Job Cross References - Norwegian

¹ I landet Us var det en mann som hette Job; han var en ulastelig og rettskaffen mann, som fryktet Gud og vek fra det onde. ² Han fikk syv sønner og tre døtre, ³ og han eide syv tusen får og tre tusen kameler og fem hundre par okser og fem hundre aseninner og hadde en stor mengde tjenere; han var mektigere enn alle Østens barn. ⁴ Hans sønner pleide å holde gjestebud på hver sin dag i hver sitt hus, og de sendte da bud til sine tre søstre og innbød dem til å ete og drikke sammen med dem. ⁵ Og så ofte en omgang av disse gjestebud var til ende, sendte Job bud efter dem og helliget dem; han stod tidlig op om morgenen og ofret brennoffer, ett for hver av dem; for Job sa: Kanskje mine sønner har syndet og sagt Gud farvel i sitt hjerte. Således gjorde Job alltid. ⁶ Så hendte det en dag at Guds sønner kom og stilte sig frem for Herren, og blandt dem kom også Satan. ⁷ Og Herren sa til Satan: Hvor kommer du fra? Satan svarte Herren: Jeg har faret og flakket omkring på jorden. ⁸ Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han - en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde. ⁹ Men Satan svarte Herren: Mon Job frykter Gud for intet? ¹⁰ Har du ikke hegnet om ham og om hans hus og om alt som hans er, på alle kanter? Hans henders gjerning har du velsignet, og hans hjorder har bredt sig vidt utover i landet. ¹¹ Men rekk bare ut din hånd og rør ved alt som hans er! Da vil han visselig si dig farvel like i ditt ansikt. ¹² Da sa Herren til Satan: Se, alt som hans er, er i din hånd; men mot ham selv må du ikke rekke ut din hånd. Så gikk Satan bort fra Herrens åsyn. ¹³ Så hendte det en dag mens hans sønner og døtre åt og drakk vin i den eldste brors hus, ¹⁴ da kom det et bud til Job og sa: Oksene pløide, og aseninnene beitet tett ved; ¹⁵ da kom sabeerne over dem og tok dem, og drengene hugg de ned med sverdet, og bare jeg alene slapp unda, så jeg kunde melde dig det. ¹⁶ Mens han ennu talte, kom en annen og sa: Guds ild fór ned fra himmelen og rammet småfeet og drengene og brente dem op, bare jeg alene slapp unda, så jeg kunde melde dig det. ¹⁷ Mens han ennu talte, kom en annen og sa: Kaldeerne delte sig i tre flokker og overfalt kamelene og tok dem, og drengene hugg de ned med sverdet, og bare jeg alene slapp unda, så jeg kunde melde dig det. ¹⁸ Mens han ennu talte, kom en annen og sa: Dine sønner og døtre åt og drakk vin i den eldste brors hus; ¹⁹ da kom det med ett en sterk storm fra hin side ørkenen og støtte mot alle fire hjørner av huset, så det falt sammen over de unge folk, og de omkom, og bare jeg alene slapp unda, så jeg kunde melde dig det. ²⁰ Da reiste Job sig og sønderrev sin kappe og klipte håret av sitt hode og kastet sig ned på jorden og tilbad ²¹ og sa: Naken kom jeg av min mors liv, og naken skal jeg vende dit tilbake. Herren gav, og Herren tok; Herrens navn være lovet! ²² Under alt dette syndet Job ikke, og han lastet ikke Gud for det som hadde hendt ham.

⁹ Dette er historien om Noah og hans ætt: Noah var en rettferdig og ulastelig mann blandt sine samtidige; Noah vandret med Gud.

²³ Og Arams sønner var Us og Hul og Geter og Mas.

¹ Da Abram var ni og nitti år gammel, åpenbarte Herren sig for ham og sa til ham: Jeg er Gud den allmektige; vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig!

¹² Da sa han: Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noget! For nu vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for min skyld.

²⁰ Nogen tid derefter kom det nogen og sa til Abraham: Din bror Nakor og Milka har også fått sønner: ²¹ Us, den eldste, og Bus, hans bror, og Kemuel, far til Aram,

²⁸ Dette var Disans sønner: Us og Aran.

²¹ Velg dig så ut duelige menn av hele folket, menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning, og sett dem til domsmenn over dem, nogen over tusen, nogen over hundre, nogen over femti og nogen over ti!

³ Akk, Herre! kom dog i hu at jeg har vandret for ditt åsyn i trofasthet og med helt hjerte og gjort hvad godt er i dine øine! Og Esekias gråt høit.

¹⁷ Sems sønner var Elam og Assur og Arpaksad og Lud og Aram og Us og Hul og Geter og Mesek.

⁴² Esers sønner var Bilhan og Sa'avan og Ja'akan; Disans sønner var Us og Aran.

²⁰ Således gjorde Esekias i hele Juda, og han gjorde hvad godt og rett og sant var i Herrens, hans Guds øine. ²¹ Og alt det som han tok sig fore, idet han søkte sin Gud, enten det gjaldt tjenesten i Guds hus, eller det gjaldt loven og budet, det gjorde han av alt sitt hjerte, og det lyktes for ham.

⁸ Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han - en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde.

³ Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han - en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde; ennu er han like ulastelig, og du har uten grunn egget mig til å ødelegge ham.

¹¹ Min fot holdt sig i hans spor; jeg fulgte hans vei og bøide ikke av. ¹² Fra hans lebers bud vek jeg ikke; fremfor min egen lov* aktet jeg på hans munns ord. / {* RMR 7, 23.}

²⁸ Og han sa til mennesket: Se, å frykte Herren, det er visdom, og å fly det onde er forstand.

¹ En pakt hadde jeg gjort med mine øine, at jeg ikke skulde se på en jomfru. ² Hvad lodd vilde jeg ellers få av Gud i himmelen, eller hvad arv av den Allmektige i det høie? ³ Rammer ikke fordervelse den urettferdige, og ulykke dem som gjør det onde? ⁴ Ser ikke han mine veier, og teller han ikke alle mine skritt? ⁵ Dersom jeg har faret frem med falskhet, og min fot har hastet til svik ⁶ - la Gud veie mig på rettferds vektskål, og han skal se at jeg er uten skyld - ⁷ dersom mine skritt har bøid av fra veien, og mitt hjerte har fulgt mine øine, og dersom der er nogen flekk på mine hender, ⁸ gid da en annen må ete det jeg har sådd, og gid det jeg har plantet, må rykkes op med rot! ⁹ Dersom mitt hjerte har latt sig dåre for en kvinnes skyld, og jeg har luret ved min næstes dør, ¹⁰ gid da min hustru må male korn* for en annen, og andre menn bøie sig over henne! / {* 2MO 11, 5.} ¹¹ For slikt er en skjenselsdåd, det er en misgjerning, hjemfalt til dom; ¹² det er en ild som fortærer like til avgrunnen; alt mitt gods skulde den gjøre ende på. ¹³ Har jeg krenket min træls og min trælkvinnes rett, når de hadde nogen trette med mig? ¹⁴ Hvad skulde jeg da gjøre om Gud stod op, og hvad skulde jeg svare ham om han gransket saken? ¹⁵ Har ikke han som skapte mig i mors liv, skapt også dem, og har ikke en og den samme dannet oss i mors liv? ¹⁶ Har jeg nektet fattigfolk det de ønsket, og latt enkens øine tæres bort? ¹⁷ Har jeg ett mitt brød alene, så den farløse ikke fikk ete av det? ¹⁸ Nei, fra min ungdom av vokste han op hos mig som hos en far, og fra min mors liv av førte jeg henne* ved hånden. / {* enken, JBS 31, 16.} ¹⁹ Har jeg kunnet se en ulykkelig uten klær eller en fattig uten et plagg å ha på sig? ²⁰ Måtte ikke hans lender velsigne mig, fordi han fikk varme sig med ull av mine får? ²¹ Har jeg løftet min hånd mot den farløse, fordi jeg var viss på å få medhold i retten? ²² Gid da min skulder må falle fra sitt ledd, og min arm bli brutt løs fra sin skål! ²³ For Guds straff fylte mig med redsel, og mot hans velde maktet jeg intet. ²⁴ Har jeg satt mitt håp til gullet og sagt til gullklumpen: Du er min tillit? ²⁵ Har jeg gledet mig fordi min rikdom blev stor, og fordi min hånd vant mig meget gods? ²⁶ Når jeg så sollyset, hvorledes det strålte, og månen, hvor herlig den skred frem, ²⁷ blev da mitt hjerte dåret i lønndom, så jeg sendte dem håndkyss*? / {* så jeg gjorde mig skyldig i avgudsdyrkelse.} ²⁸ Nei, også det vilde være en misgjerning, hjemfalt til dom; for da hadde jeg fornektet Gud i det høie. ²⁹ Har jeg gledet mig ved min fiendes uferd og jublet når ulykken rammet ham? ³⁰ Nei, jeg tillot ikke min munn å synde ved å forbanne ham og ønske ham døden. ³¹ Må ikke mine husfolk vidne at enhver fikk mette sig ved mitt bord? ³² Aldri måtte en fremmed ligge utenfor mitt hus om natten; jeg åpnet mine dører for den veifarende. ³³ Har jeg, som mennesker pleier, skjult mine synder og dulgt min misgjerning i min barm, ³⁴ fordi jeg fryktet den store mengde og var redd for de fornemme slekters forakt, så jeg tidde stille og ikke gikk ut av min dør? ³⁵ Å, om jeg hadde nogen som vilde høre på mig! Se, her er min underskrift*, la den Allmektige svare mig! Å, om jeg hadde det skrift min motpart har satt op! / {* mitt underskrevne innlegg i saken.} ³⁶ Sannelig, jeg skulde ta det på min skulder, jeg skulde feste det til mitt hode som en krone; ³⁷ jeg skulde gjøre ham regnskap for alle mine skritt, som en fyrste skulde jeg møte ham. ³⁸ Dersom min aker skriker over mig, og alle dens furer gråter, ³⁹ dersom jeg har fortæret dens grøde uten betaling og utslukket dens eiers liv, ⁴⁰ gid det da må vokse torner på min aker istedenfor hvete og ugress istedenfor bygg! Her ender Jobs ord.

²⁰ og alle hans fremmede undersåtter og alle kongene i landet Us og alle kongene i filistrenes land, i Askalon og Gasa og Ekron og det som er tilbake av Asdod,

²¹ Fryd dig og gled dig bare, Edoms datter, du som bor i landet Us! Også til dig skal begeret komme; du skal bli drukken og klæ dig naken.

¹⁴ og om da disse tre menn, Noah, Daniel og Job, var der i landet, da skulde de ved sin rettferdighet bare kunne berge sitt eget liv, sier Herren, Israels Gud.

²⁰ og Noah, Daniel og Job var der i landet, da skulde de, så sant jeg lever, sier Herren, Israels Gud, hverken kunne berge sønn eller datter; bare sitt eget liv skulde de berge ved sin rettferdighet.

⁶ De var begge rettferdige for Gud, og vandret ulastelig i alle Herrens bud og forskrifter.

¹¹ Se, vi priser dem salige som lider tålmodig. I har hørt om Jobs tålmod og sett den utgang som Herren gjorde; for Herren er overmåte miskunnelig og barmhjertig.

¹¹ han gå av veien for ondt og gjøre godt, han søke fred og jage efter den!

¹¹ og fortalte dem om sin rikdom og herlighet og om sine mange sønner og likeledes alt om hvorledes kongen hadde gjort ham stor, og hvorledes han hadde ophøiet ham over fyrstene og kongens tjenere.

¹³ Ti, la mig være, så jeg kan tale, så får det komme over mig hvad det vil!

¹³ Og han fikk syv sønner og tre døtre.

³⁸ Og han velsignet dem, og de blev meget tallrike, og av fe gav han dem ikke lite.

³ Se, barn er Herrens gave, livsfrukt er en lønn. ⁴ Som piler i den veldige kjempes hånd, således er ungdoms sønner. ⁵ Lykksalig er den mann som har sitt kogger fullt av dem; de blir ikke til skamme når de taler med fiender i porten.

³ Din hustru er som et fruktbart vintre der inne i ditt hus, dine barn som oljekvister rundt om ditt bord.

⁵ Og Abram tok med sig Sarai, sin hustru, og Lot, sin brorsønn, og all deres eiendom som de hadde vunnet, og de folk som de hadde fått i Karan; og de drog ut for å reise til Kana'ans land, og de kom til Kana'ans land.

¹⁶ Og han gjorde vel imot Abram for hennes skyld, og han fikk både småfe og storfe og asener og træler og trælkvinner og aseninner og kameler.

⁶ Og landet kunde ikke rumme dem, så de kunde bo sammen; for deres eiendom var for stor til at de kunde bo sammen.

⁶ Men sønnene til de medhustruer som Abraham hadde, gav han gaver og lot dem, mens han enn levde, flytte bort fra Isak, sin sønn, østover, til Østerland.

¹ Så gav Jakob sig atter på veien og drog til Østens barns land.

²³ Deres buskap og deres gods og alle deres kløvdyr, blir ikke alt det vårt når vi bare er dem til vilje, så de blir boende hos oss?

⁷ Da tok han til å kvede og sa: Fra Aram henter mig Balak, fra Østens fjell Moabs konge: Kom og forbann for mig Jakob! Kom og tal ondt over Israel!

³² Og byttet - det som var tilovers av alt det som stridsfolket hadde røvet - var: av småfe seks hundre og fem og sytti tusen ³³ og av storfe to og sytti tusen ³⁴ og av asener en og seksti tusen.

³ Hver gang Israel hadde sådd, kom midianittene og amalekittene og Østens barn og drog op mot dem;

⁵ For de drog op med sine hjorder og sine telt; de kom som gresshopper i mengde; det var ikke tall på dem og deres kameler, og de kom inn i landet og herjet det.

¹² Men midianittene og amalekittene og alle Østens barn lå der i dalen så tett som gresshopper, og det var ikke tall på deres kameler; de var tallrike som sanden på havets bredd.

¹⁰ Men Sebah og Salmunna lå i Karkor med sine hærer, omkring femten tusen mann; det var alt som var igjen av hele østerlendingenes hær; men de falne var hundre og tyve tusen mann som kunde dra sverd.

² I Maon var det en mann som hadde sin buskap i Karmel. Det var en meget rik mann; han eide tre tusen får og tusen gjeter. Han holdt just på å klippe sine får i Karmel.

³⁰ Salomos visdom var større enn alle Østens barns visdom og all egypternes visdom.

⁴ Mesa, kongen i Moab, hadde meget fe, og han betalte i skatt til Israels konge hundre tusen lam og ull av hundre tusen værer.

¹⁰ Han bygget også tårn i ørkenen og hugg ut mange brønner; for han hadde stor buskap både i lavlandet og på høisletten, og han hadde jordbrukere og vingårdsmenn på fjellene og i havene; for jordbruket lå ham på hjerte.

²⁹ Likeledes bygget han byer og fikk sig en mengde med småfe og storfe; for Gud hadde gitt ham overmåte meget gods.

⁹ høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn; ¹⁰ de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

²⁵ Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

¹² Og Herren velsignet Jobs siste dager mere enn hans første*, og han fikk fjorten tusen får og seks tusen kameler og tusen par okser og tusen aseninner. / {* JBS 1, 3; 8, 7.}

¹ En sang ved festreisene; av David. Se, hvor godt og hvor liflig det er at brødre også bor sammen!

¹ La broderkjærligheten bli ved!

⁵ Og Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfund bare var onde den hele dag.

²⁰ Og Noah bygget Herren et alter, og han tok av alle de rene dyr og av alle de rene fugler og ofret brennoffer på alteret.

³ Så stod Abraham tidlig op om morgenen og lesste på sitt asen og tok to av sine drenger med sig og Isak, sin sønn; han kløvde ved til brennofferet og gav sig på veien til det sted Gud hadde sagt ham.

² Da sa Jakob til sine husfolk og alle dem som var med ham: Ha bort de fremmede guder som finnes hos eder, og rens eder og skift klær, ³ og la oss ta avsted og dra op til Betel; der vil jeg bygge et alter for den Gud som bønnhørte mig den dag jeg var i fare, og som var med mig på min ferd.

¹² Og Jetro, Moses' svigerfar, tok og ofret brennoffer og slaktoffer til Gud; og Aron og alle Israels eldste kom og holdt måltid med Moses' svigerfar for Guds åsyn.

¹⁰ Og Herren sa til Moses: Gå til folket og la dem hellige sig idag og imorgen og tvette sine klær,

⁵ Siden sendte han nogen unge menn av Israels barn dit, og de bar frem brennoffer og ofret slaktoffer av okser til takkoffer for Herren.

³ Dersom hans offer er et brennoffer av storfeet, skal han ofre en han uten lyte; han skal føre den frem til inngangen til sammenkomstens telt, forat han kan være til velbehag for Herrens åsyn. ⁴ Og han skal legge sin hånd på brennofferets hode, så vil Herren ha velbehag i det og la det bli til soning for ham. ⁵ Så skal han slakte den unge okse for Herrens åsyn; og Arons sønner, prestene, skal bære blodet frem og sprenge blodet rundt om på det alter som står ved inngangen til sammenkomstens telt. ⁶ Og så skal han flå brennofferet og dele det op i sine stykker.

¹⁰ En mann som var sønn av en israelittisk kvinne, men hadde en egypter til far, gikk engang ut blandt Israels barn. Da kom den israelittiske kvinnes sønn og en israelittisk mann i trette med hverandre i leiren, ¹¹ og den israelittiske kvinnes sønn spottet Herrens navn og bannet det, og de førte ham til Moses. Hans mor hette Selomit, Dibris datter, av Dans stamme. ¹² De satte ham fast, forat de kunde få avgjørelse ved et ord fra Herren. ¹³ Og Herren talte til Moses og sa: ¹⁴ Før spotteren utenfor leiren, og alle de som hørte det, skal legge sine hender på hans hode, og hele menigheten skal stene ham. ¹⁵ Og du skal tale til Israels barn og si: Når nogen banner sin Gud, skal han lide for sin synd. ¹⁶ Og den som spotter Herrens navn, skal late livet, hele menigheten skal stene ham; enten det er en fremmed eller en innfødt, skal han stenes når han spotter Herrens navn.

⁵ Han svarte: Ja, jeg kommer med fred; jeg er kommet for å ofre til Herren; hellige eder og kom med mig til ofringen! Og han lot Isai og hans sønner hellige sig og innbød dem til ofringen.

³¹ Og Elias tok tolv stener efter tallet på Jakobs barns stammer, han til hvem Herrens ord var kommet og hadde lydt således: Israel skal være ditt navn.

¹⁰ og la to onde menn sitte midt imot ham, sa de kan vidne mot ham og si: Du har bannet Gud og kongen. Før ham så ut og sten ham ihjel!

¹³ og de to onde menn kom og satte sig midt imot ham; og de onde menn vidnet mot Nabot i folkets påhør og sa: Nabot har bannet Gud og kongen. Og de førte ham utenfor byen og stenet ham ihjel.

³⁰ Og prestene og levittene renset sig, og de renset folket og portene og muren.

¹¹ Men rekk bare ut din hånd og rør ved alt som hans er! Da vil han visselig si dig farvel like i ditt ansikt.

⁹ Da sa hans hustru til ham: Holder du dig ennu like ulastelig? Si Gud farvel og dø!

⁴ Har dine sønner syndet mot ham, så har han gitt dem deres brøde i vold.

¹⁰ Eller kan han glede sig i den Allmektige, kan han påkalle Gud til enhver tid?

²⁵ Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.

⁸ Ta derfor syv okser og syv værer og gå til min tjener Job og ofre dem som brennoffer for eder! Og min tjener Job skal bede for eder; bare ham vil jeg bønnhøre, så jeg ikke gjør med eder efter eders uforstand; for I har ikke talt rett om mig, som min tjener Job.

³ Merk på mitt klagerop, min konge og min Gud! For til dig beder jeg.

¹⁰ Alt det din hånd er i stand til å gjøre med din kraft, det skal du gjøre! For det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går.

¹⁴ Tvett ondskapen av ditt hjerte, Jerusalem, så du kan bli frelst! Hvor lenge skal dine syndige tanker bo i ditt indre?

⁹ Svikefullt er hjertet, mere enn noget annet, og ondt er det; hvem kjenner det? ¹⁰ Jeg, Herren, ransaker hjerter og prøver nyrer og gir enhver efter hans ferd, efter frukten av hans gjerninger.

²¹ For innenfra, fra menneskenes hjerte, kommer de onde tanker: utukt, tyveri, mord, ²² hor, havesyke, ondskap, svik, skamløshet, ondt øie, bespottelse, overmot, uforstand. ²³ Alle disse onde ting kommer ut innenfra og gjør mennesket urent.

⁷⁵ i hellighet og rettferdighet for hans åsyn alle våre dager.

⁷ Men skulde da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, dem som roper til ham dag og natt, og er han sen når det gjelder dem?

⁵⁵ Men jødenes påske var nær, og mange drog før påsken fra landet op til Jerusalem for å rense sig.

²² Omvend dig derfor fra denne din ondskap, og bed Herren om måskje ditt hjertes tanke måtte forlates dig!

²⁶ Da slo Paulus sig sammen med mennene, og den næste dag lot han sig rense med dem og gikk inn i templet for å melde utløpet av renselsesdagene, da offeret skulde frembæres for enhver av dem.

⁵ Døm derfor ikke noget før tiden, før Herren kommer, han som også skal føre frem for lyset det som har vært skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd; og da skal enhver få sin ros av Gud.

² For jeg er nidkjær for eder med Guds nidkjærhet; jeg trolovet eder jo med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus;

¹⁸ idet I til enhver tid beder i Ånden med all bønn og påkallelse, og er årvåkne deri med all vedholdenhet og bønn for alle de hellige,

² så Guds sønner at menneskenes døtre var vakre; og de tok sig hustruer, hvem de hadde lyst til.

⁴ I de dager var kjempene på jorden og likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, og de fødte dem barn; det er de veldige fra fordums tid, de navnkundige.

¹⁹ Men Mika sa: Så hør da Herrens ord! Jeg så Herren sitte på sin trone og hele himmelens hær stå omkring ham på hans høire og venstre side.

¹ Men Satan stod op imot Israel og egget David til å telle Israel.

