Psalms 83 Cross References - Norwegian

¹ En sang, en salme av Asaf. ² Gud, ti ikke! Vær ikke stille og hold dig ikke rolig, Gud! ³ For se, dine fiender larmer, og de som hater dig, løfter hodet. ⁴ Mot ditt folk legger de med svik hemmelige råd, og de rådslår mot dem du verner. ⁵ De sier: Kom og la oss utslette dem, så de ikke mere er et folk, og Israels navn skal ikke mere kommes i hu. ⁶ For de har av hjertet rådslått med hverandre; mot dig inngår de pakt, ⁷ Edoms telt og ismaelittene, Moab og hagarenene, ⁸ Gebal og Ammon og Amalek, Filistea tillikemed innbyggerne av Tyrus. ⁹ Også Assur har gitt sig i lag med dem, de er blitt Lots barns arm. Sela. ¹⁰ Gjør med dem som med Midian, som med Sisera, som med Jabin ved bekken Kison! ¹¹ De blev ødelagt ved En-Dor, de blev til gjødsel for jorden. ¹² La det gå dem, deres ypperste menn, som Oreb og som Se'eb, og alle deres fyrster som Sebah og som Salmunna, ¹³ dem som sier: Vi vil ta oss Guds boliger til eie! ¹⁴ Min Gud, gjør dem som en støvhvirvel, som agner for vinden! ¹⁵ Som en ild som tender en skog, og som en lue som setter fjell i brand, ¹⁶ således forfølge du dem med din storm og forferde du dem med ditt stormvær! ¹⁷ Fyll deres åsyn med skam, så de søker ditt navn, Herre! ¹⁸ La dem blues og forferdes til evig tid, la dem bli til skamme og gå under! ¹⁹ Og la dem kjenne at du alene har navnet Herre, den Høieste over all jorden!

¹ Av David. Til dig, Herre, roper jeg. Min klippe, vær ikke døv imot mig, forat jeg ikke, om du tier til mig, skal bli lik dem som farer ned i graven!

²² Du ser det, Herre, ti ikke! Herre, vær ikke langt borte fra mig!

²³ Men for din skyld drepes vi hele dagen, vi er regnet som slaktefår.

³ Vår Gud kommer og skal ikke tie; ild fortærer for hans åsyn, og omkring ham stormer det sterkt.

¹ Til sangmesteren; av David; en salme. Min lovsangs Gud, ti ikke! ² For ugudelighets munn og falskhets munn har de oplatt imot mig, de har talt med mig med løgnens tunge.

¹⁴ Jeg har tidd fra eldgammel tid, jeg talte ikke, jeg holdt mig tilbake. Nu vil jeg skrike som den fødende kvinne, jeg vil puste og fnyse.

²⁸ Således blev midianittene ydmyket under Israels barn, og de løftet ikke mere sitt hode, og landet hadde ro i firti år, så lenge Gideon levde.

²⁸ Fordi du raser mot mig, og din overmodige trygghet har nådd op til mine ører, så vil jeg legge min ring i din nese og mitt bissel mellem dine leber og føre dig tilbake den vei du kom.

¹ Hvorfor larmer hedningene og grunder folkene på det som fåfengt er? ² Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede:

⁴ Dine motstandere har brølt midt i ditt forsamlingshus; de har satt sine egne tegn op til tegn.

²³ Glem ikke dine fienders røst, dine motstanderes bulder, som stiger op all tid!

⁴ Jorden er i opløsning, og alle de som bor på den; jeg har satt dens grunnstøtter efter mål. Sela. ⁵ Jeg sier til de overmodige: Vær ikke overmodige, og til de ugudelige: Løft ikke horn!

¹⁵ Om en liten stund vilde jeg da ydmyke deres fiender og vende min hånd imot deres motstandere.

³ Strømmer har opløftet, Herre, strømmer har opløftet sin røst, strømmer opløfter sin brusen.

¹² Ve! Det bruser av mange folk! Det bruser som havet. Det larmer av folkeslag! Det larmer som mektige vann larmer.

²³ Hvem har du hånet og spottet, og mot hvem har du løftet din røst? Du har løftet dine øine til det høie, mot Israels Hellige.

²⁹ Fordi du raser mot mig, og din overmodige trygghet har nådd op til mine ører, så vil jeg legge min ring i din nese og mitt bissel mellem dine leber og føre dig tilbake den vei du kom.

¹⁹ Og de skal stride mot dig, men ikke få overhånd over dig; for jeg er med dig, sier Herren, og vil redde dig.

²⁰ Men da hans hjerte ophøiet sig, og hans ånd blev stolt og overmodig, blev han nedstøtt fra sin kongetrone, og hans ære blev tatt fra ham. ²¹ Han blev utstøtt fra menneskenes barn, og hans hjerte blev likt dyrenes, og hos villeslene var hans bolig; urter måtte han ete likesom oksene, og av himmelens dugg blev hans legeme vætet, inntil han sannet at den høieste Gud råder over kongedømmet blandt menneskene og setter den han vil, til å styre. ²² Men du Belsasar, hans sønn, har ikke ydmyket ditt hjerte, enda du visste alt dette; ²³ du har ophøiet dig mot himmelens herre, og du har latt hente karene som var tatt fra hans hus, og du og dine stormenn, dine hustruer og dine medhustruer har drukket vin av dem, og du har prist dine guder av sølv og gull, av kobber, jern, tre og sten, som ikke ser og ikke hører og ikke har forstand; men den Gud i hvis hånd din livsånde er, og som råder over alle dine veier, har du ikke æret.

