Psalms 90 Cross References - Norwegian

¹ En bønn av Moses, den Guds mann. Herre! Du har vært oss en bolig fra slekt til slekt. ² Før fjellene blev til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud. ³ Du byder mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, I menneskebarn! ⁴ For tusen år er i dine øine som den dag igår når den farer bort, som en vakt om natten. ⁵ Du skyller dem bort, de blir som en søvn. Om morgenen er de som det groende gress; ⁶ om morgenen blomstrer det og gror, om aftenen visner det og blir tørt. ⁷ For vi har gått til grunne ved din vrede, og ved din harme er vi faret bort med forferdelse. ⁸ Du har satt våre misgjerninger for dine øine, vår skjulte synd for ditt åsyns lys. ⁹ For alle våre dager er bortflyktet i din vrede; vi har levd våre år til ende som et sukk. ¹⁰ Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted. ¹¹ Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever? ¹² Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet! ¹³ Vend om, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere! ¹⁴ Mett oss, når morgenen kommer, med din miskunnhet, så vil vi juble og være glade alle våre dager! ¹⁵ Gled oss så mange dager som du har plaget oss, så mange år som vi har sett ulykke! ¹⁶ La din gjerning åpenbares for dine tjenere og din herlighet over deres barn! ¹⁷ Og Herrens, vår Guds liflighet være over oss, og våre henders gjerning fremme du for oss, ja, våre henders gjerning, den fremme du!

¹⁴ Da sa han: Mitt åsyn* skal gå med, og jeg vil føre dig til hvile. / {* d.e. jeg selv.} ¹⁵ Men han sa til ham: Dersom ditt åsyn ikke går med, da la oss ikke dra op herfra! ¹⁶ Hvorav kan jeg da vite at jeg har funnet nåde for dine øine, jeg og ditt folk, medmindre du går med oss, så jeg og ditt folk blir æret fremfor alle folkeslag på jorden? ¹⁷ Da sa Herren til Moses: Også det du nu ber om, vil jeg gjøre; for du har funnet nåde for mine øine, og jeg kjenner dig ved navn. ¹⁸ Men han sa: La mig da få se din herlighet! ¹⁹ Og han sa: Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn, og jeg vil rope ut Herrens navn for ditt åsyn; for jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig imot, og miskunne mig over den som jeg miskunner mig over.

¹ Og Herren talte til Moses og sa: ² Send avsted menn for å utspeide Kana'ans land, som jeg nu vil gi Israels barn! En mann for hver fedrenestamme skal I sende; hver av dem skal være en høvding blandt folket. ³ Da sendte Moses dem fra ørkenen Paran efter Herrens ord; alle var de overhoder for Israels barn. ⁴ Og dette var deres navn: For Rubens stamme Sammua, Sakkurs sønn, ⁵ for Simeons stamme Safat, Horis sønn, ⁶ for Juda stamme Kaleb, Jefunnes sønn, ⁷ for Issakars stamme Jigeal, Josefs sønn, ⁸ for Efra'ims stamme Hosea, Nuns sønn, ⁹ for Benjamins stamme Palti, Rafus sønn, ¹⁰ for Sebulons stamme Gaddiel, Sodis sønn, ¹¹ for Josefs stamme, for Manasse stamme Gaddi, Susis sønn, ¹² for Dans stamme Ammiel, Gemallis sønn, ¹³ for Asers stamme Setur, Mikaels sønn, ¹⁴ for Naftali stamme Nahbi, Vofsis sønn,

¹ Dette er den velsignelse som Moses, den Guds mann, lyste over Israels barn før sin død.

²⁷ En bolig er den eldgamle Gud, og her nede er evige armer; han driver fienden bort for dig og sier: Rydd ut!

¹ Men da kom det på Herrens bud en Guds mann til Betel fra Juda, nettop som Jeroboam stod ved alteret for å brenne røkelse.

³ Vær mig en klippe til bolig, dit jeg alltid kan gå, du som har fastsatt frelse for mig! For du er min klippe og min festning.

¹ En læresalme av Etan, esrahitten.

¹ Den som sitter i den Høiestes skjul, som bor i den Allmektiges skygge,

⁹ For du, Herre, er min tilflukt. Den Høieste har du gjort til din bolig;

¹⁴ Og han skal bli til en helligdom og til en snublesten og en anstøtsklippe for begge Israels hus, til en snare og et rep for Jerusalems innbyggere.

