Ecclesiastes 5 Cross References - Norwegian

¹ Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste sig med å bære frem et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du på jorden; la derfor dine ord være få! ² For av meget strev og kav kommer drømmer, og med for mange ord følger dårlig tale. ³ Når du gjør Gud et løfte, så dryg ikke med å holde det, for han har ikke behag i dårer! Hold det du lover! ⁴ Bedre er det at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder det. ⁵ La ikke din munn føre synd over ditt legeme og si ikke til Guds sendebud*: Det var av vanvare jeg gjorde det! Hvorfor skal Gud harmes over din tale og ødelegge dine henders verk? / {* d.e. presten; MLK 2, 7.} ⁶ For hvor det er mange drømmer, er det også megen tomhet, og likeså hvor det er mange ord. Frykt heller Gud! ⁷ Om du ser at den fattige undertrykkes, og at rett og rettferdighet tredes under føtter i landet, så undre dig ikke over den ting! For den som er høitstående, har en høiere til å vokte på sig, og en høieste vokter på dem begge. ⁸ Og en velsignelse for et land er det med alt dette at det har en konge som folket lyder. ⁹ Den som elsker penger, blir ikke mett av penger, og den som elsker rikdom, får aldri nok; også det er tomhet. ¹⁰ Jo mere gods dess flere til å fortære det; og hvad gagn har dets eier av det, annet enn at han får se det? ¹¹ Arbeiderens søvn er søt, enten han eter lite eller meget; men den rikes metthet lar ham ikke få sove. ¹² Der er et stort onde, som jeg har sett under solen: rikdom gjemt av sin eier til hans egen ulykke. ¹³ Går denne rikdom tapt ved et uhell, og han har fått en sønn, så blir det intet igjen for ham. ¹⁴ Som han kom ut av mors liv, skal han igjen gå bort naken som han kom; og ved sitt strev vinner han ikke noget som han kunde ta med sig. ¹⁵ Også dette er et stort onde: Aldeles som han kom, skal han gå bort; hvad vinning har han da av at han gjør sig møie bort i været? ¹⁶ Dessuten eter han alle sine dager sitt brød i mørket, og megen gremmelse har han og sykdom og vrede. ¹⁷ Se, dette er det jeg har funnet godt og skjønt: å ete og drikke og å gjøre sig til gode til gjengjeld for alt det strev som en møier sig med under solen alle de levedager som Gud gir ham; for det er det gode som blir ham til del. ¹⁸ Og når Gud gir et menneske rikdom og skatter og setter ham i stand til å nyte godt av det og ta det som blir ham til del, og glede sig i sitt strev, så er det en Guds gave; ¹⁹ for da vil han ikke tenke så meget på sine levedager, fordi Gud svarer ham med å gi ham glede i hjertet.

³ Da nogen tid var gått, hendte det at Kain bar frem for Herren et offer av jordens grøde. ⁴ Og Abel bar også frem et offer, som han tok av de førstefødte lam i sin hjord og deres fett; og Herren så til Abel og hans offer, ⁵ men til Kain og hans offer så han ikke. Da blev Kain meget vred, og han stirret ned for sig.

¹⁶ Da Jakob våknet av sin søvn, sa han: Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke. ¹⁷ Og det kom en frykt over ham, og han sa: Hvor forferdelig er ikke dette sted! Her er visselig Guds hus, her er himmelens port.

⁵ Da sa han: Kom ikke nærmere, dra dine sko av dine føtter! For det sted du står på, er hellig jord.

³ Da sa Moses til Aron: Dette var det Herren talte om da han sa: På dem som står mig nær, vil jeg åpenbare min hellighet, og for alt folkets åsyn vil jeg forherlige mig. Og Aron tidde.

¹⁵ Og høvdingen over Herrens hær sa til Josva: Dra skoen av din fot! For det sted du står på, er hellig. Og Josva gjorde så.

¹² så tenkte jeg: Nu drar filistrene ned mot mig til Gilgal, og jeg har ennu ikke bønnfalt Herren, og jeg tok mot til mig og ofret brennofferet. ¹³ Da sa Samuel til Saul: Du har båret dig dårlig at, du har ikke holdt det bud som Herren din Gud gav dig; ellers hadde Herren nu stadfestet ditt kongedømme over Israel for all tid.

²¹ Men folket tok av hærfanget småfe og storfe, det ypperste av det bannlyste, for å ofre det til Herren din Gud i Gilgal. ²² Da sa Samuel: Har vel Herren like så meget behag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mot Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer, hørsomhet bedre enn fettet av værer;

¹⁶ Men da han var blitt mektig, blev han overmodig i sitt hjerte, så han forsyndet sig; han var ulydig mot Herren sin Gud og gikk inn i Herrens helligdom for å brenne røkelse på røkoffer-alteret.

⁸ Ikke for dine offers skyld vil jeg straffe dig; dine brennoffer er alltid for mig. ⁹ Jeg vil ikke ta okser fra ditt hus eller bukker fra dine hegn. ¹⁰ For mig hører alle dyr i skogen til, dyrene på fjellene i tusentall. ¹¹ Jeg kjenner alle fjellenes fugler, og det som rører sig på marken, står for mig. ¹² Om jeg hungret, vilde jeg ikke si det til dig; for mig hører jorderike til og alt det som fyller det. ¹³ Mon jeg skulde ete oksers kjøtt og drikke bukkers blod? ¹⁴ Ofre Gud takksigelse og gi den Høieste det du har lovt, ¹⁵ og kall på mig på nødens dag, så vil jeg utfri dig, og du skal prise mig. ¹⁶ Men til den ugudelige sier Gud: Hvad har du med å fortelle om mine lover og føre min pakt i din munn? ¹⁷ Du hater jo tukt og kaster mine ord bak dig. ¹⁸ Når du ser en tyv, er du gjerne med ham, og med horkarler gjør du felles sak.

⁷ For hvem i det høie er å ligne med Herren? Hvem er Herren lik blandt Guds sønner,

¹² Når I kommer for å vise eder for mitt åsyn, hvem har da krevd dette av eder at I skal nedtrede mine forgårder? ¹³ Kom ikke mere frem med tomt matoffer! Det er mig en vederstyggelig røkelse. Nymåne og sabbat, festlig forsamling - jeg tåler ikke høitid og urett sammen. ¹⁴ Eders nymåner og fester hater min sjel, de er blitt mig en byrde; jeg er trett av å bære dem. ¹⁵ Og når I breder ut eders hender, skjuler jeg mine øine for eder; om I enn beder meget, hører jeg ikke; eders hender er fulle av blod. ¹⁶ Tvett eder, rens eder, ta eders onde gjerninger bort fra mine øine, hold op å gjøre det som er ondt! ¹⁷ Lær å gjøre det gode, legg vinn på det som er rett, vis voldsmannen på rett vei, hjelp den farløse til hans rett, før enkens sak! ¹⁸ Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren; om eders synder er som purpur, skal de bli hvite som sne; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull. ¹⁹ Er I villige og hører, skal I ete landets gode ting, ²⁰ men er I uvillige og gjenstridige, skal I bli opett av sverdet; for Herrens munn har talt.

³ Den som slakter en okse, er som den som dreper en mann; den som ofrer et lam, er som den som bryter nakken på en hund; den som ofrer matoffer, er som den som ofrer svineblod; den som bærer frem ihukommelsesoffer av virak, er som den som priser avguder. Likesom de har valgt sine egne veier, og deres sjel har behag i deres vederstyggeligheter,

²¹ Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Legg bare eders brennoffere til eders slaktoffere og et kjøtt! ²² For jeg har ikke talt med eders fedre og ikke gitt dem befaling på den dag jeg førte dem ut av Egyptens land, om brennoffer og slaktoffer; ²³ men dette var det bud jeg gav dem: Hør på min røst! Så vil jeg være eders Gud, og I skal være mitt folk, og I skal vandre på alle de veier jeg byder eder, så det må gå eder vel.

⁶ For jeg har lyst til kjærlighet og ikke til slaktoffer, og til gudskunnskap mere enn til brennoffer. ⁷ Men de har brutt pakten, likesom Adam; der har de vært troløse mot mig.

¹⁰ Gid det fantes nogen blandt eder som vilde lukke tempeldørene, så I ikke skal gjøre op ild på mitt alter til ingen nytte! Jeg finner ikke behag i eder, sier Herren, hærskarenes Gud, og til offergaver fra eders hånd har jeg ingen lyst. ¹¹ For fra solens opgang til dens nedgang skal mitt navn bli stort blandt hedningefolkene, og på hvert sted skal det brennes røkelse og bæres frem offergaver for mitt navn, rene offergaver; for mitt navn skal bli stort blandt folkene, sier Herren, hærskarenes Gud.

³³ Derfor sendte jeg straks bud til dig, og du gjorde vel at du kom. Nu er vi da alle til stede for Guds åsyn for å høre alt som er dig pålagt av Herren.

¹¹ Men disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika; de tok imot ordet med all godvilje, og gransket daglig i skriftene om det var således som det blev sagt dem.

²² Har I da ikke hus til å ete og drikke i? eller forakter I Guds menighet og vanærer dem som intet har? Hvad skal jeg si til eder? skal jeg rose eder? I dette roser jeg eder ikke.

²⁶ For synder vi med vilje efter å ha lært sannheten å kjenne, da er det ikke mere tilbake noget offer for synder,

²⁸ Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt! ²⁹ For vår Gud er en fortærende ild.

