lovt.

²⁰ Og Jakob gjorde et løfte og sa: Dersom Gud vil være med mig og bevare mig på denne min ferd og gi mig brød å ete og klær å klæ mig med,

¹⁵ Og han velsignet Josef og sa: Den Gud for hvis åsyn mine fedre Abraham og Isak vandret, den Gud som var min hyrde, fra jeg blev til og til denne dag,

²⁵ Og Josef tok en ed av Israels sønner og sa: Gud skal visselig se til eder, og da skal I føre mine ben op herfra.

¹⁶ Gå nu og kall sammen de eldste i Israel og si til dem: Herren, eders fedres Gud, har åpenbaret sig for mig, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, og sagt: Jeg har sett til eder og vet hvorledes de farer frem mot eder i Egypten.

³¹ Og folket trodde; og da de hørte hvorledes Herren hadde sett til Israels barn og gitt akt på deres nød, bøide de sig og tilbad.

⁴ Da sa Herren til Moses: Se, jeg vil la regne ned brød fra himmelen til eder, og folket skal gå ut og sanke for hver dag det de trenger; således vil jeg prøve dem, om de vil følge min lov eller ikke. ⁵ Og på den sjette dag skal de lage til det som de har hatt med hjem, og det skal være dobbelt så meget som det de ellers sanker for hver dag. ⁶ Og Moses og Aron sa til alle Israels barn: Iaften skal I kjenne at det er Herren som har ført eder ut av Egyptens land,

²¹ Og Herren så til Hanna, og hun blev fruktsommelig og fødte tre sønner og to døtre; men gutten Samuel vokste op hos Herren.

¹⁴ Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden. ¹⁵ Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.

⁵ Han har gitt dem føde som frykter ham; han kommer sin pakt i hu evindelig.

¹⁵ Dets mat vil jeg velsigne, dets fattige vil jeg mette med brød,

¹⁵ Alles øine vokter på dig, og du gir dem deres føde i sin tid.

⁷ som hjelper de undertrykte til deres rett, som gir de hungrige brød. Herren løser de bundne,

¹⁴ Han er den som gir dine grenser fred, metter dig med den beste hvete.

¹⁰ For likesom regnet og sneen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å bære og gro og gir såmannen sæd og den etende brød,

¹⁰ For så sier Herren: Når sytti år er gått til ende for Babel, vil jeg se til eder og opfylle for eder mitt gode ord, at jeg vil føre eder tilbake til dette sted.

⁷ Og det skal bli en bygd for dem som blir igjen av Judas hus; der skal de ha sitt beite, i Askalons huser skal de hvile om aftenen. For Herren deres Gud skal se til dem og gjøre ende på deres fangenskap.

¹¹ gi oss idag vårt daglige brød;

⁶⁸ Lovet være Herren, Israels Gud, han som så til sitt folk og forløste det!

⁴⁴ og slå dig til jorden og dine barn i dig, og ikke levne sten på sten i dig, fordi du ikke kjente din besøkelses tid.

⁸ men når vi har føde og klær, skal vi dermed la oss nøie;

¹² så I lar eders ferd iblandt hedningene være god, forat de mens de baktaler eder som ugjerningsmenn, kan se eders gode gjerninger og for deres skyld prise Gud på besøkelsens dag.

²⁷ Så bad Moses farvel med sin svigerfar, og han drog hjem til sitt eget land.

¹⁰ og sa til henne: Nei, vi vil følge dig tilbake til ditt folk.

¹⁴ Da brast de atter i gråt. Og Orpa kysset sin svigermor og sa henne farvel, men Rut vilde ikke skilles fra henne.

³ Men da syv år var gått, vendte kvinnen tilbake fra filistrenes land; og hun gikk avsted for å be kongen om hans hjelp til å få igjen sitt hus og sin jord.