¹⁶ Derfor skal du si: Så sier Herren, Israels Gud: Da jeg lot dem fare langt bort iblandt hedningefolkene, da jeg spredte dem i landene, blev jeg en kort tid en helligdom* for dem i de land de var kommet til. / {* JES 8, 14.}

⁵⁶ Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i mig og jeg i ham.

¹¹ Men du, Guds menneske, fly disse ting, jag efter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet, saktmodighet!

¹⁶ Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, han blir i Gud, og Gud blir i ham.

¹ I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.

⁷ Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?

⁴ Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Si frem hvis du vet det! ⁵ Hvem fastsatte vel dens mål? Vet du det? Eller hvem spente målesnor ut over den? ⁶ Hvor blev dens støtter rammet ned, eller hvem la dens hjørnesten,

²⁸ Har regnet nogen far? Eller hvem har avlet duggens dråper? ²⁹ Av hvis liv er vel isen gått frem, og himmelens rim - hvem fødte det?

⁹ For han talte, og det skjedde; han bød, og det stod der.

² Fast er din trone fra fordums tid; fra evighet er du.

²⁴ Han har bøiet min kraft på veien, han har forkortet mine dager. ²⁵ Jeg sier: Min Gud, ta mig ikke bort midt i mine dager! Dine år varer fra slekt til slekt. ²⁶ Fordum grunnfestet du jorden, og himlene er dine henders gjerning. ²⁷ De skal forgå, men du blir stående; de skal alle eldes som et klæde, som et klædebon omskifter du dem, og de omskiftes,

¹⁷ Men Herrens miskunnhet er fra evighet og inntil evighet over dem som frykter ham, og hans rettferdighet mot barnebarn,

⁶ som gjorde himmel og jord, havet og alt hvad i dem er, som er trofast til evig tid,

⁶ Så sier Herren, Israels konge og gjenløser, Herren, hærskarenes Gud: Jeg er den første, og jeg er den siste, og foruten mig er det ingen Gud.

²² Vend eder til mig og bli frelst, alle jordens ender! For jeg er Gud, og ingen annen.

¹⁵ For så sier den Høie, den Ophøiede, han som troner evindelig, og hvis navn er hellig: I det høie og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøiet i ånden, for å gjenoplive de nedbøiedes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende.

² Derfor skal han overgi dem inntil den tid da hun som skal føde, har født; og de som blir igjen av hans brødre*, skal vende tilbake sammen med Israels barn. / {* d.e. Judas barn; 2SA 19, 12.}

¹² Er du ikke fra fordums tid Herren min Gud, min Hellige? Vi skal ikke dø. Herre! Til å fullbyrde dom har du satt dem. Du vår klippe! Til å straffe har du gitt dem fullmakt.

¹⁵ som den Salige og alene Mektige skal vise oss i sin tid, han som er kongenes konge og herrenes herre, ¹⁶ han som alene har udødelighet, som bor i et lys som ingen kan komme til, han som intet menneske har sett eller kan se; ham tilhører ære og evig makt. Amen.

¹⁰ Og: Du, Herre, grunnfestet i begynnelsen jorden, og himlene er dine henders verk; ¹¹ de skal forgå, men du blir, og de skal alle eldes som et klædebon, ¹² og som en kåpe skal du rulle dem sammen, og de skal omskiftes; men du er den samme, og dine år skal ikke få ende.

⁸ Jesus Kristus er igår og idag den samme, ja til evig tid.

⁸ Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som er og som var og som kommer, den Allmektige.

¹⁹ I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.

⁶ Da angret Herren at han hadde skapt mennesket på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte. ⁷ Og Herren sa: Jeg vil utrydde menneskene som jeg har skapt, av jorden, både mennesker og fe og kryp og fuglene under himmelen; for jeg angrer at jeg har skapt dem.

³⁵ Jeg, Herren, har sagt: Sannelig, således vil jeg gjøre med hele denne onde menighet, som har sammensvoret sig mot mig; her i ørkenen skal de gå til grunne, her skal de dø.

¹⁰ han som har i sin hånd hver levende sjel og hvert menneskelegemes ånd?

¹⁴ Dersom han bare vilde tenke på sig selv og dra sin Ånd og sin ånde til sig igjen, ¹⁵ da skulde alt kjød opgi ånden på én gang, og mennesket bli til støv igjen.

²⁹ Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.

⁴ Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd.

⁷ og støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den.

