Proverbs 24:21 Cross References - Norwegian

³¹ Og da Israel så den veldige gjerning Herren hadde gjort med egypterne, da fryktet folket Herren; og de trodde på Herren og på hans tjener Moses.

¹ Korah, en sønn av Jishar, sønn av Kahat, Levis sønn, og Datan og Abiram, sønner av Eliab, og On, en sønn av Pelet, av Rubens ætt, tok en flokk med sig. ² De trådte fram for Moses, og sammen med dem to hundre og femti menn av Israels barn, høvdinger i menigheten, utkåret til medlemmer av folkerådet, aktede menn. ³ De flokket sig sammen mot Moses og Aron og sa til dem: Nu får det være nok! Hele menigheten er hellig, alle sammen, og Herren er midt iblandt dem; hvorfor ophøier I eder da over Herrens menighet?

⁵ Og de sa til ham: Nu er du blitt gammel, og dine sønner vandrer ikke på dine veier; så sett nu en konge over oss til å dømme oss, som alle folkene har! ⁶ Men det ord gjorde Samuel ondt, da de sa: Gi oss en konge til å dømme oss! Og Samuel bad til Herren. ⁷ Da sa Herren til Samuel: Lyd folket i alt hvad de sier til dig! For det er ikke dig de har forkastet, men det er mig de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem.

¹² Men da I så at Nahas, Ammons barns konge, kom imot eder, sa I til mig: Nei, en konge skal råde over oss - enda Herren eders Gud var eders konge. ¹³ Her er nu kongen som I har valgt - som I har bedt om; Herren har satt en konge over eder. ¹⁴ Dersom I nu frykter Herren og tjener ham og lyder ham og ikke er gjenstridige mot Herrens ord, men følger Herren eders Gud, både I og kongen som råder over eder [så skal Herren være med eder]. ¹⁵ Men dersom I ikke lyder Herren, men er gjenstridige mot Herrens ord, så skal Herrens hånd være mot eder som mot eders fedre. ¹⁶ Kom da nu frem og se den store gjerning som Herren vil gjøre for eders øine! ¹⁷ Er det ikke nu hvetehøstens tid? Jeg vil rope til Herren og han skal sende torden og regn. Kjenn da og se at eders ondskap er stor, den som I har gjort for Herrens øine ved å kreve en konge! ¹⁸ Så ropte Samuel til Herren, og samme dag sendte Herren torden og regn; da blev alt folket grepet av stor frykt for Herren og for Samuel. ¹⁹ Og alt folket sa til Samuel: Bed for dine tjenere til Herren din Gud, så vi ikke skal dø fordi vi til alle våre andre synder har lagt den misgjerning å kreve en konge!

⁶ Men derefter slo samvittigheten David, fordi han hadde skåret av fliken på Sauls kappe.

