Matthew 15 Cross References - Norwegian

¹ Da kom fariseere og skriftlærde fra Jerusalem til Jesus og sa: Mark. ² Hvorfor bryter dine disipler de gamles vedtekt? de vasker jo ikke sine hender når de holder måltid. ³ Men han svarte og sa til dem: Og I, hvorfor bryter I Guds bud for eders vedtekts skyld? ⁴ For Gud har gitt det bud: Hedre din far og din mor; og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø; ⁵ men I sier: Den som sier til far eller mor: Det du skulde hatt til hjelp av mig, det gir jeg til templet - han skylder ikke å hedre sin far eller sin mor. ⁶ Og I har gjort Guds lov til intet for eders vedtekts skyld. ⁷ I hyklere! rett spådde Esaias om eder da han sa: ⁸ Dette folk ærer mig med lebene; men deres hjerte er langt borte fra mig; ⁹ men de dyrker mig forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud. ¹⁰ Og han kalte folket til sig og sa til dem: Hør dette og forstå det: ¹¹ Ikke det som kommer inn i munnen, gjør mennesket urent; men det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent. ¹² Da gikk hans disipler til ham og sa: Vet du at fariseerne tok anstøt ved å høre dette ord? ¹³ Men han svarte og sa: Enhver plante som min himmelske Fader ikke har plantet, skal rykkes op med rot. ¹⁴ La dem fare! de er blinde veiledere for blinde; men når en blind leder en blind, faller de begge i grøften. ¹⁵ Da svarte Peter og sa til ham: Tyd denne lignelse for oss! ¹⁶ Men han sa: Er også I ennu uforstandige? ¹⁷ Skjønner I ikke at alt det som kommer inn i munnen, går i buken og kastes ut den naturlige vei? ¹⁸ Men det som går ut av munnen, det kommer fra hjertet, og dette er det som gjør mennesket urent. ¹⁹ For fra hjertet kommer onde tanker: mord, hor, utukt, tyveri, falskt vidnesbyrd, bespottelse. ²⁰ Dette er det som gjør mennesket urent; men å ete med uvaskede hender gjør ikke mennesket urent. ²¹ Og Jesus gikk bort derfra, og trakk sig tilbake til landet ved Tyrus og Sidon. ²² Og se, en kananeisk kvinne kom fra de landemerker og ropte: Herre, du Davids sønn! miskunn dig over mig! min datter plages ille av en ond ånd. ²³ Men han svarte henne ikke et ord. Da gikk hans disipler til ham og bad ham og sa: Skill dig av med henne! for hun roper efter oss. ²⁴ Men han svarte og sa: Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus. ²⁵ Men hun kom og falt ned for ham og sa: Herre, hjelp mig! ²⁶ Men han svarte og sa: Det er ikke rett å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder. ²⁷ Men hun sa: Det er sant, Herre! for de små hunder eter jo av de smuler som faller fra deres herrers bord. ²⁸ Da svarte Jesus og sa til henne: Kvinne! din tro er stor; dig skje som du vil! Og hennes datter blev helbredet fra samme stund. ²⁹ Og Jesus gikk bort derfra og kom til den Galileiske Sjø, og han gikk op i fjellet og satte sig der. ³⁰ Og meget folk kom til ham, og de hadde med sig halte, blinde, stumme, vanføre og mange andre; og de la dem for hans føtter, og han helbredet dem, ³¹ så at folket undret sig da de så stumme tale, vanføre helbredes, halte gå og blinde se; og de priste Israels Gud. ³² Men Jesus kalte sine disipler til sig og sa: Jeg ynkes inderlig over folket; for de har alt vært hos mig i tre dager, og de har ikke noget å ete; og la dem fare fastende fra mig vil jeg ikke, forat de ikke skal vansmekte på veien. ³³ Og hans disipler sa til ham: Hvorfra skal vi her i ørkenen få brød nok til å mette så meget folk? ³⁴ Og Jesus sa til dem: Hvor mange brød har I? De sa: Syv, og nogen få småfisker. ³⁵ Da bød han folket sette sig ned på jorden, ³⁶ og han tok de syv brød og fiskene, takket og brøt dem og gav dem til disiplene, og disiplene til folket. ³⁷ Og de åt alle sammen og blev mette; og de tok op det som blev tilovers av stykkene, syv kurver fulle. ³⁸ Men de som hadde ett, var fire tusen menn foruten kvinner og barn. ³⁹ Og da han hadde latt folket fare, gikk han i båten og kom til landet ved Magadan.

²⁰ For jeg sier eder: Dersom eders rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike.

² På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne.

¹⁵ Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som farer over hav og land for å vinne en eneste tilhenger, og når han er blitt det, gjør I ham til et helvedes barn, to ganger verre enn I selv er! ¹⁶ Ve eder, I blinde veiledere, som sier: Om nogen sverger ved templet, det er intet; men den som sverger ved gullet i templet, han er bundet! ¹⁷ I dårer og blinde! hvad er størst, gullet, eller templet som helliger gullet? ¹⁸ Og: Om nogen sverger ved alteret, det er intet; men den som sverger ved den offergave som ligger på det, han er bundet. ¹⁹ I blinde! hvad er størst, offergaven, eller alteret som helliger gaven? ²⁰ Derfor, den som sverger ved alteret, han sverger ved det og ved alt det som ligger på det, ²¹ og den som sverger ved templet, han sverger ved det og ved ham som bor i det, ²² og den som sverger ved himmelen, han sverger ved Guds trone og ved ham som sitter på den. ²³ Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som gir tiende av mynte og anis og karve, og ikke enser det som veier tyngre i loven: rett og barmhjertighet og trofasthet! Dette burde gjøres, og det andre ikke lates ugjort. ²⁴ I blinde veiledere, som avsiler myggen, men sluker kamelen! ²⁵ Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som renser beger og fat utvendig, men innvendig er de fulle av rov og griskhet! ²⁶ Du blinde fariseer! rens først begeret og fatet innvendig, forat det også kan bli rent utvendig! ²⁷ Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som ligner kalkede graver, som utvendig er fagre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all urenhet! ²⁸ Således synes også I utvendig rettferdige for menneskene, men innvendig er I fulle av hykleri og urettferdighet.

²² Og de skriftlærde, som var kommet ned fra Jerusalem, sa: Han er besatt av Be'elsebul, og: Det er ved de onde ånders fyrste han driver de onde ånder ut.

¹ Og fariseerne og nogen av de skriftlærde, som var kommet fra Jerusalem, samlet sig om ham. ² Og de fikk se at nogen av hans disipler åt med vanhellige, det er uvaskede, hender; ³ fariseerne og alle jøder eter ikke uten at de først omhyggelig har vasket hendene, for de holder fast ved de gamles vedtekt, ⁴ og når de kommer fra torvet, eter de ikke før de har vasket sig, og det er meget annet som de har vedtatt å holde: vaskninger av beger og krus og kobberkar og benker. ⁵ Og fariseerne og de skriftlærde spurte ham: Hvorfor følger ikke dine disipler de gamles vedtekt, men eter med vanhellige hender? ⁶ Men han sa til dem: Rett spådde Esaias om eder, I hyklere, således som skrevet er: Dette folk ærer mig med lebene, men deres hjerte er langt borte fra mig; ⁷ men de dyrker mig forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud. ⁸ I forlater Guds bud og holder fast ved menneskers vedtekt. ⁹ Og han sa til dem: Det er riktig vakkert at I gjør Guds bud til intet for å holde eders vedtekt. ¹⁰ For Moses har sagt: Hedre din far og din mor, og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø; ¹¹ men I sier: Om et menneske sier til far eller mor: Det du skulde ha hatt til hjelp av mig, det skal være en korban, det er en gave til templet, ¹² så lar I ham ikke lenger få lov til å gjøre noget for far eller mor, ¹³ og således gjør I Guds ord til intet ved eders vedtekt, som I har pålagt menneskene. Og meget av samme slag gjør I. ¹⁴ Og han kalte atter folket til sig og sa til dem: Hør på mig alle, og forstå hvad jeg sier! ¹⁵ Det er intet utenfor mennesket som kan gjøre ham uren når det kommer inn i ham; men det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent. ¹⁶ Om nogen har ører å høre med, han høre! ¹⁷ Og da han var kommet inn i et hus, bort fra folket, spurte hans disipler ham om denne lignelse. ¹⁸ Og han sa til dem: Er da også I så uforstandige? Skjønner I ikke at intet som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre ham uren? ¹⁹ Det kommer jo ikke inn i hans hjerte, mere bare i hans buk, og går ut den naturlige vei, hvorved all mat blir renset. ²⁰ Men han sa: Det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent. ²¹ For innenfra, fra menneskenes hjerte, kommer de onde tanker: utukt, tyveri, mord, ²² hor, havesyke, ondskap, svik, skamløshet, ondt øie, bespottelse, overmot, uforstand. ²³ Alle disse onde ting kommer ut innenfra og gjør mennesket urent.

¹⁷ Og det skjedde en av dagene mens han lærte, og der satt fariseere og lovlærere som var kommet fra hver by i Galilea og Judea og fra Jerusalem, og Herrens kraft var hos ham til å helbrede:

²¹ Da begynte de skriftlærde og fariseerne å tenke så: Hvem er denne mann, som taler bespottelser? Hvem kan forlate synder uten Gud alene?

³⁰ Og fariseerne og deres skriftlærde knurret mot hans disipler og sa: Hvorfor eter og drikker I med toldere og syndere?

⁹ Nu blev det da et stort skrik, og nogen skriftlærde av fariseernes flokk stod op og stred skarpt og sa: Vi finner intet ondt hos dette menneske; om det nu var en ånd som talte til ham, eller en engel?

¹⁴ Og Gud sa: Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen fra natten! Og de skal være til tegn og fastsatte tider og dager og år.

² Og de fikk se at nogen av hans disipler åt med vanhellige, det er uvaskede, hender;

⁵ Og fariseerne og de skriftlærde spurte ham: Hvorfor følger ikke dine disipler de gamles vedtekt, men eter med vanhellige hender?

³⁸ Men da fariseeren så at han ikke først vasket sig før måltidet, undret han sig.

⁸ Se til at det ikke må være nogen som gjør eder til sitt rov ved verdslig visdom og tomt bedrag, efter menneskenes lære, efter verdens barnelærdom og ikke efter Kristus.

²⁰ Er I avdød med Kristus fra verdens barnelærdom, hvorfor gir de eder da, som om I levde i verden, slike bud: ²¹ Ta ikke! smak ikke! rør ikke! ²² - ting som dog alle sammen er bestemt til å fortæres ved bruken - efter menneskenes bud og lærdommer, ²³ som vel har ord for visdom ved selvvalgt dyrkelse og ydmykhet og mishandling av legemet, ikke ved noget som er ære verdt, bare til mettelse for kjødet?

¹⁸ for I vet at I ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, blev løskjøpt fra eders dårlige ferd, som var arvet fra fedrene,

³ Hvorfor ser du splinten i din brors øie, men bjelken i ditt eget øie blir du ikke var? ⁴ Eller hvorledes kan du si til din bror: La mig dra splinten ut av ditt øie? og se, det er en bjelke i ditt eget øie! ⁵ Du hykler! dra først bjelken ut av ditt eget øie, så kan du se å dra splinten ut av din brors øie! ⁶ Men han sa til dem: Rett spådde Esaias om eder, I hyklere, således som skrevet er: Dette folk ærer mig med lebene, men deres hjerte er langt borte fra mig; ⁷ men de dyrker mig forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud. ⁸ I forlater Guds bud og holder fast ved menneskers vedtekt.

¹³ og således gjør I Guds ord til intet ved eders vedtekt, som I har pålagt menneskene. Og meget av samme slag gjør I.

²³ som vel har ord for visdom ved selvvalgt dyrkelse og ydmykhet og mishandling av legemet, ikke ved noget som er ære verdt, bare til mettelse for kjødet?

