Psalms 123 Cross References - Norwegian

¹ En sang ved festreisene. Til dig løfter jeg mine øine, du som troner i himmelen! ² Se, likesom tjeneres øine følger deres herrers hånd, likesom en tjenestepikes øine følger hennes frues hånd, således følger våre øine Herren vår Gud, inntil han blir oss nådig. ³ Vær oss nådig, Herre, vær oss nådig! For vi er rikelig mettet med forakt; ⁴ rikelig mettet er vår sjel blitt med spott fra de trygge, med forakt fra de overmodige.

⁴ Han som troner i himmelen, ler, Herren spotter dem.

⁴ Herren er i sitt hellige tempel, Herrens trone er i himmelen, hans øine skuer, hans blikk prøver menneskenes barn.

¹⁵ Mine øine er alltid vendt til Herren, for han drar mine føtter ut av garnet.

⁵ Hvem er som Herren vår Gud, han som troner så høit, ⁶ som ser så dypt ned, i himmelen og på jorden,

³ Vår Gud er jo i himmelen; han gjør alt det han vil.

¹ En sang ved festreisene. Til Herren ropte jeg i min nød, og han svarte mig.

¹ En sang ved festreisene. Jeg løfter mine øine op til fjellene; hvor skal min hjelp komme fra?

¹ En sang ved festreisene; av David. Jeg gleder mig ved dem som sier til mig: Vi vil gå til Herrens hus.

¹ En sang ved festreisene; av David. Hadde ikke Herren vært med oss - så sie Israel -

¹ En sang ved festreisene. De som setter sin lit til Herren, er som Sions berg, som ikke rokkes, men står evindelig.

¹ En sang ved festreisene. Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var vi som drømmende;

¹ En sang ved festreisene; av Salomo. Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.

¹ En sang ved festreisene. Lykksalig er hver den som frykter Herren, som vandrer på hans veier.

¹ En sang ved festreisene. Meget har de trengt mig fra min ungdom av - så sie Israel -

¹ En sang ved festreisene. Av det dype kaller jeg på dig, Herre!

¹ En sang ved festreisene; av David. Herre! Mitt hjerte er ikke stolt, og mine øine er ikke høie, og jeg gir mig ikke av med ting som er mig for store og for underlige.

¹ En sang ved festreisene. Herre, gi David lønn for hans møie,

¹ En sang ved festreisene; av David. Se, hvor godt og hvor liflig det er at brødre også bor sammen!

¹ En sang ved festreisene. Se, lov Herren, alle i Herrens tjenere, I som står i Herrens hus om nettene!

⁸ For til dig, Herre, Herre, ser mine øine, til dig tar jeg min tilflukt; utøs ikke min sjel!

¹⁵ For så sier den Høie, den Ophøiede, han som troner evindelig, og hvis navn er hellig: I det høie og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøiet i ånden, for å gjenoplive de nedbøiedes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende.

¹ Så sier Herren: Himmelen er min trone, og jorden mine føtters skammel; hvad hus kunde I bygge mig, og hvor skulde det finnes et hvilesteed for mig?

⁹ Derfor skal I bede således: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn;

¹³ Og tolderen stod langt borte og vilde ikke engang løfte sine øine mot himmelen, men slo sig for sitt bryst og sa: Gud! vær mig synder nådig!

²⁶ Og han sa: Slipp mig, for morgenen gryr! Men han sa: Jeg slipper dig ikke, uten du velsigner mig.

¹⁸ Efter din frelse bier jeg, Herre!

²³ Derfor skal I nu være forbannet; ingen av eder skal slippe for å være træl og hugge ved og bære vann til min Guds hus.

²⁷ men Josva gjorde dem på den samme dag til vedhuggere og vannbærere for menigheten og for Herrens alter, på det sted han vilde utvelge, og det har de vært til denne dag.

⁶ Da sendte innbyggerne i Gibeon bud til Josva i leiren ved Gilgal og lot si: Slå ikke hånden av dine tjenere, kom op til oss så fort du kan, og berg oss og hjelp oss! For alle amoritter-kongene som bor i fjellbygdene, har slått sig sammen mot oss.

¹ Til sangmesteren; av David; en salme. ² Jeg bidde på Herren; da bøide han sig til mig og hørte mitt rop. ³ Og han drog mig op av fordervelsens grav, av det dype dynd, og han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trin faste.

⁸² Mine øine vansmekter av lengsel efter ditt ord idet jeg sier: Når vil du trøste mig?

¹²³ Mine øine vansmekter av lengsel efter din frelse og efter din rettferdighets ord. ¹²⁴ Gjør med din tjener efter din miskunnhet, og lær mig dine forskrifter! ¹²⁵ Jeg er din tjener; lær mig, så jeg kan kjenne dine vidnesbyrd!

⁵ Jeg bier efter Herren, min sjel bier, og jeg venter på hans ord. ⁶ Min sjel venter på Herren mere enn vektere på morgenen, vektere på morgenen.

²⁵ Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham. ²⁶ Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse.

¹ Og han sa en lignelse til dem om at de alltid skulde bede og ikke bli trette.

² og sa i nærvær av sine brødre og krigsfolket i Samaria: Hvad er det disse visne jøder gjør? Skal de ha lov til slikt? Skal de få ofre? Skal tro de vil få fullført verket idag? Skal tro de vil blåse liv i stenene fra grushaugene enda de alt er forbrent? ³ Og ammonitten Tobias, som stod ved siden av ham, sa: La dem bygge så meget de vil - bare en rev hopper op på deres stenmur, så river den den ned. ⁴ Hør, vår Gud, hvorledes vi er blitt foraktet! La deres spott falle tilbake på deres eget hode, og la dem bli til rov i fangenskaps land!

¹ Til sangmesteren, med strengelek; en salme av David.

¹³ Du selger ditt folk for intet, og du setter ikke prisen på dem høit. ¹⁴ Du gjør oss til hån for våre naboer, til spott og spe for dem som bor omkring oss. ¹⁵ Du gjør oss til et ordsprog iblandt hedningene; de ryster på hodet av oss iblandt folkene. ¹⁶ Hele dagen står min skam for mine øine, og blygsel dekker mitt ansikt,

¹ Til sangmesteren; efter "Den målløse due på de fjerne steder"*; av David; en gyllen sang da filistrene grep ham i Gat**. / {* kanskje melodien.} / {** 1SA 21, 10 fg.} ² Vær mig nådig, Gud! for mennesker vil opsluke mig; hele dagen trenger de mig med krig.

¹ Til sangmesteren; "Forderv ikke"*; av David; en gyllen sang, da han flyktet for Saul og var i hulen**. / {* kanskje melodien.} / {** 1SA 22, 1; 24, 4.}

¹³ De som sitter i porten, snakker om mig, og de som drikker sterk drikk, synger om mig. ¹⁴ Men jeg kommer med min bønn til dig, Herre, i nådens tid, Gud, for din megen miskunnhet; svar mig med din frelsende trofasthet! ¹⁵ Redd mig ut av dyndet og la mig ikke synke! La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de dype vann! ¹⁶ La ikke vannstrømmen slå over mig og ikke dypet sluke mig, og la ikke brønnen lukke sitt gap over mig!

⁵⁰ Hvor er, Herre, dine forrige nådegjerninger, som du tilsvor David i din trofasthet? ⁵¹ Kom i hu, Herre, dine tjeneres vanære, at jeg må bære alle de mange folk i mitt skjød,

³ Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom*; han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. / {* d.e. lidelse; JES 49, 7; 50, 6. SLM 22, 7. MRK 9, 12. JOH 7, 47. 48.}

¹⁴ Fariseerne, som var pengekjære, hørte på alt dette, og de spottet ham.

¹¹ Fariseeren stod for sig selv og bad således: Gud! jeg takker dig fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller og som denne tolder. ¹² Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt. ¹³ Og tolderen stod langt borte og vilde ikke engang løfte sine øine mot himmelen, men slo sig for sitt bryst og sa: Gud! vær mig synder nådig!

³⁵ Og folket stod og så på; men rådsherrene spottet ham og sa: Andre har han frelst, la ham nu frelse sig selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte!

¹⁹ Men da horonitten Sanballat og den ammonittiske tjener Tobias og araberen Gesem hørte det, spottet de oss og foraktet oss og sa: Hvad er det I gjør der? Vil I sette eder op imot kongen?

⁵ Ulykken fortjener bare forakt efter de trygges mening; forakt venter dem hvis fot vakler.

⁴ Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;

⁵ De kjenner ikke til nød som andre folk, og de blir ikke plaget som andre mennesker. ⁶ Derfor er overmot deres halssmykke, vold omhyller dem som et klædebon. ⁷ Deres øine står ut av fedme, hjertets tanker bryter frem. ⁸ De håner og taler i ondskap om undertrykkelse; fra det høie taler de. ⁹ De løfter sin munn op til himmelen, og deres tunge farer frem på jorden.

⁵¹ De overmodige har spottet mig såre; fra din lov er jeg ikke avveket.

⁹ I sorgløse kvinner, stå op, hør min røst! I trygge døtre, vend eders ører til min tale!

¹¹ Forferdes, I sorgløse! Bev, I trygge! Klæ eder nakne og bind sekk om eders lender!

¹¹ Moab har levd i ro fra sin ungdom av; det har ligget stille på sin berme og er ikke blitt tappet om fra kar til kar og er ikke gått i fangenskap; derfor har det beholdt sin smak, og dets duft er ikke forandret.

²⁷ Eller var ikke Israel til latter for dig? Eller er det grepet blandt tyver, siden du ryster på hodet så ofte du taler om det?

²⁹ Vi har hørt om Moabs veldige overmot, om dets storaktighet, dets overmot, dets opblåsthet og dets stolte hjerte.

¹ Ve de trygge på Sion og de sorgløse på Samarias fjell, de fornemme blandt det ypperste av folkene, dem som Israels hus pleier å vende sig til!

²¹ Men alle atenere og de fremmede som opholdt sig der, gav sig ikke stunder til annet enn å fortelle eller høre nytt.

³² Da de hørte om dødes opstandelse, spottet nogen, men andre sa: Vi vil høre dig ennu en gang om dette.

²⁴ Men da han forsvarte sig således, sier Festus med høi røst: Du er vanvittig, Paulus! din megen lærdom driver dig til vanvidd.

¹³ Vi blir spottet - og vi formaner; vi er blitt som utskudd i verden, en vemmelse for alle, inntil nu.