Bible verses about "weddings" | Norwegian

²¹ og underordner eder under hverandre i Kristi frykt. ²² I hustruer! underordne eder under eders egne menn som under Herren! ²³ for mannen er hustruens hoved, likesom Kristus er menighetens hoved, han som er sitt legemes frelser. ²⁴ Men likesom menigheten underordner sig under Kristus, således skal også hustruene underordne sig under sine menn i alle ting. ²⁵ I menn! elsk eders hustruer, likesom Kristus elsket menigheten og gav sig selv for den, ²⁶ for å hellige den, idet han renset den ved vannbadet i ordet, ²⁷ forat han selv kunde fremstille menigheten for sig i herlighet, uten plett eller rynke eller noget sådant, men at den kunde være hellig og ulastelig. ²⁸ Så er mennene skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker sig selv; ²⁹ ingen har jo nogensinne hatet sitt eget kjød, men han før og varmer det, likesom Kristus gjør med menigheten; ³⁰ for vi er hans legemes lemmer. ³¹ Derfor skal mannen forlate far og mor og holde sig til sin hustru, og de to skal være ett kjød. ³² Denne hemmelighet er stor; men jeg tenker hermed på Kristus og på menigheten. ³³ Dog, også I skal elske, enhver sin hustru som sig selv, og hustruen skal ha ærefrykt for sin mann.

¹³ og således gjør I Guds ord til intet ved eders vedtekt, som I har pålagt menneskene. Og meget av samme slag gjør I.

¹ Og Jesus tok atter til orde og talte til dem i lignelser og sa: ² Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sin sønn. ³ Og han sendte sine tjenere ut for å be de innbudne komme til bryllupet; men de vilde ikke komme. ⁴ Atter sendte han andre tjenere ut og sa: Si til de innbudne: Se, jeg har gjort i stand mitt måltid: mine okser og mitt gjø-fe er slaktet, og alt er ferdig; kom til bryllupet! ⁵ Men de brydde sig ikke om det og gikk sin vei, den ene til sin aker, den annen til sitt kjøbmannskap; ⁶ og de andre tok fatt på hans tjenere, hånte dem og slo dem ihjel. ⁷ Men kongen blev harm, og sendte sine krigshærer ut og drepte disse manndrapere og satte ild på deres by. ⁸ Derefter sier han til sine tjenere: Bryllupet er vel ferdig, men de innbudne var det ikke verd; ⁹ gå derfor ut på veiskjellene og be til bryllups så mange I finner! ¹⁰ Så gikk da disse tjenere ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode, og bryllupshuset blev fullt av gjester. ¹¹ Da nu kongen gikk inn for å se på dem som satt til bords, så han der en mann som ikke hadde bryllupsklædning på. ¹² Og han sa til ham: Min venn! hvorledes er du kommet inn her og har ikke bryllupsklædning på! Men han tidde. ¹³ Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal være gråt og tenners gnidsel. ¹⁴ For mange er kalt, men få er utvalgt.

¹ Likeså I hustruer: Underordne eder under eders egne menn, så endog de som er vantro mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd, ² når de ser for sine øine eders rene ferd i frykt. ³ Deres pryd skal ikke være den utvortes med hårfletning og påhengte gullsmykker eller klædebon, ⁴ men hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige prydelse med den saktmodige og stille ånd, som er kostelig for Gud. ⁵ For således prydet og fordum de hellige kvinner sig, de som satte sitt håp til Gud, og de underordnet sig under sine egne menn, ⁶ likesom Sara var Abraham lydig og kalte ham herre; og hennes barn er I blitt når I gjør det gode og ikke lar eder skremme av noget. ⁷ Likeså I ektemenn: Lev med forstand sammen med eders hustruer som det svakere kar, og vis dem ære, da de og er medarvinger til livets nåde, forat eders bønner ikke skal hindres. ⁸ Og til slutning: Vær alle enige, medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige, ydmyke, ⁹ så I ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men tvert imot velsigner; for dertil blev I kalt, at I skal arve velsignelse. ¹⁰ For den som vil elske livet og se gode dager, han holde sin tunge fra ondt og sine leber fra å tale svik;

¹⁸ Og Gud Herren sa: Det er ikke godt at mennesket er alene; jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like. ¹⁹ Og Gud Herren hadde dannet av jorden alle dyr på marken og alle fugler under himmelen, og han ledet dem til mennesket for å se hvad han vilde kalle dem; og som mennesket kalte hver levende skapning, så skulde den hete. ²⁰ Så gav mennesket navn til alt feet og fuglene under himmelen og alle ville dyr; men for et menneske fant han ingen medhjelp som var hans like. ²¹ Da lot Gud Herren en dyp søvn falle på mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. ²² Og Gud Herren bygget av det ribben han hadde tatt av mennesket, en kvinne og ledet henne til mennesket. ²³ Da sa mennesket: Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt; hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt. ²⁴ Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød. ²⁵ Og de var nakne både Adam og hans hustru, men bluedes ikke.