¹⁴ så de ikke gir sig av med jødiske eventyr og bud av mennesker som vender sig bort fra sannheten.

¹² Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det land Herren din Gud gir dig.

¹⁷ Den som banner sin far eller sin mor, skal visselig late livet.

³ I skal ha ærefrykt enhver for sin mor og sin far, og I skal holde mine sabbater; jeg er Herren eders Gud.

⁹ Hver den som banner sin far eller sin mor, skal late livet; sin far og sin mor har han bannet, hans blod være over ham!

¹⁶ Hedre din far og din mor, således som Herren din Gud har befalt dig, så dine dager må bli mange, og det må gå dig vel i det land Herren din Gud gir dig.

¹⁸ Når en mann har en ustyrlig og gjenstridig sønn, som ikke vil lyde sin far og mor, og som, endog de tukter ham, er ulydig mot dem, ¹⁹ da skal hans far og mor ta og føre ham ut til de eldste i hans by, til byens port. ²⁰ Og de skal si til de eldste i byen: Denne vår sønn er ustyrlig og gjenstridig, han vil ikke lyde oss, han er en ødeland og en drikker. ²¹ Og alle mennene i hans by skal stene ham til døde; således skal du rydde det onde bort av din midte, og hele Israel skal høre det og frykte.

¹⁶ Forbannet være den som ringeakter sin far eller sin mor! Og alt folket skal si: Amen.

²⁰ Til ordet og til vidnesbyrdet! - Dersom de ikke sier så, det folk som ingen morgenrøde* har, / {* JES 58, 8.}

¹⁰ Da sa Jesus til ham: Bort fra mig, Satan! for det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbede, og ham alene skal du tjene.

¹⁷ I må ikke tro at jeg er kommet for å opheve loven eller profetene; jeg er ikke kommet for å opheve, men for å opfylle. ¹⁸ For sannelig sier jeg eder: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel forgå av loven, før det er skjedd alt sammen. ¹⁹ Derfor, den som bryter et eneste av disse minste bud og lærer menneskene således, han skal kalles den minste i himlenes rike; men den som holder dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himlenes rike.

¹⁹ hedre din far og din mor, og: du skal elske din næste som dig selv.

³¹ Ophever vi da loven ved troen? Langt derifra! vi stadfester loven.

¹ I barn! vær lydige mot eders foreldre i Herren! for dette er rett.

⁹ Dersom det er dyr, sådanne som en ofrer til Herren, da skal alt det en gir Herren av sådant, være hellig. ¹⁰ En skal ikke gi noget annet i stedet og ikke bytte det, hverken et godt med et dårlig eller et dårlig med et godt; bytter nogen et dyr med et annet, da skal både det og det som det byttes med, være hellig. ¹¹ Men dersom det er et eller annet urent dyr, som en ikke ofrer til Herren, da skal dyret stilles frem for presten, ¹² og presten skal verdsette det efter som det er, godt eller dårlig; som du, prest, verdsetter det, således skal det være. ¹³ Men vil nogen innløse det, da skal han gi femtedelen mere enn det du har verdsatt det til. ¹⁴ Når nogen helliger sitt hus som gave til Herren, da skal presten verdsette det efter som det er, godt eller dårlig; som presten verdsetter, til hvis arvejord i landet den har således skal det stå ved makt. ¹⁵ Men dersom den som har helliget sitt hus, vil innløse det, da skal han gi femtedelen mere enn du har verdsatt det til, så blir det hans. ¹⁶ Dersom nogen helliger Herren noget av sin jordeiendom, da skal du verdsette det efter utsæden, en homer byggsæd til femti sekel sølv. ¹⁷ Dersom han helliger sin jord fra jubelåret av, da skal din verdsetning stå ved makt. ¹⁸ Men dersom han helliger sin jord efter jubelåret, da skal presten utregne pengene efter de år som er tilbake til næste jubelår; og der skal gjøres avkortning i det verd du har satt. ¹⁹ Vil den som har helliget jorden, innløse den, da skal han gi femtedelen mere enn du har verdsatt den til, så skal den være hans for godt. ²⁰ Men dersom han ikke innløser jorden, eller han selger den til en annen, da kan den ikke innløses mere. ²¹ Men når jorden gis fri i jubelåret, skal den være helliget Herren, likesom bannlyst jord; den skal høre presten til som hans eiendom. ²² Men dersom nogen helliger Herren et jordstykke som han har kjøpt, som ikke har hørt til den jordeiendom han har arvet, ²³ da skal presten utregne for ham hvor høit det skal verdsettes, efter tiden inntil jubelåret, og han skal samme dag gi det du verdsetter det til; det skal være helliget Herren. ²⁴ I jubelåret skal jorden komme tilbake til den han har kjøpt den av, til hvis arvejord i lander har hørt. ²⁵ All din verdsetning skal skje efter helligdommens sekel; sekelen skal være tyve gera. ²⁶ Det førstefødte i buskapen skal ikke nogen hellige; som førstefødt hører det Herren til, enten det er et stykke storfe eller småfe, hører det Herren til. ²⁷ Men dersom det er av de urene dyr, da skal en innløse det efter din verdsetning og legge femtedelen til; dersom det ikke innløses, da skal det selges efter din verdsetning. ²⁸ Men intet bannlyst som nogen vier til Herren av alt det han eier, må selges eller innløses, enten det er folk eller fe eller jordeiendom; alt bannlyst er høihellig for Herren. ²⁹ Intet menneske som lyses i bann, skal løses; han skal late livet. ³⁰ All landets tiende av jordens sæd og av trærnes frukt hører Herren til; den er helliget Herren. ³¹ Vil nogen innløse noget av sin tiende, da skal han legge femtedelen til. ³² Og all tiende av storfe og av småfe, av alt det som går under hyrdestaven - hvert tiende stykke - skal være helliget Herren. ³³ En skal ikke se efter om det er godt eller dårlig, og ikke bytte det; bytter en det, da skal både det og det som det byttes med, være hellig; det skal ikke innløses. ³⁴ Dette er de bud som Herren gav Moses på Sinai berg og bød ham kunngjøre for Israels barn.

¹⁵ Men Herren tok mig fra hjorden, og Herren sa til mig: Gå og vær profet for mitt folk Israel! ¹⁶ Så hør nu Herrens ord! Du sier: Du skal ikke profetere mot Israel og ikke tale mot Isaks hus. ¹⁷ Derfor sier Herren så: Din hustru skal drive hor i byen, og dine sønner og døtre skal falle for sverdet, og din jord skal deles med målesnor, og du selv skal dø i et urent land, og Israel skal bli bortført fra sitt land.

¹⁶ Ve eder, I blinde veiledere, som sier: Om nogen sverger ved templet, det er intet; men den som sverger ved gullet i templet, han er bundet! ¹⁷ I dårer og blinde! hvad er størst, gullet, eller templet som helliger gullet? ¹⁸ Og: Om nogen sverger ved alteret, det er intet; men den som sverger ved den offergave som ligger på det, han er bundet.

¹⁰ For Moses har sagt: Hedre din far og din mor, og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø; ¹¹ men I sier: Om et menneske sier til far eller mor: Det du skulde ha hatt til hjelp av mig, det skal være en korban, det er en gave til templet, ¹² så lar I ham ikke lenger få lov til å gjøre noget for far eller mor, ¹³ og således gjør I Guds ord til intet ved eders vedtekt, som I har pålagt menneskene. Og meget av samme slag gjør I.

¹⁹ Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øine å lyde eder mere enn Gud!

²⁹ Da svarte Peter og apostlene: En skal lyde Gud mere enn mennesker.

¹²⁶ Det er tid for Herren å gripe inn; de har brutt din lov.

¹³⁹ Min nidkjærhet har fortært mig, fordi mine motstandere har glemt dine ord.

⁸ Hvorledes kan I si: Vi er vise, og Herrens lov har vi hos oss? Sannelig, se, til løgn har de skriftlærdes løgnpenn gjort den.

⁶ Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap; fordi du har forkastet kunnskapen, forkaster jeg dig, så du ikke skal tjene mig som prest; du glemte din Guds lov, derfor vil også jeg glemme dine barn.

⁷ For en prests leber skal holde fast ved kunnskap, og lov skal hentes fra hans munn; for han er Herrens, hærskarenes Guds sendebud. ⁸ Men I har veket av fra veien og har fått mange til å støte an mot loven; I har fordervet Levi-pakten, sier Herren, hærskarenes Gud. ⁹ Derfor har også jeg gjort eder foraktet og ringe i alt folkets øine, fordi I ikke akter på mine veier, men gjør forskjell på folk for loven*. / {* d.e. når I skal dømme efter loven.}

³ Hedre enker som virkelig er enker! ⁴ Men har en enke barn eller barnebarn, da skal disse først lære å vise sin gudsfrykt mot sin egen slekt og gi sine foreldre vederlag; for dette er tekkelig i Guds øine.

⁸ Men dersom nogen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sine husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro.

¹⁶ Dersom nogen troende mann eller kvinne har enker, da skal de sørge for dem og ikke la dem falle menigheten til byrde, forat den kan sørge for de virkelige enker.

⁵ Du hykler! dra først bjelken ut av ditt eget øie, så kan du se å dra splinten ut av din brors øie!

²³ Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som gir tiende av mynte og anis og karve, og ikke enser det som veier tyngre i loven: rett og barmhjertighet og trofasthet! Dette burde gjøres, og det andre ikke lates ugjort. ²⁴ I blinde veiledere, som avsiler myggen, men sluker kamelen! ²⁵ Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som renser beger og fat utvendig, men innvendig er de fulle av rov og griskhet! ²⁶ Du blinde fariseer! rens først begeret og fatet innvendig, forat det også kan bli rent utvendig! ²⁷ Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som ligner kalkede graver, som utvendig er fagre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all urenhet! ²⁸ Således synes også I utvendig rettferdige for menneskene, men innvendig er I fulle av hykleri og urettferdighet. ²⁹ Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som bygger profetenes graver og pryder de rettferdiges gravsteder og sier:

⁶ Men han sa til dem: Rett spådde Esaias om eder, I hyklere, således som skrevet er: Dette folk ærer mig med lebene, men deres hjerte er langt borte fra mig;

²⁵ De gikk da fra hverandre i uenighet, idet Paulus sa det ene ord: Rettelig talte den Hellige Ånd ved profeten Esaias til eders fedre da han sa: ²⁶ Gå til dette folk og si: I skal høre og høre og ikke forstå, og se og se og ikke skjelne; ²⁷ for dette folks hjerte er sløvet, og med ørene hører de tungt, og sine øine lukker de, forat de ikke skal se med øinene og høre med ørene og forstå med hjertet og omvende sig, så jeg kunde få læge dem.

¹³ Og Herren sier: Fordi dette folk holder sig nær til mig med sin munn og ærer mig med sine leber, men holder sitt hjerte langt borte fra mig, og deres frykt for mig er et menneskebud som de har lært,

² Du har plantet dem, og de har slått rot; de vokser op og bærer frukt; nær er du i deres munn, men langt borte fra deres nyrer.

³¹ Så kommer de til dig i store skarer, og de setter sig foran dig som mitt folk og hører dine ord, men de gjør ikke efter dem; for det som er efter deres smak, det gjør de, og til vinning står deres hu.

⁴⁷ Og Natanael sa til ham: Kan det komme noget godt fra Nasaret? Filip sa til ham: Kom og se!

²¹ Du har ikke del eller lodd i dette ord; for ditt hjerte er ikke rett for Gud.

¹² Se til, brødre, at det ikke i nogen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud;

¹⁰ For den som vil elske livet og se gode dager, han holde sin tunge fra ondt og sine leber fra å tale svik;

⁷ Du skal ikke misbruke Herrens, din Guds navn; for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.

¹⁶ da vil også jeg gjøre således mot eder: Jeg vil hjemsøke eder med redsler, med tærende sott og brennende feber, så eders øine slukner og sjelen vansmekter; til ingen nytte skal I så eders sæd, eders fiender skal ete den op.