¹⁹ I vet det jo, mine elskede brødre! Men hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede;

¹ Avlegg derfor all ondskap og all svik og også hykleri og avind og all baktalelse, ² og lenges som nyfødte barn efter den åndelige uforfalskede melk, forat I kan vokse ved den til frelse,

²⁷ Men Abraham tok atter til orde og sa: Se, jeg har dristet mig til å tale til Herren, enda jeg er støv og aske;

³⁰ Men han sa: Herre, bli ikke vred om jeg taler! Kanskje det finnes tretti. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det dersom jeg finner tretti der.

³² Da sa han: Herre, bli ikke vred om jeg taler bare denne ene gang til! Kanskje det finnes ti. Han svarte: Jeg skal ikke ødelegge den - for de tis skyld.

²⁰ Og Jakob gjorde et løfte og sa: Dersom Gud vil være med mig og bevare mig på denne min ferd og gi mig brød å ete og klær å klæ mig med,

²² og denne sten som jeg har reist op som en minnesten, skal være et Guds hus, og av alt det du gir mig, vil jeg gi dig tiende.

² Og Moses talte til høvdingene for Israels barns stammer og sa: Således har Herren befalt: ³ Når en mann gjør Herren et løfte eller sverger en ed hvormed han forplikter sig til avhold i en eller annen ting, så skal han ikke bryte sitt ord; alt hvad han har sagt, skal han gjøre. ⁴ Og når en ung kvinne som ennu er hjemme hos sin far, gjør Herren et løfte eller forplikter sig til avhold i nogen ting, ⁵ og hennes far får høre om hennes løfte eller om den forpliktelse til avhold som hun har pålagt sig, og tier til det, da skal alle hennes løfter og enhver forpliktelse til avhold som hun har pålagt sig, stå ved makt.

³⁰ Og Jefta gjorde et løfte til Herren og sa: Dersom du gir Ammons barn i min hånd,

²⁴ Mens nu Israels menn var hårdt anstrengt den dag, lot Saul folket sverge og sa: Forbannet være den mann som nyter nogen mat innen aften, før jeg får hevnet mig på mine fiender! Og det var ingen av folket som smakte mat. ²⁵ Så kom alt folket inn i skogen; der var det honning på marken, ²⁶ og med det samme folket kom inn i skogen, fikk de se en hel strøm av honning; men ingen av folket førte sin hånd til munnen av frykt for eden. ²⁷ Men Jonatan hadde ikke hørt på at hans far lot folket sverge; han rakte ut staven han hadde i hånden, og dyppet enden av den i honningen og førte så hånden til munnen igjen; da blev hans øine klare. ²⁸ Da tok en mann av folket til orde og sa: Din far har latt folket sverge og sagt: Forbannet være den mann som nyter mat idag! Og således er folket blitt utmattet. ²⁹ Jonatan svarte: Min far har ført ulykke over landet; se bare hvor klare mine øine er blitt fordi jeg har smakt litt av denne honning; ³⁰ hvor meget større vilde ikke mannefallet blandt filistrene være blitt dersom folket idag hadde fått ete av det hærfang de har tatt fra sine fiender! ³¹ Den dag slo de filistrene og forfulgte dem fra Mikmas til Ajalon, og folket blev meget utmattet ³² og tok straks fatt på hærfanget; de tok småfe og storfe og kalver og slaktet dem på marken og åt kjøttet med blodet i. ³³ Så kom det nogen og fortalte Saul det og sa: Folket synder mot Herren og eter kjøtt med blodet i. Han sa: I har båret eder troløst* at; velt nu en stor sten hit til mig! / {* mot Herren.} ³⁴ Så sa Saul: Gå omkring blandt folket og si til dem at hver av dem skal komme hit til mig med sin okse og sitt lam og slakte dem her og så ete, forat de ikke skal synde mot Herren og ete kjøttet med blodet i. Da førte hver mann av folket med egen hånd sin okse frem om natten og slaktet dem der. ³⁵ Og Saul bygget et alter for Herren; det var det første alter han bygget for Herren. ³⁶ Derefter sa Saul: La oss inatt dra nedover og sette efter filistrene og plyndre blandt dem til morgenen lyser frem, og ikke la en eneste mann blandt dem bli i live. De svarte: Gjør aldeles som du synes! Da sa presten: La oss trede hit frem for Gud! ³⁷ Så spurte Saul Gud: Skal jeg dra nedover og sette efter filistrene? Vil du gi dem i Israels hånd? Men han svarte ham ikke den dag. ³⁸ Da sa Saul: Tred hit alle høvdinger blandt folket, så I kan få vite og se hvorledes det har sig med den synd som er gjort idag! ³⁹ For så sant Herren lever, han som frelser Israel: Om så skylden er hos Jonatan, min sønn, skal han sannelig dø! Men ingen av hele folket svarte ham. ⁴⁰ Så sa han til hele Israel: Stå I på den ene side, så skal jeg og Jonatan, min sønn, stå på den andre side. Folket svarte Saul: Gjør som du synes! ⁴¹ Da sa Saul til Herren, Israels Gud: La sannheten komme frem! Og loddet falt på Jonatan og Saul, men folket gikk fri. ⁴² Så sa Saul: Kast lodd mellem mig og Jonatan, min sønn! Og loddet falt på Jonatan. ⁴³ Da sa Saul til Jonatan: Si mig hvad du har gjort! Jonatan fortalte ham det og sa: Jeg tok litt honning på enden av staven jeg hadde i min hånd, og smakte på den; her står jeg, jeg må dø. ⁴⁴ Da sa Saul: Gud la det gå mig ille både nu og siden om du ikke nu skal dø, Jonatan! ⁴⁵ Men folket sa til Saul: Skulde Jonatan dø, han som har vunnet denne store seier i Israel? Langt derifra! Så sant Herren lever, skal det ikke falle et hår av hans hode til jorden; for med Guds hjelp har han gjort sin gjerning idag. Således fridde folket Jonatan fra døden.

³ Vår Gud er jo i himmelen; han gjør alt det han vil.

³ Når du gjør Gud et løfte, så dryg ikke med å holde det, for han har ikke behag i dårer! Hold det du lover!

⁷ Om du ser at den fattige undertrykkes, og at rett og rettferdighet tredes under føtter i landet, så undre dig ikke over den ting! For den som er høitstående, har en høiere til å vokte på sig, og en høieste vokter på dem begge.

⁹ som himmelen er høiere enn jorden, således er mine veier høiere enn eders veier, og mine tanker høiere enn eders tanker.

⁷ Og når I beder, skal I ikke ramse op mange ord som hedningene; for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord.

⁹ Derfor skal I bede således: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn;

²³ Og han svor henne til: Hvad du ber mig om, det vil jeg gi dig, om det så var halvdelen av mitt rike.

² For vi snubler alle sammen i mange ting; den som ikke snubler i tale, han er en fullkommen mann, i stand til også å holde hele legemet i tømme.

² Skulde en ordflom bli uten svar, eller en ordgyter få rett?

¹² Ord fra den vises munn er liflige, men dårens leber ødelegger ham selv. ¹³ De første ord av hans munn er dårskap, og enden på hans tale er farlig galskap. ¹⁴ Dåren taler mange ord, enda mennesket ikke vet hvad som skal hende, og hvem sier ham hvad som skal hende efter hans tid?

¹ Og Gud sa til Jakob: Gjør dig rede, dra op til Betel og bli der, og bygg der et alter for den Gud som åpenbarte sig for dig da du flyktet for din bror Esau!

³ og la oss ta avsted og dra op til Betel; der vil jeg bygge et alter for den Gud som bønnhørte mig den dag jeg var i fare, og som var med mig på min ferd.

² Og Moses talte til høvdingene for Israels barns stammer og sa: Således har Herren befalt:

²¹ Når du gjør Herren din Gud et løfte, da skal du ikke vente med å holde det; for Herren din Gud vil kreve det av dig, og du vil få synd på dig. ²² Men om du lar være å gjøre noget løfte, vil du ikke få synd på dig. ²³ Hvad dine leber har talt, skal du holde og gjøre, fordi du frivillig og med egen munn har gitt Herren din Gud ditt løfte.

¹⁴ Ofre Gud takksigelse og gi den Høieste det du har lovt,

¹³ Jeg vil gå inn i ditt hus med brennoffer, jeg vil gi dig det jeg har lovt, ¹⁴ det som gikk over mine leber, og som min munn talte i min nød.

¹¹ For menneskets vrede blir dig til pris; med enda større vrede omgjorder du dig.

¹⁴ Jeg vil holde for Herren mine løfter, og det for hele hans folks øine.

¹⁶ Akk Herre! Jeg er jo din tjener, jeg er din tjener, din tjenerinnes sønn; du har løst mine bånd. ¹⁷ Dig vil jeg ofre takkoffer, og Herrens navn vil jeg påkalle. ¹⁸ Jeg vil holde for Herren mine løfter, og det for hele hans folks øine,

¹⁰⁶ Jeg har svoret, og jeg har holdt det, å ta vare på din rettferdighets lover.

¹⁰ Han har ikke lyst til hestens styrke, han har ikke behag i mannens ben. ¹¹ Herren har behag i dem som frykter ham, som venter på hans miskunnhet.

²¹ Og Herren skal gi sig til kjenne for Egypten, og egypterne skal kjenne Herren på den tid, og de skal bære frem slaktoffer og matoffer og gjøre løfter til Herren og holde dem.

⁹ De som holder sig til de tomme avguder, de forlater sin miskunnhet*. / {* sin miskunnelige Gud; SLM 144, 2.}

¹⁰ Gid det fantes nogen blandt eder som vilde lukke tempeldørene, så I ikke skal gjøre op ild på mitt alter til ingen nytte! Jeg finner ikke behag i eder, sier Herren, hærskarenes Gud, og til offergaver fra eders hånd har jeg ingen lyst.