²⁴ Da Pilatus så at han intet utrettet, men at det bare blev større opstyr, tok han vann og vasket sine hender for folkets øine og sa: Jeg er uskyldig i denne rettferdiges blod; se I dertil!

²⁵ du som ved din tjener Davids munn sa: Hvorfor fnyste hedningene og grundet folkene på det som fåfengt er? ²⁶ Jordens konger steg frem, og høvdingene samlet sig sammen mot Herren og mot hans salvede - ²⁷ ja i sannhet, i denne by samlet de sig mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus med hedningene og Israels folk,

²² Folket reiste sig også imot dem; styresmennene rev da klærne av dem og lot dem hudstryke,

⁵ Men jødene blev nidkjære og tok med sig nogen onde mennesker, nogen dagdrivere, og gjorde et opløp og satte byen i røre, og de trengte frem imot Jasons hus og søkte å få dem ut til folket;

²⁸ Da de hørte dette, blev de fulle av vrede og ropte: Stor er efesernes Diana! ²⁹ Og hele byen kom i oprør, og de stormet alle som en avsted til teatret og rev med sig Gajus og Aristarkus, to makedoniere, Paulus' reisefeller. ³⁰ Paulus vilde nu gå der inn til folket, men disiplene tillot ham det ikke; ³¹ også nogen av asiarkene, som var hans venner, sendte bud til ham og bad ham at han ikke måtte gå inn i teatret. ³² Nogen skrek nu ett, andre et annet; for forsamlingen var i et røre, og størstedelen visste ikke hvad de var kommet sammen for. ³³ Men nogen av hopen satte Aleksander inn i saken, da jødene skjøv ham frem; Aleksander slo da til lyd med hånden og vilde holde en forsvarstale til folket. ³⁴ Men da de fikk vite at han var jøde, blev det ett rop fra dem alle, og de skrek i omkring to timer: Stor er efesernes Diana! ³⁵ Men by-skriveren fikk hopen til å være rolig, og sa derefter: I menn fra Efesus! Hvilket menneske er det vel som ikke vet at efesernes by er tempelvokter for den store Diana og hennes himmelfalne billede? ³⁶ Da nu ingen motsier dette, må I holde eder rolige og ikke foreta eder noget forhastet. ³⁷ For I har ført hit disse mennesker, som hverken er tempelranere eller spotter eders gudinne. ³⁸ Har nu altså Demetrius og kunstnerne med ham nogen klage mot nogen, da holdes det jo rettergangsdager, og her er jo landshøvdinger; la dem kalle hverandre inn for retten! ³⁹ Men har I noget å kreve i andre saker, da skal det bli avgjort i lovlig tingmøte. ⁴⁰ For vi står endog i fare for å komme under tiltale som oprørere for denne dags skyld, da det ikke er nogen grunn som vi kan svare med for dette opløp. ⁴¹ Ved å tale så fikk han forsamlingen til å gå sin vei.

³⁰ Det blev da et opstyr i hele byen, og folket flokket sig sammen, og de grep Paulus og slepte ham utenfor templet, og straks blev dets dører lukket.

²² Inntil dette ord hørte de på ham; men da løftet de sin røst og sa: Ta ham bort fra jorden! han burde ikke få leve!

¹⁰ Da det nu opstod stor strid, fryktet den øverste høvedsmann for at Paulus skulde bli slitt i stykker av dem, og han bød krigsfolket å gå ned og rive ham ut fra dem og føre ham inn i festningen.

¹⁹ Dengang fantes det ikke en smed i hele Israels land; for filistrene tenkte som så: Hebreerne kunde ellers gjøre sig sverd eller spyd.

⁹ Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.

⁵ For han gjemmer mig i sin hytte på den onde dag, han skjuler mig i sitt telts skjul; på en klippe fører han mig op.

²⁰ Hvor stor din godhet er, som du har gjemt for dem som frykter dig, som du har vist mot dem som tar sin tilflukt til dig, for menneskenes barns øine!

⁶ Hele dagen forvender de mine ord; alle deres tanker er mig imot til det onde.

² Hør, Gud, min røst når jeg klager, bevar mitt liv for fiendens skremsel!

¹ Den som sitter i den Høiestes skjul, som bor i den Allmektiges skygge,

⁶ Vi vil dra op imot Juda og forferde det og bryte inn og ta det i eie, og vi vil sette Tabe'els sønn til konge over det - ⁷ derfor sier Herren, Israels Gud, således: Det skal ikke lykkes og ikke skje!

²⁰ Og efterat de nogen tid hadde voktet på ham, sendte de lurere, som lot som de var rettferdige, for å fange ham i ord, så de kunde overgi ham til øvrigheten og til landshøvdingens makt. ²¹ Og de spurte ham og sa: Mester! vi vet at du taler og lærer rett og gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet; ²² er det oss tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke? ²³ Men han merket deres list og sa til dem:

³ I er jo død, og eders liv er skjult med Kristus i Gud;

¹⁰ Nu vel, la oss gå klokt til verks mot dem, forat de ikke skal ta mere til, og forat de ikke, om det kommer krig, skal slå sig i lag med våre fiender og føre krig mot oss og dra ut av landet.