²⁰ Til ingen nytte skal I fortære eders kraft, og eders land skal ikke gi sin grøde, og trærne i landet skal ikke gi sin frukt.

³² Alt det jeg byder eder, skal I akte vel på å gjøre; du skal ikke legge noget til og ikke ta noget fra.

²¹ Men David hadde sagt: Til ingen nytte har jeg vernet om alt det denne mann hadde i ørkenen, så det ikke er kommet bort noget av alt det som tilhørte ham; men han har gjengjeldt mig godt med ondt.

⁶ Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, og min livstid er som intet for dig; visselig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står. Sela.

¹³ Ja, forgjeves har jeg renset mitt hjerte og tvettet mine hender i uskyld;

² For av meget strev og kav kommer drømmer, og med for mange ord følger dårlig tale. ³ Når du gjør Gud et løfte, så dryg ikke med å holde det, for han har ikke behag i dårer! Hold det du lover! ⁴ Bedre er det at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder det. ⁵ La ikke din munn føre synd over ditt legeme og si ikke til Guds sendebud*: Det var av vanvare jeg gjorde det! Hvorfor skal Gud harmes over din tale og ødelegge dine henders verk? / {* d.e. presten; MLK 2, 7.} ⁶ For hvor det er mange drømmer, er det også megen tomhet, og likeså hvor det er mange ord. Frykt heller Gud! ⁷ Om du ser at den fattige undertrykkes, og at rett og rettferdighet tredes under føtter i landet, så undre dig ikke over den ting! For den som er høitstående, har en høiere til å vokte på sig, og en høieste vokter på dem begge.

¹³ Kom ikke mere frem med tomt matoffer! Det er mig en vederstyggelig røkelse. Nymåne og sabbat, festlig forsamling - jeg tåler ikke høitid og urett sammen. ¹⁴ Eders nymåner og fester hater min sjel, de er blitt mig en byrde; jeg er trett av å bære dem. ¹⁵ Og når I breder ut eders hender, skjuler jeg mine øine for eder; om I enn beder meget, hører jeg ikke; eders hender er fulle av blod.

¹ Rop av strupen, spar ikke! Opløft din røst som en basun og forkynn mitt folk dets overtredelse og Jakobs hus dets synder! ² Mig spør de dag for dag, og å få vite mine veier krever de; likesom de var et folk som har gjort rettferdighet og ikke forlatt sin Guds lov, krever de av mig rettferdige dommer; de vil at Gud skal komme nær til dem. ³ Hvorfor* faster vi, og du ser det ikke? Hvorfor plager vi vår sjel, og du akter ikke på det? - Se, på den dag I faster, gjør I eders gjerning, og alle eders arbeidere plager I. / {* så sier de. JER 14, 12.}

¹⁴ I har sagt: Fåfengt er det å tjene Gud, og hvad vinning har det vært for oss at vi har aktet på hans bud, og at vi har gått i sørgeklær for Herrens, hærskarenes Guds skyld?

⁷ men de dyrker mig forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud.

² som I og blir frelst ved dersom I holder fast ved det ord hvormed jeg forkynte eder det, såfremt I ikke forgjeves er kommet til troen.

¹⁸ La ingen frarøve eder kamp-prisen, om nogen prøver på det ved ydmykhet og engle-dyrkelse, idet han gir sig av med syner, blir opblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn ¹⁹ og ikke holder fast ved hovedet, hvorfra hele legemet, hjulpet og sammenføiet ved sine ledemot og bånd, vokser Guds vekst. ²⁰ Er I avdød med Kristus fra verdens barnelærdom, hvorfor gir de eder da, som om I levde i verden, slike bud: ²¹ Ta ikke! smak ikke! rør ikke! ²² - ting som dog alle sammen er bestemt til å fortæres ved bruken - efter menneskenes bud og lærdommer,

⁴ og ikke å gi sig av med eventyr og endeløse ættetavler, som mere fører til stridigheter enn til å tjene som Guds husholdere i troen - så ber jeg dig også nu.

¹ Men Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal nogen falle fra troen, idet de holder sig til forførende ånder og djevlers lærdommer ² ved hykleri av falske lærere, som er brennemerket i sin egen samvittighet, ³ som forbyder å gifte sig og byder å avholde sig fra mat, den Gud har skapt til å nytes med takk av dem som tror og har lært sannheten å kjenne.

⁶ Når du lærer brødrene dette, da er du en god Kristi Jesu tjener, idet du nærer dig med troens og den gode lærdoms ord som du har fulgt. ⁷ Men vis fra dig de vanhellige og kjerringaktige eventyr; øv dig derimot i gudsfrykt!

⁹ La eder ikke føre på avveie ved mange forskjellige og fremmede lærdommer! for det er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke ved mat, som ikke har gagnet dem som gav sig av dermed.

²⁰ Og vil du vite det, du dårlige menneske, at troen uten gjerninger er unyttig?

¹⁸ Jeg vidner for enhver som hører de profetiske ord i denne bok: Dersom nogen legger noget til dette, da skal Gud legge på ham de plager som er skrevet i denne bok;

²⁸ Mika sa: Kommer du uskadd hjem igjen, så har Herren ikke talt gjennem mig. Og han sa: Hør dette, I folk alle sammen!

⁹ Og han sa: Gå avsted og si til dette folk: Hør og hør, men forstå ikke, og se og se, men skjønn ikke!

³ Bøi eders øre hit og kom til mig! Hør! Så skal eders sjel leve; og jeg vil oprette en evig pakt med eder, gi eder Davids* rike nåde, den visse. / {* d.e. den som blev lovt David; 2SA 7, 12 fg. 1KG 8, 25. SLM 89, 4 fg. 50. APO 2, 30; 13, 34.}

¹⁹ Hver gang nogen hører ordet om riket og ikke forstår det, kommer den onde og røver det som er sådd i hans hjerte; dette er den som blev sådd ved veien.

¹⁵ Når I da ser ødeleggelsens vederstyggelighet, som profeten Daniel har talt om, stå på hellig grunn - den som leser det, han se til å skjønne det! -

¹⁴ Og han kalte atter folket til sig og sa til dem: Hør på mig alle, og forstå hvad jeg sier! ¹⁵ Det er intet utenfor mennesket som kan gjøre ham uren når det kommer inn i ham; men det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent.

⁴⁵ Men i hele folkets påhør sa han til sine disipler: ⁴⁶ Vokt eder for de skriftlærde, som gjerne vil gå i side klær og gjerne vil la sig hilse på torvene og ha de øverste seter i synagogene og sitte øverst ved gjestebudene; ⁴⁷ de som opeter enkers hus og for et syns skyld holder lange bønner! Disse skal få dess hårdere dom.

⁴⁵ Da oplot han deres forstand, så de kunde forstå skriftene.

¹⁷ at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Fader, måtte gi eder visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om sig,

⁹ Derfor holder vi fra den dag vi hørte det, ikke op med å gjøre bønn for eder og bede at I må fylles med kunnskap om hans vilje i all åndelig visdom og forstand,

⁵ Men dersom nogen av eder mangler visdom, da bede han Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham.

⁷ Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.

² Frels, Herre! for de fromme er borte, de trofaste er forsvunnet blandt menneskenes barn.

² da edomitten Doeg kom og gav Saul til kjenne og sa til ham: David er kommet i Akimeleks hus. ³ Hvorfor roser du dig av ondskap, du veldige? Guds miskunnhet varer hele dagen. ⁴ På undergang tenker din tunge, lik en hvesset rakekniv, du som legger op listige råd!

³ I hjertet arbeider I jo på misgjerninger, i landet veier I ut eders henders vold. ⁴ De ugudelige er avveket fra mors fang av; de som taler løgn, farer vill fra mors liv.

²³ Hvem har du hånet og spottet, og mot hvem har du løftet din røst? Du har løftet dine øine til det høie, mot Israels Hellige.

³ For eders hender er flekket av blod, og eders fingrer av misgjerning; eders leber taler løgn, eders tunge taler urett. ⁴ Det er ingen som fremfører tale med rettferdighet, og ingen som fører rettssak på ærlig vis; de setter sin lit til usannhet og taler løgn, de har undfanget ulykke og føder elendighet. ⁵ Basilisk-egg klekker de ut, og spindelvev vever de; den som eter av deres egg, må dø, og trykkes et i stykker, bryter det frem en huggorm.

¹³ Vi er falt fra Herren og har fornektet ham, vi har gått bort fra vår Gud, vi har talt om undertrykkelse og frafall, vi har undfanget løgnens ord i vårt hjerte og sagt dem ut. ¹⁴ Derfor er retten* blitt holdt tilbake, og rettferdigheten står langt borte; for sannheten har snublet på tingstedet, og det rette kan ikke finne inngang, / {* JES 59, 9. 11.} ¹⁵ og sannheten blev borte, og den som holdt sig fra det onde, blev plyndret. Og Herren så det, og det var ondt i hans øine at der ingen rett var,

³ De spenner sin tunge som en bue til løgn, og ikke på redelig vis er de blitt sterke i landet, men fra ondt til ondt er de gått frem, og mig kjenner de ikke, sier Herren. ⁴ Vokt eder, hver for sin venn, og stol ikke på nogen bror! For hver bror er en listig bedrager, og hver venn går omkring og baktaler. ⁵ Og de bruker svik, hver mot sin venn, og sannhet taler de ikke; de har lært op sin tunge til å tale løgn, de har trettet sig ut med å gjøre urett. ⁶ Du bor midt i svik; i sin svik vil de ikke kjenne mig, sier Herren.

³⁴ Orme-yngel! hvorledes kan I tale godt, I som er onde? for hvad hjertet flyter over av, det taler munnen. ³⁵ Et godt menneske bærer frem gode ting av sitt gode forråd, og et ondt menneske bærer frem onde ting av sitt onde forråd. ³⁶ Men jeg sier eder at for hvert unyttig ord som menneskene taler, skal de gjøre regnskap på dommens dag; ³⁷ for efter dine ord skal du kjennes rettferdig, og efter dine ord skal du fordømmes.

¹⁸ Men det som går ut av munnen, det kommer fra hjertet, og dette er det som gjør mennesket urent. ¹⁹ For fra hjertet kommer onde tanker: mord, hor, utukt, tyveri, falskt vidnesbyrd, bespottelse. ²⁰ Dette er det som gjør mennesket urent; men å ete med uvaskede hender gjør ikke mennesket urent.

¹⁵ Det er intet utenfor mennesket som kan gjøre ham uren når det kommer inn i ham; men det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent.

³⁸ Men da fariseeren så at han ikke først vasket sig før måltidet, undret han sig. ³⁹ Da sa Herren til ham: I fariseere renser nu beger og fat utvendig; men eders indre er fullt av rov og ondskap. ⁴⁰ I dårer! han som gjorde det utvendige, har ikke han også gjort det innvendige? ⁴¹ Men gi det som er inneni, til almisse, og se, da er alt rent for eder.

¹⁴ Men Peter sa: Ingenlunde, Herre! aldri har jeg ett noget vanhellig eller urent. ¹⁵ Og det kom atter en røst, for annen gang, til ham: Det som Gud har renset, det må ikke du gjøre til urent.

⁸ Men jeg sa: Ingenlunde, Herre! aldri er noget vanhellig eller urent kommet i min munn. ⁹ En røst fra himmelen svarte mig da annen gang: Det som Gud har renset, det må ikke du gjøre til urent.

¹³ Deres strupe er en åpnet grav; med sine tunger gjorde de svik, ormegift er under deres leber. ¹⁴ Deres munn er full av forbannelse og bitterhet.

¹⁴ Jeg vet og er viss på det i den Herre Jesus at ingen ting er uren i sig selv; men for den som holder noget for urent, for ham er det urent.