²⁴ Men ved morgenvaktens tid skuet Herren fra ild- og skystøtten ned på egypternes leir, og han forvirret egypternes leir,

¹⁹ Så kom Gideon og hundre mann som var med ham, til utkanten av leiren ved begynnelsen av den mellemste nattevakt; de hadde just satt ut vaktpostene. Og de støtte i basunene og slo i stykker krukkene som de hadde i hånden.

⁵ La mig vite, Herre, min ende, og mine dagers mål, hvad det er! La mig få vite hvad tid jeg skal bort!

²⁵ Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, vandrende på sjøen.

⁴³ Men det skal I vite at dersom husbonden visste i hvilken nattevakt tyven kom, da vilde han våke, og ikke la nogen bryte inn i sitt hus.

³⁸ Og om han kommer i den annen vakt, og om han kommer i den tredje og finner det så, salige er de.

⁸ Men dette ene må I ikke være blinde for, I elskede, at én dag er i Herrens øine som tusen år, og tusen år som én dag.

²⁶ de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.

⁸ Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.

¹⁶ de som blev bortrykket før tiden, og under hvis føtter grunnen fløt bort som en strøm,

²⁰ Som en vannflom innhenter redsler ham, om natten fører en storm ham bort. ²¹ Østenvinden løfter ham op, så han farer avsted, og den blåser ham bort fra hans sted.

²⁰ Likesom en akter for intet en drøm når en har våknet op, således akter du, Herre, deres skyggebillede for intet når du våkner op.

¹⁵ Et menneskes dager er som gresset; som blomsten på marken, således blomstrer han. ¹⁶ Når vinden farer over ham, er han ikke mere, og hans sted kjenner ham ikke mere.

⁷ se, derfor fører Herren over dem elvens* vann, de mektige og store - Assurs konge og all hans herlighet - og den stiger over alle sine løp og går over alle sine bredder, / {* Eufrats.} ⁸ og den trenger inn i Juda, skyller over og velter frem og når folk like til halsen, og dens utspente vinger fyller ditt land, så vidt som det er, Immanuel!

⁷ Og mengden av alle de hedningefolk som strider mot Ariel, skal bli som en drøm, et syn om natten, alle de som strider mot det og dets borg, og som trenger inn på det. ⁸ Og det skal gå som når den sultne drømmer og synes han eter, men når han våkner, da er han tom, og som når den tørste drømmer og synes han drikker, men når han våkner, se, da er han matt, og hans sjel blir maktløs; således skal det gå alle de mange hedningefolk som strider mot Sions berg.

⁶ Hør! Det er en som sier: Rop! Og en annen svarer: Hvad skal jeg rope? - Alt kjød er gress, og all dets herlighet som markens blomst.

⁷ Hvem er det som stiger op lik Nilen, hvis vann bølger som strømmene? ⁸ Egypten stiger op som Nilen, og dets vann bølger som strømmene; det sier: Jeg vil stige op og dekke landene, jeg vil ødelegge byer og dem som bor i dem.

¹⁰ og den rike av sin ringhet; for han skal forgå som blomst på gress; ¹¹ solen gikk op med sin brand og tørket gresset bort, og blomsten på det falt av, og dets fagre skikkelse blev ødelagt; således skal og den rike visne bort på sine veier.

²⁴ For alt kjød er som gress, og all dets herlighet som blomst på gress: gresset visnet, og blomsten på det falt av,

² Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.

⁷ En ufornuftig mann kjenner det ikke, og en dåre forstår ikke dette.

³⁰ Men klær Gud således gresset på marken, som står idag og imorgen kastes i ovnen, skal han da ikke meget mere klæ eder, I lite troende?

¹¹ solen gikk op med sin brand og tørket gresset bort, og blomsten på det falt av, og dets fagre skikkelse blev ødelagt; således skal og den rike visne bort på sine veier.

¹² Men Israels barn sa til Moses: Se, vi omkommer, vi er fortapt, vi er fortapt alle sammen! ¹³ Enhver som kommer nær - som kommer nær til Herrens tabernakel, han må dø. Skal vi da omkomme alle sammen?

¹⁴ Den tid vi var på vandring fra Kades-Barnea, til vi gikk over Sered-bekken, var åtte og tretti år, og da var hele den slekt - alle våbenføre menn - utdød av leiren, som Herren hadde svoret at det skulde gå dem. ¹⁵ Og Herrens hånd var også mot dem, så han rev dem bort av leiren, til det var ute med dem. ¹⁶ Da nu alle våbenføre menn var utdød av folket,

¹¹ Ta bort fra mig din plage! For din hånds slag er jeg blitt til intet.

