Psalms 82 Cross References - Norwegian

¹ En salme av Asaf. Gud står i Guds menighet; midt iblandt guder* holder han dom: / {* SLM 82, 6.} ² Hvor lenge vil I dømme urettferdig og holde med de ugudelige? Sela. ³ Døm den ringe og farløse, la den elendige og fattige få sin rett! ⁴ Redd den ringe og trengende, frels ham fra de ugudeliges hånd! ⁵ De skjønner intet, og de forstår intet, de vandrer i mørke; alle jordens grunnvoller vakler. ⁶ Jeg har sagt: I er guder, og I er alle den Høiestes sønner. ⁷ Men sannelig, som mennesker skal I dø, og som en av fyrstene skal I falle. ⁸ Reis dig, Gud, hold dom over jorden! For du har alle hedningene i eie!

²¹ Velg dig så ut duelige menn av hele folket, menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning, og sett dem til domsmenn over dem, nogen over tusen, nogen over hundre, nogen over femti og nogen over ti!

⁶ da skal hans herre føre ham frem for Gud* og stille ham ved døren eller ved dørstolpen, og hans herre skal stikke en syl gjennem hans øre, og han skal tjene ham all sin tid. / {* d.e. de av Gud innsatte dommere.}

²⁸ Gud* skal du ikke spotte, og en høvding blandt ditt folk skal du ikke banne. / {* se 2MO 21, 6.}

⁶ Og han sa til dommerne: Akt vel på hvad I gjør! For I dømmer ikke for mennesker, men for Herren, og han er hos eder så ofte I dømmer. ⁷ Så la nu Herrens frykt være over eder, vær varsomme i hvad I gjør! For hos Herren vår Gud finnes det ingen urett, og han gjør ikke forskjell på folk og tar ikke imot gaver.

¹¹ Den rettferdige skal glede sig, fordi han ser hevn; han skal tvette sine føtter i den ugudeliges blod.

⁶ Jeg har sagt: I er guder, og I er alle den Høiestes sønner. ⁷ Men sannelig, som mennesker skal I dø, og som en av fyrstene skal I falle.

¹ Av David. Jeg vil prise dig av hele mitt hjerte, for gudenes* øine vil jeg lovsynge dig. / {* SLM 82, 1. 6. JOH 10, 34.}

⁸ Og en velsignelse for et land er det med alt dette at det har en konge som folket lyder.

¹³ Herren treder frem for å føre sak, og han står der for å dømme folkene.

³⁵ Når da loven kaller dem guder som Guds ord utgikk til - og Skriften kan ikke gjøres ugyldig -

³ Så gikk Moses og Aron inn til Farao og sa til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: Hvor lenge vil du la være å ydmyke dig for mig? La mitt folk fare, så de kan tjene mig!

⁶ Du skal ikke i nogen sak bøie retten for den fattige som bor hos dig. ⁷ Du skal holde dig langt borte fra en falsk sak og ikke hjelpe til at den uskyldige og rettferdige mister livet; for jeg dømmer ikke en skyldig å være uskyldig.

¹⁵ I skal ikke gjøre urett i dommen; du skal ikke holde med nogen fordi han er ringe, og ikke gi nogen rett fordi han er mektig; du skal dømme din næste med rettferdighet.

¹⁷ I skal ikke gjøre forskjell på folk når I dømmer; den minste som den største skal I høre på. I skal ikke være redde for nogen, for dommen hører Gud til. Men om nogen sak er for vanskelig for eder, skal I føre den frem for mig; så vil jeg høre på den.

²¹ Da trådte Elias frem for alt folket og sa: Hvor lenge vil I halte til begge sider? Dersom Herren er Gud, så følg ham, og dersom Ba'al er det, så følg ham! Men folket svarte ham ikke et ord.

⁷ Så la nu Herrens frykt være over eder, vær varsomme i hvad I gjør! For hos Herren vår Gud finnes det ingen urett, og han gjør ikke forskjell på folk og tar ikke imot gaver.

