Psalms 61:1-119:176

Norwegian(i) 1 Til sangmesteren, på strengelek; av David. 2 Hør, Gud, mitt klagerop, merk på min bønn! 3 Fra jordens ende roper jeg til dig, mens mitt hjerte vansmekter; før mig på en klippe, som ellers blir mig for høi! 4 For du har vært min tilflukt, et sterkt tårn imot fienden. 5 La mig bo i ditt telt i all evighet, la mig finne ly i dine vingers skjul! Sela. 6 For du, Gud, har hørt på mine løfter, du har gitt mig arv med dem som frykter ditt navn. 7 Du vil legge dager til kongens dager, hans år skal være som slekt efter slekt, 8 han skal trone evindelig for Guds åsyn; sett miskunnhet og trofasthet til å bevare ham! 9 Så vil jeg lovsynge ditt navn til evig tid, forat jeg kan innfri mine løfter dag efter dag. 62 1 Til sangmesteren, for Jedutun; en salme av David. 2 Bare i håp til Gud er min sjel stille; fra ham kommer min frelse. 3 Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes meget. 4 Hvor lenge vil I alle storme løs på en mann, bryte ham ned som en mur som heller, et gjerde som støtes om? 5 De rådslår bare om å styrte ham ned fra hans høihet, de har sin lyst i løgn; med sin munn velsigner de, men i sitt hjerte forbanner de. Sela. 6 Bare i håp til Gud vær stille, min sjel! for fra ham kommer mitt håp. 7 Han alene er min klippe og min frelse, min borg, jeg skal ikke rokkes. 8 Hos Gud er min frelse og min ære; min sterke klippe, min tilflukt er i Gud. 9 Sett eders lit til ham til enhver tid, I folk! Utøs eders hjerte for hans åsyn! Gud er vår tilflukt. Sela. 10 Bare tomhet er menneskenes barn, bare løgn er mannens sønner; i vektskålen stiger de til værs, de er tomhet alle sammen. 11 Stol ikke på vold, og sett ikke fåfengt håp til røvet gods! Når rikdommen vokser, så akt ikke på det! 12 En gang har Gud talt, ja to ganger har jeg hørt det*, at styrke hører Gud til. / {* d.e. Gud har gjentatte ganger sagt.} 13 Og dig, Herre, hører miskunnhet til; for du betaler enhver efter hans gjerning. 63 1 En salme av David, da han var i Juda ørken. 2 Gud! Du er min Gud, jeg søker dig årle; min sjel tørster efter dig, mitt kjød lenges efter dig i et tørt og vansmektende land, hvor det ikke er vann. 3 Således har jeg skuet dig i helligdommen, idet jeg så din makt og din herlighet. 4 For din miskunnhet er bedre enn livet; mine leber priser dig. 5 Således vil jeg love dig mitt liv igjennem; i ditt navn vil jeg opløfte mine hender. 6 Min sjel skal bli mettet som av marg og fett, og med jublende leber skal min munn lovprise dig. 7 Når jeg kommer dig i hu på mitt leie, tenker jeg på dig gjennem nattevaktene. 8 For du har vært min hjelp, og under dine vingers skygge jubler jeg. 9 Min sjel henger ved dig; din høire hånd holder mig oppe. 10 Og de som står mig efter livet for å ødelegge det, de skal komme til jordens nederste dyp. 11 De skal gis sverdet i vold, bli til rov for rever. 12 Og kongen skal glede sig i Gud; hver den som sverger ved ham, skal prise sig lykkelig, for løgneres munn skal tilstoppes. 64 1 Til sangmesteren; en salme av David. 2 Hør, Gud, min røst når jeg klager, bevar mitt liv for fiendens skremsel! 3 Skjul mig for de ondes lønnlige råd, for illgjerningsmenns larmende hop, 4 som hvesser sin tunge som et sverd, legger på buen sin pil, det bitre ord, 5 for å skyte den uskyldige i lønndom; med ett skyter de ham og frykter ikke. 6 De gjør sitt onde råd fast; de forteller hvorledes de vil legge skjulte snarer; de sier: Hvem ser dem? 7 De uttenker ugjerninger: Vi er ferdige, tanken er uttenkt - og menneskenes tanker og hjerter er dype. 8 Da skyter Gud dem; med ett kommer pilen; slaget har rammet dem. 9 Og de blir nedstyrtet, deres tunge kommer over dem; alle de som ser på dem, ryster på hodet. 10 Og alle mennesker frykter og forkynner Guds gjerning, og de forstår hans verk. 11 Den rettferdige gleder sig i Herren og tar sin tilflukt til ham, og alle opriktige av hjertet priser sig lykkelige. 65 1 Til sangmesteren; en salme av David; en sang. 2 Dig, Gud, priser de i stillhet på Sion, og dig gir de det de har lovt. 3 Du som hører bønner, til dig kommer alt kjød. 4 Når mine misgjerninger er blitt mig for svære, så forlater du våre overtredelser. 5 Salig er den du utvelger og lar komme nær, så han bor i dine forgårder; vi vil mette oss med de gode ting i ditt hus, ditt hellige tempel. 6 Med forferdelige gjerninger bønnhører du oss i rettferdighet, du vår frelses Gud, du som er en tilflukt for alle jordens ender og havet langt borte. 7 Han gjør fjellene faste med sin kraft, omgjordet med velde. 8 Han stiller havenes brusen, deres bølgers brusen og folkenes bulder. 9 Og de som bor ved jordens ender, frykter for dine tegn; de steder hvor morgen og aften bryter frem, fyller du med jubel. 10 Du har gjestet jorden og gitt den overflod, gjort den såre rik, Guds bekk er full av vann; du har latt dem få sitt korn, for således lager du jorden til. 11 Du vannet dens furer, senket dens plogland; du bløtte den med regnskurer, velsignet dens grøde. 12 Du har kronet din godhets år, og dine fotspor drypper av fedme. 13 Ødemarkens beiter drypper, og haugene omgjorder sig med jubel. 14 Engene er klædd med får, og dalene er dekket med korn; folk roper med fryd og synger. 66 1 Til sangmesteren; en sang, en salme. Rop med fryd for Gud, all jorden! 2 Syng ut hans navns ære, gi ham ære til hans pris! 3 Si til Gud: Hvor forferdelige er dine gjerninger! For din store makts skyld skal dine fiender hykle for dig. 4 All jorden skal tilbede dig og lovsynge dig, de skal lovsynge ditt navn. Sela. 5 Kom og se Guds gjerninger! Han er forferdelig i gjerning mot menneskenes barn. 6 Han gjorde havet om til tørt land, gjennem strømmen gikk de til fots; der gledet vi oss i ham. 7 Han hersker med sitt velde evindelig, hans øine gir akt på hedningene; de gjenstridige må ikke ophøie sig. Sela. 8 I folkeslag, lov vår Gud og forkynn hans pris med høi røst, 9 han som holdt vår sjel i live og ikke lot vår fot vakle! 10 For du prøvde oss, Gud, du renset oss, likesom de renser sølv. 11 Du førte oss inn i et garn, du la en trykkende byrde på våre lender. 12 Du lot mennesker fare frem over vårt hode; vi kom i ild og i vann. Men du førte oss ut til vederkvegelse. 13 Jeg vil gå inn i ditt hus med brennoffer, jeg vil gi dig det jeg har lovt, 14 det som gikk over mine leber, og som min munn talte i min nød. 15 Jeg vil ofre dig brennoffere av fett kveg med duft av værer; jeg vil ofre okser tillikemed bukker. Sela. 16 Kom, hør, alle I som frykter Gud; jeg vil fortelle hvad han har gjort mot min sjel. 17 Til ham ropte jeg med min munn, og lovsang var under min tunge. 18 Hadde jeg urett for øie i mitt hjerte, så vilde Herren ikke høre. 19 Men Gud har hørt, han har aktet på mitt bønnerop. 20 Lovet være Gud, som ikke avviste min bønn og ikke tok sin miskunnhet fra mig! 67 1 Til sangmesteren på strengelek; en salme, en sang. 2 Gud være oss nådig og velsigne oss, han la sitt åsyn lyse hos oss, sela, 3 forat man på jorden må kjenne din vei, blandt alle hedninger din frelse. 4 Folkene skal prise dig, Gud! Folkene skal prise dig, alle tilsammen. 5 Folkeslagene skal fryde sig og juble; for du dømmer folkene med rett, og folkeslagene på jorden leder du. Sela. 6 Folkene skal prise dig, Gud! Folkene skal prise dig, alle tilsammen. 7 Landet har gitt sin grøde; Gud, vår Gud, velsigner oss. 8 Gud velsigner oss, og alle jordens ender skal frykte ham. 68 1 Til sangmesteren; av David; en salme, en sang. 2 Gud reiser sig, hans fiender spredes, og de som hater ham, flyr for hans åsyn. 3 Likesom røk drives bort, så driver du dem bort; likesom voks smelter for ild, forgår de ugudelige for Guds åsyn. 4 Og de rettferdige gleder sig, de jubler for Guds åsyn og fryder sig med glede. 5 Syng for Gud, lovsyng hans navn, gjør vei for ham som farer frem på de øde marker, Herren er hans navn, og juble for hans åsyn! 6 Farløses far og enkers dommer er Gud i sin hellige bolig. 7 Gud gir de enslige hus, fører fanger ut til lykke; bare de gjenstridige bor i et tørt land. 8 Gud, da du drog ut foran ditt folk, da du skred frem gjennem ørkenen, sela, 9 da bevet jorden, og himlene dryppet for Guds åsyn, Sinai der borte, for Guds, Israels Guds åsyn. 10 Et rikelig regn spredte du, Gud; din arv, den utmattede, styrket du. 11 Ditt folk bosatte sig i landet*; du laget det ved din godhet i stand for den elendige, Gud! / {* Kana'an.} 12 Herren gir seierssang; stor er skaren av kvinner med gledesbudskap. 13 Hærenes konger flyr, de flyr, og hun som sitter hjemme, deler bytte. 14 Når I hviler mellem kveene, er det som en dues vinger, som er dekket med sølv, og hvis vingefjær har gullets grønnlige glans*. / {* d.e. når I nyter fredens ro, da er eders lodd strålende og herlig.} 15 Når den Allmektige spreder konger der*, da sner det på Salmon**. / {* i Kana'an.} / {** d.e. da blir det mørke lyst, likesom når det mørke fjell, Salmon, blir hvitt av sne, d.s.s. da omskapes ulykke til lykke.} 16 Et Guds fjell* er Basans fjell, et fjell med mange tinder er Basans fjell**. / {* d.e. et stort, mektig, høit fjell.} / {** d.e. verdensrikene, som Basans fjell er et billede på, er såre mektige.} 17 Hvorfor ser I skjevt, I fjell med de mange tinder, til det fjell som Gud finner behag i å bo på? Herren skal også bo der evindelig. 18 Guds vogner er to ganger ti tusen, tusen og atter tusen; Herren er iblandt dem, Sinai er i helligdommen*. / {* likesom på Sinai, da loven blev gitt, er Herren i helligdommen, d.e. på Sion, omgitt av himmelske hærskarer.} 19 Du fór op i det høie, bortførte fanger, tok gaver blandt menneskene, også blandt de gjenstridige, for å bo der, Herre Gud! 20 Lovet være Herren dag efter dag! Legger man byrde på oss, så er Gud vår frelser. Sela. 21 Gud er oss en Gud til frelse, og hos Herren, Israels Gud, er det utganger fra døden. 22 Ja, Gud knuser sine fienders hode, den hårrike isse på ham som vandrer i sin syndeskyld. 23 Herren sier: Fra Basan vil jeg hente tilbake, jeg vil hente tilbake fra havets dyp, 24 forat din fot må stampe i blod, dine hunders tunge få sin del av fiendene. 25 De ser dine seierstog, Gud, min Guds, min konges, seierstog inn i helligdommen. 26 Foran går sangere, bakefter harpespillere midt imellem jomfruer som slår på pauke. 27 Lov Gud i forsamlingene, lov Herren, I som er av Israels kilde! 28 Der er Benjamin, den yngste, som hersker over dem*, Judas fyrster med sin skare, Sebulons fyrster, Naftalis fyrster. / {* fiendene.} 29 Din Gud har tildelt dig styrke; styrk, Gud, det du har gjort for oss! 30 For ditt tempel i Jerusalems skyld* skal konger komme til dig med gaver. / {* d.e. for de gjerningers skyld som utgår fra dig som bor i templet.} 31 Skjell på dyret i sivet*, på stuteflokken med folke-kalvene**, som kaster sig ned for dig med sølvstykker! Han spreder folkene som har lyst til strid. / {* d.e. Egypten.} / {** d.e. de hedenske konger med sine folk.} 32 Veldige menn skal komme fra Egypten, Etiopia skal i hast utrekke sine hender til Gud. 33 I jordens riker, syng for Gud, lovsyng Herren, sela, 34 ham som farer frem i himlenes himler, de eldgamle! Se, han lar sin røst høre, en mektig røst. 35 Gi Gud makt! Over Israel er hans høihet, og hans makt i skyene. 36 Forferdelig er du, Gud, fra dine helligdommer; Israels Gud, han gir folket makt og styrke. Lovet være Gud! 69 1 Til sangmesteren; efter "Liljer"*; av David. / {* SLM 45, 1.} 2 Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen. 3 Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over mig. 4 Jeg har ropt mig trett, min strupe brenner; mine øine er borttæret idet jeg venter på min Gud. 5 Flere enn hårene på mitt hode er de som hater mig uten årsak; tallrike er de som vil forderve mig, mine fiender uten grunn; det jeg ikke har røvet, skal jeg nu gi tilbake. 6 Gud, du kjenner min dårskap, og all min syndeskyld er ikke skjult for dig. 7 La dem ikke bli til skamme ved mig, de som bier efter dig, Herre, Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott ved mig, de som søker dig, Israels Gud! 8 For for din skyld bærer jeg vanære, dekker skam mitt åsyn. 9 Jeg er blitt fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn. 10 For nidkjærhet for ditt hus har fortært mig, og deres hån som håner dig, er falt på mig. 11 Og min sjel gråt mens jeg fastet, og det blev mig til spott. 12 Og jeg gjorde sekk til mitt klædebon, og jeg blev dem til et ordsprog. 13 De som sitter i porten, snakker om mig, og de som drikker sterk drikk, synger om mig. 14 Men jeg kommer med min bønn til dig, Herre, i nådens tid, Gud, for din megen miskunnhet; svar mig med din frelsende trofasthet! 15 Redd mig ut av dyndet og la mig ikke synke! La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de dype vann! 16 La ikke vannstrømmen slå over mig og ikke dypet sluke mig, og la ikke brønnen lukke sitt gap over mig! 17 Svar mig, Herre, for din miskunnhet er god; vend dig til mig efter din store barmhjertighet! 