³³ Atter har I hørt at det er sagt til de gamle: Du skal ikke sverge falsk ed, men du skal holde dine eder for Herren.

⁶ brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til.

²² Men om du lar være å gjøre noget løfte, vil du ikke få synd på dig.

⁴ Var den ikke din så lenge du hadde den, og var den ikke i din makt da den blev solgt? Hvorfor har du satt dig denne gjerning fore i ditt hjerte? Du har ikke løiet for mennesker, men for Gud.

¹⁶ den engel som forløste mig fra alt ondt, han velsigne guttene, så de må kalles med mitt navn og med mine fedre Abrahams og Isaks navn, og bli meget tallrike i landet.

⁴ eller når nogen uten å sanse sig sverger tankeløst med sine leber at han vil gjøre noget, enten ondt eller godt, hvad det så kan være et menneske tankeløst sverger på, og han siden blir det var og kjenner sig skyldig i noget av disse stykker - ⁵ når nogen altså har ført skyld over sig med noget av dette og bekjenner det han har syndet i, ⁶ da skal han til bot for den synd han har gjort, bære frem for Herren et syndoffer; det skal være en hun av småfeet, et får eller en gjet. Og presten skal gjøre soning for ham og fri ham for hans synd.

⁹ Dersom det er dyr, sådanne som en ofrer til Herren, da skal alt det en gir Herren av sådant, være hellig. ¹⁰ En skal ikke gi noget annet i stedet og ikke bytte det, hverken et godt med et dårlig eller et dårlig med et godt; bytter nogen et dyr med et annet, da skal både det og det som det byttes med, være hellig.

²⁵ Og presten skal gjøre soning for hele Israels barns menighet, så får de forlatelse; for det var gjort av vanvare, og de har båret frem for Herrens åsyn sitt offer, et ildoffer til Herren, og sitt syndoffer for den synd de har gjort av vanvare.

¹ Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste sig med å bære frem et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du på jorden; la derfor dine ord være få! ² For av meget strev og kav kommer drømmer, og med for mange ord følger dårlig tale.

⁴ I mors liv holdt han sin bror i hælen, og i sin manndomskraft kjempet han med Gud. ⁵ Han kjempet med engelen og vant; han gråt og bad ham om nåde; i Betel møtte han ham, og der talte han med oss.

⁹ I venter meget, og se, det blir til lite, og når I bærer det i hus, så blåser jeg det bort. Hvorfor? sier Herren, hærskarenes Gud. Fordi mitt hus ligger øde, mens I har det travelt hver med sitt hus. ¹⁰ Derfor har himmelen lukket sig over eder, så den ikke gir dugg, og jorden har holdt sin grøde tilbake. ¹¹ Og jeg har kalt tørke hit over landet og fjellene, over kornet og mosten og oljen og alt det som jorden bærer, og over folk og fe og over alt eders henders arbeid.

¹⁴ Da tok Haggai til orde og sa: Således er det med dette folk, og således er det med disse mennesker i mine øine, sier Herren, og således er det med all deres henders gjerning; og det de ofrer der*, det er urent. / {* på alteret; ESR 3, 3.} ¹⁵ Og gi nu akt på tiden fra denne dag og tilbake, før det blev lagt sten på sten i Herrens tempel! ¹⁶ Kom nogen i den tid til en haug med kornbånd som han tenkte skulde gi tyve mål, så blev det bare ti; kom nogen til persekaret for å øse op femti spann, så blev det bare tyve. ¹⁷ Jeg slo eder med kornbrand og rust og hagl i all eders henders gjerning; men I vendte eder ikke til mig, sier Herren.

⁷ For en prests leber skal holde fast ved kunnskap, og lov skal hentes fra hans munn; for han er Herrens, hærskarenes Guds sendebud.

¹ Se, jeg sender mitt bud, og han skal rydde vei for mitt åsyn; og brått skal han komme til sitt tempel, Herren som I søker, paktens engel som I stunder efter; se, han kommer, sier Herren, hærskarenes Gud.

³⁰ Og da firti år var til ende, åpenbarte en engel sig for ham i berget Sinais ørken i en brennende tornebusk. ³¹ Da Moses så det, undret han sig over synet; men da han gikk bort for å se på det, kom en røst fra Herren: ³² Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud. Men Moses skalv av redsel, og vågde ikke å se på det. ³³ Og Herren sa til ham: Løs skoene av dine føtter! for det sted du står på, er hellig jord. ³⁴ Jeg har grant sett hvor mitt folk blir mishandlet i Egypten, og deres sukk har jeg hørt, og jeg er steget ned for å utfri dem. Og nu, kom, la mig sende dig til Egypten! ³⁵ Denne Moses som de fornektet, idet de sa: Hvem har satt dig til høvding og dommer? ham sendte Gud til å være både høvding og redningsmann ved den engels hånd som åpenbarte sig for ham i tornebusken.

¹³ da skal enhvers verk bli åpenbart; for dagen skal vise det, for den åpenbares med ild, og hvordan enhvers verk er, det skal ilden prøve. ¹⁴ Om det verk som en har bygget, står sig, da skal han få lønn; ¹⁵ om ens verk brenner op, da skal han tape lønnen, men selv skal han bli frelst, dog således som gjennem ild.

¹⁰ Derfor bør kvinnen ha et undergivenhets-tegn på sitt hode for englenes skyld.

²¹ Jeg vidner for Gud og Kristus Jesus og de utvalgte engler at du skal ta vare på dette uten fordom, så du ikke gjør noget av tilbøielighet.

¹⁴ Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?

²⁶ Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves.

⁸ Ta eder i vare at I ikke mister det I har vunnet ved eders arbeide, men at I kan få full lønn!

¹⁴ Jeg skjønte at alt hvad Gud gjør, det varer evig; intet kan legges til og intet kan tas fra. Så har Gud gjort det, forat vi skal frykte ham.

¹⁸ Det er godt at du holder fast ved det ene, men du skal heller ikke slippe det andre; for den som frykter Gud, finner en utvei av alt dette.

¹² fordi synderen hundre ganger gjør det som ondt er, og allikevel lever lenge; dog vet jeg jo at det skal gå gudfryktige vel, fordi de frykter Gud,

¹³ Enden på det hele, efterat alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er hvad hvert menneske bør gjøre.

¹⁰ Hvem blandt eder frykter Herren og hører på hans tjeners røst? Når han vandrer i mørke, og intet lys skinner for ham, skal han sette sin lit til Herrens navn og stole på sin Gud! ¹¹ Se, alle I som tender ild, som væbner eder med brandpiler, gå selv inn i luen av eders ild og blandt de brandpiler I har tendt! - Fra min hånd skal dette times eder; i pine skal I komme til å ligge.

³⁶ Men jeg sier eder at for hvert unyttig ord som menneskene taler, skal de gjøre regnskap på dommens dag;

¹⁹ Og du skal tale således til ham: Så sier Herren: Har du nu både myrdet og arvet? Og du skal si til ham: Så sier Herren: På det sted hvor hundene slikket Nabots blod, skal hundene også slikke ditt blod. ²⁰ Men Akab sa til Elias: Har du funnet mig, du min fiende? Han svarte: Ja, jeg har funnet dig, fordi du har solgt dig til å gjøre hvad ondt er i Herrens øine.

¹⁵ Og Gud sendte en engel til Jerusalem for å ødelegge det. Men da han holdt på med å ødelegge, så Herren det, og han angret det onde og sa til engelen som gjorde ødeleggelse: Det er nok; dra nu din hånd tilbake! Herrens engel stod da ved jebusitten Ornans treskeplass. ¹⁶ Som nu David så op, fikk han se Herrens engel, som stod mellem jorden og himmelen med draget sverd i sin hånd og rakte det ut mot Jerusalem. Da falt David og de eldste ned på sitt ansikt, klædd i sekk.

¹⁹ For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om; ²⁰ han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter. ²¹ Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke. ²² Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham. ²³ For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham. ²⁴ Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham. ²⁵ Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham. ²⁶ Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt. ²⁷ Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham. ²⁸ Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag. ²⁹ Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.

⁸ For hvad håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham? ⁹ Hører vel Gud hans skrik når trengsel kommer over ham? ¹⁰ Eller kan han glede sig i den Allmektige, kan han påkalle Gud til enhver tid? ¹¹ Jeg vil lære eder om Guds hånd; jeg vil ikke dølge hvad den Allmektige har i sinne. ¹² I har jo alle selv sett det; hvorfor fører I da så tom en tale? ¹³ Dette er det ugudelige menneskes lodd hos Gud og den arv som voldsmennene får av den Allmektige: ¹⁴ Får han mange barn, så er de hjemfalt til sverdet; hans ætlinger får ikke brød å mette sig med. ¹⁵ De av dem som slipper unda, legges i graven ved pest, og enkene holder ikke sørgefest over dem. ¹⁶ Når han dynger op sølv som støv og samler sig klær som lere, ¹⁷ så blir det de rettferdige som klær sig med det han har samlet, og sølvet skal de skyldfrie dele. ¹⁸ Som møllet har han bygget sitt hus og som den hytte en markvokter lager sig. ¹⁹ Rik legger han sig, og intet er tatt bort; han slår sine øine op, og det* er der ikke. / {* det han eide.} ²⁰ Som en vannflom innhenter redsler ham, om natten fører en storm ham bort. ²¹ Østenvinden løfter ham op, så han farer avsted, og den blåser ham bort fra hans sted. ²² Gud skyter sine piler mot ham og sparer ham ikke; for hans hånd flyr han i hast. ²³ Folk klapper i hendene og håner ham og piper ham bort fra hans sted.

¹⁷ De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til ¹⁸ for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.

