Judges 5 Cross References - Norwegian

¹ Dengang sang Debora og Barak Abinoams sønn, denne sang: ² Lov Herren, fordi fyrstene i Israel gikk først i striden fordi folket møtte villig frem! ³ Hør, I konger! Lytt til, I høvdinger! Jeg - jeg vil synge om Herren; jeg vil lovsynge Herren, Israels Gud. ⁴ Herre, da du gikk ut fra Se'ir, da du skred frem fra Edoms mark, da bevet jorden, himlene dryppet, skyene dryppet av vann. ⁵ Fjellene skalv for Herrens åsyn, Sinai der borte skalv for Herrens, Israels Guds åsyn. ⁶ I Samgars, Anats sønns dager, i Jaels dager var stiene øde, de veifarende gikk på krokete stier. ⁷ Det fantes ingen fører i Israel, nei, ingen før jeg, Debora, stod frem, før jeg stod frem, en mor i Israel. ⁸ De valgte nye guder, da var der kamp ved portene; ei såes skjold, ei heller spyd blandt firti tusen i Israel. ⁹ Mitt hjerte slår for Israels høvdinger og for dem som villig møtte frem blandt folket. Pris Herren! ¹⁰ Syng, I som rider på lyse aseninner, I som sitter på eders tepper, og I som vandrer på veien! ¹¹ Bueskytternes røst lyder ved brønnene; der priser de Herrens rettferdige verk, hans styrelses rettferdige verk i Israel. Dengang steg de ned til portene, Herrens folk. ¹² Våkn op, våkn op, Debora, våkn op, våkn op, stem i en sang! Stå op, Barak, og før dine fanger i fangenskap, du Abinoams sønn! ¹³ Dengang lød det: Stig ned, du lille flokk, stig ned til heltene, du folk! Herre, stig ned og strid for mig blandt kjempene! ¹⁴ Av Efra'im steg de ned, de som har sin rot på Amaleks fjell; efter dig kom Benjamin blandt dine folk; av Makir steg høvdinger ned, og av Sebulon de som drar frem med hærførerstav, ¹⁵ og fyrster i Issakar med Debora, og som Issakar, så Barak; i dalen styrter de avsted i hans følge. Ved Rubens bekker holdtes store rådslagninger. ¹⁶ Hvorfor blev du sittende mellem fehegnene og hørte på hyrdefløitene? Ved Rubens bekker holdtes store rådslagninger. ¹⁷ Gilead - hinsides Jordan blev han i ro, og Dan - hvorfor dvelte han ved skibene? Aser blev sittende ved havets bredd, og ved sine bukter blev han i ro. ¹⁸ Sebulon er et folk som ringeakter sitt liv inntil døden, likeså Naftali på sine fjell. ¹⁹ Konger kom, de stred, dengang stred Kana'ans konger ved Ta'anak, ved Megiddos vann; hærfang av sølv fikk de ikke. ²⁰ Fra himmelen stred de, stjernene fra sine baner, de stred mot Sisera. ²¹ Kisons bekk rev dem bort, den eldgamle bekk, Kisons bekk. Skrid frem, min sjel, med kraft! ²² Da trampet hestenes hover under kjempenes jagende, jagende fart. ²³ Forbann Meros, sa Herrens engel, forbann, forbann dets folk, fordi de ikke kom Herren til hjelp, Herren til hjelp blandt kjempene. ²⁴ Priset fremfor kvinner være Jael, kenitten Hebers hustru! Fremfor kvinner i telt være hun priset! ²⁵ Vann bad han om, melk gav hun ham; i prektig skål bar hun frem fløte. ²⁶ Sin hånd rekker hun ut efter teltpluggen og sin høire hånd efter arbeidshammeren; hun slår Sisera med hammeren, knuser hans hode, sønderslår og gjennemborer hans tinning. ²⁷ For hennes føtter seg han ned, falt han, lå han; for hennes føtter seg han ned, falt han; der han seg ned, der lå han fellet. ²⁸ Gjennem vinduet skuer hun og roper, Siseras mor, ut gjennem gitteret: Hvorfor venter hans vogn med å komme? Hvorfor dveler hans traveres skritt? ²⁹ De klokeste av hennes fruer svarer henne, og selv gir hun sig svar på sine ord: ³⁰ Til visse finner de hærfang og skifter: En kvinne, to kvinner til manns, hærfang av farvede klær for Sisera, hærfang av farvede klær, utsydde klær, én farvet klædning, to utsydde halsduker for hver av de hærtatte kvinner! ³¹ Måtte alle dine fiender omkomme således, Herre, og de som elsker ham, være som solen når den går frem i sin kraft! - Og landet hadde ro i firti år.

¹ Da sang Moses og Israels barn denne sang for Herren: Jeg vil lovsynge Herren, for han er høit ophøiet; hest og mann styrtet han i havet.

²¹ Og Mirjam sang fore: Lovsyng Herren, for han er høit ophøiet; hest og mann styrtet han i havet.

¹⁷ Da sang Israel denne sang: Vell op, du brønn! Hils den med sang!

¹ Og Hanna bad og sa: Mitt hjerte fryder sig i Herren, høit er mitt horn i Herren, vidt oplatt min munn mot mine fiender, for jeg gleder mig over din frelse.

²¹ Og han rådførte sig med folket og stilte op sangere som skulde love Herren i hellig skrud mens de drog ut foran den væbnede hær, og si: Lov Herren, for hans miskunnhet varer evindelig!

²⁷ Så vendte alle Judas og Jerusalems menn om med Josafat foran og drog glade tilbake til Jerusalem; for Herren hadde unt dem den glede å vinne over sine fiender.

⁷ mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd?

¹ Til sangmesteren; av Herrens tjener David, som talte denne sangs ord til Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd.

¹ På den tid skal du si: Jeg takker dig, Herre; for du var vred på mig, men din vrede hørte op, og du trøstet mig. ² Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke; for Herren, Israels Gud, er min styrke og lovsang, og han blev mig til frelse. ³ Og I skal øse vann med glede av frelsens kilder. ⁴ Og I skal si på den tid: Takk Herren, påkall hans navn, kunngjør hans gjerninger blandt folkene, forkynn at hans navn er ophøiet! ⁵ Syng Herrens pris, for herlige ting har han gjort! La dette bli kunngjort over hele jorden! ⁶ Rop høit og juble, I Sions innbyggere! Stor er Israels Hellige midt iblandt eder!

¹ Herre, du er min Gud; jeg vil ophøie dig, jeg vil prise ditt navn, for du har gjort underverk; dine råd fra gammel tid er sannhet og trofasthet.

¹ På den dag skal denne sang synges i Juda land: En sterk by har vi, frelse setter han til mur og vern.

⁴⁶ Da sa Maria: Min sjel ophøier Herren,

⁶⁷ Og hans far Sakarias blev fylt med den Hellige Ånd og talte profetiske ord og sa: ⁶⁸ Lovet være Herren, Israels Gud, han som så til sitt folk og forløste det!

³ og de sang Moses', Guds tjeners sang og Lammets sang og sa: Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du allmektige! rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge! ⁴ Hvem skulde ikke frykte, Herre, og ære ditt navn? Du alene er hellig, og alle folkene skal komme og tilbede for ditt åsyn, fordi dine rettferdige dommer er blitt åpenbaret.

¹ Derefter hørte jeg likesom en sterk lyd av en stor skare i himmelen, som sa: Halleluja! Frelsen og æren og makten tilhører vår Gud! ² for sanne og rettferdige er hans dommer; han har dømt den store skjøge, hun som ødela jorden med sitt horelevnet, og han har krevd sine tjeneres blod av hennes hånd. ³ Og de sa annen gang: Halleluja! Og røken av henne stiger op i all evighet.

⁴³ Pris, I hedninger, hans folk! For han hevner sine tjeneres blod; over sine fiender fører han hevn og gjør soning for sitt land, for sitt folk.

⁹ Mitt hjerte slår for Israels høvdinger og for dem som villig møtte frem blandt folket. Pris Herren!

⁴⁷ Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses klippefaste Gud, ⁴⁸ den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig,

¹⁶ og ved siden av ham Amasja, Sikris sønn, som frivillig tjente Herren, med to hundre tusen djerve stridsmenn.

² Og folket velsignet alle de menn som frivillig bosatte sig i Jerusalem.

⁴⁷ Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses Gud,

¹¹ Som ditt navn, Gud, så er din pris inntil jordens ender; din høire hånd er full av rettferdighet.

¹ Du hevnens Gud, Herre, du hevnens Gud, åpenbar dig i herlighet!

⁸ Sion hører det og gleder sig, og Judas døtre fryder sig over dine dommer, Herre!

³ Ditt folk møter villig frem på ditt veldes dag; i hellig prydelse kommer din ungdom til dig, som dugg ut av morgenrødens skjød.

¹⁵ Og kastet Farao og hans hær i det Røde Hav, for hans miskunnhet varer evindelig;

¹⁹ Sihon, amorittenes konge, for hans miskunnhet varer evindelig, ²⁰ og Og, Basans konge, for hans miskunnhet varer evindelig,

⁶ Lovsang for Gud er i deres munn og et tveegget sverd i deres hånd, ⁷ for å fullbyrde hevn over hedningene, straff over folkene, ⁸ for å binde deres konger med lenker og deres fornemme menn med jernbånd, ⁹ for å fullbyrde foreskreven straffedom over dem. Dette er en ære for alle hans fromme. Halleluja!

¹⁷ For gjør jeg dette frivillig, da har jeg lønn; men gjør jeg det nødtvunget, da er det en husholdning som er mig betrodd.

¹² For er redebonheten forhånden, da er den velbehagelig efter det den har, og ikke efter det den ikke har.

⁷ Hver gi så som han setter sig fore i sitt hjerte, ikke med sorg eller av tvang! for Gud elsker en glad giver.

¹³ for Gud er den som virker i eder både å ville og å virke til hans velbehag.

¹⁴ men uten ditt samtykke vilde jeg intet gjøre, forat din godhet ikke skulde være som av tvang, men av fri vilje.

⁵ Og jeg hørte engelen over vannene si: Rettferdig er du som er og som var, du hellige, at du har dømt således; ⁶ for blod av hellige og av profeter har de utøst, og blod gav du dem å drikke; de er det verd.

²⁰ Fryd dig over den, du himmel, og I hellige, og I apostler og profeter, fordi Gud har holdt dom over den for eder!

² for sanne og rettferdige er hans dommer; han har dømt den store skjøge, hun som ødela jorden med sitt horelevnet, og han har krevd sine tjeneres blod av hennes hånd.

¹⁷ Og se, jeg vil la en vannflom komme over jorden til å ødelegge alt kjød under himmelen som det er livsånde i; alt som er på jorden, skal omkomme.

⁹ Nu vil jeg oprette min pakt med eder og med eders efterkommere,

⁶ Og se, jeg har gitt ham til medhjelper Oholiab, Akisamaks sønn, av Dans stamme, og alle kunstforstandige menn har jeg gitt visdom i hjertet, så de kan gjøre alt det jeg har sagt dig:

²⁸ da vil også jeg stå eder imot i vrede og tukte eder syvfold mere for eders synder.

¹ Lytt, I himler, og jeg vil tale, og jorden høre på min munns ord!

³ For Herrens navn vil jeg forkynne; gi vår Gud ære!

⁷ Det fantes ingen fører i Israel, nei, ingen før jeg, Debora, stod frem, før jeg stod frem, en mor i Israel.

²² Og Elias sa til folket: Jeg er den eneste av Herrens profeter som er blitt tilbake, mens Ba'als profeter er fire hundre og femti mann.

¹⁰ Han svarte: Jeg har vært nidkjær for Herren, hærskarenes Gud; for Israels barn har forlatt din pakt; dine alter har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverdet; jeg er alene tilbake, og de står mig efter livet.

¹⁴ Han svarte: Jeg har vært nidkjær for Herren, hærskarenes Gud; for Israels barn har forlatt din pakt; dine alter har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverdet; jeg er alene lilbake og de står mig efter livet.

²¹ Og jeg, kong Artaxerxes, har gitt befaling til alle skattmestere hinsides elven at alt hvad presten Esras, han som er kyndig i himmelens Guds lov, krever av eder, det skal nøiaktig ydes,

¹⁰ Og nu, I konger, gå viselig frem! La eder advare, I dommere på jorden! ¹¹ Tjen Herren med frykt og juble med beven! ¹² Kyss* Sønnen, forat han ikke skal bli vred, og I gå til grunne på veien! For snart kunde hans vrede optendes. Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham**. / {* d.e. hyld, 1SA 10, 1.} / {** SLM 34, 9; 84, 13.}

⁶ Og nu skal mitt hode opløfte sig over mine fiender rundt omkring mig, og jeg vil ofre jubeloffere i hans telt, jeg vil prise og lovsynge Herren.

¹ Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme. ² Hør dette, alle folk, vend øret til, alle I som bor i verden,

⁴⁶ Jeg vil tale om dine vidnesbyrd for konger og skal ikke bli til skamme.

⁴ Herre! Alle jordens konger skal prise dig når de får høre din munns ord. ⁵ Og de skal synge om Herrens veier; for Herrens ære er stor,

² Han sa: Herren kom fra Sinai, han steg op for dem fra Se'ir; han strålte frem fra Parans fjell og kom fra hellige titusener; ved hans høire hånd lyste lovens ild* for dem. / {* den ild som ledsaget lovgivningen.}

⁸ Da rystet og bevet jorden, himmelens grunnvoller skalv, og de rystet; for hans vrede var optendt.

⁶ som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,

⁷ I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører. ⁸ Da rystet og bevet jorden, og fjellenes grunnvoller skalv, og de rystet, for hans vrede var optendt. ⁹ Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham. ¹⁰ Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter. ¹¹ Og han fór på kjeruber og fløi, og han fór hastig frem på vindens vinger. ¹² Han gjorde mørke til sitt dekke, rundt omkring sig til sitt skjul, mørke vann, tykke skyer. ¹³ Frem av glansen foran ham fór hans skyer frem, hagl og gloende kull. ¹⁴ Og Herren tordnet i himmelen, den Høieste lot sin røst høre, hagl og gloende kull. ¹⁵ Og han utsendte sine piler og spredte dem* omkring - lyn i mengde og forvirret dem. / {* fiendene.}

⁷ Gud gir de enslige hus, fører fanger ut til lykke; bare de gjenstridige bor i et tørt land. ⁸ Gud, da du drog ut foran ditt folk, da du skred frem gjennem ørkenen, sela,

¹⁷ Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv.

³ Gud kommer fra Teman, den Hellige fra Paran-fjellet. Sela. Hans prakt dekker himmelen, og jorden er full av hans herlighet. ⁴ En glans som solens lys bryter frem, stråler omgir ham, og i dem er hans makt skjult. ⁵ Pest går frem for hans åsyn, og sott følger hans fottrin. ⁶ Han stiger frem og ryster jorden; han ser op og får folkene til å skjelve; de evige fjell sprenges i stykker, de eldgamle hauger synker sammen; hans gang er som i eldgammel tid.

¹⁸ Og hele Sinai berg stod i røk, fordi Herren var steget ned på det i ild, og røken av det steg op som røken av en ovn, og hele fjellet skalv.

¹⁸ Og alt folket så og hørte tordenen og luene og basunlyden og fjellet i røk; og da folket så og hørte dette, skalv de og holdt sig langt borte.

¹¹ Da kom I nær til og stod nedenfor fjellet, mens fjellet stod i brennende lue like inn i himmelen, og der var mørke og skyer og skodde. ¹² Og Herren talte til eder midt ut av ilden; I hørte lyden av ordene, men nogen skikkelse blev I ikke var; I hørte bare lyden.

²² Disse ord talte Herren på fjellet med høi røst til hele eders menighet midt ut av ilden, skyen og mørket og la intet til, og han skrev dem på to stentavler og gav mig dem. ²³ Men da I hørte røsten midt ut av mørket, mens fjellet stod i brennende lue, da kom I til mig, alle overhodene for eders stammer og eders eldste, ²⁴ og I sa: Se, Herren vår Gud har latt oss skue sin herlighet og sin storhet, og vi har hørt hans røst midt ut av ilden; på denne dag har vi sett at Gud kan tale med et menneske, og det allikevel blir i live. ²⁵ Hvorfor skal vi da dø? For denne store ild vil fortære oss; dersom vi ennu lenger skal høre Herrens, vår Guds røst, må vi dø.

⁸ Gud, da du drog ut foran ditt folk, da du skred frem gjennem ørkenen, sela,

⁵ Fjellene smelter som voks for Herrens åsyn, for all jordens herres åsyn.

⁴ Fjellene hoppet som værer, haugene som unge lam.

¹ Gid du vilde sønderrive himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn, likesom ilden setter kvister i brand og får vannet til å koke - for å kunngjøre ditt navn for dine motstandere, så folkene måtte skjelve for ditt åsyn, ² når du gjorde forferdelige ting som vi ikke ventet, når du for ned, og fjellene skalv for ditt åsyn! ³ Fra gammel tid har jo ingen spurt eller hørt, og intet øie sett nogen annen gud enn du gjøre slikt for dem som bier efter ham.

⁵ Fjellene skjelver for ham, og haugene smelter, og jorden hever sig for hans åsyn, jorderike og alle som bor der.

¹⁰ Fjellene ser dig og bever, vannstrømmer styrter frem; avgrunnen lar sin røst høre, den løfter sine hender mot det høie.

¹⁸ For I er ikke kommet til et fjell som en kan ta på med hender, og til brennende ild og til skodde og mørke og uvær,

²² Jeg vil sende ville dyr imot eder, og de skal røve eders barn fra eder og ødelegge eders fe og forminske eders tall, og eders veier skal bli øde.

³¹ Efter ham kom Samgar, Anats sønn; han slo seks hundre mann av filistrene med en oksedrivers stav; også han frelste Israel.

¹⁷ Sisera flyktet til fots til Jaels telt; hun var kenitten Hebers hustru, og der var fred mellem Jabin, kongen i Hasor, og kenitten Hebers hus. ¹⁸ Da gikk Jael ut mot Sisera og sa til ham: Kom inn, herre, kom inn til mig, frykt ikke! Og han gikk inn i teltet til henne, og hun gjemte ham under teppet.

⁵ Og i de tider kunde ingen ferdes trygt, hverken ute eller hjemme; for det rådet stor uro blandt alle dem som bodde her i landene.

⁵ Men dem som bøier av til sine krokete veier, skal Herren la fare sammen med dem som gjør urett. Fred være over Israel!

⁸ Allfarveiene er øde, det er ingen veifarende mere - han* har brutt pakten**, foraktet byene***, ikke aktet noget menneske. / {* Sankerib.} / {** 2KG 18, 14 fg. 17 fg.} / {*** HAB 1, 10.}

⁴ Veiene til Sion sørger fordi ingen kommer til festene; alle dets porter er øde, dets prester sukker, dets jomfruer er sorgfulle, og det selv er bitterlig bedrøvet.

¹⁸ De lurte på våre skritt, så vi ikke kunde gå på våre gater; vår ende var kommet nær, vår tid var omme, ja, vår ende var kommet.

¹² Derfor skal for eders skyld Sion pløies som en aker, og Jerusalem skal bli til grusdynger, og tempelberget til skogbakker.

⁴ Og Debora, en profetinne, Lappidots hustru, dømte Israel på denne tid; ⁵ hun satt under Deboras palmetre mellem Rama og Betel på Efra'im-fjellet, og Israels barn gikk op til henne forat hun skulde skifte rett mellem dem. ⁶ Hun sendte bud og kalte til sig Barak, Abinoams sønn, fra Kedes i Naftali og sa til ham: Hør hvad Herren, Israels Gud, har befalt: Gå av sted og dra op på Tabor-fjellet og ta med dig ti tusen mann av Naftalis barn og av Sebulons barn!

¹⁹ Jeg er en av de fredsommelige og trofaste i Israel*; du søker å ødelegge en by, en mor i Israel, hvorfor vil du tilintetgjøre Herrens arv? / {* hun taler i byens navn.}

¹⁹ Derfor høitideligholder jødene på landet - de som bor i landsbyene - den fjortende dag i måneden adar som en gledesdag med gjestebud og høitid, og på den sender de hverandre gaver av den mat de har laget til.

²³ Og konger skal være dine fosterfedre, og deres dronninger dine ammer; de skal kaste sig på sitt ansikt til jorden for dig, og dine føtters støv skal de slikke, og du skal kjenne at jeg er Herren, og at de som bier efter mig, ikke skal bli til skamme.

¹³ Hils Rufus, den utvalgte i Herren, og hans og min mor.

¹⁶ De vakte hans nidkjærhet ved fremmede guder; ved vederstyggelige avguder vakte de hans harme. ¹⁷ De ofret til maktene*, som ikke er Gud, til guder som de ikke kjente, nye og nyss opkommet, som eders fedre ikke reddedes for. / {* d.e. avgudene.}

¹² De forlot Herren, sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egyptens land, og de fulgte andre guder av de folks guder som bodde rundt omkring dem, og de tilbad dem og vakte Herrens harme.

¹⁷ Men heller ikke mot sine dommere var de lydige; de holdt sig med andre guder og tilbad dem; de vek snart av fra den vei deres fedre hadde vandret i lydighet mot Herrens bud, og gjorde ikke som de.

³ Og Israels barn ropte til Herren; for han hadde ni hundre jernvogner, og han trengte Israels barn hårdt i tyve år.

¹⁹ Dengang fantes det ikke en smed i hele Israels land; for filistrene tenkte som så: Hebreerne kunde ellers gjøre sig sverd eller spyd. ²⁰ Og hele Israel måtte gå ned til filistrene for å få smidd sine plogjern og sine hakker, sine økser og sine plogskjær, ²¹ og når eggen var sløvet på plogskjærene og hakkene og grepene og øksene, eller for å få en pigg påsatt. ²² Således gikk det til at på den dag da striden stod, fantes det ikke sverd eller spyd hos nogen av alle de folk som var med Saul og Jonatan; bare Saul og hans sønn Jonatan hadde disse våben.

² Lov Herren, fordi fyrstene i Israel gikk først i striden fordi folket møtte villig frem!

⁹ Og folket gledet sig over at de gav så villig; for med udelt hjerte gav de frivillig sine gaver til Herren; kong David gledet sig også storlig.

³ For efter evne gav de, det vidner jeg, ja over evne, av egen drift; ⁴ de bad oss inntrengende om å få lov til å være med i hjelpen til de hellige;

¹⁷ for han tok gjerne imot min tilskyndelse, ja, hans iver er så stor at han av egen drift drar ut til eder.

⁵ Derfor aktet jeg det nødvendig å tilskynde brødrene til å dra i forveien til eder og forut få i stand den gave I før har lovt, at den må være ferdig som en velsignelse, og ikke som en karrig gave.

⁴ Han hadde tretti sønner, som red på tretti asenfoler og hadde tretti byer; disse kalles den dag idag Ja'irs byer; de ligger i Gileads land.

¹⁴ Han hadde firti sønner og tretti sønnesønner, som red på sytti asenfoler; han dømte Israel i åtte år.

² Syng for ham, lovsyng ham, grund på alle hans undergjerninger!

³² og ophøie ham i folkets forsamling og love ham der hvor de gamle sitter.

⁵ På din majestets herlighet og ære og på dine undergjerninger vil jeg grunde.

¹¹ Om ditt rikes herlighet skal de tale og fortelle om ditt velde,

⁶ og en doms ånd for den som sitter til doms, og styrke for dem som driver krigen tilbake til porten*. / {* til fiendens egen port.}

¹² Se, jeg kaller dem fra det sted som I har solgt dem til, og lar eders gjerning falle tilbake på eders eget hode.

²⁰ Men hyrdene fra Gerar trettet med Isaks hyrder og sa: Vannet hører oss til. Og han kalte brønnen Esek*, fordi de stredes med ham. / {* strid.} ²¹ Siden gravde de en annen brønn, og den trettet de også om; og han kalte den Sitna*. / {* fiendskap.} ²² Så brøt han op derfra og gravde ennu en brønn; den trettet de ikke om; og han kalte den Rehobot* og sa: Nu har Herren gjort det rummelig for oss, så vi kan bli tallrike i landet. / {* åpent rum.}

¹⁷ Så kom det nogen gjætere og drev dem bort; men Moses stod op og hjalp dem og vannet deres småfe. ¹⁸ Da de så kom hjem til Re'uel, sin far, sa han: Hvorfor kommer I så snart idag? ¹⁹ De svarte: En egyptisk mann hjalp oss mot gjæterne, og han øste også vann for oss og vannet småfeet.

²⁴ så skal I føre dem begge ut til byens port og stene dem til døde, piken fordi hun ikke skrek om hjelp i byen, og mannen fordi han krenket sin næstes hustru; således skal du rydde det onde bort av din midte.

⁸ De valgte nye guder, da var der kamp ved portene; ei såes skjold, ei heller spyd blandt firti tusen i Israel.

⁷ Kom nu frem her, så vil jeg gå i rette med eder for Herrens åsyn om alle Herrens rettferdige gjerninger som han har gjort mot eder og eders fedre.

⁷ Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

⁷ Minneord om din store godhet skal de la strømme ut og synge med fryd om din rettferdighet.

³ Og I skal øse vann med glede av frelsens kilder.

² Still dig i porten til Herrens hus og rop ut der dette ord og si: Hør Herrens ord, hele Juda, I som går inn igjennem disse porter for å tilbede Herren!

⁴ Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.

⁹ Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.

⁵ Mitt folk! Kom i hu det råd som Balak, Moabs konge, hadde lagt, og det svar som Bileam, Beors sønn, gav ham, det som hendte på veien fra Sittim til Gilgal, så du kan forstå Herrens rettferdige gjerninger!

⁸ Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig; jeg vil synge og lovprise.

¹⁸ Guds vogner er to ganger ti tusen, tusen og atter tusen; Herren er iblandt dem, Sinai er i helligdommen*. / {* likesom på Sinai, da loven blev gitt, er Herren i helligdommen, d.e. på Sion, omgitt av himmelske hærskarer.}

¹ Av David. Min sjel, lov Herren, og alt som i mig er, love hans hellige navn! ² Min sjel, lov Herren og glem ikke alle hans velgjerninger!

² Mitt hjerte er rolig, Gud! Jeg vil synge og lovprise, ja, det skal min ære*. / {* d.e. sjel.}

² Og folkeslag skal ta dem og føre dem hjem igjen, og Israels hus skal få dem i eie i Herrens land og gjøre dem til træler og trælkvinner, og de skal nu holde dem fanget som har holdt dem selv fanget, og herske over sine voldsherrer.

¹ Ve dig, du ødelegger, som selv ikke er blitt ødelagt, og du røver som ingen har røvet noget fra! Når du er ferdig med å ødelegge, skal du bli ødelagt; når du har sluttet med å røve, skal andre røve fra dig.

²⁴ Kan vel nogen ta hærfanget fra en kjempe, eller kan fangene slippe fra den som de med rette* tilhører? / {* JER 25, 9; 27, 5-8.} ²⁵ Ja! For så sier Herren: Både skal fangene tas fra kjempen, og voldsmannens hærfang slippe unda, og med din motpart vil jeg gå i rette, og dine barn vil jeg frelse. ²⁶ Og jeg vil la dine undertrykkere ete sitt eget kjøtt, og av sitt eget blod skal de bli drukne som av druesaft; og alt kjød skal kjenne at jeg, Herren, er din frelser, Jakobs Veldige din gjenløser.

⁹ Våkn op, våkn op, klæ dig i styrke, du Herrens arm! Våkn op som i gamle dager, som i fordums tid! Var det ikke du som felte Rahab*, som gjennemboret havuhyret? / {* Egypten. 2MO 14, 14; 6, 6; 15, 12. SLM 74, 13. 14; 89, 11. JES 27, 1; 30, 7. ESK 29, 3 fg.}

¹⁷ Våkn op, våkn op, stå op, Jerusalem, du som av Herrens hånd har fått hans vredes beger å drikke! Det store tumlebeger har du drukket ut til siste dråpe.

¹ Våkn op, våkn op, iklæ dig din styrke, Sion! Klæ dig i ditt høitidsskrud, Jerusalem, du hellige stad! For ingen uomskåren eller uren skal mere komme inn i dig. ² Ryst støvet av dig, stå op, ta sete, Jerusalem! Gjør dig løs fra båndene om din hals, du fangne Sions datter!

¹ Stå op, bli lys! For ditt lys kommer, og Herrens herlighet går op over dig.

²⁶ Ved dette våknet jeg og så mig om, og jeg fant at min søvn hadde vært herlig.

³⁴ Våkn op for alvor og synd ikke! for somme har ikke kjennskap til Gud; til skam for eder sier jeg det.

⁸ Derfor sier Skriften: Han fór op i det høie og bortførte fanger, han gav menneskene gaver.

¹⁴ Derfor sier Skriften: Våkn op, du som sover, og stå op fra de døde, og Kristus skal lyse for dig.

²⁶ og våkne igjen av sitt rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.

¹⁴ Således går det dem som er fulle av selvtillit, og dem som følger dem efter og har behag i deres tale. Sela.

⁷ For ikke fra øst eller fra vest, ei heller fra fjellenes ørken* - / {* nemlig: kommer vår frelse.}

¹⁵ Se, jeg gjør dig til en skarp, ny treskevogn med mange tagger; du skal treske fjell og knuse dem, og hauger skal du gjøre til agner. ¹⁶ Du skal kaste dem med skovl, og vind skal føre dem bort, og storm skal sprede dem; men du skal fryde dig i Herren, rose dig av Israels Hellige.

²⁴ Og alle markens trær skal kjenne at jeg, Herren, har gjort et høit tre lavt og et lavt tre høit, et friskt tre tørt og et tørt tre grønt; jeg, Herren, har sagt det, og jeg skal gjøre det.

¹⁸ men den Høiestes hellige skal få riket og ha det i eie til evig tid, ja i evigheters evighet. ¹⁹ Da ønsket jeg å få sikker oplysning om det fjerde dyr, som var anderledes enn alle de andre, det som var så fryktelig og hadde tenner av jern og klør av kobber, og som åt og knuste og trådte det som blev tilovers, ned med sine føtter, ²⁰ og likeså om de ti horn på dets hode, og om det nye horn, det som skjøt op, og for hvis skyld tre av de andre horn falt av - det horn som både hadde øine og en munn som talte store ord, og som var større å se til enn de andre. ²¹ Jeg så hvorledes dette horn førte krig mot de hellige og fikk overhånd over dem, ²² inntil den gamle av dager kom, og den Høiestes hellige fikk sin rett, og tiden kom da de hellige tok riket i eie. ²³ Så lød hans ord: Det fjerde dyr betyr at det på jorden skal komme et fjerde rike, som skal være anderledes enn alle de andre riker, og det skal sluke hele jorden og søndertrede og knuse den. ²⁴ Og de ti horn betyr at det av dette rike skal opstå ti konger, og efter dem skal det opstå en annen konge, som skal være anderledes enn de foregående, og som skal ydmyke tre konger, ²⁵ og han skal tale ord mot den Høieste og undertrykke den Høiestes hellige; han skal tenke på å forandre hellige tider og lov, og de skal gis i hans hånd en tid og tider og en halv tid*. / {* ett år og to år og et halvt år; DNL 12, 7.} ²⁶ Så blir retten satt, og herredømmet skal fratas ham, så han blir ødelagt og tilintetgjort for all tid. ²⁷ Og riket og herredømmet og makten over rikene under hele himmelen skal gis til det folk som er den Høiestes hellige; dets rike skal være et evig rike, og alle makter skal tjene og lyde det.

³⁷ Men i alt dette vinner vi mere enn seier ved ham som elsket oss.

²⁶ Og den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden, ham vil jeg gi makt over hedningene, ²⁷ og han skal styre dem med jernstav, likesom en knuser lerkar, således som og jeg har fått det av min Fader,

⁹ Se, jeg lar nogen av Satans synagoge komme, av dem som sier de er jøder, og ikke er det, men lyver. Se, jeg vil gjøre så at de skal komme og falle ned for dine føtter og kjenne at jeg har elsket dig.

⁸ Så kom Amalek og stred med Israel i Refidim. ⁹ Da sa Moses til Josva: Velg oss ut mannskap, dra så avsted og strid mot Amalek! Imorgen vil jeg stå øverst på haugen med Guds stav i min hånd. ¹⁰ Og Josva gjorde som Moses hadde sagt ham, og stred mot Amalek; og Moses, Aron og Hur steg op øverst på haugen. ¹¹ Da gikk det så at så lenge Moses holdt sin hånd opløftet, hadde Israel overtaket; men når han lot sin hånd synke, da fikk Amalek overtaket. ¹² Men da Moses' hender blev tunge, tok de en sten og la under ham, og han satte sig på den; og Aron og Hur støttet hans hender, den ene på den ene side og den andre på den andre side; så holdt hans hender sig støe helt til solen gikk ned. ¹³ Og Josva hugg Amalek og hans folk ned med sverdets egg. ¹⁴ Og Herren sa til Moses: Skriv dette op i en bok, så I kommer det i hu, og prent det i Josvas ører! For jeg vil aldeles utslette minnet om Amalek over hele jorden. ¹⁵ Så bygget Moses et alter og kalte det: Herren er mitt banner. ¹⁶ Og han sa: En hånd er utrakt fra Herrens trone! Herren skal stride mot Amalek fra slekt til slekt.

³⁹ Og Makirs, Manasses sønns barn drog til Gilead og inntok det og drev amorittene, som bodde der, bort. ⁴⁰ Og Moses gav Makir*, Manasses sønn, Gilead, og han bodde der. / {* nemlig hans efterkommere.}

¹³ Han fikk med sig Ammons barn og Amalek og drog ut og slo Israel, og de inntok Palmestaden.

²⁷ Da han kom dit, støtte han i basunen på Efra'im-fjellet; og Israels barn drog ned med ham fra fjellene, og han foran dem.

¹⁰ Og Barak stevnet Sebulon og Naftali sammen til Kedes, og ti tusen mann drog op efter ham; og Debora gikk med ham.

¹⁴ Da sa Debora til Barak: Op! Dette er den dag da Herren har gitt Sisera i din hånd; drar ikke Herren ut foran dig? Så drog Barak ned fra Tabor-fjellet, og ti tusen mann fulgte ham.

¹⁵ Og piratonitten Abdon, Hillels sønn, døde og blev begravet i Piraton i Efra'ims land, på Amalekitter-fjellet.

⁶ Hun sendte bud og kalte til sig Barak, Abinoams sønn, fra Kedes i Naftali og sa til ham: Hør hvad Herren, Israels Gud, har befalt: Gå av sted og dra op på Tabor-fjellet og ta med dig ti tusen mann av Naftalis barn og av Sebulons barn!

³² og av Issakars barn menn som forstod sig på tidene, så de visste hvad Israel hadde å gjøre; deres høvedsmenn var to hundre, og alle deres stammefrender rettet sig efter deres ord;

³⁹ Det kom da til en skarp strid, så de skiltes fra hverandre, og Barnabas tok Markus med sig og seilte avsted til Kypern;

¹³ Vi hadde imens gått ombord i skibet og seilte til Assus, hvor vi skulde ta Paulus ombord; for det hadde han pålagt oss; selv vilde han gå til fots.

² For jeg er nidkjær for eder med Guds nidkjærhet; jeg trolovet eder jo med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus;

¹ Rubens barn og Gads barn hadde en mengde fe, en svær mengde; og da de så at Jasers land og Gileads land var vel skikket for feavl, ² kom de - både Gads barn og Rubens barn - og sa til Moses og Eleasar, presten, og menighetens høvdinger: ³ Atarot og Dibon og Jaser og Nimra og Hesbon og El'ale og Sebam og Nebo og Beon, ⁴ det land som Herren har latt Israels menighet vinne med sverdet, er et land som er vel skikket for feavl, og dine tjenere har meget fe. ⁵ Og de sa: Dersom vi har funnet nåde for dine øine, så la dine tjenere få dette land til eiendom, la oss slippe å dra over Jordan!

²⁴ Bygg eder da byer for eders kvinner og barn og hegn for eders småfe, og gjør som I har lovt!

¹⁵ og fyrster i Issakar med Debora, og som Issakar, så Barak; i dalen styrter de avsted i hans følge. Ved Rubens bekker holdtes store rådslagninger.

⁴ Vit dog at Herren har utkåret sig en from! Herren hører når jeg roper til ham.

⁶ Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år.

⁴⁰ La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren! ⁴¹ La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!

²¹ for de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til;

¹⁹ hvis ende er fortapelse, hvis gud er buken, og som setter sin ære i sin skam, de som attrår de jordiske ting.

²⁵ Det land de fikk, var Jaser og alle byene i Gilead og halvdelen av Ammons barns land helt til Aroer, som ligger midt imot Rabba,

³¹ og halvdelen av Gilead, og Astarot og Edre'i, byer i det rike som hadde tilhørt Og i Basan; alt dette fikk Manasses sønn Makirs barn - den ene halvdel av Makirs barn - efter sine ætter.

²⁴ Det femte lodd kom ut for Asers barns stamme efter deres ætter. ²⁵ I deres land lå Helkat og Hali og Beten og Aksaf ²⁶ og Allammelek og Amad og Misal, og grensen støtte mot vest til Karmel og Sihor-Libnat. ²⁷ Så vendte den sig østover til Bet-Dagon, støtte til Sebulon og Jiftah-El-dalen, nordenfor Bet-Haemek og Ne'iel, og gikk så frem til Kabul i nord. ²⁸ Dessuten fikk de Ebron og Rehob og Hammon og Kana, helt til det store Sidon. ²⁹ Så vendte grensen sig mot Harama og holdt frem til den faste by Tyrus, vendte sig derefter mot Hosa og endte ute ved havet, ikke langt fra Aksib. ³⁰ Dessuten fikk de Umma og Afek og Rehob, i alt to og tyve byer med tilhørende landsbyer. ³¹ Dette var den arvelodd som Asers barns stamme fikk efter sine ætter, disse byer med tilhørende landsbyer.

¹⁶ Gå avsted og få samlet alle jøder som finnes i Susan, og hold faste for min skyld, så I hverken eter eller drikker noget i tre døgn, natt eller dag! Jeg og mine unge piker vil også faste på samme måte. Og så vil jeg gå inn til kongen, enda det ikke er efter loven. Skal jeg da omkomme, så får jeg omkomme.

²⁴ Men for mig selv akter jeg ikke mitt liv et ord verdt, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av den Herre Jesus: å vidne om Guds nådes evangelium.

¹⁶ På det kjenner vi kjærligheten at han satte sitt liv til for oss; også vi er skyldige å sette livet til for brødrene.

¹¹ Og de har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vidnet; og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden.

¹⁶ Så gikk Kain bort fra Herrens åsyn og bosatte sig i landet Nod*, østenfor Eden. / {* d.e. landflyktighet.}

²² Da sa Abram til kongen i Sodoma: Jeg løfter min hånd til Herren, den høieste Gud, som eier himmel og jord:

²² Da sa Josva: Åpne inngangen til hulen og før de fem konger ut til mig! ²³ De gjorde således og førte de fem konger ut til ham fra hulen, kongen i Jerusalem, kongen i Hebron, kongen i Jarmut, kongen i Lakis, kongen i Eglon. ²⁴ Og da de hadde ført disse konger ut til Josva, kalte Josva alle Israels menn til sig og sa til førerne for de stridsmenn som hadde draget med ham: Kom hit og sett foten på nakken av disse konger! Og de trådte frem og satte foten på deres nakke. ²⁵ Og Josva sa til dem: Frykt ikke og reddes ikke, vær frimodige og sterke! For således skal Herren gjøre med alle fiender som I kommer i strid med. ²⁶ Derefter hugg Josva dem ned og drepte dem og hengte dem op på fem trær; og de blev hengende på trærne helt til aftenen. ²⁷ Men på den tid solen gikk ned, bød Josva sine folk å ta dem ned av trærne og kaste dem i den hule de hadde skjult sig i; og for inngangen til hulen la de store stener, som ligger der den dag idag.

¹ Da Jabin, kongen i Hasor, hørte dette, sendte han bud til Jobab, kongen i Madon, og til kongen i Simron og til kongen i Aksaf ² og til de konger som bodde mot nord, i fjellbygdene og på ødemarken sønnenfor Kinneret og i lavlandet og på Dor-høidene ved havet, ³ til kana'anittene i øst og i vest og til amorittene og hetittene og ferisittene og jebusittene i fjellbygdene og hevittene ved foten av Hermon i Mispa-landet. ⁴ Og de drog ut med alle sine hærer, en mengde så tallrik som sanden på havets bredd, og hester og vogner i hopetall. ⁵ Alle disse konger satte hverandre stevne; og de kom og leiret sig sammen ved Merom-vannet for å stride mot Israel. ⁶ Da sa Herren til Josva: Vær ikke redd dem! For imorgen ved denne tid legger jeg dem alle sammen ihjelslått for Israels åsyn; deres hester skal du skjære hasene over på, og deres vogner skal du brenne op med ild. ⁷ Og Josva med alt sitt krigsfolk kom brått på dem ved Meromvannet og overfalt dem. ⁸ Og Herren gav dem i Israels hånd; de slo dem og forfulgte dem like til det store Sidon og til Misrefot-Ma'im og i øst like til Mispe-dalen; de slo dem og lot ingen bli i live eller slippe unda. ⁹ Og Josva gjorde med dem som Herren hadde sagt til ham; deres hester skar han hasene over på, og deres vogner brente han op med ild. ¹⁰ Straks efter vendte Josva tilbake og inntok Hasor, og kongen der slo han ihjel med sverdet; for Hasor var fordum hovedstaden for alle disse kongeriker. ¹¹ Og hver sjel som var der, slo de med sverdets egg og slo byen med bann; det blev ikke igjen nogen som drog ånde, og Hasor brente han op med ild. ¹² Og alle de andre kongebyer med alle deres konger tok Josva og slo dem med sverdets egg; han slo dem med bann, således som Moses, Herrens tjener, hadde befalt. ¹³ Men ingen av byene som lå der på sine hauger, brente Israel op; det var bare Hasor Josva brente op. ¹⁴ Og alt hærfanget i disse byer og feet tok Israels barn for sig selv; men alt folket slo de med sverdets egg inntil de hadde utryddet dem; de lot ingen som drog ånde, bli igjen. ¹⁵ Det som Herren hadde pålagt Moses, sin tjener, det hadde Moses pålagt Josva, og det gjorde Josva; han lot ikke noget ugjort av alt det Herren hadde pålagt Moses.

²⁷ Men Manasse drev ikke bort innbyggerne i Bet-Sean med tilhørende småbyer eller i Ta'anak med tilhørende småbyer eller innbyggerne i Dor med tilhørende småbyer eller innbyggerne i Jibleam med tilhørende småbyer eller innbyggerne i Megiddo med tilhørende småbyer; og det lyktes kana'anittene å bli boende der i landet.

¹³ stevnet han sammen alle sine vogner, ni hundre jernvogner, og alt det folk som var med ham, at de skulde komme fra Haroset-Haggojim til Kison-bekken.

³⁰ Til visse finner de hærfang og skifter: En kvinne, to kvinner til manns, hærfang av farvede klær for Sisera, hærfang av farvede klær, utsydde klær, én farvet klædning, to utsydde halsduker for hver av de hærtatte kvinner!

¹² Ba'ana, Akiluds sønn, hadde Ta'anak og Megiddo og hele Bet-Sean, som ligger ved siden av Sartan nedenfor Jisre'el, fra Bet-Sean til Abel-Mehola og bortenfor Jokmeam;

¹² Du gir oss bort som får til å etes, og spreder oss iblandt hedningene.

⁴ Gud er i dens borger, han er blitt kjent som et fast vern. ⁵ For se, kongene samlet sig, de drog frem tilsammen. ⁶ De så, da blev de forferdet; de blev slått med redsel, flyktet i hast.