⁶ Men det syntes ham alt for lite å legge hånd bare på Mordekai; for han hadde fått vite hvilket folk Mordekai hørte til; derfor søkte han å få utryddet alle de jøder som fantes i hele Ahasverus' rike, fordi det var Mordekais folk. ⁷ I den første måned, det er måneden nisan, i kong Ahasverus' tolvte år blev det kastet pur, det er lodd, i Hamans påsyn om hver enkelt dag og hver enkelt måned like til den tolvte måned, det er måneden adar. ⁸ Og Haman sa til kong Ahasverus: Her er et folk som bor spredt og for sig selv blandt de andre folk i alle ditt rikes landskaper, og deres lover er forskjellige fra alle andre folks; de holder sig ikke efter kongens lover, og det høver ikke for kongen å la dem være i fred. ⁹ Dersom det tykkes kongen godt, så la det bli utferdiget en skrivelse om at de skal utryddes; og jeg skal da kunne tilveie embedsmennene ti tusen talenter sølv til å legge i kongens skattkammer.

⁸ De har sagt i sitt hjerte: Vi vil ødelegge dem alle tilsammen! De har opbrent alle Guds forsamlingshus i landet.

¹⁹ Og jeg var som et spakferdig lam som føres bort for å slaktes, og jeg visste ikke at de hadde uttenkt onde råd mot mig og sagt: La oss ødelegge treet med dets frukt og utrydde ham av de levendes land, så ingen mere kommer hans navn i hu!

³⁶ Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt ophøre å være et folk for mitt åsyn alle dager.

² Med Moabs ry er det forbi; i Hesbon legger de op onde råd mot det: Kom, la oss utrydde det, så det ikke mere er et folk! Også du Madmen skal bli målløs, efter dig skal sverdet fare.

²⁵ og han skal tale ord mot den Høieste og undertrykke den Høiestes hellige; han skal tenke på å forandre hellige tider og lov, og de skal gis i hans hånd en tid og tider og en halv tid*. / {* ett år og to år og et halvt år; DNL 12, 7.}

⁶² Men den næste dag, som var dagen efter beredelses-dagen, kom yppersteprestene og fariseerne sammen hos Pilatus ⁶³ og sa: Herre! vi kommer i hu at mens denne forfører ennu var i live, sa han: Tre dager efter står jeg op. ⁶⁴ Byd derfor at de vokter graven vel til den tredje dag, forat ikke hans disipler skal komme og stjele ham og så si til folket: Han er opstanden fra de døde, og den siste forførelse bli verre enn den første. ⁶⁵ Pilatus sa til dem: Der har I vakt; gå bort og vokt graven som best I kan! ⁶⁶ De gikk bort og voktet graven sammen med vakten, efterat de hadde satt segl på stenen.

¹⁷ Men forat det ikke skal utbrede sig mere blandt folket, så la oss alvorlig true dem til ikke mere å tale i dette navn til noget menneske!

¹ Men Saulus fnyste fremdeles av trusel og mord mot Herrens disipler, og han gikk til ypperstepresten ² og bad ham om brev til Damaskus, til synagogene der, forat om han fant nogen som hørte Guds vei til, både menn og kvinner, han da kunde føre dem bundne til Jerusalem.

³ Så sendte Adoni-Sedek, kongen i Jerusalem, bud til Hoham, kongen i Hebron, og til Piream, kongen i Jarmut, og til Jafia, kongen i Lakis, og til Debir, kongen i Eglon, og lot si: ⁴ Kom op til mig og hjelp mig, sa vi kan slå Gibeon! For de har gjort fred med Josva og Israels barn. ⁵ Og de fem amorittiske konger, kongen i Jerusalem, kongen i Hebron, kongen i Jarmut, kongen i Lakis, kongen i Eglon, slo sig sammen og drog op med alle sine hærer; og de kringsatte Gibeon og stred mot det. ⁶ Da nu Ammons barn så at de hadde gjort sig forhatt hos David, sendte de bud og leide syrerne fra Bet-Rehob og syrerne fra Soba, tyve tusen mann fotfolk, og kongen i Ma'aka med tusen mann og tolv tusen mann fra Tob*. / {* DMR 11, 3.} ⁷ Da David hørte dette, sendte han Joab avsted med hele hæren, de krigsvante menn. ⁸ Og Ammons barn rykket ut og stilte sig i fylking foran byporten; men syrerne fra Soba og Rehob og mennene fra Tob og Ma'aka stod for sig selv på marken.

² Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede:

² Og det blev meldt til Davids hus: Syrerne har slått sig ned i Efra'im. Da skalv hans hjerte og hans folks hjerte, likesom trærne i en skog skjelver for vinden.

⁵ Fordi Syria, Efra'im og Remaljas sønn har lagt op onde råd mot dig og sagt:

⁹ Larm, I folkeslag! I skal dog bli forferdet. Og hør, alle I jordens land langt borte! Rust eder! I skal dog forferdes. ¹⁰ Legg op råd! De skal dog gjøres til intet. Tal et ord! Det skal dog ikke skje. For med oss er Gud*. / {* Immanuel; JES 7, 7. 14; 8, 8.}

⁴⁷ Yppersteprestene og fariseerne kalte da rådet sammen til møte og sa: Hvad skal vi gjøre? for dette menneske gjør mange tegn. ⁴⁸ Lar vi ham holde ved således, da vil alle tro på ham, og romerne vil komme og ta både vårt sted og vårt folk. ⁴⁹ Men en av dem, Kaifas, som var yppersteprest det år, sa til dem: ⁵⁰ I forstår ingenting, heller ikke tenker I på at det er til gagn for eder at ett menneske dør for folket og ikke hele folket går til grunne. ⁵¹ Dette sa han ikke av sig selv, men da han var yppersteprest det år, spådde han at Jesus skulde dø for folket, ⁵² og ikke for folket alene, men for også å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. ⁵³ Fra den dag av la de råd op om å slå ham ihjel.