⁵ dem som sier: Ved vår tunge skal vi få overhånd, våre leber er med oss, hvem er herre over oss?

⁹ Jeg vilde i hast søke mig et tilfluktssted for den rasende vind, for stormen.

¹⁰ Før eders gryter kjenner tornekvistene, skal han blåse dem bort* enten de er friske eller i brand. / {* førenn de ugudeliges onde råd settes i verk, gjør Gud dem til intet.} ¹¹ Den rettferdige skal glede sig, fordi han ser hevn; han skal tvette sine føtter i den ugudeliges blod.

¹ En salme av Asaf. Gud står i Guds menighet; midt iblandt guder* holder han dom: / {* SLM 82, 6.}

¹⁸ La dem blues og forferdes til evig tid, la dem bli til skamme og gå under!

³ For Herren er en stor Gud og en stor konge over alle guder,

¹¹ Der skal rystes glør ut over dem; i ilden skal han styrte dem, i dype vann, så de ikke skal reise sig. ¹² En munnkåt mann skal ikke bli stående i landet; den mann som gjør ugudelig vold, ham skal han jage med slag på slag.

¹⁶ Fremdeles så jeg under solen at på dommersetet, der satt gudløsheten, og hvor rettferdighet skulde råde, der rådet gudløshet.

¹ Fremdeles så jeg alle de voldsgjerninger som skjer under solen; jeg så de undertryktes gråt - det var ingen som trøstet dem; jeg så voldsmennene bruke makt mot dem, og det var ingen som trøstet dem.

¹⁵ Hvorledes kan I tråkke mitt folk ned og knuse de fattige? sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud.

⁷ For Herrens, hærskarenes Guds vingård er Israels hus, og Judas menn hans kjæreste plantning; og han ventet rett, men se, der er blodsutgydelse; han ventet rettferdighet, men se, der er skrik.

⁵ Ve Assur, min vredes ris! Min harme er staven i hans hånd. ⁶ Mot et gudløst folk sender jeg ham, mot et folk jeg er vred på, byder jeg ham fare for å røve og plyndre og trå det ned som skarn på gatene. ⁷ Men så mener ikke han, og i sitt hjerte tenker han ikke så; men til å ødelegge står hans hu og til å utrydde folk i mengde.

¹² Men når Herren har fullført hele sin gjerning på Sions berg og i Jerusalem, da vil jeg hjemsøke Assurs konge for frukten av hans hjertes overmot og hans stolte øines tross.

³⁶ Og Herrens engel gikk ut og slo hundre og fem og åtti tusen mann i assyrernes leir; og da folk stod op om morgenen, fikk de se dem alle ligge der som døde kropper.

¹⁰ jeg som fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd, jeg som sier: Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, det gjør jeg, ¹¹ jeg som kaller fra Østen en rovfugl, fra et land langt borte en mann som skal fullbyrde mitt råd; jeg har både sagt det og vil la det komme; jeg har uttenkt det, jeg vil også gjøre det.

¹⁵ For så sier den Høie, den Ophøiede, han som troner evindelig, og hvis navn er hellig: I det høie og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøiet i ånden, for å gjenoplive de nedbøiedes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende.

¹³ Vi er falt fra Herren og har fornektet ham, vi har gått bort fra vår Gud, vi har talt om undertrykkelse og frafall, vi har undfanget løgnens ord i vårt hjerte og sagt dem ut. ¹⁴ Derfor er retten* blitt holdt tilbake, og rettferdigheten står langt borte; for sannheten har snublet på tingstedet, og det rette kan ikke finne inngang, / {* JES 59, 9. 11.} ¹⁵ og sannheten blev borte, og den som holdt sig fra det onde, blev plyndret. Og Herren så det, og det var ondt i hans øine at der ingen rett var, ¹⁶ og han så at ingen trådte frem, og han undret sig over at det ingen var som førte hans sak. Da hjalp hans arm ham, og hans rettferdighet støttet ham,

¹⁷ Men dine øine og ditt hjerte er ikke rettet på annet enn på vinning og på å utøse den uskyldiges blod og på å bruke vold og undertrykkelse. ¹⁸ Derfor sier Herren så om Judas konge Jojakim, Josias' sønn: De skal ikke holde sørgehøitid over ham og rope: Ve, min bror! Ve, søster! De skal ikke holde sørgehøitid over ham og rope: Ve, herre! Ve, hans herlighet! ¹⁹ Som de begraver et asen, skal han begraves; de skal slepe ham bort og slenge ham vekk langt fra Jerusalems porter.

⁶ Se, Israels fyrster i dig brukte alle sin arm til å utøse blod. ⁷ Far og mor blev ringeaktet hos dig; mot den fremmede blev det brukt vold hos dig; den farløse og enken blev undertrykt hos dig. ⁸ Mine helligdommer foraktet du, og mine sabbater vanhelliget du. ⁹ Baktalere stod frem hos dig for å utøse blod, og på dine fjell blev der ett [avgudsoffer]*; skjenselsgjerninger skjedde hos dig. / {* ESK 18, 6.} ¹⁰ Farens blusel blottedes hos dig; en kvinne som var uren i sin månedlige svakhet, krenkedes hos dig. ¹¹ En bar sig vederstyggelig at mot sin næstes hustru, og en annen vanæret sin sønnekone i skammelig utukt, atter en annen krenket sin søster, sin fars datter, hos dig. ¹² Gaver tok de hos dig for å utøse blod; rente og overmål tok du, og mot din næste gjorde du urett og vold, og mig glemte du, sier Herren, Israels Gud. ¹³ Men se, jeg har slått mine hender sammen over den urettferdige vinning du har samlet dig, og over det blod du har utøst i din midte. ¹⁴ Skal ditt hjerte holde stand eller dine hender ha sin styrke i de dager da jeg vil ha med dig å gjøre? Jeg, Herren, har sagt det, og jeg skal gjøre det.

¹² For jeg vet at eders overtredelser er mange og eders synder tallrike; I forfølger den uskyldige, tar imot løsepenger* og bøier retten for de fattige på tinge. / {* 4MO 35, 31. 2MO 23, 6.}

² Dra over til Kalne og se, og gå videre til det store Hamat, og stig ned til Gat i Filisterland! Er de bedre enn disse riker, eller er deres land større enn eders land? ³ I som jager den onde dag langt bort og flytter urettens sete nær til eder*, / {* I vil intet høre om straffens dag, og allikevel lar I vold og urett råde blandt eder.} ⁴ I som ligger på elfenbensbenker og dovner eder på eders leier, og som eter lam av hjorden og kalver fra fjøset, ⁵ som synger allslags tull til harpens toner og har uttenkt eder strengeinstrumenter, likesom David, ⁶ som drikker vin av skåler og salver eder med den ypperste olje, men ikke sørger over Josefs skade.

¹² Springer vel hestene opefter fjellet, eller pløies det der med okser? siden I har forvendt retten til gift og rettferdighetens frukter til malurt.

⁴ Hør dette, I som higer efter å opsluke den fattige og gjøre ende på de saktmodige i landet, ⁵ I som sier: Når er nymånedagen slutt, så vi kan selge korn, og sabbaten, så vi kan åpne kornbodene og gjøre efaen liten og sekelen stor og forfalske vekten ⁶ og kjøpe de ringe for penger og den fattige for et par sko og selge avfall av korn? ⁷ Herren har svoret ved Jakobs stolthet: Jeg skal aldri glemme alt det de har gjort.

¹ Ve dem som tenker ut urett og emner på ondt mens de ligger på sitt leie! Så snart morgenen gryr, setter de det i verk, fordi det står i deres makt. ² De attrår marker og røver dem, de attrår hus og tar dem, de gjør vold mot mannen og hans hus, mot bonden og hans arvelodd. ³ Derfor sier Herren så: Se, jeg tenker ut ondt over denne slekt, ulykker som I ikke skal kunne ryste av eders hals, og I skal ikke kunne gå med høireist hode; for det blir en ond tid.

⁹ Mitt folks kvinner driver I ut av de hjem som var deres lyst; fra deres små barn tar I for alltid bort den pryd jeg har gitt dem.

¹ Og jeg sa: Hør, I Jakobs høvdinger og I dommere for Israels hus! Er det ikke eders sak å vite hvad rett er? ² I som hater det gode og elsker det onde, I som flår huden av dem og kjøttet av deres ben, ³ I som eter mitt folks kjøtt og river huden av dem og knuser deres ben og breder dem ut likesom i en gryte og som kjøtt i en panne. ⁴ Da* skal de rope til Herren, men han skal ikke svare dem; han skal skjule sitt åsyn for dem på den tid for deres onde gjerningers skyld! / {* MIK 2, 3.}

⁹ Hør dette, I høvdinger over Jakobs hus og I dommere for Israels hus, I som avskyr rett og gjør det kroket alt det som er bent, ¹⁰ I som bygger Sion med blod og Jerusalem med urett! ¹¹ Dets høvdinger dømmer for gave, dets prester lærer for betaling, og dets profeter spår for penger, og enda stoler de på Herren og sier: Er ikke Herren midt iblandt oss? Det kommer ingen ulykke over oss. ¹² Derfor skal for eders skyld Sion pløies som en aker, og Jerusalem skal bli til grusdynger, og tempelberget til skogbakker.

¹⁰ Er det ennu i den ugudeliges hus skatter som han har vunnet med ugudelighet, og en for knapp efa, en forbannet? ¹¹ Kan jeg være ren med ugudelighets vektskåler og med falske vektstener i pungen? ¹² Du stad hvis rikmenn er fulle av urett, og hvis innbyggere taler løgn og har en svikefull tunge i sin munn! ¹³ Så vil da også jeg slå dig med farlige sår, ødelegge dig for dine synders skyld.

