Psalms 129:1-150:6

Norwegian^{(i) 1} En sang ved festreisene. Meget har de trengt mig fra min ungdom av - så sie Israel - ² meget har de trengt mig fra min ungdom av; men de har ikke fått overhånd over mig. ³ Min rygg har plogmenn pløid, de har gjort sine furer lange. ⁴ Herren er rettferdig, han har avhugget de ugudeliges rep. ⁵ De skal bli til skamme og vike tilbake alle de som hater Sion, ⁶ de skal bli som gress på takene, som er visnet før det blir rykket op: ⁷ Høstmannen fyller ikke sin hånd, ei heller den som binder kornbånd, sitt fang. ⁸ Og de som går forbi, sier ikke: Herrens velsignelse være over eder, vi velsigner eder i Herrens navn! ^{130 1} En sang ved festreisene. Av det dype kaller jeg på dig, Herre! ² Herre, hør min røst, la dine ører akte på mine inderlige bønners røst! ³ Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående? ⁴ For hos dig er forlatelsen, forat du må fryktes. ⁵ Jeg bier efter Herren, min sjel bier, og jeg venter på hans ord. ⁶ Min sjel venter på Herren mere enn vektere på morgenen, vektere på morgenen. ⁷ Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunnheten, og megen forløsning er hos ham, ⁸ og han skal forløse Israel fra alle dets misgjerninger. ^{131 1} En sang ved festreisene; av David. Herre! Mitt hjerte er ikke stolt, og mine øine er ikke høie, og jeg gir mig ikke av med ting som er mig for store og for underlige. ² Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie likesom et avvent barn hos sin mor; som det avvente barn er min sjel hos mig. ³ Vent på Herren, Israel, fra nu og inntil evig tid! ^{132 1} En sang ved festreisene. Herre, gi David lønn for hans møie, ² han som tilsvor Herren, gav Jakobs Veldige det løfte: ³ Jeg vil ikke gå inn i mitt huses telt, jeg vil ikke stige op på min sengs leie, ⁴ jeg vil ikke unne mine øine søvn, mine øielokk slummer, ⁵ før jeg finner et sted for Herren, en bolig for Jakobs Veldige! ⁶ Se, vi hørte om den* i Efrata**, vi fant den i skogsbygden***. / {* d.e. paktens ark.} / {** 1MO 35, 19.} / {*** Kirjat-Jearim.} ⁷ Vi vil komme til hans bolig, vi vil tilbede for hans føtters skammel. ⁸ Reis dig, Herre, og kom til ditt hvilested, du og din styrkes ark! ⁹ La dine prester klæ sig i rettferd og dine fromme rope med fryd! ¹⁰ For Davids, din tjeners skyld vise du ikke din salvedes åsyn tilbake! ¹¹ Herren har svoret David en sann ed, som han ikke vil gå fra: Av ditt livs frukt vil jeg sette konger på din trone; ¹² dersom dine barn holder min pakt og mine vidnesbyrd, som jeg vil lære dem, da skal også deres barn for all tid sitte på dine trone. ¹³ For Herren har utkåret Sion, han har attrådd det til sin bolig: ¹⁴ Dette er mitt hvilested til evig tid; her vil jeg bo, fordi jeg har attrådd det. ¹⁵ Dets mat vil jeg velsigne, dets fattige vil jeg mette med brød, ¹⁶ og dets prester vil jeg klæ med fryd. ¹⁷ Der vil jeg la et horn vokse op for David, gjøre i stand en lampe for min salvede. ¹⁸ Hans fiender vil jeg klæ i skam, men på ham skal hans krone stråle. ^{133 1} En sang ved festreisene; av David. Se, hvor godt og hvor liflig det er at brødre også bor sammen! ² Det er som den gode olje på hodet, som flyter ned på skjegget, Arons skjegg, som flyter ned på sømmen av hans klædebon, ³ Som Hermons-dugg, som flyter ned på Sions berg; for der har Herren satt velsignelsen, liv til evig tid. ^{134 1} En sang ved festreisene. Se, lov Herren, alle i Herrens tjenere, I som står i Herrens hus om nettene! ² Løft eders hender op til helligdommen og lov Herren! ³ Herren velsigne dig fra Sion, han som gjorde himmel og jord! ^{135 1} Halleluja! Lov Herrens navn, lov, I Herrens tjenere, ² I som står i Herrens hus, i forgårdene til vår Guds hus! ³ Lov Herren! for Herren er god, lovsyng hans navn! for det er liflig. ⁴ For Herren har utvalgt sig Jakob, Israel til sin eiendom. ⁵ Jeg vet at Herren er stor, og vår Herre større enn alle guder. ⁶ Herren gjør alt det han vil, i himmelen og på jorden, i havene og alle dyp, ⁷ han som lar regnskyer stige op fra jordens ende, gjør lyn til regn, fører vind ut av sine forrådshus, ⁸ han som slo de førstefødte i Egypten, både mennesker og fe. ⁹ som sendte tegn og under midt i dig, Egypten, mot Farao og mot alle hans tjenere, ¹⁰ han som slo mange hedningefolk og drepte mektige konger, ¹¹ Sihon, amorittenes konge, og Og, Basans konge, og alle Kana'ans kongeriker, ¹² og gav deres land til arv, gav Israel, sitt folk, det til arv. ¹³ Herre, ditt navn blir til evig tid, Herre, ditt minne fra slekt til slekt. ¹⁴ For Herren skal dømme sitt folk, og han skal miskunne sig over sine tjenere. ¹⁵ Hedningenes avguder er sølv og gull, et verk av menneskers hender. ¹⁶ De har munn, men taler ikke; de har øine, men ser ikke; ¹⁷ de har ører, men hører ikke, og det er ikke nogen ånde i deres munn. ¹⁸ Som de selv er, blir de som gjør dem, hver den som setter sin lit til dem. ¹⁹ Israels hus, lov Herren! Arons hus, lov Herren! ²⁰ Levis hus, lov Herren! I som frykter Herren, lov Herren! ²¹ Lovet være Herren fra Sion, han som bor i Jerusalem! Halleluja! ^{136 1} Pris Herren! for han er god, hans miskunnhet varer evindelig. ² Pris gudenes Gud! for hans miskunnhet varer evindelig. ³ Pris herrenes Herre! for hans miskunnhet varer evindelig; ⁴ ham som alene gjør store undergjerninger, for hans miskunnhet varer evindelig; ⁵ ham som gjorde himmelen med forstand, for hans miskunnhet varer evindelig; ⁶ ham som strakte jorden over vannene, for hans miskunnhet varer evindelig; ⁷ ham som gjorde de store lys, for hans miskunnhet varer evindelig, ⁸ solen til å råde om dagen, for hans miskunnhet varer evindelig, ⁹ månen og stjernene til å råde om natten, for hans miskunnhet varer evindelig; ¹⁰ ham som slo egypterne i deres førstefødte, for hans miskunnhet varer evindelig, ¹¹ og førte Israel ut fra dem, for hans miskunnhet varer evindelig, ¹² med sterk hånd og med utrakt arm, for hans miskunnhet varer evindelig; ¹³ ham som skar det Røde Hav i stykker, for hans miskunnhet varer evindelig, ¹⁴ og lot Israel gå midt gjennem det, for hans miskunnhet varer evindelig, ¹⁵ Og kastet Farao og hans hær i det Røde Hav, for hans miskunnhet varer evindelig; ¹⁶ ham som førte sitt folk gjennem ørkenen, for hans miskunnhet varer evindelig; ¹⁷ ham som slo store konger, for hans miskunnhet varer evindelig, ¹⁸ og drepte herlige konger, for hans miskunnhet varer evindelig, ¹⁹ Sihon, amorittenes konge, for hans miskunnhet varer evindelig, ²⁰ og Og, Basans konge, for hans miskunnhet varer