Luke 24:44 Cross References - Norwegian

⁴⁴ Og han sa til dem: Dette er mine ord som jeg talte til eder mens jeg ennu var hos eder, at alt det måtte opfylles som er skrevet i Mose lov og profetene og salmene om mig.

¹⁵ Og jeg vil sette fiendskap mellem dig og kvinnen og mellem din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.

¹⁸ Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høieste Gud.

¹⁸ og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord.

¹⁰ Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer, og folkene blir ham lydige.

² Og Herren sa til Moses: Tal til Aron, din bror, og si at han ikke til enhver tid må gå inn i helligdommen innenfor forhenget, frem til nådestolen som er over arken, forat han ikke skal dø; for jeg vil åpenbare mig i skyen over nådestolen. ³ Dette skal Aron ha med sig når han går inn i helligdommen: en ung okse til syndoffer og en vær til brennoffer. ⁴ Han skal klæ sig i en hellig underkjortel av lin og ha benklær av lin på sitt legeme og omgjorde sig med et belte av lin og binde en hue av lin på sitt hode; dette er de hellige klær, og han skal bade sitt legeme i vann før han klær sig i dem. ⁵ Og av Israels barns menighet skal han få to gjetebukker til syndoffer og en vær til brennoffer. ⁶ Så skal Aron føre frem sin egen syndoffer-okse og gjøre soning for sig og sitt hus. ⁷ Og han skal ta de to gjetebukker og stille dem frem for Herrens åsyn, ved inngangen til sammenkomstens telt. ⁸ Og Aron skal kaste lodd om de to gjetebukker, ett lodd for Herren og ett lodd for Asasel*. / {* den onde ånd.} ⁹ Og den bukk som ved loddet er tilfalt Herren, skal Aron føre frem og ofre til syndoffer. ¹⁰ Men den bukk som ved loddet er tilfalt Asasel, skal stilles levende frem for Herrens åsyn, forat det skal gjøres soning ved den, og så skal den sendes ut i ørkenen til Asasel. ¹¹ Når Aron fører frem sin egen syndoffer-okse og gjør soning for sig og sitt hus, skal han først slakte syndoffer-oksen. ¹² Så skal han fylle ildkaret med glør fra alteret for Herrens åsyn og sine hender med finstøtt velluktende røkelse og bære det innenfor forhenget. ¹³ Og han skal legge røkelsen på ilden for Herrens åsyn, så skyen av røkelsen skjuler nådestolen, som er over vidnesbyrdet, forat han ikke skal dø. ¹⁴ Så skal han ta noget av oksens blod og sprenge med sin finger på fremsiden av nådestolen, og foran nådestolen skal han sprenge noget av blodet syv ganger med sin finger. ¹⁵ Derefter skal han slakte den bukk som skal være syndoffer for folket, og bære dens blod innenfor forhenget; han skal gjøre med dens blod likesom han gjorde med oksens blod, og sprenge det på nådestolen og foran nådestolen. ¹⁶ Således skal han gjøre soning for helligdommen og rense den for Israels barns urenhet og for alle deres overtredelser som de har forsyndet sig med; og likeså skal han gjøre med sammenkomstens telt, som er reist blandt dem midt i deres urenhet. ¹⁷ Og det må ikke være noget menneske i sammenkomstens telt når han går inn for å gjøre soning i helligdommen, og til han går ut igjen; og således skal han gjøre soning for sig og for sitt hus og for hele Israels menighet. ¹⁸ Så skal han gå ut til alteret som er reist for Herrens åsyn, og gjøre soning for det; han skal ta av oksens blod og av bukkens blod og stryke rundt om på alterets horn ¹⁹ og sprenge noget av blodet på det syv ganger med sin finger og således rense og hellige det fra Israels barns urenhet.

⁸ Da sa Herren til Moses: Gjør dig en seraf-slange og sett den på en stang, så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve.

²⁵ Og menigheten skal verge manndraperen mot blodhevneren og la ham vende tilbake til den tilfluktsstad som han var flyktet til; og der skal han bli til ypperstepresten - han som er salvet med den hellige olje - er død.

¹⁵ En profet av din midte, av dine brødre, likesom mig, skal Herren din Gud opreise dig; på ham skal I høre - ¹⁶ aldeles som du bad Herren din Gud om ved Horeb den dag I var samlet der og du sa: Jeg kan ikke lenger høre på Herrens, min Guds røst, og denne store ild kan jeg ikke lenger se på, for da må jeg dø. ¹⁷ Da sa Herren til mig: De har talt vel i det de har sagt. ¹⁸ En profet vil jeg opreise for dem av deres brødres midte, likesom dig, og jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg byder ham. ¹⁹ Og enhver som ikke hører på mine ord, som han skal tale i mitt navn, ham vil jeg kreve til regnskap for det.

