Job 2 Cross References - Norwegian

¹ Så hendte det en dag at Guds sønner kom og stilte sig frem for Herren, og blandt dem kom også Satan og stilte sig frem for Herren. ² Og Herren sa til Satan: Hvor kommer du fra? Satan svarte Herren: Jeg har faret og flakket omkring på jorden. ³ Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han - en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde; ennu er han like ulastelig, og du har uten grunn egget mig til å ødelegge ham. ⁴ Men Satan svarte Herren: Hud for hud, men alt det en mann har, gir han for sitt liv. ⁵ Men rekk bare ut din hånd og rør ved hans ben og hans kjøtt! Da vil han visselig si dig farvel like i ditt ansikt. ⁶ Da sa Herren til Satan: Se, han er i din hånd; spar bare hans liv! ⁷ Så gikk Satan bort fra Herrens åsyn, og han slo Job med onde bylder fra fotsålen til issen. ⁸ Og han tok sig et potteskår og skrapte sig med, der han satt midt i asken. ⁹ Da sa hans hustru til ham: Holder du dig ennu like ulastelig? Si Gud farvel og dø! ¹⁰ Men han svarte: Du taler som en av de uforstandige kvinner; skal vi bare ta imot det gode av Gud og ikke også det onde? Under alt dette syndet Job ikke med sine leber. ¹¹ Da Jobs tre venner fikk høre om all denne ulykke som var kommet over ham, kom de fra hver sitt hjemsted: Elifas fra Teman, Bildad fra Suah og Sofar fra Na'ama; og de avtalte med hverandre å gå til ham for å vise ham medynk og trøste ham. ¹² Men da de så op et stykke ifra, kjente de ham ikke, og de brast i gråt og sønderrev sine kapper og kastet støv op imot himmelen, ned over sine hoder. ¹³ Og de satt hos ham på jorden i syv dager og syv netter, og ingen talte et ord til ham; for de så at hans pine var såre stor.

⁶ Så hendte det en dag at Guds sønner kom og stilte sig frem for Herren, og blandt dem kom også Satan.

¹ I det år kong Ussias døde, så jeg Herren sitte på en høi, høi trone, og slepet av hans kåpe opfylte templet. ² Serafer stod omkring ham. Seks vinger hadde hver; med to dekket han sitt åsyn, med to dekket han sine føtter, og med to fløi han.

¹⁹ Og engelen svarte ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn, og jeg er utsendt for å tale til dig og forkynne dig dette glade budskap;

¹⁴ Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?

⁸ Og han sa: Hagar, Sarais trælkvinne, hvor kommer du fra, og hvor akter du dig hen? Hun svarte: Jeg har flyktet fra min frue Sarai.

⁷ Og Herren sa til Satan: Hvor kommer du fra? Satan svarte Herren: Jeg har faret og flakket omkring på jorden.

³⁰ Jeg skal herefter ikke tale meget med eder; for verdens fyrste kommer, og han har intet i mig,

⁴ i hvem denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, forat lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds billede, ikke skal skinne for dem.

⁸ Vær edrue, våk! Eders motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan opsluke;

⁹ Dette er historien om Noah og hans ætt: Noah var en rettferdig og ulastelig mann blandt sine samtidige; Noah vandret med Gud.

²⁰ Da svarte Joab og sa: Langt, langt være det fra mig at jeg skulde tilintetgjøre eller ødelegge.

¹ I landet Us var det en mann som hette Job; han var en ulastelig og rettskaffen mann, som fryktet Gud og vek fra det onde.

⁸ Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han - en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde.

¹¹ Men rekk bare ut din hånd og rør ved alt som hans er! Da vil han visselig si dig farvel like i ditt ansikt.

²¹ og sa: Naken kom jeg av min mors liv, og naken skal jeg vende dit tilbake. Herren gav, og Herren tok; Herrens navn være lovet! ²² Under alt dette syndet Job ikke, og han lastet ikke Gud for det som hadde hendt ham.

¹⁷ han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,

²⁰ Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.

¹⁵ Se, han vil drepe mig - jeg venter på ham; jeg vil bare rettferdiggjøre mine veier for hans åsyn.

⁵ Det være langt fra mig å gi eder rett! Inntil jeg opgir ånden, lar jeg ikke min brødefrihet tas fra mig. ⁶ Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke; mitt hjerte laster mig ikke for nogen av mine dager.

