Romans 6:1-9:33 Hvad skal vi da si? skal vi holde ved i synden, forat nåden kan bli dess større?

Norwegian⁽ⁱ⁾ ¹ Hvad skal vi da si? skal vi holde ved i synden, forat nåden kan bli dess større? ² Langt derifra! vi som er avdød fra synden, hvorledes skulde vi ennu leve i den? ³ Eller vet I ikke at alle vi som blev døpt til Kristus Jesus, blev døpt til hans død? ⁴ Vi blev altså begravet med ham ved dåpen til døden, forat likesom Kristus blev opreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt levnet. ⁵ For er vi blitt forenet med ham ved likheten med hans død, så skal vi også bli det ved likheten med hans opstandelse, ⁶ da vi jo vet dette at vårt gamle menneske blev korsfestet med ham forat synde-legemet skulde bli til intet, så vi ikke mere skal tjene synden; ⁷ for den som er død, er rettferdiggjort fra synden. ⁸ Men er vi død med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham, ⁹ fordi vi vet at efterat Kristus er opstanden fra de døde, dør han ikke mere; døden har ikke mere nogen makt over ham; ¹⁰ for sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud. ¹¹ Således skal også I akte eder som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. ¹² La derfor ikke synden herske i eders dødelige legeme, så I lyder dets lyster; ¹³ by heller ikke eders lemmer frem for synden som urettferdighets våben, men by eder frem for Gud som de som av døde er blitt levende, og eders lemmer som rettferdighets våben for Gud! ¹⁴ For synden skal ikke herske over eder; I er jo ikke under loven, men under nåden. ¹⁵ Hvad da? skal vi synde, siden vi ikke er under loven, men under nåden? Langt derifra! ¹⁶ vet I ikke at når I byr eder frem for nogen som tjenere til lydighet, da er I også tjenere under den som I så lyder, enten det er under synden til død eller under lydigheten til rettferdighet? ¹⁷ Men Gud være takk at I vel har vært syndens tjenere, men nu av hjertet er blitt lydige mot den lærdomsform som I er blitt overgitt til! ¹⁸ Men idet I er blitt frigjort fra synden, er I trådt i rettferdighetens tjeneste. ¹⁹ Jeg taler på menneskelig vis for eders kjøds skrøpelighets skyld. For likesom I bød eders lemmer frem som tjenere for urenheten og urettferdigheten til urettferdighet, således by nu eders lemmer frem som tjenere for rettferdigheten til helliggjørelse! ²⁰ For dengang da I var syndens tjenere, var I fri fra rettferdigheten. ²¹ Hvad frukt hadde I da dengang? Slikt som I nu skammer eder over; for utgangen på det er døden. ²² Men nu, da I er frigjort fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har I eders frukt til helliggjørelse, og til utgang et evig liv. ²³ For den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre. ⁷ ¹ Eller vet I ikke, brødre - jeg taler jo til slike som kjenner loven - at loven hersker over mennesket så lenge det lever? ² Den gifte kvinne er jo ved loven bundet til sin mann så lenge han lever; men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen. ³ Derfor skal hun kalles en horkvinne om hun, mens mannen lever, ekter en annen mann; men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, så hun ikke blir en horkvinne om hun ekter en annen mann. ⁴ Derfor, mine brødre, døde også I fra loven ved Kristi legeme, forat I skulde høre en annen til, ham som er opstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud. ⁵ For da vi var i kjødet, virket de syndige lyster, som vaktes ved loven, således i våre lemmer at vi bar frukt for døden; ⁶ men nu er vi løst fra loven, idet vi er død fra det som vi var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen. ⁷ Hvad skal vi da si? er loven synd? Langt derifra! men jeg kjente ikke synden uten ved loven; for begjærligheten kjente jeg ikke dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære. ⁸ Men synden tok anledning av budet og virket alskens begjærlighet i mig; for uten lov er synden død. ⁹ Jeg levde en tid uten lov; men da budet kom, blev synden levende igjen, ¹⁰ jeg derimot døde; og budet, som var til liv, det blev funnet å være mig til død; ¹¹ for synden tok anledning av budet og dåret og drepte mig ved det. ¹² Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt. ¹³ Er da det som er godt, blitt mig til død? Langt derifra! men det var synden, forat den skulde vise sig som synd, idet den voldte mig døden ved det som er godt - forat synden skulde bli