¹² Men da det var blitt dag, la jødene sig sammen mot ham, og forbannet sig på at de hverken vilde ete eller drikke før de hadde drept Paulus. ¹³ Det var mere enn firti som således sammensvor sig,

¹³ Disse har én tanke, og sin kraft og sin makt gir de til dyret.

¹⁹ Og jeg så dyret og kongene på jorden og deres hærer samlet for å føre krig mot ham som satt på hesten, og mot hans hær.

¹² Dette er Ismaels, Abrahams sønns ættetavle, han som Abraham fikk med egypterkvinnen Hagar, Saras trælkvinne. ¹³ Dette er navnene på Ismaels sønner - de navn som de har i sin ættetavle: Nebajot, Ismaels førstefødte, og Kedar og Adbe'el og Mibsam. ¹⁴ og Misma og Duma og Massa, ¹⁵ Hadar og Tema, Jetur, Nafis og Kedma. ¹⁶ Dette var Ismaels sønner, og dette var deres navn, i deres byer og leire, tolv ættehøvdinger. ¹⁷ Ismaels leveår var hundre og syv og tretti år; så opgav han ånden og døde og blev samlet til sine fedre. ¹⁸ Og de bodde fra Havila til Sur, som ligger midt for Egypten, og bortimot Assyria; han nedsatte sig østenfor alle sine brødre.

¹⁰ I Sauls dager førte de krig med hagarenerne, som blev undertvunget av dem; så bodde de i deres telter langs hele østsiden av Gilead.

¹⁹ De førte krig mot hagarenerne og Jetur og Nafis og Nodab, ²⁰ og de fikk hjelp mot dem, så hagarenerne og alle som var med dem, blev gitt i deres hånd; for de ropte til Gud i striden, og han bønnhørte dem, fordi de satte sin lit til ham.

¹ Nogen tid efter hendte det at Moabs barn og Ammons barn og sammen med dem en del av me'unittene gjorde et krigstog mot Josafat.

¹⁰ Se nu hvorledes Ammons barn og Moab og folket fra Se'ir-fjellet - disse folk som du ikke gav Israel lov til å trenge inn iblandt da de kom fra Egyptens land, så de bøide av og drog bort fra dem og ikke ødela dem - ¹¹ se hvorledes de lønner oss! Nu kommer de og vil drive oss ut av din eiendom, som du har gitt oss i eie.

⁷ Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den!

⁵ og giblittenes land og hele Libanon mot øst, fra Ba'al-Gad ved foten av Hermon-fjellet like til Hamat-veien,

¹ Og Samuels ord kom til hele Israel, og Israel drog ut for å stride mot filistrene; de leiret sig ved Eben-Eser, og filistrene leiret sig i Afek.

² Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg vil hjemsøke Amalek for det han gjorde mot Israel, at han la sig i veien for ham da han drog op fra Egypten.

³ Si til Tyrus, som bor ved havets innløp, som handler med folkene på mange kyster: Så sier Herren, Israels Gud: Tyrus! du sier: Jeg er fullkommen i skjønnhet.

⁹ Gebals eldste og dets kloke menn var hos dig og bøtte dine brøst; alle havets skib og sjøfolk var hos dig og handlet med dig.

⁹ Så sier Herren: For tre misgjerninger av Tyrus, ja for fire vil jeg ikke ta det tilbake - fordi de overgav alt folket som fanger til Edom og ikke kom brorpakten i hu;

¹¹ Fra dette land drog han ut til Assur og bygget Ninive og Rehobot-Ir og Kalah

³⁷ Og den eldste fødte en sønn og kalte ham Moab; han er stamfar til moabittene, som er til den dag idag. ³⁸ Den yngste fødte også en sønn og kalte ham Ben-Ammi; han er stamfar til ammonittene, som også er til den dag idag.

³ Og Joksan fikk sønnene Sjeba og Dedan; og Dedans barn var assurerne og letuserne og le'ummerne

⁹ Da sa Herren til mig: Du må ikke angripe moabittene og ikke gi dig i strid med dem; jeg vil ikke gi dig noget av deres land til eiendom, for jeg har gitt Lots barn Ar til eiendom.

¹⁹ Kongen i Assyria Ful falt inn i landet; da gav Menahem Ful tusen talenter sølv forat han skulde holde med ham og trygge kongedømmet i hans hånd.

² Herre, vær oss nådig! På dig bier vi; vær vår arm hver morgen, ja vår frelse i nødens tid!

⁷ Og de stred mot Midian, som Herren hadde befalt Moses, og de slo alt mannkjønn ihjel. ⁸ Og blandt dem de slo ihjel, var også Midians konger, Evi og Rekem og Sur og Hur og Reba, Midians fem konger; også Bileam, Beors sønn, slo de ihjel med sverdet.

⁷ Og jeg vil dra Sisera, Jabins hærfører, og hans vogner og hans hær bort til dig, til Kison-bekken, og gi ham i din hånd.