¹ Av David. Hjelp mig til min rett, Herre! for jeg har vandret i min uskyld, og på Herren stoler jeg uten å vakle.

³⁷ Akt på den ulastelige og se på den opriktige! for fredens mann har en fremtid;

¹² Derpå kjenner jeg at du har behag i mig, at min fiende ikke skal fryde sig over mig.

³ Jesus svarte: Hverken han har syndet eller hans foreldre, men det var forat Guds gjerninger skulde åpenbares på ham.

¹² Ikke at jeg allerede har grepet det eller allerede er fullkommen; men jeg jager efter det, om jeg og kan gripe det, eftersom jeg og er grepet av Kristus Jesus.

¹² Salig er den mann som holder ut i fristelse; for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.

⁷ forat eders prøvede tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse,

¹⁰ Men all nådes Gud, som kalte eder til sin evige herlighet i Kristus Jesus, efter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke, grunnfeste eder;

³ Da svarte dronning Ester: Har jeg funnet nåde for dine øine, konge, og tykkes det kongen godt, så la mitt liv bli mig gitt på min bønn, og mitt folks liv efter mitt ønske! ⁴ For vi er solgt, både jeg og mitt folk, til å ødelegges, drepes og utryddes; var det enda bare til å være træler og trælkvinner vi var solgt, da hadde jeg tidd, men nu er vår fiende ikke i stand til å oprette kongens tap.

²⁰ På den dag skal menneskene kaste sine guder av sølv og gull, som de har gjort sig for å tilbede dem, bort til muldvarpene og flaggermusene ²¹ og gå inn i fjellkløftene og i berghulene for Herrens gru og for hans høihets herlighet, når han reiser sig for å forferde jorden.

⁸ Men blandt dem var det ti menn som sa til Ismael: Drep oss ikke! For vi har skjulte forråd ute på marken, hvete og bygg og olje og honning. Da lot han dem være og drepte dem ikke sammen med deres brødre.

²⁵ Derfor sier jeg eder: Vær ikke bekymret for eders liv, hvad I skal ete og hvad I skal drikke, eller for eders legeme, hvad I skal klæ eder med! Er ikke livet mere enn maten, og legemet mere enn klærne?

²⁶ For hvad gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel? eller hvad vil et menneske gi til vederlag for sin sjel?

¹⁸ Da vi nu led meget ondt av været, kastet de næste dag ladningen overbord, ¹⁹ og den tredje dag kastet vi med egne hender skibets redskap i sjøen.

⁸ ja, jeg akter og i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mere verd, han for hvis skyld jeg har lidt tap på alt, og jeg akter det for skarn, forat jeg kan vinne Kristus ⁹ og finnes i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den som fåes ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen, ¹⁰ så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans opstandelse og samfundet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død,

¹⁵ Og du skal tale til Israels barn og si: Når nogen banner sin Gud, skal han lide for sin synd.

¹⁷ Og David sa til Gud: Var det ikke jeg som bød at folket skulde telles? Det er jeg som har syndet og gjort ille; men denne min hjord, hvad har de gjort? Herre min Gud, la heller din hånd komme over mig og over min fars hus, men ikke over ditt folk, så det blir hjemsøkt!

⁵ Og så ofte en omgang av disse gjestebud var til ende, sendte Job bud efter dem og helliget dem; han stod tidlig op om morgenen og ofret brennoffer, ett for hver av dem; for Job sa: Kanskje mine sønner har syndet og sagt Gud farvel i sitt hjerte. Således gjorde Job alltid.

⁹ Da sa hans hustru til ham: Holder du dig ennu like ulastelig? Si Gud farvel og dø!

²⁰ Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig. ²¹ Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.

³ Da jeg tidde, blev mine ben borttæret, idet jeg stønnet hele dagen. ⁴ For dag og natt lå din hånd tungt på mig, min livssaft svant som ved sommerens tørke. Sela.

² Herre, straff mig ikke i din vrede, og tukt mig ikke i din harme! ³ For dine piler har rammet mig, og din hånd er falt tungt på mig. ⁴ Det er intet friskt i mitt kjød for din vredes skyld, det er ingen fred i mine ben for min synds skyld. ⁵ For mine misgjerninger går over mitt hode, som en tung byrde er de mig for tunge. ⁶ Mine bylder lukter ille, de råtner for min dårskaps skyld. ⁷ Jeg er kroket, aldeles nedbøiet; hele dagen går jeg i sørgeklær.