overvettes syndig ved budet. ¹⁴ For vi vet at loven er åndelig; jeg derimot er kjødelig, solgt under synden; ¹⁵ for hvad jeg gjør, vet jeg ikke; for jeg gjør ikke det som jeg vil; men det som jeg hater, det gjør jeg. ¹⁶ Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da vidner jeg jo med loven at den er god; ¹⁷ men nu er det ikke mere jeg som gjør det, men synden, som bor i mig. ¹⁸ For jeg vet at i mig, det er i mitt kjød, bor intet godt; for viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke; ¹⁹ for jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. ²⁰ Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da er det ikke mere jeg som gjør det, men synden, som bor i mig. ²¹ Så finner jeg da den lov for mig, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger mig for hånden; ²² for jeg har lyst til Guds lov efter mitt innvortes menneske, ²³ men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar mig til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer. ²⁴ Jeg elendige menneske! hvem skal fri mig fra dette dødens legeme? ²⁵ Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! - Så tjener da jeg Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød. ⁸ ¹ Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus; ² for livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort mig fra syndens og dødens lov. ³ For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet, ⁴ forat lovens krav skulde bli opfylt i oss, vi som ikke vandrer efter kjødet, men efter Ånden. ⁵ For de som er efter kjødet, attrår det som hører kjødet til, men de som er efter Ånden, attrår det som hører Ånden til. ⁶ For kjødets attrå er død, men Åndens attrå er liv og fred, ⁷ fordi kjødets attrå er fiendskap mot Gud - for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det - ⁸ og de som er i kjødet, kan ikke tekkes Gud. ⁹ Men I er ikke i kjødet, men i Ånden, såfremt Guds Ånd bor i eder; men har nogen ikke Kristi Ånd, da hører han ikke ham til. ¹⁰ Men er Kristus i eder, da er vel legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. ¹¹ Men dersom hans Ånd som opvakte Jesus fra de døde, bor i eder, da skal han som opvakte Kristus fra de døde, også levendegjøre eders dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i eder. ¹² Derfor, brødre, står vi ikke i gjeld til kjødet, så vi skulde leve efter kjødet; ¹³ for dersom I lever efter kjødet, da skal I dø; men dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve. ¹⁴ For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. ¹⁵ I fikk jo ikke trældommens ånd, så I atter skulde frykte, men I fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader! ¹⁶ Ånden selv vidner med vår ånd at vi er Guds barn; ¹⁷ men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, forat vi også skal herliggjøres med ham. ¹⁸ For jeg holder for at den nærværende tids lidelser ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss. ¹⁹ For skapningen lenges og stunder efter Guds barns åpenbarelse; ²⁰ skapningen blev jo lagt under forgjengelighet - ikke godvillig, men efter hans vilje som la den derunder - ²¹ i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra forgjengelighetens trældom til Guds barns herlighets frihet. ²² For vi vet at hele skapningen tilsammen sukker og er tilsammen i smerte inntil nu; ²³ ja, ikke bare det, men også vi som dog har Åndens førstegrøde, også vi sukker med oss selv, idet vi stunder efter vårt barnekår, vårt legemes forløsning. ²⁴ For i håpet er vi frelst; men et håp som sees, er ikke noget håp; hvorfor skulde en håpe det som han ser? ²⁵ Men dersom vi håper det vi ikke ser, da stunder vi efter det med tålmod. ²⁶ Men i like måte kommer også Ånden vår skrøpelighet til hjelp; for vi vet ikke hvad vi skal bede om, slik som vi trenger det; men Ånden selv går i forbønn for oss med usigelige sukk, ²⁷ og han som ransaker hjertene, vet hvad Åndens attrå er; for efter Guds vilje går han i forbønn for de hellige. ²⁸ Og vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem som efter hans råd er kalt. ²⁹ For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns billede, forat han skulde være den førstefødte blandt mange brødre; ³⁰ og dem som han forut bestemte, dem har han også kalt; og dem som han kalte, dem har han også rettferdiggjort; og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også herliggjort. ³¹ Hvad skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss? ³² Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham? ³³ Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør; ³⁴ hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, hvad mere er, som også er opstanden, som også er ved Guds høire hånd, som også går i forbønn for oss; ³⁵ hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller hunger eller nakenhet eller fare eller sverd? ³⁶ som skrevet er: For din skyld drepes vi hele dagen; vi er regnet som slaktefår. ³⁷ Men i alt dette vinner vi mere enn seier ved ham som elsket oss. ³⁸ For jeg er viss på at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nu er eller det som komme skal, eller nogen makt, ³⁹ hverken høide eller dybde eller nogen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. ⁹ ¹ Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, min samvittighet vidner med mig i den Hellige Ånd, ² at jeg har en stor sorg og en uavlatelig gremmelse i mitt hjerte. ³ For jeg vilde ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødre, mine frender efter kjødet, ⁴ de som er israelitter, de som barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene tilhører, ⁵ de som fedrene tilhører, og som Kristus er kommet fra efter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen. ⁶ Dog ikke som om Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel; ⁷ heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt, derfor hans barn; men: I Isak skal det nevnes dig en ætt, ⁸ det er: ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten; ⁹ for et løftes ord er dette: Ved denne tid vil jeg komme, og da skal Sara ha en sønn. ¹⁰ Og ikke bare dette; men så var det også med Rebekka, hun som var fruktsommelig ved én, Isak, vår far. ¹¹ For da de ennu var ufødte og ennu ikke hadde gjort hverken godt eller ondt - forat Guds råd efter hans utvelgelse skulde stå ved makt, ikke ved gjerninger, men ved ham som kaller - ¹² da blev det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste; ¹³ som skrevet er: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg. ¹⁴ Hvad skal vi da si? er der vel urettferdighet hos Gud? Langt derifra! ¹⁵ for til Moses sier han: Jeg vil miskunne mig over den som jeg miskunner mig over, og ynkes over den som Jeg ynkes over. ¹⁶ Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet. ¹⁷ For Skriften sier til Farao: Just til dette opreiste jeg dig at jeg kunde vise min makt på dig, og at mitt navn kunde bli kunngjort over all jorden. ¹⁸ Altså: hvem han vil, den miskunner han sig over; og hvem han vil, den forherder han. ¹⁹ Du vil da si til mig: Hvad har han da ennu å klage over? for hvem står vel hans vilje imot? ²⁰ Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Vil da verket si til virkeren: Hvorfor gjorde du mig slik? ²¹ Eller har ikke pottemakeren makt over leret, så han av samme deig kan arbeide det ene kar til ære, det andre til vanære? ²² Men om nu Gud, skjønt han vilde vise sin vrede og kunngjøre sin makt, dog i stort langmod tålte vredens kar, som var dannet til undergang, ²³ så han også kunde kunngjøre sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som han forut hadde beredt til herlighet? ²⁴ Og til å bli slike kalte han også oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger, ²⁵ som han også sier hos Hoseas: Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke er elsket, vil jeg kalle min elskede, ²⁶ og det skal skje: På det sted hvor det blev sagt til dem: I er ikke mitt folk, der skal de kalles den levende Guds barn. ²⁷ Og Esaias roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare levningen bli frelst; ²⁸ for sitt ord skal Herren utføre og hastig fullbyrde på jorden. ²⁹ Og som Esaias forut har sagt: Hadde ikke den Herre Sebaot levnet oss en sæd, så var vi blitt som Sodoma og gjort like med Gomorra. ³⁰ Hvad skal vi da si? At hedninger som ikke søkte rettferdighet, de vant rettferdighet, men det var rettferdigheten av tro; ³¹ Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, de vant ikke frem til denne lov. ³² Hvorfor det? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger; for de støtte an mot snublestenen, ³³ som skrevet er: Se, jeg legger i Sion en snublesten og en anstøtsklippe; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.