¹³ Hvert ord på deres leber er en synd i deres munn; la dem så fanges i sitt overmot og for den forbannelses og løgns skyld som de fører i sin munn!

⁹ For alle våre dager er bortflyktet i din vrede; vi har levd våre år til ende som et sukk.

¹¹ Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever?

⁸ men dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten, dem skal times vrede og harme. ⁹ Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker;

¹⁰ derfor harmedes jeg på denne slekt og sa: De farer alltid vill i hjertet; men de kjente ikke mine veier, ¹¹ så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile!

¹⁷ Og hvem var det han harmedes på i firti år? var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen?

²¹ For hans øine vokter på hver manns veier, og han ser alle hans skritt;

¹¹ Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.

¹² Også din tjener blir påminnet ved dem; den som holder dem, har stor lønn.

²¹ Dette har du gjort, og jeg har tidd; du tenkte jeg var som du; men jeg vil straffe dig og stille det frem for dine øine.

¹⁶ og vern om det som din høire hånd har plantet, og om den sønn du har utvalgt dig!

¹ Til sangmesteren; av David; en salme. Herre, du ransaker mig og kjenner mig. ² Enten jeg sitter, eller jeg står op, da vet du det; du forstår min tanke langt fra. ³ Min sti og mitt leie gransker du ut, og du kjenner grant alle mine veier. ⁴ For det er ikke et ord på min tunge - se, Herre, du vet det alt sammen.

¹⁴ For hver gjerning vil Gud føre frem for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.

¹³ Og Herren sa: Fordi de forlot min lov, som jeg la frem for dem, og ikke hørte på min røst og ikke fulgte den*, / {* loven.} ¹⁴ men fulgte sitt hårde hjerte, og fulgte Ba'alene, slik som deres fedre hadde lært dem, ¹⁵ derfor sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, så: Se, jeg gir dette folk malurt å ete og beskt vann å drikke, ¹⁶ og jeg vil sprede dem blandt hedningefolk som de ikke kjente, hverken de eller deres fedre, og jeg vil sende sverdet efter dem, til jeg får gjort ende på dem.

¹⁷ For mine øine er rettet på alle deres veier; de er ikke skjult for mitt åsyn, og deres misgjerning er ikke dulgt for mine øine.

²⁴ Eller kan nogen skjule sig på lønnlige steder så jeg ikke kan se ham? sier Herren. Opfyller jeg ikke himmelen og jorden? sier Herren.

¹² Og han sa til mig: Har du sett, menneskesønn, hvad de eldste i Israels folk gjør i mørket, hver i sine billedkammer? For de sier: Herren ser oss ikke, Herren har forlatt landet.

¹ Da folket imens hadde samlet sig i tusentall, så de trådte på hverandre, tok han til orde og sa til sine disipler: Ta eder først og fremst i vare for fariseernes surdeig, som er hykleri! ² Men intet er skjult som ikke skal bli åpenbaret, og intet er dulgt som ikke skal bli kjent;

¹⁶ på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene efter mitt evangelium ved Jesus Kristus.

⁵ Døm derfor ikke noget før tiden, før Herren kommer, han som også skal føre frem for lyset det som har vært skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd; og da skal enhver få sin ros av Gud.

¹² For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noget tveegget sverd og trenger igjennem, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd, ¹³ Og ingen skapning er usynlig for hans åsyn, men alt er nakent og bart for hans øine som vi har å gjøre med.

²⁰ for om enn vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting.

¹² Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker blev åpnet; og en annen bok blev åpnet, som er livsens bok; og de døde blev dømt efter det som var skrevet i bøkene, efter sine gjerninger.

³³ Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse.

⁴ For tusen år er i dine øine som den dag igår når den farer bort, som en vakt om natten.

⁹ Jakob svarte Farao: Min utlendighets år er hundre og tretti år; få og onde har mine leveår vært, og de har ikke nådd mine fedres leveår i deres utlendighets tid.

⁷ Moses var hundre og tyve år gammel da han døde; hans øie var ikke sløvet, og hans kraft var ikke veket bort.