18 Og skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød; skynd dig å svare mig! 19 Kom nær til min sjel, forløs den, frels mig for mine fienders skyld! 20 Du kjenner min spott og min skam og min vanære; alle mine motstandere er for ditt åsyn. 21 Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk, og jeg ventet på medynk, men der var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke nogen. 22 De gav mig galle å ete, og for min tørst gav de mig eddik å drikke. 23 La deres bord bli til en strikke for deres åsyn og til en snare for dem når de er trygge! 24 La deres øine formørkes, så de ikke ser, og la deres lender alltid vakle! 25 Utøs din harme over dem, og la din brennende vrede nå dem! 26 Deres bolig bli øde, ei være der nogen som bor i deres telt! 27 For den du har slått, forfølger de, og de forteller om deres smerte som du har stunget. 28 La dem legge skyld til sin skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet! 29 La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige! 30 Men jeg er elendig og full av pine; la din frelse, Gud, føre mig i sikkerhet! 31 Jeg vil love Guds navn med sang og ophøie ham med lovprisning, 32 og det skal behage Herren bedre enn en ung okse med horn og klover. 33 Når saktmodige ser det, skal de glede sig; I som søker Gud, eders hjerte leve! 34 For Herren hører på de fattige, og sine fanger forakter han ikke. 35 Himmel og jord skal love ham, havet og alt det som rører sig i det. 36 For Gud skal frelse Sion og bygge byene i Juda, og de* skal bo der og eie dem, / {* de sanne israelitter.} 37 og hans tjeneres avkom skal arve dem, og de som elsker hans navn, skal bo i dem. 70 1 Til sangmesteren; av David; til ihukommelse. 2 Gud, kom for å utfri mig! Herre, skynd dig å hjelpe mig! 3 La dem som står mig efter livet, bli til skam og spott! La dem som ønsker min ulykke, vike tilbake og bli til skamme! 4 La dem som sier: Ha, ha, vende tilbake for sin skjensels skyld! 5 La dem fryde og glede sig i dig, alle de som søker dig, og la dem som elsker din frelse, alltid si: Høilovet være Gud! 6 For jeg er elendig og fattig; Gud, skynd dig til mig! Du er min hjelp og min frelser; Herre, dryg ikke! 71 1 Til dig, Herre, setter jeg min lit; la mig aldri i evighet bli til skamme! 2 Utfri mig og redd mig ved din rettferdighet! Bøi ditt øre til mig og frels mig! 3 Vær mig en klippe til bolig, dit jeg alltid kan gå, du som har fastsatt frelse for mig! For du er min klippe og min festning. 4 Min Gud, utfri mig av den ugudeliges hånd, av den urettferdiges og undertrykkerens vold! 5 For du er mitt håp, Herre, Herre min tillit fra min ungdom av. 6 Til dig har jeg støttet mig fra mors liv av; du er den som drog mig ut av min mors skjød; om dig vil jeg alltid synge min lovsang. 7 Som et under har jeg vært for mange, men du er min sterke tilflukt. 8 Min munn er full av din pris, hele dagen av din herlighet. 9 Forkast mig ikke i alderdommens tid, forlat mig ikke når min kraft forgår! 10 For mine fiender har sagt om mig, de som tar vare på mitt liv, rådslår tilsammen 11 og sier: Gud har forlatt ham; forfølg og grip ham, for det er ingen som redder! 12 Gud, vær ikke langt borte fra mig! Min Gud, skynd dig å hjelpe mig! 13 La dem som står mig efter livet, bli til skamme og gå til grunne! La dem som søker min ulykke, bli klædd i skam og spott! 14 Og jeg vil alltid håpe, og til all din pris vil jeg legge ny pris. 15 Min munn skal fortelle om din rettferdighet, hele dagen om din frelse; for jeg vet ikke tall derpå. 16 Jeg vil fremføre Herrens, Israels Guds veldige gjerninger, jeg vil prise din rettferdighet, din alene. 17 Gud, du har lært mig det fra min ungdom av, og inntil nu kunngjør jeg dine undergjerninger. 18 Forlat mig da heller ikke inntil alderdommen og de grå hår, Gud, inntil jeg får kunngjort din arm for efterslekten, din kraft for hver den som skal komme. 19 Og din rettferdighet, Gud, når til det høie; du som har gjort store ting, Gud, hvem er som du? 20 Du som har latt oss se mange trengsler og ulykker, du vil igjen gjøre oss levende og igjen dra oss op av jordens avgrunner. 21 Du vil øke min storhet og vende om og trøste mig. 22 Så vil jeg også prise dig med harpespill, din trofasthet, min Gud! Jeg vil lovsynge dig til citar, du Israels Hellige! 23 Mine leber skal juble, for jeg vil lovsynge dig, og min sjel, som du har forløst. 24 Min tunge skal også hele dagen tale om din rettferdighet; for de er blitt til spott, de er blitt til skamme, de som søker min ulykke. 72 1 Av Salomo. Gud, gi kongen dine dommer og kongesønnen din rettferdighet! 2 Han skal dømme ditt folk med rettferdighet og dine elendige med rett. 3 Fjellene skal bære fred for folket, og haugene for rettferdighets skyld. 4 Han skal dømme de elendige blandt folket, han skal frelse den fattiges barn og knuse voldsmannen. 5 De skal frykte dig, så lenge solen er til, og så lenge månen skinner, fra slekt til slekt. 6 Han skal komme ned som regn på en nyslått eng, lik en regnskur, som væter jorden. 7 I hans dager skal den rettferdige blomstre, og det skal være megen fred, inntil månen ikke er mere. 8 Og han skal herske fra hav til hav og fra elven inntil jordens ender. 9 For hans åsyn skal de som bor i ørkenene, bøie kne, og hans fiender skal slikke støv. 10 Kongene fra Tarsis og øene skal komme med gaver, kongene fra Sjeba og Seba frembære skatt. 11 Alle konger skal falle ned for ham, alle hedninger skal tjene ham. 12 For han skal frelse den fattige som roper, og den elendige som ingen hjelper har. 13 Han skal spare den ringe og fattige, og frelse de fattiges sjeler. 14 Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og fra vold, og deres blod skal være dyrt i hans øine. 15 Og de skal leve og gi ham av Sjebas gull og alltid bede for ham; hele dagen skal de love ham. 16 Det skal bli overflod av korn i landet på fjellenes topp, dets frukt skal suse som Libanon, og det skal fremblomstre folk av byene som gresset på jorden. 17 Hans navn skal bli til evig tid; så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd, og de skal velsigne sig ved ham; alle hedninger skal prise ham salig. 18 Lovet være Gud Herren, Israels Gud, han, den eneste som gjør undergjerninger! 19 Og lovet være hans herlighets navn til evig tid, og all jorden bli full av hans herlighet! Amen, amen. 20 Ende på Davids, Isais sønns bønner. 73 1 En salme av Asaf. Ja, Gud er god mot Israel, mot de rene av hjertet. 2 Men jeg - nær hadde mine føtter snublet, på lite nær var mine trin glidd ut. 3 For jeg harmedes over de overmodige da jeg så at det gikk de ugudelige vel. 4 For de er fri for lidelser inntil sin død, og deres styrke er vel ved makt. 5 De kjenner ikke til nød som andre folk, og de blir ikke plaget som andre mennesker. 6 Derfor er overmot deres halssmykke, vold omhyller dem som et klædebon. 7 Deres øine står ut av fedme, hjertets tanker bryter frem. 8 De håner og taler i ondskap om undertrykkelse; fra det høie taler de. 9 De løfter sin munn op til himmelen, og deres tunge farer frem på jorden. 10 Derfor får de sitt folk til å vende sig om til dem, og vann i overflod suger de i sig*. / {* d.e. de nyter stor lykke.} 11 Og de sier: Hvorledes skulde Gud vite noget? Er det vel kunnskap hos den Høieste? 12 Se, dette er de ugudelige, og evig trygge vokser de i velmakt. 13 Ja, forgjeves har jeg renset mitt hjerte og tvettet mine hender i uskyld; 14 jeg blev dog plaget hele dagen, og hver morgen kom til mig med tukt. 15 Dersom jeg hadde sagt: Jeg vil tale således*, se, da hadde jeg vært troløs mot dine barns slekt. / {* SLM 73, 13. 14.} 16 Og jeg tenkte efter for å forstå dette*; det var en plage i mine øine / {* SLM 73, 3-14.} 17 - inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på deres endelikt. 18 Ja, på glatte steder setter du dem; du lot dem falle, så de gikk til grunne. 19 Hvor de blev ødelagt i et øieblikk! De gikk under og tok ende med forferdelse. 20 Likesom en akter for intet en drøm når en har våknet op, således akter du, Herre, deres skyggebillede for intet når du våkner op. 21 Når mitt hjerte var bittert, og det stakk mig i mine nyrer, 22 da var jeg ufornuftig og forstod intet; som et dyr var jeg imot dig. 23 Men jeg blir alltid hos dig, du har grepet min høire hånd. 24 Du leder mig ved ditt råd, og derefter optar du mig i herlighet. 25 Hvem har jeg ellers i himmelen? Og når jeg har dig, har jeg ikke lyst til noget på jorden. 26 Vansmekter enn mitt kjød og mitt hjerte, så er dog Gud mitt hjertes klippe og min del evindelig. 27 For se, de som holder sig borte fra dig, går til grunne; du utrydder hver den som faller fra dig i hor*. / {* d.e. i utroskap bryter pakten med dig.} 28 Men for mig er det godt å holde mig nær til Gud; jeg setter min lit til Herren, Israels Gud, for å fortelle alle dine gjerninger. 74 1 En læresalme av Asaf. Hvorfor, Gud, har du forkastet oss for evig tid? Hvorfor ryker din vrede mot den hjord du før? 2 Kom i hu din menighet, som du vant din i fordums tid, som du gjenløste til å være din arvs stamme, Sions berg, hvor du tok bolig! 3 Opløft dine trin til de evige grushoper! Alt har fienden fordervet i helligdommen. 4 Dine motstandere har brølt midt i ditt forsamlingshus; de har satt sine egne tegn op til tegn. 5 Det var et syn som når økser løftes i tykke skogen. 6 Og nu, alt det som fantes av billedverk, det slo de sønder med øks og hammer. 7 De har satt ild på din helligdom; like til grunnen har de vanhelliget ditt navns bolig. 8 De har sagt i sitt hjerte: Vi vil ødelegge dem alle tilsammen! De har opbrent alle Guds forsamlingshus i landet. 9 Våre egne tegn ser vi ikke; det er ikke nogen profet mere, ikke nogen hos oss som vet hvor lenge det skal vare. 10 Hvor lenge, Gud, skal motstanderen håne, fienden forakte ditt navn evindelig? 11 Hvorfor drar du din hånd, din høire hånd tilbake? Ta den ut av din barm og ødelegg! 12 Gud er dog min konge fra fordums tid, han som skaper frelse på den vide jord. 13 Du er den som skilte havet med din styrke, knuste dragenes hoder på vannene. 14 Du sønderslo Leviatans* hoder, du gav den til føde for ørkenens folk. / {* d.e. et stort sjødyr.} 15 Du lot kilde og bekk bryte frem, du uttørket evige strømmer. 16 Dig hører dagen til, dig også natten; du har skapt himmellysene og solen. 17 Du har fastsatt alle jordens grenser; sommer og vinter - du har dannet dem. 18 Kom dette i hu: Fienden har hånet Herren, og et dårlig folk har foraktet ditt navn! 19 Overgi ikke din turteldue til den mordlystne skare, glem ikke dine elendiges skare evindelig! 20 Se til pakten! For landets mørke steder er fulle av volds boliger. 21 La ikke den undertrykte vende tilbake med skam, la den elendige og fattige love ditt navn! 22 Reis dig, Gud, før din sak, kom i hu at du blir hånet av dåren hele dagen! 23 Glem ikke dine fienders røst, dine motstanderes bulder, som stiger op all tid! 75 1 Til sangmesteren; "Forderv ikke"*; en salme av Asaf; en sang. / {* SLM 57, 1.} 2 Vi priser dig, Gud, vi priser, og nær er ditt navn; de forteller om dine undergjerninger. 3 For [så sier Herren]: Jeg vil gripe den fastsatte tid, jeg vil dømme med rettferdighet. 4 Jorden er i opløsning, og alle de som bor på den; jeg har satt dens grunnstøtter efter mål. Sela. 5 Jeg sier til de overmodige: Vær ikke overmodige, og til de ugudelige: Løft ikke horn! 6 Løft ikke eders horn i det høie, tal ikke frekt med stiv nakke! 7 For ikke fra øst eller fra vest, ei heller fra fjellenes ørken* - / {* nemlig: kommer vår frelse.} 8 nei, Gud er den som dømmer; den ene fornedrer han, og den andre ophøier han. 9 For det er et beger i Herrens hånd med skummende vin; det er fullt av krydret vin, og han skjenker ut av det; sannelig, dets berme skal de drikke, ja utsuge, alle de ugudelige på jorden. 10 Men jeg vil forkynne det evindelig, jeg vil lovsynge Jakobs Gud. 11 Og alle de ugudeliges horn vil jeg avhugge, den rettferdiges horn skal ophøies. 76 1 Til sangmesteren på strengelek; en salme av Asaf; en sang. 2 Gud er kjent i Juda, hans navn er stort i Israel. 3 Og han reiste sin hytte i Salem og sin bolig på Sion. 4 Der sønderbrøt han buens lyn, skjold og sverd og krig. Sela. 5 Strålende er du, herlig fremfor røverfjellene*. / {* d.e. de rovgjerrige verdensriker.} 6 Mennene med det sterke hjerte er blitt et rov; de sover sin søvn, og ingen av de veldige menn fant sine hender. 7 Ved din trusel, Jakobs Gud, falt både vogn og hest i dyp søvn. 8 Du - forferdelig er du, og hvem kan bli stående for ditt åsyn når du blir vred? 9 Fra himmelen lot du høre dom; jorden fryktet og blev stille, 10 da Gud reiste sig til dom for å frelse alle saktmodige på jorden. Sela. 11 For menneskets vrede blir dig til pris; med enda større vrede omgjorder du dig. 12 Gjør løfter og gi Herren eders Gud det I har lovt! Alle de som er omkring ham, skal komme med gaver til den Forferdelige. 