¹⁵ Men synes I ikke om å tjene Herren, så velg idag hvem I vil tjene, enten de guder eders fedre dyrket på hin side elven, eller amorittenes guder, i hvis land I bor! Men jeg og mitt hus vi vil tjene Herren. ¹⁶ Da svarte folket og sa: Det være langt fra oss å forlate Herren for å dyrke fremmede guder! ¹⁷ For Herren vår Gud han var det som førte oss og våre fedre op av Egyptens land, av trælehuset, og som gjorde disse store tegn for våre øine og voktet oss på hele den vei vi gikk, og blandt alle de folk hvis land vi drog igjennem, ¹⁸ og Herren drev ut for oss alle disse folk og de amoritter som bodde i landet. Også vi vil tjene Herren, for han er vår Gud. ¹⁹ Og Josva sa til folket: I kan ikke tjene Herren, for han er en hellig Gud. En nidkjær Gud er han; han vil ikke bære over med eders overtredelser og synder. ²⁰ Når I forlater Herren og dyrker fremmede guder, da vil han vende sig bort og la det gå eder ille og tilintetgjøre eder, efterat han før har gjort vel mot eder. ²¹ Men folket sa til Josva: Nei, Herren vil vi tjene. ²² Da sa Josva til folket: Så er I da selv vidner imot eder at I har valgt Herren og vil tjene ham. De sa: Ja, det er vi vidner på! ²³ Josva sa: Så skill eder nu av med de fremmede guder som I har hos eder, og bøi eders hjerte til Herren, Israels Gud! ²⁴ Og folket sa til Josva: Herren vår Gud vil vi tjene, og hans ord vil vi lyde. ²⁵ Den dag gjorde Josva en pakt med folket i Sikem og satte lov og rett for dem. ²⁶ Og Josva skrev op disse ord i Guds lovbok; og han tok en stor sten og reiste den der under den ek som stod ved Herrens helligdom. ²⁷ Og Josva sa til hele folket: Se, denne sten skal være et vidne mot oss, for den har hørt alle de ord som Herren har talt med oss; og den skal være et vidne mot eder, forat I ikke skal fornekte eders Gud. ²⁸ Så lot Josva folket fare, hver til sin arvelodd.

⁵ Da døde også begge sønnene, Mahlon og Kiljon; og kvinnen var tilbake efter sine to sønner og efter sin mann.

²⁰ Da sa No'omi til sin sønnekone: Velsignet være han av Herren, som ikke har tatt sin miskunnhet bort hverken fra de levende eller fra de døde! Og No'omi sa til henne: Den mann er en nær slektning av oss; han er en av våre løsere.

²⁵ Og meget folk vandret sammen med ham. Og han vendte sig og sa til dem: ²⁶ Om nogen kommer til mig og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel. ²⁷ Og den som ikke bærer sitt kors og følger efter mig, han kan ikke være min disippel. ²⁸ For hvem av eder som vil bygge et tårn, setter sig ikke først ned og regner efter hvad det vil koste, om han har nok til å fullføre det med, ²⁹ forat ikke, når han har lagt grunnen og ikke er i stand til å fullføre det, alle de som ser det, skal begynne å spotte ham og si: ³⁰ Denne mann begynte å bygge, og var ikke i stand til å fullføre det? ³¹ Eller hvilken konge som drar ut for å møte en annen konge i strid, setter sig ikke først ned og rådslår om han med ti tusen er i stand til å møte den som kommer imot ham med tyve tusen? ³² Men kan han ikke det, da skikker han sendemenn til ham, mens han ennu er langt borte, og tinger om fred. ³³ Således kan da ingen av eder være min disippel uten at han opgir alt det han eier.

²² I hustruer! underordne eder under eders egne menn som under Herren!

² Hedre din far og din mor - dette er det første bud med løfte - ³ forat det må gå dig vel, og du må lenge leve i landet.

¹⁸ Men nu har jeg fått alt og har overflod; jeg har fullt op efterat jeg av Epafroditus har mottatt eders gave, en yndig duft, et offer til glede og velbehag for Gud. ¹⁹ Og min Gud skal efter sin rikdom fylle all eders trang i herlighet i Kristus Jesus.

¹⁸ I hustruer! underordne eder under eders menn, som det sømmer sig i Herren!

²⁴ for I vet at I skal få arven til lønn av Herren. Tjen den Herre Kristus!

¹⁶ Herren vise miskunn mot Onesiforus' hus! for han har ofte vederkveget mig og ikke skammet sig ved mine lenker; ¹⁷ men da han var kommet til Rom, søkte han med stor iver efter mig og fant mig. ¹⁸ Herren gi han må finne miskunn hos Herren på hin dag! Og til hvor stor tjeneste han var i Efesus, det vet du selv best.

²⁷ Da gikk han frem og kysset ham; og han kjente lukten av hans klær og velsignet ham og sa: Se, duften av min sønn er som duften av en mark som Herren har velsignet.