³⁵ Jeg er idag åtti år; kan jeg vel nu skjelne mellem godt og ondt, eller kan din tjener smake hvad jeg eter og drikker, eller kan jeg nu lenger høre på sangere og sangerinner? Hvorfor skulde da din tjener lenger være min herre kongen til byrde?

¹ Nu var kong David gammel og høit til års*, og de dekket ham til med tepper, men han kunde ikke bli varm. / {* 2SA 5, 4.}

¹⁰ Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?

²⁴ De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.

³⁹ Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake.

² før solen og lyset og månen og stjernene formørkes, og skyene kommer igjen efter regnet - ³ den tid da husets voktere skjelver, og de sterke menn blir krokete, og de som maler på kvernen, stanser sitt arbeid, fordi de er blitt for få, og de som ser ut gjennem vinduene, formørkes*, {* 1MO 27, 1; 48, 10. 1KG 14, 4.} ⁴ og begge dørene til gaten stenges, mens kvernduren blir svak og ikke når høiere enn til spurvekvitter, og alle sangmøene blir lavmælte, ⁵ og en frykter for hver bakke, og det lurer skremsler på veien, og mandeltreet blomstrer, og gresshoppen sleper sig frem, og kapersen mister sin kraft; for mennesket drar bort til sin evige bolig, og de sørgende går allerede og venter på gaten - ⁶ før sølvsnoren tas bort, og gullskålen slåes i stykker, og krukken brytes sønder ved kilden, og hjulet knuses og faller ned i brønnen, ⁷ og støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den.

¹² Min bolig blir rykket op og ført bort fra mig som en hyrdes telt; jeg har rullet mitt liv sammen lik en vever, fra trådendene skjærer han* mig av; fra dag til natt gjør du det av med mig. / {* Gud.}

²⁰ Men Gud sa til ham: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av dig; hvem skal så ha det du har samlet?

¹⁴ I som ikke vet hvad som skal hende imorgen! For hvad er eders liv? I er jo en røk som viser sig en liten stund og så blir borte!

¹⁸ Og dersom I enda ikke lyder mig, da vil jeg tukte eder syvfold mere for eders synder.

²¹ Og dersom I enda står mig imot og ikke vil lyde mig, da vil jeg slå eder syvfold mere, som eders synder fortjener.

²⁴ da vil også jeg stå eder imot og slå eder syvfold mere for eders synder.

²⁸ da vil også jeg stå eder imot i vrede og tukte eder syvfold mere for eders synder.

⁵⁹ da skal Herren sende uhørte plager over dig og uhørte plager over din ætt, store og vedholdende plager og onde og vedholdende sykdommer.

²⁰ Herren vil ikke tilgi ham; nei, da skal Herrens vrede og nidkjærhet ryke mot den mann, og alle de forbannelser som er skrevet i denne bok, skal hvile på ham, og Herren skal utslette hans navn under himmelen. ²¹ Herren skal skille ham ut fra alle Israels stammer til fordervelse, efter alle forbannelsene i den pakt som er skrevet i denne lovens bok. ²² Og når den kommende slekt, eders barn som vokser op efter eder, og den fremmede som kommer fra et fjernt land, ser de plager som har rammet dette land, og de sykdommer som Herren har hjemsøkt det med ²³ - svovel og salt, hele dets jord opbrent, så den ikke kan tilsåes og ikke gi grøde, og ingen urt kan vokse der, en ødeleggelse som Sodomas og Gomorras, Admas og Sebo'ims, dengang Herren ødela dem i sin vrede og harme - da skal de si, ²⁴ ja, alle folkene skal si: Hvorfor har Herren gjort således mot dette land? Hvad er dette for en svær vredes-ild? ²⁵ Og de skal få til svar: Fordi de forlot den pakt som Herren, deres fedres Gud, gjorde med dem da han førte dem ut av Egyptens land, ²⁶ og de gikk bort og dyrket andre guder og tilbad dem, guder som de ikke kjente, og som han ikke hadde gitt dem lov til å dyrke, ²⁷ derfor blev Herrens vrede optendt mot dette land, så han førte over det alle de forbannelser som er skrevet i denne bok; ²⁸ Herren rykket dem op av deres land i vrede og harme og stor forbitrelse og kastet dem bort til et fremmed land, som det kan sees på denne dag. ²⁹ Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbarte er for oss og for våre barn til evig tid, forat vi skal holde alle ordene i denne lov.

⁷ Ved din trusel, Jakobs Gud, falt både vogn og hest i dyp søvn.