13 Han kuer fyrstenes stolte ånd, forferdelig for kongene på jorden. 77 1 Til sangmesteren, for Jedutun*; av Asaf; en salme. / {* SLM 62, 1.} 2 Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig. 3 På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste. 4 Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. Sela. 5 Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke. 6 Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år. 7 Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker. 8 Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde? 9 Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt? 10 Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? Sela. 11 Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd. 12 Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid. 13 Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde. 14 Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud? 15 Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene. 16 Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. Sela. 17 Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv. 18 Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit. 19 Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv. 20 Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent. 21 Du førte ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd. 78 1 En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord! 2 Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid. 3 Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss, 4 det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort. 5 Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn, 6 forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn 7 og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud 8 og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud. 9 Efra'ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag. 10 De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov, 11 og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se. 12 For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark*. / {* 4MO 13, 22.} 13 Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge. 14 Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys. 15 Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp. 16 Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer. 17 Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen. 18 Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst. 19 Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen? 20 Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk? 21 Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel, 22 fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse. 23 Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter. 24 Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn. 25 Englebrød* åt enhver; han sendte dem næring til mette. / {* d.e. brød fra englenes bolig, himmelbrød.} 26 Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke. 27 Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand, 28 og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger. 29 Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem. 30 De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn, 31 da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned. 32 Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger. 33 Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse. 34 Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud 35 og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser. 36 Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge. 37 Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt. 38 Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem. 39 Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake. 40 Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder! 41 Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige. 42 De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden, 43 han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark. 44 Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke. 45 Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem. 46 Og han gav gnageren* deres grøde og gresshoppen deres høst. / {* d.e. gresshoppen.} 47 Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener. 48 Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer. 49 Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud. 50 Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten. 51 Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter. 52 Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen. 53 Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender. 54 Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet. 55 Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter. 56 Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd. 57 De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter. 58 Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder. 59 Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel. 60 Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene. 61 Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd. 62 Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv. 63 Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang. 64 Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål*. / {* nemlig over sine døde.} 65 Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin. 66 Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam. 67 Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra'ims stamme, 68 men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket. 69 Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid. 70 Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene; 71 fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv. 72 Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd. 79 1 En salme av Asaf. Gud! Hedninger har trengt inn i din arv, de har gjort ditt hellige tempel urent, de har gjort Jerusalem til grushoper. 2 De har gitt dine tjeneres lik til føde for himmelens fugler, dine helliges kjøtt til ville dyr. 3 De har utøst deres blod som vann rundt omkring Jerusalem, og der var ingen som la dem i graven. 4 Vi er blitt til skam for våre naboer, til spott og hån for dem som er omkring oss. 5 Hvor lenge, Herre, vil du være vred evindelig? Hvor lenge skal din nidkjærhet brenne som ild? 6 Utøs din harme over hedningene, som ikke kjenner dig, og over de riker som ikke påkaller ditt navn! 7 For de har fortært Jakob og lagt hans bolig øde. 8 Tilregn oss ikke våre forfedres misgjerninger! La din miskunn snarlig komme oss i møte, for vi er såre elendige! 9 Hjelp oss, vår frelses Gud, for ditt navns æres skyld, og fri oss og forlat oss våre synder for ditt navns skyld! 10 Hvorfor skal hedningene si: Hvor er deres Gud? La det for våre øine kjennes blandt hedningene at dine tjeneres utøste blod blir hevnet, 11 la den fangnes sukk komme for ditt åsyn, la dødens barn bli i live efter din arms styrke, 12 og betal våre naboer syvfold i deres fang den hån som de har hånet dig med, Herre! 13 Og vi, ditt folk og den hjord du før, vi vil love dig evindelig; fra slekt til slekt vil vi fortelle din pris. 80 1 Til sangmesteren; efter "Liljer"*; et vidnesbyrd av Asaf; en salme. / {* SLM 45, 1.} 2 Israels hyrde, vend øret til, du som fører Josef som en hjord! Du som troner over kjerubene, åpenbar dig i herlighet! 3 Vekk op ditt velde for Efra'im og Benjamin og Manasse, og kom oss til frelse! 4 Gud, reis oss op igjen, og la ditt åsyn lyse, så vi blir frelst! 5 Herre, Gud, hærskarenes Gud hvor lenge har du latt din vrede ryke uten å ense ditt folks bønn! 6 Du har gitt dem tårebrød å ete og tårer å drikke i fullt mål. 7 Du gjør oss til en trette for våre naboer, og våre fiender spotter med lyst. 8 Gud, hærskarenes Gud, reis oss op igjen, og la ditt åsyn lyse, så vi blir frelst! 9 Et vintre tok du op fra Egypten, du drev hedningefolk ut og plantet det. 10 Du ryddet op for det, og det festet sine røtter og fylte landet. 11 Fjell blev skjult av dets skygge, og Guds sedrer av dets grener. 12 Det strakte ut sine grener til havet og sine skudd bort imot elven. 13 Hvorfor har du revet ned dets hegn, så alle de som går forbi på veien, plukker av det? 14 Svinet fra skogen gnager på det, og hvad som rører sig på marken, eter av det. 15 Gud, hærskarenes Gud, vend tilbake, sku ned fra himmelen og se og ta dig av dette vintre 16 og vern om det som din høire hånd har plantet, og om den sønn du har utvalgt dig! 17 Det er brent med ild, det er avhugget; for ditt åsyns trusel går de under. 18 La din hånd være over den mann som er ved din høire hånd, over den menneskesønn du har utvalgt dig, 19 så vil vi ikke vike fra dig! Gjør oss levende igjen, så vil vi påkalle ditt navn! 20 Herre, Gud, hærskarenes Gud, reis oss op igjen, la ditt åsyn lyse, så vi blir frelst! 81 1 Til sangmesteren, efter Gittit*; av Asaf. / {* SLM 8, 1.} 2 Juble for Gud, vår styrke, rop med glede for Jakobs Gud! 3 Stem i sang og la pauken lyde, den liflige citar tillikemed harpen! 4 Støt i basun i måneden*, ved fullmånen, på vår høitids dag! / {* 2MO 12, 2 fg.} 5 For det er en lov for Israel, en rett for Jakobs Gud. 6 Han satte det til et vidnesbyrd i Josef da han* drog ut gjennem Egyptens land. - Jeg hørte en røst som jeg ikke kjente:** / {* d.e. Josef.} / {** 5MO 4, 33 fg. 5, 22 fg.} 7 Jeg fridde hans skulder fra byrden, hans hender slapp fri fra bærekurven. 8 I nøden ropte du, og jeg fridde dig ut; jeg svarte dig, skjult i tordenskyen, jeg prøvde dig ved Meriba-vannene. Sela. 9 Hør, mitt folk, og jeg vil vidne for dig! Israel, o, at du vilde høre mig: 10 Det skal ikke være nogen fremmed gud hos dig, og du skal ikke tilbede utlendingens gud. 11 Jeg er Herren din Gud, som førte dig op av Egyptens land; lukk din munn vidt op, at jeg kan fylle den! 12 Men mitt folk hørte ikke min røst, og Israel vilde ikke lyde mig. 13 Så lot jeg dem fare i sitt hjertes hårdhet, forat de skulde vandre i sine egne onde råd. 14 O, at mitt folk vilde høre mig, og at Israel vilde vandre på mine veier! 15 Om en liten stund vilde jeg da ydmyke deres fiender og vende min hånd imot deres motstandere. 16 De som hater Herren, skulde smigre for dem, og deres tid skulde vare evindelig. 17 Og han skulde fø dem med den beste hvete, og jeg skulde mette dig med honning fra klippen. 82 1 En salme av Asaf. Gud står i Guds menighet; midt iblandt guder* holder han dom: / {* SLM 82, 6.} 2 Hvor lenge vil I dømme urettferdig og holde med de ugudelige? Sela. 3 Døm den ringe og farløse, la den elendige og fattige få sin rett! 4 Redd den ringe og trengende, frels ham fra de ugudeliges hånd! 5 De skjønner intet, og de forstår intet, de vandrer i mørke; alle jordens grunnvoller vakler. 6 Jeg har sagt: I er guder, og I er alle den Høiestes sønner. 7 Men sannelig, som mennesker skal I dø, og som en av fyrstene skal I falle. 8 Reis dig, Gud, hold dom over jorden! For du har alle hedningene i eie! 83 1 En sang, en salme av Asaf. 2 Gud, ti ikke! Vær ikke stille og hold dig ikke rolig, Gud! 3 For se, dine fiender larmer, og de som hater dig, løfter hodet. 4 Mot ditt folk legger de med svik hemmelige råd, og de rådslår mot dem du verner. 5 De sier: Kom og la oss utslette dem, så de ikke mere er et folk, og Israels navn skal ikke mere kommes i hu. 6 For de har av hjertet rådslått med hverandre; mot dig inngår de pakt, 7 Edoms telt og ismaelittene, Moab og hagarenene, 8 Gebal og Ammon og Amalek, Filistea tillikemed innbyggerne av Tyrus. 9 Også Assur har gitt sig i lag med dem, de er blitt Lots barns arm. Sela. 10 Gjør med dem som med Midian, som med Sisera, som med Jabin ved bekken Kison! 11 De blev ødelagt ved En-Dor, de blev til gjødsel for jorden. 12 La det gå dem, deres ypperste menn, som Oreb og som Se'eb, og alle deres fyrster som Sebah og som Salmunna, 13 dem som sier: Vi vil ta oss Guds boliger til eie! 14 Min Gud, gjør dem som en støvhvirvel, som agner for vinden! 15 Som en ild som tender en skog, og som en lue som setter fjell i brand, 16 således forfølge du dem med din storm og forferde du dem med ditt stormvær! 17 Fyll deres åsyn med skam, så de søker ditt navn, Herre! 18 La dem blues og forferdes til evig tid, la dem bli til skamme og gå under! 19 Og la dem kjenne at du alene har navnet Herre, den Høieste over all jorden! 84 1 Til sangmesteren, efter Gittit*; av Korahs barn; en salme. / {* SLM 8, 1.