¹ Hvorfor larmer hedningene og grunder folkene på det som fåfengt er? ² Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede: ³ La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss! ⁴ Han som troner i himmelen, ler, Herren spotter dem. ⁵ Så taler han til dem i sin vrede, og i sin harme forferder han dem: ⁶ Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg! ⁷ Jeg vil kunngjøre hvad fastsatt er: Herren sa til mig: Du er min sønn, jeg har født dig idag. ⁸ Begjær av mig! Så vil jeg gi dig hedningene til arv og jordens ender til eie. ⁹ Du skal knuse dem med jernstav; som en pottemakers kar skal du sønderslå dem. ¹⁰ Og nu, I konger, gå viselig frem! La eder advare, I dommere på jorden! ¹¹ Tjen Herren med frykt og juble med beven! ¹² Kyss* Sønnen, forat han ikke skal bli vred, og I gå til grunne på veien! For snart kunde hans vrede optendes. Salige er alle de som tar sin tilflukt til ham**. / {* d.e. hyld, 1SA 10, 1.} / {** SLM 34, 9; 84, 13.}

⁹ Derfor gleder mitt hjerte sig, og min ære* fryder sig; også mitt kjød skal bo i trygghet. / {* d.e. sjel.} ¹⁰ For du skal ikke overlate min sjel til dødsriket, du skal ikke la din hellige se forråtnelse. ¹¹ Du skal kunngjøre mig livets vei; gledes fylde er for ditt åsyn, livsalighet ved din høire hånd evindelig.

¹ Til sangmesteren; efter "Morgenrødens hind"*; en salme av David. / {* sannsynligvis melodien.} ² Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt mig? Langt borte fra min frelse er min klages ord. ³ Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer ikke, og om natten, og jeg får ikke tie. ⁴ Og du er dog hellig, du som troner over Israels lovsanger. ⁵ Til dig satte våre fedre sin lit; de satte sin lit til dig, og du utfridde dem. ⁶ Til dig ropte de, og de blev reddet; til dig satte de sin lit, og de blev ikke til skamme. ⁷ Men jeg er en orm og ikke en mann, menneskers spott og folks forakt. ⁸ Alle de som ser mig, spotter mig, vrenger munnen, ryster på hodet og sier: ⁹ Sett din vei i Herrens hånd! Han skal redde ham, han skal utfri ham, siden han har behag i ham. ¹⁰ Ja, du er den som drog mig frem av mors liv, som lot mig hvile trygt ved min mors bryst. ¹¹ På dig er jeg kastet fra mors liv; fra min mors skjød er du min Gud. ¹² Vær ikke langt borte fra mig! for trengselen er nær, og det er ingen hjelper. ¹³ Sterke okser omringer mig, Basans okser kringsetter mig. ¹⁴ De spiler op sin munn imot mig som en sønderrivende og brølende løve. ¹⁵ Jeg er utøst som vann, og alle mine ben skiller sig at; mitt hjerte er som voks, smeltet midt i mitt liv. ¹⁶ Min kraft er optørket som et potteskår, og min tunge henger fast ved mine gommer, og i dødens støv legger du mig. ¹⁷ For hunder omringer mig, de ondes hop kringsetter mig; de har gjennemboret mine hender og mine føtter. ¹⁸ Jeg kan telle alle mine ben; de ser til, de ser på mig med lyst. ¹⁹ De deler mine klær mellem sig og kaster lodd om min kjortel. ²⁰ Men du? Herre, vær ikke langt borte, du min styrke, skynd dig å hjelpe mig! ²¹ Redd min sjel fra sverdet, mitt eneste* fra hunders vold! / {* d.e. min sjel.} ²² Frels mig fra løvens gap, og fra villoksenes horn - du bønnhører mig! ²³ Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg love dig. ²⁴ I som frykter Herren, lov ham, all Jakobs ætt, ær ham, og frykt for ham, all Israels ætt! ²⁵ For han har ikke foraktet og ikke avskydd den elendiges elendighet og ikke skjult sitt åsyn for ham; men da han ropte til ham, hørte han. ²⁶ Fra dig utgår min pris i en stor forsamling; mine løfter vil jeg holde for deres øine som frykter ham. ²⁷ De saktmodige skal ete og bli mette; de som søker Herren, skal love ham; eders hjerte leve til evig tid! ²⁸ Alle jordens ender skal komme det i hu og vende om til Herren, og alle folkenes slekter skal tilbede for ditt åsyn. ²⁹ For riket hører Herren til, og han hersker over folkene. ³⁰ Alle jordens rikmenn skal ete og tilbede; for hans åsyn skal alle de bøie sig som stiger ned i støvet, og den som ikke kan holde sin sjel i live. ³¹ Efterkommerne skal tjene ham, der skal fortelles om Herren til efterslekten.

⁶ Herre min Gud, du har gjort dine undergjerninger og dine tanker mangfoldige imot oss; intet er å ligne med dig; vil jeg kunngjøre og utsi dem, da er de flere enn at de kan telles. ⁷ Til slaktoffer og matoffer har du ikke lyst - du har boret ører på mig - brennoffer og syndoffer krever du ikke. ⁸ Da sa jeg: Se, jeg kommer; i bokrullen er mig foreskrevet*; / {* nemlig hvad jeg skal gjøre.}

