Jeremiah 45 Cross References - Norwegian

¹ Dette er det ord profeten Jeremias talte til Baruk, Nerijas sønn, da han efter Jeremias' munn skrev disse ord i en bok, i Judas konge Jojakims, Josias' sønns fjerde år: ² Så sier Herren, Israels Gud, om dig, Baruk: ³ Du sa: Ve mig! For Herren har lagt sorg til min smerte; jeg er trett av mine sukk og finner ikke ro. ⁴ Dette skal du si til ham: Så sier Herren: Se, det jeg har bygget, det bryter jeg ned, og det jeg har plantet, det rykker jeg op, og så går det med hele jorden. ⁵ Og du, du attrår store ting? Attrå dem ikke! For se, jeg lar ulykke komme over alt kjød, sier Herren. Men jeg vil gi dig ditt liv til krigsbytte på alle de steder hvor du går hen.

⁵ Jojakim var fem og tyve år gammel da han blev konge, og han regjerte elleve år i Jerusalem. Han gjorde hvad ondt var i Herrens, hans Guds øine.

¹ Dette er det ord som kom til Jeremias om hele Judas folk i Judas konge Jojakims, Josias' sønns fjerde år, det er Babels konge Nebukadnesars første år,

¹ I begynnelsen av Judas konge Jojakims, Josias' sønns regjering kom dette ord fra Herren:

¹² og jeg overgav kjøpebrevet til Baruk, sønn av Nerija, sønn av Mahseja, i nærvær av min frende Hanamel og de vidner som hadde skrevet sine navn i kjøpebrevet, og alle de jøder som satt i vaktgården.

¹⁶ Og da jeg hadde overgitt kjøpebrevet til Baruk, Nerijas sønn, bad jeg til Herren og sa:

¹ I Judas konge Jojakims, Josias' sønns fjerde år kom dette ord til Jeremias fra Herren:

⁴ Da kalte Jeremias til sig Baruk, Nerijas sønn, og Baruk skrev efter Jeremias' munn alle de ord som Herren hadde talt til ham, i en bokrull.

⁸ Og Baruk, Nerijas sønn, gjorde alt som profeten Jeremias hadde pålagt ham, og leste Herrens ord op av boken i Herrens hus. ⁹ For i Judas konge Jojakims, Josias' sønns femte år, i den niende måned, blev det ropt ut at alt folket i Jerusalem og alt folket som var kommet fra Judas byer til Jerusalem, skulde faste for Herrens åsyn.

¹⁴ Da sendte alle høvdingene Jehudi, sønn av Netanja, sønn av Selemja, sønn av Kusi, til Baruk og sa: Ta med dig rullen som du leste op av for folket, og kom hit! Og Baruk, Nerijas sønn, tok rullen med sig og kom til dem. ¹⁵ De sa til ham: Sett dig ned og les den for oss! Og Baruk leste den for dem. ¹⁶ Og da de hørte alle ordene, vendte de sig forferdet til hverandre, og de sa til Baruk: Vi må melde kongen alt dette. ¹⁷ Så spurte de Baruk: Fortell oss hvorledes du skrev alle disse ord efter hans munn! ¹⁸ Baruk svarte: Med sin munn foresa han mig alle disse ord, og jeg skrev dem i boken med blekk.

²⁶ Så bød kongen Jerahme'el, kongesønnen, og Seraja, Asriels sønn, og Selemja, Abde'els sønn, å gripe skriveren Baruk og profeten Jeremias; men Herren skjulte dem.

³² Da tok Jeremias en annen rull og gav den til skriveren Baruk, Nerijas sønn, og han skrev i den efter Jeremias' munn alle ordene i den bok som Judas konge Jojakim hadde brent i ilden, og det blev til dem ennu lagt mange lignende ord.

³ Men Baruk, Nerijas sønn, egger dig op mot oss, forat vi skal bli gitt i kaldeernes hånd, så de kan drepe oss eller føre oss bort til Babel. ⁴ Og Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne og alt folket vilde ikke høre på Herrens røst og bli i Juda land. ⁵ Men Johanan, Kareahs sønn, og alle hærførerne tok alle dem som var blitt igjen av Juda, dem som var kommet tilbake fra alle de hedningefolk som de var blitt drevet bort til, for å bo i Juda land, ⁶ mennene og kvinnene og de små barn og kongens døtre og hver sjel som høvdingen over livvakten Nebusaradan hadde latt bli tilbake hos Gedalja, sønn av Akikam, Safans sønn, og likeså profeten Jeremias og Baruk, Nerijas sønn,

⁹ I all deres trengsel var det ingen trengsel, og hans åsyns engel frelste dem; i sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste han dem, og han tok dem op og bar dem alle den gamle tids dager.