¹⁵ Da slo Herren Sisera og alle vognene og hele hæren med redsel, så de ikke kunde stå sig for Baraks sverd; og Sisera steg ned av vognen og flyktet til fots. ¹⁶ Men Barak forfulgte vognene og hæren til Haroset-Haggojim, og hele Siseras hær falt for sverdets egg; det blev ikke en eneste tilbake. ¹⁷ Sisera flyktet til fots til Jaels telt; hun var kenitten Hebers hustru, og der var fred mellem Jabin, kongen i Hasor, og kenitten Hebers hus. ¹⁸ Da gikk Jael ut mot Sisera og sa til ham: Kom inn, herre, kom inn til mig, frykt ikke! Og han gikk inn i teltet til henne, og hun gjemte ham under teppet. ¹⁹ Og han sa til henne: Kjære, gi mig litt vann å drikke! Jeg er tørst. Da åpnet hun melkeflasken og lot ham drikke og dekket ham til. ²⁰ Og han sa til henne: Stå i teltdøren, og dersom det kommer nogen og spør dig: Er det nogen her? da si nei! ²¹ Men Jael, Hebers hustru, tok en teltplugg og gikk sakte inn til ham med en hammer i hånden og slo pluggen gjennem tinningen på ham, så den gikk ned i jorden; for trett som han var, var han falt i tung søvn. Således døde han. ²² Da nu Barak forfulgte Sisera, gikk Jael ut imot ham og sa til ham: Kom, så skal jeg vise dig den mann du søker efter. Og han gikk inn til henne, og se, der lå Sisera død med pluggen gjennem tinningen. ²³ Så ydmyket Gud på denne dag Jabin, Kana'ans konge, for Israels barns øine. ²⁴ Og Israels barns hånd lå tyngre og tyngre på Jabin, Kana'ans konge, til de helt hadde gjort ende på Jabin, Kana'ans konge.

²¹ Kisons bekk rev dem bort, den eldgamle bekk, Kisons bekk. Skrid frem, min sjel, med kraft!

¹ Og Jerubba'al, det er Gideon, og alt folket som var med ham, tok tidlig ut og leiret sig ved Harodkilden; men midianittenes leir lå nordenfor, fra More-høiden og ned i dalen. ² Da sa Herren til Gideon: Du har for mange folk med dig til at jeg skulde gi midianittene i deres hånd; for da kunde Israel rose sig mot mig og si: Min egen hånd har frelst mig. ³ La nu utrope for folket: Den som er fryktsom og redd, kan vende om og fare hjem igjen fra Gileadfjellet! Da vendte to og tyve tusen av folket om, og ti tusen blev igjen. ⁴ Men Herren sa til Gideon: Ennu er det for mange folk; la dem gå ned til vannet, så vil jeg prøve dem for dig der, og den som jeg sier skal gå med dig, han skal gå med dig; men hver den som jeg sier ikke skal gå med dig, skal ikke gå. ⁵ Så lot han folket gå ned til vannet, og Herren sa til Gideon: Alle som lepjer vannet i sig med tungen likesom hunden, skal du stille for sig selv, og likeså alle som legger sig på kne for å drikke. ⁶ Og tallet på dem som lepjet med hånden til munnen, var tre hundre; men hele resten av folket la sig på kne og drakk av vannet. ⁷ Da sa Herren til Gideon: Med de tre hundre mann som lepjet, vil jeg frelse eder og gi midianittene i din hånd; men resten av folket kan gå hver til sitt. ⁸ Så tok de til sig folkets matforråd og deres basuner, og alle de andre Israels menn lot han fare hver til sitt telt; men de tre hundre mann lot han bli igjen hos sig. Og midianittenes leir var lenger nede i dalen. ⁹ Og samme natt sa Herren til ham: Stå op og dra ned imot leiren! Jeg har gitt den i din hånd. ¹⁰ Men er du redd for å dra ned, så gå med din tjener Pura ned til leiren ¹¹ Og hør efter hvad de sier; så skal du kjenne dig så sterk at du tør dra ned imot leiren. Og han og hans tjener Pura gikk ned til de krigsfolk som holdt vakt ytterst i leiren. ¹² Men midianittene og amalekittene og alle Østens barn lå der i dalen så tett som gresshopper, og det var ikke tall på deres kameler; de var tallrike som sanden på havets bredd. ¹³ Med det samme Gideon kom, var der en mann som fortalte en annen en drøm og sa: Jeg hadde en drøm, og se, et byggbrød kom rullende imot midianittenes leir, og da det kom til teltet, støtte det til det, så det falt; det kastet det over ende, og teltet lå der. ¹⁴ Da svarte den andre og sa: Dette er ikke noget annet enn israelitten Gideons, Joas' sønns sverd; Gud har gitt midianittene og hele leiren i hans hånd. ¹⁵ Og da Gideon hørte denne drøm fortalt og hvorledes den blev tydet, tilbad han. og han vendte tilbake til Israels leir og sa: Stå op! Herren har gitt midianittenes leir i eders hånd. ¹⁶ Og han delte de tre hundre mann i tre flokker og gav dem alle sammen basuner i hendene og tomme krukker, og inne i krukkene var det fakler. ¹⁷ Og han sa til dem: I skal se på mig og gjøre som jeg; når jeg kommer til utkanten av leiren, så skal I gjøre som jeg gjør. ¹⁸ Når jeg støter i basunen, jeg og alle de som er med mig, da skal også I støte i basunene rundt omkring hele leiren og rope: For Herren og for Gideon! ¹⁹ Så kom Gideon og hundre mann som var med ham, til utkanten av leiren ved begynnelsen av den mellemste nattevakt; de hadde just satt ut vaktpostene. Og de støtte i basunene og slo i stykker krukkene som de hadde i hånden. ²⁰ Og alle de tre flokker støtte i basunene og slo i stykker krukkene; med venstre hånd grep de faklene og med høire hånd basunene og støtte i dem og ropte: Sverd for Herren og for Gideon! ²¹ Og de blev stående hver på sitt sted rundt omkring leiren; da begynte alle i leiren å løpe og skrike og flykte. ²² Og de støtte i de tre hundre basuner, og Herren vendte den enes sverd imot den andre i hele leiren; og de som var i leiren, flyktet til Bet-Hasitta bortimot Serera, til elvebredden ved Abel-Mehola forbi Tabbat. ²³ Og Israels menn av Naftali og av Aser og av hele Manasse blev kalt til våben og forfulgte midianittene. ²⁴ Og Gideon sendte bud omkring på hele Efra'im-fjellet og lot si: Dra ned imot midianittene og avsteng dem fra vannene like til Bet-Bara og Jordan! Så blev da hver mann i Efra'im kalt til våben, Og de stengte veien til vannene like til Bet-Bara og Jordan. ²⁵ De tok to av midianittenes fyrster, Oreb og Se'eb, og de drepte Oreb på Orebs klippe, og Se'eb drepte de i Se'ebs vinperse; så forfulgte de midianittene. Orebs og Se'ebs hoder hadde de med sig til Gideon på den andre side av Jordan.