¹ Så hendte det en dag at Guds sønner kom og stilte sig frem for Herren, og blandt dem kom også Satan og stilte sig frem for Herren.

⁷ mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd?

²⁰ Lov Herren, I hans engler, I veldige i makt, som fullbyrder hans ord, idet I adlyder hans ords røst!

²⁵ Han tok atter til orde og sa: Men jeg ser fire menn som går løse omkring inne i ilden, og det er ingen skade å se på dem, og den fjerde ser ut som en gudesønn.

¹ Så lot han mig se Josva, ypperstepresten, som stod for Herrens engels åsyn, og Satan som stod ved hans høire side for å anklage ham.

¹⁰ Se til at I ikke forakter en av disse små! for jeg sier eder at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Faders åsyn.

³⁸ sønn av Enos, sønn av Set, sønn av Adam, Guds sønn.

⁷⁰ Jesus svarte dem: Har ikke jeg utvalgt eder tolv? Og én av eder er en djevel.

⁹ Og den store drage blev kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderike; han blev kastet ned på jorden, og hans engler blev kastet ned med ham. ¹⁰ Og jeg hørte en høi røst i himmelen si: Fra nu av tilhører frelsen og styrken og riket vår Gud, og makten hans salvede; for våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt.

²⁵ Og selv gikk han inn og trådte frem for sin herre. Da spurte Elisa ham: Hvor kommer du fra, Gehasi? Han svarte: Din tjener har ikke vært noget sted.

² Og Herren sa til Satan: Hvor kommer du fra? Satan svarte Herren: Jeg har faret og flakket omkring på jorden.

¹⁰ Da tok mannen som holdt stille blandt myrtetrærne, til orde og sa: Dette er de som Herren har sendt ut for å fare omkring på jorden. ¹¹ Og de svarte Herrens engel, som holdt stille blandt myrtetrærne, og sa: Vi har faret omkring på jorden og sett at hele jorden er rolig og stille.

⁷ Og de sterkeste* drog ut, og da de ønsket å få dra omkring på jorden**, sa han: Gå, dra omkring på jorden! Og de drog omkring på jorden. / {* de røde; SKR 6, 2.} / {** SKR 1, 10.}

⁴³ Når den urene ånd er faret ut av et menneske, går den gjennem tørre steder og søker hvile, men finner den ikke.

⁸ Vær edrue, våk! Eders motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan opsluke;

⁹ Og den store drage blev kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderike; han blev kastet ned på jorden, og hans engler blev kastet ned med ham.

¹² Derfor fryd eder, I himler, og I som bor i dem! Ve jorden og havet! for djevelen er faret ned til eder i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid. ¹³ Og da dragen så at den var kastet ned på jorden, forfulgte den kvinnen som hadde født gutten. ¹⁴ Og den store ørns to vinger blev gitt til kvinnen forat hun skulde flyve ut i ørkenen til sitt sted, hvor hun får sin føde en tid og tider og en halv tid, borte fra slangens åsyn. ¹⁵ Og slangen sprutet av sin munn vann som en elv efter kvinnen, for å rive henne bort med elven; ¹⁶ men jorden kom kvinnen til hjelp, og jorden åpnet sin munn og slukte elven som slangen sprutet av sin munn. ¹⁷ Og dragen blev vred på kvinnen og drog avsted for å føre krig mot de andre av hennes ætt, dem som holder Guds bud og har Jesu vidnesbyrd.

⁸ Og han skal gå ut for å forføre de folk som bor ved jordens fire hjørner, Gog og Magog, for å samle dem til strid, og deres tall er som havets sand.

³ Men Moses var en meget saktmodig mann, mere enn alle mennesker på jorden.

⁷ Men så er det ikke med min tjener Moses; han er tro i hele mitt hus. ⁸ Munn til munn taler jeg med ham, klart og ikke i gåter, og han skuer Herrens skikkelse. Hvorledes kunde I da våge å tale ille om Moses, min tjener?

⁷ Vær du bare riktig frimodig og sterk, så du akter vel på å gjøre efter hele den lov som Moses, min tjener, lærte dig! Vik ikke av fra den, hverken til høire eller til venstre, så du kan gå viselig frem i alt det du tar dig fore!

³⁰ Salomos visdom var større enn alle Østens barns visdom og all egypternes visdom. ³¹ Han var visere enn alle mennesker - visere enn esrahitten Etan og Mahols sønner Heman og Kalkol og Darda, og hans navn var kjent blandt alle hedningefolkene rundt omkring.

²⁵ Det hadde aldri før vært nogen konge som han, nogen som således hadde omvendt sig til Herren av alt sitt hjerte og av all sin sjel og av all sin styrke efter hele Mose lov, og efter ham opstod det ingen som han.

¹⁵ De forrige stattholdere, de som var før mig, falt folket til byrde og tok brød og vin av dem foruten firti sekel sølv, og endog deres tjenere trykket folket; men jeg gjorde ikke så, for jeg fryktet Gud.

¹ I landet Us var det en mann som hette Job; han var en ulastelig og rettskaffen mann, som fryktet Gud og vek fra det onde.

²⁰ Nei, Gud forkaster ikke en som er ulastelig, og han holder ikke ugudelige ved hånden.

²² Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet. ²³ Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.

⁴ Til spott for mine venner er jeg, jeg som ropte til Gud og fikk svar; til spott er jeg, den rettskafne og ulastelige.

⁸ Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse; ⁹ men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.

¹⁴ Dersom han bare vilde tenke på sig selv og dra sin Ånd og sin ånde til sig igjen,

⁷ Da Herren hadde talt disse ord til Job, sa han til Elifas fra Teman: Min vrede er optendt mot dig og dine to venner; for I har ikke talt rett om mig, som min tjener Job. ⁸ Ta derfor syv okser og syv værer og gå til min tjener Job og ofre dem som brennoffer for eder! Og min tjener Job skal bede for eder; bare ham vil jeg bønnhøre, så jeg ikke gjør med eder efter eders uforstand; for I har ikke talt rett om mig, som min tjener Job.

²³ For alle hans lover hadde jeg for øie, og hans bud lot jeg ikke vike fra mig.

¹⁴ Hold din tunge fra ondt og dine leber fra å tale svik!

¹ Til sangmesteren; av Herrens tjener, av David.

²⁷ Vik fra ondt og gjør godt! Så skal du bli boende* til evig tid. / {* SLM 37, 3.}

¹¹ For en dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen; jeg vil heller stå ved dørtreskelen i min Guds hus enn bo i ugudelighets telt.

²⁰ Dengang* talte du i et syn til dine fromme** og sa: Jeg har nedlagt hjelp hos en helt, jeg har ophøiet en ung mann av folket. / {* SLM 89, 4. 5.} / {** Guds folk.}

¹⁶ Tvett eder, rens eder, ta eders onde gjerninger bort fra mine øine, hold op å gjøre det som er ondt!

¹ Se min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i! Jeg legger min Ånd på ham, han skal føre rett* ut til hedningefolkene. / {* d.e. Guds lov; JES 42, 4.}

⁴ Og mannen talte til mig og sa: Menneskesønn! Se med dine øine og hør med dine ører og akt på alt det jeg vil la dig se! For du er ført hit, forat jeg skal la dig se det. Forkynn Israels hus alt det du ser!

³⁹ En av ugjerningsmennene som hang der, spottet ham og sa: Er ikke du Messias? Frels dig selv og oss! ⁴⁰ Men den andre svarte og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du som dog er under samme dom?

⁴⁷ Og Natanael sa til ham: Kan det komme noget godt fra Nasaret? Filip sa til ham: Kom og se!

²¹ og sa: Naken kom jeg av min mors liv, og naken skal jeg vende dit tilbake. Herren gav, og Herren tok; Herrens navn være lovet!

¹⁰ Men han svarte: Du taler som en av de uforstandige kvinner; skal vi bare ta imot det gode av Gud og ikke også det onde? Under alt dette syndet Job ikke med sine leber.

¹⁴ Og dog sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier. ¹⁵ Hvad er den Allmektige, at vi skulde tjene ham, og hvad gagn skulde vi ha av å vende oss til ham med bønn?

¹⁰ Gid det fantes nogen blandt eder som vilde lukke tempeldørene, så I ikke skal gjøre op ild på mitt alter til ingen nytte! Jeg finner ikke behag i eder, sier Herren, hærskarenes Gud, og til offergaver fra eders hånd har jeg ingen lyst.

²⁶ For hvad gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel? eller hvad vil et menneske gi til vederlag for sin sjel?

⁸ For den legemlige øvelse er nyttig til lite, men gudsfrykten er nyttig til alt; den har løfte for det liv som nu er, og for det som kommer.

⁶ Ja, gudsfrykt med nøisomhet er en stor vinning;

¹ Nogen tid derefter kom Herrens ord til Abram i et syn, og det lød så: Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold; din lønn skal være meget stor.

¹² Isak sådde korn der i landet og fikk det år hundre fold, for Herren velsignet ham.

³⁰ For det var lite det du hadde før jeg kom, men nu har det øket til en stor mengde, og Herren har velsignet dig hvor jeg satte min fot. Men når skal jeg nu også få gjøre noget for mitt eget hus?

⁴³ Og mannen blev rikere og rikere, og han fikk meget småfe og trælkvinner og træler og kameler og asener.

⁵ Og helt fra den tid han hadde satt ham over sitt hus og over alt det han hadde, velsignet Herren egypterens hus for Josefs skyld, og Herrens velsignelse var over alt det han hadde, både i huset og på marken.

²⁵ fra din fars Gud, og han hjelpe dig, fra den Allmektige, og han velsigne dig med velsignelser fra himmelen der oppe, med velsignelser fra dypet der nede, med brysters og morslivs velsignelser!

¹³ Han skal elske dig og velsigne dig og øke din ætt, og han skal velsigne ditt livs frukt og ditt lands frukt, ditt korn og din most og din olje, det som faller av ditt storfe, og det som fødes av ditt småfe, i det land han har tilsvoret dine fedre å ville gi dig.

² Og alle disse velsignelser skal komme over dig og nå dig, så sant du hører på Herrens, din Guds røst: ³ Velsignet være du i byen, og velsignet være du på marken! ⁴ Velsignet være ditt livs frukt og frukten av din jord og frukten av ditt fe, det som faller av ditt storfe, og det som fødes av ditt småfe! ⁵ Velsignet være din kurv og ditt deigtrau! ⁶ Velsignet være du i din inngang, og velsignet være du i din utgang!

¹¹ Velsign, Herre, hans kraft, og la hans henders gjerning tekkes dig! Knus lendene på hans motstandere og dem som hater ham, så de ikke reiser sig mere!

²⁷ En bolig er den eldgamle Gud, og her nede er evige armer; han driver fienden bort for dig og sier: Rydd ut!

¹⁶ De var som en mur omkring oss både natt og dag i all den tid vi var sammen med dem og gjætte småfeet.

³ og han eide syv tusen får og tre tusen kameler og fem hundre par okser og fem hundre aseninner og hadde en stor mengde tjenere; han var mektigere enn alle Østens barn.

⁶ da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

²⁵ Har jeg gledet mig fordi min rikdom blev stor, og fordi min hånd vant mig meget gods?

¹² Da skal alle de som tar sin tilflukt til dig, glede sig; til evig tid skal de juble, og du skal verne om dem; og de som elsker ditt navn, skal fryde sig i dig.

⁷ Denne elendige ropte, og Herren hørte, og han frelste ham av alle hans trengsler.

²¹ Du vil øke min storhet og vende om og trøste mig.

¹² Det strakte ut sine grener til havet og sine skudd bort imot elven.

¹⁷ Og Herrens, vår Guds liflighet være over oss, og våre henders gjerning fremme du for oss, ja, våre henders gjerning, den fremme du!

¹ En sang ved festreisene. Lykksalig er hver den som frykter Herren, som vandrer på hans veier. ² Frukten av dine henders arbeid skal du nyte; lykksalig er du, og det går dig vel. ³ Din hustru er som et fruktbart vintre der inne i ditt hus, dine barn som oljekvister rundt om ditt bord. ⁴ Se, således blir den mann velsignet som frykter Herren.

² Og han gravde den om og renset den for sten og plantet edle vintrær i den og bygget et tårn i dens midte og hugg også ut en perse i den; og han ventet at den skulde bære gode druer, men den bar ville.

⁵ Så vil jeg nu la eder vite hvad jeg vil gjøre med min vingård: Jeg vil ta bort dens gjerde, så den blir avgnaget; jeg vil rive ned dens mur, så den blir nedtrådt.

⁵ Så løftet jeg mine øine op og fikk se en mann som hadde en målesnor i sin hånd.

⁸ Og han sa til ham: Spring avsted og si til den unge mann der: Jerusalem skal ligge fritt og åpent på grunn av den mengde mennesker og fe som skal finnes der.

⁵ I som ved Guds makt holdes oppe ved troen til den frelse som er ferdig til å bli åpenbaret i den siste tid.

¹¹ Så bød Abimelek alt folket og sa: Den som rører ved denne mann eller hans hustru, han skal late sitt liv.

⁵ Og så ofte en omgang av disse gjestebud var til ende, sendte Job bud efter dem og helliget dem; han stod tidlig op om morgenen og ofret brennoffer, ett for hver av dem; for Job sa: Kanskje mine sønner har syndet og sagt Gud farvel i sitt hjerte. Således gjorde Job alltid.

¹² Da sa Herren til Satan: Se, alt som hans er, er i din hånd; men mot ham selv må du ikke rekke ut din hånd. Så gikk Satan bort fra Herrens åsyn.

⁵ Men rekk bare ut din hånd og rør ved hans ben og hans kjøtt! Da vil han visselig si dig farvel like i ditt ansikt.

⁵ Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.

²¹ Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.

¹⁵ Rør ikke ved mine salvede, og gjør ikke mine profeter noget ondt!

²⁵ Derfor optendes Herrens vrede over hans folk, og han rekker ut sin hånd mot det og slår det, så fjellene bever, og likene ligger som skarnet midt på gatene. Men med alt dette vender hans vrede ikke tilbake, og ennu er hans hånd rakt ut.

²¹ da skal de dra gjennem landet hårdt plaget og hungrige, og når de hungrer, så blir de harme og forbanner sin konge og sin Gud. De skal vende sine øine mot det høie,

¹³ Eders ord har vært sterke mot mig, sier Herren. Og I sier: Hvad har vi sagt oss imellem mot dig? ¹⁴ I har sagt: Fåfengt er det å tjene Gud, og hvad vinning har det vært for oss at vi har aktet på hans bud, og at vi har gått i sørgeklær for Herrens, hærskarenes Guds skyld?

⁹ og menneskene brente i svær hete, og de spottet Guds navn, hans som har makt over disse plager, og de omvendte sig ikke til å gi ham ære.

¹¹ Og de spottet himmelens Gud for sine piner og for sine bylder, og omvendte sig ikke fra sine gjerninger.

²¹ Og et svært hagl, som en hundre pund, falt ned fra himmelen på menneskene, og menneskene spottet Gud for haglets plage; for plagen av det var meget stor.

⁶ Da sa Abram til Sarai: Se, din trælkvinne råder du selv over; gjør med henne som du synes. Og Sarai var hård mot henne, og hun rømte fra henne.

²³ Se, nu har Herren lagt en løgnens ånd i alle disse dine profeters munn, men Herren har varslet ulykke for dig.

⁴ Men Satan svarte Herren: Hud for hud, men alt det en mann har, gir han for sitt liv. ⁵ Men rekk bare ut din hånd og rør ved hans ben og hans kjøtt! Da vil han visselig si dig farvel like i ditt ansikt. ⁶ Da sa Herren til Satan: Se, han er i din hånd; spar bare hans liv! ⁷ Så gikk Satan bort fra Herrens åsyn, og han slo Job med onde bylder fra fotsålen til issen.

¹⁰ da Gud reiste sig til dom for å frelse alle saktmodige på jorden. Sela.

⁸ Med måte gikk du i rette med folket da du jaget det fra dig. Herren drev det bort med sitt hårde vær på østenvindens dag.

⁵ Da sa kong Sedekias: Se, han er i eders hånd; for kongen makter ikke noget mot eder.

³² Men det var på stedet en stor svinehjord, som gikk og beitet i fellet, og de bad ham at han vilde gi dem lov til å fare inn i dem; og han gav dem lov. ³³ Så fór da de onde ånder ut av mannen og inn i svinene; og hjorden styrtet sig ut over stupet ned i sjøen og druknet.

³¹ Simon! Simon! se, Satan krevde å få eder i sin vold for å sikte eder som hvete; ³² men jeg bad for dig at din tro ikke måtte svikte, og når du engang omvender dig, da styrk dine brødre!

³⁵ Faderen elsker Sønnen, og alt har han gitt i hans hånd. ³⁶ Den som tror på Sønnen, har evig liv; men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.

¹¹ Jesus svarte: Du hadde ingen makt over mig hvis det ikke var gitt dig ovenfra; derfor har han som overgav mig til dig, større synd.

¹³ Eder har ingen fristelse møtt som mennesker ikke kan bære; og Gud er trofast, som ikke skal la eder fristes over evne, men gjøre både fristelsen og dens utgang, så I kan tåle den.

⁷ Og forat jeg ikke skal ophøie mig av de høie åpenbarelser, er det gitt mig en torn i kjødet, en Satans engel, forat han skal slå mig, så jeg ikke skal ophøie mig.

⁴ Hans sønner pleide å holde gjestebud på hver sin dag i hver sitt hus, og de sendte da bud til sine tre søstre og innbød dem til å ete og drikke sammen med dem.

¹² For mennesket kjenner like så lite sin tid som fiskene som fanges i det onde garn, eller fuglene som blir fanget i snaren; likesom de fanges også menneskenes barn i en ond tid, når den med ett kommer over dem.

¹⁹ og så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har meget godt liggende for mange år; slå dig til ro, et, drikk, vær glad! ²⁰ Men Gud sa til ham: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av dig; hvem skal så ha det du har samlet?

²⁷ de åt og drakk, de tok til ekte og blev gitt til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken; så kom vannflommen og ødela dem alle sammen. ²⁸ På samme vis - likesom det gikk i Lots dager: de åt og drakk, de kjøpte og solgte, de plantet og bygget; ²⁹ men den dag da Lot gikk ut av Sodoma, da lot Gud ild og svovel regne fra himmelen og ødela dem alle sammen -

³⁴ Men vokt eder at ikke eders hjerte nogen tid tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så hin dag kommer uventet over eder som en snare!

¹⁷ Den som kom med buskapet, svarte: Israel er flyktet for filistrene, og det har vært et stort mannefall blandt folket; dine to sønner, Hofni og Pinehas, har og mistet livet, og Guds ark er tatt.

¹³ Så kom det nogen med bud til David og sa: Hver manns hjerte i Israel henger ved Absalom.

³¹ Løper løper mot løper og bud mot bud for å melde Babels konge at hans stad er inntatt på alle kanter,

⁷ Og Kus' sønner var Seba og Havila og Sabta og Raema og Sabteka, og Raemas sønner var Sjeba og Dedan.

²⁸ og Obal og Abimael og Sjeba

³ Og Joksan fikk sønnene Sjeba og Dedan; og Dedans barn var assurerne og letuserne og le'ummerne

²⁰ Bare en sønn av Akimelek, Akitubs sønn, slapp bort; hans navn var Abjatar. Han flyktet til David og fulgte ham. ²¹ Og Abjatar fortalte David at Saul hadde drept Herrens prester.

¹⁶ Mens han ennu talte, kom en annen og sa: Guds ild fór ned fra himmelen og rammet småfeet og drengene og brente dem op, bare jeg alene slapp unda, så jeg kunde melde dig det. ¹⁷ Mens han ennu talte, kom en annen og sa: Kaldeerne delte sig i tre flokker og overfalt kamelene og tok dem, og drengene hugg de ned med sverdet, og bare jeg alene slapp unda, så jeg kunde melde dig det.

¹⁹ da kom det med ett en sterk storm fra hin side ørkenen og støtte mot alle fire hjørner av huset, så det falt sammen over de unge folk, og de omkom, og bare jeg alene slapp unda, så jeg kunde melde dig det.

¹⁹ Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;

¹⁰ Kongene fra Tarsis og øene skal komme med gaver, kongene fra Sjeba og Seba frembære skatt.

¹⁴ Så sier Herren: Egyptens gods og Etiopias vinning og sabeerne, de høivoksne menn, skal komme til dig, og dig skal de tilhøre, dig skal de følge, i lenker skal de gå, og for dig skal de kaste sig ned, dig skal de bønnfalle: Bare hos dig er Gud, og det er ingen annen, ingen annen Gud.

⁴² Lyden av en sorgløs mengde hørtes der inne*, og til de menn av folkehopen som var der, hentedes drikkebrødre fra ørkenen, og de satte armbånd på deres** hender og prektige kroner på deres hoder. / {* i Jerusalem.} / {** Oholas og Oholibas.}

⁸ om mitt folk kastet de lodd, de gav en gutt for en skjøge, de solgte en pike for vin, og den drakk de op.

²⁴ Da lot Herren det regne svovel og ild - fra Herren, fra himmelen - ned over Sodoma og Gomorra.

²⁸ Bed til Herren at det nu må være nok av hans torden og hagl! Så vil jeg la eder fare, og I skal ikke bie lenger.

²⁴ og det gikk ild ut fra Herrens åsyn og fortærte brennofferet og fettstykkene på alteret; og hele folket så det, og de ropte høit av glede og falt ned på sitt ansikt.

² Da gikk det ild ut fra Herrens åsyn og fortærte dem, og de døde for Herrens åsyn.

¹ Men folket knurret, og dette mishaget Herren; for da Herren hørte det, blev hans vrede optendt, og ild fra Herren slo ned mellem dem og fortærte nogen ytterst i leiren. ² Da ropte folket til Moses, og Moses bad til Herren, og ilden blev slukket. ³ Og han kalte dette sted Tabera*, fordi Herrens ild hadde slått ned mellem dem. / {* brand.}

¹⁵ Da blev det redsel i leiren, på marken omkring og blandt alt folket; også forposten og herjeflokken blev grepet av redsel. Jorden skalv, og det kom en redsel fra Gud.

³⁸ Da falt Herrens ild ned og fortærte brennofferet og veden og stenene og jorden og slikket op vannet som var i grøften.

¹⁰ Men Elias svarte høvedsmannen over femti: Er jeg en Guds mann, så fare ild ned fra himmelen og fortære dig og dine femti mann! Da fór det ild ned fra himmelen og fortærte ham og hans femti mann.

¹² Men Elias svarte dem: Er jeg en Guds mann, så fare ild ned fra himmelen og fortære dig og dine femti mann! Da fór Guds ild ned fra himmelen og fortærte ham og hans femti mann.

¹⁴ Ild fór ned fra himmelen og fortærte begge de første høvedsmenn over femti med sine menn; men la nu mitt liv være dyrt i dine øine!

⁴ Så lot Herren, Israels Gud, mig se dette syn: Herren, Israels Gud, kalte på ilden til straff, og den fortærte det store vanndyp, og den holdt på å fortære hans arvelodd.

¹³ og det gjør store tegn, så at det endog får ild til å falle ned fra himmelen på jorden for menneskenes øine.

²⁸ Og Haran døde hos sin far Tarah i sitt fedreland, i Ur i Kaldea.

³¹ Og Tarah tok med sig Abram, sin sønn, og Lot, Harans sønn, sin sønnesønn, og Sarai, sin sønnekone, sin sønn Abrams hustru; og de drog ut sammen fra Ur i Kaldea for å reise til Kana'ans land, og de kom til Karan og bosatte sig der.

³ David spurte ham: Hvor kommer du fra? Han svarte: Jeg har flyktet fra Israels leir.

¹⁵ da kom sabeerne over dem og tok dem, og drengene hugg de ned med sverdet, og bare jeg alene slapp unda, så jeg kunde melde dig det.

¹³ Se, kaldeernes land, dette folk som fordum ikke var til, de hvis land Assur har gjort til bolig for ørkenens dyr, de reiser sine beleiringstårn, omstyrter dets* palasser og gjør det til en grushaug. / {* Tyrus'.}

⁶ For se, jeg lar kaldeerne reise sig, det ville og voldsomme folk, som farer frem så vide som jorden når, for å ta i eie boliger som ikke hører det til.

²⁸ Og Absalom bød sine tjenere og sa: Se til, når Amnon er blitt vel til mote av vinen, og jeg sier til eder: Hugg Amnon ned! - så skal I drepe ham; vær ikke redde! Det er jo jeg som har befalt eder det! Vær modige og vis eder som djerve menn!

¹³ Så hendte det en dag mens hans sønner og døtre åt og drakk vin i den eldste brors hus,

² Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten! ³ For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.

¹⁴ Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.

⁹ Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode. ¹⁰ Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.

² Ennu idag gjelder min klage for å være gjenstridighet; min hånd hviler dog tungt på mitt sukk*. / {* d.e. jeg søker dog å dempe min klage.}

¹⁴ Får han mange barn, så er de hjemfalt til sverdet; hans ætlinger får ikke brød å mette sig med.

¹⁹ Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han frelser dem som har en sønderknust ånd.

² Det går dem* i alt likesom alle andre; det samme hender den rettferdige og den ugudelige, den gode og rene og den urene, den som ofrer og den som ikke ofrer; den gode går det som synderen, den som sverger, går det som den som er redd for å sverge. / {* de rettferdige og vise.}

¹⁹ Hver gang den farer frem, skal den rive eder bort; hver morgen skal den fare frem, både dag og natt, og det skal være bare redsel å forstå budskapet;

¹² Går det eder ikke til hjerte, alle I som går forbi på veien? Sku og se om det finnes en smerte lik den smerte som er voldt mig, den som Herren har bedrøvet mig med på sin brennende vredes dag!

⁶ Og jeg har da latt eder gå med tom munn i alle eders byer og latt eder mangle brød i alle eders hjem; men I har ikke omvendt eder til mig, sier Herren. ⁷ Jeg har forholdt eder regnet da det ennu var tre måneder igjen til høsten, og har latt det regne over en by, men ikke over en annen; et stykke land fikk regn, og et annet stykke blev fortørket, fordi det ikke kom regn på det, ⁸ og to, tre byer ravet avsted til en og samme by for å drikke vann, men fikk ikke nok; men I har ikke omvendt eder til mig, sier Herren. ⁹ Jeg har slått eder med kornbrand og rust; gresshoppene åt op eders mange haver og vingårder og fikentrær og oljetrær; men I har ikke omvendt eder til mig, sier Herren. ¹⁰ Jeg har sendt pest blandt eder likesom dengang i Egypten, jeg har drept eders unge menn med sverdet og latt eders hester bli hærfang, og jeg lot stanken fra eders hær stige op i eders nese; men I har ikke omvendt eder til mig, sier Herren. ¹¹ Jeg har omstyrtet byer iblandt eder, således som Gud omstyrtet Sodoma og Gomorra, og I blev som en brand som er revet ut av ilden; men I har ikke omvendt eder til mig, sier Herren.

³² Og de sendte den side kjortel hjem til faren og sa: Denne har vi funnet; se efter om det ikke er din sønns kjortel! ³³ Og han kjente den igjen og sa: Jo, det er min sønns kjortel; et vilt dyr har ett ham op, Josef er visselig revet ihjel!

³⁶ Og Jakob, deres far, sa til dem: I gjør mig barnløs; Josef er ikke mere til, og Simeon er ikke mere til, og Benjamin vil I ta fra mig; det kommer over mig alt sammen.

³⁰ Og Samson sa: La mig dø sammen med filistrene! Så bøide han sig fremover av all sin makt; da falt huset sammen over høvdingene og over alt folket som var der inne, og de som han drepte i sin død, var flere enn de han hadde drept i sitt liv.

³³ Da blev kongen dypt rystet. Han gikk op på salen over porten og gråt, og mens han gikk, sa han så: Min sønn Absalom! Min sønn, min sønn Absalom! O, at jeg var død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!

³⁰ Og de som blev tilbake, flyktet til Afek og inn i byen; men muren falt ned over de syv og tyve tusen mann som var blitt tilbake. Benhadad flyktet også og kom inn i byen og sprang fra kammer til kammer.

¹¹ På den tid skal det sies til dette folk og til Jerusalem: En brennende vind fra de bare hauger i ørkenen blåser mot mitt folks datter, ikke til å kaste eller rense korn med. ¹² Nei, en sterkere vind skal jeg la komme; nu vil også jeg avsi dom over dem.

²⁷ og skyllregnet falt, og flommen kom, og vindene blåste og slo imot dette hus, og det falt, og dets fall var stort!

¹ På samme tid kom nogen og fortalte ham om de galileere hvis blod Pilatus hadde blandet med deres offer. ² Han svarte da og sa til dem: Tenker I at disse galileere var syndere fremfor alle andre galileere, fordi de har lidt dette? ³ Nei, sier jeg eder; men dersom I ikke omvender eder, skal I alle omkomme likedan. ⁴ Eller hine atten som tårnet ved Siloa falt over og slo ihjel, tenker I at de var skyldige fremfor alle mennesker som bor i Jerusalem? ⁵ Nei, sier jeg eder; men dersom I ikke omvender eder, skal I alle omkomme på samme vis.

⁴ Da nu de innfødte så dyret henge ved hans hånd, sa de til hverandre: Dette menneske er visselig en morder, som den hevnende rettferdighet ikke gir lov til å leve, skjønt han er berget fra havet.

² som I fordum vandret i efter denne verdens løp, efter høvdingen over luftens makter, den ånd som nu er virksom i vantroens barn,

²⁹ Da Ruben kom tilbake til brønnen, fikk han se at Josef ikke var i brønnen. Da sønderrev han sine klær,

³⁴ Og Jakob sønderrev sine klær og bandt sekk om sine lender og sørget over sin sønn i lang tid.

¹⁸ Og jeg kastet mig ned for Herrens åsyn, likesom første gang, i firti dager og firti netter, uten å ete brød og uten å drikke vann - for alle eders synders skyld som I hadde forsyndet eder med ved å gjøre det som ondt var i Herrens øine, så I egget ham til vrede.

¹⁶ Og David søkte Gud for barnets skyld, og David fastet strengt, og hver gang han gikk inn, blev han liggende på jorden hele natten. ¹⁷ De eldste i hans hus kom og vilde reise ham op fra jorden; men han vilde ikke og åt ikke sammen med dem. ¹⁸ På den syvende dag døde barnet; men Davids tjenere torde ikke fortelle ham at barnet var død; de tenkte: Mens barnet var i live, talte vi til ham, men han hørte ikke på oss; hvorledes kan vi da nu si til ham at barnet er død? Han kunde gjøre en ulykke på sig. ¹⁹ Da David så at hans tjenere hvisket sig imellem, skjønte han at barnet var død; og han sa til sine tjenere: Er barnet død? De svarte: Ja, han er død. ²⁰ Da stod David op fra jorden og tvettet sig og salvet sig og skiftet klær og gikk inn i Herrens hus og tilbad. Så gikk han hjem igjen og bad om mat, og de satte mat frem for ham, og han åt.

³ Alle Israels barn så hvorledes ilden falt ned, og Herrens herlighet kom over huset; da kastet de sig ned på gulvet med ansiktet mot jorden og tilbad og lovet Herren, fordi han er god, og hans miskunnhet varer evindelig.

³ Da jeg hørte dette, sønderrev jeg min kjortel og min kappe og rev hår av hodet og skjegget og satt i stum sorg.

³⁹ Og han gikk et lite stykke frem, falt på sitt ansikt og bad og sa: Min Fader! er det mulig, da la denne kalk gå mig forbi! Dog, ikke som jeg vil, men som du vil!

⁶ Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd, forat han kan ophøie eder i sin tid,

¹⁹ I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.

² Da optendtes Jakobs vrede mot Rakel, og han sa: Er jeg i Guds sted, som har nektet dig livsfrukt?

⁵ Men vær nu ikke bekymret og sørg ikke over at I solgte mig hit! For å holde eder i live har Gud sendt mig hit i forveien for eder;

⁷ Herren gjør fattig og gjør rik; han nedtrykker, og han ophøier;

¹⁸ Så fortalte Samuel ham alt sammen og dulgte ikke noget for ham. Da sa han: Han er Herren; han gjøre hvad der er godt i hans øine!

¹² Kanskje Herren ser til mig i min nød, så Herren gir mig lykke til gjengjeld for den forbannelse som har rammet mig idag.

¹⁵ Kongen hørte ikke på folket; for Herren styrte det så forat hans ord skulde bli opfylt, det som Herren hadde talt til Jeroboam, Nebats sønn, ved Akia fra Silo.

¹⁹ Da sa Esekias til Esaias: Det Herrens ord som du har talt, er godt. Så sa han: Er det ikke så, når det skal være fred og trygghet i mine dager?

¹ Av David, da han tedde sig som vanvittig for Abimelek, og denne jog ham fra sig, og han gikk bort.

⁹ Frels mig fra alle mine overtredelser, gjør mig ikke til spott for dåren!

¹⁷ Frykt ikke når en mann blir rik, når hans huses herlighet blir stor!

³⁸ Som månen skal den stå evindelig, og vidnet i det høie er trofast. Sela. ³⁹ Og du har forkastet og forsmådd, du er blitt harm på din salvede. ⁴⁰ Du har rystet av dig pakten med din tjener, du har vanhelliget hans krone ned i støvet. ⁴¹ Du har revet ned alle hans murer, du har lagt hans festninger i grus. ⁴² Alle de som går forbi på veien, har plyndret ham; han er blitt til hån for sine naboer. ⁴³ Du har ophøiet hans motstanderes høire hånd, du har gledet alle hans fiender. ⁴⁴ Og du lot hans skarpe sverd vike og lot ham ikke holde stand i striden. ⁴⁵ Du har gjort ende på hans glans og kastet hans trone i støvet. ⁴⁶ Du har forkortet hans ungdoms dager, du har dekket ham med skam. Sela. ⁴⁷ Hvor lenge, Herre, vil du skjule dig evindelig? Hvor lenge skal din harme brenne som ild? ⁴⁸ Kom dog i hu hvor kort mitt liv er, hvor forgjengelige du har skapt alle menneskenes barn! ⁴⁹ Hvem er den mann som lever og ikke ser døden, som frir sin sjel fra dødsrikets vold? Sela. ⁵⁰ Hvor er, Herre, dine forrige nådegjerninger, som du tilsvor David i din trofasthet? ⁵¹ Kom i hu, Herre, dine tjeneres vanære, at jeg må bære alle de mange folk i mitt skjød, ⁵² at dine fiender håner, Herre, at de håner din salvedes fotspor!

¹⁵ Også dette er et stort onde: Aldeles som han kom, skal han gå bort; hvad vinning har han da av at han gjør sig møie bort i været?

¹⁹ for da vil han ikke tenke så meget på sine levedager, fordi Gud svarer ham med å gi ham glede i hjertet.

⁷ og støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den.

¹⁵ Ær derfor Herren, I som bor i Østens land; ær Herrens, Israels Guds navn, I som bor på havets øer*! / {* Vesten.}

²⁴ Hvem har overgitt Jakob til plyndring og Israel til røvere? Var det ikke Herren, han som vi syndet mot, og på hvis veier de ikke vilde vandre, og på hvis lov de ikke hørte?

⁷ jeg som er lysets ophav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken; jeg, Herren, gjør alt dette.

³⁸ Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår?

⁶ Eller støtes det vel i basun i en by uten at folket forferdes? Eller skjer det vel en ulykke i en by uten at Herren har gjort det?

¹⁵ Eller har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hvad jeg vil? eller er ditt øie ondt fordi jeg er god?

²⁸ for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulde skje.

²⁰ og alltid sier Gud og Faderen takk for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn,

¹⁸ takk for alt! for dette er Guds vilje i Kristus Jesus til eder.

⁷ for vi har ikke hatt noget med oss til verden; det er åpenbart at vi heller ikke kan ta noget med oss derfra;

¹⁷ All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge.

¹⁰ Derfor, I forstandige, hør på mig! Det være langt fra Gud å gjøre noget syndig og fra den Allmektige å være urettferdig!

¹⁸ Sier vel nogen til en konge: Din niding, eller til en fyrste: Du ugudelige? ¹⁹ Gud tar jo ikke parti for fyrster og akter ikke en rik høiere enn en fattig? De er jo alle hans henders verk.

⁴ Har du slik en arm som Gud, og kan du tordne med en røst som hans? ⁵ Pryd dig med majestet og høihet og klæ dig i glans og herlighet! ⁶ La din vrede strømme frem og se på alle overmodige og ydmyk dem! ⁷ Se på alle overmodige og bøi dem og tred de ugudelige ned der de står! ⁸ Skjul dem alle i støvet, bind deres ansikter fast i mørket!

²⁰ Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Vil da verket si til virkeren: Hvorfor gjorde du mig slik?

⁴ men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, forat I kan være fullkomne og hele og ikke mangle noget.

¹² Salig er den mann som holder ut i fristelse; for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.

⁷ forat eders prøvede tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse,