Habakkuk 3:1 Cross References - Norwegian

¹ En bønn av profeten Habakuk; efter Sjigjonot*. / {* SLM 7, 1.}

¹ En sjiggajon* av David, som han sang for Herren på grunn av benjaminitten Kus' ord. / {* betydningen uviss, kanskje en sang som uttrykker sterk sinnsbevegelse.} ² Herre min Gud! Til dig setter jeg min lit; frels mig fra alle mine forfølgere og redd mig, ³ forat ikke fienden skal sønderrive min sjel som en løve, sønderbryte, og det er ingen som redder! ⁴ Herre min Gud! Dersom jeg har gjort dette, dersom det er urett i mine hender, ⁵ dersom jeg har gjengjeldt den med ondt som holdt fred med mig, eller plyndret den som var min fiende uten årsak, ⁶ så la fienden forfølge min sjel og innhente den og trå mitt liv til jorden og legge min ære* i støvet. Sela. / {* d.e. sjel.} ⁷ Stå op, Herre, i din vrede, reis dig mot mine fienders rasen og våkn op til min hjelp! Du har jo påbudt dom. ⁸ Og la folkeslagenes forsamling omringe dig, og vend tilbake over den til det høie! ⁹ Herren holder dom over folkene; døm mig, Herre, efter min rettferdighet og efter min uskyld, som er hos mig! ¹⁰ La dog de ugudeliges ondskap få ende og den rettferdige stå fast! Du er jo den som prøver hjerter og nyrer, en rettferdig Gud. ¹¹ Mitt skjold er hos Gud, som frelser de opriktige av hjertet. ¹² Gud er en rettferdig dommer, og en Gud som vredes hver dag. ¹³ Dersom han* ikke vender om, så hvesser han** sitt sverd, spenner sin bue og gjør den ferdig / {* den ugudelige.} / {** Gud.} ¹⁴ og legger drepende våben til rette imot ham; sine piler gjør han brennende. ¹⁵ Se, han* er i ferd med å føde misgjerning; han er fruktsommelig med ulykke og føder løgn. / {* den ugudelige.} ¹⁶ En grav har han gravd og hulet den ut; men han faller i den grav han arbeidet på. ¹⁷ Den ulykke han gikk og tenkte på, faller tilbake på hans hode, og over hans egen isse kommer den vold han hadde i sinne.

¹ En bønn av David. Bøi, Herre, ditt øre, svar mig! for jeg er elendig og fattig. ² Bevar min sjel! for jeg er from. Frels din tjener, du min Gud, ham som setter sin lit til dig! ³ Vær mig nådig, Herre! for til dig roper jeg hele dagen. ⁴ Gled din tjeners sjel! for til dig, Herre, løfter jeg min sjel. ⁵ For du, Herre, er god og villig til å forlate og rik på miskunnhet mot alle dem som påkaller dig. ⁶ Vend øret, Herre, til min bønn, og merk på mine inderlige bønners røst! ⁷ På min nøds dag kaller jeg på dig, for du svarer mig. ⁸ Ingen er som du blandt gudene, Herre, og intet er som dine gjerninger. ⁹ Alle hedningene, som du har skapt, skal komme og tilbede for ditt åsyn, Herre, og ære ditt navn. ¹⁰ For du er stor og den som gjør undergjerninger; du alene er Gud. ¹¹ Lær mig, Herre, din vei! Jeg vil vandre i din sannhet. Gi mig et udelt hjerte til å frykte ditt navn! ¹² Jeg vil prise dig, Herre min Gud, av hele mitt hjerte, og jeg vil ære ditt navn evindelig. ¹³ For din miskunnhet er stor over mig, og du har utfridd min sjel av det dype dødsrike. ¹⁴ Gud! Overmodige har reist sig imot mig, og en hop av voldsmenn står mig efter livet, og de har ikke dig for øie. ¹⁵ Men du, Herre, er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. ¹⁶ Vend dig til mig og vær mig nådig, gi din tjener din styrke og frels din tjenestekvinnes sønn! ¹⁷ Gjør et tegn med mig til det gode, forat mine avindsmenn kan se det og bli til skamme, fordi du, Herre, har hjulpet mig og trøstet mig.

¹ En bønn av Moses, den Guds mann. Herre! Du har vært oss en bolig fra slekt til slekt. ² Før fjellene blev til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud. ³ Du byder mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, I menneskebarn! ⁴ For tusen år er i dine øine som den dag igår når den farer bort, som en vakt om natten. ⁵ Du skyller dem bort, de blir som en søvn. Om morgenen er de som det groende gress; ⁶ om morgenen blomstrer det og gror, om aftenen visner det og blir tørt. ⁷ For vi har gått til grunne ved din vrede, og ved din harme er vi faret bort med forferdelse. ⁸ Du har satt våre misgjerninger for dine øine, vår skjulte synd for ditt åsyns lys. ⁹ For alle våre dager er bortflyktet i din vrede; vi har levd våre år til ende som et sukk. ¹⁰ Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted. ¹¹ Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever? ¹² Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet! ¹³ Vend om, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere! ¹⁴ Mett oss, når morgenen kommer, med din miskunnhet, så vil vi juble og være glade alle våre dager! ¹⁵ Gled oss så mange dager som du har plaget oss, så mange år som vi har sett ulykke! ¹⁶ La din gjerning åpenbares for dine tjenere og din herlighet over deres barn! ¹⁷ Og Herrens, vår Guds liflighet være over oss, og våre henders gjerning fremme du for oss, ja, våre henders gjerning, den fremme du!