⁴ For dets tyngende åk og kjeppen til dets skulder, dets drivers stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag;

²⁶ Og Herren, hærskarenes Gud, skal svinge en svepe over ham, som da han slo Midian ved Orebs klippe, og hans stav skal være rakt ut over havet, og han skal løfte den på samme vis som i Egypten.

¹¹ I Issakar og i Aser fikk Manasse Bet-Sean med tilhørende småbyer og Jibleam med tilhørende småbyer og innbyggerne i Dor med tilhørende småbyer og innbyggerne i En-Dor med tilhørende småbyer og innbyggerne i Ta'anak med tilhørende småbyer og innbyggerne i Megiddo med tilhørende småbyer, de tre høidedrag.

⁷ Da sa Saul til sine tjenere: Finn mig en kvinne som kan mane frem døde, så vil jeg gå til henne og spørre henne! Hans tjenere svarte: I En-Dor er det en kvinne som kan mane.

³⁷ og Jesabels lik skal bli som møkk på jorden på Jisre'els mark, så ingen skal kunne si: Dette er Jesabel.

² Og de skal brede dem ut for solen og månen og hele himmelens hær, som de elsket og dyrket, som de fulgte og søkte og tilbad; de skal ikke samles og ikke begraves; til gjødsel utover jorden skal de bli.

⁴ En smertefull død skal de dø, ingen skal gråte over dem, og ingen begrave dem; til gjødsel på marken skal de bli, og ved sverd og hungersnød skal de omkomme, og deres lik skal bli til føde for himmelens fugler og for jordens dyr.

¹⁷ Da vil jeg sette slik angst i menneskene at de går der som blinde, fordi de har syndet mot Herren; og deres blod skal utøses som støv, og deres kjøtt som møkk.

²⁵ De tok to av midianittenes fyrster, Oreb og Se'eb, og de drepte Oreb på Orebs klippe, og Se'eb drepte de i Se'ebs vinperse; så forfulgte de midianittene. Orebs og Se'ebs hoder hadde de med sig til Gideon på den andre side av Jordan.

¹² Sebah og Salmunna flyktet, og han forfulgte dem; og han tok begge midianittenes konger, Sebah og Salmunna, til fange og skremte fra hverandre hele hæren. ¹³ Og Gideon, Joas' sønn, vendte tilbake fra striden, fra Heres-skaret. ¹⁴ Og han fikk fatt på en ung mann som hørte hjemme i Sukkot, og spurte ham ut; og han skrev op for ham høvdingene og de eldste i Sukkot, syv og sytti mann. ¹⁵ Og han kom til mennene Sukkot og sa: Se, her er Sebah og Salmunna, for hvis skyld I hånte mig og sa: Har du da alt Sebahs og Salmunnas hender i din hånd, så vi skulde gi dine trette menn brød? ¹⁶ Og han grep byens eldste, og han tok ørkenens torner og tistler og tuktet med dem mennene i Sukkot. ¹⁷ Og tårnet i Pnuel rev han ned og slo ihjel byens menn. ¹⁸ Og han sa til Sebah Og Salmunna: Hvordan så de ut de menn som I slo ihjel på Tabor? Og de sa: De var som du, hver av dem som en kongesønn å se til. ¹⁹ Da sa han: Det var mine brødre, min mors sønner; så sant Herren lever, dersom I hadde latt dem leve, skulde jeg ikke slått eder ihjel. ²⁰ Og han sa til Jeter, sin førstefødte sønn: Kom og slå dem ihjel! Men gutten drog ikke sitt sverd; han var redd, fordi han var ennu bare en gutt. ²¹ Da sa Sebah og Salmunna: Kom selv og hugg oss ned! For som mannen er, så er hans styrke. Så gikk Gideon frem og slo Sebah og Salmunna ihjel, og han tok de halvmåner som deres kameler hadde om halsen.

¹¹ se hvorledes de lønner oss! Nu kommer de og vil drive oss ut av din eiendom, som du har gitt oss i eie.