¹⁴ Syndere bever på Sion, skjelving har grepet de gudløse: Hvem kan bo ved en fortærende ild? Hvem kan bo ved evige bål?

⁶ Hvem holder stand for hans harme, og hvem utholder hans brennende vrede? Hans harme strømmer frem som ild, og fjellene styrter sammen for ham.

⁵ men jeg vil vise eder hvem I skal frykte for: Frykt for ham som har makt både til å slå ihjel og til derefter å kaste i helvede! Ja, sier jeg eder, for ham skal I frykte.

¹¹ Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker, men for Gud er vi åpenbare; jeg håper og å være åpenbar for eders samvittigheter.

¹⁷ For deres vredes store dag er kommet, og hvem kan holde stand?

²⁹ Dersom de var vise, vilde de forstå dette, skjønne hvad ende det vil ta med dem.

²⁸ Og han sa til mennesket: Se, å frykte Herren, det er visdom, og å fly det onde er forstand.

⁴ Mitt hjerte blev hett inneni mig, ved min grublen optendtes ild; - jeg talte med min tunge:

¹⁰ Alt det din hånd er i stand til å gjøre med din kraft, det skal du gjøre! For det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går.

³⁵ La eders lender være ombundet og eders lys brennende, ³⁶ og vær I likesom folk som venter på sin herre når han vil fare hjem fra bryllupet, forat de kan lukke op for ham straks han kommer og banker på! ³⁷ Salige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer. Sannelig sier jeg eder: Han skal binde op om sig og la dem sette sig til bords og gå frem og tjene dem. ³⁸ Og om han kommer i den annen vakt, og om han kommer i den tredje og finner det så, salige er de. ³⁹ Men dette skal I vite at dersom husbonden visste i hvilken time tyven kom, da vilde han våke og ikke la nogen bryte inn i sitt hus. ⁴⁰ Vær da også I rede! for Menneskesønnen kommer i den time I ikke tenker.

⁴ Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt mig, så lenge det er dag; natten kommer da ingen kan arbeide.

¹⁶ så I kjøper den beleilige tid; for dagene er onde. ¹⁷ Derfor, vær ikke dårer, men forstå hvad Herrens vilje er!

¹² Hvorfor skal egypterne si: Til ulykke har han ført dem ut; han vilde slå dem ihjel i fjellene og utrydde dem av jorden? Vend om fra din brennende vrede og angre det onde du har tenkt å gjøre mot ditt folk!

¹⁴ Så angret Herren det onde han hadde talt om å gjøre mot sitt folk.

³⁶ For Herren skal dømme sitt folk, og det skal gjøre ham ondt for sine tjenere, når han ser at deres makt er borte, og at det er ute både med store og små.

³ Vær mig nådig, Herre! for jeg er bortvisnet. Helbred mig, Herre! for mine ben er forferdet, ⁴ og min sjel er såre forferdet; og du, Herre, hvor lenge?

¹⁰ Hvor lenge, Gud, skal motstanderen håne, fienden forakte ditt navn evindelig?

¹⁴ Svinet fra skogen gnager på det, og hvad som rører sig på marken, eter av det.

⁴⁶ Du har forkortet hans ungdoms dager, du har dekket ham med skam. Sela.

⁴⁵ Og i sin godhet mot dem kom han sin pakt i hu, og det gjorde ham ondt efter hans store miskunnhet,

¹⁴ For Herren skal dømme sitt folk, og han skal miskunne sig over sine tjenere.

¹⁵ Men når jeg har rykket dem op, da vil jeg atter forbarme mig over dem og la dem vende tilbake, hver til sin arv og hver til sitt land.

⁸ Hvorledes skal jeg kunne gi dig op, Efra'im, gi dig til pris, Israel? Hvorledes skal jeg kunne gi dig op som Adma, gjøre med dig som med Sebo'im? Mitt hjerte vender sig i mig, all min medynk våkner.

¹³ og sønderriv eders hjerte og ikke eders klær, og vend om til Herren eders Gud! For han er nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunnhet, og han angrer det onde. ¹⁴ Hvem vet? Han torde vende om og angre og la en velsignelse bli igjen efter sig, til matoffer og drikkoffer for Herren eders Gud.

³ Da angret Herren det. Det skal ikke skje, sa Herren.

⁶ Da angret Herren det. Heller ikke det skal skje, sa Herren, Israels Gud.