¹¹ Og Jakob kysset Rakel og brast i gråt.

¹⁵ Og han kysset alle sine brødre og gråt ved deres bryst; og siden talte hans brødre med ham.

¹ Og No'omi, hennes svigermor, sa til henne: Min datter! Jeg vil prøve å la dig få et hjem, så du kan ha det godt.

³⁷ De brast da alle i sterk gråt, og de falt Paulus om halsen og kysset ham;

³ idet jeg holder mig til de hellige som er i landet, og de herlige i hvem jeg har all min lyst.

⁶³ Jeg holder mig til alle dem som frykter dig, og som holder dine befalinger.

²³ Så sier Herren, hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i en jødisk manns kappefald og si: Vi vil gå med eder; for vi har hørt at Gud er med eder.

¹¹ Da sa Juda til Tamar, sin sønnekone: Bo som enke i din fars hus, til Sela, min sønn, er blitt voksen! For han tenkte: Ellers kommer også han til å dø, som hans brødre. Så drog Tamar hjem og bodde i sin fars hus.

⁵ Når brødre bor sammen, og en av dem dør og ikke har nogen sønn, så skal den avdødes hustru ikke ekte en fremmed mann utenfor ætten; hennes manns bror skal gå inn til henne og ta henne til hustru og således ekte henne i sin brors sted.

¹⁷ Da falt Abraham på sitt ansikt og lo, og han sa ved sig selv: Skulde en som er hundre år gammel, få barn? Og skulde Sara, som er nitti år gammel, føde?

⁹ En enke kan velges dersom hun ikke er yngre enn seksti år, dersom hun har vært én manns hustru,

¹⁵ Og Herrens hånd var også mot dem, så han rev dem bort av leiren, til det var ute med dem.

¹⁵ Overalt hvor de drog ut, var Herrens hånd imot dem, så det gikk dem ille, således som Herren hadde sagt dem, og som Herren hadde svoret, og deres trengsel var stor.

¹¹ Og de sendte bud og samlet alle filistrenes høvdinger og sa: Send Israels Guds ark bort, og la den komme tilbake til sin plass, så den ikke skal drepe mig og mitt folk! For det var kommet en dødsens forferdelse over hele byen; Herrens hånd lå meget tungt på den.

²¹ Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.

⁴ For dag og natt lå din hånd tungt på mig, min livssaft svant som ved sommerens tørke. Sela.

² Herre, straff mig ikke i din vrede, og tukt mig ikke i din harme!

⁹ Frels mig fra alle mine overtredelser, gjør mig ikke til spott for dåren! ¹⁰ Jeg tier, jeg later ikke op min munn; for du har gjort det.

²⁸ Du lot mig ikke engang få kysse mine sønner og døtre; det var uforstandig gjort av dig.

⁵⁵ Morgenen efter stod Laban tidlig op, og han kysset sine sønner og sine døtre og velsignet dem. Så drog Laban hjem igjen.

⁴ men I som holdt fast ved Herren eders Gud, I lever alle den dag idag.

²⁰ Herren din Gud skal du frykte, ham skal du tjene, og ham skal du holde fast ved, og ved hans navn skal du sverge.

²⁰ Da forlot han oksene og sprang efter Elias og sa: La mig først få kysse min far og min mor, så vil jeg følge dig! Han svarte: Vel, gå hjem! For hvad har jeg vel gjort med dig?

¹ For Herren skal forbarme sig over Jakob og igjen utvelge Israel og bosette dem i deres land, og fremmede skal slå sig sammen med dem og holde sig til Jakobs hus.

³⁷ Den som elsker far eller mor mere enn mig, er mig ikke verd, og den som elsker sønn eller datter mere enn mig, er mig ikke verd,

²⁴ Da sa Jesus til sine disipler: Vil nogen komme efter mig, da må han fornekte sig selv og ta sitt kors op og følge mig.

²² Men da den unge mann hørte det, gikk han bedrøvet bort; for han var meget rik.

²¹ Da så Jesus på ham og fikk ham kjær og sa til ham: Ett fattes dig; gå bort, selg alt det du har, og gi det til de fattige, så skal du få en skatt i himmelen; kom så og følg mig! ²² Men han blev ille til mote over den tale og gikk bedrøvet bort; for han var meget rik.

⁶⁶ Derfor drog mange av hans disipler sig tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham. ⁶⁷ Jesus sa da til de tolv: Vil også I gå bort? ⁶⁸ Simon Peter svarte ham: Herre! hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, ⁶⁹ og vi tror og vet at du er Guds hellige.

³⁴ Men nogen menn holdt sig til ham og kom til troen, iblandt dem også Dionysius, en av Areopagus-dommerne, og en kvinne ved navn Damaris, og nogen andre med dem.

¹⁰ For Demas forlot mig, fordi han fikk kjærlighet til den nuværende verden, og drog til Tessalonika, Kreskens til Galatia, Titus til Dalmatia;

³⁹ Men vi er ikke av dem som unddrager sig til fortapelse, vi er av dem som tror til sjelens frelse.

¹⁵ Men synes I ikke om å tjene Herren, så velg idag hvem I vil tjene, enten de guder eders fedre dyrket på hin side elven, eller amorittenes guder, i hvis land I bor! Men jeg og mitt hus vi vil tjene Herren.

¹⁹ Og Josva sa til folket: I kan ikke tjene Herren, for han er en hellig Gud. En nidkjær Gud er han; han vil ikke bære over med eders overtredelser og synder.

²⁴ Er det ikke så at hvad din gud Kamos lar dig få, det tar du i eie, og alt hvad Herren vår Gud rydder for oss, det tar vi i eie?

¹⁹ Da sa kongen til gittitten Ittai: Hvorfor går du og med oss? Vend tilbake og bli hos kongen! For du er en fremmed og tilmed bortført fra ditt hjemsted. ²⁰ Igår kom du, og idag skulde jeg la dig vanke om med oss, jeg som ikke vet hvor min vei kan falle. Vend tilbake og før dine brødre tilbake med dig, og Guds miskunnhet og trofasthet være med eder!

² Og Elias sa til Elisa: Bli her! For Herren har sendt mig til Betel. Men Elisa sa: Så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Jeg forlater dig ikke. Så gikk de ned til Betel.

³ For en smigrer ham i hans øine ved å finne hans synd, ved å hate ham*. / {* d.e. det smigrer ham at man kjenner hans synd og hater ham derfor.}

⁵ Men dem som bøier av til sine krokete veier, skal Herren la fare sammen med dem som gjør urett. Fred være over Israel!

⁶ og dem som har vendt sig bort fra Herren, og som ikke har søkt Herren og ikke spurt efter ham.

²⁰ Men den som blev sådd på stengrunn, det er den som hører ordet og straks tar imot det med glede; ²¹ men han har ikke rot i sig, og holder bare ut til en tid; blir det trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, da tar han straks anstøt.

²⁸ Og de var nær ved byen som de gikk til, og han lot som han vilde gå videre.

³⁸ men den rettferdige, ved tro skal han leve, og dersom han unddrager sig, har min sjel ikke lyst til ham.

¹⁹ De er gått ut fra oss, men de var ikke av oss: for hadde de vært av oss, så var de blitt hos oss; men det skulde bli åpenbart at ikke alle er av oss.

¹⁸ og Herren drev ut for oss alle disse folk og de amoritter som bodde i landet. Også vi vil tjene Herren, for han er vår Gud.

¹¹ Boas svarte henne: Det er blitt mig fortalt alt hvad du har gjort mot din svigermor efter din manns død, hvorledes du forlot din far og din mor og ditt fedreland og drog til et folk som du før ikke kjente. ¹² Herren gjengjelde dig hvad du har gjort! Gid du må få full lønn av Herren, Israels Gud, til hvem du er kommet for å søke ly under hans vinger!

²¹ Men Ittai svarte kongen og sa: Så sant Herren lever, og så sant min herre kongen lever: Der hvor min herre kongen er, enten det bærer til død eller til liv, der og intet annet sted vil din tjener være.

² Og Elias sa til Elisa: Bli her! For Herren har sendt mig til Betel. Men Elisa sa: Så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Jeg forlater dig ikke. Så gikk de ned til Betel. ³ Da gikk profetenes disipler, som var i Betel, ut til Elisa og sa til ham: Vet du at Herren idag vil ta din herre bort fra dig over ditt hode? Han svarte: Ja, jeg vet det; ti bare stille! ⁴ Så sa Elias til ham: Elisa, bli her! For Herren har sendt mig til Jeriko. Men han sa: Så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Jeg forlater dig ikke. Så kom de til Jeriko. ⁵ Da gikk profetenes disipler, som var i Jeriko, frem til Elisa og sa til ham: Vet du at Herren idag vil ta din herre bort fra dig over ditt hode? Han svarte: Ja, jeg vet det; ti bare stille! ⁶ Så sa Elias til ham: Bli her! For Herren har sendt mig til Jordan. Men han sa: Så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Jeg forlater dig ikke. Så gikk de begge avsted.