² Hvor lenge, Herre, skal jeg ennu rope uten at du hører! Jeg klager for dig over vold - og du frelser ikke. ³ Hvorfor lar du mig skue urett, og hvorledes kan du selv se på slik elendighet? Ødeleggelse og vold har jeg for mine øine; det yppes kiv og opstår tretter.

¹² Er du ikke fra fordums tid Herren min Gud, min Hellige? Vi skal ikke dø. Herre! Til å fullbyrde dom har du satt dem. Du vår klippe! Til å straffe har du gitt dem fullmakt. ¹³ Du som er ren av øine, så du ikke kan se på ondt* og ikke er i stand til å skue på elendighet**! Hvorfor ser du på troløse, hvorfor tier du når den ugudelige tilintetgjør den som er rettferdigere enn han? / {* uten å straffe.} / {** uten å hjelpe.}

⁹ Så sa Herren, hærskarenes Gud: Døm rettferdige dommer og vis miskunnhet og barmhjertighet mot hverandre, ¹⁰ og undertrykk ikke enker og farløse, fremmede og arminger, og tenk ikke ut ondt mot hverandre i eders hjerte! ¹¹ Men de vilde ikke akte på det, men satte i sin gjenstridighet skulderen imot, og sine ører gjorde de døve, så de ikke hørte, ¹² og sitt hjerte gjorde de hårdt som en diamant, så de ikke hørte på loven og de ord Herren, hærskarenes Gud, sendte ved sin Ånd gjennem de forrige profeter; derfor kom det en stor vrede fra Herren, hærskarenes Gud. ¹³ Og likesom han ropte, og de ikke hørte, således, sa Herren, hærskarenes Gud, skal de rope, og jeg vil ikke høre,

⁶ Så sier Herren, hærskarenes Gud: Om dette kan være umulig i deres øine som er blitt igjen av dette folk i de dager, mon det da også skulde være umulig i mine øine? sier Herren, hærskarenes Gud.

⁵ Og jeg vil komme til eder og holde dom og være et hastig vidne mot trollkarene og horkarlene og dem som sverger falsk, og mot dem som forholder dagarbeideren hans lønn og gjør vold mot enken og den farløse, og som bøier retten for den fremmede og ikke frykter mig, sier Herren, hærskarenes Gud;

⁴¹ Menneskesønnen skal utsende sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt det som volder anstøt, og dem som gjør urett, ⁴² og de skal kaste dem i ildovnen; der skal være gråt og tenners gnidsel.

³² Han skal være stor og kalles den Høiestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone,

³⁵ Og engelen svarte henne: Den Hellige Ånd skal komme over dig, og den Høiestes kraft skal overskygge dig; derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds Sønn.

⁷⁶ Men også du, barn, skal kalles den Høiestes profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å rydde hans veier,

²⁷ ja i sannhet, i denne by samlet de sig mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus med hedningene og Israels folk, ²⁸ for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulde skje.

⁷ Og se, en Herrens engel stod der, og et lys skinte i fangerummet, og han støtte Peter i siden og vekket ham op og sa: Skynd dig og stå op! Og lenkene falt av hans hender. ⁸ Og engelen sa til ham: Bind op om dig og knyt dine sko på dig! Han gjorde så. Og han sier til ham: Kast din kappe om dig, og følg mig! ⁹ Han gikk da ut og fulgte ham, og han forstod ikke at det som engelen gjorde, var virkelig, han trodde han så et syn. ¹⁰ De gikk da gjennem den første vakt og den annen, og kom til den jernport som førte ut til byen; den åpnet sig for dem av sig selv, og de trådte ut og gikk en gate frem, og straks skiltes engelen fra ham.

²³ Straks slo en Herrens engel ham, fordi han ikke gav Gud æren, og han blev fortært av ormer og opgav ånden.

³³ O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier!

¹³ For dommen skal være ubarmhjertlg mot den som ikke har gjort barmhjertighet; men barmhjertighet roser sig mot dommen.

² Eders rikdom er råtnet, og eders klær er blitt møllett; ³ eders gull og sølv er rustet bort, og rusten på det skal være til vidnesbyrd mot eder og ete eders kjød som en ild; I har samlet skatter i de siste dager! ⁴ Se, den lønn I har forholdt arbeiderne som har skåret eders akrer, den skriker, og høstfolkenes rop er kommet inn for den Herre Sebaots ører. ⁵ I har levd i vellevnet på jorden og efter eders lyster; I har gjødd eders hjerter på slaktedagen! ⁶ I har domfelt og drept den rettferdige; ingen gjør motstand mot eder. ⁷ Vær da tålmodige, brødre, til Herren kommer! Se, bonden venter på jordens kostelige grøde og bier tålmodig på den, til den får høstregn og vårregn;

¹² I elskede! undre eder ikke over den ild som kommer over eder til prøvelse, som om det hendte eder noget underlig;

¹³ Undre eder ikke, brødre, om verden hater eder!

⁶ Og jeg så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vidners blod, og jeg undret mig storlig da jeg så henne. ⁷ Og engelen sa til mig: Hvorfor undret du dig? Jeg vil si dig hemmeligheten med kvinnen og med dyret som bærer henne, og som har de syv hoder og de ti horn.

²⁹ Og Gud sa: Se, jeg gir eder alle urter som sår sig, alle som finnes på jorden, og alle trær med frukt som sår sig; de skal være til føde for eder. ³⁰ Og alle dyr på jorden og alle fugler under himmelen og alt som rører sig på jorden, alt som det er livsånde i, gir jeg alle grønne urter å ete. Og det blev så.

¹⁷ Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustru og åt av det tre som jeg forbød dig å ete av, så skal jorden være forbannet for din skyld! Med møie skal du nære dig av den alle ditt livs dager. ¹⁸ Torner og tistler skal den bære dig, og du skal ete urtene på marken. ¹⁹ I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.

¹² Og han vil sette dem til høvdinger over tusen og høvdinger over femti og til å pløie hans akrer og høste hans avling og til å gjøre hans krigsredskaper og hans kjøretøi. ¹³ Eders døtre vil han ta og sette til å lage salver og til å koke og bake for ham. ¹⁴ Eders beste jorder og vingårder og oljehaver vil han ta og gi sine tjenere. ¹⁵ Og av eders akrer og eders vingårder vil han ta tiende og gi sine hoffmenn og sine tjenere. ¹⁶ Eders træler og eders trælkvinner og eders beste unge menn og eders asener vil han ta og bruke til sitt arbeid. ¹⁷ Av eders småfe vil han ta tiende, og I selv skal være hans træler.

⁷ Salomo hadde satt tolv fogder over hele Israel; de forsynte kongen og hans hus med fødevarer; en måned om året hadde hver av dem å forsyne ham. ⁸ Dette var deres navn: Hurs sønn på Efra'im-fjellet; ⁹ Dekers sønn i Makas og Sa'albim og Bet-Semes og Elon-Bet-Hanan; ¹⁰ Heseds sønn i Arubbot; han hadde Soko og hele Hefer-bygden; ¹¹ Abinadabs sønn hadde hele Dors høiland; han hadde Tafat, Salomos datter, til hustru; ¹² Ba'ana, Akiluds sønn, hadde Ta'anak og Megiddo og hele Bet-Sean, som ligger ved siden av Sartan nedenfor Jisre'el, fra Bet-Sean til Abel-Mehola og bortenfor Jokmeam; ¹³ Gebers sønn i Ramot i Gilead; han hadde Ja'irs, Manasses sønns byer i Gilead; han hadde også Argob-bygden i Basan, seksti store byer med murer og kobberbommer; ¹⁴ Akinadab, Iddos sønn, hadde Mahana'im; ¹⁵ Akima'as i Naftali; også han hadde tatt en datter av Salomo til hustru; hun hette Basmat; ¹⁶ Ba'ana, sønn av Husai, i Aser og i Alot; ¹⁷ Josafat, sønn av Paruah, Issakar; ¹⁸ Sime'i, sønn av Ela, i Benjamin; ¹⁹ Geber, sønn av Uri, i Gileads land - det land som amoritterkongen Sihon og Basans konge Og hadde hatt - han var den eneste foged i de bygder. ²⁰ Juda og Israel var så mange som sanden ved havet; de åt og drakk og var glade. ²¹ Og Salomo rådet over alle kongerikene fra elven* til filistrenes land og like til Egyptens landemerke; de kom med gaver og tjente Salomo så lenge han levde. / {* Eufrat.} ²² Av fødevarer gikk det hos Salomo for hver dag med tretti kor fint mel og seksti kor vanlig mel, ²³ ti gjødde okser og tyve drifteokser og hundre stykker småfe foruten hjorter og rådyr og dådyr og gjødde fugler.

²⁶ over dem som arbeidet på marken og dyrket jorden, Esri, Kelubs sønn, ²⁷ over vingårdene Sime'i fra Rama, over vinforrådene i vingårdene sifmitten Sabdi, ²⁸ over oljetrærne og morbærtrærne i lavlandet Ba'al-Hanan fra Geder, over oljeforrådene Joas, ²⁹ over storfeet som beitet i Saron, Sitrai fra Saron, over storfeet i dalene Safat, Adlais sønn, ³⁰ over kamelene ismaelitten Obil, over aseninnene Jehdeja fra Meronot ³¹ og over småfeet hagaritten Jasi; alle disse var opsynsmenn over kong Davids eiendeler.

¹⁴ Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden. ¹⁵ Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.

¹⁶ Himmelen er Herrens himmel, men jorden har han gitt menneskenes barn.

