Psalms 107:23 Cross References - Norwegian

²³ De som fór ut på havet i skib, som drev handel på store vann,

⁷ Beven grep dem der, angst som hos en fødende kvinne.

¹⁰ Syng Herren en ny sang, hans pris fra jordens ende, I som farer ut på havet, og alt som fyller det, I øer og I som bor der!

²⁶ På store vann førte dine rorskarer dig ut - østenvinden knuser dig midt i havet.

⁹ Da nu en lang tid var gått, og det allerede var farlig å ferdes på sjøen, fordi det alt var over fasten, advarte Paulus dem og sa: ¹⁰ I menn! jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv. ¹¹ Men høvedsmannen satte mere lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa. ¹² Og da havnen var uhøvelig til vinterleie, blev de fleste enige om at de skulde fare ut også derfra, om de måskje kunde vinne frem og ta vinterhavn i Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sydvest og nordvest. ¹³ Da det nu blåste en svak sønnenvind, tenkte de at de kunde fullføre sitt forsett; de lettet da, og seilte nær land langsmed Kreta. ¹⁴ Men ikke lenge efter kom en hvirvelvind som kalles eurakylon, og kastet sig mot øen; ¹⁵ da skibet blev grepet av den og ikke kunde holde sig op mot vinden, gav vi det op og lot oss drive. ¹⁶ Vi løp da under en liten ø som kalles Klauda, og det var med nød at vi fikk berget båten; ¹⁷ da de hadde fått den ombord, grep de til nødhjelp og slo taug om skibet. Og da de fryktet for å drive ned på Syrten, firte de seilet ned, og drev således. ¹⁸ Da vi nu led meget ondt av været, kastet de næste dag ladningen overbord, ¹⁹ og den tredje dag kastet vi med egne hender skibets redskap i sjøen. ²⁰ Da nu hverken sol eller stjerner lot sig se på flere dager, og et svært uvær var over oss, var det fra nu av forbi med alt håp om redning. ²¹ Og da de ikke hadde fått mat på lenge, stod Paulus frem midt iblandt dem og sa: I menn! I burde ha lydt mitt råd og ikke faret ut fra Kreta, så I hadde spart eder for dette vågestykke og denne skade. ²² Og nu ber jeg eder være ved godt mot; for ingen sjel iblandt eder skal forgå, men bare skibet. ²³ For i denne natt stod for mig en engel fra den Gud som jeg tilhører, som jeg også tjener, og sa: ²⁴ Frykt ikke, Paulus! du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt dig alle dem som seiler med dig, til gave. ²⁵ Derfor vær ved godt mot, I menn! for jeg setter min lit til Gud at det skal bli så som det er sagt mig. ²⁶ Men vi skal strande på en eller annen ø. ²⁷ Da nu den fjortende natt kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar nær mot land. ²⁸ Og da de loddet, fant de tyve favner; men da de var kommet et lite stykke derfra og loddet igjen, fant de femten favner;

¹⁷ Og hver styrmann og hver skibsfører og alle sjøfolk og alle de som ferdes på havet, stod langt borte