¹⁹ Gud tar jo ikke parti for fyrster og akter ikke en rik høiere enn en fattig? De er jo alle hans henders verk.

¹ Til sangmesteren; "Forderv ikke"*; av David; en gyllen sang. / {* SLM 57, 1.} ² Mon I virkelig ved å tie taler hvad rettferdig er, dømmer hvad rett er, I menneskebarn?

³ Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes meget.

¹ Og jeg sa: Hør, I Jakobs høvdinger og I dommere for Israels hus! Er det ikke eders sak å vite hvad rett er? ² I som hater det gode og elsker det onde, I som flår huden av dem og kjøttet av deres ben, ³ I som eter mitt folks kjøtt og river huden av dem og knuser deres ben og breder dem ut likesom i en gryte og som kjøtt i en panne.

⁹ Hør dette, I høvdinger over Jakobs hus og I dommere for Israels hus, I som avskyr rett og gjør det kroket alt det som er bent, ¹⁰ I som bygger Sion med blod og Jerusalem med urett! ¹¹ Dets høvdinger dømmer for gave, dets prester lærer for betaling, og dets profeter spår for penger, og enda stoler de på Herren og sier: Er ikke Herren midt iblandt oss? Det kommer ingen ulykke over oss. ¹² Derfor skal for eders skyld Sion pløies som en aker, og Jerusalem skal bli til grusdynger, og tempelberget til skogbakker.

¹⁷ Da svarte Jesus og sa: Du vantro og vrange slekt! hvor lenge skal jeg være hos eder? hvor lenge skal jeg tåle eder? Før ham hit til mig!

⁶ Men de som gjaldt for å være noget - hvor store de var, er mig det samme; Gud gjør ikke forskjell på folk - de som gjaldt mest, påla mig intet videre,

¹⁸ som hjelper den farløse og enken til deres rett, og som elsker den fremmede, så han gir ham føde og klær.

¹⁷ Du skal ikke bøie retten for en fremmed eller en farløs, og du skal ikke ta en enkes klær i pant.

¹⁸ for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.

¹⁷ Lær å gjøre det gode, legg vinn på det som er rett, vis voldsmannen på rett vei, hjelp den farløse til hans rett, før enkens sak!

²³ dine førere er oprørere og tyvers stallbrødre; enhver av dem elsker bestikkelse og jager efter gaver; den farløse hjelper de ikke til hans rett, og enkens sak tar de sig ikke av.

²⁸ De er blitt fete, de glinser, de strømmer over av ondt, de dømmer ikke rett i nogen sak, ikke i den farløses sak, så de fremmer den, og fattigfolk hjelper de ikke til deres rett.

³ Så sier Herren: Gjør rett og rettferdighet, fri den plyndrede ut av undertrykkerens hånd, og gjør ikke urett og vold mot den fremmede, den farløse og enken, og utøs ikke uskyldig blod på dette sted!

¹⁶ Han hjalp den elendige og fattige til hans rett; da gikk det vel. Er ikke dette å kjenne mig? sier Herren.

²⁷ En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde sig selv uplettet av verden.

¹ Men det reiste sig et stort skrik fra folket og deres hustruer mot deres jødiske brødre. ² Nogen sa: Vi med våre sønner og døtre er mange; la oss få korn, så vi kan ete og berge livet! ³ Andre sa: Våre marker og vingårder og hus må vi sette i pant; la oss få korn til å stille vår hunger! ⁴ Atter andre sa: Vi har lånt penger på våre marker og vingårder for å betale skatten til kongen; ⁵ og dog er vi av samme kjød og blod som våre brødre, og våre barn som deres barn; men vi må la våre sønner og døtre bli træler, ja, nogen av våre døtre er alt blitt trælkvinner, og det står ikke i vår makt å hindre det; for våre marker og vingårder hører andre til. ⁶ Da jeg hørte deres klagerop og disse deres ord, blev jeg meget vred. ⁷ Jeg overveide saken med mig selv, og så irettesatte jeg de fornemme og forstanderne og sa til dem: I krever rente av eders brødre! Så sammenkalte jeg et stort folkemøte mot dem. ⁸ Og jeg sa til dem: Vi har, så vidt vi kunde, løskjøpt våre jødiske brødre som var solgt til hedningene, og så vil I selge eders brødre, og de må selge sig til oss! Da tidde de og fant ikke et ord til svar. ⁹ Så sa jeg: Det er ikke rett det I gjør; burde I ikke vandre i frykt for vår Gud, så ikke hedningene, våre fiender, skal få grunn til å håne oss? ¹⁰ Også jeg og mine brødre og mine folk har lånt dem penger og korn; la oss eftergi denne gjeld! ¹¹ Gi nu I dem på denne dag deres marker, vingårder, oljehaver og hus tilbake og eftergi dem rentene av pengene og kornet og mosten og oljen som I har lånt dem! ¹² Da sa de: Vi vil gi det tilbake og ikke kreve noget av dem; vi vil gjøre som du sier. Og efterat jeg hadde tilkalt prestene, lot jeg dem sverge på at de vilde gjøre som de hadde sagt. ¹³ Jeg rystet også ut brystfolden* på min kjortel og sa: Således skal Gud ryste hver mann som ikke holder dette sitt ord, ut av hans hus og gods - så utrystet og tom skal han bli! Og hele forsamlingen sa: Amen! Og de priste Herren, og folket gjorde efter det som var sagt. / {* den tjente som lomme.}

¹⁵ Og således frelser han den fattige fra sverdet, fra deres munn og fra den sterkes hånd, ¹⁶ og det blir håp for den ringe, og ondskapen må lukke sin munn.

¹² For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

¹⁶ En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg. ¹⁷ Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

¹² For han skal frelse den fattige som roper, og den elendige som ingen hjelper har. ¹³ Han skal spare den ringe og fattige, og frelse de fattiges sjeler. ¹⁴ Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og fra vold, og deres blod skal være dyrt i hans øine.

¹² En munnkåt mann skal ikke bli stående i landet; den mann som gjør ugudelig vold, ham skal han jage med slag på slag.

³ Når grunnvollene nedbrytes, hvad makter da den rettferdige?

⁴ Sanser de da ikke, alle de som gjør urett, som eter mitt folk, likesom de eter brød? På Herren kaller de ikke.

⁴ De er alle avveket, alle tilsammen fordervet; det er ikke nogen som gjør godt, enn ikke én.

³ For [så sier Herren]: Jeg vil gripe den fastsatte tid, jeg vil dømme med rettferdighet.

¹⁴ den vise har øine i sitt hode, men dåren vandrer i mørket. Men jeg skjønte også at det går den ene som den andre.

¹⁶ Fremdeles så jeg under solen at på dommersetet, der satt gudløsheten, og hvor rettferdighet skulde råde, der rådet gudløshet.

⁷ For Herrens, hærskarenes Guds vingård er Israels hus, og Judas menn hans kjæreste plantning; og han ventet rett, men se, der er blodsutgydelse; han ventet rettferdighet, men se, der er skrik.

⁹ Derfor er retten* langt borte fra oss, og rettferdigheten når oss ikke; vi venter på lys, og se, det er mørke, vi venter på bare solskinn, og i dypeste natt må vi ferdes. / {* JES 59, 11.}

¹ Og jeg sa: Hør, I Jakobs høvdinger og I dommere for Israels hus! Er det ikke eders sak å vite hvad rett er?

¹⁹ Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket fremfor lyset; for deres gjerninger var onde.

³⁵ Jesus sa da til dem: Ennu en kort stund er lyset iblandt eder; vandre den stund I har lyset, forat ikke mørket skal komme over eder; den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen.

²⁸ Og likesom de ikke brydde sig om å eie Gud i kunnskap, så overgav Gud dem til et sinn som intet duer, så de gjorde det usømmelige:

¹⁹ Men Guds faste grunnvoll står og har dette segl: Herren kjenner sine, og: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urettferdighet!

¹¹ Men den som hater sin bror, han er i mørket og vandrer i mørket, og han vet ikke hvor han går hen, fordi mørket har blindet hans øine.

⁹ Hver gang det gjelder svikefull adferd med gods, enten det er en okse eller et asen eller et får eller klær eller i det hele noget som er kommet bort, og så en sier: her er det, da skal saken mellem de to komme frem for Gud*; den som Gud dømmer skyldig, han skal gi sin næste dobbelt igjen. / {* se 2MO 22, 8.}

¹ En salme av Asaf. Gud står i Guds menighet; midt iblandt guder* holder han dom: / {* SLM 82, 6.}

³⁴ Jesus svarte dem: Står det ikke skrevet i eders lov: Jeg har sagt: I er guder? ³⁵ Når da loven kaller dem guder som Guds ord utgikk til - og Skriften kan ikke gjøres ugyldig - ³⁶ sier da I til ham som Faderen har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud, fordi jeg sa: Jeg er Guds Sønn?

³² Til graven bæres han med ære, og over gravhaugen holder de vakt.

¹² Deres hjertes eneste tanke er at deres hus skal stå til evig tid, deres boliger fra slekt til slekt; de kaller sine jorder op efter sine navn.

¹¹ De blev ødelagt ved En-Dor, de blev til gjødsel for jorden.

¹⁴ forat ingen trær som vokser ved vann, skal bli overmodige av sin vekst og strekke sin krone op mellem skyene, og de sterkeste av dem, alle de som suger vann til sig, ikke skal stå der i sin høide; for de er alle sammen overgitt til døden og må ned til dødsrikets land, blandt menneskenes barn, til dem som har faret ned i graven.

⁸ Begjær av mig! Så vil jeg gi dig hedningene til arv og jordens ender til eie.

⁶ så la fienden forfølge min sjel og innhente den og trå mitt liv til jorden og legge min ære* i støvet. Sela. / {* d.e. sjel.}

⁵ dem som sier: Ved vår tunge skal vi få overhånd, våre leber er med oss, hvem er herre over oss?

²⁸ Alle jordens ender skal komme det i hu og vende om til Herren, og alle folkenes slekter skal tilbede for ditt åsyn.

²⁶ For vår sjel er nedbøid i støvet, vårt legeme nedtrykt til jorden.

¹³ for Herrens åsyn; for han kommer, han kommer for å dømme jorden; han skal dømme jorderike i rettferdighet og folkene i sin trofasthet.

¹³ Men du, Herre, du troner til evig tid, og ditt minne varer fra slekt til slekt.

⁹ Våkn op, våkn op, klæ dig i styrke, du Herrens arm! Våkn op som i gamle dager, som i fordums tid! Var det ikke du som felte Rahab*, som gjennemboret havuhyret? / {* Egypten. 2MO 14, 14; 6, 6; 15, 12. SLM 74, 13. 14; 89, 11. JES 27, 1; 30, 7. ESK 29, 3 fg.}

² Den fromme er blitt borte fra jorden, og det finnes ikke en ærlig mann blandt menneskene; alle sammen lurer de efter blod, hver mann vil fange sin bror i sitt garn.

⁷ Men jeg vil skue ut efter Herren, bie på min frelses Gud; min Gud vil høre mig.

⁸ Derfor, bi på mig, sier Herren, på den dag jeg reiser mig for å ta hærfang! For min dom er at jeg samler hedningefolk, sanker riker sammen, utøser min harme over dem, all min brennende vrede; for ved min nidkjærhets ild skal hele jorden bli fortært.

¹⁵ Og den syvende engel blåste, og høie røster lot sig høre i himmelen, som sa: Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet.