Bible verses about "rape" | Norwegian

¹ Dina, Jakobs datter med Lea, gikk engang ut for å se på landets døtre. ² Og Sikem, som var sønn av hevitten Hemor, høvdingen i landet, så henne; og han tok henne og lå hos henne og krenket henne. ³ Men hans hjerte hang ved Dina, Jakobs datter, og han elsket piken og talte kjærlig til henne. ⁴ Så sa Sikem til Hemor, sin far: La mig få denne pike til hustru! ⁵ Og Jakob fikk høre at han hadde vanæret Dina, hans datter; men hans sønner var med buskapen ute på marken, og Jakob tidde med det til de kom hjem. ⁶ Men Hemor, Sikems far, gikk ut til Jakob for å tale med ham. ⁷ Jakobs sønner kom hjem fra marken da de fikk høre om dette; og mennene gremmet sig og var harmfulle; for han* hadde gjort en skammelig gjerning mot Israel ved å ligge hos Jakobs datter. Slikt burde ikke skje. / {* Sikem.} ⁸ Da talte Hemor med dem og sa: Min sønn Sikems hjerte henger ved eders datter; kjære, la ham få henne til hustru, ⁹ og inngå svogerskap med oss, gi oss eders døtre og ta I våre døtre! ¹⁰ Bli boende hos oss! Landet skal stå åpent for eder; bo her og dra omkring og få eder eiendommer her! ¹¹ Og Sikem sa til hennes far og hennes brødre: La mig finne nåde for eders øine! Det I krever av mig, vil jeg gi eder. ¹² Krev så meget I vil av mig i morgengave og andre gaver! Jeg skal gi det I vil ha; la mig bare få piken til hustru! ¹³ Da svarte Jakobs sønner Sikem og Hemor, hans far, med svikefulle ord, fordi han hadde vanæret deres søster Dina, ¹⁴ og sa til dem: Det kan vi ikke gjøre, å gi vår søster til en mann som har forhud; det vilde være en skam for oss. ¹⁵ Bare på det vilkår vil vi være eder til vilje, at I blir som vi, og alt mannkjønn hos eder lar sig omskjære. ¹⁶ Da vil vi gi eder våre døtre og gifte oss med eders døtre og bo hos eder, så vi blir ett folk. ¹⁷ Men dersom I ikke vil høre på oss og la eder omskjære, da tar vi vår søster og drar bort. ¹⁸ Og de syntes godt om deres ord, både Hemor og Sikem, Hemors sønn. ¹⁹ Og den unge mann drygde ikke med å gjøre dette, for han var glad i Jakobs datter, og han var den som hadde mest å si i sin fars hus. ²⁰ Så gikk Hemor og hans sønn Sikem til porten i sin by, og de talte til mennene i byen og sa: ²¹ Disse menn vil gjerne være venner med oss og vil bo her i landet og dra omkring her, og landet er jo vidt nok for dem; vi vil gifte oss med deres døtre og gi dem våre døtre. ²² Men bare på det vilkår vil mennene være oss til vilje og bo hos oss og bli til ett folk med oss, at alt mannkjønn iblandt oss lar sig omskjære, likesom de selv er omskåret. ²³ Deres buskap og deres gods og alle deres kløvdyr, blir ikke alt det vårt når vi bare er dem til vilje, så de blir boende hos oss? ²⁴ Og de gjorde som Hemor og hans sønn Sikem vilde, alle som hørte hjemme i hans by; og alt mannkjønn, alle som hørte hjemme i hans by, blev omskåret. ²⁵ Men på den tredje dag, da de var syke av sine sår, da tok Jakobs to sønner, Simeon og Levi, Dinas brødre, hver sitt sverd, og de kom uforvarende over byen og slo alt mannkjønn ihjel. ²⁶ Også Hemor og Sikem, hans sønn, slo de ihjel med sverdets egg, og de tok Dina ut av Sikems hus og drog bort. ²⁷ Jakobs sønner kom over de drepte og plyndret byen, fordi deres søster var blitt vanæret. ²⁸ De tok deres småfe og storfe og deres asener, både det som var i byen, og det som var på marken. ²⁹ Og alt deres gods og alle deres barn og deres kvinner førte de bort som bytte, og alt annet som var i husene. ³⁰ Da sa Jakob til Simeon og Levi: I har gjort mig en stor sorg! I har ført mig i vanrykte hos landets innbyggere, Kana'anittene og ferisittene; jeg råder jo bare over en liten flokk, og samler de sig imot mig, kommer de til å slå mig ihjel, sa både jeg og mitt hus går til grunne. ³¹ Men de svarte: Skulde han da få gjøre med vår søster som med en skjøge?

¹⁶ Når nogen forfører en jomfru som ikke er trolovet, og ligger hos henne, da skal han gi festegave for henne og ta henne til hustru. ¹⁷ Dersom faren ikke vil la ham få henne, da skal han gi så meget i pengebøter som en pleier å gi i festegave for en jomfru.

²⁵ Men dersom en mann treffer en trolovet pike ute på marken, og han holder fast på henne og ligger hos henne, da skal bare mannen som lå hos henne, dø.

¹ Og Herren talte til Moses og sa: ² Ta hevn over midianittene for det de har gjort mot Israels barn! Derefter skal du samles til dine fedre. ³ Da talte Moses til folket og sa: La nogen av eder ruste sig til strid! De skal kjempe mot midianittene og føre Herrens hevn over Midian; ⁴ tusen av hver stamme, av alle Israels stammer, skal I sende ut til strid. ⁵ Så blev der av Israels tusener tatt ut tusen av hver stamme - tolv tusen, rustet til strid. ⁶ Dem sendte Moses ut i striden - tusen av hver stamme - og med dem Pinehas, sønn av Eleasar, presten; han hadde med sig helligdommens redskaper og larmtrompetene. ⁷ Og de stred mot Midian, som Herren hadde befalt Moses, og de slo alt mannkjønn ihjel. ⁸ Og blandt dem de slo ihjel, var også Midians konger, Evi og Rekem og Sur og Hur og Reba, Midians fem konger; også Bileam, Beors sønn, slo de ihjel med sverdet. ⁹ Og Israels barn førte Midians kvinner og deres barn bort som fanger, og alle deres kløvdyr og all deres buskap og alt deres gods gjorde de til bytte. ¹⁰ Og alle deres byer overalt hvor de bodde, og alle deres teltleire brente de op med ild. ¹¹ Og de tok alt byttet og alt det de hadde røvet, både folk og fe, ¹² og de førte fangene og byttet og det de hadde røvet, til Moses og Eleasar, presten, og til Israels barns menighet, til leiren på Moabs ødemarker ved Jordan, midt imot Jeriko. ¹³ Og Moses og Eleasar, presten, og alle menighetens høvdinger gikk dem i møte utenfor leiren. ¹⁴ Men Moses blev vred på dem som var satt over hæren, på høvdingene over tusen og høvdingene over hundre, da de kom tilbake fra krigstoget. ¹⁵ Og Moses sa til dem: Har I latt alle kvinner leve? ¹⁶ Det var jo de som på Bileams råd forførte Israels barn til troløshet mot Herren for Peors skyld, så sotten kom over Herrens menighet. ¹⁷ Så slå nu ihjel alle guttebarn og alle kvinner som har hatt samleie med menn. ¹⁸ Men alle unge piker som ikke har hatt samleie med menn, skal I la leve, og de skal høre eder til. ¹⁹ Og så skal I holde eder utenfor leiren i syv dager! Enhver av eder som har slått nogen ihjel, og enhver som har rørt ved en som er slått ihjel, skal rense sig på den tredje og på den syvende dag - både I og eders fanger . ²⁰ Og alle klær og alt som er gjort av skinn eller av gjetehår, og alle trekar skal I rense. ²¹ Og Eleasar, presten, sa til stridsmennene som hadde vært med i krigen: Dette er det lovbud som Herren har gitt Moses: ²² Gull og sølv, kobber, jern, tinn og bly, ²³ alt som tåler ild, skal I la gå gjennem ilden, så blir det rent; men det skal også renses med renselsesvannet. Men alt som ikke tåler ild, skal I la gå gjennem vann. ²⁴ Og den syvende dag skal I tvette eders klær, så blir I rene; og derefter kan I komme inn i leiren. ²⁵ Og Herren sa til Moses: ²⁶ Ta tall på hele det bortførte bytte, både folk og fe, du og Eleasar, presten, og overhodene for menighetens familier. ²⁷ Og du skal dele byttet i to deler mellem krigsfolket som drog ut i striden, og hele menigheten. ²⁸ Og du skal ta en avgift til Herren av krigsfolket som drog ut i striden, ett liv av hvert fem hundre, både av mennesker og av storfeet og asenene og småfeet. ²⁹ Dette skal I ta av den halvdel som tilfaller krigsfolket; og du skal gi det til Eleasar, presten, som en gave til Herren. ³⁰ Og av den halvdel som tilfaller Israels barn, skal du ta ut ett liv av hvert femti, både av mennesker og av storfeet og asenene og småfeet - av alt feet; og du skal gi dem til levittene, som tar vare på det som er å vareta ved Herrens tabernakel. ³¹ Og Moses og Eleasar, presten, gjorde således som Herren hadde befalt Moses. ³² Og byttet - det som var tilovers av alt det som stridsfolket hadde røvet - var: av småfe seks hundre og fem og sytti tusen ³³ og av storfe to og sytti tusen ³⁴ og av asener en og seksti tusen. ³⁵ Og av mennesker - kvinner som ikke hadde hatt samleie med menn - var det i alt to og tretti tusen. ³⁶ Halvdelen av dette - den del som falt på stridsmennene - var: av småfeet tre hundre og syv og tretti tusen og fem hundre, ³⁷ så avgiften til Herren av småfeet blev seks hundre og fem og sytti, ³⁸ og av storfeet seks og tretti tusen, og avgiften derav til Herren to og sytti, ³⁹ og av asener tretti tusen og fem hundre, og avgiften derav til Herren en og seksti, ⁴⁰ og av mennesker seksten tusen, og avgiften derav til Herren to og tretti. ⁴¹ Og Moses gav avgiften til Eleasar, presten, som en gave til Herren, således som Herren hadde befalt Moses. ⁴² Den halvdel som tilfalt Israels barn, og som Moses hadde skilt ut fra stridsmennenes del - ⁴³ den halvdel som tilfalt menigheten - var: av småfe tre hundre og syv og tretti tusen og fem hundre ⁴⁴ og av storfe seks og tretti tusen ⁴⁵ og av asener tretti tusen og fem hundre ⁴⁶ og av mennesker seksten tusen. ⁴⁷ Av denne halvdel - den som tilfalt Israels barn - tok Moses ut ett liv for hvert femti, både av mennesker og av dyr, og gav dem til levittene, som tok vare på det som er å vareta ved Herrens tabernakel, således som Herren hadde befalt Moses. ⁴⁸ Så gikk de som var satt over hærens tusener, høvdingene over tusen og høvdingene over hundre, frem for Moses ⁴⁹ og sa til ham: Dine tjenere har tatt tall på krigsfolkene som stod under vår befaling, og det fattedes ikke én mann av oss. ⁵⁰ Derfor bærer vi frem som gave til Herren hvad enhver av oss har tatt av gullsaker, armkjeder og armbånd, fingerringer, ørenringer og kulekjeder; det skal være til soning for oss for Herrens åsyn. ⁵¹ Og Moses og Eleasar, presten, tok imot gullet av dem, alle slags fint arbeidede ting. ⁵² Og hele den gave av gull som høvdingene over tusen og høvdingene over hundre avgav til Herren, var seksten tusen, syv hundre og femti sekel. ⁵³ Men stridsmennene hadde og hver for sig vunnet bytte. ⁵⁴ Da Moses og Eleasar, presten, hadde tatt imot gullet av høvdingene over tusen og over hundre, bar de det inn i sammenkomstens telt, forat det skulde minne om Israels barn for Herrens åsyn.

¹² Men hun sa til ham: Nei, min bror, krenk mig ikke! Slikt må ikke gjøres i Israel; Gjør ikke noget så skammelig! ¹³ Hvor skulde da jeg gå hen med min skam? Og du vilde bli regnet blandt nidingene i Israel. Kjære, tal heller til kongen! Han nekter dig ikke å få mig. ¹⁴ Men han vilde ikke høre på henne; og han blev henne for sterk og krenket henne og lå hos henne.

⁹ og han dømmer jorderike med rettferdighet, han avsier dom over folkene med rettvishet.

³ Døm den ringe og farløse, la den elendige og fattige få sin rett!

²⁵ I menn! elsk eders hustruer, likesom Kristus elsket menigheten og gav sig selv for den,

²⁵ Men dersom en mann treffer en trolovet pike ute på marken, og han holder fast på henne og ligger hos henne, da skal bare mannen som lå hos henne, dø. ²⁶ Men piken skal du ikke gjøre noget, hun har ingen dødsskyld; for med denne sak har det sig på samme måte som når en overfaller sin næste og slår ham ihjel; ²⁷ han traff den trolovede pike ute på marken, hun skrek, men der var ingen til å hjelpe henne.

¹⁰ Når du drar ut i krig mot dine fiender, og Herren din Gud gir dem i din hånd, og du tar fanger blandt dem, ¹¹ og du så blandt fangene ser en kvinne som er vakker av skapning, og du synes godt om henne og vil ta henne til hustru, ¹² da skal du føre henne inn i ditt hus, og hun skal klippe sitt hår og skjære sine negler, ¹³ og hun skal legge av de klær som hun hadde på da hun blev tatt til fange, og så skal hun bli i ditt hus og sørge over sin far og mor en måneds tid; siden kan du gå inn til henne og ekte henne, så hun blir din hustru. ¹⁴ Men dersom du ikke mere synes om henne, da skal du la henne fare hvorhen hun vil, men du skal ikke selge henne for penger; du skal ikke gjøre henne til trælkvinne, fordi du har levd sammen med henne.

²⁸ Når en mann treffer en pike som er jomfru og ikke trolovet, og tar fatt på henne og ligger hos henne, og nogen kommer over dem,

¹ Nogen tid derefter hendte det som nu skal fortelles: Absalom, Davids sønn, hadde en fager søster som hette Tamar; henne fattet Davids sønn Amnon kjærlighet til. ² Og Amnon var så nedtrykt for sin søster Tamars skyld at han blev syk; for hun var jomfru, og det syntes Amnon umulig å gjøre henne noget. ³ Men Amnon hadde en venn som hette Jonadab, en sønn av Davids bror Simea; og Jonadab var en meget klok mann. ⁴ Han sa til ham: Hvorfor ser du så dårlig ut, kongesønn, morgen efter morgen? Vil du ikke si mig det? Da sa Amnon til ham: Jeg elsker Tamar, min bror Absaloms søster. ⁵ Jonadab sa til ham: Legg dig i sengen og gjør dig syk, og når da din far kommer for å se til dig, så si til ham: La min søster Tamar komme og gi mig noget å ete og lage til maten for mine øine, så jeg ser på det og får maten av hennes hånd! ⁶ Så la Amnon sig og gjorde sig syk, og da kongen kom for å se til ham, sa Amnon til kongen: La min søster Tamar komme og lage et par kaker, så jeg ser på det og kan få dem av hennes hånd! ⁷ Da sendte David bud inn i huset til Tamar og lot si: Gå til din bror Amnons hus og lag til maten for ham! ⁸ Og Tamar gikk til sin bror Amnons hus. Han lå til sengs, og hun tok deigen og eltet den og laget kaker, så han så på det, og stekte dem. ⁹ Så tok hun pannen og slo dem ut foran ham; men han vilde ikke ete. Og Amnon sa: La alle gå ut! Da alle var gått ut, ¹⁰ sa Amnon til Tamar: Bær maten inn i kammeret, så jeg kan få den av din hånd! Og Tamar tok kakene som hun hadde laget, og bar dem inn i kammeret til sin bror Amnon. ¹¹ Men da hun rakte ham dem og bad ham ete, tok han fatt i henne og sa til henne: Kom og ligg hos mig, min søster! ¹² Men hun sa til ham: Nei, min bror, krenk mig ikke! Slikt må ikke gjøres i Israel; Gjør ikke noget så skammelig! ¹³ Hvor skulde da jeg gå hen