¹ Til sangmesteren; efter "Liljer"*; av David. / {* SLM 45, 1.} ² Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen. ³ Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over mig. ⁴ Jeg har ropt mig trett, min strupe brenner; mine øine er borttæret idet jeg venter på min Gud. ⁵ Flere enn hårene på mitt hode er de som hater mig uten årsak; tallrike er de som vil forderve mig, mine fiender uten grunn; det jeg ikke har røvet, skal jeg nu gi tilbake. ⁶ Gud, du kjenner min dårskap, og all min syndeskyld er ikke skjult for dig. ⁷ La dem ikke bli til skamme ved mig, de som bier efter dig, Herre, Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott ved mig, de som søker dig, Israels Gud! ⁸ For for din skyld bærer jeg vanære, dekker skam mitt åsyn. ⁹ Jeg er blitt fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn. ¹⁰ For nidkjærhet for ditt hus har fortært mig, og deres hån som håner dig, er falt på mig. ¹¹ Og min sjel gråt mens jeg fastet, og det blev mig til spott. ¹² Og jeg gjorde sekk til mitt klædebon, og jeg blev dem til et ordsprog. ¹³ De som sitter i porten, snakker om mig, og de som drikker sterk drikk, synger om mig. ¹⁴ Men jeg kommer med min bønn til dig, Herre, i nådens tid, Gud, for din megen miskunnhet; svar mig med din frelsende trofasthet! ¹⁵ Redd mig ut av dyndet og la mig ikke synke! La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de dype vann! ¹⁶ La ikke vannstrømmen slå over mig og ikke dypet sluke mig, og la ikke brønnen lukke sitt gap over mig! ¹⁷ Svar mig, Herre, for din miskunnhet er god; vend dig til mig efter din store barmhjertighet! ¹⁸ Og skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød; skynd dig å svare mig! ¹⁹ Kom nær til min sjel, forløs den, frels mig for mine fienders skyld! ²⁰ Du kjenner min spott og min skam og min vanære; alle mine motstandere er for ditt åsyn. ²¹ Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk, og jeg ventet på medynk, men der var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke nogen. ²² De gav mig galle å ete, og for min tørst gav de mig eddik å drikke. ²³ La deres bord bli til en strikke for deres åsyn og til en snare for dem når de er trygge! ²⁴ La deres øine formørkes, så de ikke ser, og la deres lender alltid vakle! ²⁵ Utøs din harme over dem, og la din brennende vrede nå dem! ²⁶ Deres bolig bli øde, ei være der nogen som bor i deres telt! ²⁷ For den du har slått, forfølger de, og de forteller om deres smerte som du har stunget. ²⁸ La dem legge skyld til sin skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet! ²⁹ La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige! ³⁰ Men jeg er elendig og full av pine; la din frelse, Gud, føre mig i sikkerhet! ³¹ Jeg vil love Guds navn med sang og ophøie ham med lovprisning, ³² og det skal behage Herren bedre enn en ung okse med horn og klover. ³³ Når saktmodige ser det, skal de glede sig; I som søker Gud, eders hjerte leve! ³⁴ For Herren hører på de fattige, og sine fanger forakter han ikke. ³⁵ Himmel og jord skal love ham, havet og alt det som rører sig i det. ³⁶ For Gud skal frelse Sion og bygge byene i Juda, og de* skal bo der og eie dem, / {* de sanne israelitter.}

¹ Av Salomo. Gud, gi kongen dine dommer og kongesønnen din rettferdighet! ² Han skal dømme ditt folk med rettferdighet og dine elendige med rett. ³ Fjellene skal bære fred for folket, og haugene for rettferdighets skyld. ⁴ Han skal dømme de elendige blandt folket, han skal frelse den fattiges barn og knuse voldsmannen. ⁵ De skal frykte dig, så lenge solen er til, og så lenge månen skinner, fra slekt til slekt. ⁶ Han skal komme ned som regn på en nyslått eng, lik en regnskur, som væter jorden. ⁷ I hans dager skal den rettferdige blomstre, og det skal være megen fred, inntil månen ikke er mere. ⁸ Og han skal herske fra hav til hav og fra elven inntil jordens ender. ⁹ For hans åsyn skal de som bor i ørkenene, bøie kne, og hans fiender skal slikke støv. ¹⁰ Kongene fra Tarsis og øene skal komme med gaver, kongene fra Sjeba og Seba frembære skatt. ¹¹ Alle konger skal falle ned for ham, alle hedninger skal tjene ham. ¹² For han skal frelse den fattige som roper, og den elendige som ingen hjelper har. ¹³ Han skal spare den ringe og fattige, og frelse de fattiges sjeler. ¹⁴ Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og fra vold, og deres blod skal være dyrt i hans øine. ¹⁵ Og de skal leve og gi ham av Sjebas gull og alltid bede for ham; hele dagen skal de love ham. ¹⁶ Det skal bli overflod av korn i landet på fjellenes topp, dets frukt skal suse som Libanon, og det skal fremblomstre folk av byene som gresset på jorden. ¹⁷ Hans navn skal bli til evig tid; så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd, og de skal velsigne sig ved ham; alle hedninger skal prise ham salig. ¹⁸ Lovet være Gud Herren, Israels Gud, han, den eneste som gjør undergjerninger! ¹⁹ Og lovet være hans herlighets navn til evig tid, og all jorden bli full av hans herlighet! Amen, amen. ²⁰ Ende på Davids, Isais sønns bønner.