} 2 Hvor elskelige dine boliger er, Herre, hærskarenes Gud! 3 Min sjel lenges, ja vansmekter av lengsel efter Herrens forgårder; mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud. 4 Spurven har jo funnet sig et hus, og svalen et rede hvor den har lagt sine unger - dine alter, Herre, hærskarenes Gud, min konge og min Gud! 5 Salige er de som bor i ditt hus; de skal stadig love dig. Sela. 6 Salig er det menneske som har sin styrke i dig, de hvis hu står til de jevne veier*. / {* d.e. veiene til Guds hus.} 7 Når de vandrer gjennem tåredalen, gjør de den til en kildevang, og høstregnet dekker den med velsignelse*. / {* d.e. endog de største trengsler blir dem til velsignelse.} 8 De går frem fra kraft til kraft, de treder frem for Gud på Sion. 9 Herre, Gud, hærskarenes Gud, hør min bønn! Vend øret til, Jakobs Gud! Sela. 10 Gud, vårt skjold, se til og sku din salvedes åsyn! 11 For en dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen; jeg vil heller stå ved dørtreskelen i min Guds hus enn bo i ugudelighets telt. 12 For Gud Herren er sol og skjold, Herren gir nåde og ære; han nekter ikke dem noget godt som vandrer i uskyld. 13 Herre, hærskarenes Gud, salig er det menneske som setter sin lit til dig. 85 1 Til sangmesteren; av Korahs barn; en salme. 2 Du har fordum, Herre, vært nådig mot ditt land, du lot Jakobs fangenskap ophøre. 3 Du tok bort ditt folks misgjerning, du skjulte all deres synd. Sela. 4 Du tok bort all din harme, du lot din brennende vrede vende om. 5 Vend om til oss, vår frelses Gud, og gjør din harme imot oss til intet! 6 Vil du evindelig være vred på oss? Vil du la din vrede vare fra slekt til slekt? 7 Vil du ikke gjøre oss levende igjen, så ditt folk kan glede sig i dig? 8 Herre, la oss se din miskunnhet, og gi oss din frelse! 9 Jeg vil høre hvad Gud Herren taler; for han taler fred til sitt folk og til sine fromme - bare de ikke vender tilbake til dårskap. 10 Ja, hans frelse er nær hos dem som frykter ham, forat herlighet skal bo i vårt land. 11 Nåde og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre. 12 Sannhet skal vokse op av jorden, og rettferd skue ned fra himmelen. 13 Herren skal også gi det som godt er, og vårt land gi sin grøde. 14 Rettferd skal gå frem for hans åsyn og stadig følge i hans spor. 86 1 En bønn av David. Bøi, Herre, ditt øre, svar mig! for jeg er elendig og fattig. 2 Bevar min sjel! for jeg er from. Frels din tjener, du min Gud, ham som setter sin lit til dig! 3 Vær mig nådig, Herre! for til dig roper jeg hele dagen. 4 Gled din tjeners sjel! for til dig, Herre, løfter jeg min sjel. 5 For du, Herre, er god og villig til å forlate og rik på miskunnhet mot alle dem som påkaller dig. 6 Vend øret, Herre, til min bønn, og merk på mine inderlige bønners røst! 7 På min nøds dag kaller jeg på dig, for du svarer mig. 8 Ingen er som du blandt gudene, Herre, og intet er som dine gjerninger. 9 Alle hedningene, som du har skapt, skal komme og tilbede for ditt åsyn, Herre, og ære ditt navn. 10 For du er stor og den som gjør undergjerninger; du alene er Gud. 11 Lær mig, Herre, din vei! Jeg vil vandre i din sannhet. Gi mig et udelt hjerte til å frykte ditt navn! 12 Jeg vil prise dig, Herre min Gud, av hele mitt hjerte, og jeg vil ære ditt navn evindelig. 13 For din miskunnhet er stor over mig, og du har utfridd min sjel av det dype dødsrike. 14 Gud! Overmodige har reist sig imot mig, og en hop av voldsmenn står mig efter livet, og de har ikke dig for øie. 15 Men du, Herre, er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. 16 Vend dig til mig og vær mig nådig, gi din tjener din styrke og frels din tjenestekvinnes sønn! 17 Gjør et tegn med mig til det gode, forat mine avindsmenn kan se det og bli til skamme, fordi du, Herre, har hjulpet mig og trøstet mig. 87 1 Av Korahs barn; en salme, en sang. Den stad han har grunnfestet på de hellige berg, 2 Sions porter elsker Herren fremfor alle Jakobs boliger. 3 Herlige ting er sagt om dig, du Guds stad. Sela. 4 Jeg nevner Rahab* og Babel blandt dem som kjenner mig; se filisteren og tyrieren med etioperen: Denne er født der. / {* d.e. Egypten.} 5 Og om Sion skal det sies: Hver og en er født der. Og han, den Høieste, gjør det fast. 6 Herren skal telle når folkene blir opskrevet, og si: Denne er født der. Sela. 7 Og de som synger og danser, skal si: Alle mine kilder er i dig. 88 1 En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot*; en læresalme av Heman, esrahitten. / {* meningen uviss.} 2 Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig. 3 La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop! 4 For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket. 5 Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft, 6 frigitt* som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd. / {* d.e. ikke lenger stående i din tjeneste.} 7 Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner. 8 Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela. 9 Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut. 10 Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig. 11 Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela. 12 Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet? 13 Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land? 14 Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte. 15 Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig? 16 Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile. 17 Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig. 18 De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen. 19 Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted. 89 1 En læresalme av Etan, esrahitten. 2 Om Herrens nådegjerninger vil jeg synge til evig tid; fra slekt til slekt vil jeg kunngjøre din trofasthet med min munn. 3 For jeg sier: Miskunnhet bygges op til evig tid, i himmelen grunnfester du din trofasthet. 4 [Du sier:] Jeg har gjort en pakt med min utvalgte, jeg har svoret David, min tjener: 5 Til evig tid vil jeg grunnfeste ditt avkom, og jeg vil bygge din trone fra slekt til slekt. Sela. 6 Og himlene priser din underfulle gjerning, Herre, og din trofasthet prises i de helliges forsamling. 7 For hvem i det høie er å ligne med Herren? Hvem er Herren lik blandt Guds sønner, 8 en Gud, såre forferdelig i de helliges hemmelige råd og fryktelig for alle dem som er omkring ham? 9 Herre, hærskarenes Gud, hvem er sterk som du, Herre? Og din trofasthet er rundt omkring dig. 10 Du er den som hersker over havets overmot; når dets bølger reiser sig, lar du dem legge sig. 11 Du har sønderknust Rahab* som en ihjelslått; med din styrkes arm har du spredt dine fiender. / {* SLM 87, 4.} 12 Dig hører himlene til, dig også jorden; jorderike og alt det som fyller det - du har grunnfestet dem; 13 nord og syd - du har skapt dem; Tabor og Hermon jubler over ditt navn. 14 Du har en arm med velde; sterk er din hånd, ophøiet er din høire hånd. 15 Rettferd og rett er din trones grunnvoll; nåde og sannhet går frem for ditt åsyn. 16 Salig er det folk som kjenner til jubel*; Herre, i ditt åsyns lys skal de vandre. / {* nemlig over Herren, sin konge.} 17 I ditt navn skal de fryde sig hele dagen, og ved din rettferdighet blir de ophøiet. 18 For du er deres styrkes pryd, og ved din godhet ophøier du vårt horn. 19 For Herren er vårt skjold, og Israels Hellige vår konge. 20 Dengang* talte du i et syn til dine fromme** og sa: Jeg har nedlagt hjelp hos en helt, jeg har ophøiet en ung mann av folket. / {* SLM 89, 4. 5.} / {** Guds folk.} 21 Jeg har funnet David, min tjener, jeg har salvet ham med min hellige olje. 22 Min hånd skal alltid være med ham, og min arm skal gi ham styrke. 23 Fienden skal ikke plage ham, og den urettferdige skal ikke undertrykke ham. 24 Men jeg vil sønderknuse hans motstandere for hans åsyn og slå dem som hater ham. 25 Og min trofasthet og min miskunnhet skal være med ham, og i mitt navn skal hans horn ophøies. 26 Og jeg vil la ham legge sin hånd på havet og sin høire hånd på elvene. 27 Han skal rope til mig: Du er min far, min Gud og min frelses klippe. 28 Og jeg vil gjøre ham til den førstefødte, til den høieste blandt kongene på jorden. 29 Jeg vil bevare min miskunnhet mot ham til evig tid, og min pakt skal stå fast for ham. 30 Og jeg vil la hans avkom bli til evig tid og hans trone som himmelens dager. 31 Dersom hans barn forlater min lov og ikke vandrer i mine bud, 32 dersom de krenker mine forskrifter og ikke holder mine befalinger, 33 da vil jeg hjemsøke deres synd med ris og deres misgjerning med plager. 34 Men min miskunnhet vil jeg ikke ta fra ham, og min trofasthet skal ikke svikte; 35 jeg vil ikke bryte min pakt og ikke forandre hvad som gikk ut fra mine leber. 36 Ett har jeg svoret ved min hellighet, sannelig, for David vil jeg ikke lyve: 37 Hans avkom skal bli til evig tid, og hans trone som solen for mitt åsyn. 38 Som månen skal den stå evindelig, og vidnet i det høie er trofast. Sela. 39 Og du har forkastet og forsmådd, du er blitt harm på din salvede. 40 Du har rystet av dig pakten med din tjener, du har vanhelliget hans krone ned i støvet. 41 Du har revet ned alle hans murer, du har lagt hans festninger i grus. 42 Alle de som går forbi på veien, har plyndret ham; han er blitt til hån for sine naboer. 43 Du har ophøiet hans motstanderes høire hånd, du har gledet alle hans fiender. 44 Og du lot hans skarpe sverd vike og lot ham ikke holde stand i striden. 45 Du har gjort ende på hans glans og kastet hans trone i støvet. 46 Du har forkortet hans ungdoms dager, du har dekket ham med skam. Sela. 47 Hvor lenge, Herre, vil du skjule dig evindelig? Hvor lenge skal din harme brenne som ild? 48 Kom dog i hu hvor kort mitt liv er, hvor forgjengelige du har skapt alle menneskenes barn! 49 Hvem er den mann som lever og ikke ser døden, som frir sin sjel fra dødsrikets vold? Sela. 50 Hvor er, Herre, dine forrige nådegjerninger, som du tilsvor David i din trofasthet? 51 Kom i hu, Herre, dine tjeneres vanære, at jeg må bære alle de mange folk i mitt skjød, 52 at dine fiender håner, Herre, at de håner din salvedes fotspor! 53 Lovet være Herren til evig tid! Amen, amen. 90 1 En bønn av Moses, den Guds mann. Herre! Du har vært oss en bolig fra slekt til slekt. 2 Før fjellene blev til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud. 3 Du byder mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, I menneskebarn! 4 For tusen år er i dine øine som den dag igår når den farer bort, som en vakt om natten. 5 Du skyller dem bort, de blir som en søvn. Om morgenen er de som det groende gress; 6 om morgenen blomstrer det og gror, om aftenen visner det og blir tørt. 7 For vi har gått til grunne ved din vrede, og ved din harme er vi faret bort med forferdelse. 8 Du har satt våre misgjerninger for dine øine, vår skjulte synd for ditt åsyns lys. 9 For alle våre dager er bortflyktet i din vrede; vi har levd våre år til ende som et sukk. 10 Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted. 11 Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever? 12 Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet! 13 Vend om, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere! 14 Mett oss, når morgenen kommer, med din miskunnhet, så vil vi juble og være glade alle våre dager! 15 Gled oss så mange dager som du har plaget oss, så mange år som vi har sett ulykke! 16 La din gjerning åpenbares for dine tjenere og din herlighet over deres barn! 17 Og Herrens, vår Guds liflighet være over oss, og våre henders gjerning fremme du for oss, ja, våre henders gjerning, den fremme du! 91 1 Den som sitter i den Høiestes skjul, som bor i den Allmektiges skygge, 2 han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til! 3 For han frir dig av fuglefangerens snare, fra ødeleggende pest. 4 Med sine vingefjærer dekker han dig, og under hans vinger finner du ly; hans trofasthet er skjold og vern. 5 Du skal ikke frykte for nattens redsler, for pil som flyver om dagen, 6 for pest som farer frem i mørket, for sott som ødelegger om middagen. 7 Faller tusen ved din side og ti tusen ved din høire hånd, til dig skal det ikke nå. 8 Du skal bare skue det med dine øine, og se hvorledes de ugudelige får sin lønn. 9 For du, Herre, er min tilflukt. Den Høieste har du gjort til din bolig; 10 intet ondt skal vederfares dig, og ingen plage skal komme nær til ditt telt. 11 For han skal gi sine engler befaling om dig at de skal bevare dig på alle dine veier. 12 De skal bære dig på hendene, forat du ikke skal støte din fot på nogen sten. 13 På løve og huggorm skal du trå; du skal trå ned unge løver og slanger. 14 For han henger fast ved mig, og jeg vil utfri ham; jeg vil føre ham i sikkerhet, for han kjenner mitt navn. 15 Han skal påkalle mig, og jeg vil svare ham; jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære. 16 Med et langt liv vil jeg mette ham og la ham skue min frelse. 92 1 En salme, en sang til sabbatsdagen. 2 Det er godt å prise Herren og å lovsynge ditt navn, du Høieste, 3 å kunngjøre din miskunnhet om morgenen og din trofasthet om nettene 4 til tistrenget citar og til harpe, til tankefullt spill på citar. 5 For du har gledet mig, Herre, med ditt verk, jeg jubler over dine henders gjerninger. 6 Hvor store dine gjerninger er, Herre! Såre dype er dine tanker. 7 En ufornuftig mann kjenner det ikke, og en dåre forstår ikke dette. 8 Når de ugudelige spirer som gresset, og alle de som gjør urett, blomstrer, så er det til deres ødeleggelse for evig tid. 9 Men du er høi til evig tid, Herre! 10 For se, dine fiender, Herre, for se, dine fiender forgår; alle de som gjør urett, blir adspredt. 11 Og du ophøier mitt horn som villoksens; jeg er overgytt med frisk olje. 12 Og mitt øie ser med fryd på mine motstandere; mine ører hører med glede om de onde som står op imot mig. 13 Den rettferdige spirer som palmen; som en seder på Libanon vokser han. 14 De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder. 15 Enn i gråhåret alder skyter de friske skudd; de er frodige og grønne 16 for å kunngjøre at Herren er rettvis, han, min klippe, og at det ikke er urett i ham. 93 1 Herren er blitt konge, han har klædd sig i høihet; Herren har klædd sig, har omgjordet sig med styrke, og jorderike står fast, det rokkes ikke. 2 Fast er din trone fra fordums tid; fra evighet er du. 3 Strømmer har opløftet, Herre, strømmer har opløftet sin røst, strømmer opløfter sin brusen. 4 Mere enn røsten av de store, de herlige vann, havets brenninger, er Herren herlig i det høie. 5 Dine vidnesbyrd er såre trofaste; for ditt hus sømmer sig hellighet, Herre, så lenge dagene varer. 94 1 Du hevnens Gud, Herre, du hevnens Gud, åpenbar dig i herlighet! 2 Reis dig, du jordens dommer, la gjengjeldelse komme over de overmodige! 3 Hvor lenge skal de ugudelige, Herre, hvor lenge skal de ugudelige fryde sig? 4 De utgyder en strøm av ord, de fører frekk tale; alle de som gjør urett, taler store ord. 5 Ditt folk, Herre, knuser de, og din arv plager de. 6 Enken og den fremmede slår de ihjel, og farløse myrder de. 7 Og de sier: Herren ser ikke, og Jakobs Gud gir ikke akt. 8 Gi dog akt, I ufornuftige blandt folket, og I dårer, når vil I bli kloke? 9 Mon han som planter øret, ikke skulde høre? Mon han som skaper øiet, ikke skulde se? 10 Mon han som refser hedningene, ikke skulde straffe, han som gir menneskene forstand? 11 Herren kjenner menneskenes tanker, han vet at de er tomhet. 12 Salig er den mann som du, Herre, refser og gir lærdom av din lov 13 for å gi ham ro for onde dager, inntil det blir gravd en grav for den ugudelige. 14 For Herren skal ikke forkaste sitt folk og ikke forlate sin arv; 15 for dommen skal vende tilbake til rettferdighet, og alle de opriktige av hjertet skal gi den medhold. 16 Hvem reiser sig for mig imot de onde? Hvem stiller sig frem for mig imot dem som gjør urett? 17 Dersom ikke Herren var min hjelp, vilde min sjel snart bo i dødsrikets stillhet. 18 Når jeg sier: Min fot vakler, da holder din miskunnhet mig oppe, Herre! 19 Når mine urolige tanker i mitt hjerte blir mange, da husvaler din trøst min sjel. 20 Har vel fordervelsens domstol noget samfund med dig, der hvor de skaper urett under skinn av rett? 21 De slår sig skarevis sammen imot den rettferdiges sjel, og uskyldig blod dømmer de skyldig. 22 Da blir Herren mig en borg, og min Gud min tilflukts klippe. 23 Og han lar deres urett komme tilbake over dem, og for deres ondskaps skyld skal han utrydde dem; ja, Herren vår Gud skal utrydde dem. 95 1 Kom, la oss juble for Herren, la oss rope med fryd for vår frelses klippe! 2 La oss trede frem for hans åsyn med pris, la oss juble for ham med salmer! 3 For Herren er en stor Gud og en stor konge over alle guder, 4 han som har jordens dyp i sin hånd og fjellenes høider i eie, 5 han som eier havet, for han har skapt det, og hans hender har gjort det tørre land. 6 Kom, la oss kaste oss ned og bøie kne, la oss knele for Herrens, vår skapers åsyn! 7 For han er vår Gud, og vi er det folk han før, og den hjord hans hånd leder. Vilde I dog idag høre hans røst! 8 Forherd ikke eders hjerte, likesom ved Meriba, likesom på Massadagen i ørkenen, 9 hvor eders fedre fristet mig! De satte mig på prøve, de som dog hadde sett min gjerning. 10 Firti år vemmedes jeg ved den slekt, og jeg sa: De er et folk med forvillet hjerte, og de kjenner ikke mine veier. 11 Så svor jeg i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile. 96 1 Syng for Herren en ny sang, syng for Herren, all jorden! 2 Syng for Herren, lov hans navn, forkynn fra dag til dag hans frelse! 3 Fortell blandt hedningene hans ære, blandt alle folkene hans undergjerninger! 4 For stor er Herren og høilovet, forferdelig er han over alle guder. 5 For alle folkenes guder er intet; men Herren har gjort himmelen. 6 Høihet og herlighet er for hans åsyn, styrke og prydelse er i hans helligdom. 7 Gi Herren, I folkeslekter, gi Herren ære og makt! 8 Gi Herren hans navns ære, bær frem gaver og kom til hans forgårder! 9 Tilbed Herren i hellig prydelse, bev for hans åsyn, all jorden! 10 Si blandt hedningene: Herren er blitt konge, og jorderike står fast, det rokkes ikke; han dømmer folkene med rettvishet. 11 Himmelen glede sig, og jorden fryde sig, havet bruse og alt det som fyller det! 12 Marken fryde sig og alt det som er på den! Da jubler alle trær i skogen 13 for Herrens åsyn; for han kommer, han kommer for å dømme jorden; han skal dømme jorderike i rettferdighet og folkene i sin trofasthet. 97 1 Herren er blitt konge; jorden fryde sig, mange øer glede sig! 2 Skyer og mørke er rundt omkring ham, rettferd og rett er hans trones grunnvoll. 3 Ild går foran hans åsyn og setter hans fiender i brand rundt omkring. 4 Hans lyn oplyser jorderike; jorden ser det og bever. 5 Fjellene smelter som voks for Herrens åsyn, for all jordens herres åsyn. 6 Himlene kunngjør hans rettferdighet, og alle folkene ser hans ære. 7 Til skamme blir alle de som dyrker utskårne billeder, som roser sig av avguder; tilbed ham, alle guder! 8 Sion hører det og gleder sig, og Judas døtre fryder sig over dine dommer, Herre! 9 For du, Herre, er den Høieste over all jorden, du er såre ophøiet over alle guder. 10 I som elsker Herren, hat det onde! Han bevarer sine frommes sjeler; han frir dem ut av de ugudeliges hånd. 11 Lys er utsådd for den rettferdige, og glede for de opriktige av hjertet. 12 Gled eder, I rettferdige i Herren, og pris hans hellige navn! 98 1 En salme. Syng Herren en ny sang! For han har gjort underlige ting; hans høire hånd og hans hellige arm har hjulpet ham. 2 Herren har kunngjort sin frelse, åpenbaret sin rettferdighet for hedningenes øine. 3 Han har kommet i hu sin miskunnhet og sin trofasthet mot Israels hus; alle jordens ender har sett vår Guds frelse. 4 Rop med glede for Herren, all jorden, bryt ut i jubel og lovsang! 5 Lovsyng Herren til citar, til citar og med sangens røst, 6 til trompeter og basunens røst! Rop med fryd for kongens, Herrens åsyn! 7 Havet bruse og alt det som fyller det, jorderike og de som bor der! 8 Strømmene klappe i hender, fjellene juble alle sammen 9 for Herrens åsyn, for han kommer for å dømme jorden; han skal dømme jorderike med rettferdighet og folkene med rettvishet. 99 1 Herren er blitt konge, folkene bever, han som troner over kjeruber, jorden ryster. 2 Herren er stor i Sion, og ophøiet er han over alle folkene. 3 De skal prise ditt navn, det store og forferdelige; hellig er han. 4 Og i sin styrke elsker kongen rettferd; du har grunnfestet rettvishet, du har gjort rett og rettferdighet i Jakob. 5 Ophøi Herren vår Gud, og kast eder ned for hans føtters skammel! Hellig er han. 6 Moses og Aron var blandt hans prester, og Samuel blandt dem som påkalte hans navn; de ropte til Herren, og han svarte dem. 7 I en skystøtte talte han til dem; de holdt hans vidnesbyrd og den lov han gav dem. 8 Herre vår Gud, du svarte dem; du var dem en Gud som tilgav dem, men også en hevner over deres gjerninger. 9 Ophøi Herren vår Gud, og kast eder ned for hans hellige berg! For hellig er Herren vår Gud. 100 1 En salme til lovprisning. Rop med fryd for Herren, all jorden! 2 Tjen Herren med glede, kom frem for hans åsyn med jubel! 3 Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss, og ikke vi selv, til sitt folk og til den hjord han før. 4 Gå inn i hans porter med pris, i hans forgårder med lov, pris ham, lov hans navn! 5 For Herren er god; hans miskunnhet varer til evig tid, og hans trofasthet fra slekt til slekt. 101 1 Av David; en salme. Om miskunn og rett vil jeg synge; dig, Herre, vil jeg lovsynge. 2 Jeg vil akte på den rettsindiges vei - når vil du komme til mig? Jeg vil vandre i mitt hjertes uskyld i mitt hus. 3 Jeg vil ikke sette mig fore noget nidingsverk; å gjøre overtredelser hater jeg, det skal ikke henge ved mig. 4 Et falskt hjerte skal vike fra mig, den onde vil jeg ikke vite av. 5 Den som baktaler sin næste i lønndom, ham vil jeg utrydde; den som har stolte øine og et opblåst hjerte, ham kan jeg ikke tåle. 6 Mine øine ser efter de trofaste i landet, forat de skal bo hos mig; den som vandrer på den rettsindiges vei, han skal tjene mig. 7 Der skal ikke i mitt hus bo nogen som farer med svik; den som taler løgn, skal ikke bli stående for mine øine. 8 Hver morgen vil jeg tilintetgjøre alle ugudelige i landet for å utrydde av Herrens stad alle dem som gjør urett. 102 1 En bønn av en elendig, når han vansmekter og utøser sin sorg for Herrens åsyn. 2 Herre, hør min bønn og la mitt rop komme til dig! 3 Skjul ikke ditt åsyn for mig på den dag jeg er i nød! Bøi ditt øre til mig! På den dag jeg roper, skynd dig å svare mig! 4 For mine dager er faret bort som en røk, og mine ben er forbrent som en brand. 5 Mitt hjerte er stukket som en urt og fortørket; for jeg har glemt å ete mitt brød. 6 For mine lydelige sukks skyld henger mine ben ved mitt kjøtt. 7 Jeg ligner pelikanen i ørkenen, jeg er som uglen på øde steder. 8 Jeg våker og er blitt som en enslig fugl på taket. 9 Hele dagen spotter mine fiender mig; de som raser mot mig, sverger ved mig*. / {* JES 65, 15.} 10 For jeg eter aske som brød og blander min drikk med gråt 11 for din vredes og din harmes skyld; for du har løftet mig op og kastet mig bort. 12 Mine dager er som en hellende skygge, og selv visner jeg som en urt. 13 Men du, Herre, du troner til evig tid, og ditt minne varer fra slekt til slekt. 14 Du vil reise dig, du vil forbarme dig over Sion; for det er tiden til å være det nådig, timen er kommet. 15 For dine tjenere elsker dets stener, og de ynkes over dets støv. 16 Og hedningene skal frykte Herrens navn, og alle jordens konger din herlighet. 17 For Herren har bygget Sion, han har åpenbaret sig i sin herlighet. 18 Han har vendt sig til de hjelpeløses bønn, og han har ikke foraktet deres bønn. 19 Dette skal bli opskrevet for den kommende slekt, og det folk som skal skapes, skal love Herren. 20 For han har sett ned fra sin hellige høide, Herren har fra himmelen skuet til jorden 21 for å høre den fangnes sukk, for å løse dødens barn, 22 forat de i Sion skal forkynne Herrens navn og hans pris i Jerusalem, 23 når de samler sig, folkeslagene og rikene, for å tjene Herren. 24 Han har bøiet min kraft på veien, han har forkortet mine dager. 25 Jeg sier: Min Gud, ta mig ikke bort midt i mine dager! Dine år varer fra slekt til slekt. 26 Fordum grunnfestet du jorden, og himlene er dine henders gjerning. 27 De skal forgå, men du blir stående; de skal alle eldes som et klæde, som et klædebon omskifter du dem, og de omskiftes, 28 men du er den samme, og dine år får ingen ende. 29 Dine tjeneres barn skal bo i ro, og deres avkom skal stå fast for ditt åsyn. 103 1 Av David. Min sjel, lov Herren, og alt som i mig er, love hans hellige navn! 2 Min sjel, lov Herren og glem ikke alle hans velgjerninger! 3 Han som forlater all din misgjerning, som læger alle dine sykdommer, 4 han som forløser ditt liv fra graven, som kroner dig med miskunnhet og barmhjertighet, 5 han som metter din sjel* med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen**. / {* eg. din pryd.} / {** når den skifter sin ham.} 6 Herren gjør rettferd og rett mot alle undertrykte. 7 Han kunngjorde sine veier for Moses, sine gjerninger for Israels barn. 8 Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet. 9 Han går ikke alltid i rette og gjemmer ikke på vrede evindelig. 10 Han gjør ikke med oss efter våre synder og gjengjelder oss ikke efter våre misgjerninger. 11 For så høi som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham. 12 Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss. 13 Som en far forbarmer sig over sine barn, forbarmer Herren sig over dem som frykter ham. 14 For han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv. 15 Et menneskes dager er som gresset; som blomsten på marken, således blomstrer han. 16 Når vinden farer over ham, er han ikke mere, og hans sted kjenner ham ikke mere. 17 Men Herrens miskunnhet er fra evighet og inntil evighet over dem som frykter ham, og hans rettferdighet mot barnebarn, 18 mot dem som holder hans pakt, og dem som kommer hans bud i hu, så de gjør efter dem. 19 Herren har reist sin trone i himmelen, og hans rike hersker over alle ting. 20 Lov Herren, I hans engler, I veldige i makt, som fullbyrder hans ord, idet I adlyder hans ords røst! 21 Lov Herren, alle hans hærskarer, I hans tjenere som gjør hans vilje! 22 Lov Herren, alle hans gjerninger, på alle steder hvor han hersker! Min sjel, lov Herren! 104 1 Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig. 2 Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt, 3 han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger. 4 Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere. 5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet. 6 Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene. 7 For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort. 8 De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem. 9 En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden. 10 Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de. 11 De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst. 12 Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst. 13 Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden. 14 Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden. 15 Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte. 16 Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet, 17 der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene. 18 De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene. 19 Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid. 20 Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen. 21 De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud. 22 Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger. 23 Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen. 24 Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt. 25 Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store. 26 Der går skibene, Leviatan*, som du skapte til å leke sig der. / {* SLM 74, 14.} 27 Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid. 28 Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt. 29 Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv. 30 Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen. 31 Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger! 32 Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker. 33 Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til. 34 Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren! 35 Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja*! / {* d.e. lov Herren.} 105 1 Pris Herren, påkall hans navn, kunngjør blandt folkene hans store gjerninger! 2 Syng for ham, lovsyng ham, grund på alle hans undergjerninger! 3 Ros eder av hans hellige navn! Deres hjerte glede sig som søker Herren! 4 Spør efter Herren og hans makt, søk hans åsyn all tid! 5 Kom i hu hans undergjerninger som han har gjort, hans undere og hans munns dommer, 6 I, hans tjener Abrahams avkom, Jakobs barn, hans utvalgte! 7 Han er Herren vår Gud, hans dommer er over all jorden. 8 Han kommer evindelig sin pakt i hu, det ord han fastsatte for tusen slekter, 9 den pakt han gjorde med Abraham, og sin ed til Isak; 10 og han stadfestet den som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel, 11 idet han sa: Dig vil jeg gi Kana'ans land til arvelodd. 12 Da de var en liten flokk, få og fremmede der, 13 og vandret fra folk til folk, fra et rike til et annet folk, 14 tillot han ikke noget menneske å gjøre vold imot dem, og han straffet konger for deres skyld: 15 Rør ikke ved mine salvede, og gjør ikke mine profeter noget ondt! 16 Og han kalte hunger inn over landet, han brøt sønder hver støtte av brød*. / {* JES 3, 1.} 17 Han sendte en mann foran dem, til træl blev Josef solgt. 18 De plaget hans føtter med lenker, hans sjel kom i jern*, / {* d.e. hans lenker voldte hans sjel bitter smerte.} 19 inntil den tid da hans ord slo til, da Herrens ord viste hans uskyld. 20 Da sendte kongen bud og lot ham løs, herskeren over folkeslag gav ham fri. 21 Han satte ham til herre over sitt hus og til hersker over alt sitt gods, 22 forat han skulde binde hans fyrster efter sin vilje og lære hans eldste visdom. 23 Så kom Israel til Egypten, og Jakob bodde som fremmed i Kams land. 24 Og han* gjorde sitt folk såre fruktbart og gjorde det sterkere enn dets motstandere. / {* Gud.} 25 Han vendte deres hjerte til å hate hans folk, til å gå frem med svik mot hans tjenere. 26 Han sendte Moses, sin tjener, Aron som han hadde utvalgt. 27 De gjorde hans tegn iblandt dem og undere i Kams land. 28 Han sendte mørke og gjorde det mørkt, og de var ikke gjenstridige mot hans ord. 29 Han gjorde deres vann til blod, og han drepte deres fisker. 30 Deres land vrimlet av frosk, endog i deres kongers saler. 31 Han talte, og det kom fluesvermer, mygg innen hele deres landemerke. 32 Han gav dem hagl for regn, luende ild i deres land, 33 og han slo ned deres vintrær og deres fikentrær, og brøt sønder trærne innen deres landemerke. 34 Han talte, og det kom gresshopper og gnagere* uten tall, / {* d.e. gresshopper.} 35 og de åt op hver urt i deres land, og de åt op frukten på deres mark. 36 Og han slo alt førstefødt i deres land, førstegrøden av all deres kraft. 37 Og han førte dem ut med sølv og gull, og det fantes ingen i hans stammer som snublet. 38 Egypten gledet sig da de drog ut; for frykt for dem var falt på dem. 39 Han bredte ut en sky til dekke og ild til å lyse om natten. 40 De krevde, og han lot vaktler komme og mettet dem med himmelbrød. 41 Han åpnet klippen, og det fløt vann; det løp gjennem det tørre land som en strøm. 42 For han kom i hu sitt hellige ord, Abraham, sin tjener, 43 og han førte sitt folk ut med glede, sine utvalgte med fryderop, 44 og han gav dem hedningefolks land, og hvad folkeslag med møie hadde vunnet, tok de til eie, 45 forat de skulde holde hans forskrifter og ta vare på hans lover. Halleluja! 106 1 Halleluja! Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig. 2 Hvem kan utsi Herrens veldige gjerninger, forkynne all hans pris? 3 Salige er de som tar vare på det som rett er, den som gjør rettferdighet til enhver tid. 4 Kom mig i hu, Herre, efter din nåde mot ditt folk, se til mig med din frelse, 5 så jeg kan se på dine utvalgtes lykke, glede mig med ditt folks glede, rose mig med din arv! 6 Vi har syndet med våre fedre, vi har gjort ille, vi har vært ugudelige. 7 Våre fedre i Egypten aktet ikke på dine undergjerninger, de kom ikke i hu dine mange nådegjerninger, men var gjenstridige ved havet, ved det Røde Hav. 8 Dog frelste han dem for sitt navns skyld, for å kunngjøre sitt velde, 9 og han truet det Røde Hav, og det blev tørt, og han lot dem gå gjennem dypene som i en ørken, 10 og han frelste dem av hans hånd som hatet dem, og forløste dem av fiendens hånd, 11 og vannet skjulte deres motstandere, det blev ikke én av dem tilbake. 12 Da trodde de på hans ord, de sang hans pris. 13 Men snart glemte de hans gjerninger, de bidde ikke på hans råd; 14 men de blev grepet av begjærlighet i ørkenen, og de fristet Gud på det øde sted. 15 Da gav han dem det de vilde ha, men sendte tærende sykdom over deres liv. 16 Og de blev avindsyke mot Moses i leiren, mot Aron, Herrens hellige. 17 Jorden oplot sig og slukte Datan og skjulte Abirams hop, 18 og en ild satte deres hop i brand, en lue brente op de ugudelige. 19 De gjorde en kalv ved Horeb og tilbad et støpt billede, 20 og de byttet sin ære* mot billedet av en okse, som eter gress. / {* 5MO 10, 21.} 21 De glemte Gud, sin frelser, som hadde gjort store ting i Egypten, 22 undergjerninger i Kams land, forferdelige ting ved det Røde Hav. 23 Da sa han at han vilde ødelegge dem, dersom ikke Moses, hans utvalgte, hadde stilt sig i gapet for hans åsyn for å avvende hans vrede fra å ødelegge dem. 24 Og de foraktet det herlige land, de trodde ikke hans ord, 25 og de knurret i sine telt, de hørte ikke på Herrens røst. 26 Da opløftet han sin hånd og svor at han vilde la dem falle i ørkenen 27 og la deres avkom falle iblandt hedningene og sprede dem i landene. 28 Og de bandt sig til Ba'al-Peor og åt av offere til døde*, / {* d.e. de livløse avgudsbilleder.} 29 og de vakte harme ved sine gjerninger, og en plage brøt inn iblandt dem. 30 Da stod Pinehas frem og holdt dom, og plagen stanset; 31 og det blev regnet ham til rettferdighet fra slekt til slekt evindelig. 32 Og de vakte vrede ved Meribas vann, og det gikk Moses ille for deres skyld; 33 for de var gjenstridige mot hans* Ånd, og han talte tankeløst med sine leber. / {* d.e. Guds.} 34 De ødela ikke de folk som Herren hadde talt til dem om, 35 men de blandet sig med hedningene og lærte deres gjerninger, 36 og de tjente deres avguder, og disse blev dem til en snare, 37 og de ofret sine sønner og sine døtre til maktene*. / {* d.e. avgudene.} 38 og de utøste uskyldig blod, sine sønners og sine døtres blod, som de ofret til Kana'ans avguder, og landet blev vanhelliget ved blod. 39 De blev urene ved sine gjerninger og drev hor ved sin adferd. 40 Da optendtes Herrens vrede mot hans folk, og han fikk avsky for sin arv. 41 Og han gav dem i hedningers hånd, og de som hatet dem, hersket over dem, 42 og deres fiender trengte dem, og de blev ydmyket under deres hånd. 43 Mange ganger utfridde han dem; men de var gjenstridige i sine råd, og de sank ned i usseldom for sin misgjernings skyld. 44 Og han så til dem når de var i nød, idet han hørte deres klagerop. 45 Og i sin godhet mot dem kom han sin pakt i hu, og det gjorde ham ondt efter hans store miskunnhet, 46 og han lot dem finne barmhjertighet for alle deres åsyn som hadde ført dem i fangenskap. 47 Frels oss, Herre vår Gud, og samle oss fra hedningene til å love ditt hellige navn, rose oss av å kunne prise dig! 48 Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet og til evighet! Og alt folket sier: Amen. Halleluja! 107 1 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig. 2 Så sie Herrens gjenløste, de som han har gjenløst av nødens hånd, 3 og som han har samlet fra landene, fra øst og fra vest, fra nord og fra havet. 4 De fór vill i ørkenen, i et uveisomt øde, de fant ikke en by å bo i. 5 De var hungrige og tørste, deres sjel vansmektet i dem. 6 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler utfridde han dem, 7 og han førte dem på rett vei, så de gikk til en by de kunde bo i. 8 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn; 9 for han mettet den vansmektende sjel og fylte den hungrige sjel med godt. 10 De satt i mørke og i dødsskygge, bundet i elendighet og jern, 11 fordi de hadde vært gjenstridige mot Guds ord og foraktet den Høiestes råd. 12 Derfor bøide han deres hjerter ved lidelse; de snublet, og det var ikke nogen hjelper. 13 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem. 14 Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og rev sønder deres bånd. 15 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn; 16 for han brøt sønder porter av kobber og hugg sønder bommer av jern. 17 De var dårer og blev plaget for sin syndige vei og for sine misgjerninger; 18 deres sjel vemmedes ved all mat, og de kom nær til dødens porter. 19 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem. 20 Han sendte sitt ord og helbredet dem og reddet dem fra deres graver. 21 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn; 22 og ofre takkoffere og fortelle om hans gjerninger med jubel. 23 De som fór ut på havet i skib, som drev handel på store vann, 24 de så Herrens gjerninger og hans underverker på dypet. 25 Han bød og lot det komme en stormvind, og den reiste dets bølger. 26 De fór op imot himmelen, de fór ned i avgrunnene, deres sjel blev motløs i ulykken. 27 De tumlet og vaklet som en drukken mann, og all deres visdom blev til intet. 28 Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler førte han dem ut. 29 Han lot stormen bli til stille, og bølgene omkring dem tidde. 30 Og de gledet sig over at de la sig; og han førte dem til den havn de ønsket. 31 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn 32 og ophøie ham i folkets forsamling og love ham der hvor de gamle sitter. 33 Han gjorde elver til en ørken og vannkilder til et tørstig land, 34 et fruktbart land til et saltland for deres ondskaps skyld som bodde der. 35 Han gjorde en ørken til en vannrik sjø og et tørt land til vannkilder*. / {* nemlig: for det frelste Israel.} 36 Og han lot de hungrige bo der, og de grunnla en by til å bo i. 37 Og de tilsådde akrer og plantet vingårder, og de vant den frukt de bar. 38 Og han velsignet dem, og de blev meget tallrike, og av fe gav han dem ikke lite. 39 Så minket de igjen og blev nedbøiet ved trengsel, ulykke og sorg. 40 Han som utøser forakt over fyrster og lar dem fare vill i et uveisomt øde, 41 han ophøiet den fattige av elendighet og gjorde slektene som hjorden. 42 De opriktige ser det og gleder sig, og all ondskap lukker sin munn. 43 Den som er vis, han akte på dette og merke på Herrens nådegjerninger! 108 1 En sang, en salme av David. 2 Mitt hjerte er rolig, Gud! Jeg vil synge og lovprise, ja, det skal min ære*. / {* d.e. sjel.} 3 Våkn op, harpe og citar! Jeg vil vekke morgenrøden. 4 Jeg vil prise dig blandt folkene, Herre, og lovsynge dig blandt folkeslagene. 5 For stor over himmelen er din miskunnhet, og inntil skyene din trofasthet. 6 Vis dig høi over himmelen, Gud, og din ære over all jorden! 7 Forat de du elsker, må bli frelst, så hjelp med din høire hånd og bønnhør oss! 8 Gud har talt i sin hellighet. Jeg vil fryde mig; jeg vil utskifte Sikem og opmåle Sukkots dal. 9 Mig hører Gilead til, mig hører Manasse til, og Efra'im er vern for mitt hode, Juda er min herskerstav. 10 Moab er mitt vaskefat, på Edom kaster jeg min sko, over Filisterland jubler jeg. 11 Hvem vil føre mig til den faste by? Hvem leder mig inn til Edom? 12 Mon ikke du, Gud, som forkastet oss og ikke drog ut med våre hærer, Gud? 13 Gi oss hjelp mot fienden, for menneskehjelp er tomhet! 14 Ved Gud skal vi gjøre storverk, og han skal trede ned våre fiender. 109 1 Til sangmesteren; av David; en salme. Min lovsangs Gud, ti ikke! 2 For ugudelighets munn og falskhets munn har de oplatt imot mig, de har talt med mig med løgnens tunge. 3 Og med hatets ord har de omgitt mig og stridt imot mig uten årsak. 4 Til lønn for min kjærlighet stod de mig imot, enda jeg er bare bønn. 5 Og de la ondt på mig til lønn for godt og hat til lønn for min kjærlighet. 6 Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høire hånd! 7 Når han dømmes, da la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd! 8 La hans dager bli få, la en annen få hans embede! 9 La hans barn bli farløse og hans hustru enke, 10 og la hans barn flakke omkring og tigge, og la dem gå som tiggere fra sine ødelagte hjem! 11 La ågerkaren kaste garn ut efter alt det han har, og fremmede røve frukten av hans arbeid! 12 La ham ikke finne nogen som bevarer miskunnhet imot ham og la ingen forbarme sig over hans farløse barn! 13 La hans fremtid bli avskåret, deres navn bli utslettet i det annet ættledd! 14 Hans fedres misgjerning bli ihukommet hos Herren, og hans mors synd bli ikke utslettet! 15 De være alltid for Herrens øine, og han utrydde deres minne av jorden, 16 fordi han ikke kom i hu å gjøre barmhjertighet, men forfulgte en mann som var fattig og elendig og bedrøvet i hjertet, og vilde drepe ham. 17 Han elsket forbannelse, og den kom over ham; han hadde ikke lyst til velsignelse, og den blev langt borte fra ham; 18 han klædde sig i forbannelse som sin klædning, og den trengte som vann inn i hans liv og som olje i hans ben. 19 La den være ham som et klædebon som han dekker sig med, og som et belte som han alltid omgjorder sig med! 20 Dette være mine motstanderes lønn fra Herren, og deres som taler ondt imot min sjel! 21 Og du, Herre, Herre, gjør vel imot mig for ditt navns skyld! Fordi din miskunnhet er god, så redde du mig! 22 For jeg er elendig og fattig, og mitt hjerte er gjennemboret i mitt indre. 23 Som en skygge, når den heller, farer jeg avsted; jeg blir jaget bort som en gresshoppe. 24 Mine knær vakler av faste, og mitt kjød svinner og er uten fedme. 25 Og jeg er blitt til spott for dem; de ser mig og ryster på hodet. 26 Hjelp mig, Herre min Gud, frels mig efter din miskunnhet, 27 så de må kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det! 28 De forbanner, men du velsigner; de reiser sig og blir til skamme, men din tjener gleder sig. 29 Mine motstandere skal klæ sig i vanære og svøpe sig i sin skam som i en kappe. 30 Jeg vil storlig prise Herren med min munn, og midt iblandt mange vil jeg love ham; 31 for han står ved den fattiges høire hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel. 110 1 Av David; en salme. Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! 2 Ditt veldes kongestav skal Herren utstrekke fra Sion! hersk midt iblandt dine fiender! 3 Ditt folk møter villig frem på ditt veldes dag; i hellig prydelse kommer din ungdom til dig, som dugg ut av morgenrødens skjød. 4 Herren har svoret, og han skal ikke angre det: Du er prest evindelig efter Melkisedeks vis. 5 Herren ved din høire hånd knuser konger på sin vredes dag. 6 Han holder dom iblandt hedningene, fyller op med lik, knuser hoder over den vide jord. 7 Av bekken drikker han på veien, derfor løfter han høit sitt hode. 111 1 Halleluja! Jeg vil prise Herren av hele mitt hjerte i de opriktiges råd og i menigheten. 2 Store er Herrens gjerninger, søkt av alle dem som har lyst til dem. 3 Høihet og herlighet er hans gjerning, og hans rettferdighet står fast evindelig. 4 Han har sørget for at hans undergjerninger ihukommes; Herren er nådig og barmhjertig. 5 Han har gitt dem føde som frykter ham; han kommer sin pakt i hu evindelig. 6 Han har kunngjort sine gjerningers kraft for sitt folk idet han har gitt dem hedningers arv. 7 Hans henders gjerninger er sannhet og rett, alle hans bud er trofaste; 8 de er grunnfestet for all tid, for evighet, de er gjort i sannhet og rettvishet. 9 Han har sendt sitt folk forløsning, han har fastsatt sin pakt for evig tid; hans navn er hellig og forferdelig. 10 Å frykte Herren er begynnelsen til visdom; god forstand har alle de som gjør derefter. Hans pris varer til evig tid. 112 1 Halleluja! Salig er den mann som frykter Herren, som har sin store lyst i hans bud. 2 Hans avkom skal være mektig på jorden; de opriktiges slekt skal velsignes. 3 Det er velstand og rikdom i hans hus, og hans rettferdighet står fast evindelig. 4 Det går op et lys i mørket for de opriktige, for den som er nådig og barmhjertig og rettferdig. 5 Lykkelig er den mann som forbarmer sig og låner ut; han hevder all sin sak i dommen. 6 For han skal ikke rokkes evindelig; den rettferdige skal være i evig minne. 7 Han skal ikke frykte for nogen ond tidende; hans hjerte er fast, det setter sin lit til Herren. 8 Hans hjerte er trygt; han frykter ikke, inntil han ser med lyst på sine fiender. 9 Han har strødd ut, han har gitt de fattige; hans rettferdighet står fast evindelig, hans horn skal ophøies med ære. 10 Den ugudelige skal se det og harmes, han skal skjære tenner og optæres; de ugudeliges attrå blir til intet. 113 1 Halleluja! Lov, I Herrens tjenere, lov Herrens navn! 2 Herrens navn være lovet fra nu av og inntil evig tid! 3 Fra solens opgang til dens nedgang er Herrens navn høilovet. 4 Herren er ophøiet over alle hedninger, hans ære er over himmelen. 5 Hvem er som Herren vår Gud, han som troner så høit, 6 som ser så dypt ned, i himmelen og på jorden, 7 som reiser den ringe av støvet, ophøier den fattige av skarnet 8 for å sette ham hos fyrster, hos sitt folks fyrster, 9 han som lar den ufruktbare hustru bo som glad barnemor! Halleluja! 114 1 Da Israel drog ut av Egypten, Jakobs hus fra et folk med fremmed tungemål, 2 da blev Juda hans* helligdom, Israel hans rike. / {* Herrens.} 3 Havet så det og flydde, Jordan vendte om og løp tilbake. 4 Fjellene hoppet som værer, haugene som unge lam. 5 Hvad har hendt dig, du hav, at du flyr, du Jordan, at du vender om og løper tilbake, 6 I fjell, at I hopper som værer, I hauger som unge lam? 7 For Herrens åsyn bev, du jord, for Jakobs Guds åsyn, 8 han som gjør klippen til en vannrik sjø, den hårde sten til en vannkilde! 115 1 Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære for din miskunnhets, for din trofasthets skyld! 2 Hvorfor skal hedningene si: Hvor er nu deres Gud? 3 Vår Gud er jo i himmelen; han gjør alt det han vil. 4 Deres avguder er sølv og gull, et verk av menneskehender. 5 De har munn, men taler ikke; de har øine, men ser ikke; 6 de har ører, men hører ikke; de har nese, men lukter ikke. 7 Deres hender føler ikke, deres føtter går ikke; de gir ingen lyd med sin strupe. 8 Som de selv er, blir de som gjør dem, hver den som setter sin lit til dem. 9 Israel, sett din lit til Herren! Han er deres hjelp og deres skjold. 10 Arons hus, sett eders lit til Herren! Han er deres hjelp og deres skjold. 11 I som frykter Herren, sett eders lit til Herren! Han er deres hjelp og deres skjold. 12 Herren kom oss i hu; han skal velsigne, han skal velsigne Israels hus, han skal velsigne Arons hus, 13 han skal velsigne dem som frykter Herren, de små med de store. 14 Herren la eder vokse i tall, eder og eders barn! 15 Velsignet være I av Herren, himmelens og jordens skaper! 16 Himmelen er Herrens himmel, men jorden har han gitt menneskenes barn. 17 De døde lover ikke Herren, ingen av dem som farer ned i dødsrikets stillhet; 18 men vi skal love Herren fra nu av og inntil evig tid. Halleluja! 116 1 Jeg elsker Herren, for han hører min røst, mine inderlige bønner. 2 For han har bøiet sitt øre til mig, og alle mine dager vil jeg påkalle ham. 3 Dødens rep hadde omspent mig, og dødsrikets angster hadde funnet mig; nød og sorg fant jeg. 4 Men jeg påkalte Herrens navn: Akk Herre, frels min sjel! 5 Herren er nådig og rettferdig, og vår Gud er barmhjertig. 6 Herren verner de enfoldige; jeg var elendig, og han frelste mig. 7 Kom igjen, min sjel, til din ro! For Herren har gjort vel imot dig. 8 For du fridde min sjel fra døden, mitt øie fra gråt, min fot fra fall. 9 Jeg skal vandre for Herrens åsyn i de levendes land. 10 Jeg trodde, for jeg talte; jeg var såre plaget. 11 Jeg sa i min angst: Hvert menneske er en løgner. 12 Hvormed skal jeg gjengjelde Herren alle hans velgjerninger imot mig? 13 Jeg vil løfte frelsens beger og påkalle Herrens navn. 14 Jeg vil holde for Herren mine løfter, og det for hele hans folks øine. 15 Kostelig i Herrens øine er hans frommes død. 16 Akk Herre! Jeg er jo din tjener, jeg er din tjener, din tjenerinnes sønn; du har løst mine bånd. 17 Dig vil jeg ofre takkoffer, og Herrens navn vil jeg påkalle. 18 Jeg vil holde for Herren mine løfter, og det for hele hans folks øine, 19 i forgårdene til Herrens hus, midt i dig, Jerusalem. Halleluja! 117 1 Lov Herren, alle hedninger, pris ham, alle folk! 2 For hans miskunnhet er mektig over oss, og Herrens trofasthet varer til evig tid. Halleluja! 118 1 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig! 2 Israel sie: Hans miskunnhet varer evindelig! 3 Arons hus sie: Hans miskunnhet varer evindelig! 4 De som frykter Herren, sie: Hans miskunnhet varer evindelig! 5 Ut av trengselen kalte jeg på Herren; Herren svarte mig og førte mig ut i fritt rum. 6 Herren er med mig, jeg frykter ikke; hvad skulde et menneske gjøre mig? 7 Herren er med mig, den som hjelper mig, og jeg skal se med lyst på dem som hater mig. 8 Det er bedre å sette sin lit til Herren enn å stole på mennesker. 9 Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren enn å stole på fyrster. 10 Alle hedninger omringer mig; i Herrens navn skal jeg hugge dem ned. 11 De omgir mig, ja, de omringer mig; i Herrens navn skal jeg hugge dem ned. 12 De omgir mig som bier, de slukner som ild i tornebusker; i Herrens navn skal jeg hugge dem ned. 13 Hårdt støtte du* mig forat jeg skulde falle; men Herren hjalp mig. / {* min fiende.} 14 Herren er min styrke og lovsang, og han blev mig til frelse. 15 Det høres fryderop om frelse i de rettferdiges telt; Herrens høire hånd gjør storverk. 16 Herrens høire hånd ophøier, Herrens høire hånd gjør storverk. 17 Jeg skal ikke dø, men leve og fortelle Herrens gjerninger. 18 Hårdt tuktet Herren mig, men til døden overgav han mig ikke. 19 Lukk op rettferdighets porter for mig! Jeg vil gå inn gjennem dem, jeg vil prise Herren. 20 Dette er Herrens port; de rettferdige skal gå inn gjennem den. 21 Jeg vil prise dig fordi du svarte mig og blev mig til frelse. 22 Den sten som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnesten. 23 Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øine. 24 Dette er dagen som Herren har gjort; la oss fryde oss og glede oss på den! 25 Å Herre, frels dog! Å Herre, la det dog lykkes! 26 Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Vi velsigner eder fra Herrens hus. 27 Herren er Gud, og han lot det bli lyst for oss. Bind høitidsofferet med rep like inn til alterets horn! 28 Du er min Gud, og jeg vil love dig, min Gud, jeg vil ophøie dig. 29 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig. 119 1 Salige er de hvis vei er ulastelig, som vandrer i Herrens lov. 2 Salige er de som tar vare på hans vidnesbyrd, som søker ham av hele sitt hjerte 3 og ikke gjør urett, men vandrer på hans veier. 4 Du har gitt dine befalinger forat en skal holde dem nøie. 5 O, at mine veier måtte bli faste, så jeg holder dine forskrifter! 6 Da skal jeg ikke bli til skamme når jeg gir akt på alle dine bud. 7 Jeg vil prise dig i hjertets opriktighet når jeg lærer din rettferdighets lover å kjenne. 8 Dine forskrifter vil jeg holde; du må ikke rent forlate mig! 9 Hvorved skal den unge holde sin sti ren? Ved å holde sig efter ditt ord. 10 Av hele mitt hjerte har jeg søkt dig; la mig ikke fare vill fra dine bud! 11 I mitt hjerte har jeg gjemt ditt ord forat jeg ikke skal synde imot dig. 12 Lovet være du, Herre! Lær mig dine forskrifter! 13 Med mine leber har jeg forkynt alle lover fra din munn. 14 Over dine vidnesbyrds vei har jeg gledet mig, som over all rikdom. 15 På dine befalinger vil jeg grunde og tenke på dine stier. 16 I dine forskrifter forlyster jeg mig, jeg glemmer ikke ditt ord. 17 Gjør vel imot din tjener, så jeg kan leve! Da vil jeg holde ditt ord. 18 Lat op mine øine, så jeg kan skue de underfulle ting i din lov! 19 Jeg er en gjest på jorden; skjul ikke dine bud for mig! 20 Min sjel er knust, så jeg lenges efter dine lover til enhver tid. 21 Du har truet de overmodige, de forbannede, som farer vill fra dine bud. 22 Ta skam og forakt bort fra mig! For jeg har tatt vare på dine vidnesbyrd. 23 Fyrster har også sittet og talt sammen imot mig; din tjener grunder på dine forskrifter. 24 Dine vidnesbyrd er også min lyst; de er mine rådgivere. 25 Min sjel er nedtrykt i støvet; hold mig i live efter ditt ord! 26 Jeg fortalte dig mine veier, og du svarte mig; lær mig dine forskrifter! 27 La mig forstå dine befalingers vei! Så vil jeg grunde på dine undergjerninger. 28 Min sjel gråter av sorg; reis mig op efter ditt ord! 29 Vend løgnens vei bort fra mig, og unn mig din lov! 30 Trofasthets vei har jeg utvalgt, dine lover har jeg satt for mig. 31 Jeg henger ved dine vidnesbyrd; Herre, la mig ikke bli til skamme! 32 Dine buds vei vil jeg løpe; for du frir mitt hjerte fra angst. 33 Lær mig, Herre, dine forskrifters vei! Så vil jeg ta vare på den inntil enden. 34 Lær mig! Så vil jeg ta vare på din lov og holde den av hele mitt hjerte. 35 Led mig frem på dine buds sti! For i den har jeg min lyst. 36 Bøi mitt hjerte til dine vidnesbyrd og ikke til vinning! 37 Vend mine øine bort fra å se efter tomhet, hold mig i live på din vei! 38 Opfyll for din tjener ditt ord, som er for dem som frykter dig! 39 Ta bort min vanære, som jeg frykter for! For dine lover er gode. 40 Se, jeg lenges efter dine befalinger; hold mig i live ved din rettferdighet! 41 La dine nådegjerninger, Herre, komme over mig, din frelse efter ditt ord! 42 Jeg vil gi den svar som håner mig; for jeg setter min lit til ditt ord. 43 Ta ikke sannhets ord så rent bort fra min munn! For jeg bier på dine dommer. 44 Jeg vil holde din lov stadig, evindelig og alltid. 45 La mig vandre i fritt rum! For jeg spør efter dine befalinger. 46 Jeg vil tale om dine vidnesbyrd for konger og skal ikke bli til skamme. 47 Jeg har min lyst i dine bud, som jeg elsker. 48 Jeg løfter mine hender til dine bud, som jeg elsker, og jeg vil grunde på dine forskrifter. 49 Kom i hu ordet til din tjener, fordi du har gitt mig håp! 50 Det er min trøst i min elendighet at ditt ord har holdt mig i live. 51 De overmodige har spottet mig såre; fra din lov er jeg ikke avveket. 52 Jeg kom dine dommer fra evighet i hu, Herre, og jeg blev trøstet. 53 En brennende harme har grepet mig over de ugudelige, som forlater din lov. 54 Dine forskrifter er blitt mine lovsanger i min utlendighets hus. 55 Jeg kom om natten ditt navn i hu, Herre, og jeg holdt din lov. 56 Dette blev mig gitt: at jeg har tatt vare på dine befalinger. 57 Herren er min del, sa jeg, idet jeg holdt dine ord. 58 Jeg bønnfalt dig av hele mitt hjerte: Vær mig nådig efter ditt ord! 59 Jeg eftertenkte mine veier og vendte mine føtter til dine vidnesbyrd. 60 Jeg hastet og ventet ikke med å holde dine bud. 61 De ugudeliges strikker har omspent mig, din lov har jeg ikke glemt. 62 Midt om natten står jeg op for å prise dig for din rettferdighets lover. 63 Jeg holder mig til alle dem som frykter dig, og som holder dine befalinger. 64 Jorden er full av din miskunnhet, Herre; lær mig dine forskrifter! 65 Du har gjort vel imot din tjener, Herre, efter ditt ord. 66 Lær mig god skjønnsomhet og kunnskap! For jeg tror på dine bud. 67 Før jeg blev ydmyket, fór jeg vill; men nu holder jeg ditt ord. 68 Du er god og gjør godt; lær mig dine forskrifter! 69 De overmodige har spunnet løgn sammen imot mig; jeg holder dine befalinger av hele mitt hjerte. 70 Deres hjerte er som en fettklump; jeg har min lyst i din lov. 71 Det var mig godt at jeg blev ydmyket, forat jeg kunde lære dine forskrifter. 72 Din munns lov er mig bedre enn tusen stykker gull og sølv. 73 Dine hender har skapt mig og gjort mig; gi mig forstand, forat jeg må lære dine bud! 74 De som frykter dig, skal se mig og glede sig; for jeg venter på ditt ord. 75 Jeg vet, Herre, at dine dommer er rettferdighet, og i trofasthet har du ydmyket mig. 76 La din miskunnhet være mig til trøst efter ditt ord til din tjener! 77 La din miskunnhet komme over mig, forat jeg kan leve! For din lov er min lyst. 78 La de overmodige bli til skamme! For de har trykket mig ned uten årsak; jeg grunder på dine befalinger. 79 La dem vende tilbake til mig, de som frykter dig og kjenner dine vidnesbyrd! 80 La mitt hjerte være fullkomment i dine forskrifter, forat jeg ikke skal bli til skamme! 81 Min sjel vansmekter av lengsel efter din frelse; jeg venter på ditt ord. 82 Mine øine vansmekter av lengsel efter ditt ord idet jeg sier: Når vil du trøste mig? 83 For jeg er som en skinnsekk i røk*; dine forskrifter glemmer jeg ikke. / {* d.e. jeg tørker bort.} 84 Hvor mange er vel din tjeners dager? Når vil du holde dom over mine forfølgere? 85 De overmodige har gravd graver for mig, de som ikke skikker sig efter din lov. 86 Alle dine bud er trofasthet; uten årsak forfølger de mig; hjelp mig! 87 På lite nær har de tilintetgjort mig i landet; men jeg har ikke forlatt dine befalinger. 88 Hold mig i live efter din miskunnhet! Så vil jeg ta vare på din munns vidnesbyrd. 89 Til evig tid, Herre, står ditt ord fast i himmelen. 90 Fra slekt til slekt varer din trofasthet; du grunnfestet jorden, og den stod der. 91 Til å utføre dine dommer står de* der enn idag; for alle ting er dine tjenere. / {* himmelen og jorden.} 92 Dersom din lov ikke hadde vært min lyst, var jeg omkommet i min elendighet. 93 Til evig tid skal jeg ikke glemme dine befalinger; for ved dem har du holdt mig i live. 94 Din er jeg, frels mig! For jeg har søkt dine befalinger. 95 De ugudelige har bidd på mig for å ødelegge mig; jeg gir akt på dine vidnesbyrd. 96 På all fullkommenhet har jeg sett en ende, men ditt bud strekker sig såre vidt. 97 Hvor jeg har din lov kjær! Hele dagen grunder jeg på den. 98 Dine bud gjør mig visere enn mine fiender; for til evig tid eier jeg dem. 99 Jeg er blitt klokere enn alle mine lærere; for jeg grunder på dine vidnesbyrd. 100 Jeg er forstandigere enn de gamle; for jeg har tatt vare på dine befalinger. 101 Fra enhver ond sti har jeg holdt mine føtter borte forat jeg kunde holde ditt ord. 102 Fra dine lover er jeg ikke avveket; for du har lært mig. 103 Hvor dine ord er søte for min gane, mere enn honning for min munn! 104 Av dine befalinger får jeg forstand; derfor hater jeg all løgnens sti. 105 Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti. 106 Jeg har svoret, og jeg har holdt det, å ta vare på din rettferdighets lover. 107 Jeg er såre nedbøiet; Herre, hold mig i live efter ditt ord! 108 La min munns frivillige offere tekkes dig, Herre, og lær mig dine lover! 109 Jeg går alltid med livet i hendene, men din lov har jeg ikke glemt. 110 De ugudelige har lagt snare for mig, men jeg har ikke forvillet mig fra dine befalinger. 111 Jeg har fått dine vidnesbyrd i eie evindelig; for de er mitt hjertes glede. 112 Jeg har bøiet mitt hjerte til å gjøre efter dine forskrifter evindelig, inntil enden. 113 De tvesinnede hater jeg, men din lov elsker jeg. 114 Du er mitt skjul og mitt skjold, jeg venter på ditt ord. 115 Vik fra mig, I som gjør ondt, forat jeg må holde min Guds bud! 116 Hold mig oppe efter ditt ord, forat jeg kan leve, og la mig ikke bli til skamme med mitt håp! 117 Støtt mig, så jeg må bli frelst! Da vil jeg alltid skue med lyst på dine forskrifter. 118 Du akter for intet alle dem som farer vill fra dine forskrifter; for deres svik er forgjeves. 119 Som slagg bortrydder du alle ugudelige på jorden; derfor elsker jeg dine vidnesbyrd. 120 Av redsel for dig gyser min kropp, og jeg frykter for dine dommer. 121 Jeg har gjort rett og rettferdighet; du vil ikke overgi mig til dem som undertrykker mig. 122 Gå i borgen for din tjener, forat det kan gå ham vel! La ikke de overmodige undertrykke mig! 123 Mine øine vansmekter av lengsel efter din frelse og efter din rettferdighets ord. 124 Gjør med din tjener efter din miskunnhet, og lær mig dine forskrifter! 125 Jeg er din tjener; lær mig, så jeg kan kjenne dine vidnesbyrd! 126 Det er tid for Herren å gripe inn; de har brutt din lov. 127 Derfor elsker jeg dine bud mere enn gull, ja mere enn fint gull. 128 Derfor holder jeg alle befalinger om alle ting for å være rette; jeg hater all løgnens sti. 129 Underfulle er dine vidnesbyrd; derfor tar min sjel vare på dem. 130 Dine ords åpenbaring oplyser, den gjør enfoldige forstandige. 131 Jeg åpnet min munn og sukket av lengsel; for jeg stundet efter dine bud. 132 Vend dig til mig og vær mig nådig, som rett er mot dem som elsker ditt navn! 133 Gjør mine trin faste ved ditt ord, og la ingen urett herske over mig! 134 Forløs mig fra menneskers vold! Så vil jeg holde dine befalinger. 135 La ditt åsyn lyse for din tjener, og lær mig dine forskrifter! 136 Mine øine flyter bort i vannstrømmer over dem som ikke holder din lov. 137 Du er rettferdig, Herre, og dine dommer er rettvise. 138 Du har fastsatt dine vidnesbyrd i rettferdighet og stor trofasthet. 139 Min nidkjærhet har fortært mig, fordi mine motstandere har glemt dine ord. 140 Ditt ord er vel renset, og din tjener elsker det. 141 Jeg er liten og foraktet; jeg har ikke glemt dine befalinger. 142 Din rettferdighet er en evig rettferdighet, og din lov er sannhet. 143 Nød og trengsel fant mig; dine bud er min lyst. 144 Dine vidnesbyrd er rettferdige til evig tid; lær mig, forat jeg kan leve! 145 Jeg roper av hele mitt hjerte; svar mig, Herre! Jeg vil ta vare på dine forskrifter. 146 Jeg roper til dig, frels mig! Så vil jeg holde dine vidnesbyrd. 147 Jeg var årle oppe i morgenlysningen og ropte om hjelp; jeg ventet på dine ord. 148 Mine øine var oppe før nattevaktene, forat jeg kunde grunde på ditt ord. 149 Hør min røst efter din miskunnhet! Herre, hold mig i live efter dine lover! 150 De er kommet nær som jager efter ugjerning; fra din lov er de kommet langt bort. 151 Du er nær, Herre, og alle dine bud er sannhet. 152 For lenge siden vet jeg av dine vidnesbyrd at du har grunnet dem for evig tid. 153 Se min elendighet og utfri mig! For jeg har ikke glemt din lov. 154 Før min sak og forløs mig, hold mig i live efter ditt ord! 155 Frelse er langt borte fra de ugudelige; for de søker ikke dine forskrifter. 156 Din miskunnhet er stor, Herre; hold mig i live efter dine dommer! 157 Mange er mine forfølgere og mine motstandere; jeg er ikke avveket fra dine vidnesbyrd. 158 Jeg så de troløse og vemmedes, dem som ikke holdt ditt ord. 159 Se at jeg har elsket dine befalinger! Herre, hold mig i live efter din miskunnhet! 160 Summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferdighets lov fast. 161 Fyrster forfulgte mig uten årsak, men mitt hjerte fryktet for dine ord. 162 Jeg gleder mig over ditt ord som en som finner meget bytte. 163 Løgn har jeg hatet og avskydd, din lov har jeg elsket. 164 Syv ganger om dagen har jeg prist dig for din rettferdighets lover. 165 Megen fred har de som elsker din lov, og det er ikke noget anstøt for dem. 166 Jeg har ventet på din frelse, Herre, og jeg har holdt dine bud. 167 Min sjel har holdt dine vidnesbyrd, og jeg elsket dem såre. 168 Jeg har holdt dine befalinger og dine vidnesbyrd; for alle mine veier er for ditt åsyn. 169 La mitt klagerop komme nær for ditt åsyn, Herre! Lær mig efter ditt ord! 170 La min inderlige bønn komme for ditt åsyn! Frels mig efter ditt ord! 171 Mine leber skal flyte over av lovsang; for du lærer mig dine forskrifter. 172 Min tunge skal synge om ditt ord; for alle dine bud er rettferdighet. 173 La din hånd være mig til hjelp! For jeg har utvalgt dine befalinger. 174 Jeg lenges efter din frelse, Herre, og din lov er min lyst. 175 La min sjel leve og love dig, og la dine dommer hjelpe mig! 176 Jeg har faret vill; opsøk din tjener som et tapt får! for jeg har ikke glemt dine bud.