⁷ Men gå bort og si til hans disipler og til Peter at han går i forveien for eder til Galilea; der skal I se ham, som han har sagt eder.

⁴ han som trøster oss i all vår trengsel, forat vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst hvormed vi selv blir trøstet av Gud!

⁶ men Gud, som trøster de nedbøiede, han trøstet oss ved Titus' komme,

¹⁸ For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.

¹⁵ For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd.

³⁴ Og Jakob sønderrev sine klær og bandt sekk om sine lender og sørget over sin sønn i lang tid. ³⁵ Og alle hans sønner og alle hans døtre kom for å trøste ham; men han vilde ikke la sig trøste; han sa: Med sorg må jeg fare ned til min sønn i dødsriket. Og hans far gråt over ham. .

³⁶ Og Jakob, deres far, sa til dem: I gjør mig barnløs; Josef er ikke mere til, og Simeon er ikke mere til, og Benjamin vil I ta fra mig; det kommer over mig alt sammen. ³⁷ Da sa Ruben til sin far: Begge mine sønner kan du drepe hvis jeg ikke kommer tilbake til dig med ham; gi ham i min hånd, så vil jeg føre ham tilbake til dig. ³⁸ Men han sa: Min sønn skal ikke dra ned med eder; for hans bror er død, og han er alene tilbake, og dersom det møter ham nogen ulykke på den vei som I drar, så kommer I til å sende mine grå hår med sorg ned i dødsriket.

¹¹ Da sa Moses til Herren: Hvorfor har du gjort så ille mot din tjener, og hvorfor har jeg ikke funnet nåde for dine øine, siden du har lagt byrden av hele dette folk på mig? ¹² Har jeg undfanget hele dette folk, har jeg født det, siden du sier jeg skal bære det i min favn, likesom ammen bærer det diende barn, og føre det til det land du har tilsvoret dets fedre? ¹³ Hvor skal jeg ta kjøtt fra til hele dette folk? For de kommer gråtende til mig og sier: Gi oss kjøtt å ete! ¹⁴ Jeg makter ikke å bære hele dette folk alene; det er mig for tungt. ¹⁵ Vil du gjøre således mot mig, så drep mig heller med én gang, dersom jeg har funnet nåde for dine øine, og la mig slippe å se min ulykke!

⁷ Og Josva sa: Ak Herre, Herre! Hvorfor førte du da dette folk over Jordan når du vilde gi oss i amorittenes hånd og la oss gå til grunne? Gid vi hadde latt oss nøie med å bli på hin side Jordan! ⁸ Hør mig, Herre! Hvad skal jeg nu si, efterat Israel har vendt sine fiender ryggen? ⁹ Når kana'anittene og alle landets innbyggere får høre det, vil de kringsette oss og rydde vårt navn ut av verden; og hvad vil du da gjøre med ditt store navn?

¹¹ Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender. ¹² Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig. ¹³ Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.

² Ennu idag gjelder min klage for å være gjenstridighet; min hånd hviler dog tungt på mitt sukk*. / {* d.e. jeg søker dog å dempe min klage.}

⁶ For i døden kommer ingen dig i hu; hvem vil prise dig i dødsriket?

¹³ O, dersom jeg ikke trodde å skulle se Herrens godhet i de levendes land! -

⁷ Min Gud! Min sjel er nedbøiet i mig; derfor kommer jeg dig i hu fra Jordans land og Hermons høider, fra det lille fjell*. / {* landet østenfor Jordan.}

³ Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over mig.

³ På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste. ⁴ Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela.

⁵ Ve mig, at jeg lever som fremmed iblandt Mesek, at jeg bor ved Kedars telt*! / {* d.e. iblandt mennesker som ligner de stridslystne og rovgjerrige folkeslag Mesek og Kedar.}

¹⁸ Å måtte jeg få vederkvegelse i min sorg! Mitt hjerte er sykt i mig.

¹ Gid mitt hode var vann, og mitt øie en tårekilde! Da vilde jeg dag og natt gråte over de drepte blandt mitt folk.

¹⁰ Ve mig, min mor, at du fødte mig, mig som alle i landet strider og tretter med! Jeg har ikke lånt dem noget, og de har ikke lånt mig noget, og enda forbanner hver mann mig. ¹¹ Herren sa: Visselig, jeg vil fri dig ut, så det går dig vel; visselig, jeg vil la dine fiender bønnfalle dig i ulykkens og nødens tid. ¹² Kan vel jern brytes, jern fra Norden, og kobber? ¹³ Ditt gods og dine skatter vil jeg overgi til plyndring - uten betaling, og det for alle dine synders skyld, i hele ditt land. ¹⁴ Så vil jeg la dine fiender dra over* til et land som du ikke kjenner; for en ild er optendt i min vrede, mot eder skal den brenne. / {* med dine skatter. 5MO 32, 22.} ¹⁵ Du vet det, Herre! Kom mig i hu og se til mig og la mig få hevn over mine forfølgere! Rykk mig ikke bort i din langmodighet mot dem! Tenk på at jeg blir hånet for din skyld! ¹⁶ Jeg fant dine ord, og jeg åt dem, og dine ord var til fryd for mig og til glede for mitt hjerte; for jeg er kalt med ditt navn, Herre, hærskarenes Gud! ¹⁷ Jeg har ikke sittet i de lystiges lag og jublet; grepet av din hånd har jeg sittet ensom; for du fylte mig med harme. ¹⁸ Hvorfor er min smerte evig, og mitt sår ulægelig? Det vil ikke la sig læge. Du er jo blitt for mig som en sviktende bekk, som vann en ikke kan lite på. ¹⁹ Derfor sier Herren så: Hvis du vender om, så vil jeg la dig komme tilbake og stå for mitt åsyn, og hvis du skiller det edle ut fra det uedle, skal du være som min munn; de skal igjen vende om til dig, men du skal ikke vende om til dem. ²⁰ Og jeg vil gjøre dig til en fast kobbermur mot dette folk; de skal stride mot dig, men ikke få overhånd over dig; for jeg er med dig og vil frelse dig og redde dig, sier Herren. ²¹ Jeg vil redde dig av de ondes hånd, og jeg vil løse dig ut av voldsmenns hånd.

⁷ Herre! Du overtalte mig, og jeg lot mig overtale; du blev for sterk for mig og fikk overhånd; jeg er blitt til latter hele dagen, hver mann spotter mig. ⁸ For så ofte jeg taler, må jeg skrike, må jeg rope om vold og ødeleggelse; for Herrens ord er blitt mig til hån og til spott hele dagen. ⁹ Og jeg tenkte: Jeg vil ikke komme ham i hu og ikke tale mere i hans navn. Men da blev det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben, og jeg trettet mig ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke. ¹⁰ For jeg hørte mange baktale mig - redsel fra alle kanter; de sa: Meld ham! Vi vil melde ham! Alle de menn som jeg levde i fred med, lurte på om jeg skulde falle; de sa: Kanskje han lar sig lokke, så vi kan få overhånd over ham og ta hevn over ham. ¹¹ Men Herren er med mig som en veldig kjempe; derfor skal mine forfølgere snuble og ikke få overhånd; de blir storlig til skamme fordi de ikke fór frem med visdom - en evig vanære, som aldri glemmes. ¹² Og Herren, hærskarenes Gud, prøver med rettferdighet, han ser nyrer og hjerte; jeg skal se din hevn over dem, for jeg har lagt min sak frem for dig. ¹³ Syng for Herren, lov Herren! For han har fridd den fattiges sjel ut av ugjerningsmenns hånd. ¹⁴ Forbannet være den dag jeg blev født! Den dag min mor fødte mig, være ikke velsignet! ¹⁵ Forbannet være den mann som kom til min far med det budskap: Du har fått en sønn, og som gledet ham storlig. ¹⁶ Med den mann skal det gå som med de byer Herren omstyrtet uten skånsel, og han skal høre skrik om morgenen og krigsrop ved middagstid, ¹⁷ fordi han ikke drepte mig i mors liv, så min mor blev min grav, og hennes liv fruktsommelig til evig tid. ¹⁸ Hvorfor kom jeg da ut av mors liv til å se møie og sorg og ende mine dager i skam?

¹³ Fra det høie sendte han ild i mine ben og lot den råde; han spente ut garn for mine føtter, han støtte mig tilbake, han gjorde mig elendig, syk hele dagen.

²² La all deres ondskap komme for ditt åsyn, og gjør mot dem som du har gjort mot mig for alle mine overtredelsers skyld! For mine sukk er mange, og mitt hjerte er sykt.