med min skam? Og du vilde bli regnet blandt nidingene i Israel. Kjære, tal heller til kongen! Han nekter dig ikke å få mig. ¹⁴ Men han vilde ikke høre på henne; og han blev henne for sterk og krenket henne og lå hos henne. ¹⁵ Men derefter fattet Amnon et sterkt hat til henne - det hat han fikk til henne, var større enn den kjærlighet han hadde hatt til henne. Og Amnon sa til henne: Stå op og gå din vei! ¹⁶ Da sa hun til ham: Vold mig ikke så stor en ulykke! Jag mig ikke bort! Det vilde være verre enn det annet du har gjort mig. Men han vilde ikke høre på henne. ¹⁷ Han kalte på den gutt som gikk ham til hånde, og sa: Jag denne kvinne ut på gaten og steng døren efter henne! ¹⁸ Hun hadde en sid kjortel på sig; for sådanne kåper brukte kongens døtre så lenge de var jomfruer. Hans tjener førte henne da ut på gaten og stengte døren efter henne. ¹⁹ Men Tamar strødde aske på sitt hode og sønderrev den side kjortel hun hadde på sig, og hun la sin hånd på sitt hode og gikk skrikende sin vei. ²⁰ Da sa hennes bror Absalom til henne: Har din bror Amnon vært hos dig? Ti nu stille, min søster! Han er din bror; ta dig ikke så nær av dette! Så blev da Tamar i sin ulykke i sin bror Absaloms hus. ²¹ Da kong David hørte om alt dette, blev han meget vred. ²² Og Absalom talte ikke med Amnon, hverken ondt eller godt; for han hatet Amnon fordi han hadde krenket hans søster Tamar. ²³ To år derefter hadde Absalom fåreklipning i Ba'al-Hasor, som ligger ved Efra'im, og Absalom innbød alle kongens sønner. ²⁴ Absalom gikk inn til kongen og sa: Din tjener skal nu ha fåreklipning; vil ikke kongen og hans menn følge din tjener dit! ²⁵ Men kongen svarte: Nei, min sønn, vi vil ikke komme alle, forat vi ikke skal være dig til uleilighet. Og han nødde ham, men han vilde enda ikke gå med og ønsket ham lykke til. ²⁶ Da sa Absalom: Om du ikke vil, så la min bror Amnon følge med oss! Kongen spurte: Hvorfor skal han følge med dig? ²⁷ Men Absalom nødde ham inntil han lot Amnon og alle kongesønnene gå med ham. ²⁸ Og Absalom bød sine tjenere og sa: Se til, når Amnon er blitt vel til mote av vinen, og jeg sier til eder: Hugg Amnon ned! - så skal I drepe ham; vær ikke redde! Det er jo jeg som har befalt eder det! Vær modige og vis eder som djerve menn! ²⁹ Og Absaloms tjenere gjorde med Amnon som Absalom hadde befalt. Da stod alle kongesønnene op og satte sig på hver sitt muldyr og flyktet. ³⁰ Mens de ennu var på veien, kom det rykte til David: Absalom har slått alle kongens sønner ihjel, og ikke en eneste av dem er blitt tilbake. ³¹ Da stod kongen op og sønderrev sine klær og kastet sig ned på jorden, og alle hans tjenere stod der med sønderrevne klær. ³² Men Jonadab, sønn av Davids bror Simea, tok til orde og sa: Min herre må ikke tenke at de har drept alle de unge menn, kongens sønner. Det er bare Amnon som er død; for efter Absaloms egne ord har det vært avgjort helt fra den dag han krenket hans søster Tamar. ³³ Så må nu min herre kongen ikke la det gå sig til hjerte at de sier: Alle kongens sønner er død! Nei, det er bare Amnon som er død. ³⁴ Imidlertid flyktet Absalom. Da den mann som holdt vakt, så sig omkring, fikk han se mange folk som drog frem fra veien bak ham ved siden av fjellet. ³⁵ Da sa Jonadab til kongen: Der kommer kongens sønner; det er gått som din tjener sa. ³⁶ Ikke før hadde han talt ut, så kom kongens sønner, og de gråt høit, og kongen og alle hans menn brast også i lydelig gråt. ³⁷ Men Absalom flyktet og drog til Talmai, sønn av Ammihud, kongen i Gesur. Og David sørget over sin sønn hele tiden. ³⁸ Da nu Absalom var flyktet og hadde draget til Gesur, blev han der tre år. ³⁹ Dette avholdt kong David fra å dra ut imot Absalom; for han hadde trøstet sig over Amnons død.