¹ En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot*; en læresalme av Heman, esrahitten. / {* meningen uviss.} ² Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig. ³ La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop! ⁴ For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket. ⁵ Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft, ⁶ frigitt* som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd. / {* d.e. ikke lenger stående i din tjeneste.} ⁷ Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner. ⁸ Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela. ⁹ Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut. ¹⁰ Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig. ¹¹ Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela. ¹² Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet? ¹³ Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land? ¹⁴ Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte. ¹⁵ Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig? ¹⁶ Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile. ¹⁷ Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig. ¹⁸ De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.

⁴ Til lønn for min kjærlighet stod de mig imot, enda jeg er bare bønn. ⁵ Og de la ondt på mig til lønn for godt og hat til lønn for min kjærlighet. ⁶ Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høire hånd! ⁷ Når han dømmes, da la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd! ⁸ La hans dager bli få, la en annen få hans embede! ⁹ La hans barn bli farløse og hans hustru enke, ¹⁰ og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem! ¹¹ La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid! ¹² La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn! ¹³ La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd! ¹⁴ Hans fedres misgjerning bli ihukommet hos Herren, og hans mors synd bli ikke utslettet! ¹⁵ De være alltid for Herrens øine, og han utrydde deres minne av jorden, ¹⁶ fordi han ikke kom i hu å gjøre barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og vilde drepe ham. ¹⁷ Han elsket forbannelse, og den kom over ham; han hadde ikke lyst til velsignelse, og den blev langt borte fra ham; ¹⁸ han klædde sig i forbannelse som sin klædning, og den trengte som vann inn i hans liv og som olje i hans ben. ¹⁹ La den være ham som et klædebon som han dekker sig med, og som et belte som han alltid omgjorder sig med! ²⁰ Dette være mine motstanderes lønn fra Herren, og deres som taler ondt imot min sjel!

¹ Av David; en salme. Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! ² Ditt veldes kongestav skal Herren utstrekke fra Sion! hersk midt iblandt dine fiender! ³ Ditt folk møter villig frem på ditt veldes dag; i hellig prydelse kommer din ungdom til dig, som dugg ut av morgenrødens skjød. ⁴ Herren har svoret, og han skal ikke angre det: Du er prest evindelig efter Melkisedeks vis. ⁵ Herren ved din høire hånd knuser konger på sin vredes dag. ⁶ Han holder dom iblandt hedningene, fyller op med lik, knuser hoder over den vide jord. ⁷ Av bekken drikker han på veien, derfor løfter han høit sitt hode.

²² Den sten som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnesten.

¹⁴ Derfor skal Herren selv gi eder et tegn: Se, en jomfru blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir ham navnet Immanuel*. / {* Gud med oss; JES 8, 8. 10.}

⁶ For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste.

¹ Men en kvist skal skyte frem av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt. ² Og Herrens Ånd skal hvile over ham, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham. ³ Han skal ha sitt velbehag i Herrens frykt, og han skal ikke dømme efter det hans øine ser, og ikke skifte rett efter det hans ører hører, ⁴ men han skal dømme de ringe med rettferdighet og skifte rett med rettvishet for de saktmodige på jorden, og han skal slå jorden med sin munns ris og drepe den ugudelige med sine lebers ånde. ⁵ Rettferdighet skal være beltet om hans lender, og trofasthet beltet om hans hofter. ⁶ Da skal ulven bo sammen med lammet, og leoparden ligge hos kjeet, og kalven og den unge løve og gjøfeet skal holde sig sammen, og en liten gutt skal drive dem. ⁷ Ku og bjørn skal beite sammen, deres unger skal ligge hos hverandre, og løven skal ete halm som oksen. ⁸ Diebarnet skal leke ved huggormens hule, og over basiliskens hull skal det avvente barn rekke ut sin hånd. ⁹ Ingen skal gjøre noget ondt og ingen ødelegge noget på hele mitt hellige berg; for jorden er full av Herrens kunnskap, likesom vannet dekker havets bunn. ¹⁰ På den tid skal hedningefolkene søke til Isais rotskudd, som står som et banner for folkeslag, og hans bolig skal være herlighet.

¹⁶ derfor sier Herren, Israels Gud, så: Se, jeg har lagt i Sion en grunnsten, en prøvet sten, en kostelig, fast hjørnesten; den som tror, haster ikke*. / {* er fri for angst og forferdelse.}

¹ Trøst, trøst mitt folk, sier eders Gud. ² Tal vennlig til Jerusalem og rop til det at dets strid er endt, at dets skyld er betalt, at det av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder. ³ Hør! Det er en som roper: Rydd i ørkenen vei for Herren! Gjør i ødemarken en jevn vei for vår Gud! ⁴ Hver dal skal heves, og hvert fjell og hver haug skal senkes, det bakkete skal bli til slette, og hamrene til flatt land. ⁵ Og Herrens herlighet skal åpenbares, og alt kjød skal se det, for Herrens munn har talt. ⁶ Hør! Det er en som sier: Rop! Og en annen svarer: Hvad skal jeg rope? - Alt kjød er gress, og all dets herlighet som markens blomst. ⁷ Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det; ja sannelig, folket er gress. ⁸ Gresset blir tørt, blomsten visner; men vår Guds ord står fast til evig tid. ⁹ Stig op på et høit fjell, du Sions gledesbud! Opløft din røst med kraft, du Jerusalems gledesbud! Opløft den, frykt ikke! Si til Judas byer: Se, der er eders Gud! ¹⁰ Se, Herren, Israels Gud, kommer med velde, og hans arm råder; se, hans lønn er med ham, og hans gjengjeldelse går foran ham. ¹¹ Som en hyrde skal han vokte sin hjord; i sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem; de får som har lam, skal han lede.

¹ Se min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i! Jeg legger min Ånd på ham, han skal føre rett* ut til hedningefolkene. / {* d.e. Guds lov; JES 42, 4.} ² Han skal ikke skrike og ikke rope, og han skal ikke la sin røst høre på gaten. ³ Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende tande skal han ikke slukke; på rette måte skal han føre retten ut til dem. ⁴ Han skal ikke bli mødig, og hans kraft ikke bli knekket før han får grunnlagt retten på jorden; og på hans lov venter øene.

¹ Hør på mig, I øer, og gi akt, I folk fra det fjerne! Herren har kalt mig fra mors liv av, han har nevnt mitt navn fra min mors skjød. ² Han har gjort min munn til et skarpt sverd og skjult mig i sin hånds skygge; han har gjort mig til en blank pil og gjemt mig i sitt kogger. ³ Og han sa til mig: Du er min tjener, du er Israel, på hvem jeg vil åpenbare min herlighet. ⁴ Men jeg sa: Forgjeves har jeg arbeidet mig trett, og til ingen nytte har jeg fortært min kraft; men min rett er allikevel hos Herren, og min lønn hos min Gud. ⁵ Og nu sier Herren, som fra mors liv har dannet mig til sin tjener, for å føre Jakob tilbake til ham og samle Israel for ham, og jeg er æret i Herrens øine, og min Gud er blitt min styrke - ⁶ han sier: Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake; så vil jeg da gjøre dig til hedningenes lys, forat min frelse må nå til jordens ende. ⁷ Så sier Herren, Israels gjenløser, Israels Hellige, til ham som er foraktet av hver sjel, til ham som vekker folks avsky, til ham som er herskeres tjener: Konger skal se det og reise sig, fyrster skal se det og kaste sig ned, for Herrens skyld, som er trofast, for Israels Helliges skyld, som utvalgte dig. ⁸ Så sier Herren: På den tid som behager mig, bønnhører jeg dig, og på frelsens dag hjelper jeg dig, og jeg vil bevare dig og gjøre dig til en pakt for folket, forat du skal gjenreise landet og utskifte de øde arvelodder

² Hvorfor var det ingen til stede da jeg kom? Hvorfor var det ingen som svarte da jeg ropte? Er min hånd for kort til å forløse, eller er det ingen kraft hos mig til å frelse? Se, ved min trusel tørker jeg ut havet, gjør jeg elver til en ørk, så fiskene i dem stinker, fordi der intet vann er, og dør av tørst; ³ jeg klær himmelen i sort og innhyller den i sørgedrakt. ⁴ Herren, Israels Gud, har gitt mig en disippeltunge, så jeg skal kunne kvege den trette med mitt ord; han vekker mitt øre hver morgen, han vekker det forat jeg skal høre som disipler hører. ⁵ Herren, Israels Gud, har åpnet mitt øre, og jeg var ikke gjenstridig, jeg vek ikke tilbake. ⁶ Min rygg bød jeg frem til dem som slo, og mine kinner til dem som rykket mig i skjegget; mitt ansikt skjulte jeg ikke for hån og spytt.

¹³ Se, min tjener skal gå frem med visdom; han skal bli opløftet og ophøiet og være meget høi.

¹ Herrens, Israels Guds Ånd er over mig, fordi Herren har salvet mig til å forkynne et godt budskap for de saktmodige; han har sendt mig til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og løslatelse for de bundne, ² til å utrope et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, til å trøste alle sørgende, ³ til å gi de sørgende i Sion hodepryd i stedet for aske, gledes olje i stedet for sorg, lovprisnings klædebon i stedet for en vansmektet ånd, og de skal kalles rettferdighetens terebinter, Herrens plantning til hans ære.

⁵ Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil la stå frem for David en rettferdig spire, og han skal regjere som konge og gå frem med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet.

¹⁴ Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opfylle det gode ord jeg har talt om Israels hus og om Judas hus.

²² Så sier Herren, Israels Gud: Da vil jeg ta en kvist av den høie seders topp og sette; av dens øverste kvister vil jeg bryte av et spett skudd, og jeg vil sette det på et høit, høit fjell.

²³ Og jeg vil opreise én hyrde over dem, og han skal røkte dem - min tjener David*; han skal røkte dem, han skal være deres hyrde. / {* d.e. Kristus, hvis stamfar og forbillede David var.}

⁴⁴ Og i disse kongers dager vil himmelens Gud oprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noget annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evindelig;

¹³ Fremdeles fikk jeg i mine nattlige syner se hvorledes en som lignet en menneskesønn, kom med himmelens skyer; han gikk bort til den gamle av dager og blev ført frem for ham.

