Proverbs 17:13 Cross References - Norwegian

¹⁷ Da nu David hadde talt disse ord til Saul, da sa Saul: Er det du som taler, min sønn David? Og Saul brast i gråt.

² Og filistrene var like i hælene på Saul og hans sønner, og de drepte Jonatan og Abinadab og Malkisua, Sauls sønner. ³ Og striden blev hård der hvor Saul stod; bueskytterne kom over ham, og han blev grepet av redsel for skytterne.

¹⁰ Så skal nu sverdet aldri vike fra ditt hus, fordi du har foraktet mig og tatt hetitten Urias hustru til hustru for dig selv.

¹ I Davids tid var det engang en hungersnød som varte i tre år efter hverandre. Da søkte David Herrens åsyn, og Herren svarte: Det er fordi det hviler blodskyld på Saul og hans hus, siden han drepte gibeonittene. ² Kongen lot da gibeonittene kalle og talte med dem. Gibeonittene hørte ikke til Israels barn, men var av de amoritter som var blitt tilbake i landet, og Israels barn hadde svoret dem en ed, men Saul søkte å slå dem ihjel i sin nidkjærhet for Israels og Judas barn. ³ David sa til gibeonittene: Hvad skal jeg gjøre for eder, og hvormed skal jeg gjøre soning, så I velsigner Herrens arv? ⁴ Gibeonittene svarte: Vi krever ikke sølv eller gull hos Saul og hans hus, og vi har ikke rett til å drepe nogen mann i Israel. Han sa: Hvad I krever, vil jeg gjøre for eder. ⁵ Og de sa til kongen: Den mann som ødela oss, og som hadde i sinne å utrydde oss, så det ikke skulde finnes nogen av oss igjen innen hele Israels landemerker - ⁶ la oss av hans sønner få syv menn, så vil vi henge dem op for Herren i Gibea, hvor Saul, Herrens utvalgte, hørte hjemme. Kongen svarte: Jeg skal gi eder dem. ⁷ Kongen sparte Mefiboset, sønn av Jonatan, Sauls sønn, for den eds skyld som de - David og Jonatan, Sauls sønn - hadde svoret hverandre ved Herren. ⁸ Men de to sønner som Rispa, Ajas datter, hadde fått med Saul, Armoni og Mefiboset, og de fem sønner som Mikal*, Sauls datter, hadde fått med Adriel, sønn av meholatitten Barsillai, dem tok kongen / {* 2SA 3, 7. som også hette Merab, 1SA 18, 19.} ⁹ og overgav dem til gibeonittene, og de hengte dem op på fjellet for Herrens åsyn; de omkom alle syv på en gang. Det var i de første dager av høsten, i begynnelsen av bygghøsten, de blev drept. ¹⁰ Men Rispa, Ajas datter, tok sin sørgedrakt og bredte den ut på klippen fra høstens begynnelse inntil det strømmet vann ned på dem fra himmelen*; og hun lot ikke himmelens fugler få slå ned på dem om dagen eller markens ville dyr om natten. / {* de blev hengende inntil Gud gav regn igjen, 2SA 21, 1.} ¹¹ Da David fikk vite hvad Rispa, Ajas datter, Sauls medhustru, hadde gjort, ¹² tok han avsted og hentet Sauls og hans sønn Jonatans ben fra mennene i Jabes i Gilead, som hemmelig hadde tatt dem bort fra torvet i Betsan; der hadde filistrene hengt dem op den dag de slo Saul på Gilboa. ¹³ Og da han hadde ført Sauls og hans sønn Jonatans ben op derfra, samlet de også benene av dem som var hengt, ¹⁴ og de begravde Sauls og hans sønn Jonatans ben i Benjamins land, i Sela, i hans far Kis' grav. De gjorde alt det kongen hadde befalt. Og derefter hørte Gud landets bønn.

¹² De gjengjelder mig godt med ondt; min sjel er forlatt.

²⁰ Og mine fiender lever, er mektige, og mange er de som hater mig uten årsak.

¹² Fordervelse er inneni den, og undertrykkelse og svik viker ikke fra dens torv. ¹³ For ikke er det en fiende som håner mig, ellers vilde jeg bære det; ikke er det min avindsmann som ophøier sig over mig, ellers vilde jeg skjule mig for ham; ¹⁴ men det er du, du som var min likemann, min venn og min kjenning - ¹⁵ vi som levde sammen i fortrolig omgang, som vandret til Guds hus blandt den glade høitidsskare.

⁴ Til lønn for min kjærlighet stod de mig imot, enda jeg er bare bønn. ⁵ Og de la ondt på mig til lønn for godt og hat til lønn for min kjærlighet. ⁶ Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høire hånd! ⁷ Når han dømmes, da la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd! ⁸ La hans dager bli få, la en annen få hans embede! ⁹ La hans barn bli farløse og hans hustru enke, ¹⁰ og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem! ¹¹ La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid! ¹² La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn! ¹³ La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd!

²⁰ Skal en gjengjelde godt med ondt? For de har gravd en grav for mitt liv. Kom i hu at jeg stod for ditt åsyn og talte godt for dem for å vende din vrede bort fra dem! ²¹ Gi derfor deres barn til hungeren, og overgi dem selv i sverdets vold, og la deres hustruer bli barnløse og enker, og deres menn bli drept av pesten, deres ungdom bli slått ihjel av sverdet i krigen!

⁵ Da kastet han sølvpengene inn i templet, og gikk bort og hengte sig.

²⁵ Og alt folket svarte og sa: Hans blod komme over oss og over våre barn!

¹⁷ Gjengjeld ikke nogen ondt med ondt; legg vinn på det som godt er, for alle menneskers åsyn!

¹⁵ Se til at ingen gjengjelder nogen ondt med ondt, men legg alltid vinn på det som godt er, mot hverandre og mot alle

⁹ så I ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men tvert imot velsigner; for dertil blev I kalt, at I skal arve velsignelse.