¹ Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris. ² Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys. ³ Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag. ⁴ Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben. ⁵ Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie. ⁶ På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde. ⁷ Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge. ⁸ Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn. ⁹ Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete. ¹⁰ En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul. ¹¹ Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig. ¹² Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil. ¹³ Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer. ¹⁴ Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen. ¹⁵ Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke. ¹⁶ Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken. ¹⁷ Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er, ¹⁸ og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren. ¹⁹ Kom i hu min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle!

³² men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;

¹ Derfor, da vi har denne tjeneste, eftersom vi har fått miskunn, så taper vi ikke motet;

¹⁶ Derfor taper vi ikke motet, men om og vårt utvortes menneske går til grunne, så fornyes dog det innvortes dag for dag.

⁹ Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette! for vi skal høste i sin tid, såfremt vi ikke går trett.

¹³ Men I, brødre, bli ikke trette av å gjøre det som rett er!

³ Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler! ⁴ Ennu har I ikke gjort motstand like til blodet i eders kamp mot synden, ⁵ og I har glemt den formaning som taler til eder som til barn: Min sønn! akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham;

⁶ Da angret Herren at han hadde skapt mennesket på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte. ⁷ Og Herren sa: Jeg vil utrydde menneskene som jeg har skapt, av jorden, både mennesker og fe og kryp og fuglene under himmelen; for jeg angrer at jeg har skapt dem.

⁸ Gud, hærskarenes Gud, reis oss op igjen, og la ditt åsyn lyse, så vi blir frelst! ⁹ Et vintre tok du op fra Egypten, du drev hedningefolk ut og plantet det. ¹⁰ Du ryddet op for det, og det festet sine røtter og fylte landet. ¹¹ Fjell blev skjult av dets skygge, og Guds sedrer av dets grener. ¹² Det strakte ut sine grener til havet og sine skudd bort imot elven. ¹³ Hvorfor har du revet ned dets hegn, så alle de som går forbi på veien, plukker av det? ¹⁴ Svinet fra skogen gnager på det, og hvad som rører sig på marken, eter av det. ¹⁵ Gud, hærskarenes Gud, vend tilbake, sku ned fra himmelen og se og ta dig av dette vintre ¹⁶ og vern om det som din høire hånd har plantet, og om den sønn du har utvalgt dig!

² Og han gravde den om og renset den for sten og plantet edle vintrær i den og bygget et tårn i dens midte og hugg også ut en perse i den; og han ventet at den skulde bære gode druer, men den bar ville. ³ Og nu, I Jerusalems innbyggere og Judas menn, døm mellem mig og min vingård! ⁴ Hvad var det mere å gjøre med min vingård, som jeg ikke har gjort med den? Hvorfor bar den ville druer når jeg ventet at den skulde bære gode? ⁵ Så vil jeg nu la eder vite hvad jeg vil gjøre med min vingård: Jeg vil ta bort dens gjerde, så den blir avgnaget; jeg vil rive ned dens mur, så den blir nedtrådt. ⁶ Og jeg vil la den ligge øde; den skal ikke skjæres og ikke hakkes, så den skyter op i torn og tistel, og skyene vil jeg byde at de ikke skal la regn falle på den. ⁷ For Herrens, hærskarenes Guds vingård er Israels hus, og Judas menn hans kjæreste plantning; og han ventet rett, men se, der er blodsutgydelse; han ventet rettferdighet, men se, der er skrik.

¹⁰ Se, jeg setter dig idag over folkene og over rikene til å rykke op og rive ned, til å ødelegge og bryte ned, til å bygge og til å plante.

¹⁷ Og Herren, hærskarenes Gud, som plantet dig, har talt ondt over dig for den ondskaps skyld som Israels hus og Judas hus har gjort, så de har vakt min harme ved å brenne røkelse for Ba'al.

⁷ En gang taler jeg om et folk og et rike, at jeg vil rykke op og rive ned og ødelegge; ⁸ men dersom det folk som jeg har talt om, vender om fra sin ondskap, da angrer jeg det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det. ⁹ Og en annen gang taler jeg om et folk og om et rike, at jeg vil bygge og plante; ¹⁰ men gjør det da det som er ondt i mine øine, så det ikke hører på min røst, da angrer jeg det gode som jeg hadde tenkt å ville gjøre mot det.

²⁸ Og likesom jeg har våket over dem for å rykke op og for å rive og bryte ned og ødelegge og plage dem, således vil jeg også våke over dem for å bygge og plante, sier Herren.

¹² Og Gud så på jorden, og se, den var fordervet; for alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden.