²⁴ Sytti uker* er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre frem en evig rettferdighet** og til å besegle syn og profet*** og til å salve et Aller-helligste****. / {* Med uke menes her et tidsrum av syv år.} / {** Rom 3, 21 fg.} / {*** MTT 5, 17. APO 3, 18.} / {**** Kristus; MRK 1, 24. LUK 1, 35.} ²⁵ Og du skal vite og forstå: Fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem, inntil en salvet*, en fyrste, står frem, skal det gå syv uker og to og seksti uker; det skal igjen settes i stand og opbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel**. / {* Kristus.} / {** NEH 2, 7-9; 3, 1 fg. 4, 9 fg.} ²⁶ Og efter de to og seksti uker skal den salvede utryddes* og intet ha**, og staden og helligdommen skal en kommende fyrstes folk ødelegge, og enden på det er oversvømmelse, og inntil enden er det krig; ødeleggelse er fast besluttet. / {* JES 53, 8.} / {** intet herredømme; MTT 26, 56.} ²⁷ Og én uke skal gjøre pakten* fast for de mange; og i midten av uken skal slaktoffer og matoffer ophøre**, og på vederstyggelighetenes vinger skal ødeleggeren komme***, og det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som ødelegges. / {* HEB 7, 22; 8, 6. MTT 26, 28.} / {** HEB 10, 9.} / {*** DNL 8, 13. MTT 24, 15.}

⁷ men over Judas hus vil jeg miskunne mig, og jeg vil frelse dem ved Herren deres Gud; jeg vil ikke frelse dem ved bue eller sverd eller krig, ved hester eller ryttere. ⁸ Da hun hadde avvent Lo-Ruhama, blev hun atter fruktsommelig og fødte en sønn. ⁹ Og han sa: Kall ham Lo-Ammi*! For I er ikke mitt folk, og jeg vil ikke tilhøre eder. {* ikke mitt folk.} ¹⁰ Men allikevel skal tallet på Israels barn bli som havets sand, som ikke lar sig måle eller telle, og det skal skje: På det sted hvor det blev sagt til dem: I er ikke mitt folk, skal det sies til dem: Den levende Guds barn! ¹¹ Og Judas barn og Israels barn skal fylke sig sammen og ta sig en høvding og dra op av landet; for stor er Jisre'els dag.

⁵ Derefter skal Israels barn vende om og søke Herren sin Gud og David sin konge, og bevende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager*. / {* 1MO 49, 1.}

¹¹ På den dag vil jeg reise op igjen Davids falne hytte, og jeg vil mure igjen dens revner og reise op det som er nedbrutt av den, og jeg vil bygge den op igjen som i fordums dager,

¹ Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være med blandt Judas tusener*! Av dig skal det utgå for mig en som skal være hersker over Israel, og hans utgang er fra fordum, fra evighets dager. / {* større avdelinger av stammene.} ² Derfor skal han overgi dem inntil den tid da hun som skal føde, har født; og de som blir igjen av hans brødre*, skal vende tilbake sammen med Israels barn. / {* d.e. Judas barn; 2SA 19, 12.} ³ Og han skal stå og vokte sin hjord i Herrens kraft, i Herrens, sin Guds navns høihet; og de skal sitte i ro, for nu skal han være stor like til jordens ender. ⁴ Og han skal være fred; når Assur kommer inn i vårt land, og når han treder inn i våre palasser, så reiser vi mot ham syv hyrder, ja åtte menneskefyrster,

⁷ Og jeg vil ryste alle folkene, og alle folkenes kostelige skatter skal komme hit, og jeg vil fylle dette hus med herlighet, sier Herren, hærskarenes Gud. ⁸ Mig hører sølvet, og mig hører gullet til, sier Herren, hærskarenes Gud. ⁹ Dette siste hus skal bli herligere enn det første, sier Herren, hærskarenes Gud; og på dette sted vil jeg gi fred, sier Herren, hærskarenes Gud.

¹² Og si til ham: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Se, det skal komme en mann som heter Spire*; han skal spire frem av sin rot, og han skal bygge Herrens tempel. / {* SKR 3, 8.}

⁹ Fryd dig storlig, Sions datter! Rop høit, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til dig, rettferdig er han og full av frelse*, fattig og ridende på et asen, på aseninnens unge fole. / {* HEB 5, 7. 9.}

⁸ og jeg gjorde de tre hyrder til intet i én måned. Jeg blev lei av dem, og de likte heller ikke mig, ⁹ og jeg sa: Jeg vil ikke lenger røkte eder; det som er nær ved å dø, får dø, og det som er nær ved å bli tilintetgjort, får bli tilintetgjort, og de som blir igjen, får fortære hverandres kjøtt. ¹⁰ Så tok jeg min stav liflighet og brøt den i stykker for å gjøre den pakt til intet som jeg hadde gjort med alle folkene. ¹¹ Og den blev gjort til intet på den dag; og således skjønte de usleste av fårene, de som aktet på mig, at det var Herrens ord. ¹² Derefter sa jeg til dem: Om I så synes, så gi mig min lønn, men hvis ikke, så la det være! Så veide de op til mig min lønn, tretti sølvpenninger. ¹³ Da sa Herren til mig: Kast den bort til pottemakeren, den herlige pris som jeg er aktet verd av dem! Og jeg tok de tretti sølvpenninger og kastet dem i Herrens hus til pottemakeren.

¹⁰ Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyde nådens og bønnens ånd, og de skal skue op til mig som de har gjennemstunget; og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham som en klager over sin førstefødte.

⁷ Sverd! Våkn op mot min hyrde, mot den mann som er min næste! sier Herren, hærskarenes Gud; slå hyrden, og fårene skal adspredes, og jeg vil igjen ta mig av de små*! / {* MTT 18, 3 fg.}

⁴ På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst, og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så der blir en stor dal, idet den ene halvdel av fjellet viker mot nord, og den andre halvdel mot syd.

¹ Se, jeg sender mitt bud, og han skal rydde vei for mitt åsyn; og brått skal han komme til sitt tempel, Herren som I søker, paktens engel som I stunder efter; se, han kommer, sier Herren, hærskarenes Gud. ² Men hvem kan utholde den dag han kommer, og hvem kan bli stående når han lar sig se? For han er som en smelters ild og som tvetteres lut. ³ Og han skal sitte og smelte og rense sølvet, og han skal rense Levis barn og gjøre dem rene som gull og sølv; og de skal bære frem for Herren offergaver i rettferdighet,

² Men for eder som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå op med lægedom under sine vinger; og I skal gå ut og hoppe som gjøkalver, ³ og I skal trå ned de ugudelige, for de skal være som aske under eders fotsåler, på den dag jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud. ⁴ Kom i hu Mose, min tjeners lov, som jeg gav ham på Horeb for hele Israel, både lover og bud! ⁵ Se, jeg sender eder Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige; ⁶ og han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.

²¹ Fra den tid begynte Jesus å gi sine disipler til kjenne at han skulde gå til Jerusalem og lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og slåes ihjel, og opstå på den tredje dag.

²² Men mens de ferdedes i Galilea, sa Jesus til dem: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender, ²³ og de skal slå ham ihjel, og på den tredje dag skal han opstå. Og de blev meget bedrøvet.

¹⁸ Se, vi går op til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til yppersteprestene og de skriftlærde, og de skal dømme ham til døden ¹⁹ og overgi ham til hedningene til å spottes og hudstrykes og korsfestes; og på den tredje dag skal han opstå.

⁵⁴ Hvorledes skulde da skriftene opfylles, at så må skje?

⁵⁶ Men alt dette er skjedd forat profetenes skrifter skal opfylles. Da forlot alle disiplene ham og flydde.

³¹ Og han begynte å lære dem at Menneskesønnen skulde lide meget og forkastes av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde og ihjelslåes og opstå tre dager efter. ³² Og han talte rent ut om det. Da tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham.

³¹ for han lærte sine disipler og sa til dem: Menneskesønnen skal overgis i menneskenes hender, og de skal slå ham ihjel, og når han er ihjelslått, skal han opstå tre dager efter.

³³ Se, vi går op til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til yppersteprestene og de skriftlærde, og de skal dømme ham til døden og overgi ham til hedningene, ³⁴ og de skal spotte ham og spytte på ham og hudstryke ham og slå ham ihjel, og tre dager efter skal han opstå.

²² og han sa: Menneskesønnen skal lide meget og forkastes av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde og slåes ihjel, og opstå på den tredje dag.

⁴⁴ Men mens alle undret sig over alt det han gjorde, sa han til sine disipler: Gjem disse ord i eders ører: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender!

³¹ Men han tok de tolv til sig og sa til dem: Se, vi går op til Jerusalem, og alt det som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal fullbyrdes. ³² For han skal overgis til hedningene og bli spottet og hånet og spyttet på, ³³ og de skal hudstryke ham og slå ham ihjel, og på den tredje dag skal han opstå. ³⁴ Og de forstod ikke noget av dette, og dette ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa.

²² for dette er gjengjeldelsens dager, forat alt det som skrevet er, skal bli opfylt.

³⁷ For jeg sier eder at dette som er skrevet, må opfylles på mig, dette ord: Og han blev regnet blandt ugjerningsmenn; for det som er sagt om mig, er til ende.

⁶ Han er ikke her, han er opstanden; kom i hu hvorledes han talte til eder mens han ennu var i Galilea, da han sa ⁷ at Menneskesønnen skulde overgis i syndige menneskers hender og korsfestes og opstå på den tredje dag!

²⁶ Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? ²⁷ Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham.

⁴⁶ Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias skal lide og opstå fra de døde på den tredje dag,

¹⁴ Og likesom Moses ophøiet slangen i ørkenen, således skal Menneskesønnen ophøies,

³⁹ I ransaker skriftene, fordi I tenker at i dem har I evig liv, og det er de som vidner om mig;

⁴⁶ For hadde I trodd Moses, da hadde I trodd mig; for det er om mig han har skrevet;

⁴ Men dette har jeg talt til eder, forat I, når timen kommer, da skal minnes at jeg sa eder det; men dette sa jeg eder ikke fra begynnelsen av, fordi jeg da var hos eder. ⁵ Men nu går jeg bort til ham som har sendt mig, og ingen av eder spør mig: Hvor går du hen?

¹⁶ Om en liten stund ser I mig ikke lenger, og atter om en liten stund skal I se mig. ¹⁷ Nogen av hans disipler sa da til hverandre: Hvad er dette han sier til oss: Om en liten stund ser I mig ikke, og atter om en liten stund skal I se mig; og: Jeg går til Faderen?

¹¹ Og jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og jeg kommer til dig. Hellige Fader! bevar dem i ditt navn, som du har gitt mig, forat de må være ett, likesom vi! ¹² Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, som du har gitt mig, og jeg voktet dem, og ingen av dem gikk fortapt, uten hint fortapelsens barn, forat Skriften skulde opfylles. ¹³ Men nu kommer jeg til dig, og dette taler jeg i verden forat de skal ha min glede fullkommen i sig.

²⁴ De sa da til hverandre: La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den! - forat Skriften skulde opfylles, som sier: De delte mine klær mellem sig, og kastet lodd om min kjortel. Dette gjorde da stridsmennene. ²⁵ Men ved Jesu kors stod hans mor og hans mors søster, Maria, Klopas' hustru, og Maria Magdalena. ²⁶ Da nu Jesus så sin mor, og ved siden av henne den disippel han elsket, sa han til sin mor: Kvinne! se, det er din sønn; ²⁷ derefter sa han til disippelen: Se, det er din mor. Og fra den stund tok disippelen henne hjem til sig. ²⁸ Derefter, da Jesus visste at nu var alt fullbragt, forat Skriften skulde opfylles, sier han: Jeg tørster. ²⁹ Der stod et kar fullt av eddik; de satte da en svamp full av eddik på en isop-stilk og holdt den op til hans munn. ³⁰ Da nu Jesus hadde fått eddiken, sa han: Det er fullbragt. Og han bøide sitt hode og opgav sin ånd. ³¹ Det var beredelses-dagen; forat nu legemene ikke skulde bli hengende på korset sabbaten over - for denne sabbatsdag var stor - bad jødene Pilatus om at deres ben måtte bli brutt sønder og legemene tatt ned. ³² Stridsmennene kom da og brøt benene på den første og på den andre som var korsfestet sammen med ham; ³³ men da de kom til Jesus og så at han allerede var død, brøt de ikke hans ben, ³⁴ men en av stridsmennene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. ³⁵ Og den som har sett det, har vidnet om det, og hans vidnesbyrd er sant, og han vet at han sier sant, forat også I skal tro. ³⁶ For dette skjedde forat Skriften skulde opfylles: Intet ben skal brytes på ham. ³⁷ Og atter sier et annet skriftord: De skal se på ham som de har gjennemstunget.

¹⁸ men Gud opfylte på denne måte det som han forut forkynte ved alle profetenes munn, at hans Messias skulde lide.

²² Moses har jo sagt: En profet, likesom mig, skal Herren eders Gud opreise eder av eders brødre; ham skal I høre i alt det som han taler til eder; ²³ og det skal skje: Hver sjel som ikke hører denne profet, skal utryddes av folket. ²⁴ Men også alle profetene fra Samuel av og derefter, så mange som har talt, har også forkynt om disse dager.

³⁷ Han er den Moses som sa til Israels barn: En profet, likesom mig, skal Gud opreise eder av eders brødre.

²⁹ Og da de hadde fullbyrdet alt som er skrevet om ham, tok de ham ned av treet og la ham i en grav. ³⁰ Men Gud opvakte ham fra de døde, ³¹ og han åpenbarte sig i flere dager for dem som hadde draget op med ham fra Galilea til Jerusalem, de som nu er hans vidner for folket.

³³ således som det også er skrevet i den annen salme: Du er min Sønn; jeg har født dig idag.

² Efter sin sedvane gikk Paulus inn til dem, og på tre sabbatsdager holdt han samtale med dem ut av skriftene, ³ og la ut og forklarte at Messias skulde lide og opstå fra de døde, og sa: Dette er Messias, den Jesus som jeg forkynner eder.

³ For jeg overgav eder blandt de første ting det som jeg selv mottok, at Kristus døde for våre synder efter skriftene, ⁴ og at han blev begravet,

⁵ og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener til å vidne om det som skulde tales,

¹ For denne Melkisedek, konge i Salem, den høieste Guds prest, han som gikk Abraham i møte da han vendte tilbake fra sin seier over kongene, og som velsignet ham,

⁸ idet den Hellige Ånd herved gir dette til kjenne at veien til helligdommen ennu ikke er åpenbaret så lenge det forreste telt ennu står,

¹ For da loven bare har en skygge av de kommende goder, men ikke selve billedet av tingene, så kan den aldri ved de offer som de hvert år alltid på ny bærer frem, gjøre dem fullkomne som kommer frem med dem.

¹¹ idet de ransaket hvilken eller hvad slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste frem til når han forut vidnet om Kristi lidelser og om herligheten derefter;

¹⁰ Og jeg falt ned for hans føtter for å tilbede ham; og han sier til mig: Var dig for det! jeg er din og dine brødres medtjener, de som har Jesu vidnesbyrd. Gud skal du tilbede! For Jesu vidnesbyrd er profet-ordets ånd.