¹⁷ Guds rike består jo ikke i å ete og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd;

²⁰ Nedbryt ikke Guds verk for mats skyld! Alt er vel rent, men det er ondt for det menneske som eter med samvittighets-anstøt;

⁴ For all Guds skapning er god, og intet er å forkaste når det mottas med takk; ⁵ for det helliges ved Guds ord og bønn.

¹⁵ Alt er rent for de rene; men for de urene og vantro er intet rent; både deres sinn og deres samvittighet er urene.

⁵ Så er og tungen et lite lem, og taler dog store ord. Se, en liten ild, hvor stor en skog den setter i brand! ⁶ Også tungen er en ild; som en verden av urettferdighet står tungen blandt våre lemmer; den smitter hele legemet og setter livets hjul i brand, og settes selv i brand av helvede. ⁷ For all natur, både i dyr og i fugler, både i ormer og i sjødyr, temmes og er blitt temmet av den menneskelige natur; ⁸ men tungen kan intet menneske temme, det ustyrlige onde, full av dødelig gift.

¹⁸ For idet de taler skrytende, tomme ord, forlokker de i kjødslyster ved usedelighet dem som just har flyktet bort fra dem som ferdes i forvillelse,

¹³ Og budet som var gått for å tilkalle Mika, sa til ham: Profetene spår med en munn godt for kongen; la nu også dine ord stemme overens med deres og spå godt! ¹⁴ Mika svarte: Så sant Herren lever: Hvad Herren sier til mig, det vil jeg tale.

²⁷ Men forat vi ikke skal gi dem anstøt, så gå ned til sjøen, kast ut en krok, og ta den første fisk som kommer op; og når du åpner munnen på den, skal du finne en stater; ta den og gi dem for mig og dig!

³² Vær uten anstøt både for jøder og for grekere og for Guds menighet, ³³ likesom også jeg i alt streber å tekkes alle og ikke tenker på mitt eget gagn, men på de manges, at de må bli frelst.

³ Og vi gir ikke i noget stykke noget anstøt, forat ikke tjenesten skal bli lastet,

⁵ For disse vek vi ikke et øieblikk i eftergivenhet, forat evangeliets sannhet kunde stå fast iblandt eder.

¹⁷ Men den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernæst fredsommelig, rimelig, eftergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt.

¹³ Den rettferdige spirer som palmen; som en seder på Libanon vokser han.

²¹ Og ditt folk - de er alle sammen rettferdige; til evig tid skal de eie landet; de er jo en kvist som jeg har plantet, et verk av mine hender til min ære.

³ til å gi de sørgende i Sion hodepryd i stedet for aske, gledes olje i stedet for sorg, lovprisnings klædebon i stedet for en vansmektet ånd, og de skal kalles rettferdighetens terebinter, Herrens plantning til hans ære.

⁴⁰ Likesom da ugresset sankes og brennes op med ild, således skal det gå til ved verdens ende: ⁴¹ Menneskesønnen skal utsende sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt det som volder anstøt, og dem som gjør urett,

² Hver gren på mig som ikke bærer frukt, den tar han bort, og hver den som bærer frukt, den renser han, forat den skal bære mere frukt.

⁶ Om nogen ikke blir i mig, da kastes han ut som en gren og visner, og de sankes sammen og kastes på ilden, og de brenner.

⁹ For vi er Guds medarbeidere; I er Guds akerland, Guds bygning.

¹² Men om nogen på denne grunnvoll bygger med gull, sølv, kostelige stener, tre, høi, strå, ¹³ da skal enhvers verk bli åpenbart; for dagen skal vise det, for den åpenbares med ild, og hvordan enhvers verk er, det skal ilden prøve. ¹⁴ Om det verk som en har bygget, står sig, da skal han få lønn; ¹⁵ om ens verk brenner op, da skal han tape lønnen, men selv skal han bli frelst, dog således som gjennem ild.

¹⁶ Og dette folks førere er forførere, og de av folket som lar sig føre, er fortapt.

¹⁹ Hvem er blind uten min tjener* og døv som det bud som jeg sender? Hvem er blind som min fortrolige venn, blind som Herrens tjener? / {* Israel.}

¹⁰ Israels vektere er blinde alle sammen, de vet intet. Alle sammen er de stumme hunder, som ikke kan gjø; de ligger og drømmer og holder av å sove;

³¹ profetene profeterer løgn, og prestene styrer efter deres råd, og mitt folk vil gjerne ha det således. Men hvad vil I gjøre når enden på dette kommer?

¹⁵ De skal bli til skamme, for de har gjort vederstyggelige ting. De hverken skammer sig eller kjenner til blygsel; derfor skal de falle blandt dem som faller; på den tid jeg hjemsøker dem, skal de snuble, sier Herren.

¹² De skal bli til skamme, for vederstyggelige ting har de gjort. De hverken skammer sig eller kjenner til blygsel; derfor skal de falle blandt dem som faller; på den tid de blir hjemsøkt, skal de snuble, sier Herren.

⁹ Og om profeten lar sig forlokke og taler et ord, da er det jeg, Herren, som har forlokket denne profet, og jeg vil rekke ut min hånd mot ham og utslette ham av mitt folk Israel. ¹⁰ Og de skal lide for sin misgjerning; som det er med spørgerens misgjerning, så skal det være med profetens misgjerning,

¹⁷ Efra'im er bundet til avgudsbilleder; la ham fare!

⁶ Derfor skal det bli natt for eder uten syner, og mørke uten spådom; solen skal gå ned over profetene, og dagen bli sort over dem. ⁷ Seerne skal skamme sig, og spåmennene blues; de skal tilhylle skjegget* alle sammen; for det kommer intet svar fra Gud. / {* 3MO 13, 45.}

⁸ Men I har veket av fra veien og har fått mange til å støte an mot loven; I har fordervet Levi-pakten, sier Herren, hærskarenes Gud.

¹⁶ Ve eder, I blinde veiledere, som sier: Om nogen sverger ved templet, det er intet; men den som sverger ved gullet i templet, han er bundet! ¹⁷ I dårer og blinde! hvad er størst, gullet, eller templet som helliger gullet? ¹⁸ Og: Om nogen sverger ved alteret, det er intet; men den som sverger ved den offergave som ligger på det, han er bundet. ¹⁹ I blinde! hvad er størst, offergaven, eller alteret som helliger gaven? ²⁰ Derfor, den som sverger ved alteret, han sverger ved det og ved alt det som ligger på det, ²¹ og den som sverger ved templet, han sverger ved det og ved ham som bor i det, ²² og den som sverger ved himmelen, han sverger ved Guds trone og ved ham som sitter på den. ²³ Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som gir tiende av mynte og anis og karve, og ikke enser det som veier tyngre i loven: rett og barmhjertighet og trofasthet! Dette burde gjøres, og det andre ikke lates ugjort. ²⁴ I blinde veiledere, som avsiler myggen, men sluker kamelen!

³⁹ Han sa også en lignelse til dem: Kan en blind lede en blind? kommer de ikke begge til å falle i grøften?

⁵ stadig krangel iblandt mennesker som er fordervet i sitt sinn og har tapt sannheten, idet de akter gudsfrykten for en vei til vinning.

¹ Men det opstod også falske profeter blandt folket, likesom det og blandt eder skal komme falske lærere, som skal lure inn vrange lærdommer som leder til fortapelse, idet de endog nekter den Herre som kjøpte dem, og fører over sig selv en brå fortapelse.

¹⁷ Disse er vannløse brønner, skodde som drives av stormvind; mørkets natt er rede for dem.

²⁰ Og dyret blev grepet, og sammen med det den falske profet, han som for dets øine hadde gjort de tegn hvormed han hadde forført dem som tok dyrets merke og tilbad dets billede; disse to blev kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel.

¹⁵ Men utenfor er hundene og trollmennene og horkarlene og manndraperne og avgudsdyrkerne og enhver som elsker og taler løgn.

³⁶ Derefter lot han folket fare og gikk inn i huset. Og hans disipler gikk til ham og sa: Tyd oss lignelsen om ugresset i akeren!

³⁴ og uten lignelse talte han ikke til dem; men i enrum utla han alt sammen for sine disipler.

¹⁷ Og da han var kommet inn i et hus, bort fra folket, spurte hans disipler ham om denne lignelse.

²⁹ Hans disipler sa: Se, nu taler du fritt ut og sier ingen lignelse;

⁹ Hvem* vil han lære kunnskap, og hvem vil han få til å forstå budskap? Er det barn som nettop er avvent fra melken, tatt bort fra brystet? / {* i dette og det følgende vers innføres de drukne førere talende.} ¹⁰ For bud på bud*, bud på bud, regel på regel, regel på regel, litt her, litt der. / {* nemlig: kommer han med.}

⁵¹ Har I forstått alt dette? De sier til ham: Ja.

¹⁰ Og han kalte folket til sig og sa til dem: Hør dette og forstå det:

⁹ Skjønner I ennu ikke, og kommer I ikke i hu de fem brød til de fem tusen, og hvor mange kurver I da fikk,

¹¹ Kan I da ikke skjønne at det ikke var om brød jeg talte til eder? Men ta eder i vare for fariseernes og sadduseernes surdeig!

⁵² For de hadde ikke fått forstand av det som var skjedd med brødene; men deres hjerte var forherdet.

¹⁸ Og han sa til dem: Er da også I så uforstandige? Skjønner I ikke at intet som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre ham uren?

¹⁷ Og da han merket det, sa han til dem: Hvorfor taler I med hverandre om at I ikke har brød med? Skjønner og forstår I ennu ikke? Er eders hjerte forherdet? ¹⁸ Har I øine og ser ikke, har I ører og hører ikke? Kommer I ikke i hu

³² Men de skjønte ikke dette ord, og de fryktet for å spørre ham.

⁴⁵ Men de skjønte ikke dette ord, og det var skjult for dem, så de ikke fattet det, og de fryktet for å spørre ham om dette ord.

³⁴ Og de forstod ikke noget av dette, og dette ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa.

¹² For skjønt I efter tiden burde være lærere, trenger I atter til at en lærer eder hvad som er de første grunner i Guds ord, og I er blitt sådanne som trenger til melk, ikke fast føde.

²⁷ og Ba'als egen støtte rev de ned; og Ba'als hus rev de ned og gjorde det til vannhuser, som er der den dag idag.

¹⁹ Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden. ²⁰ Derfor skal I kjenne dem av deres frukter.

⁴⁵ Et godt menneske bærer det gode frem av sitt hjertes gode forråd, og et ondt menneske bærer det onde frem av sitt onde forråd; for hvad hjertet flyter over av, det taler hans munn.

¹³ Maten er for buken, og buken for maten; og Gud skal gjøre ende på dem begge. Men legemet er ikke for hor, men for Herren, og Herren for legemet;

⁶ Også tungen er en ild; som en verden av urettferdighet står tungen blandt våre lemmer; den smitter hele legemet og setter livets hjul i brand, og settes selv i brand av helvede.

¹³ Herren skal dømme mellem mig og dig, og Herren skal hevne mig på dig, men min hånd skal ikke ramme dig;

³ For en smigrer ham i hans øine ved å finne hans synd, ved å hate ham*. / {* d.e. det smigrer ham at man kjenner hans synd og hater ham derfor.}

³⁴ Orme-yngel! hvorledes kan I tale godt, I som er onde? for hvad hjertet flyter over av, det taler munnen.

¹¹ Ikke det som kommer inn i munnen, gjør mennesket urent; men det som går ut av munnen, det gjør mennesket urent.

²² Han sier til ham: Efter din egen munn dømmer jeg dig, du dårlige tjener! Du visste at jeg er en streng mann, som tar op det jeg ikke la ned, og høster det jeg ikke sådde;

⁶ Også tungen er en ild; som en verden av urettferdighet står tungen blandt våre lemmer; den smitter hele legemet og setter livets hjul i brand, og settes selv i brand av helvede. ⁷ For all natur, både i dyr og i fugler, både i ormer og i sjødyr, temmes og er blitt temmet av den menneskelige natur; ⁸ men tungen kan intet menneske temme, det ustyrlige onde, full av dødelig gift. ⁹ Med den velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene, som er skapt efter Guds billede. ¹⁰ Av samme munn utgår velsignelse og forbannelse. Mine brødre! dette må ikke være så.

⁵ Og der blev gitt det en munn som talte store og spottende ord, og der blev gitt det makt til å holde på i to og firti måneder. ⁶ Og det åpnet sin munn til spott mot Gud, til å spotte hans navn og hans bolig, dem som bor i himmelen.

⁵ Og Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfund bare var onde den hele dag.

²¹ Og Herren kjente den velbehagelige duft. Og Herren sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mere forbanne jorden for menneskets skyld; for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av; og jeg vil aldri mere drepe alt levende, som jeg nu har gjort.

¹¹³ De tvesinnede hater jeg, men din lov elsker jeg.

⁷ Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende sig til Herren, så skal han forbarme sig over ham, og til vår Gud, for han skal mangfoldig forlate.

⁷ Deres føtter haster til det onde og er snare til å utøse uskyldig blod; deres tanker er ondskaps tanker; det er ødeleggelse og undergang på deres veier.

¹⁴ Tvett ondskapen av ditt hjerte, Jerusalem, så du kan bli frelst! Hvor lenge skal dine syndige tanker bo i ditt indre?

⁹ Svikefullt er hjertet, mere enn noget annet, og ondt er det; hvem kjenner det?

⁴ Da Jesus så deres tanker, sa han: Hvorfor tenker I så ondt i eders hjerter?

²² Omvend dig derfor fra denne din ondskap, og bed Herren om måskje ditt hjertes tanke måtte forlates dig!

¹⁰ som skrevet er: Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke en; ¹¹ det finnes ikke en som er forstandig; det finnes ikke en som søker Gud; ¹² alle er avveket; alle til hope er de blitt uduelige; det finnes ikke nogen som gjør godt, det finnes ikke en eneste. ¹³ Deres strupe er en åpnet grav; med sine tunger gjorde de svik, ormegift er under deres leber. ¹⁴ Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. ¹⁵ Deres føtter er snare til å utøse blod; ¹⁶ ødeleggelse og usælhet er det på deres veier, ¹⁷ og freds vei kjenner de ikke. ¹⁸ Det er ikke gudsfrykt for deres øine. ¹⁹ Men vi vet at alt det som loven sier, det taler den til dem som har loven, forat hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud,

¹⁸ For jeg vet at i mig, det er i mitt kjød, bor intet godt; for viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke;

⁷ fordi kjødets attrå er fiendskap mot Gud - for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det - ⁸ og de som er i kjødet, kan ikke tekkes Gud.

¹⁹ Men kjødets gjerninger er åpenbare, såsom: utukt, urenhet, skamløshet, ²⁰ avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, ²¹ misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt; om dette sier jeg eder forut, likesom jeg og forut har sagt, at de som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike.

¹ Også eder har han gjort levende, I som var døde ved eders overtredelser og synder, ² som I fordum vandret i efter denne verdens løp, efter høvdingen over luftens makter, den ånd som nu er virksom i vantroens barn, ³ blandt hvilke også vi alle fordum vandret i vårt kjøds lyster, idet vi gjorde kjødets og tankenes vilje, og vi var av naturen vredens barn likesom de andre.

² ikke å spotte nogen, ikke å være stridslystne, men milde, og vise all saktmodighet mot alle mennesker. ³ For også vi var engang uforstandige, ulydige, villfarende, træler av mangehånde begjæringer og lyster, vi levde i ondskap og avind, vi var forhatt og hatet hverandre; ⁴ men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene blev åpenbaret, ⁵ frelste han oss, ikke for rettferdige gjerningers skyld som vi hadde gjort, men efter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved den Hellige Ånd, ⁶ som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser.

¹³ Ingen si når han fristes: Jeg fristes av Gud. For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. ¹⁴ Men hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst; ¹⁵ derefter, når lysten har undfanget, føder den synd; men når synden er blitt fullmoden, føder den død.

² Hvorfor bryter dine disipler de gamles vedtekt? de vasker jo ikke sine hender når de holder måltid.

²⁵ Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som renser beger og fat utvendig, men innvendig er de fulle av rov og griskhet! ²⁶ Du blinde fariseer! rens først begeret og fatet innvendig, forat det også kan bli rent utvendig!

³ fariseerne og alle jøder eter ikke uten at de først omhyggelig har vasket hendene, for de holder fast ved de gamles vedtekt, ⁴ og når de kommer fra torvet, eter de ikke før de har vasket sig, og det er meget annet som de har vedtatt å holde: vaskninger av beger og krus og kobberkar og benker.

³⁸ Men da fariseeren så at han ikke først vasket sig før måltidet, undret han sig. ³⁹ Da sa Herren til ham: I fariseere renser nu beger og fat utvendig; men eders indre er fullt av rov og ondskap. ⁴⁰ I dårer! han som gjorde det utvendige, har ikke han også gjort det innvendige?

¹⁶ Vet I ikke at I er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i eder? ¹⁷ Om nogen ødelegger Guds tempel, ham skal Gud ødelegge; for Guds tempel er hellig, og det er I.

⁹ Eller vet I ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Hverken horkarler eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller bløtaktige eller de som synder mot naturen, ¹⁰ eller tyver eller havesyke eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike. ¹¹ Og således var det med somme av eder; men I har latt eder avtvette, I er blitt helliget, I er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd.

¹⁸ Fly hor! Enhver synd som et menneske kan gjøre, er utenfor legemet; men den som driver hor, synder mot sitt eget legeme. ¹⁹ Eller vet I ikke at eders legeme er et tempel for den Hellige Ånd, som bor i eder, og som I har fra Gud, og at I ikke hører eder selv til? ²⁰ for I er dyrt kjøpt. Ær da Gud i eders legeme!

³ Men utukt og all urenhet og havesyke må ikke engang nevnes iblandt eder, således som det sømmer sig for hellige, ⁴ heller ikke skamløs ferd og dårlig snakk eller lettferdig tale, som alt sammen er utilbørlig, men heller takksigelse. ⁵ For dette vet og skjønner I at ingen horkarl eller uren eller havesyk, som er en avgudsdyrker, har arv i Kristi og Guds rike. ⁶ La ingen dåre eder med tomme ord! for på grunn av disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn;

⁸ Men de redde og vantro og vederstyggelige og manndraperne og horkarlene og trollmennene og avgudsdyrkerne og alle løgnerne, deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel; det er den annen død.

²⁷ Og intet urent skal komme inn i den, og ingen som farer med stygghet og løgn, men bare de som er innskrevet i livsens bok hos Lammet.

¹³ Sebulon - ved havets strand skal han bo, ved stranden hvor skibene lander; hans side er vendt mot Sidon.

⁸ Og Herren gav dem i Israels hånd; de slo dem og forfulgte dem like til det store Sidon og til Misrefot-Ma'im og i øst like til Mispe-dalen; de slo dem og lot ingen bli i live eller slippe unda.

⁶ alle de som bor i fjellbygdene, fra Libanon til Misrefot-Ma'im, alle sidonierne. Jeg vil selv drive dem bort for Israels barn; men del du landet ut ved loddkasting til arv for Israel, således som jeg har befalt dig!

²⁸ Dessuten fikk de Ebron og Rehob og Hammon og Kana, helt til det store Sidon. ²⁹ Så vendte grensen sig mot Harama og holdt frem til den faste by Tyrus, vendte sig derefter mot Hosa og endte ute ved havet, ikke langt fra Aksib.

³¹ Aser drev ikke bort innbyggerne i Akko og innbyggerne i Sidon og Ahlab og Aksib og Helba og Afik og Rehob,

⁵ Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Gå ikke ut på veien til hedningene, og gå ikke inn i nogen av samaritanenes byer, ⁶ men gå heller til de fortapte får av Israels hus!

²¹ Ve dig, Korasin! ve dig, Betsaida! Dersom de kraftige gjerninger som er gjort i eder, var gjort i Tyrus og Sidon, da hadde de for lenge siden omvendt sig i sekk og aske. ²² Dog, jeg sier eder: Det skal gå Tyrus og Sidon tåleligere på dommens dag enn eder. ²³ Og du, Kapernaum, som er blitt ophøiet like til himmelen! like til dødsriket skal du bli nedstøtt; for dersom de kraftige gjerninger som er gjort i dig, var gjort i Sodoma, da var det blitt stående til denne dag.

²⁴ Og han stod op og gikk bort derfra til Tyrus' og Sidons landemerker. Og han gikk inn i et hus, og vilde ikke at nogen skulde få vite det, og det kunde dog ikke holdes skjult; ²⁵ men en kvinne hvis datter hadde en uren ånd, hadde fått høre om ham, og kom straks og falt ned for hans føtter. ²⁶ Men kvinnen var en hedensk kvinne, syrofønikisk av ætt; og hun bad ham at han vilde drive den onde ånd ut av hennes datter. ²⁷ Og han sa til henne: La først barna bli mette! for det er ikke vakkert å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder. ²⁸ Men hun svarte ham: Det er sant, Herre! de små hunder eter jo under bordet av barnas smuler. ²⁹ Og han sa til henne: For dette ords skyld sier jeg dig: Gå bort! Den onde ånd er faret ut av din datter. ³⁰ Og hun gikk bort til sitt hus og fant at barnet lå på sengen, og at den onde ånd var faret ut.

¹ Til sangmesteren, med strengelek; en salme av David.

² Herre, straff mig ikke i din vrede og tukt mig ikke i din harme!

¹² og la kongen ha sin lyst i din skjønnhet! For han er din herre, og du skal falle ned for ham.

⁶ ikke til mange folk med vanskelig sprog og tungt mæle, hvis ord du ikke forstår; sannelig, om jeg sendte dig til dem, skulde de høre på dig.

¹ Jesu Kristi, Davids sønns, Abrahams sønns ættetavle:

⁸ Bær derfor frukt som er omvendelsen verdig, ⁹ og tro ikke at I kan si ved eder selv: Vi har Abraham til far! for jeg sier eder at Gud kan opvekke Abraham barn av disse stener.

²⁴ og ryktet om ham kom ut over hele Syria, og de førte til ham alle dem som hadde ondt og led av alle slags sykdommer og plager, både besatte og månesyke og verkbrudne, og han helbredet dem.

²⁷ Og da Jesus gikk derfra, fulgte der ham to blinde, som ropte: Miskunn dig over oss, du Davids sønn!

¹⁵ Herre! miskunn dig over min sønn! Han er månesyk og Iider storlig; ofte faller han i ilden og ofte i vannet.

³⁰ Og se, to blinde satt ved veien, og da de hørte at det var Jesus som gikk forbi, ropte de: Miskunn dig over oss, Herre, du Davids sønn! ³¹ Folket truet dem at de skulde tie; men de ropte enda mere og sa: Herre, miskunn dig over oss, du Davids sønn!

⁴² Hvad tykkes eder om Messias? hvis sønn er han? De sier til ham: Davids. ⁴³ Han sier til dem: Hvorledes kan da David i Ånden kalle ham herre, når han sier: ⁴⁴ Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender under dine føtter! ⁴⁵ Kaller nu David ham herre, hvorledes kan han da være hans sønn?

²⁵ men en kvinne hvis datter hadde en uren ånd, hadde fått høre om ham, og kom straks og falt ned for hans føtter. ²⁶ Men kvinnen var en hedensk kvinne, syrofønikisk av ætt; og hun bad ham at han vilde drive den onde ånd ut av hennes datter.