¹² Herren gir seierssang; stor er skaren av kvinner med gledesbudskap. ¹³ Hærenes konger flyr, de flyr, og hun som sitter hjemme, deler bytte. ¹⁴ Når I hviler mellem kveene, er det som en dues vinger, som er dekket med sølv, og hvis vingefjær har gullets grønnlige glans*. / {* d.e. når I nyter fredens ro, da er eders lodd strålende og herlig.}

⁸ Det er bedre å sette sin lit til Herren enn å stole på mennesker. ⁹ Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren enn å stole på fyrster. ¹⁰ Alle hedninger omringer mig; i Herrens navn skal jeg hugge dem ned. ¹¹ De omgir mig, ja, de omringer mig; i Herrens navn skal jeg hugge dem ned. ¹² De omgir mig som bier, de slukner som ild i tornebusker; i Herrens navn skal jeg hugge dem ned.

¹² Og de ti horn som du så, er ti konger som ennu ikke har fått rike, men de får makt som konger én time sammen med dyret. ¹³ Disse har én tanke, og sin kraft og sin makt gir de til dyret. ¹⁴ Disse skal stride mot Lammet, og Lammet skal seire over dem, fordi det er herrers herre og kongers konge, og de som er med det, de kalte og utvalgte og trofaste.

¹⁹ Og jeg så dyret og kongene på jorden og deres hærer samlet for å føre krig mot ham som satt på hesten, og mot hans hær.

¹¹ Som de nu flyktet for Israel og var på veien ned fra Bet-Horon, da lot Herren store stener falle ned over dem fra himmelen helt til Aseka, så de døde; det omkom flere ved haglstenene enn Israels barn slo ihjel med sverdet.

¹⁵ Da slo Herren Sisera og alle vognene og hele hæren med redsel, så de ikke kunde stå sig for Baraks sverd; og Sisera steg ned av vognen og flyktet til fots.

¹⁰ For mens Samuel ofret brennofferet, og filistrene rykket frem til strid mot Israel, da sendte Herren samme dag et sterkt tordenvær over filistrene og forferdet dem, så de blev slått av Israel.

¹⁷ Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv. ¹⁸ Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit.

¹⁸ Efter din frelse bier jeg, Herre!

⁷ Og jeg vil dra Sisera, Jabins hærfører, og hans vogner og hans hær bort til dig, til Kison-bekken, og gi ham i din hånd.

⁴⁰ Da sa Elias til dem: Grip Ba'als profeter, la ingen av dem slippe herifra! Og de grep dem, og Elias førte dem ned til bekken Kison og lot dem drepe der.

⁵ Du er min konge, Gud; byd at Jakob skal frelses!

⁹ Også Assur har gitt sig i lag med dem, de er blitt Lots barns arm. Sela. ¹⁰ Gjør med dem som med Midian, som med Sisera, som med Jabin ved bekken Kison!

¹⁰ For Herrens hånd skal hvile på dette fjell; men Moab skal tredes ned i sitt eget land, likesom halm tredes ned i gjødselvann.

¹⁰ Og mine fiender skal se det, og skam skal dekke dem som sier til mig: Hvor er han, Herren din Gud? Mine øine skal se med fryd på dem, for da skal de bli trådt ned som skarn på gatene.

⁷ Nu vet jeg at Herren frelser sin salvede; han svarer ham fra sin hellige himmel med frelsende storverk av sin høire hånd.

¹⁷ Hesten er ikke å stole på til frelse, og med sin store styrke redder den ikke.

¹⁰ Han har ikke lyst til hestens styrke, han har ikke behag i mannens ben. ¹¹ Herren har behag i dem som frykter ham, som venter på hans miskunnhet.

²⁸ Fiendens piler er hvesset, og alle hans buer spent; hans hesters hover kan lignes med flintesten, og hans vognhjul er som stormvinden.

⁴ for den dags skyld som kommer for å ødelegge alle filistrene, for å utrydde for Tyrus og Sidon alle som er undsloppet og kunde hjelpe; for Herren ødelegger filistrene, dem som er blitt igjen fra øen Kaftor.

¹³ Stå op og tresk, du Sions datter! For ditt horn vil jeg gjøre til jern, og dine klover vil jeg gjøre til kobber, og du skal knuse mange folk, og jeg vil lyse deres rov i bann til Herren og deres gods til all jordens herre.

¹ Og Herrens engel kom fra Gilgal op til Bokim. Og han sa: Jeg hentet eder op fra Egypten og førte eder til det land jeg tilsvor eders fedre, og sa: Aldri i evighet vil jeg bryte min pakt med eder;

¹¹ Og Herrens engel kom og satte sig under den ek som står i Ofra, der hvor Joas av Abiesers ætt rådet. Gideon, hans sønn, stod da og tresket hvete i vinpersen for å berge den for midianittene.

³ Og Herrens engel åpenbarte sig for kvinnen og sa til henne: Se, du er ufruktbar og har aldri hatt barn; men du skal bli fruktsommelig og føde en sønn.

⁹ For da folket blev mønstret, viste det sig at ingen av innbyggerne i Jabes i Gilead var der. ¹⁰ Da sendte menigheten tolv tusen mann av krigsfolket dit og bød dem: Dra avsted og slå innbyggerne i Jabes i Gilead med sverdets egg, også kvinner og barn!

⁴⁷ Og hele dette folk skal få se at det ikke er ved sverd og spyd Herren frelser; for Herren råder for krigen, og han skal gi eder i var hånd.

¹⁷ Og Saul sa til David: Her er min eldste datter Merab; henne vil jeg gi dig til hustru; la mig bare se at du er en djerv stridsmann og fører Herrens kriger! For Saul tenkte: Min hånd skal ikke ramme ham, men filistrenes hånd skal ramme ham.

²⁸ Forlat din tjenerinne hvad hun har gjort ille! For Herren vil bygge min herre et hus som står fast; for det er Herrens kriger* du fører, herre, og ondt er ikke funnet hos dig fra den dag du blev til. / {* 1SA 18, 17.}

¹⁹ Hør nu, herre konge, din tjeners ord: Er det Herren som har egget dig op mot mig, så forson ham ved et offer! Men er det mennesker, så være de forbannet for Herrens åsyn, fordi de nu har drevet mig bort, så jeg ikke får opholde mig i Herrens eget land - de sier: Gå bort og tjen andre guder!

⁵ Ved siden av ham arbeidet folkene fra Tekoa; men de fornemme blandt dem bøide ikke sin nakke under arbeidet for sin Herre.

¹⁰ Forbannet være den som gjør Herrens gjerning med lathet, og forbannet være den som holder sitt sverd fra blod!

⁴¹ Da skal han også si til dem ved den venstre side: Gå bort fra mig, I forbannede, i den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler!

¹⁸ for jeg vil ikke driste mig til å tale om annet enn det som Kristus har virket ved mig for å føre hedningene til lydighet, ved ord og gjerning,

⁹ For vi er Guds medarbeidere; I er Guds akerland, Guds bygning.

²² Om nogen ikke elsker Herren, han være forbannet! Maran ata.

¹ Men som medarbeidere formaner vi eder også at I ikke forgjeves må ta imot Guds nåde.

¹⁹ Og han velsignet ham og sa: Velsignet være Abram av den høieste Gud, som eier himmel og jord!

¹⁷ Sisera flyktet til fots til Jaels telt; hun var kenitten Hebers hustru, og der var fred mellem Jabin, kongen i Hasor, og kenitten Hebers hus.

²⁸ Og engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du benådede! Herren er med dig; velsignet er du blandt kvinner!

⁴² og ropte med høi røst og sa: Velsignet er du blandt kvinner, og velsignet er ditt livs frukt!

¹⁹ Og han sa til henne: Kjære, gi mig litt vann å drikke! Jeg er tørst. Da åpnet hun melkeflasken og lot ham drikke og dekket ham til. ²⁰ Og han sa til henne: Stå i teltdøren, og dersom det kommer nogen og spør dig: Er det nogen her? da si nei! ²¹ Men Jael, Hebers hustru, tok en teltplugg og gikk sakte inn til ham med en hammer i hånden og slo pluggen gjennem tinningen på ham, så den gikk ned i jorden; for trett som han var, var han falt i tung søvn. Således døde han.

²¹ Men Jael, Hebers hustru, tok en teltplugg og gikk sakte inn til ham med en hammer i hånden og slo pluggen gjennem tinningen på ham, så den gikk ned i jorden; for trett som han var, var han falt i tung søvn. Således døde han.

⁴⁹ Og David stakk sin hånd i tasken og tok frem av den en sten; den slynget han ut og traff filisteren i pannen, og stenen trengte dypt inn i hans panne, og han falt på sitt ansikt til jorden. ⁵⁰ Således vant David over filisteren med slyngen og stenen, og han slo filisteren og drepte ham, enda David ikke hadde noget sverd i sin hånd. ⁵¹ Og David sprang frem og stilte sig tett ved filisteren og tok og drog hans sverd ut av skjeden og drepte ham og hugg hans hode av med det. Og da filistrene så at deres kjempe var død, tok de flukten.

²² Så gikk kvinnen med sitt kloke råd til alt folket, og de hugg hodet av Seba, Bikris sønn, og kastet det ut til Joab. Da støtte han i basunen, og de drog bort fra byen og spredte sig hver mann til sitt hjem; og Joab vendte tilbake til Jerusalem, til kongen.

⁷ Gud skal da også bryte dig ned for evig tid; han skal gripe dig og rive dig ut av teltet og rykke dig op av de levendes land. Sela.

² og med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.

¹³ For dommen skal være ubarmhjertlg mot den som ikke har gjort barmhjertighet; men barmhjertighet roser sig mot dommen.

² Akasja falt ut gjennem gitteret i sin sal i Samaria og blev syk. Da skikket han nogen sendebud avsted og sa til dem: Gå og spør Ba'al-Sebub, Ekrons gud, om jeg skal komme mig av denne sykdom!

⁷ Vær da tålmodige, brødre, til Herren kommer! Se, bonden venter på jordens kostelige grøde og bier tålmodig på den, til den får høstregn og vårregn;

³ Men Israel hadde Josef kjær fremfor alle sine sønner, fordi han var hans alderdoms sønn; og han hadde latt gjøre en sid kjortel til ham.

⁹ Fienden sa: Jeg vil forfølge dem, jeg vil innhente dem, jeg vil dele ut hærfang, jeg vil mette min sjel med dem; jeg vil dra mitt sverd, min hånd skal utrydde dem.

¹⁸ Hun hadde en sid kjortel på sig; for sådanne kåper brukte kongens døtre så lenge de var jomfruer. Hans tjener førte henne da ut på gaten og stengte døren efter henne.

⁵ at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?

¹⁴ Såre herlig er kongedatteren der inne; hennes klædning er gjennemvirket med gull.

⁶ og som gjør miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker mig og holder mine bud.

⁵ Og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt.

¹¹ Og landet hadde ro i firti år; da døde Otniel, Kenas' sønn.

³⁰ Så blev da Moab på den dag ydmyket under Israels hånd, og landet hadde ro i åtti år.

⁴ han skal være lik morgenens lys når solen går op, en morgen uten skyer, når ved solskinn og ved regn gresset spirer frem av jorden.

⁴ Der er ei tale, der er ei ord, ei høres deres* røst. / {* himlenes.} ⁵ Over all jorden utgår deres målesnor*, og til jorderikes ende deres ord; for solen har han satt et telt på dem. / {* hele jorden er deres forkynnelses område.}

⁶ han skal la din rettferdighet gå frem som lyset og din rett som middagens lys.

⁴ Gud er i dens borger, han er blitt kjent som et fast vern. ⁵ For se, kongene samlet sig, de drog frem tilsammen.

¹⁰ Før eders gryter kjenner tornekvistene, skal han blåse dem bort* enten de er friske eller i brand. / {* førenn de ugudeliges onde råd settes i verk, gjør Gud dem til intet.} ¹¹ Den rettferdige skal glede sig, fordi han ser hevn; han skal tvette sine føtter i den ugudeliges blod.

¹ Til sangmesteren; av David; en salme, en sang. ² Gud reiser sig, hans fiender spredes, og de som hater ham, flyr for hans åsyn. ³ Likesom røk drives bort, så driver du dem bort; likesom voks smelter for ild, forgår de ugudelige for Guds åsyn.

⁹ Også Assur har gitt sig i lag med dem, de er blitt Lots barns arm. Sela. ¹⁰ Gjør med dem som med Midian, som med Sisera, som med Jabin ved bekken Kison! ¹¹ De blev ødelagt ved En-Dor, de blev til gjødsel for jorden. ¹² La det gå dem, deres ypperste menn, som Oreb og som Se'eb, og alle deres fyrster som Sebah og som Salmunna, ¹³ dem som sier: Vi vil ta oss Guds boliger til eie! ¹⁴ Min Gud, gjør dem som en støvhvirvel, som agner for vinden! ¹⁵ Som en ild som tender en skog, og som en lue som setter fjell i brand, ¹⁶ således forfølge du dem med din storm og forferde du dem med ditt stormvær! ¹⁷ Fyll deres åsyn med skam, så de søker ditt navn, Herre! ¹⁸ La dem blues og forferdes til evig tid, la dem bli til skamme og gå under!

³⁶ Ett har jeg svoret ved min hellighet, sannelig, for David vil jeg ikke lyve:

¹⁴ For han henger fast ved mig, og jeg vil utfri ham; jeg vil føre ham i sikkerhet, for han kjenner mitt navn.

⁹ Men du er høi til evig tid, Herre!

¹⁰ I som elsker Herren, hat det onde! Han bevarer sine frommes sjeler; han frir dem ut av de ugudeliges hånd.

³ Men de forstandige skal skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evindelig og alltid.

³ Så la oss lære å kjenne Herren, la oss med iver søke å lære ham å kjenne! Hans opgang er så viss som morgenrøden, og han kommer til oss som regnet, som et vårregn som væter jorden.

⁴³ Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Faders rike. Den som har ører, han høre!

²⁸ Og vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem som efter hans råd er kalt.

³ men om nogen elsker Gud, han er kjent av ham.

²⁴ Nåden være med alle dem som elsker vår Herre Jesus Kristus i uforgjengelighet!

¹² Salig er den mann som holder ut i fristelse; for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.

⁵ Hør dog, mine elskede brødre: Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige på verdens gods, til å være rike i troen og arvinger til det rike han har lovt dem som elsker ham?

⁸ han som I ikke har kjent og dog elsker, han som I nu ikke ser og dog tror på, og derfor fryder I eder med en usigelig og herliggjort glede,

¹⁹ Vi elsker fordi han elsket oss først. ²⁰ Dersom nogen sier: Jeg elsker Gud, og han hater sin bror, da er han en løgner; for den som ikke elsker sin bror, som han har sett, hvorledes kan han elske Gud, som han ikke har sett? ²¹ Og dette bud har vi fra ham at den som elsker Gud, skal og elske sin bror.

² På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn, når vi elsker Gud og holder hans bud. ³ For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud; og hans bud er ikke tunge.

¹⁰ og de ropte med høi røst og sa: Herre, du hellige og sanndrue! hvor lenge skal det vare før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden?