Bible verses about "sarah" | Norwegian

¹⁵ Og Hagar fødte Abram en sønn; og Abram kalte den sønn som Hagar hadde født ham, Ismael.

¹⁷ Da falt Abraham på sitt ansikt og lo, og han sa ved sig selv: Skulde en som er hundre år gammel, få barn? Og skulde Sara, som er nitti år gammel, føde?

³⁰ Og Sarai var ufruktbar, hun hadde ikke noget barn.

¹² Derfor lo Sara ved sig selv og sa: Skulde jeg, nu jeg er blitt gammel, ha attrå, og min mann er også gammel.

¹⁰ Da sa han*: Jeg vil komme igjen til dig på denne tid næste år, og da skal Sara, din hustru, ha en sønn. Og Sara hørte det i teltdøren, for den var bak ham. / {* Herren 1MO 18 13.}

² Sara blev fruktsommelig og fødte Abraham en sønn i hans alderdom på den fastsatte tid som Gud hadde talt til ham om.

¹⁴ Skulde nogen ting være umulig for Herren? På denne tid næste år vil jeg komme til dig igjen, og da skal Sara ha en sønn.

¹⁵ Og Gud sa til Abraham: Sarai, din hustru, skal du ikke lenger kalle Sarai - Sara skal være hennes navn.

¹⁹ Da sa Gud: Sannelig, Sara, din hustru, skal føde dig en sønn, og du skal kalle ham Isak, og jeg vil oprette min pakt med ham, en evig pakt for hans ætt efter ham.

¹ Likeså I hustruer: Underordne eder under eders egne menn, så endog de som er vantro mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd, ² når de ser for sine øine eders rene ferd i frykt. ³ Deres pryd skal ikke være den utvortes med hårfletning og påhengte gullsmykker eller klædebon, ⁴ men hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige prydelse med den saktmodige og stille ånd, som er kostelig for Gud. ⁵ For således prydet og fordum de hellige kvinner sig, de som satte sitt håp til Gud, og de underordnet sig under sine egne menn, ⁶ likesom Sara var Abraham lydig og kalte ham herre; og hennes barn er I blitt når I gjør det gode og ikke lar eder skremme av noget. ⁷ Likeså I ektemenn: Lev med forstand sammen med eders hustruer som det svakere kar, og vis dem ære, da de og er medarvinger til livets nåde, forat eders bønner ikke skal hindres. ⁸ Og til slutning: Vær alle enige, medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige, ydmyke, ⁹ så I ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men tvert imot velsigner; for dertil blev I kalt, at I skal arve velsignelse. ¹⁰ For den som vil elske livet og se gode dager, han holde sin tunge fra ondt og sine leber fra å tale svik; ¹¹ han gå av veien for ondt og gjøre godt, han søke fred og jage efter den! ¹² For Herrens øine er over de rettferdige, og hans ører vendt til deres bønn; men Herrens åsyn er over dem som gjør ondt. ¹³ Og hvem er det som kan gjøre eder ondt såfremt I legger vinn på det gode? ¹⁴ Men om I enn skulde lide for rettferdighets skyld, er I salige. Men frykt ikke for dem og forferdes ikke; men hellige Kristus som Herre i eders hjerter, ¹⁵ og vær alltid rede til å forsvare eder for enhver som krever eder til regnskap for det håp som bor i eder, dog med saktmodighet og frykt, ¹⁶ idet I har en god samvittighet, forat de som laster eders gode ferd i Kristus, må bli til skamme i det som de baktaler eder for som ugjerningsmenn. ¹⁷ For det er bedre, om så er Guds vilje, å lide når en gjør godt, enn når en gjør ondt. ¹⁸ For også Kristus led en gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss frem til Gud, han som led døden i kjødet, men blev levendegjort i ånden, ¹⁹ og i denne gikk han og bort og preket for åndene som var i varetekt, ²⁰ de som fordum hadde vært gjenstridige, dengang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken blev bygget, i hvilken nogen få - åtte sjeler - blev frelst ved vann, ²¹ det som også nu frelser oss i sitt motbillede, dåpen, som ikke er avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud ved Jesu Kristi opstandelse, ²² han som er faret op til himmelen og er ved Guds høire hånd, hvor engler og makter og krefter er ham underlagt.

¹ Og Herren så til Sara som han hadde sagt, og Herren gjorde med Sara som han hadde lovt. ² Sara blev fruktsommelig og fødte Abraham en sønn i hans alderdom på den fastsatte tid som Gud hadde talt til ham om. ³ Og Abraham kalte den sønn han hadde fått, den som Sara hadde født ham, Isak. ⁴ Og Abraham omskar Isak, sin sønn, da han var åtte dager gammel, således som Gud hadde befalt ham. ⁵ Abraham var hundre år gammel da han fikk sin sønn Isak. ⁶ Da sa Sara: Gud har gjort det så at jeg må le; alle som hører dette, vil le av mig. ⁷ Og hun sa: Hvem skulde vel ha sagt til Abraham at Sara gir barn å die? Og nu har jeg født ham en sønn i hans alderdom. ⁸ Og gutten vokste op og blev avvent; og Abraham gjorde et stort gjestebud den dag Isak blev avvent. ⁹ Og Sara så at egypterkvinnen Hagars sønn, som hun hadde født Abraham, spottet, ¹⁰ og hun sa til Abraham: Driv ut denne trælkvinne og hennes sønn! For denne trælkvinnes sønn skal ikke arve med min sønn, med Isak. ¹¹ Dette gjorde Abraham meget ondt for hans sønns skyld. ¹² Men Gud sa til Abraham: La det ikke gjøre dig ondt for guttens og for din trælkvinnes skyld! Lyd Sara i alt det hun sier til dig! For i Isak skal det nevnes dig en ætt. ¹³ Men også trælkvinnens sønn vil jeg gjøre til et folk, fordi han er din sønn. ¹⁴ Da stod Abraham tidlig op om morgenen og tok brød og en skinnsekk med vann og gav Hagar og la det på hennes skulder; han gav henne også gutten med og lot henne fare. Og hun gikk avsted og for vill i Be'erseba-ørkenen. ¹⁵ Da det var forbi med vannet i sekken, kastet hun gutten fra sig under en busk ¹⁶ og gikk bort og satte sig et stykke ifra, sa langt som et bueskudd; for hun tenkte: Jeg vil ikke se på at gutten dør. Så satt hun et stykke ifra og brast i gråt. ¹⁷ Men Gud hørte gutten ynke sig, og Guds engel ropte til Hagar fra himmelen og sa til henne: Hvad fattes dig, Hagar? Frykt ikke! For Gud har hørt gutten ynke sig der han ligger. ¹⁸ Reis dig, løft gutten op og hold ham ved hånden! For jeg vil gjøre ham til et stort folk. ¹⁹ Og Gud åpnet hennes øine, så hun så en brønn; da gikk hun dit og fylte sekken med vann og gav gutten å drikke. ²⁰ Og Gud var med gutten; han blev stor og bodde i ørkenen, og da han vokste til, blev han bueskytter. ²¹ Han bosatte sig i ørkenen Paran, og hans mor tok en hustru til ham fra Egypten. ²² Ved denne tid kom Abimelek og Pikol, hans hærfører, og sa til Abraham: Gud er med dig i alt det du gjør. ²³ Så tilsverg mig nu her ved Gud at du ikke vil fare med svik mot mig og mine barn og min ætt! Likesom jeg har vist godhet mot dig, så skal du gjøre det samme mot mig og mot det land du bor i som fremmed. ²⁴ Da sa Abraham: Ja, det skal jeg tilsverge dig. ²⁵ Men Abraham gikk i rette med Abimelek for en brønn som Abimeleks tjenere hadde tatt med vold. ²⁶ Da sa Abimelek: Jeg vet ikke hvem som har gjort dette; hverken har du sagt mig det, eller har jeg hørt det før idag. ²⁷ Da tok Abraham småfe og storfe og gav Abimelek, og de gjorde en pakt med hverandre. ²⁸ Og Abraham stilte syv får av småfeet for sig selv. ²⁹ Da sa Abimelek til Abraham Hvad skal disse syv får her som du har stilt for sig selv? ³⁰ Han svarte: Disse syv får skal du ta imot av mig; det skal være til et vidnesbyrd for mig at jeg har gravd denne brønn. ³¹ Derfor kalte de dette sted Be'erseba*; for der gjorde de begge sin ed. / {* Edsbrønnen.} ³² Så gjorde de da en pakt i Be'erseba; og Abimelek og Pikol, hans hærfører, brøt op og vendte tilbake til filistrenes land. ³³ Og Abraham plantet en tamarisk i Be'erseba, og der påkalte han Herrens, den evige Guds navn. ³⁴ Og Abraham bodde som fremmed i filistrenes land en lang tid.

⁶ likesom Sara var Abraham lydig og kalte ham herre; og hennes barn er I blitt når I gjør det gode og ikke lar eder skremme av noget.

¹¹ Ved tro fikk også Sara kraft til å grunnlegge en ætt, og det til tross for sin alder, da hun aktet ham trofast som gav løftet;