¹⁷ Og en blandt folket svarte: Mester! jeg har ført til dig min sønn, som er besatt av en målløs ånd; ¹⁸ og når den griper ham, sliter den i ham, og han fråder og skjærer tenner og visner bort; og jeg bad dine disipler drive den ut, og de var ikke i stand til det. ¹⁹ Men han svarte dem og sa: Du vantro slekt! hvor lenge skal jeg være hos eder? hvor lenge skal jeg tåle eder? ²⁰ Før ham hit til mig! Og de førte gutten til ham, og da han så ham, rev og slet ånden straks i ham, og han falt på jorden, veltet sig og frådet. ²¹ Og Jesus spurte hans far: Hvor lang tid har han hatt det slik? Han sa: Fra barndommen av; ²² og ofte har den kastet ham både i ild og i vann for å gjøre ende på ham; men om du formår noget, så ha medynk med oss og hjelp oss!

¹³ og de ropte høit: Jesus, mester! miskunn dig over oss!

¹³ Og tolderen stod langt borte og vilde ikke engang løfte sine øine mot himmelen, men slo sig for sitt bryst og sa: Gud! vær mig synder nådig!

³⁸ Og han ropte: Jesus, du Davids sønn! miskunn dig over mig! ³⁹ Og de som gikk foran, truet ham at han skulde tie. Men han ropte enda meget mere: Du Davids sønn! miskunn dig over mig!

⁴¹ Andre sa: Dette er Messias. Andre igjen sa: Messias kommer da vel ikke fra Galilea? ⁴² Har ikke Skriften sag at Messias kommer av Davids ætt og fra Betlehem, den by hvor David var?

⁷ Da Josef så sine brødre, kjente han dem igjen; men han lot som om de var fremmede for ham, og talte hårdt til dem og sa til dem: Hvor kommer I fra? De sa: Fra Kana'ans land for å kjøpe korn.

² Og du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført dig på i disse firti år i ørkenen for å ydmyke dig og prøve dig og for å kjenne hvad som var i ditt hjerte, om du vilde ta vare på hans bud eller ikke.

¹ Av David. Til dig, Herre, roper jeg. Min klippe, vær ikke døv imot mig, forat jeg ikke, om du tier til mig, skal bli lik dem som farer ned i graven!

⁸ Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn.

¹⁵ Men da det var blitt aften, gikk hans disipler til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt sent på dagen; la derfor folket fare, så det kan gå bort i byene og kjøpe sig mat!

⁴⁷ og da han hørte at det var Jesus fra Nasaret, begynte han å rope: Jesus, du Davids sønn! miskunn dig over mig! ⁴⁸ Og mange truet ham at han skulde tie; men han ropte enda meget mere: Du Davids sønn! miskunn dig over mig!

⁶ Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei; men Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham.

⁶ Fortapte får var mitt folk, deres hyrder hadde ført dem vill, til fjellene hadde de drevet dem bort*; fra fjell til haug gikk de, de glemte sitt hvilested. / {* neml. for der å dyrke avguder; JER 3, 6. 23.} ⁷ Alle som traff dem, åt dem, og deres fiender sa: Vi skal ikke bøte for det - fordi de hadde syndet mot Herren, rettferdighetens bolig, og mot sine fedres håp, Herren.

⁵ Og således blev de adspredt, fordi de ingen hyrde hadde; de blev til føde for alle markens ville dyr og blev adspredt. ⁶ Min hjord farer vill på alle fjell og på hver høi bakke, og over hele landet er min hjord spredt; det er ingen som spør, og ingen som leter efter den.

¹⁶ Det fortapte vil jeg opsøke, og det bortdrevne vil jeg føre tilbake, og det sønderbrutte vil jeg forbinde, og det syke vil jeg styrke. Men det fete og det sterke vil jeg ødelegge; jeg vil røkte det efter hvad rett er.

²³ Og jeg vil opreise én hyrde over dem, og han skal røkte dem - min tjener David*; han skal røkte dem, han skal være deres hyrde. / {* d.e. Kristus, hvis stamfar og forbillede David var.}

³⁶ Og da han så folket, ynkedes han inderlig over dem; for de var ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde.

⁴ Hvilket menneske iblandt eder som har hundre får og mister ett av dem, forlater ikke de ni og nitti i ørkenen og går efter det han har mistet, til han finner det? ⁵ Og når han har funnet det, legger han det på sine skuldrer med glede, ⁶ og når han kommer hjem, kaller han sine venner og granner sammen og sier til dem: Gled eder med mig, for jeg har funnet mitt får som jeg hadde mistet!

²⁵ I er barn av profetene og av den pakt som Gud gjorde med våre fedre da han sa til Abraham: Og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes. ²⁶ I var de første som Gud sendte sin tjener til, da han lot ham fremstå forat han skulde velsigne eder, idet enhver av eder vender sig bort fra sin ondskap.

⁴⁶ Da tok Paulus og Barnabas til orde og sa dem rent ut: Det var nødvendig at Guds ord blev talt først til eder; men siden I støter det fra eder og ikke akter eder verdige til det evige liv, så vender vi oss nu til hedningene.

⁸ Jeg mener: Kristus er blitt en tjener for de omskårne for Guds sanndruhets skyld, for å stadfeste løftene til fedrene,

²⁶ Og han sa: Slipp mig, for morgenen gryr! Men han sa: Jeg slipper dig ikke, uten du velsigner mig.

⁴ I mors liv holdt han sin bror i hælen, og i sin manndomskraft kjempet han med Gud.

² Og se, en spedalsk kom og falt ned for ham og sa: Herre! om du vil, så kan du rense mig.

³³ Men de som var i båten, kom og falt ned for ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn!

³¹ Folket truet dem at de skulde tie; men de ropte enda mere og sa: Herre, miskunn dig over oss, du Davids sønn!

²² og ofte har den kastet ham både i ild og i vann for å gjøre ende på ham; men om du formår noget, så ha medynk med oss og hjelp oss!

²⁴ Straks ropte barnets far: Jeg tror; hjelp min vantro!

⁸ Jeg sier eder: Om han ikke står op og gir ham det fordi han er hans venn, så vil han stå op for hans ubluhets skyld og gi ham alt det han trenger til. ⁹ Og jeg sier eder: Bed, så skal eder gis; let, så skal I finne; bank på, så skal det lukkes op for eder! ¹⁰ For hver den som beder, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, for ham skal det lukkes op.

¹ Og han sa en lignelse til dem om at de alltid skulde bede og ikke bli trette. ² Der var en dommer i en by, som ikke fryktet Gud og ikke undså sig for noget menneske. ³ Og det var en enke der i byen, og hun kom til ham og sa: Hjelp mig til å få rett over min motstander! ⁴ Og lenge vilde han ikke; men til sist sa han ved sig selv: Om jeg enn ikke frykter Gud og ikke undser mig for noget menneske, ⁵ vil jeg dog hjelpe denne enke til å få rett fordi hun gjør mig uleilighet, så hun ikke til slutt skal komme og legge hånd på mig. ⁶ Og Herren sa: Hør hvad den urettferdige dommer sier! ⁷ Men skulde da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, dem som roper til ham dag og natt, og er han sen når det gjelder dem? ⁸ Jeg sier eder at han skal skynde sig å hjelpe dem til deres rett. Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?

⁶ Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke eders perler for svinene, forat de ikke skal trå dem ned med sine føtter og vende sig om og sønderrive eder.

²⁷ Og han sa til henne: La først barna bli mette! for det er ikke vakkert å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder. ²⁸ Men hun svarte ham: Det er sant, Herre! de små hunder eter jo under bordet av barnas smuler.

²¹ Og han sa til mig: Dra ut! for jeg vil sende dig ut til hedningefolk langt borte. ²² Inntil dette ord hørte de på ham; men da løftet de sin røst og sa: Ta ham bort fra jorden! han burde ikke få leve!

⁴ de som er israelitter, de som barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene tilhører,

¹⁵ Vi er jøder av fødsel og ikke syndere av hedensk ætt;

¹² at I på den tid stod utenfor Kristus, utelukket fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte, uten håp og uten Gud i verden;

² Gi akt på hundene, gi akt på de onde arbeidere, gi akt på de sønderskårne!

¹⁰ Jeg er ringere enn all den miskunnhet og all den trofasthet som du har vist mot din tjener; for med min stav gikk jeg over Jordan her, og nu er jeg blitt til to leire.

⁴ Har du slik en arm som Gud, og kan du tordne med en røst som hans? ⁵ Pryd dig med majestet og høihet og klæ dig i glans og herlighet!

² Jeg vet at du kan alt, og at ingen tanke er umulig å utføre for dig. ³ Hvem er den som vil formørke ditt råd i uforstand? Derfor må jeg si: Jeg har talt om det jeg ikke forstod, om det som var mig for underlig, og som jeg ikke skjønte. ⁴ Men hør nu, så vil jeg tale! Jeg vil spørre dig, og du skal lære mig. ⁵ Bare hvad ryktet meldte, hadde jeg hørt om dig; men nu har mitt øie sett dig. ⁶ Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.

⁴ Tvett mig vel, så jeg blir fri for misgjerning, og rens mig fra min synd! ⁵ For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd er alltid for mig.

⁶³ forat du skal komme din ferd i hu og blues og ikke mere oplate din munn for din skams skyld, når jeg forlater dig alt det du har gjort, sier Herren, Israels Gud.

¹⁸ Vend, min Gud, ditt øre hit og hør! Oplat dine øine og se våre ruiner og staden som er kalt med ditt navn! For ikke på våre rettferdige gjerninger grunner vi våre ydmyke begjæringer, som vi bærer frem for ditt åsyn, men på din store barmhjertighet.

⁴⁵ forat I kan bli eders himmelske Faders barn; for han lar sin sol gå op over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.

⁸ Men høvedsmannen svarte og sa: Herre! Jeg er for ringe til at du skal gå inn under mitt tak; men si bare et ord, så blir min dreng helbredet!

⁶ Jesus gikk da med dem. Men da han ikke hadde langt igjen til huset, sendte høvedsmannen nogen venner til ham og lot si: Herre, umak dig ikke! for jeg er for ringe til at du skal gå inn under mitt tak; ⁷ derfor aktet jeg mig heller ikke verdig til å gå til dig; men si et ord, så blir min dreng helbredet!

¹⁸ Jeg vil stå op og gå til min far og si til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for dig; ¹⁹ jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn; la mig få være som en av dine leiefolk!

²¹ og hans attrå var å få mette sig med det som falt fra den rikes bord; men endog hundene kom og slikket hans sår.

⁴⁰ Men den andre svarte og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du som dog er under samme dom? ⁴¹ Og vi med rette; for vi får igjen hvad våre gjerninger har forskyldt; men denne har ikke gjort noget galt. ⁴² Og han sa: Jesus! kom mig i hu når du kommer i ditt rike!

⁴ Langt derifra! la det stå fast at Gud er sanndru, men hvert menneske en løgner, som skrevet er: At du må kjennes rettferdig i dine ord og vinne når du fører din sak.

¹⁹ Men vi vet at alt det som loven sier, det taler den til dem som har loven, forat hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud,

²⁹ Eller er Gud bare jøders Gud? er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers,

¹² Det er jo ingen forskjell på jøde og greker; de har alle den samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham;

⁸ Derefter blev han sett av Jakob, derefter av alle apostlene. ⁹ Men sist av alle blev han og sett av mig som det ufullbårne foster; for jeg er den ringeste av apostlene og er ikke verd å kalles apostel, fordi jeg har forfulgt Guds menighet;

⁸ Mig, den aller ringeste av alle hellige, blev denne nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom,

¹⁹ og kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, forat I kan fylles til all Guds fylde.

¹³ mig som før var en spotter og forfølger og voldsmann; men jeg fikk miskunn, fordi jeg gjorde det uvitende i vantro, ¹⁴ og vår Herres nåde blev overvettes stor med tro og kjærlighet i Kristus Jesus. ¹⁵ Det er et troverdig ord og fullt verd å motta at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blandt dem er jeg den største;

³⁰ Derfor lyder ordet fra Herren, Israels Gud: Vel har jeg sagt: Ditt hus og din fars hus skal ferdes for mitt åsyn til evig tid. Men nu lyder Herrens ord: Det være langt fra mig! Dem som ærer mig, vil jeg ære, og de som ringeakter mig, skal bli til skamme.

