Norwegian(i)
1 Da nu menneskene begynte å bli tallrike på jorden, og de fikk døtre,
2 så Guds sønner at menneskenes døtre var vakre; og de tok sig hustruer, hvem de hadde lyst til.
3 Da sa Herren: Min Ånd skal ikke dømme blandt menneskene til evig tid; for sin villfarelses skyld er det* kjød, og dets dager skal være hundre og tyve år. / {* mennesket.}
4 I de dager var kjempene på jorden og likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, og de fødte dem barn; det er de veldige fra fordums tid, de navnkundige.
5 Og Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfund bare var onde den hele dag.
6 Da angret Herren at han hadde skapt mennesket på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte.
7 Og Herren sa: Jeg vil utrydde menneskene som jeg har skapt, av jorden, både mennesker og fe og kryp og fuglene under himmelen; for jeg angrer at jeg har skapt dem.
8 Men Noah fant nåde for Herrens øine.