evindelig, ²¹ og gav deres land til arv, for hans miskunnhet varer evindelig, ²² gav Israel, sin tjener, det til arv, for hans miskunnhet varer evindelig; ²³ ham som kom oss i hu i vår fornedrelse, for hans miskunnhet varer evindelig, ²⁴ og rev oss ut av våre fienders vold, for hans miskunnhet varer evindelig; ²⁵ ham som gir alt kjød føde, for hans miskunnhet varer evindelig. ²⁶ Pris himmelens Gud, for hans miskunnhet varer evindelig! ^{137 1} Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. ² På vidjene der hengte vi våre harper; ³ for der krevde våre fangevoktere sanger av oss, våre plagere at vi skulde være glade: Syng for oss av Sions sanger! ⁴ Hvorledes skulde vi synge Herrens sang på fremmed jord? ⁵ Glemmer jeg dig, Jerusalem, da glemme mig* min høire hånd! / {* nekte mig sin tjeneste.} ⁶ Min tunge henge fast ved min gane om jeg ikke kommer dig i hu, om jeg ikke setter Jerusalem over min høieste glede! ⁷ Kom Jerusalems dag i hu, Herre, så du straffer Edoms barn, dem som sa: Riv ned, riv ned, like til grunnen i den! ⁸ Babels datter, du ødelagte! Lykksalig er den som gir dig gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss. ⁹ Lykksalig er den som griper og knuser dine spede barn imot klippen. ^{138 1} Av David. Jeg vil prise dig av hele mitt hjerte, for gudenes* øine vil jeg lovsynge dig. / {* SLM 82, 1. 6. JOH 10, 34.} ² Jeg vil kaste mig ned foran ditt hellige tempel, og jeg vil prise ditt navn for din miskunnhets og din trofasthets skyld; for du har gjort ditt ord herlig, mere enn alt ditt navn. ³ Den dag jeg ropte, svarte du mig; du gjorde mig frimodig, i min sjel kom det styrke. ⁴ Herre! Alle jordens konger skal prise dig når de får høre din munns ord. ⁵ Og de skal synge om Herrens veier; for Herrens ære er stor, ⁶ for Herren er ophøiet, og han ser til den ringe, og den stolte kjenner han langt fra. ⁷ Om jeg vandrer midt i trengsel, holder du mig i live; mot mine fienders vrede rekker du ut din hånd, og du frelser mig ved din høire hånd. ⁸ Herren vil fullføre sin gjerning for mig. Herre, din miskunnhet varer evindelig; opgi ikke dine henders gjerninger! ^{139 1} Til sangmesteren; av David; en salme. Herre, du ransaker mig og kjenner mig. ² Enten jeg sitter, eller jeg står op, da vet du det; du forstår min tanke langt fra. ³ Min sti og mitt leie gransker du ut, og du kjenner grant alle mine veier. ⁴ For det er ikke et ord på min tunge - se, Herre, du vet det alt sammen. ⁵ Bakfra og forfra omgir du mig, og du legger din hånd på mig. ⁶ Å forstå dette er mig for underlig, det er for høit, jeg makter det ikke. ⁷ Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg fly fra ditt åsyn? ⁸ Farer jeg op til himmelen så er du der, og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se, da er du der. ⁹ Tar jeg morgenrødens vinger, og vil jeg bo ved havets ytterste grense, ¹⁰ så fører også der din hånd mig, og din høire hånd holder mig fast. ¹¹ Og sier jeg: Mørket skjule mig, og lyset omkring mig bli natt - ¹² så gjør heller ikke mørket det for mørkt for dig, og natten lyser som dagen, mørket er som lyset. ¹³ For du har skapt mine nyrer, du virket mig i min mors liv. ¹⁴ Jeg priser dig fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis; underfulle er dine gjerninger, og min sjel kjenner det såre vel. ¹⁵ Mine ben var ikke skjult for dig da jeg blev virket i lønndom, da jeg blev kunstig virket i jordens dyp*. / {* d.e. i mors liv.} ¹⁶ Da jeg bare var foster, så dine øine mig, og i din bok blev de alle opskrevet de dager som blev fastsatt da ikke en av dem var kommet. ¹⁷ Hvor vektige dine tanker er for mig, Gud, hvor store deres summer! ¹⁸ Vil jeg telle dem, så er de flere enn sand; jeg våkner op, og jeg er ennu hos dig. ¹⁹ Gud, gid du vilde drepe den ugudelige, og I blodtørstige menn, vik fra mig - ²⁰ de som nevner ditt navn til å fremme onde råd, som bruker det til løgn, dine fiender! ²¹ Skulde jeg ikke hate dem som hater dig, Herre, og avsky dem som reiser sig imot dig? ²² Jeg hater dem med et fullkomment hat; de er mine fiender. ²³ Ransak mig, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv mig og kjenn mine mangehånde tanker, ²⁴ og se om jeg er på fortapelsens vei, og led mig på evighetens vei! ^{140 1} Til sangmesteren; en salme av David. ² Herre, fri mig ut fra onde mennesker, vokt mig for voldsmenn, ³ som tenker ondt ut i hjertet, som hver dag samler sig til krig! ⁴ De skjerper sin tunge som en slange, ormegift er under deres leber. Sela. ⁵ Bevar mig, Herre, for ugudeliges hender, vokt mig for voldsmenn, som tenker på å få mine føtter til fall! ⁶ Overmodige har lagt skjulte feller og rep for mig, de har utspent garn ved siden av veien, de har satt snarer for mig. Sela. ⁷ Jeg sier til Herren: Du er min Gud; vend øret, Herre, til mine inderlige bønners røst! ⁸ Herren, Israels Gud, er min frelses styrke; du dekker mitt hode på rustningens dag. ⁹ Herre, gi ikke den ugudelige hvad han attrår, la ikke hans onde råd få fremgang! De vilde da ophøie sig. Sela. ¹⁰ Over deres hoder som omgir mig, skal den ulykke komme som deres leber volder. ¹¹ Der skal rystes glør ut over dem; i ilden skal han styrte dem, i dype vann, så de ikke skal reise sig. ¹² En munnkåt mann skal ikke bli stående i landet; den mann som gjør ugudelig vold, ham skal han jage med slag på slag. ¹³ Jeg vet at Herren gir den elendige rett, de fattige rettferdighet. ¹⁴ Ja, de rettferdige skal prise ditt navn, de opriktige skal bo for ditt åsyn. ^{141 1} En salme av David. Herre, jeg kaller på dig, skynd dig til mig! Vend øret til min røst, nu jeg roper til dig! ² La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn, mine henders opløftelse som et aften-matoffer! ³ Herre, sett vakt for min munn, vokt mine lebers dør! ⁴ Bøi ikke mitt hjerte til noget ondt, til å gjøre ugudelighets-gjerninger sammen med menn som gjør urett, og la mig ikke ete av deres fine retter! ⁵ La en rettferdig slå mig i kjærlighet og tukte mig! For sådan hodeolje vegre mitt hode sig ikke! Varer det enn ved, så setter jeg min bønn imot deres ondskap. ⁶ Deres dommere blir nedstyrtet og gitt klippen i vold, og selv forstår de at mine ord var liflige. ⁷ Som når en pløier og kløver jorden, således ligger våre ben spredt ved dødsrikets port. ⁸ For til dig, Herre, Herre, ser mine øine, til dig tar jeg min tilflukt; utøs ikke min sjel! ⁹ Bevar mig for fellen som de har stilt op for mig, og for deres snarer som gjør urett! ¹⁰ La de ugudelige falle i sine egne garn, mens jeg går uskadd forbi! ^{142 1} En læresalme av David, da han var i hulen, en bønn. ² Med min røst roper jeg til Herren, med min røst beder jeg inderlig til Herren. ³ Jeg utøser min sorg for hans åsyn, jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn. ⁴ Når min ånd vansmekter i mig, kjenner dog du min sti; på den vei jeg skal vandre, har de lagt skjulte snarer for mig. ⁵ Sku til min høire side og se! Det er ikke nogen som kjennes ved mig; all tilflukt er borte for mig, det er ikke nogen som spør efter min sjel. ⁶ Jeg roper til dig, Herre! Jeg sier: Du er min tilflukt, min del i de levendes land. ⁷ Gi akt på mitt klagerop, for jeg er blitt såre elendig! Fri mig fra mine forfølgere, for de er mig for sterke! ⁸ Før min sjel ut av fengslet, så jeg kan love ditt navn! De rettferdige skal samle sig omkring mig, når du gjør vel imot mig. ^{143 1} En salme av David. Herre, hør min bønn, vend øret til mine inderlige bønner, svar mig i din trofasthet, i din rettferdighet, ² og gå ikke i rette med din tjener! For ingen som lever, er rettferdig for ditt åsyn. ³ For fienden har forfulgt min sjel, han har knust mitt liv til jorden, han har satt mig på mørke steder som de evig døde. ⁴ Og min ånd er vansmektet i mig, mitt hjerte er forferdet inneni mig. ⁵ Jeg kommer fordums dager i hu, jeg tenker på alt ditt verk, jeg grunder på dine henders gjerning. ⁶ Jeg utbreder mine hender til dig, min sjel lenges efter dig som et vansmektende land. Sela. ⁷ Skynd dig å svare mig, Herre! Min ånd fortæres; skjul ikke ditt åsyn for mig, så jeg blir lik dem som farer ned i graven! ⁸ La mig årle høre din miskunnhet, for til dig setter jeg min lit! Kunngjør mig den vei jeg skal vandre, for til dig opløfter jeg min sjel! ⁹ Fri mig fra mine fiender, Herre! Hos dig søker jeg ly. ¹⁰ Lær mig å gjøre din vilje, for du er min Gud! Din gode Ånd lede mig på jevnt land! ¹¹ For ditt navns skyld, Herre, vil du holde mig i live; i din rettferdighet vil du føre min sjel ut av trengsel, ¹² og i din miskunnhet vil du utrydde mine fiender og ødelegge alle dem som trenger min sjel; for jeg er din tjener. ^{144 1} Av David. Lovet være Herren, min klippe, han som oplærer mine hender til strid, mine fingrer til krig, ² min miskunn og min festning, min borg og min redningsmann, mitt skjold og den jeg tar min tilflukt til, den som tvinger mitt folk under mig. ³ Herre, hvad er et menneske, at du kjenner ham, et menneskebarn, at du akter på ham! ⁴ Et menneske er lik et åndepust, hans dager er som en skygge som farer forbi. ⁵ Herre, bøi din himmel og far ned, rør ved fjellene så de ryker! ⁶ La lynet lyne og spred dem*, send dine piler og skrem dem! / {* fiendene.} ⁷ Rekk ut dine hender fra det høie, fri mig og frels mig fra store vann, fra fremmedes hånd, ⁸ de hvis munn taler svik, og hvis høire hånd er en løgnens hånd. ⁹ Gud! En ny sang vil jeg synge dig, til tistrenget harpe vil jeg lovsynge dig, ¹⁰ du som gir kongene frelse, som redder David, din tjener, fra det onde sverd. ¹¹ Frels mig og fri mig fra fremmedes hånd, de hvis munn taler svik, og hvis høire hånd er en løgnens hånd, ¹² forat våre sønner må være som planter, høit vokset i sin ungdom, våre døtre som hjørnestolper, hugget som til et slott, ¹³ forat våre forrådshus må være fulle og gi av alle slag, at vårt småfe må øke sig i tusentall, ja i titusentall på våre gater, ¹⁴ at våre kuer må ha kalv, at det ingen skade må være og intet tap og intet klageskrik på våre gater. ¹⁵ Salig er det folk som det går således; salig er det folk hvis Gud Herren er. ^{145 1} En lovsang av David. Jeg vil ophøie dig, min Gud, du som er kongen, og jeg vil love ditt navn evindelig og alltid. ² Hver dag vil jeg love dig, og jeg vil prise ditt navn evindelig og alltid. ³ Herren er stor og høilovet, og hans storhet er uransakelig. ⁴ En slekt skal lovprise for den annen dine gjerninger, og dine veldige gjerninger skal de forkynne. ⁵ På din majestets herlighet og ære og på dine undergjerninger vil jeg grunde. ⁶ Og om dine sterke og forferdelige gjerninger skal de tale, og dine store gjerninger vil jeg fortelle. ⁷ Minneord om din store godhet skal de la strømme ut og synge med fryd om din rettferdighet. ⁸ Herren er nådig og barmhjertig, langmodig og stor i miskunnhet. ⁹ Herren er god imot alle, og hans barmhjertighet er over alle hans gjerninger. ¹⁰ Alle dine gjerninger skal prise dig, Herre, og dine fromme skal love dig. ¹¹ Om ditt rikes herlighet skal de tale og fortelle om ditt velde, ¹² for å kunngjøre for menneskenes barn dine veldige gjerninger og ditt rikes herlighet og ære. ¹³ Ditt rike er et rike for alle evigheter, og ditt herredømme varer gjennem alle slekter. ¹⁴ Herren støtter alle dem som faller, og opreiser alle nedbøiede. ¹⁵ Alles øine vokter på dig, og du gir dem deres føde i sin tid. ¹⁶ Du oplater din hånd og metter alt levende med velbehag*. / {* d.e. med det som er dem velbehagelig.} ¹⁷ Herren er rettferdig i alle sine veier og miskunnelig i alle sine gjerninger. ¹⁸ Herren er nær hos alle dem som kaller på ham, hos alle som kaller på ham i sannhet. ¹⁹ Han gjør efter deres velbehag som frykter ham, og han hører deres rop og frelser dem. ²⁰ Herren bevarer alle dem som elsker ham; men alle de ugudelige ødelegger han. ²¹ Min munn skal uttale Herrens pris, og alt kjød skal love hans hellige navn evindelig og alltid. ^{146 1} Halleluja! Min sjel, lov Herren! ² Jeg vil love Herren så lenge jeg lever; jeg vil lovsynge min Gud så lenge jeg er til. ³ Sett ikke eders lit til fyrster, til et menneskebarn, hos hvem det ikke er frelse! ⁴ Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord; på den samme dag er det forbi med hans tankes råd. ⁵ Salig er den hvis hjelp er Jakobs Gud, hvis håp står til Herren, hans Gud, ⁶ som gjorde himmel og jord, havet og alt hvad i dem er, som er trofast til evig tid, ⁷ som hjelper de undertrykte til deres rett, som gir de hungrige brød. Herren løser de bundne, ⁸ Herren åpner de blindes øine, Herren opreiser de nedbøiede, Herren elsker de rettferdige, ⁹ Herren bevarer de fremmede; farløse og enker holder han oppe, men de ugudeliges vei gjør han kroket. ¹⁰ Herren skal være konge evindelig, din Gud, Sion, fra slekt til slekt. Halleluja! ^{147 1} Lov Herren! For det er godt å lovsynge vår Gud, det er liflig, lovsang sømmer sig. ² Herren bygger Jerusalem, de bortdrevne av Israel samler han. ³ Han helbreder dem som har et sønderknust hjerte, og forbinder deres smertefulle sår. ⁴ Han fastsetter stjernenes tall, han gir dem alle navn. ⁵ Vår Herre er stor og rik på kraft; på hans forstand er det intet mål. ⁶ Herren holder de saktmodige oppe, bøier de ugudelige ned til jorden. ⁷ Svar Herren med takksigelse, lovsyng vår Gud til citar, ⁸ ham som dekker himmelen med skyer, som lager regn for jorden, som lar gress spire frem på fjellene! ⁹ Han gir feet dets føde, ravneungene som roper. ¹⁰ Han har ikke lyst til hestens styrke, han har ikke behag i mannens ben. ¹¹ Herren har behag i dem som frykter ham, som venter på hans miskunnhet. ¹² Pris Herren, Jerusalem, lov din Gud, Sion! ¹³ For han har gjort dine portstenger faste, han har velsignet dine barn i dig. ¹⁴ Han er den som gir dine grenser fred, metter dig med den beste hvete. ¹⁵ Han er den som sender sin tale til jorden; såre hastig løper hans ord. ¹⁶ Han er den som gir sne som ull, strør ut rim som aske. ¹⁷ Han kaster sin is ut som småstykker; hvem kan stå for hans kulde? ¹⁸ Han sender sitt ord og smelter dem; han lar sin vind blåse, da rinner vannene. ¹⁹ Han kunngjorde Jakob sitt ord, Israel sine bud og sine lover; ²⁰ så har han ikke gjort mot noget hedningefolk, og lover* kjenner de ikke. Halleluja! / {* d.e. Guds lover.} ^{148 1} Halleluja! Lov Herren fra himmelen, lov ham i det høie! ² Lov ham, alle hans engler, lov ham, all hans hær! ³ Lov ham, sol og måne, lov ham, alle I lysende stjerner! ⁴ Lov ham, I himlenes himler og I vann som er ovenover himlene! ⁵ De skal love Herrens navn; for han bød, og de blev skapt, ⁶ og han satte dem på deres sted for all tid, for evig; han gav en lov som ingen av dem overskrider. ⁷ Lov Herren fra jorden, I store sjødyr og alle vanndyp, ⁸ ild og hagl, sne og damp, stormvind, som setter hans ord i verk, ⁹ I fjell og alle hauger, frukttrær og alle sedrer, ¹⁰ I ville dyr og alt fe, krypdyr og vingede fugler, ¹¹ I jordens konger og alle folk, fyrster og alle jordens dommere, ¹² unge menn og jomfruer, gamle sammen med unge! ¹³ De skal love Herrens navn; for hans navn alene er ophøiet, hans herlighet er over jorden og himmelen, ¹⁴ og han har ophøiet et horn for sitt folk til en lovsang for alle sine fromme, for Israels barn, det folk som er ham nær. Halleluja! ^{149 1} Halleluja! Syng Herren en ny sang, hans pris i de frommes forsamling! ² Israel glede sig i sin skaper, Sions barn fryde sig i sin konge! ³ De skal love hans navn med dans, lovsynge ham til pauke og citar. ⁴ For Herren har behag i sitt folk, han pryder de saktmodige med frelse. ⁵ De fromme skal fryde sig i herlighet, de skal juble på sitt leie. ⁶ Lovsang for Gud er i deres munn og et tveegget sverd i deres hånd, ⁷ for å fullbyrde hevn over hedningene, straff over folkene, ⁸ for å binde deres konger med lenker og deres fornemme menn med jernbånd, ⁹ for å fullbyrde foreskreven straffedom over dem. Dette er en ære for alle hans fromme. Halleluja! ^{150 1} Halleluja! Lov Gud i hans helligdom, lov ham i hans mektige hvelving! ² Lov ham for hans veldige gjerninger, lov ham efter hans storhets fylde! ³ Lov ham med basunklang, lov ham med harpe og citar! ⁴ Lov ham med pauke og dans, lov ham med strengelek og fløite! ⁵ Lov ham med tonende bekkener, lov ham med høit klingende bekkener! ⁶ Alt som har ånde, love Herren! Halleluja!