¹⁵ Se, han vil drepe mig - jeg venter på ham; jeg vil bare rettferdiggjøre mine veier for hans åsyn.

¹⁰ For han kjenner den vei jeg holder mig til; prøvde han mig, så skulde jeg gå frem av prøven som gullet.

¹⁹ Han gjør efter deres velbehag som frykter ham, og han hører deres rop og frelser dem.

³² men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;

¹⁰ Men da Jesus hørte dette, undret han sig, og sa til dem som fulgte ham: Sannelig sier jeg eder: Ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro.

¹³ Og Jesus sa til høvedsmannen: Gå bort; dig skje som du har trodd! Og hans dreng blev helbredet i den samme stund.

²² Men han vendte sig om, og da han så henne, sa han: Vær frimodig, datter! din tro har frelst dig. Og kvinnen blev helbredet fra samme stund.

²⁹ Da rørte han ved deres øine og sa: Det skje eder efter eders tro! ³⁰ Og deres øine blev oplatt. Og Jesus talte strengt til dem og sa: Se til at ingen får vite det!

³¹ Og Jesus rakte straks hånden ut og tok fatt i ham og sa til ham: Du lite troende! hvorfor tvilte du?

³⁴ Da sa han til henne: Datter! din tro har frelst dig; gå bort i fred, og vær helbredet for din plage!

²³ Men Jesus sa til ham: Om jeg formår? - Alt er mulig for den som tror. ²⁴ Straks ropte barnets far: Jeg tror; hjelp min vantro!

⁹ Men da Jesus hørte dette, undret han sig over ham, og han vendte sig om og sa til folket som fulgte ham: Jeg sier eder: Ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro.

⁵⁰ Men han sa til kvinnen: Din tro har frelst dig; gå bort i fred!

⁵ Og apostlene sa til Herren: Øk vår tro!

⁴² Og Jesus sa til ham: Bli seende! din tro har frelst dig. ⁴³ Og straks fikk han sitt syn igjen, og fulgte ham og lovet Gud; og alt folket som så det, priste Gud.

⁵⁰ Jesus sier til ham: Gå hjem, din sønn lever! Mannen trodde det ord Jesus sa til ham, og gikk. ⁵¹ Da han nu alt var på hjemveien, møtte hans tjenere ham og fortalte at hans barn levde. ⁵² Han spurte dem da om den time da det var blitt bedre med ham; de sa til ham: Igår ved den syvende time forlot feberen ham. ⁵³ Faren skjønte da at det var den time da Jesus sa til ham: Din sønn lever; og han trodde selv, og hele hans hus.

¹⁹ og uten å bli svak i troen så han på sitt eget legeme, som var utlevd, han var næsten hundre år gammel, og på Saras utdødde morsliv; ²⁰ på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men blev sterk i sin tro, idet han gav Gud æren

³ Vi er skyldige til å takke Gud alltid for eder, brødre, som tilbørlig er, fordi eders tro vokser rikelig, og kjærligheten til hverandre tar til hos hver og en iblandt eder alle,

³ og over ødemarken inntil østsiden av Kinneret-sjøen og til østsiden av ødemarkens hav eller Salthavet, bortimot Bet-Hajesimot og i syd til foten av Pisga-liene.

¹ For det skal ikke alltid være mørke for det land hvor det nu er trengsel; tidligere førte han* vanære over Sebulons land og over Naftalis land, men i fremtiden skal han føre ære over det, over veien ved havet, landet på hin side Jordan, hedningenes Galilea**. / {* Herren.} / {** Øvre Galilea, grenselandet mot hedningene. MTT 4, 15 fg.}

¹⁸ Men da han vandret ved den Galileiske Sjø, så han to brødre, Simon, som kalles Peter, og hans bror Andreas, i ferd med å kaste garn i sjøen; for de var fiskere;

¹ Og da han så folket, gikk han op fjellet, og da han hadde satt sig, kom hans disipler til ham.

² og meget folk samlet sig om ham, så at han gikk ut i en båt og satte sig der; og alt folket stod på stranden.

²⁹ Og Jesus gikk bort derfra og kom til den Galileiske Sjø, og han gikk op i fjellet og satte sig der. ³⁰ Og meget folk kom til ham, og de hadde med sig halte, blinde, stumme, vanføre og mange andre; og de la dem for hans føtter, og han helbredet dem, ³¹ så at folket undret sig da de så stumme tale, vanføre helbredes, halte gå og blinde se; og de priste Israels Gud.

¹⁶ Og da han gikk forbi ved den Galileiske Sjø, så han Simon og Andreas, Simons bror, i ferd med å kaste garn i sjøen; for de var fiskere;

³¹ Og da han gikk ut igjen fra Tyrus' landemerker, kom han gjennem Sidon til den Galileiske Sjø, midt igjennem Dekapolis-landet. ³² Og de førte til ham en mann som var døv og hadde ondt for å tale, og de bad ham legge sin hånd på ham. ³³ Og han tok ham avsides fra folket, og stakk sine fingrer i hans ører og spyttet og rørte ved hans tunge, ³⁴ og så op mot himmelen, sukket og sa til ham: Effata! det er: lat dig op! ³⁵ Og straks blev hans ører oplatt, og hans tunges bånd blev løst, og han talte rent. ³⁶ Og han forbød dem å si det til nogen; men jo mere han forbød dem det, dess mere kunngjorde de det. ³⁷ Og de var overvettes forundret og sa: Han har gjort alle ting vel; både gjør han at de døve hører, og at de målløse taler.

¹ Men det skjedde da folket trengte sig inn på ham og hørte Guds ord, og han stod ved Gennesaret-sjøen,

¹ Derefter drog Jesus bort til hin side av den Galileiske Sjø, Tiberias-sjøen;

²³ Imens kom det andre båter fra Tiberias nær til det sted hvor de hadde fått mat efter Herrens takkebønn.

¹ Siden åpenbarte Jesus sig atter for disiplene ved Tiberias-sjøen; og han åpenbarte sig på denne måte:

³ Han som forlater all din misgjerning, som læger alle dine sykdommer,

⁵ Da skal de blindes øine åpnes, og de døves ører oplates; ⁶ da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge juble. For kilder bryter frem i ørkenen, og bekker i ødemarken,

²³ Og Jesus gikk omkring i hele Galilea og lærte folket i deres synagoger og forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og all skrøpelighet blandt folket, ²⁴ og ryktet om ham kom ut over hele Syria, og de førte til ham alle dem som hadde ondt og led av alle slags sykdommer og plager, både besatte og månesyke og verkbrudne, og han helbredet dem.

⁴ Og Jesus svarte og sa til dem: Gå bort og fortell Johannes det som I hører og ser: ⁵ blinde ser og halte går, spedalske renses og døve hører og døde står op, og evangeliet forkynnes for fattige;

³⁵ Og da folket på dette sted kjente ham igjen, sendte de bud i hele landet deromkring, og de førte til ham alle dem som hadde ondt, ³⁶ og bad ham at de bare måtte få røre ved det ytterste av hans klædebon; og alle de som rørte ved det, blev helbredet.

³² Men da det var blitt aften og solen gikk ned, førte de til ham alle dem som hadde ondt, og de besatte; ³³ og hele byen var samlet for døren. ³⁴ Og han helbredet mange som hadde ondt av forskjellige sykdommer, og drev ut mange onde ånder, og han tillot ikke de onde ånder å tale, fordi de kjente ham.

⁵⁴ Og da de gikk ut av båten, kjente folket ham straks igjen, ⁵⁵ og de løp omkring i alt landet der, og de begynte å føre de syke omkring i sine senger dit hvor de hørte at han var. ⁵⁶ Og hvor han gikk inn i landsbyer eller byer eller gårder, der la de sine syke på torvene og bad ham at de måtte få røre, om det så bare var ved det ytterste av hans klædebon; og alle de som rørte ved ham, blev helbredet.

¹⁷ Og han gikk ned med dem, og han blev stående på en slette, og med ham en stor flokk av hans disipler og en stor mengde folk fra hele Judea og Jerusalem og fra havkanten ved Tyrus og Sidon, ¹⁸ som var kommet for å høre ham og for å bli lægt for sine sykdommer; og de som var plaget av urene ånder, blev helbredet. ¹⁹ Og alt folket søkte å få røre ved ham; for en kraft gikk ut fra ham og helbredet alle.

²¹ I den samme stund helbredet han mange for sykdommer og plager og onde ånder, og mange blinde gav han synet. ²² Og Jesus svarte og sa til dem: Gå bort og fortell Johannes det som I har sett og hørt: blinde ser, halte går, spedalske renses, døve hører, døde står op, og evangeliet forkynnes for fattige;

²² Israelittiske menn! hør disse ord: Jesus fra Nasaret, en mann som var blitt utpekt for eder av Gud ved kraftige gjerninger og under og tegn, som Gud gjorde ved ham midt iblandt eder, således som I selv vet,

¹⁵ så de endog bar de syke ut på gatene og la dem på senger og benker, forat endog bare skyggen av Peter kunde overskygge nogen av dem når han kom. ¹⁶ Ja, også fra de omliggende byer kom de sammen i mengde til Jerusalem og førte med sig syke og folk som var plaget av urene ånder, og de blev alle helbredet.

¹¹ Og usedvanlige kraftgjerninger gjorde Gud ved Paulus' hender, ¹² så at de endog tok svededuker eller forklær som han hadde hatt på sig, og bar til de syke, og sykdommene vek fra dem, og de onde ånder fór ut av dem.

²⁸ Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel*; for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet. / {* d.e. en som kjemper med Gud.}

²⁰ Der reiste han et alter og kalte det El Elohe Israel*. / {* d.e. Israels Gud er Gud.}

¹⁰ Og de så Israels Gud; under hans føtter var det likesom et gulv av gjennemsiktig safirsten og som himmelen selv i klarhet.

¹⁵ og kall på mig på nødens dag, så vil jeg utfri dig, og du skal prise mig.

²³ Den som ofrer takksigelse, ærer mig, og den som går den rette vei, ham vil jeg la skue Guds frelse.

⁸ Men da folket så det, blev de forferdet og priste Gud, som hadde gitt mennesker en sådan makt.

³³ Og da den onde ånd var drevet ut, talte den stumme. Og folket undret sig og sa: Aldri har slikt vært sett i Israel.

⁸ Men om din hånd eller din fot frister dig, da hugg den av og kast den fra dig! det er bedre for dig å gå halt eller vanfør inn til livet enn å ha to hender eller to føtter og bli kastet i den evige ild.

¹⁴ Og det kom blinde og halte til ham i templet, og han helbredet dem.

¹² Og han stod op og tok straks sin seng og gikk ut for alles øine, så alle blev ute av sig selv av forundring og priste Gud og sa: Slikt har vi aldri sett.

³⁷ Og de var overvettes forundret og sa: Han har gjort alle ting vel; både gjør han at de døve hører, og at de målløse taler.

⁴³ Og om din hånd frister dig, da hugg den av! det er bedre at du går vanfør inn til livet enn at du har dine to hender og kommer i helvede i den uslukkelige ild,

¹⁶ Da kom det frykt over dem alle, og de priste Gud og sa: En stor profet er opreist blandt oss, og Gud har gjestet sitt folk.

¹³ Men når du gjør gjestebud, da be fattige, vanføre, halte, blinde!

²¹ Og tjeneren kom og fortalte sin herre dette. Da blev husbonden harm og sa til tjeneren: Gå i hast ut på byens gater og streder, og før herinn de fattige og vanføre og blinde og halte!

¹⁵ Men en av dem vendte tilbake, da han så at han var helbredet, og han priste Gud med høi røst, ¹⁶ og falt ned på sitt ansikt for hans føtter og takket ham; og han var en samaritan. ¹⁷ Da svarte Jesus og sa: Blev ikke de ti renset? hvor er da de ni? ¹⁸ Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære uten denne fremmede?