⁷ De har satt ild på din helligdom; like til grunnen har de vanhelliget ditt navns bolig. ⁸ De har sagt i sitt hjerte: Vi vil ødelegge dem alle tilsammen! De har opbrent alle Guds forsamlingshus i landet.

⁴ Mot ditt folk legger de med svik hemmelige råd, og de rådslår mot dem du verner.

⁷ Og i din høihets velde slår du dine motstandere ned; du slipper din vrede løs, den fortærer dem som strå.

²⁵ Vil du skremme et bortblåst blad og forfølge det tørre strå? -

¹⁸ Hvor ofte blir de vel som strå for vinden, som agner stormen fører bort?

¹ Til sangmesteren; efter "Morgenrødens hind"*; en salme av David. / {* sannsynligvis melodien.}

⁵ La dem bli som agner for vinden, og Herrens engel støte dem bort!

⁴ For ikke ved sitt sverd inntok de landet, og deres arm hjalp dem ikke, men din høire hånd og din arm og ditt åsyns lys; for du hadde behag i dem.

¹ Til sangmesteren; av David; en salme, en sang. ² Gud reiser sig, hans fiender spredes, og de som hater ham, flyr for hans åsyn.

¹¹ Hvorfor drar du din hånd, din høire hånd tilbake? Ta den ut av din barm og ødelegg! ¹² Gud er dog min konge fra fordums tid, han som skaper frelse på den vide jord.

¹² Ve! Det bruser av mange folk! Det bruser som havet. Det larmer av folkeslag! Det larmer som mektige vann larmer. ¹³ Ja, det larmer av folkeslag som mange vann larmer; men han truer dem, og de flyr langt bort; de jages avsted som agner for vinden oppe på fjellene og som støvhvirvel for stormen. ¹⁴ Ved aftens tid, se, da er det forferdelse; før morgenen er de ikke mere til. Således går det dem som plyndrer oss, dette er deres lodd som raner hos oss.

²⁴ neppe er de plantet, neppe er de sådd, neppe har deres stamme skutt rot i jorden, før han har blåst på dem, og de blir tørre, og en storm fører dem bort som strå.

² Hvem vakte fra Østen ham* som seieren møter hvor han setter sin fot? Han gir folkeslag i hans vold og lar ham herske over konger, gjør deres sverd til støv, deres bue til strå som føres bort av vinden. / {* Kyros; JES 45, 1.}

²⁴ Så vil jeg da adsprede dem likesom strå som farer avsted for ørkenens vind.

¹² han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle sin hvete i laden, men agnene skal han brenne op med uslukkelig ild.

²² For en ild er optendt i min vrede og brenner til dypeste dødsrike; den fortærer landet og dets grøde og setter fjellenes grunnvoller i brand.

¹⁸ For ugudeligheten brenner som ild; den fortærer torn og tistel, og den tender den tetteste skog, så den hvirvler høit op i røk.

³³ For et brandsted er laget i stand for lenge siden; også for kongen er det laget i stand, dypt og vidt; dets bål har ild og ved i mengde; lik en svovelstrøm tender Herrens ånde det i brand.

¹¹ I skal være svangre med strå og føde halm; eders fnysen er en ild som skal fortære eder. ¹² Og folkeslag skal bli brent til kalk, de skal bli lik avskårne tornekvister som opbrennes med ild.

¹ Gid du vilde sønderrive himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn, likesom ilden setter kvister i brand og får vannet til å koke - for å kunngjøre ditt navn for dine motstandere, så folkene måtte skjelve for ditt åsyn, ² når du gjorde forferdelige ting som vi ikke ventet, når du for ned, og fjellene skalv for ditt åsyn!

⁴⁷ Og si til Sydens skog: Hør Herrens ord! Så sier Herren, Israels Gud: Se, jeg tender en ild i dig, og den skal fortære hvert friskt tre og hvert tørt tre i dig; den luende ild skal ikke utslukkes, men alle ansikter fra syd til nord skal bli forbrent ved den. ⁴⁸ Og alt kjød skal se at jeg, Herren, har tendt den; den skal ikke utslukkes.

⁶ Hvem holder stand for hans harme, og hvem utholder hans brennende vrede? Hans harme strømmer frem som ild, og fjellene styrter sammen for ham.

¹⁰ For er de enn så sammenflettet som torner og så fulle som deres fullskap kan gjøre dem, så blir de like fullt aldeles fortært som tørr halm.

¹ For se, dagen kommer, brennende som en ovn; da skal alle overmodige og hver den som lever ugudelig, være som halm, og dagen som kommer, skal sette dem i brand, sier Herren, hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller gren.

¹⁷ han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,

²⁰ Som en vannflom innhenter redsler ham, om natten fører en storm ham bort. ²¹ Østenvinden løfter ham op, så han farer avsted, og den blåser ham bort fra hans sted. ²² Gud skyter sine piler mot ham og sparer ham ikke; for hans hånd flyr han i hast. ²³ Folk klapper i hendene og håner ham og piper ham bort fra hans sted.

⁶ Han lar snarer regne ned over de ugudelige; ild og svovel og glødende vind er deres begers del.

⁹ La dem være som en snegl, som opløses mens den går, som en kvinnes ufullbårne foster, som ikke har sett solen!

¹⁷ Og jeg vil gjøre rett til målesnor og rettferdighet til lodd, og hagl skal rive bort løgnens tilflukt, og skjulet skal vannene skylle bort.

³⁰ Og Herren skal la høre sin veldige røst og vise sin nedfarende arm i brennende harme og fortærende ildslue, storm og regnskyll og hagl.