²⁵ Men dersom en mann treffer en trolovet pike ute på marken, og han holder fast på henne og ligger hos henne, da skal bare mannen som lå hos henne, dø. ²⁶ Men piken skal du ikke gjøre noget, hun har ingen dødsskyld; for med denne sak har det sig på samme måte som når en overfaller sin næste og slår ham ihjel; ²⁷ han traff den trolovede pike ute på marken, hun skrek, men der var ingen til å hjelpe henne. ²⁸ Når en mann treffer en pike som er jomfru og ikke trolovet, og tar fatt på henne og ligger hos henne, og nogen kommer over dem,

²³ Når en pike som er jomfru, er trolovet med en mann, og en annen mann treffer henne i byen og ligger hos henne, ²⁴ så skal I føre dem begge ut til byens port og stene dem til døde, piken fordi hun ikke skrek om hjelp i byen, og mannen fordi han krenket sin næstes hustru; således skal du rydde det onde bort av din midte.

²⁸ Når en mann treffer en pike som er jomfru og ikke trolovet, og tar fatt på henne og ligger hos henne, og nogen kommer over dem, ²⁹ da skal den mann som lå hos henne, gi pikens far femti sekel sølv, og hun skal være hans hustru, fordi han krenket henne; han må ikke skille sig fra henne sa lenge han lever.