²⁶ Men han sa til ham: Var jeg ikke til stede i ånden da mannen vendte om fra sin vogn og gikk dig i møte? Er det nu tid til å ta imot sølv og få sig klær og oljetrær og vingårder og småfe og storfe og tjenere og tjenestepiker?

¹⁶ for med ild skal Herren holde dom og med sitt sverd slå alt kjød, og mange skal det bli som Herren slår ihjel.

⁹ Den som blir i denne by, skal dø ved sverd og ved hunger og ved pest; men den som drar ut og går over til kaldeerne, som har kringsatt eder, skal bli i live, og han skal få sitt liv til krigsbytte.

²⁶ og alle Nordens konger, nær og fjern, den ene med den andre, og alle verdens riker utover hele jorden; og Sesaks* konge skal drikke efter dem. / {* d.e. Babels; JER 51, 41. HAB 2, 15. 16.}

² Så sier Herren: Den som blir i denne by, skal dø ved sverd, ved hunger og ved pest; men den som går ut til kaldeerne, skal bli i live, han skal få sitt liv til krigsbytte og leve.

¹⁸ For jeg vil la dig undkomme, og du skal ikke falle for sverdet, men du skal få ditt liv til krigsbytte, fordi du satte din lit til mig, sier Herren.

⁸ Derfor, bi på mig, sier Herren, på den dag jeg reiser mig for å ta hærfang! For min dom er at jeg samler hedningefolk, sanker riker sammen, utøser min harme over dem, all min brennende vrede; for ved min nidkjærhets ild skal hele jorden bli fortært.

²⁵ Derfor sier jeg eder: Vær ikke bekymret for eders liv, hvad I skal ete og hvad I skal drikke, eller for eders legeme, hvad I skal klæ eder med! Er ikke livet mere enn maten, og legemet mere enn klærne? ²⁶ Se på himmelens fugler: De sår ikke, de høster ikke, de samler ikke i lader, og eders himmelske Fader før dem allikevel. Er ikke I meget mere enn de? ²⁷ Og hvem av eder kan med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde? ²⁸ Og hvorfor er I bekymret for klærne? Akt på liljene på marken, hvorledes de vokser: de arbeider ikke, de spinner ikke; ²⁹ men jeg sier eder: Enn ikke Salomo i all sin herlighet var klædd som en av dem. ³⁰ Men klær Gud således gresset på marken, som står idag og imorgen kastes i ovnen, skal han da ikke meget mere klæ eder, I lite troende? ³¹ Derfor skal I ikke være bekymret og si: Hvad skal vi ete, eller hvad skal vi drikke, eller hvad skal vi klæ oss med? ³² For alt slikt søker hedningene efter, og eders himmelske Fader vet at I trenger til alt dette.

¹⁶ Ha ett sinnelag mot hverandre; attrå ikke det høie, men hold eder gjerne til det lave; vær ikke selvkloke!

²⁶ Jeg mener da dette at det for den nærværende nøds skyld er godt for et menneske å leve således. ²⁷ Er du bundet til en kvinne, da søk ikke å bli løst fra henne; er du ikke bundet til en kvinne, da søk ikke en kvinne! ²⁸ Men om du også gifter dig, synder du ikke, og om jomfruen gifter sig, synder hun ikke; men de som det gjør, vil få trengsel for sitt kjød, jeg derimot vil spare eder. ²⁹ Men dette sier jeg, brødre: Tiden er kort, så at herefter de som har hustruer, skal være som de som ingen har, ³⁰ og de som gråter, som de som ikke gråter, og de som gleder sig, som de som ikke gleder sig, og de som kjøper, som de som ikke eier noget, ³¹ og de som bruker verden, som de som ikke bruker den; for denne verdens skikkelse forgår. ³² Jeg vil gjerne at I skal være fri for omsorg. Den ugifte har omsorg for det som hører Herren til, hvorledes han kan tekkes Herren;

⁶ Ja, gudsfrykt med nøisomhet er en stor vinning; ⁷ for vi har ikke hatt noget med oss til verden; det er åpenbart at vi heller ikke kan ta noget med oss derfra; ⁸ men når vi har føde og klær, skal vi dermed la oss nøie; ⁹ men de som vil bli rike, faller i fristelse og snare og mange dårlige og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse.

⁵ Eders ferd være uten pengekjærhet, så I nøies med det I har; for han har sagt: Jeg vil ingenlunde slippe dig og ingenlunde forlate dig,