¹⁰ Jeg tier, jeg later ikke op min munn; for du har gjort det.

²¹ da skal de dra gjennem landet hårdt plaget og hungrige, og når de hungrer, så blir de harme og forbanner sin konge og sin Gud. De skal vende sine øine mot det høie,

¹² Da sa Herren til Satan: Se, alt som hans er, er i din hånd; men mot ham selv må du ikke rekke ut din hånd. Så gikk Satan bort fra Herrens åsyn.

¹⁰ og merket av en grense for det og satte bom og dører ¹¹ og sa: Hit skal du komme og ikke lenger, her skal dine stolte bølger legge sig?

⁷ Han gjør fjellene faste med sin kraft, omgjordet med velde.

²⁹ For han bød den urene ånd fare ut av mannen; i lange tider hadde den revet ham med sig, og han blev bundet med lenker og fotjern og holdt under vakt; og han sønderrev båndene og blev drevet av den onde ånd ut i ørkenene. ³⁰ Men Jesus spurte ham: Hvad er ditt navn? Han svarte: Legion! For mange onde ånder var faret i ham. ³¹ Og de bad ham at han ikke vilde byde dem fare ned i avgrunnen. ³² Men det var på stedet en stor svinehjord, som gikk og beitet i fellet, og de bad ham at han vilde gi dem lov til å fare inn i dem; og han gav dem lov. ³³ Så fór da de onde ånder ut av mannen og inn i svinene; og hjorden styrtet sig ut over stupet ned i sjøen og druknet.

³¹ Simon! Simon! se, Satan krevde å få eder i sin vold for å sikte eder som hvete; ³² men jeg bad for dig at din tro ikke måtte svikte, og når du engang omvender dig, da styrk dine brødre!

¹³ Eder har ingen fristelse møtt som mennesker ikke kan bære; og Gud er trofast, som ikke skal la eder fristes over evne, men gjøre både fristelsen og dens utgang, så I kan tåle den.

¹⁰ Frykt ikke for det du skal lide! Se, djevelen skal kaste nogen av eder i fengsel, forat I skal prøves, og I skal ha trengsel i ti dager. Vær tro inntil døden, så vil jeg gi dig livsens krone!

¹ Og jeg så en engel stige ned fra himmelen, som hadde nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd. ² Og han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år

⁷ Og når de tusen år er til ende, skal Satan løses av sitt fengsel.

⁹ og den skal bli til støv utover hele Egyptens land, og den skal bli til bylder som bryter ut med blemmer, både på folk og fe i hele Egyptens land. ¹⁰ Så tok de asken fra ovnen og trådte frem for Farao, og Moses kastet den op i været; og det blev bylder som brøt ut med blemmer, både på folk og fe. ¹¹ Og tegnsutleggerne kunde ikke holde stand mot Moses for byldenes skyld; for det var kommet bylder på tegnsutleggerne og på alle egypterne.

²⁷ Herren skal slå dig med Egyptens bylder, med svuller og med skabb og utslett, så du ikke skal kunne læges.

³⁵ Herren skal slå dig med onde bylder på knær og legger, så du ikke skal kunne læges, fra fotsåle til isse.

²² Han svarte: Jeg vil gå avsted og være en løgnens ånd i alle hans profeters munn. Da sa Herren: Ja, du skal overtale ham, og det skal også lykkes dig; gå avsted og gjør så!

⁵ Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.

¹⁷ Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke. ¹⁸ Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel. ¹⁹ Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

³⁰ Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

⁶ Fra fotsåle til hode er der intet helt på det; sår, buler og friske slag! De er ikke klemt ut og ikke forbundet og ikke utbløtt med olje.

¹⁷ skal Herren gjøre Sions døtres isse skurvet, og Herren skal avdekke deres blusel.

¹¹ Og de spottet himmelens Gud for sine piner og for sine bylder, og omvendte sig ikke fra sine gjerninger.

¹⁹ Men Tamar strødde aske på sitt hode og sønderrev den side kjortel hun hadde på sig, og hun la sin hånd på sitt hode og gikk skrikende sin vei.

¹⁴ Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig. ¹⁵ Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine. ¹⁶ Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham. ¹⁷ Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.

⁶ Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.

⁵ For mine misgjerninger går over mitt hode, som en tung byrde er de mig for tunge.

⁷ Jeg er kroket, aldeles nedbøiet; hele dagen går jeg i sørgeklær.

³ til å gi de sørgende i Sion hodepryd i stedet for aske, gledes olje i stedet for sorg, lovprisnings klædebon i stedet for en vansmektet ånd, og de skal kalles rettferdighetens terebinter, Herrens plantning til hans ære.

²⁶ Mitt folks datter! Omgjord dig med sekk og velt dig i aske, hold sorg som over det eneste barn, bitter veklage! Brått kommer ødeleggeren over oss.

³⁰ De skal bryte ut i jammerrop over dig, og de skal kaste støv på sine hoder og velte sig i asken.

⁶ Da saken kom for Ninives konge, stod han op fra sin trone og la sin kappe av sig og svøpte sekk om sig og satte sig i asken.

²¹ Ve dig, Korasin! ve dig, Betsaida! Dersom de kraftige gjerninger som er gjort i eder, var gjort i Tyrus og Sidon, da hadde de for lenge siden omvendt sig i sekk og aske.

²⁰ Men der var en fattig mann ved navn Lasarus, som var kastet for hans port, full av sår, ²¹ og hans attrå var å få mette sig med det som falt fra den rikes bord; men endog hundene kom og slikket hans sår.

⁶ Og kvinnen så at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øinene, og at det var et prektig tre, siden en kunde få forstand av det, og hun tok av frukten og åt; og hun gav sin mann med sig, og han åt.

¹² Og Adam sa: Kvinnen som du gav mig til å være hos mig, hun gav mig av treet, og jeg åt.

⁴ Og da Salomo blev gammel, vendte hustruene hans hjerte til andre guder, og hans hjerte var ikke helt med Herren hans Gud, således som hans far Davids hjerte hadde vært.

³³ Mens han ennu talte med dem, kom budet ned til ham. Da sa han*: Se for en ulykke** det er kommet fra Herren! Hvorfor skulde jeg lenger bie på Herren? / {* kongen som var kommet efter budet.} / {** 2KG 6, 29.}

³ Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han - en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde; ennu er han like ulastelig, og du har uten grunn egget mig til å ødelegge ham.

⁵ Men rekk bare ut din hånd og rør ved hans ben og hans kjøtt! Da vil han visselig si dig farvel like i ditt ansikt.

¹⁴ Og dog sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier. ¹⁵ Hvad er den Allmektige, at vi skulde tjene ham, og hvad gagn skulde vi ha av å vende oss til ham med bønn?

¹⁴ I har sagt: Fåfengt er det å tjene Gud, og hvad vinning har det vært for oss at vi har aktet på hans bud, og at vi har gått i sørgeklær for Herrens, hærskarenes Guds skyld?

¹⁷ Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustru og åt av det tre som jeg forbød dig å ete av, så skal jorden være forbannet for din skyld! Med møie skal du nære dig av den alle ditt livs dager.

²⁰ Da David kom hjem igjen for å velsigne sitt hus, gikk Mikal, Sauls datter, ut imot ham og sa: Hvor høit Israels konge er blitt æret idag - han som idag har blottet sig for øinene på sine tjeneres piker, som løse folk pleier å gjøre! ²¹ Da sa David til Mikal: For Herrens åsyn, han som utvalgte mig fremfor din far og fremfor hele hans hus og satte mig til fyrste over Herrens folk, over Israel - for Herrens åsyn har jeg danset;

¹³ Hvor skulde da jeg gå hen med min skam? Og du vilde bli regnet blandt nidingene i Israel. Kjære, tal heller til kongen! Han nekter dig ikke å få mig.

²² Da sa David: Hvad har jeg med eder å gjøre, I Serujas sønner, at I idag skulde bli mine motstandere? Skulde nogen mann i Israel late livet idag? Jeg vet jo at jeg idag er blitt konge over Israel.

²⁸ For hele min fars hus hadde ikke annet å vente av min herre kongen enn død, og dog gav du din tjener plass blandt dem som eter ved ditt bord; hvad rett har jeg da mere å kreve, og hvad mere har jeg å rope til kongen om?

¹⁰ Men samvittigheten slo David efterat han hadde tellet folket, og David sa til Herren: Jeg har syndet storlig med det jeg har gjort; men tilgi nu, Herre, din tjeners misgjerning; for jeg har båret mig meget uforstandig at.

⁹ For Herrens øine farer over all jorden forat han med sin kraft kan støtte dem hvis hjerte er helt med ham. Du har båret dig uforstandig at i dette; for fra nu av skal du alltid ha krig.

