Luke 18:2 Cross References - Norwegian

² Der var en dommer i en by, som ikke fryktet Gud og ikke undså sig for noget menneske.

²¹ Velg dig så ut duelige menn av hele folket, menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning, og sett dem til domsmenn over dem, nogen over tusen, nogen over hundre, nogen over femti og nogen over ti! ²² Og de skal skifte rett mellem folket til enhver tid; enhver stor sak skal de komme til dig med, men enhver liten sak skal de selv dømme i. Således letter du byrden for dig selv, og de bærer den med dig.

³ Dog er det også funnet noget godt hos dig; for du har utryddet Astarte-billedene av landet og vendt ditt hjerte til å søke Gud. ⁴ Josafat blev nu en tid i Jerusalem, men siden drog han atter ut iblandt folket, fra Be'erseba like til Efra'im-fjellene, og førte dem tilbake til Herren, deres fedres Gud. ⁵ Og han innsatte dommere i landet, i hver av de faste byer i Juda. ⁶ Og han sa til dommerne: Akt vel på hvad I gjør! For I dømmer ikke for mennesker, men for Herren, og han er hos eder så ofte I dømmer. ⁷ Så la nu Herrens frykt være over eder, vær varsomme i hvad I gjør! For hos Herren vår Gud finnes det ingen urett, og han gjør ikke forskjell på folk og tar ikke imot gaver. ⁸ Også i Jerusalem innsatte Josafat nogen av levittene og prestene og av Israels familiehoder til å dømme i Herrens saker og i rettstretter, for de* var vendt tilbake til Jerusalem. / {* Josafat og de som hadde draget ut med ham, 2KR 19, 4.} ⁹ Og han bød dem og sa: Således skal I gjøre i Herrens frykt, med troskap og med udelt hjerte:

⁷ Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet, ⁸ da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående; ⁹ høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn; ¹⁰ de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen. ¹¹ Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord. ¹² For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde. ¹³ Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble. ¹⁴ Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue. ¹⁵ Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte. ¹⁶ En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg. ¹⁷ Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

¹ Til sangmesteren, efter Gittit*; en salme av David. / {* kanskje en toneart som har hatt sitt navn av byen Gat.} ² Herre, vår Herre, hvor herlig ditt navn er over all jorden, du som har utbredt din prakt over himmelen! ³ Av barns og diebarns munn har du grunnfestet en makt for dine motstanderes skyld, for å stoppe munnen på fienden og den hevngjerrige. ⁴ Når jeg ser din himmel, dine fingrers gjerning, månen og stjernene, som du har gjort,

⁸ Allfarveiene er øde, det er ingen veifarende mere - han* har brutt pakten**, foraktet byene***, ikke aktet noget menneske. / {* Sankerib.} / {** 2KG 18, 14 fg. 17 fg.} / {*** HAB 1, 10.}

¹⁶ Han hjalp den elendige og fattige til hans rett; da gikk det vel. Er ikke dette å kjenne mig? sier Herren. ¹⁷ Men dine øine og ditt hjerte er ikke rettet på annet enn på vinning og på å utøse den uskyldiges blod og på å bruke vold og undertrykkelse.

⁶ Se, Israels fyrster i dig brukte alle sin arm til å utøse blod. ⁷ Far og mor blev ringeaktet hos dig; mot den fremmede blev det brukt vold hos dig; den farløse og enken blev undertrykt hos dig. ⁸ Mine helligdommer foraktet du, og mine sabbater vanhelliget du.

¹ Og jeg sa: Hør, I Jakobs høvdinger og I dommere for Israels hus! Er det ikke eders sak å vite hvad rett er? ² I som hater det gode og elsker det onde, I som flår huden av dem og kjøttet av deres ben, ³ I som eter mitt folks kjøtt og river huden av dem og knuser deres ben og breder dem ut likesom i en gryte og som kjøtt i en panne.

⁴ Og lenge vilde han ikke; men til sist sa han ved sig selv: Om jeg enn ikke frykter Gud og ikke undser mig for noget menneske,

¹⁴ Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. ¹⁵ Deres føtter er snare til å utøse blod; ¹⁶ ødeleggelse og usælhet er det på deres veier, ¹⁷ og freds vei kjenner de ikke. ¹⁸ Det er ikke gudsfrykt for deres øine.