Ecclesiastes 6 Cross References - Norwegian

¹ Det er en ulykke som jeg har sett under solen, og som hviler tungt på mennesket: ² Når Gud gir en mann rikdom og skatter og ære, så han for sin del ikke fattes noget som han attrår, men Gud ikke setter ham i stand til å nyte godt av det, men en fremmed mann får nyte det, så er det tomhet og en ond lidelse. ³ Om en mann får hundre barn og lever i mange år, så tallet på hans levedager blir stort, men hans sjel ikke mettes av det gode, og han heller ikke får nogen jordeferd, da sier jeg: Et ufullbåret foster er bedre faren enn han. ⁴ For som et intet kom det til verden, og i mørke går det bort, og med mørke blir dets navn skjult, ⁵ og det har hverken sett eller kjent solen; det har mere ro enn han. ⁶ Og om han så hadde levd tusen år to ganger, men ikke nytt noget godt - går ikke alt* til ett sted? / {* JBS 30, 23.} ⁷ Alt menneskets strev er for hans munn, og allikevel blir hans attrå aldri tilfredsstilt; ⁸ for hvad fortrin har den vise fremfor dåren? Hvad fortrin har den fattige som vet å skikke sig blandt de levende? ⁹ Bedre er det at øinene dveler ved det en har, enn at sjelen farer urolig om; også det er tomhet og jag efter vind. ¹⁰ Hvad der er blitt til, er for lenge siden nevnt med navn*, og det er kjent hvad et menneske skal bli; han kan ikke gå i rette med den som er sterkere enn han; / {* av Gud.} ¹¹ for der er mange ord som bare øker tomheten - hvad gagn har mennesket av det? ¹² For hvem vet hvad som gagner et menneske i livet, i alle hans tomme levedager, dem han tilbringer som en skygge? For hvem kan si et menneske hvad som skal hende under solen efter hans tid?

¹³ Går denne rikdom tapt ved et uhell, og han har fått en sønn, så blir det intet igjen for ham.

⁷ Når Herren din Gud fører dig inn i et godt land, et land med rinnende bekker, med kilder og dype vann, som veller frem i dalene og på fjellene, ⁸ et land med hvete og bygg og vintrær og fikentrær og granatepletrær, et land med oljetrær og honning, ⁹ et land hvor du ikke skal ete ditt brød i armod, hvor du intet skal mangle, et land hvor stenene er jern, og hvor du kan hugge ut kobber av fjellene, ¹⁰ og når du så eter og blir mett og lover Herren din Gud for det gode land han har gitt dig,

³³ Frukten av din jord og av alt ditt arbeid skal fortæres av et folk du ikke kjenner; og det skal ikke times dig annet enn vold og undertrykkelse alle dager.

⁴³ Den fremmede som bor i ditt land, skal stige op over dig, høiere og høiere; men du skal synke dypere og dypere.

¹⁰ Når I kommer dit, kommer I til et sorgløst folk, og landet strekker sig til alle sider vidt ut; Gud har gitt det i eders hånd - et land hvor det ikke er mangel på nogen verdens ting.

¹³ Og det du ikke har bedt om, vil jeg og gi dig, både rikdom og ære, så det ikke skal være din like blandt kongene alle dine dager.

²⁵ Og Herren lot Salomo bli overmåte stor for hele Israels øine og gav ham en kongelig herlighet som ingen konge i Israel før ham hadde hatt.

²⁸ Og han døde i høi alder, mett av dager, rikdom og ære, og hans sønn Salomo blev konge i hans sted.

¹¹ Da sa Gud til Salomo: Efterdi det var dette som lå dig på hjerte, og du ikke har bedt om rikdom, skatter og ære eller dine fienders død og heller ikke om et langt liv, men har bedt om visdom og kunnskap, så du kan dømme mitt folk, som jeg har gjort dig til konge over,

⁹ Deres hus er sikre mot redsler, og Guds ris kommer ikke over dem. ¹⁰ Hans okse parrer sig og spiller ikke, hans ku kalver og kaster ikke i utide. ¹¹ De slipper sine barn ut som småfeet, og deres smågutter hopper omkring. ¹² De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd. ¹³ De lever sine dager i lykke, og i et øieblikk farer de ned til dødsriket. ¹⁴ Og dog sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier. ¹⁵ Hvad er den Allmektige, at vi skulde tjene ham, og hvad gagn skulde vi ha av å vende oss til ham med bønn?

¹⁴ fra menneskene med din hånd, Herre, fra denne verdens mennesker, som har sin del i livet, og hvis buk du fyller med dine skatter, som er rike på sønner og efterlater sin overflod til sine barn.

⁶ Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, og min livstid er som intet for dig; visselig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står. Sela.

⁷ Deres øine står ut av fedme, hjertets tanker bryter frem.

⁴ Jeg utførte store arbeider, jeg bygget mig hus, jeg plantet mig vingårder, ⁵ jeg gjorde mig haver og parker og plantet i dem alle slags frukttrær, ⁶ jeg gjorde mig vanndammer til å vanne en skog av opvoksende trær. ⁷ Jeg kjøpte træler og trælkvinner, jeg hadde tjenestefolk som var født i mitt hus; jeg fikk mig også meget fe, både stort og smått, mere enn alle som hadde vært før mig i Jerusalem; ⁸ jeg samlet mig også sølv og gull og kostelige skatter som kom fra fremmede konger og land; jeg fikk mig sangere og sangerinner og det som er menneskenes lyst, en hustru og flere. ⁹ Jeg blev større og mektigere enn alle som hadde vært før mig i Jerusalem; og min visdom hadde ikke forlatt mig. ¹⁰ Alt det mine øine attrådde, det forholdt jeg dem ikke, jeg nektet ikke mitt hjerte nogen glede; for mitt hjerte hadde glede av alt mitt strev, og dette var det jeg hadde igjen for alt mitt strev.

⁴ Og jeg så at alt strev og all dyktighet i arbeid har sin grunn i at den enes ærgjerrighet er større enn den andres, også det er tomhet og jag efter vind.

⁸ Stundom står en mann alene og har ingen annen med sig, hverken sønn eller bror, og allikevel er det ingen ende på alt hans strev, og hans øine blir ikke mette av rikdom. Men hvem strever jeg for og nekter mig selv det som godt er? Også det er tomhet, og en ond plage er det.

¹⁶ Dessuten eter han alle sine dager sitt brød i mørket, og megen gremmelse har han og sykdom og vrede.

¹⁹ for da vil han ikke tenke så meget på sine levedager, fordi Gud svarer ham med å gi ham glede i hjertet.

² Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.

¹⁸ Konge! Den høieste Gud gav Nebukadnesar, din far, riket og makten og æren og herligheten;

⁹ Fremmede har fortært hans kraft, men han vet det ikke; hans hår er alt gråsprengt, men han vet det ikke.

¹⁹ og så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har meget godt liggende for mange år; slå dig til ro, et, drikk, vær glad! ²⁰ Men Gud sa til ham: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av dig; hvem skal så ha det du har samlet?

⁵ Da han så op, fikk han øie på kvinnene og barna; da sa han: Hvem er det du har der? Han svarte: Det er de barn som Gud har unt din tjener.

⁹ Jakob svarte Farao: Min utlendighets år er hundre og tretti år; få og onde har mine leveår vært, og de har ikke nådd mine fedres leveår i deres utlendighets tid.

²⁰ Da velsignet Eli Elkana og hans hustru og sa: Herren gi dig barn igjen med denne kvinne istedenfor ham som hun bad om for Herren! Så drog de hjem igjen. ²¹ Og Herren så til Hanna, og hun blev fruktsommelig og fødte tre sønner og to døtre; men gutten Samuel vokste op hos Herren.

³⁵ Men da de gikk avsted for å begrave henne, fant de ikke annet av henne enn hjerneskallen og føttene og hendene.

¹ Akab hadde sytti sønner i Samaria; og Jehu skrev brever og sendte dem til Samaria, til de øverste i Jisre'el, de eldste, og til de formyndere som Akab hadde innsatt for sine sønner; i brevene stod det:

⁵ Og av alle mine sønner - for Herren har gitt mig mange sønner - utvalgte han min sønn Salomo til å sitte på Herrens kongetrone og råde over Israel.

²¹ Rehabeam elsket Ma'aka, Absaloms datter, mere enn alle sine andre hustruer og medhustruer; for han hadde tatt sig atten hustruer og seksti medhustruer; og han fikk åtte og tyve sønner og seksti døtre.

¹¹ og fortalte dem om sin rikdom og herlighet og om sine mange sønner og likeledes alt om hvorledes kongen hadde gjort ham stor, og hvorledes han hadde ophøiet ham over fyrstene og kongens tjenere.

¹⁰ Så hengte de Haman i den galge han hadde gjort i stand for Mordekai, og kongens vrede la sig.

¹⁴ Kongen bød at så skulde gjøres, og det blev utferdiget en befaling derom i Susan; Hamans ti sønner blev hengt. ¹⁵ Jødene i Susan slo sig sammen også på den fjortende dag i måneden adar og drepte i Susan tre hundre mann; men på byttet la de ikke hånd.

¹⁶ eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.

⁸ La dem forgå som vann som rinner bort! Legger nogen sine piler i buen, da la dem bli som uten odd!

⁴ Som piler i den veldige kjempes hånd, således er ungdoms sønner. ⁵ Lykksalig er den mann som har sitt kogger fullt av dem; de blir ikke til skamme når de taler med fiender i porten.

³ men fremfor dem begge priste jeg lykkelig den som ennu ikke er til, som ikke har sett de onde gjerninger som skjer under solen.

¹⁷ Se, dette er det jeg har funnet godt og skjønt: å ete og drikke og å gjøre sig til gode til gjengjeld for alt det strev som en møier sig med under solen alle de levedager som Gud gir ham; for det er det gode som blir ham til del. ¹⁸ Og når Gud gir et menneske rikdom og skatter og setter ham i stand til å nyte godt av det og ta det som blir ham til del, og glede sig i sitt strev, så er det en Guds gave; ¹⁹ for da vil han ikke tenke så meget på sine levedager, fordi Gud svarer ham med å gi ham glede i hjertet.

¹⁹ men du er slengt bort, langt fra din grav, lik en foraktet kvist, du ligger dekket av drepte, som er gjennemboret av sverd, og som kastes ned i en stengrav - lik et nedtrådt åtsel. ²⁰ Du skal ikke bli jordet som de, for ditt land har du ødelagt, ditt folk har du myrdet; ugjerningsmenns avkom skal aldri mere nevnes.

² Og de skal brede dem ut for solen og månen og hele himmelens hær, som de elsket og dyrket, som de fulgte og søkte og tilbad; de skal ikke samles og ikke begraves; til gjødsel utover jorden skal de bli.

¹⁹ Som de begraver et asen, skal han begraves; de skal slepe ham bort og slenge ham vekk langt fra Jerusalems porter.

³⁰ Derfor sier Herren så om Judas konge Jojakim: Han skal ikke ha nogen ætling som skal sitte på Davids trone, og hans døde kropp skal ligge slengt bort, utsatt for heten om dagen og for kulden om natten.

²⁴ Menneskesønnen går bort, som skrevet er om ham; men ve det menneske ved hvem Menneskesønnen blir forrådt! Det hadde vært godt for det menneske om han aldri var født.

¹³ La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd!

¹⁰ fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine. ¹¹ Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden? ¹² Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die? ¹³ For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -

¹ Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

⁷ For vi har gått til grunne ved din vrede, og ved din harme er vi faret bort med forferdelse. ⁸ Du har satt våre misgjerninger for dine øine, vår skjulte synd for ditt åsyns lys. ⁹ For alle våre dager er bortflyktet i din vrede; vi har levd våre år til ende som et sukk.

⁵ Og alle Adams levedager blev ni hundre og tretti år; så døde han.

²³ Og alle Enoks dager blev tre hundre og fem og seksti år. ²⁴ Og Enok vandret med Gud; så blev han borte, for Gud tok ham til sig.

²¹ og sa: Naken kom jeg av min mors liv, og naken skal jeg vende dit tilbake. Herren gav, og Herren tok; Herrens navn være lovet!

⁷ Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.

²³ for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

⁶ Ofre rettferdighets offere, og sett eders lit til Herren! ⁷ Mange sier: Hvem vil dog la oss se godt? Opløft du ditt åsyns lys over oss, Herre!

¹² Kom, barn, hør mig! Jeg vil lære eder Herrens frykt.

²⁰ De farer alle til ett sted; de er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til støvet.

³ Om en mann får hundre barn og lever i mange år, så tallet på hans levedager blir stort, men hans sjel ikke mettes av det gode, og han heller ikke får nogen jordeferd, da sier jeg: Et ufullbåret foster er bedre faren enn han.

⁷ og støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den.

²⁰ Det skal ikke mere komme derfra noget diebarn som bare lever få dager, eller en gammel mann som ikke fyller sine dagers mål; nei, en ung mann skal den være som dør hundre år gammel, og hundre år gammel skal den synder bli som forbannes*. / {* SLM 55, 24.}

²² ikke skal de bygge og en annen bo, ikke skal de plante og en annen ete; nei, som treets dager skal mitt folks dager være, og mine utvalgte skal selv få nyte frukten av sine henders gjerning.

⁶ Han skal bli som en hjelpeløs mann på den øde mark og ikke få se at det kommer noget godt; men han skal bo på avsvidde steder i ørkenen, i et saltland som ingen bor i.

²⁷ Og likesom det er menneskenes lodd en gang å dø, og derefter dom,

¹⁷ Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustru og åt av det tre som jeg forbød dig å ete av, så skal jorden være forbannet for din skyld! Med møie skal du nære dig av den alle ditt livs dager. ¹⁸ Torner og tistler skal den bære dig, og du skal ete urtene på marken. ¹⁹ I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.

¹⁰ Jo mere gods dess flere til å fortære det; og hvad gagn har dets eier av det, annet enn at han får se det?

²⁵ Derfor sier jeg eder: Vær ikke bekymret for eders liv, hvad I skal ete og hvad I skal drikke, eller for eders legeme, hvad I skal klæ eder med! Er ikke livet mere enn maten, og legemet mere enn klærne?

¹⁹ og så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har meget godt liggende for mange år; slå dig til ro, et, drikk, vær glad!

²⁷ Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi eder! for på ham har hans Fader, Gud, satt sitt innsegl.

⁶ Ja, gudsfrykt med nøisomhet er en stor vinning; ⁷ for vi har ikke hatt noget med oss til verden; det er åpenbart at vi heller ikke kan ta noget med oss derfra; ⁸ men når vi har føde og klær, skal vi dermed la oss nøie;

¹ Da Abram var ni og nitti år gammel, åpenbarte Herren sig for ham og sa til ham: Jeg er Gud den allmektige; vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig!

² Jeg vil akte på den rettsindiges vei - når vil du komme til mig? Jeg vil vandre i mitt hjertes uskyld i mitt hus.

⁹ Jeg skal vandre for Herrens åsyn i de levendes land.

¹⁴ den vise har øine i sitt hode, men dåren vandrer i mørket. Men jeg skjønte også at det går den ene som den andre. ¹⁵ Da sa jeg i mitt hjerte: Som det går dåren, så vil det også gå mig; hvad skulde det da være til at jeg var så vis? Og jeg sa i mitt kjerte at også dette var tomhet. ¹⁶ For minnet om den vise vil like så litt vare til evig tid som minnet om dåren; i de kommende dager vil jo alt sammen for lengst være glemt, og må ikke den vise dø like så vel som dåren?

¹¹ Arbeiderens søvn er søt, enten han eter lite eller meget; men den rikes metthet lar ham ikke få sove.

⁶ De var begge rettferdige for Gud, og vandret ulastelig i alle Herrens bud og forskrifter.

¹⁷ Byd dem som er rike i den nuværende verden, at de ikke skal være overmodige eller sette sitt håp til den uvisse rikdom, men til Gud, som gir oss rikelig alle ting å nyte,

⁷ dersom mine skritt har bøid av fra veien, og mitt hjerte har fulgt mine øine, og dersom der er nogen flekk på mine hender,

² Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet.

¹⁴ Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind.

¹¹ Men når jeg så på alt det som mine hender hadde gjort, og på den møie det hadde kostet mig, da så jeg at alt sammen var tomhet og jag efter vind, og at det ikke er nogen vinning å nå under solen.

²² For hvad har mennesket for alt sitt strev og for sitt hjertes attrå, som han møier sig med under solen? ²³ Alle hans dager er jo fulle av smerte, og all hans umak er bare gremmelse; selv om natten har hans hjerte ikke ro; også dette er tomhet. ²⁴ Er det ikke et gode for mennesket at han kan ete og drikke og unne sig gode dager til gjengjeld for sitt strev? Men jeg så at også dette kommer fra Guds hånd;

¹² Jeg skjønte at de intet annet gode har enn å glede sig og å gjøre sig til gode i livet; ¹³ men når et menneske, hvem det så er, får ete og drikke og unne sig gode dager til gjengjeld for alt sitt strev, så er også det en Guds gave.

¹⁸ Og når Gud gir et menneske rikdom og skatter og setter ham i stand til å nyte godt av det og ta det som blir ham til del, og glede sig i sitt strev, så er det en Guds gave;

² Når Gud gir en mann rikdom og skatter og ære, så han for sin del ikke fattes noget som han attrår, men Gud ikke setter ham i stand til å nyte godt av det, men en fremmed mann får nyte det, så er det tomhet og en ond lidelse.

⁹ Gled dig, du unge, i din ungdom og la ditt hjerte være vel til mote i din ungdoms dager og vandre på ditt hjertes veier og efter det dine øine ser! Men vit at for alt dette vil Gud føre dig frem for dommen.

²⁰ For fra fordums tid brøt du ditt åk, rev du i stykker dine bånd, og du sa: Jeg vil ikke tjene. Men på hver høi bakke og under hvert grønt tre la du dig ned og drev utukt.

⁹ Da kalte Gud Herren på Adam og sa til ham: Hvor er du?

³ Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen. ⁴ Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,

³² For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;

¹ Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro. ² Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand. ³ Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol! ⁴ Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!

¹³ Hvorfor går du i rette med ham? Han svarer jo ikke et eneste ord.

² Omgjord dine lender som en mann! Jeg vil spørre dig, og du skal lære mig.

⁶ Jeg har sagt: I er guder, og I er alle den Høiestes sønner. ⁷ Men sannelig, som mennesker skal I dø, og som en av fyrstene skal I falle.

¹⁵ Et menneskes dager er som gresset; som blomsten på marken, således blomstrer han.

⁹ Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen. ¹⁰ Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt - så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss. ¹¹ Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter.

¹⁵ Hvad der er, det var allerede før, og hvad der skal bli, det har også vært før; Gud søker frem igjen det forgangne.

⁹ Ve den som tretter med sin skaper, et skår blandt andre skår av jord! Kan leret si til ham som former det: Hvad gjør du? Og kan ditt verk si om dig: Han har ingen hender? ¹⁰ Ve den som sier til sin far: Hvorfor avler du? og til kvinnen: Hvorfor føder du?

¹⁹ Se, han* stiger op som en løve fra Jordans prakt** til de alltid grønne enger; for i et øieblikk vil jeg jage Edoms folk bort derfra, og den som er utvalgt, ham vil jeg sette over det; for hvem er som jeg, og hvem vil stevne mig, og hvem er den hyrde som kan stå for mitt åsyn? / {* Nebukadnesar.} / {** JER 12, 5.}

¹⁹ Du vil da si til mig: Hvad har han da ennu å klage over? for hvem står vel hans vilje imot? ²⁰ Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Vil da verket si til virkeren: Hvorfor gjorde du mig slik?

⁶ Derfor er overmot deres halssmykke, vold omhyller dem som et klædebon.

⁶ Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp. ⁷ Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen. ⁸ Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre. ⁹ Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen.

¹⁷ Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind. ¹⁸ For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.

³ Jeg tenkte i mitt indre på å kvege mitt legeme med vin, mens mitt hjerte ledet mig med visdom - jeg tenkte på å holde fast ved dårskapen, til jeg fikk se hvad det var best for menneskenes barn å gjøre under himmelen alle deres levedager. ⁴ Jeg utførte store arbeider, jeg bygget mig hus, jeg plantet mig vingårder, ⁵ jeg gjorde mig haver og parker og plantet i dem alle slags frukttrær, ⁶ jeg gjorde mig vanndammer til å vanne en skog av opvoksende trær. ⁷ Jeg kjøpte træler og trælkvinner, jeg hadde tjenestefolk som var født i mitt hus; jeg fikk mig også meget fe, både stort og smått, mere enn alle som hadde vært før mig i Jerusalem; ⁸ jeg samlet mig også sølv og gull og kostelige skatter som kom fra fremmede konger og land; jeg fikk mig sangere og sangerinner og det som er menneskenes lyst, en hustru og flere. ⁹ Jeg blev større og mektigere enn alle som hadde vært før mig i Jerusalem; og min visdom hadde ikke forlatt mig. ¹⁰ Alt det mine øine attrådde, det forholdt jeg dem ikke, jeg nektet ikke mitt hjerte nogen glede; for mitt hjerte hadde glede av alt mitt strev, og dette var det jeg hadde igjen for alt mitt strev. ¹¹ Men når jeg så på alt det som mine hender hadde gjort, og på den møie det hadde kostet mig, da så jeg at alt sammen var tomhet og jag efter vind, og at det ikke er nogen vinning å nå under solen.

¹⁹ for det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre, og en livsånde har de alle; mennesket har ikke noget fortrin fremfor dyret; for alt er tomhet.

¹ Fremdeles så jeg alle de voldsgjerninger som skjer under solen; jeg så de undertryktes gråt - det var ingen som trøstet dem; jeg så voldsmennene bruke makt mot dem, og det var ingen som trøstet dem. ² Da priste jeg de døde, de som allerede hadde fått dø, lykkelige fremfor de levende, de som ennu var i live, ³ men fremfor dem begge priste jeg lykkelig den som ennu ikke er til, som ikke har sett de onde gjerninger som skjer under solen. ⁴ Og jeg så at alt strev og all dyktighet i arbeid har sin grunn i at den enes ærgjerrighet er større enn den andres, også det er tomhet og jag efter vind.

¹⁶ Det var ingen ende på alt det folk han var fører for. Allikevel har efterkommerne ingen glede av ham, for også dette er tomhet og jag efter vind.

⁷ Om du ser at den fattige undertrykkes, og at rett og rettferdighet tredes under føtter i landet, så undre dig ikke over den ting! For den som er høitstående, har en høiere til å vokte på sig, og en høieste vokter på dem begge.

¹ Efra'im har omringet mig med løgn, og Israels hus med svik; og Juda er ennu gjenstridig mot Gud, mot den trofaste Hellige.

¹⁵ For vi er fremmede for ditt åsyn og gjester, som alle våre fedre; som en skygge er våre dager på jorden og uten håp*. / {* om nogen forandring heri.}

⁹ - for vi er fra igår og vet intet; for en skygge er våre dager på jorden -

² Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.

²¹ Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.

⁶ Ofre rettferdighets offere, og sett eders lit til Herren!

⁵ Herren er min tilfalne del og mitt beger; du gjør min lodd herlig.

¹⁵ Jeg skal i rettferdighet skue ditt åsyn, jeg skal, når jeg våkner, mettes ved din skikkelse.

⁵ La mig vite, Herre, min ende, og mine dagers mål, hvad det er! La mig få vite hvad tid jeg skal bort! ⁶ Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, og min livstid er som intet for dig; visselig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står. Sela.

⁴ Han legger folkeslag under oss og folkeferd under våre føtter.

⁴⁷ Hvor lenge, Herre, vil du skjule dig evindelig? Hvor lenge skal din harme brenne som ild?

¹⁰ Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted. ¹¹ Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever? ¹² Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet!

¹¹ for din vredes og din harmes skyld; for du har løftet mig op og kastet mig bort.

²³ Som en skygge, når den heller, farer jeg avsted; jeg blir jaget bort som en gresshoppe.

⁴ Et menneske er lik et åndepust, hans dager er som en skygge som farer forbi.

³ Jeg tenkte i mitt indre på å kvege mitt legeme med vin, mens mitt hjerte ledet mig med visdom - jeg tenkte på å holde fast ved dårskapen, til jeg fikk se hvad det var best for menneskenes barn å gjøre under himmelen alle deres levedager.

²² Og jeg så at intet er bedre for mennesket enn at han gleder sig ved sitt arbeid; for det er det gode som blir ham til del; for hvem lar ham få se det som skal komme efter ham?

⁷ for han vet ikke hvad som skal hende; for hvem kan si ham hvorledes det vil gå?

¹³ men at det ikke skal gå den ugudelige vel, og at han lik skyggen ikke skal leve lenge, fordi han ikke frykter Gud.

⁶ Både deres kjærlighet og deres hat og deres ærgjerrighet er det for lenge siden forbi med, og de har i all evighet ingen del mere i alt det som hender under solen.

¹³ Enden på det hele, efterat alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er hvad hvert menneske bør gjøre.

²⁴ Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham. ²⁵ Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham. ²⁶ Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse. ²⁷ Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom,

⁸ Han har åpenbaret dig, menneske, hvad godt er; og hvad krever Herren av dig uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud?

¹⁴ I som ikke vet hvad som skal hende imorgen! For hvad er eders liv? I er jo en røk som viser sig en liten stund og så blir borte!