¹¹ Si til kalkstrykerne at den vil falle; det kommer et skyllregn, og I haglstener skal falle, og en stormvind skal bryte inn. ¹² Når så veggen er falt, vil det da ikke bli sagt til eder: Hvor er kalken som I strøk den over med? ¹³ Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Ja, jeg vil i min harme la en stormvind bryte inn, og i min vrede la det komme et skyllregn og i min harme haglstener, så alt blir ødelagt. ¹⁴ Og jeg vil rive ned veggen som I har strøket over med kalk, og la den styrte til jorden, så dens grunnvoll blir lagt bar; når staden* faller. skal I omkomme midt i den, og I skal kjenne at jeg er Herren. / {* d.e. Jerusalem.}

²⁷ og skyllregnet falt, og flommen kom, og vindene blåste og slo imot dette hus, og det falt, og dets fall var stort!

¹⁸ For I er ikke kommet til et fjell som en kan ta på med hender, og til brennende ild og til skodde og mørke og uvær,

¹⁵ var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;

¹⁰ Herren har hørt min inderlige begjæring, Herren tar imot min bønn.

¹⁹ For ikke skal den fattige glemmes for all tid; de saktmodiges håp skal ikke gå til grunne for evig. ²⁰ Reis dig, Herre! La ikke mennesker få makt, la hedningene bli dømt for ditt åsyn!

⁵ Jeg søkte Herren, og han svarte mig, og han fridde mig fra alt det som forferdet mig.

²⁹ Mine motstandere skal klæ sig i vanære og svøpe sig i sin skam som i en kappe.

¹⁸ Hans fiender vil jeg klæ i skam, men på ham skal hans krone stråle.

⁴ La dem blues og bli til skamme som står mig efter livet! La dem vike tilbake med skam som tenker ondt imot mig!

²⁶ La alle dem få skam og bli til skamme som gleder sig ved min ulykke! La dem som ophøier sig over mig, klæs i skam og skjensel!

¹⁴ La det behage dig, Herre, å utfri mig! Herre, skynd dig å hjelpe mig! ¹⁵ La alle dem bli til skam og spott som står mig efter livet og vil rive det bort! La dem som ønsker min ulykke, vike tilbake og bli til skamme!

¹⁴ Og Abraham kalte dette sted: Herren ser. Derfor sier folk den dag idag: På Herrens berg skal han la sig se.

³ Jeg åpenbarte mig for Abraham, for Isak og for Jakob som den allmektige Gud; men ved mitt navn Herren var jeg ikke kjent av dem.

³⁷ Svar mig, Herre, svar mig, så dette folk må kjenne at du, Herre, er Gud, og at du nu vender deres hjerte tilbake til dig!

¹⁹ Men frels oss nu. Herre vår Gud, av hans hånd, så alle jordens riker må kjenne at du, Herre, alene er Gud!

² Jeg vil prise Herren av hele mitt hjerte, jeg vil forkynne alle dine undergjerninger.

¹⁶ Hedningene er sunket i den grav de gravde; deres fot er fanget i det garn de skjulte.

¹³ Frem av glansen foran ham fór hans skyer frem, hagl og gloende kull.

¹³ Hvert ord på deres leber er en synd i deres munn; la dem så fanges i sitt overmot og for den forbannelses og løgns skyld som de fører i sin munn!

⁸ Når de ugudelige spirer som gresset, og alle de som gjør urett, blomstrer, så er det til deres ødeleggelse for evig tid.

⁹ For du, Herre, er den Høieste over all jorden, du er såre ophøiet over alle guder.

¹⁶ Og høi blir Herren, hærskarenes Gud, ved dommen, og den hellige Gud viser sig hellig ved rettferdighet.

⁸ Jeg er Herren, det er mitt navn, og jeg gir ikke nogen annen min ære eller de utskårne billeder min pris.

⁵ For din skaper er din ektemann, Herren, hærskarenes Gud, er hans navn, og Israels Hellige er din gjenløser, all jordens Gud kalles han.

²¹ Se, derfor lar jeg dem denne gang kjenne, ja, jeg lar dem kjenne min hånd og min styrke, og de skal vite at mitt navn er Herren.

¹⁹ Jeg vil holde dom over Egypten, og de skal kjenne at jeg er Herren.

²³ Og jeg vil åpenbare min storhet og min hellighet og gi mig til kjenne for mange folks øine, og de skal kjenne at jeg er Herren.

²⁵ Du skal bli utstøtt fra menneskene, og din bolig skal være hos markens dyr, og urter skal du ete likesom oksene, og med himmelens dugg skal du vætes, og syv tider skal skride frem over dig, inntil du sanner at den Høieste har makt over kongedømmet blandt menneskene og gir det til den han vil.

³² fra menneskene blir du utstøtt, og hos markens dyr skal din bolig være, urter skal du ete likesom oksene, og syv tider skal skride frem over dig, inntil du sanner at den Høieste har makt over kongedømmet blandt menneskene og gir det til den han vil.

¹³ Stå op og tresk, du Sions datter! For ditt horn vil jeg gjøre til jern, og dine klover vil jeg gjøre til kobber, og du skal knuse mange folk, og jeg vil lyse deres rov i bann til Herren og deres gods til all jordens herre. ¹⁴ Da sa han: Det er de to oljesalvede* som står hos all jordens herre. / {* d.e. de to Herrens salvede, folkets prestelige og fyrstelige overhoder, (Josva og Serubabel).}