¹ I landet Us var det en mann som hette Job; han var en ulastelig og rettskaffen mann, som fryktet Gud og vek fra det onde. ² Han fikk syv sønner og tre døtre, ³ og han eide syv tusen får og tre tusen kameler og fem hundre par okser og fem hundre aseninner og hadde en stor mengde tjenere; han var mektigere enn alle Østens barn.

¹⁰ Har du ikke hegnet om ham og om hans hus og om alt som hans er, på alle kanter? Hans henders gjerning har du velsignet, og hans hjorder har bredt sig vidt utover i landet.

¹ Til sangmesteren, til Jedutun; en salme av David.

¹² Slå dem ikke ihjel, forat mitt folk ikke skal glemme det! La dem drive ustadig omkring ved din makt og styrt dem ned, du, vårt skjold, Herre!

³⁸ Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår? ³⁹ Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd! ⁴⁰ La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren! ⁴¹ La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!

³⁴ Orme-yngel! hvorledes kan I tale godt, I som er onde? for hvad hjertet flyter over av, det taler munnen. ³⁵ Et godt menneske bærer frem gode ting av sitt gode forråd, og et ondt menneske bærer frem onde ting av sitt onde forråd. ³⁶ Men jeg sier eder at for hvert unyttig ord som menneskene taler, skal de gjøre regnskap på dommens dag; ³⁷ for efter dine ord skal du kjennes rettferdig, og efter dine ord skal du fordømmes.

²³ Men han vendte sig og sa til Peter: Vik bak mig, Satan! du er mig til anstøt; for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.

² Men fem av dem var dårlige og fem kloke;

¹¹ Jesus sa da til Peter: Stikk sverdet i skjeden! Skal jeg ikke drikke den kalk min Fader har gitt mig?

¹² Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen.

⁹ Dessuten: våre kjødelige fedre hadde vi til optuktere, og vi hadde ærefrykt for dem; skal vi da ikke meget mere være lydige mot åndenes Fader, så vi får leve? ¹⁰ For hine tuktet oss for nogen få dager efter sitt tykke, men han tukter til vårt gagn, forat vi skal få del i hans hellighet. ¹¹ All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt opøvd, rettferdighets salige frukt.

² For vi snubler alle sammen i mange ting; den som ikke snubler i tale, han er en fullkommen mann, i stand til også å holde hele legemet i tømme.

¹⁰ Mine brødre! ta profetene, som talte i Herrens navn, til eders forbillede i å lide ondt og være tålmodig! ¹¹ Se, vi priser dem salige som lider tålmodig. I har hørt om Jobs tålmod og sett den utgang som Herren gjorde; for Herren er overmåte miskunnelig og barmhjertig.

² Med henne fikk han Simran og Joksan og Medan og Midian og Jisbak og Suah.

¹¹ Og Elifas' sønner var Teman, Omar, Sefo, Gatam og Kenas.

¹⁵ Dette var stammefyrstene for Esaus barn: Sønnene til Esaus eldste sønn Elifas var stammefyrsten Teman, stammefyrsten Omar, stammefyrsten Sefo, stammefyrsten Kenas,

³⁵ Og alle hans sønner og alle hans døtre kom for å trøste ham; men han vilde ikke la sig trøste; han sa: Med sorg må jeg fare ned til min sønn i dødsriket. Og hans far gråt over ham. .

³² Og de sønner som Abrahams medhustru Ketura fødte, var: Simran og Joksan og Medan og Midian og Jisbak og Suah; og Joksans sønner var Sjeba og Dedan;

¹⁴ Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.

¹⁹ Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;

¹ Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:

⁴ Men I spinner løgn sammen, I er alle dårlige læger.

¹ Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

² Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.

²⁰ Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,

¹ Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:

¹⁹ Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.

²¹ Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.

⁷ Da Herren hadde talt disse ord til Job, sa han til Elifas fra Teman: Min vrede er optendt mot dig og dine to venner; for I har ikke talt rett om mig, som min tjener Job.

¹¹ Og alle hans brødre kom til ham, og alle hans søstre og alle som hadde kjent ham før, og de åt med ham i hans hus og viste ham medynk og trøstet ham for all den ulykke Herren hadde latt komme over ham; og de gav ham hver en kesitte* og hver en gullring. / {* 1MO 33, 19.}

¹⁹ To ting var det som rammet dig - hvem ynkes over dig? - ødeleggelse og undergang, hunger og sverd - hvorledes skal jeg trøste dig?

⁷ Om Edom. Så sier Herren, hærskarenes Gud: Er det ikke mere nogen visdom i Teman? Finnes ikke lenger råd hos de forstandige? Er deres visdom uttømt?

¹⁹ og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over deres bror.

¹⁵ Gled eder med de glade, og gråt med de gråtende!

²⁶ Og om ett lem lider, da lider alle lemmene med, og om ett lem hedres, da gleder alle lemmene sig med.

³ Kom fangene i hu som deres medfanger, dem som lider ondt, siden I og selv er i legemet!

³⁴ Da Esau hørte disse ord av sin far, satte han i et høit og sårt skrik, og han sa til sin far: Velsign også mig, min far!

⁶ Og Josva sønderrev sine klær og falt ned på sitt ansikt til jorden foran Herrens ark og blev liggende der helt til aftenen, både han og Israels eldste, og de strødde støv på sitt hode.

⁴ Og da Herrens engel talte disse ord til alle Israels barn, gråt folket høit.

¹⁹ Så gikk de begge videre til de kom til Betlehem. Og da de kom til Betlehem, kom hele byen i bevegelse for deres skyld, og kvinnene sa: Er dette No'omi? ²⁰ Da sa hun til dem: Kall mig ikke No'omi*, kall mig Mara**! For den Allmektige har gjort det meget bittert for mig; / {* ynde.} / {** bitterhet.} ²¹ med fulle hender drog jeg bort, men med tomme hender har Herren latt mig vende tilbake. Hvorfor kaller I mig No'omi, når Herren har vidnet imot mig, og den Allmektige har latt det gå mig ille?

⁴ Da sendebudene kom til Sauls Gibea og bar frem sitt ærend for folket, brast alt folket i gråt.

⁴ Da brast de i gråt, både David og de folk som var med ham, og de gråt til de ikke lenger var i stand til å gråte.

³⁶ Ikke før hadde han talt ut, så kom kongens sønner, og de gråt høit, og kongen og alle hans menn brast også i lydelig gråt.

¹ På den fire og tyvende dag i samme måned samlet Israels barn sig og holdt faste, klædd i sekk og med jord strødd på sine hoder.

¹ Da Mordekai fikk vite alt som hadde hendt, sønderrev han sine klær og klædde sig i sekk og aske og gikk ut i byen under høie klagerop.

²⁰ Da reiste Job sig og sønderrev sin kappe og klipte håret av sitt hode og kastet sig ned på jorden og tilbad

¹⁴ Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.

¹⁰ Sions datters eldste sitter tause på jorden; de har strødd støv på sitt hode, omgjordet sig med sekk; Jerusalems jomfruer har senket sitt hode til jorden.

⁷ Hennes fyrster var renere enn sne, hvitere enn melk; de var rødere på legemet enn koraller; som safir var deres utseende. ⁸ Mørkere enn sort er nu deres utseende, de blir ikke kjent på gatene; deres hud henger ved deres ben, den er blitt tørr som tre.

¹⁹ Og de kastet støv på sine hoder og ropte med gråt og sorg og sa: Ve, ve den store by, hvor alle som har skib i sjøen, er blitt rike av dens kostbarheter, at den er lagt øde i en time!

⁵ Og Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det blev aften, og det blev morgen, første dag.

⁸ Og Gud kalte hvelvingen himmel. Og det blev aften, og det blev morgen, annen dag.

¹⁰ Da de kom til Goren-Ha'atad på hin side Jordan, holdt de der en stor og høitidelig sørgefest, og han gjorde likferd efter sin far i syv dager.

³ Da jeg hørte dette, sønderrev jeg min kjortel og min kappe og rev hår av hodet og skjegget og satt i stum sorg.

⁴ Da jeg hørte denne tidende, satte jeg mig ned og gråt og sørget dag efter dag, og jeg fastet og bad for himmelens Guds åsyn.

² Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?

⁴ Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela.

²⁶ Og hennes* porter klager og sørger, og utplyndret sitter hun på jorden. / {* Jerusalems.}

¹ Stig ned og sett dig i støvet, du jomfru, Babels datter! Sett dig på jorden uten trone, du kaldeernes datter! For de skal ikke mere kalle dig den fine og kjælne.

¹⁵ Og jeg kom til de bortførte i Tel-Abib, de som bodde ved elven Kebar, og hvor de ellers bodde, og jeg satt der i syv dager iblandt dem og stirret frem for mig.