¹³ Så kom det nogen med bud til David og sa: Hver manns hjerte i Israel henger ved Absalom. ¹⁴ Da sa David til alle sine menn som var hos ham i Jerusalem: Kom, la oss flykte! Ellers kan vi ikke berge oss for Absalom. Skynd eder avsted, så ikke han skal skynde sig og nå oss og føre ulykke over oss og slå byen med sverdets egg. ¹⁵ Kongens tjenere svarte: Alt hvad du vil, herre konge, er dine tjenere rede til å gjøre. ¹⁶ Så tok kongen ut, og hele hans hus fulgte ham; bare ti medhustruer lot kongen bli tilbake for å ta vare på huset. ¹⁷ Så tok da kongen ut, og alt folket fulgte ham, og de stanset ved det siste hus. ¹⁸ Og alle hans menn og hele livvakten drog frem ved siden av ham, og alle gittittene, seks hundre mann som hadde fulgt ham fra Gat, drog frem foran kongen. ¹⁹ Da sa kongen til gittitten Ittai: Hvorfor går du og med oss? Vend tilbake og bli hos kongen! For du er en fremmed og tilmed bortført fra ditt hjemsted. ²⁰ Igår kom du, og idag skulde jeg la dig vanke om med oss, jeg som ikke vet hvor min vei kan falle. Vend tilbake og før dine brødre tilbake med dig, og Guds miskunnhet og trofasthet være med eder! ²¹ Men Ittai svarte kongen og sa: Så sant Herren lever, og så sant min herre kongen lever: Der hvor min herre kongen er, enten det bærer til død eller til liv, der og intet annet sted vil din tjener være. ²² Da sa David til Ittai: Vel, så dra med oss! Så drog gittitten Ittai frem med alle sine menn og alle de barn han hadde med sig. ²³ Og hele landet gråt høit, da alt folket drog frem, og kongen gikk over bekken Kidron, og alt folket gikk og over og tok veien bortimot ørkenen. ²⁴ Da kom også Sadok med alle levittene; de bar Guds pakts-ark, og de satte Guds ark ned, og på samme tid gikk Abjatar op*, inntil alt folket hadde draget ut av byen. / {* til Oljeberget.} ²⁵ Da sa kongen til Sadok: Før Guds ark tilbake til byen! Finner jeg nåde for Herrens øine, så fører han mig tilbake og lar mig se den og dens bolig; ²⁶ men dersom han sier således: Jeg har ikke velbehag i dig - så er jeg her; han får gjøre med mig som han synes! ²⁷ Og kongen sa til presten Sadok: Forstår du mig? Vend tilbake til byen i fred, og din sønn Akima'as og Abjatars sønn Jonatan - begge eders sønner - skal være med eder! ²⁸ Husk på at jeg vil dryge på moene i ørkenen inntil det kommer et ord fra eder med budskap til mig. ²⁹ Så førte Sadok og Abjatar Guds ark tilbake til Jerusalem, og de blev der. ³⁰ Men David gikk gråtende opefter Oljeberget med tilhyllet hode og barfotet, og alt folket som var med ham, hadde og tilhyllet sine hoder og gikk gråtende opover. ³¹ Da David fikk bud om at Akitofel var blandt de sammensvorne hos Absalom, sa han: Gjør Akitofels råd til dårskap, Herre! ³² Da nu David kom til toppen, hvor han vilde tilbede Gud, fikk han se arkitten Husai som kom ham i møte med sønderrevet kjortel og jord på sitt hode. ³³ David sa til ham: Dersom du drar videre med mig, vil du bare bli til byrde for mig; ³⁴ men dersom du vender tilbake til byen og sier til Absalom: Jeg vil være din tjener, konge! Jeg har før vært din fars tjener, men nu vil jeg være din tjener - så vil du gjøre Akitofels råd til intet for mig. ³⁵ Der har du jo og prestene Sadok og Abjatar hos dig. Alt du får høre fra kongens hus, skal du melde prestene Sadok og Abjatar. ³⁶ Begge deres sønner, Akima'as, Sadoks sønn, og Jonatan, Abjatars sønn, er der hos dem; med dem skal I sende mig bud om alt det I får høre. ³⁷ Så kom da Husai, Davids venn, til byen, og på samme tid kom også Absalom til Jerusalem.

¹⁶ Da nu hele Israel så at kongen ikke hørte på dem, svarte folket kongen og sa: Hvad del har vi i David? Vi har ingen lodd i Isais sønn. Til dine telt, Israel! Se nu selv til ditt hus, David! Så drog Israel hjem igjen.

² Jeg sier: Akt på kongens bud, og det for den eds skyld som du har svoret ved Gud! ³ Vær ikke for snar til å forlate ham, og vær ikke med på noget som er ondt! For han gjør alt det han vil. ⁴ For kongens ord er mektig, og hvem tør si til ham: Hvad gjør du? ⁵ Den som holder budet, skal ikke lide noget ondt, og den vises hjerte skal få kjenne tid og dom.

²¹ De sier til ham: Keiserens. Da sier han til dem: Gi da keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er!

¹ Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter! for det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som er, de er innsatt av Gud, ² så at den som setter sig imot øvrigheten, står Guds ordning imot; men de som står imot, skal få sin dom. ³ For de styrende er ikke til redsel for den gode gjerning, men for den onde. Men vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør det som godt er, så skal du ha ros av den; ⁴ for den er Guds tjener, dig til gode. Men gjør du det som ondt er, da frykt! for den bærer ikke sverdet for intet; for den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det som ondt er. ⁵ Derfor er det nødvendig å være lydig mot den, ikke bare for straffens skyld, men også for samvittighetens. ⁶ Derfor betaler I jo også skatt; for de er Guds tjenere, som nettop tar vare på dette. ⁷ Gi alle det I er dem skyldige: den skatt som skatt tilkommer, den toll som toll tilkommer, den frykt som frykt tilkommer, den ære som ære tilkommer!

¹ Minn dem om å underordne sig under myndigheter og øvrigheter, å være lydige, rede til all god gjerning,

¹³ Vær derfor all menneskelig ordning undergitt for Herrens skyld, enten det nu er kongen som den høieste, ¹⁴ eller landshøvdinger som utsendinger fra ham til straff for ugjerningsmenn, men til ros for dem som gjør godt. ¹⁵ For således er det Guds vilje at I ved å gjøre det gode skal målbinde de uvettige menneskers vankundighet, ¹⁶ som frie, og ikke som de som har friheten til ondskaps skjul, men som Guds tjenere. ¹⁷ Ær alle, elsk broderskapet, frykt Gud, ær kongen!