¹⁰ Se, jeg blir boende i Mispa for å ta imot de kaldeere som kommer til oss, men I skal samle vin og frukt og olje og legge det i eders kar, og I skal bli i eders byer, som I har tatt til eie. ¹¹ Også alle de jøder som var i Moab og iblandt Ammons barn og i Edom, og de som var i alle andre land, hørte at Babels konge hadde latt en rest av folket bli tilbake i Juda, og at han hadde satt Gedalja, sønn av Akikam, Safans sønn, over dem. ¹² Og alle disse jøder vendte tilbake fra alle de steder som de var drevet bort til, og kom til Juda land, til Gedalja i Mispa, og de samlet vin og frukt i stor mengde.

¹ Til sangmesteren; en læresalme av David,

⁷ Gud skal da også bryte dig ned for evig tid; han skal gripe dig og rive dig ut av teltet og rykke dig op av de levendes land. Sela.

¹⁰ Bare tomhet er menneskenes barn, bare løgn er mannens sønner; i vektskålen stiger de til værs, de er tomhet alle sammen.

¹⁷ Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind.

¹¹ Men når jeg så på alt det som mine hender hadde gjort, og på den møie det hadde kostet mig, da så jeg at alt sammen var tomhet og jag efter vind, og at det ikke er nogen vinning å nå under solen.

¹⁷ Da blev jeg lei av livet; for ondt var i mine øine alt som skjer under solen; for alt sammen er tomhet og jag efter vind. ¹⁸ Og jeg blev lei av alt mitt strev, som jeg hadde møiet mig med under solen, fordi jeg skulde efterlate det til den som kommer efter mig.

²⁶ For det menneske som tekkes ham, gir han visdom og kunnskap og glede; men synderen gir han den umak å sanke og samle for å gi til den som tekkes Gud; også dette er tomhet og jag efter vind.

¹⁹ for det går menneskenes barn som det går dyrene; den samme skjebne rammer dem; som den ene dør, så dør den andre, og en livsånde har de alle; mennesket har ikke noget fortrin fremfor dyret; for alt er tomhet.

⁴ Og jeg så at alt strev og all dyktighet i arbeid har sin grunn i at den enes ærgjerrighet er større enn den andres, også det er tomhet og jag efter vind.

⁸ Stundom står en mann alene og har ingen annen med sig, hverken sønn eller bror, og allikevel er det ingen ende på alt hans strev, og hans øine blir ikke mette av rikdom. Men hvem strever jeg for og nekter mig selv det som godt er? Også det er tomhet, og en ond plage er det.

¹⁶ Det var ingen ende på alt det folk han var fører for. Allikevel har efterkommerne ingen glede av ham, for også dette er tomhet og jag efter vind.

⁷ Alt menneskets strev er for hans munn, og allikevel blir hans attrå aldri tilfredsstilt;

⁵ Så er og vinen troløs; en skrytende mann - han skal ikke bli boende i ro, han som har opspilt sitt grådige svelg likesom dødsriket; han er som døden og blir ikke mett, han har sanket til sig alle folk og samlet til sig alle folkeslag. ⁶ Skal ikke alle disse synge nidviser og spottesanger om ham, lage gåter om ham og si: Ve den som dynger op ting som ikke hører ham til - hvor lenge? - og som lesser på sig pantegods! ⁷ Skal de ikke brått reise sig de som skal pine dig, og våkne op de som skal jage dig op, så du blir et rov for dem?

¹⁹ Samle eder ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler;

²⁴ Ingen kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde sig til den ene og forakte den andre; I kan ikke tjene Gud og mammon.

¹⁵ Og han sa til dem: Se til og ta eder i vare for all havesyke! for ingen har sitt liv av sitt gods, om han er nokså rik.

¹⁰ For pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme faret vill fra troen og har gjennemstunget sig selv med mange piner.

¹⁶ Og han gjorde vel imot Abram for hennes skyld, og han fikk både småfe og storfe og asener og træler og trælkvinner og aseninner og kameler.

² Og Abram var meget rik på buskap og på sølv og gull.

⁵ Men også Lot, som drog med Abram, hadde småfe og storfe og telt. ⁶ Og landet kunde ikke rumme dem, så de kunde bo sammen; for deres eiendom var for stor til at de kunde bo sammen. ⁷ Så blev det trette mellem Abrams hyrder og Lots hyrder; og kana'anittene og ferisittene bodde dengang i landet.

²¹ Jeg så blandt byttet en kostelig babylonisk kappe og to hundre sekel sølv og en gullstang som veide femti sekel; disse ting fikk jeg lyst på og tok dem; de ligger nedgravd i jorden under mitt telt, sølvet underst. ²² Da sendte Josva nogen menn dit, og de løp til teltet; og der fant de tingene nedgravd i hans telt, sølvet underst. ²³ De tok dem ut av teltet og bar dem med sig til Josva og alle Israels barn og la dem frem for Herrens åsyn. ²⁴ Og Josva og hele Israel med ham tok Akan, Serahs sønn, og sølvet og kappen og gullstangen og hans sønner og døtre og hans storfe og asener og småfe og hans telt og alt det han hadde, og de førte det op i Akor-dalen*. / {* JOS 7, 26.} ²⁵ Og Josva sa: For en ulykke du har ført over oss! Idag skal Herren føre ulykke over dig! Og hele Israel stenet ham, og de opbrente dem med ild og stenet dem.

¹³ Og kong Salomo uttok pliktarbeidere av hele Israel, og pliktarbeiderne var tretti tusen mann. ¹⁴ Dem sendte han skiftevis til Libanon, ti tusen om måneden; en måned var de på Libanon og to måneder hjemme. Adoniram hadde opsyn med pliktarbeiderne. ¹⁵ Salomo hadde sytti tusen bærere og åtti tusen stenhuggere på fjellene, ¹⁶ foruten arbeidsformennene, som var tre tusen og tre hundre i tallet; de rådet over de folk som utførte arbeidet. ¹⁷ Og jødene og forstanderne, hundre og femti mann, åt ved mitt bord, foruten dem som kom til oss fra hedningefolkene rundt omkring. ¹⁸ Og det som blev tillaget for hver dag, var en okse og seks utvalgte stykker småfe foruten fugler, og alt dette kostet jeg selv; og en gang hver tiende dag var det overflod av all slags vin; og allikevel krevde jeg ikke den kost som stattholderen hadde rett til; for arbeidet lå tungt på dette folk.

³⁶ Bøi mitt hjerte til dine vidnesbyrd og ikke til vinning! ³⁷ Vend mine øine bort fra å se efter tomhet, hold mig i live på din vei!

⁹ Bedre er det at øinene dveler ved det en har, enn at sjelen farer urolig om; også det er tomhet og jag efter vind.

⁹ Gled dig, du unge, i din ungdom og la ditt hjerte være vel til mote i din ungdoms dager og vandre på ditt hjertes veier og efter det dine øine ser! Men vit at for alt dette vil Gud føre dig frem for dommen.

¹¹ Lik en rapphøne som samler unger den ikke har utklekket, er den som vinner rikdom, men ikke med rett; midt i sine dager skal han forlate den, og til sist skal han være en dåre.

¹³ Se, kommer det ikke fra Herren, hærskarenes Gud, at folkeslag skal arbeide sig trette for ilden, og folkeferd gjøre sig møie for intet?

¹⁶ for alt det som er i verden, kjødets lyst og øinenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden.

⁸ Du har gitt mig glede i mitt hjerte, større enn deres når deres korn og most er mangfoldig.

² Det er forgjeves at I står tidlig op, setter eder sent ned, eter møisommelighets brød; det samme gir han sin venn i søvne.

²⁶ Ved dette våknet jeg og så mig om, og jeg fant at min søvn hadde vært herlig.

⁵ Men også Lot, som drog med Abram, hadde småfe og storfe og telt. ⁶ Og landet kunde ikke rumme dem, så de kunde bo sammen; for deres eiendom var for stor til at de kunde bo sammen. ⁷ Så blev det trette mellem Abrams hyrder og Lots hyrder; og kana'anittene og ferisittene bodde dengang i landet. ⁸ Da sa Abram til Lot: Kjære, la det ikke være trette mellem mig og dig og mellem mine hyrder og dine hyrder! Vi er jo brødre. ⁹ Ligger ikke hele landet åpent for dig? Skill dig heller fra mig! Drar du til venstre, vil jeg dra til høire, og drar du til høire, vil jeg dra til venstre. ¹⁰ Da så Lot ut over landet, og han så at hele Jordan-sletten like til Soar overalt var rik på vann, som Herrens have, som Egyptens land - det var før Herren hadde ødelagt Sodoma og Gomorra. ¹¹ Og Lot valgte for sig hele Jordan-sletten. Så drog Lot østover, og de skiltes fra hverandre.

¹⁶ Så tok han tilbake alt godset; Lot, sin frende, og hans gods tok han også tilbake, og likeså kvinnene og folket.

¹⁴ Da gikk Lot ut og talte til sine svigersønner, dem som skulde ha hans døtre. og sa: Stå op og gå bort fra dette sted! For Herren vil ødelegge byen. Men hans svigersønner tenkte at han bare spøkte.

²⁶ Men Lots hustru, som fulgte efter ham, så sig tilbake; da blev hun til en saltstøtte.