⁹ Hvem vet? Gud kunde da vende om og angre det, vende om fra sin brennende vrede, så vi ikke forgår.

¹⁶ Derfor sier Herren så: Jeg vender mig atter til Jerusalem med miskunnhet; mitt hus skal bygges der, sier Herren, hærskarenes Gud, og målesnoren skal strekkes ut over Jerusalem.

⁶ Bare godt og miskunnhet skal efterjage mig alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennem lange tider.

⁷ Jeg hater dem som akter på tomme avguder, men jeg, jeg setter min lit til Herren.

⁷ Din rettferdighet er som veldige fjell, dine dommer er et stort dyp; mennesker og dyr frelser du, Herre! ⁸ Hvor kostelig er din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge.

³ Således har jeg skuet dig i helligdommen, idet jeg så din makt og din herlighet. ⁴ For din miskunnhet er bedre enn livet; mine leber priser dig. ⁵ Således vil jeg love dig mitt liv igjennem; i ditt navn vil jeg opløfte mine hender.

⁴ Når mine misgjerninger er blitt mig for svære, så forlater du våre overtredelser.

⁶ Vil du evindelig være vred på oss? Vil du la din vrede vare fra slekt til slekt?

⁴ Gled din tjeners sjel! for til dig, Herre, løfter jeg min sjel.

³ Han som forlater all din misgjerning, som læger alle dine sykdommer, ⁴ han som forløser ditt liv fra graven, som kroner dig med miskunnhet og barmhjertighet, ⁵ han som metter din sjel* med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen**. / {* eg. din pryd.} / {** når den skifter sin ham.}

² Israel glede sig i sin skaper, Sions barn fryde sig i sin konge!

¹⁵ Så sier Herren: En røst høres i Rama, veklage, bitter gråt; Rakel gråter over sine barn; hun vil ikke la sig trøste over sine barn, for de er ikke mere til.

¹⁷ for hvor herlig er det ikke, og hvor fagert! Av dets korn skal unge menn og av dets vin jomfruer blomstre op.

⁴ Gled eder i Herren alltid! atter vil jeg si: Gled eder!

⁵ Lovsyng Herren, I hans fromme, og pris hans hellige navn!

⁵ De som sår med gråt, skal høste fryderop. ⁶ De går gråtende og bærer den de strør ut; de kommer hjem fryderop og bærer sine kornbånd.

¹ På den tid skal du si: Jeg takker dig, Herre; for du var vred på mig, men din vrede hørte op, og du trøstet mig.

¹ Trøst, trøst mitt folk, sier eders Gud. ² Tal vennlig til Jerusalem og rop til det at dets strid er endt, at dets skyld er betalt, at det av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder.

³ til å gi de sørgende i Sion hodepryd i stedet for aske, gledes olje i stedet for sorg, lovprisnings klædebon i stedet for en vansmektet ånd, og de skal kalles rettferdighetens terebinter, Herrens plantning til hans ære.

¹⁸ Men gled og fryd eder til evig tid over det jeg skaper! For se, jeg skaper Jerusalem til jubel og dets folk til fryd. ¹⁹ Og jeg vil juble over Jerusalem og fryde mig i mitt folk, og det skal ikke mere høres gråt eller skrik der.

¹² Og de skal komme og synge med fryd på Sions berg, og de skal strømme til Herrens gode ting, til korn og til most og til olje og til unge får og okser, og deres sjel skal være som en vannrik have, og de skal ikke vansmekte mere. ¹³ Da skal jomfruer glede sig i dans, og unge og gamle skal glede sig sammen, og jeg vil vende deres klage til fryd og trøste dem og glede dem efter deres sorg.

⁴ Salige er de som sørger; for de skal trøstes.

²⁰ Sannelig, sannelig sier jeg eder: I skal gråte og jamre eder, men verden skal glede sig; I skal ha sorg, men eders sorg skal bli til glede.

¹⁴ Og jeg sa til ham: Herre! du vet det. Og han sa til mig: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. ¹⁵ Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. ¹⁶ De skal ikke hungre mere, heller ikke tørste mere; solen skal heller ikke falle på dem, eller nogen hete; ¹⁷ for Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livsens vannkilder, og Gud skal tørke bort hver tåre av deres øine.