¹⁰ Kongedøtre er iblandt dine utvalgte; dronningen står ved din høire hånd i gull fra Ofir.

⁴⁷ Og kongen tok til orde og sa til Daniel: I sannhet, eders Gud er gudenes Gud og kongenes herre og en som åpenbarer hemmeligheter, siden du har kunnet åpenbare denne hemmelighet.

²⁹ Så gir jeg da nu det bud at den som i sine ord forser sig mot Sadraks, Mesaks og Abed-Negos gud, hvad folk eller ætt eller tungemål han så hører til, han skal hugges i stykker, og hans hus gjøres til en møkkdynge; for det er ingen annen gud som makter å frelse således.

³⁷ Nu priser og ophøier og ærer jeg, Nebukadnesar, himmelens konge; for alle hans gjerninger er sannhet, og hans stier rettferdighet, og dem som ferdes i overmot, makter han å ydmyke.

⁴ Men jeg er Herren din Gud fra Egyptens land, og nogen annen Gud enn mig kjenner du ikke, og nogen annen frelser finnes det ikke.

¹⁹ Og en skriftlærd kom og sa til ham: Mester! Jeg vil følge dig hvorhen du går.

²⁸ Og de var nær ved byen som de gikk til, og han lot som han vilde gå videre. ²⁹ Da nødde de ham og sa: Bli hos oss; for det stunder til aften, og dagen heller! Og han gikk inn og blev hos dem.

³⁷ Peter sier til ham: Herre! hvorfor kan jeg ikke følge dig nu? Jeg vil sette mitt liv til for dig.

¹³ Men Paulus svarte: Hvorfor gråter I og sønderriver mitt hjerte? Jeg er rede ikke bare til å bindes, men også til å dø i Jerusalem for den Herre Jesu navn.

¹⁶ Og hvad enighet er det mellem Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo iblandt dem og ferdes iblandt dem, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. ¹⁷ Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder, ¹⁸ og jeg vil være eder en far, og I skal være mig sønner og døtre, sier Herren, den Allmektige.

⁹ for selv forteller de om oss hvad inngang vi fikk hos eder, og hvorledes I vendte eder til Gud fra avgudene, for å tjene den levende og sanne Gud

⁴ Disse er de som ikke har gjort sig urene med kvinner; for de er som jomfruer. Disse er de som følger Lammet hvor det går. Disse er kjøpt fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet,

¹⁷ Han sa: Hvad var det han sa til dig? Kjære, dølg det ikke for mig! Gud la det gå dig ille både nu og siden om du dølger for mig noget av det han sa til dig!

²² Så sant Gud vil la det gå Davids fiender ille både nu og siden: Jeg vil ikke la en eneste mann av alle dem som hører ham til, bli i live til imorgen!

⁹ Gud la det gå Abner ille både nu og siden om jeg ikke gjør således mot David som Herren har tilsvoret ham,

³⁵ Så kom alt folket for å få David til å ta mat til sig mens det ennu var dag. Men David svor: Gud la det gå mig ille både nu og siden om jeg smaker brød eller noget annet før solen går ned!

¹³ Og til Amasa skal I si: Er du ikke mitt eget kjød og blod? Gud la det gå mig ille både nu og siden om ikke du alltid skal være min hærfører i stedet for Joab.

²³ Og kong Salomo svor ved Herren og sa: Herren la det gå mig ille både nu og siden om ikke dette ord skal koste Adonja hans liv.

² Da sendte Jesabel bud til Elias og lot si: Gudene la det gå mig ille både nu og siden om jeg ikke imorgen på denne tid gjør med ditt liv som det er gjort med deres liv.

¹⁰ Da sendte Benhadad atter bud til ham og lot si: Gudene la det gå mig ille både nu og siden om Samarias støv skal kunne fylle nevene på alt det folk som er i mitt følge.

³¹ Og han sa: Gud la det gå mig ille både nu og siden, om Elisas, Safats sønns hode skal bli sittende på ham idag!

²³ da han kom dit og så Guds nåde, gledet han sig, og han formante alle til at de med hjertets forsett skulde holde fast ved Herren;

²⁴ Men for mig selv akter jeg ikke mitt liv et ord verdt, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av den Herre Jesus: å vidne om Guds nådes evangelium.

⁴² Og de holdt trolig fast ved apostlenes lære og ved samfundet, ved brøds-brytelsen og ved bønnene.

¹⁴ Da han nu ikke lot sig overtale, slo vi oss til ro og sa: Skje Herrens vilje!

¹⁰ For øvrig - bli sterke i Herren og i hans veldes kraft!

⁷ Er dette eders jublende by, som blev til i fordums dager, hvis føtter bærer den bort til å bo som fremmed i det fjerne?

¹⁵ De slår hendene sammen over dig alle de som går forbi på veien; de spotter og ryster på hodet over Jerusalems datter: Er dette den stad de kalte skjønnhetens krone, all jordens glede?

¹⁰ Og da han drog inn i Jerusalem, kom hele byen i bevegelse og sa: Hvem er dette?

¹ Da Abram var ni og nitti år gammel, åpenbarte Herren sig for ham og sa til ham: Jeg er Gud den allmektige; vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig!

¹⁴ Så tok mennene denne gave, og de tok dobbelte penger med sig, og Benjamin; og de gjorde sig rede og drog ned til Egypten og trådte frem for Josef.

³ Jeg åpenbarte mig for Abraham, for Isak og for Jakob som den allmektige Gud; men ved mitt navn Herren var jeg ikke kjent av dem.

¹⁷ Ja, salig er det menneske Gud refser, og den Allmektiges tukt må du ikke akte ringe!

⁴ For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.

⁷ Mon du kan finne bunn i Guds vesen eller nå frem til den Allmektiges ytterste grense?

⁶ Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!

¹⁴ jeg blev dog plaget hele dagen, og hver morgen kom til mig med tukt.

¹⁵ Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?

¹³ Jeg fikk min sjel til å være stille inntil morgenen; som en løve knuser han alle mine ben; fra dag til natt gjør du det av med mig.

¹ Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris. ² Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys. ³ Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag. ⁴ Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben. ⁵ Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie. ⁶ På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde. ⁷ Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge. ⁸ Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn. ⁹ Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete. ¹⁰ En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul. ¹¹ Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig. ¹² Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil. ¹³ Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer. ¹⁴ Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen. ¹⁵ Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke. ¹⁶ Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken. ¹⁷ Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er, ¹⁸ og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren. ¹⁹ Kom i hu min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle! ²⁰ Min sjel kommer det i hu og er nedbøiet i mig.

¹¹ All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt opøvd, rettferdighets salige frukt.

⁸ Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som er og som var og som kommer, den Allmektige.

²² Og noget tempel så jeg ikke i den; for dens tempel er Gud Herren, den allmektige, og Lammet.

⁷ Herren gjør fattig og gjør rik; han nedtrykker, og han ophøier; ⁸ han reiser den ringe av støvet, løfter den fattige av skarnet for å sette ham hos fyrster og gi ham et ærefullt sete; for Herren hører jordens støtter til, og på dem har han bygget jorderike.

²¹ og sa: Naken kom jeg av min mors liv, og naken skal jeg vende dit tilbake. Herren gav, og Herren tok; Herrens navn være lovet!

¹⁷ du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.

²⁶ siden du idømmer mig så hårde lidelser og lar mig arve min ungdoms misgjerninger

⁸ Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.

⁵ Og jeg vil komme til eder og holde dom og være et hastig vidne mot trollkarene og horkarlene og dem som sverger falsk, og mot dem som forholder dagarbeideren hans lønn og gjør vold mot enken og den farløse, og som bøier retten for den fremmede og ikke frykter mig, sier Herren, hærskarenes Gud;

³¹ Lin og bygg var slått ned; for bygget stod i aks og linet i knopp; ³² men hvete og spelt var ikke slått ned, for de kommer senere.

²³ Så holdt hun sig til Boas' piker og sanket aks til både bygghøsten og hvetehøsten var til ende. Men hun bodde hos sin svigermor.

⁹ og overgav dem til gibeonittene, og de hengte dem op på fjellet for Herrens åsyn; de omkom alle syv på en gang. Det var i de første dager av høsten, i begynnelsen av bygghøsten, de blev drept.