³¹ Da sa den eldste til den yngste: Vår far er gammel, og det finnes ingen mann her i landet som kan gå inn til oss efter all verdens vis. ³² Kom, la oss gi vår far vin å drikke og legge oss hos ham, så vi kan holde ætten i live ved vår far! ³³ Så gav de sin far vin å drikke den natt; og den eldste gikk inn og la sig hos sin far, og han merket det ikke, hverken da hun la sig, eller da hun stod op. ³⁴ Dagen efter sa den eldste til den yngste: Se, inatt lå jeg hos min far; la oss også denne natt gi ham vin å drikke, og gå så du inn og legg dig hos ham, så vi kan holde ætten i live ved vår far! ³⁵ Så gav de også den natt sin far vin å drikke; og den yngste gikk og la sig hos ham, og han merket det ikke, hverken da hun la sig, eller da hun stod op. ³⁶ Og begge Lots døtre blev fruktsommelige ved sin far. ³⁷ Og den eldste fødte en sønn og kalte ham Moab; han er stamfar til moabittene, som er til den dag idag. ³⁸ Den yngste fødte også en sønn og kalte ham Ben-Ammi; han er stamfar til ammonittene, som også er til den dag idag.

¹ Det er en ulykke som jeg har sett under solen, og som hviler tungt på mennesket: ² Når Gud gir en mann rikdom og skatter og ære, så han for sin del ikke fattes noget som han attrår, men Gud ikke setter ham i stand til å nyte godt av det, men en fremmed mann får nyte det, så er det tomhet og en ond lidelse.

⁹ Alt dette har jeg sett, og jeg har gitt akt på alt det som hender under solen, på en tid da det ene menneske hersket over det andre og voldte ham ulykke.

²⁰ På den dag skal menneskene kaste sine guder av sølv og gull, som de har gjort sig for å tilbede dem, bort til muldvarpene og flaggermusene

⁶ For dåren taler dårskap, og hans hjerte finner på ondt for å utføre vanhellig dåd og for å tale forvendte ting om Herren, for å la den hungrige sulte og la den tørste mangle drikke. ⁷ Og den svikefulles våben er onde; han legger listige råd for å føre de saktmodige i ulykke ved falske ord, selv når den fattige taler det som rett er. ⁸ Men den edle har edle tanker, og han blir fast ved det som er edelt.

¹⁸ Hverken deres sølv eller deres gull skal kunne berge dem på Herrens vredes dag; ved hans nidkjærhets ild skal hele jorden bli fortært; for han vil gjøre ende, ja brått gjøre ende på alle dem som bor på jorden.

¹⁶ Og han fortalte dem en lignelse og sa: Der var en rik mann hvis jord bar godt; ¹⁷ og han tenkte ved sig selv: Hvad skal jeg gjøre? jeg har ikke rum til å samle min grøde i. ¹⁸ Og han sa: Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive mine lader ned og bygge dem større, og der vil jeg samle hele min avling og mitt gods; ¹⁹ og så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har meget godt liggende for mange år; slå dig til ro, et, drikk, vær glad! ²⁰ Men Gud sa til ham: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av dig; hvem skal så ha det du har samlet? ²¹ Således er det med den som samler sig skatter og ikke er rik i Gud.

¹ Men han sa også til sine disipler: Der var en rik mann som hadde en husholder, og han blev angitt for ham som en som ødte hans eiendom. ² Og han kalte ham for sig og sa til ham: Hvad er dette jeg hører om dig? Gjør regnskap for din husholdning! for du kan ikke lenger forestå mitt hus. ³ Da sa husholderen ved sig selv: Hvad skal jeg gjøre, nu da min herre tar husholdningen fra mig? Jeg er ikke i stand til å grave, jeg skammer mig ved å tigge. ⁴ Nu vet jeg hvad jeg vil gjøre, forat de skal ta imot mig i sine hus når jeg blir avsatt fra husholdningen. ⁵ Og han kalte til sig hver især av sin herres skyldnere, og sa til den første: Hvor meget er du min herre skyldig? ⁶ Han sa: Hundre anker olje. Da sa han til ham: Her har du ditt gjeldsbrev; sett dig ned, skynd dig og skriv femti! ⁷ Derefter sa han til en annen: Og du, hvor meget er du skyldig? Han sa: Hundre tønner hvete. Han sier til ham: Her har du ditt gjeldsbrev; skriv åtti! ⁸ Og Herren roste den urettferdige husholder for at han hadde båret sig klokt ad; for denne verdens barn er klokere mot sin egen slekt enn lysets barn. ⁹ Og jeg sier eder: Gjør eder venner ved den urettferdige mammon, forat de, når den svikter, må ta imot eder i de evige boliger! ¹⁰ Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort. ¹¹ Dersom I da ikke har vært tro i den urettferdige mammon, hvem vil da betro eder de sanne skatter? ¹² Og dersom I ikke har vært tro i det som hører andre til, hvem vil da gi eder noget til eget eie? ¹³ Ingen tjener kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde sig til den ene og forakte den andre; I kan ikke tjene Gud og mammon.

¹⁹ Der var en rik mann, og han klædde sig i purpur og kostelig linklæde og levde hver dag i herlighet og glede.

²² Men det skjedde at den fattige døde, og at han blev båret bort av engler i Abrahams skjød; men også den rike døde og blev begravet. ²³ Og da han slo sine øine op i dødsriket, der han var i pine, da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød.

²² Da Jesus hørte det, sa han til ham: Ett fattes dig ennu: selg alt det du har, og del det ut til fattige, så skal du få en skatt i himmelen; kom så og følg mig! ²³ Men da han hørte det, blev han meget bedrøvet; for han var meget rik.

⁸ Men Sakkeus stod frem og sa til Herren: Se, Herre! Halvdelen av mitt gods gir jeg de fattige, og har jeg presset penger ut av nogen, gir jeg det firdobbelt igjen.

⁹ men de som vil bli rike, faller i fristelse og snare og mange dårlige og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. ¹⁰ For pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme faret vill fra troen og har gjennemstunget sig selv med mange piner.

⁵ Hør dog, mine elskede brødre: Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige på verdens gods, til å være rike i troen og arvinger til det rike han har lovt dem som elsker ham? ⁶ Men I har vanæret den fattige. Er det ikke de rike som underkuer eder, og som drar eder for domstolene? ⁷ Er det ikke de som spotter det gode navn I er nevnt med?

¹ Og nu, I rike: Gråt og jamre over eders ulykker, som kommer over eder! ² Eders rikdom er råtnet, og eders klær er blitt møllett; ³ eders gull og sølv er rustet bort, og rusten på det skal være til vidnesbyrd mot eder og ete eders kjød som en ild; I har samlet skatter i de siste dager! ⁴ Se, den lønn I har forholdt arbeiderne som har skåret eders akrer, den skriker, og høstfolkenes rop er kommet inn for den Herre Sebaots ører.

⁶ Herren døder og gjør levende; han fører ned i dødsriket og fører op derfra. ⁷ Herren gjør fattig og gjør rik; han nedtrykker, og han ophøier; ⁸ han reiser den ringe av støvet, løfter den fattige av skarnet for å sette ham hos fyrster og gi ham et ærefullt sete; for Herren hører jordens støtter til, og på dem har han bygget jorderike.

³⁶ Og enhver som er igjen av ditt hus, skal komme og bøie sig for ham for å få en sølvskilling og et brød og si: Kjære, sett mig i et av presteembedene, sa jeg kan få et stykke brød å ete!

²⁶ Og han tok skattene i Herrens hus og skattene i kongens hus; alt sammen tok han. Han tok også alle de gullskjold som Salomo hadde latt gjøre.

⁵ De hungrige åt op hans avling, ja, midt ut av torner hentet de den, og snaren lurte på hans gods.

¹⁵ Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk. ¹⁶ Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham. ¹⁷ Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk. ¹⁸ Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.

¹⁶ Når han dynger op sølv som støv og samler sig klær som lere, ¹⁷ så blir det de rettferdige som klær sig med det han har samlet, og sølvet skal de skyldfrie dele.

⁶ Se, som en håndsbredd har du satt mine dager, og min livstid er som intet for dig; visselig, bare tomhet er hvert menneske, hvor fast han enn står. Sela.

⁹ La hans barn bli farløse og hans hustru enke, ¹⁰ og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem! ¹¹ La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid! ¹² La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn!

⁹ I venter meget, og se, det blir til lite, og når I bærer det i hus, så blåser jeg det bort. Hvorfor? sier Herren, hærskarenes Gud. Fordi mitt hus ligger øde, mens I har det travelt hver med sitt hus.

¹⁹ Samle eder ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler; ²⁰ men samle eder skatter i himmelen, hvor hverken møll eller rust tærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler!

²¹ og sa: Naken kom jeg av min mors liv, og naken skal jeg vende dit tilbake. Herren gav, og Herren tok; Herrens navn være lovet!

¹⁷ Frykt ikke når en mann blir rik, når hans huses herlighet blir stor!

²⁰ Men Gud sa til ham: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av dig; hvem skal så ha det du har samlet?

⁷ for vi har ikke hatt noget med oss til verden; det er åpenbart at vi heller ikke kan ta noget med oss derfra;

²¹ Vik ikke av! For da måtte I følge de tomme avguder, som ikke kan gagne og ikke redde, fordi de er bare tomhet.

³ Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen?

²² For hvad har mennesket for alt sitt strev og for sitt hjertes attrå, som han møier sig med under solen? ²³ Alle hans dager er jo fulle av smerte, og all hans umak er bare gremmelse; selv om natten har hans hjerte ikke ro; også dette er tomhet.

¹³ Går denne rikdom tapt ved et uhell, og han har fått en sønn, så blir det intet igjen for ham.

¹⁸ Vi var fruktsommelige, vi vred oss; men da vi fødte, var det bare vind; frelse gav vi ikke landet, og ingen blev født til å bo på jorden.

⁸ Prestene sa ikke: Hvor er Herren? Og de som syslet med loven, kjente mig ikke, og hyrdene falt fra mig, og profetene spådde ved Ba'al og fulgte dem som ikke kan hjelpe*. / {* d.e. avgudene.}

⁷ For vind sår de, og storm skal de høste; deres korn får ikke aks, deres grøde gir ikke føde; om den gir noget, skal fremmede opsluke det.

³⁶ For hvad gagner det et menneske om han vinner den hele verden og tar skade på sin sjel?

²⁷ Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi eder! for på ham har hans Fader, Gud, satt sitt innsegl.

¹⁷ Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustru og åt av det tre som jeg forbød dig å ete av, så skal jorden være forbannet for din skyld! Med møie skal du nære dig av den alle ditt livs dager.

¹² Da sa hun: Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødskive, men har bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset, og nu går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for mig og min sønn, så vi kan ete det og så dø.

² Akasja falt ut gjennem gitteret i sin sal i Samaria og blev syk. Da skikket han nogen sendebud avsted og sa til dem: Gå og spør Ba'al-Sebub, Ekrons gud, om jeg skal komme mig av denne sykdom!

⁶ De svarte: En mann kom oss i møte og sa til oss: Gå tilbake til kongen som har sendt eder, og si til ham: Så sier Herren: Er det fordi det ingen Gud er i Israel, at du sender bud for å spørre Ba'al-Sebub, Ekrons gud? Derfor skal du ikke stige ned fra den seng du er steget op i; du skal dø.

²⁷ Derfor skal Na'amans spedalskhet henge ved dig og ved din ætt til evig tid. Så gikk han ut fra ham og var spedalsk, hvit som sne.

¹⁰ Men Asa harmedes på seeren og satte ham i fangehuset; så vred var han på ham for dette. På samme tid for han også hårdt frem mot andre av folket. ¹¹ Hvad som er å fortelle om Asa, både i hans første og i hans senere dager, det er opskrevet i boken om Judas og Israels konger. ¹² I sin regjerings ni og trettiende år blev Asa syk i føttene, og hans sykdom blev verre og verre; men endog i sin sykdom søkte han ikke Herren, men bare lægene.

²⁴ Syrerhæren som kom, var bare liten; men enda gav Herren en meget tallrik hær i deres hånd, fordi de hadde forlatt Herren, sine fedres Gud. Således fullbyrdet de straffedommen over Joas. ²⁵ Og da de drog bort fra ham - for de lot ham tilbake i svære lidelser - sammensvor hans tjenere sig mot ham, fordi han hadde drept presten Jojadas sønner, og de drepte ham på hans leie. Således døde han, og de begravde ham i Davids stad, men ikke i kongegravene.

²⁵ Den andre dør med sorg i hjertet og har aldri nytt nogen lykke.

³³ Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse.

⁷ For vi har gått til grunne ved din vrede, og ved din harme er vi faret bort med forferdelse. ⁸ Du har satt våre misgjerninger for dine øine, vår skjulte synd for ditt åsyns lys. ⁹ For alle våre dager er bortflyktet i din vrede; vi har levd våre år til ende som et sukk. ¹⁰ Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted. ¹¹ Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever?

⁹ Hele dagen spotter mine fiender mig; de som raser mot mig, sverger ved mig*. / {* JES 65, 15.}

¹⁶ Og han sa til mig: Menneskesønn! Se, jeg sønderbryter brødets stav i Jerusalem, og de skal ete brød efter vekt og med bekymring og drikke vann efter mål og med forferdelse, ¹⁷ så de skal lide mangel på brød og vann og forferdes, den ene med den andre, og visne bort i sin misgjerning.

³⁰ Derfor er det mange skrøpelige og syke iblandt eder, og mange sovner inn. ³¹ Men dersom vi dømte oss selv, blev vi ikke dømt; ³² men når vi dømmes, da refses vi av Herren, forat vi ikke skal fordømmes sammen med verden.

¹⁰ Alt det mine øine attrådde, det forholdt jeg dem ikke, jeg nektet ikke mitt hjerte nogen glede; for mitt hjerte hadde glede av alt mitt strev, og dette var det jeg hadde igjen for alt mitt strev.

²⁴ Er det ikke et gode for mennesket at han kan ete og drikke og unne sig gode dager til gjengjeld for sitt strev? Men jeg så at også dette kommer fra Guds hånd;

¹² Jeg skjønte at de intet annet gode har enn å glede sig og å gjøre sig til gode i livet; ¹³ men når et menneske, hvem det så er, får ete og drikke og unne sig gode dager til gjengjeld for alt sitt strev, så er også det en Guds gave.

²² Og jeg så at intet er bedre for mennesket enn at han gleder sig ved sitt arbeid; for det er det gode som blir ham til del; for hvem lar ham få se det som skal komme efter ham?

¹⁵ Så priste jeg da gleden, fordi mennesket ikke har noget annet godt under solen enn å ete og drikke og være glad; og dette følger ham under hans strev i de levedager som Gud har gitt ham under solen.

⁷ Så et da ditt brød med glede og drikk vel til mote din vin! For Gud har for lenge siden godkjent det du gjør.

³⁴ Og han fikk sitt stadige underhold fra Babels konge, hver dag det han den dag trengte, så lenge han levde, like til sin dødsdag.

¹⁷ Byd dem som er rike i den nuværende verden, at de ikke skal være overmodige eller sette sitt håp til den uvisse rikdom, men til Gud, som gir oss rikelig alle ting å nyte,

¹⁸ men kom Herren din Gud i hu! For det er han som gir dig kraft til å vinne dig rikdom, fordi han vil holde sin pakt som han tilsvor dine fedre, således som det kan sees på denne dag.

¹³ Og det du ikke har bedt om, vil jeg og gi dig, både rikdom og ære, så det ikke skal være din like blandt kongene alle dine dager.

¹² så er visdom og kunnskap gitt dig, og jeg vil også gi dig rikdom og skatter og ære, som hverken de konger som har vært før dig har hatt, eller de som kommer efter dig skal ha maken til.

²⁴ Er det ikke et gode for mennesket at han kan ete og drikke og unne sig gode dager til gjengjeld for sitt strev? Men jeg så at også dette kommer fra Guds hånd; ²⁵ for hvem kunde ete og hvem nyte mere enn jeg? ²⁶ For det menneske som tekkes ham, gir han visdom og kunnskap og glede; men synderen gir han den umak å sanke og samle for å gi til den som tekkes Gud; også dette er tomhet og jag efter vind.

¹³ men når et menneske, hvem det så er, får ete og drikke og unne sig gode dager til gjengjeld for alt sitt strev, så er også det en Guds gave.

² Når Gud gir en mann rikdom og skatter og ære, så han for sin del ikke fattes noget som han attrår, men Gud ikke setter ham i stand til å nyte godt av det, men en fremmed mann får nyte det, så er det tomhet og en ond lidelse.

⁸ Herren skal byde velsignelsen å være hos dig i dine lader og å følge dig i alt det du tar dig fore, og han skal velsigne dig i det land Herren din Gud gir dig. ⁹ Herren skal gjøre dig til et hellig folk for sig, som han har tilsvoret dig, såfremt du tar vare på Herrens, din Guds bud og vandrer på hans veier. ¹⁰ Og alle folkene på jorden skal se at du er kalt med Herrens navn, og de skal reddes for dig. ¹¹ Herren skal gi dig overflod på alt som godt er, både av ditt livs frukt og av frukten av ditt fe og av frukten av din jord i det land som Herren tilsvor dine fedre å ville gi dig. ¹² Herren skal lukke op for dig sitt rike forrådshus, himmelen, og gi ditt land regn i rette tid og velsigne alt dine henders arbeid; og du skal låne til mange folk, men selv skal du ikke trenge til å låne av nogen.

⁴⁷ Fordi du ikke tjente Herren din Gud med glede og av hjertens lyst, endog du hadde overflod på alt,

⁶ Ofre rettferdighets offere, og sett eders lit til Herren! ⁷ Mange sier: Hvem vil dog la oss se godt? Opløft du ditt åsyns lys over oss, Herre!

¹⁶ Bedre er det lille som den rettferdige har, enn mange ugudeliges rikdom.

⁵ Vi blev som den urene alle sammen, og all vår rettferdighet som et urent klæsplagg, og som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort.

¹³ Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Se, mine tjenere skal ete, men I skal hungre; se, mine tjenere skal drikke, men I skal tørste; se, mine tjenere skal glede sig, men I skal skamme eder; ¹⁴ se, mine tjenere skal juble av hjertens lyst, men I skal skrike av hjertets pine og hyle i fortvilelse.

²¹ Og de skal bygge hus og bo i dem og plante vingårder og ete deres frukt; ²² ikke skal de bygge og en annen bo, ikke skal de plante og en annen ete; nei, som treets dager skal mitt folks dager være, og mine utvalgte skal selv få nyte frukten av sine henders gjerning. ²³ De skal ikke gjøre sig møie forgjeves og ikke føde barn til en brå død; for de er en ætt velsignet av Herren, og sitt avkom får de ha hos sig. ²⁴ Og det skal skje: før de roper, skal jeg svare, mens de ennu taler, skal jeg høre.

¹ Da vi nu altså er rettferdiggjort av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus,

⁵ og håpet gjør ikke til skamme, fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd, som er oss gitt. ⁶ For mens vi ennu var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. ⁷ For neppe vil nogen gå i døden for en rettferdig - for en som er god, kunde kanskje nogen ta sig på å dø - ⁸ men Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi ennu var syndere. ⁹ Så meget mere skal vi da, efterat vi nu er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden. ¹⁰ For så sant vi blev forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, så skal vi så meget mere bli frelst ved hans liv efterat vi er blitt forlikt; ¹¹ ja, ikke bare det, men vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus, ved hvem vi nu har fått forlikelsen.