⁴³ Og straks fikk han sitt syn igjen, og fulgte ham og lovet Gud; og alt folket som så det, priste Gud.

²⁴ De kalte da annen gang den mann for sig som hadde vært blind, og sa til ham: Gi Gud ære! Vi vet at dette menneske er en synder.

² Og det blev båret frem en mann som var vanfør fra mors liv av, og som de daglig la ved den tempeldør som kalles den fagre, for å be dem som gikk inn i templet, om almisse. ³ Da han så Peter og Johannes som vilde gå inn i templet, bad han om å få en almisse. ⁴ Men Peter så skarpt på ham sammen med Johannes og sa: Se på oss! ⁵ Han gav da akt på dem, for han ventet å få noget av dem. ⁶ Men Peter sa: Sølv og gull eier jeg ikke; men det jeg har, det gir jeg dig: I Jesu Kristi, nasareerens navn - stå op og gå! ⁷ Så grep han ham ved den høire hånd og reiste ham op, ⁸ og straks fikk hans føtter og ankler styrke, og han sprang op og stod og gikk omkring, og han fulgte med dem inn i templet, og gikk omkring der og sprang og lovet Gud. ⁹ Og hele folket så ham gå omkring og love Gud, ¹⁰ og de kjente ham, de så at han var den som satt der ved den fagre tempeldør for å få almisse, og de blev fulle av forundring og redsel over det som var vederfaret ham. ¹¹ Mens han nu holdt sig nær til Peter og Johannes, strømmet hele folket i forundring sammen om dem ved den buegang som kalles Salomos buegang.

⁸ Og i Lystra satt det en mann som ikke hadde makt i føttene, da han var vanfør fra mors liv av, og som aldri hadde kunnet gå. ⁹ Han hørte Paulus tale; denne så skarpt på ham, og da han så at han hadde tro til å bli helbredet, sa han med høi røst: ¹⁰ Reis dig og stå oprett på dine føtter! Og han sprang op og gikk omkring.

²⁸ Da tok en mann av folket til orde og sa: Din far har latt folket sverge og sagt: Forbannet være den mann som nyter mat idag! Og således er folket blitt utmattet. ²⁹ Jonatan svarte: Min far har ført ulykke over landet; se bare hvor klare mine øine er blitt fordi jeg har smakt litt av denne honning; ³⁰ hvor meget større vilde ikke mannefallet blandt filistrene være blitt dersom folket idag hadde fått ete av det hærfang de har tatt fra sine fiender! ³¹ Den dag slo de filistrene og forfulgte dem fra Mikmas til Ajalon, og folket blev meget utmattet

¹¹ Så fant de en egyptisk mann som lå på marken, og de tok ham med sig til David. Og de gav ham mat, som han åt, og lot ham få vann å drikke, ¹² og dessuten et stykke fikenkake og to rosinkaker, og da han hadde ett, vendte hans livsånd tilbake; for han hadde ikke smakt mat og ikke drukket vann i tre dager og tre netter.

³² For alt slikt søker hedningene efter, og eders himmelske Fader vet at I trenger til alt dette. ³³ Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!

⁴⁰ For likesom Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk, således skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens skjød.

¹⁴ Og da han gikk i land, så han meget folk, og han ynkedes inderlig over dem og helbredet deres syke. ¹⁵ Men da det var blitt aften, gikk hans disipler til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt sent på dagen; la derfor folket fare, så det kan gå bort i byene og kjøpe sig mat! ¹⁶ Men Jesus sa til dem: De har ikke nødig å gå bort; gi I dem å ete! ¹⁷ De sa til ham: Vi har ikke mere her enn fem brød og to fisker. ¹⁸ Men han sa: Hent dem hit til mig! ¹⁹ Og han bød at folket skulde sette sig ned i gresset, tok de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem; og han brøt brødene og gav dem til disiplene, og disiplene gav dem til folket. ²⁰ Og de åt alle og blev mette; og de tok op det som blev tilovers av stykkene, tolv kurver fulle. ²¹ Men de som hadde ett, var omkring fem tusen menn foruten kvinner og barn.

³⁴ Da ynkedes Jesus inderlig og rørte ved deres øine; og straks fikk de sitt syn igjen, og de fulgte ham.

⁶³ og sa: Herre! vi kommer i hu at mens denne forfører ennu var i live, sa han: Tre dager efter står jeg op.

¹ I de samme dager, da det atter var meget folk, og de ikke hadde noget å ete, kalte han sine disipler til sig og sa til dem: ² Jeg ynkes inderlig over folket; for de har alt vært hos mig i tre dager, og de har ikke noget å ete; ³ og lar jeg dem fare fastende hjem, vil de vansmekte på veien; nogen av dem er jo kommet langveisfra. ⁴ Og hans disipler svarte ham: Hvorfra kan nogen få brød nok til å mette disse her i ørkenen? ⁵ Og han spurte dem: Hvor mange brød har I? De sa: Syv. ⁶ Da bød han folket sette sig ned på jorden, og han tok de syv brød, takket og brøt dem og gav dem til sine disipler, forat de skulde dele dem ut; og de delte ut til folket. ⁷ Og de hadde nogen få småfisker, og han velsignet dem og bød at også de skulde deles ut. ⁸ Og de åt og blev mette; og de tok op det som blev tilovers av stykkene, syv kurver. ⁹ Men de var omkring fire tusen. Og han lot dem fare. ¹⁰ Og straks gikk han ut i båten med sine disipler, og kom til landet ved Dalmanuta.

¹³ Og da Herren så henne, ynkedes han inderlig over henne og sa til henne: Gråt ikke!

²⁹ Så skal da I heller ikke søke efter hvad I skal ete, eller hvad I skal drikke, og ikke la eders tanker fare hit og dit. ³⁰ For alt slikt søker hedningene i verden efter; men eders Fader vet at I trenger til det.

³³ Da det nu led mot dag, bad Paulus alle ta føde til sig, og han sa: Dette er nu den fjortende dag at I venter og lar være å ete og ikke tar noget til eder.

¹⁵ For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd.

²¹ Og Moses sa: Seks hundre tusen mann til fots teller det folk som jeg følges med, og du sier: Jeg vil gi dem kjøtt, så de kan ete en hel måned! ²² Skal der da slaktes så meget småfe og storfe til dem at det blir nok for dem? Eller skal alle fiskene i havet sankes sammen til dem, så det blir nok for dem?

⁴² Engang kom det en mann fra Ba'al-Salisa og han hadde med til den Guds mann brød som var bakt av førstegrøden, tyve byggbrød, og nyhøstet korn i sin pose. Da sa Elisa: Gi det til folket, så de kan få ete! ⁴³ Men hans tjener sa: Hvorledes kan jeg sette dette frem for hundre mann? Han svarte: Gi det til folket, så de kan få ete! For så sier Herren: De skal ete og få tilovers. ⁴⁴ Så satte han det frem for dem, og de åt og fikk tilovers efter Herrens ord.

³⁷ Men han svarte og sa til dem: Gi I dem å ete! Og de sa til ham: Skal vi gå bort og kjøpe brød for to hundre penninger og gi dem å ete?

⁴ Og hans disipler svarte ham: Hvorfra kan nogen få brød nok til å mette disse her i ørkenen? ⁵ Og han spurte dem: Hvor mange brød har I? De sa: Syv.

¹³ Han sa da til dem: Gi I dem å ete! Men de sa: Vi har ikke mere enn fem brød og to fisker, medmindre vi skulde gå bort og kjøpe mat til alt dette folk.

⁵ Da nu Jesus løftet sine øine og så at meget folk kom til ham, sa han til Filip: Hvor skal vi kjøpe brød, så disse kan få mat? ⁶ Men dette sa han for å prøve ham; for han visste selv hvad han vilde gjøre. ⁷ Filip svarte ham: Brød for to hundre penninger er ikke nok for dem så hver av dem kan få et lite stykke. ⁸ En av hans disipler, Andreas, Simon Peters bror, sier til ham: ⁹ Her er en liten gutt som har fem byggbrød og to småfisker; men hvad er det til så mange?

⁹ Skjønner I ennu ikke, og kommer I ikke i hu de fem brød til de fem tusen, og hvor mange kurver I da fikk, ¹⁰ eller de syv brød til de fire tusen, og hvor mange kurver I da fikk?

⁴¹ Men da de ennu ikke trodde for glede, og undret sig, sa han til dem: Har I her noget å ete? ⁴² Da gav de ham et stykke av en stekt fisk og noget av en honningkake,

⁹ Da de var steget i land, så de glødende kull ligge der, og på dem fisk og brød. ¹⁰ Jesus sier til dem: Kom hit med noget av den fisk som I nu fikk!

³⁹ Og han bød dem å la alle sette sig ned i det grønne gress, lag ved lag. ⁴⁰ Og de satte sig ned, hop ved hop, somme på hundre og somme på femti.

¹⁴ For det var omkring fem tusen menn. Da sa han til sine disipler: La dem sette sig ned i lag på femti mann! ¹⁵ Og de gjorde så og lot alle sette sig ned. ¹⁶ Da tok han de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem, og han brøt dem og gav dem til disiplene, forat de skulde dele ut til folket.

¹⁰ Jesus sa: La folket sette sig ned! Det var meget gress på stedet, og mennene satte sig da ned, omkring fem tusen i tallet.

¹³ Når I kommer inn i byen, finner I ham straks før han går op på haugen til måltidet; for folket går ikke til bords før han kommer, fordi han skal velsigne offeret; først derefter setter de innbudne sig til bords. Gå bare op! For nettop nu kan I treffe ham.

¹⁹ Og han bød at folket skulde sette sig ned i gresset, tok de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem; og han brøt brødene og gav dem til disiplene, og disiplene gav dem til folket.

²⁶ Men mens de åt, tok Jesus et brød, velsignet og brøt det, gav disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme. ²⁷ Og han tok en kalk og takket, gav dem og sa: Drikk alle derav!

¹⁷ Og han tok en kalk, takket og sa: Ta dette og del det mellem eder!

¹⁹ Og han tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa: Dette er mitt legeme, som gis for eder; gjør dette til minne om mig!

³⁰ Og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet og velsignet det, og brøt det og gav dem;

¹¹ Da tok Jesus brødene og takket, og delte dem ut til dem som satt der, likeledes av småfiskene, så meget de vilde ha.

³⁵ Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete;

⁶ Den som akter på dagen, gjør det for Herren, og den som ikke akter på dagen, gjør det for Herren. Og den som eter, gjør det for Herren, for han takker Gud; og den som ikke eter, gjør det for Herren og takker Gud.

³¹ Enten I altså eter eller drikker, eller hvad I gjør, så gjør alt til Guds ære!

³ som forbyder å gifte sig og byder å avholde sig fra mat, den Gud har skapt til å nytes med takk av dem som tror og har lært sannheten å kjenne. ⁴ For all Guds skapning er god, og intet er å forkaste når det mottas med takk;

⁹ for han mettet den vansmektende sjel og fylte den hungrige sjel med godt.

³³ Og hans disipler sa til ham: Hvorfra skal vi her i ørkenen få brød nok til å mette så meget folk?

⁸ Og de åt og blev mette; og de tok op det som blev tilovers av stykkene, syv kurver. ⁹ Men de var omkring fire tusen. Og han lot dem fare.

¹⁹ da jeg brøt de fem brød til de fem tusen, hvor mange kurver fulle av stykker I da tok op? De sa til ham: Tolv. ²⁰ Og da jeg brøt de syv til de fire tusen, hvor mange kurver fulle av stykker tok I da op? De sa: Syv. ²¹ Og han sa til dem: Hvorledes går det da til at I ennu ikke forstår?

⁵³ hungrige mettet han med gode gaver, og rikmenn lot han gå bort med tomme hender.

²² Og straks nødde han sine disipler til å gå i båten og sette over til hin side før ham, inntil han hadde latt folket fare.

¹⁰ Og straks gikk han ut i båten med sine disipler, og kom til landet ved Dalmanuta.