¹⁵ Men dreper du nu dette folk, alle som en, da kommer hedningene, som har hørt ditt ry, til å si: ¹⁶ Herren maktet ikke å føre dette folk inn i det land han hadde tilsvoret dem, derfor slaktet han dem ned i ørkenen. ¹⁷ Men la nu din kraft, Herre, vise sig stor, som du har talt og sagt: ¹⁸ Herren er langmodig og rik på miskunnhet, han forlater misgjerning og overtredelse; men han lar ikke den skyldige ustraffet, han hjemsøker fedres misgjerning på barn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd. ¹⁹ Tilgi da dette folk dets misgjerning efter din store miskunnhet, som du har tilgitt dem hele veien fra Egypten og hit! ²⁰ Da sa Herren: Jeg har tilgitt dem efter ditt ord. ²¹ Men sa sant jeg lever og hele jorden er full av Herrens herlighet, ²² så skal alle de menn som har sett min herlighet og de tegn som Jeg har gjort i Egypten og i ørkenen, og som nu har fristet mig ti ganger og ikke hørt på min røst, ²³ sannelig, de skal ikke se det land jeg bar tilsvoret deres fedre; ingen som har foraktet mig, skal få se det ²⁴ Men min tjener Kaleb - fordi det var en annen ånd i ham, og han trolig fulgte mig, så vil jeg føre ham inn i det land han har vært i, og hans ætt skal eie det.

³⁰ sannelig, I skal ikke komme inn i det land som jeg med opløftet hånd har svoret å ville la eder bo i, undtagen Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn. ³¹ Eders barn, som I sa vilde bli til rov, dem vil jeg føre der inn, og de skal lære det land å kjenne som I har ringeaktet.

³⁹ Og eders barn, som I sa vilde bli til rov, og eders sønner, som ennu ikke kan skille godt fra ondt, de skal komme der inn, dem vil jeg gi det, og de skal ta det i eie.

⁴ Klippen! - fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.

²² da skal I fortelle eders barn det og si: Israel gikk tørrskodd over Jordan her, ²³ fordi Herren eders Gud lot Jordans vann tørke bort foran eder til I kom over, likesom Herren eders Gud gjorde med det Røde Hav, som han lot tørke bort foran oss til vi kom over, ²⁴ forat alle folk på jorden skal kjenne at Herrens hånd er sterk, og forat I alle dager skal frykte Herren eders Gud.

¹⁴ Se, jeg går nu all jordens vei; så skal I da av alt eders hjerte og av all eders sjel kjenne at ikke et eneste ord er blitt til intet av alle de gode ord Herren eders Gud har talt over eder; de er alle sammen opfylt for eder, ikke et eneste ord derav er blitt til intet.

¹ Til sangmesteren; av Korahs barn; en læresalme.

¹² Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid.

⁴ til tistrenget citar og til harpe, til tankefullt spill på citar.

² Herre, jeg har hørt budskapet om dig, jeg er forferdet. Herre, din gjerning* - kall den til live før mange år er lidd, ja, kunngjør den før mange år er lidd! I din vrede komme du i hu å forbarme dig! / {* HAB 1, 5; 2, 2 fg.}

²⁸ og setter du dig noget fore, da skal det lykkes for dig, og over dine veier skal det skinne lys;

⁴ Én ting har jeg bedt Herren om, det stunder jeg efter, at jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens liflighet og grunde i hans tempel.

² Fra Sion, skjønnhetens krone, stråler Gud frem.

²⁸ Der er Benjamin, den yngste, som hersker over dem*, Judas fyrster med sin skare, Sebulons fyrster, Naftalis fyrster. / {* fiendene.}

³ Vekk op ditt velde for Efra'im og Benjamin og Manasse, og kom oss til frelse!

⁷ Du gjør oss til en trette for våre naboer, og våre fiender spotter med lyst.

³ Ditt folk møter villig frem på ditt veldes dag; i hellig prydelse kommer din ungdom til dig, som dugg ut av morgenrødens skjød.

²⁵ Å Herre, frels dog! Å Herre, la det dog lykkes!

¹² Herre! Du skal hjelpe oss til fred; for alt det vi har gjort, har du utrettet for oss.

⁷ derfor er hverken den noget som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst.

¹⁸ Men vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil; vi blir alle forvandlet til det samme billede fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.

¹⁶ Og han, vår Herre Jesus Kristus, og Gud vår Fader, som elsket oss og gav oss en evig trøst og et godt håp i nåde,

² I elskede! nu er vi Guds barn, og det er ennu ikke åpenbaret hvad vi skal bli; vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like; for vi skal se ham som han er.