Exodus Cross References - Norwegian

¹ Dette er navnene på Israels sønner som kom til Egypten; med Jakob kom de, hver med sitt hus: ² Ruben, Simeon, Levi og Juda, ³ Issakar, Sebulon og Benjamin, ⁴ Dan og Naftali, Gad og Aser. ⁵ De som nedstammet fra Jakob, var i alt sytti sjeler; men Josef var allerede i Egypten. ⁶ Og Josef døde og alle hans brødre og hele den slekt. ⁷ Men Israels barn var fruktbare og tok sterkt til og blev mange og overmåte tallrike, og landet blev fullt av dem. ⁸ Da kom det en ny konge over Egypten, som ikke visste noget om Josef. ⁹ Og han sa til sitt folk: Se, israelittenes folk er større og tallrikere enn vi. ¹⁰ Nu vel, la oss gå klokt til verks mot dem, forat de ikke skal ta mere til, og forat de ikke, om det kommer krig, skal slå sig i lag med våre fiender og føre krig mot oss og dra ut av landet. ¹¹ Så satte de arbeidsfogder over dem til å plage dem med tvangsarbeid; og de måtte bygge for Farao to byer til oplagssteder, Pitom og Ra'amses. ¹² Men jo mere de plaget dem, dess mere tok de til, og dess mere bredte de sig ut, så egypterne begynte å grue for Israels barn. ¹³ Og egypterne tvang Israels barn til å træle for sig, ¹⁴ og de forbitret livet for dem med hårdt trælarbeid i ler og tegl og med alle slags trælarbeid på marken, alt det trælarbeid som de tvang dem til å gjøre. ¹⁵ Og kongen i Egypten sa til de hebraiske jordmødre - den ene av dem hette Sifra og den andre Pua - : ¹⁶ Når I hjelper de hebraiske kvinner til å føde, så skal I se efter i jordmorstolen; er det da en sønn, sa drep ham, men er det en datter, da kan hun leve. ¹⁷ Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen i Egypten bød dem, men lot guttebarna leve. ¹⁸ Da kalte kongen i Egypten jordmødrene til sig og sa til dem: Hvorfor gjør I dette og lar guttebarna leve? ¹⁹ Jordmødrene svarte Farao: De hebraiske kvinner er ikke som de egyptiske, de er sterkere; før jordmoren kommer til dem, har de født. ²⁰ Og Gud gjorde vel imot jordmødrene; og folket tok til og blev overmåte tallrikt. ²¹ Og fordi jordmødrene fryktet Gud, gav han dem avkom. ²² Da bød Farao alt sitt folk og sa: Hver sønn som fødes*, skal kastes i elven, men hver datter skal I la leve. / {* for Israels barn.}

³¹ Da Herren så at Lea blev tilsidesatt, åpnet han hennes morsliv; men Rakel var barnløs.

¹⁸ Men i det samme hun opgav ånden - for hun måtte dø - kalte hun ham Benoni*; men hans far kalte ham Benjamin**. / {* min smertes sønn.} {** lykkens sønn.}

²³ Leas sønner var: Ruben, Jakobs førstefødte, og Simeon og Levi og Juda og Issakar og Sebulon. ²⁴ Rakels sønner var: Josef og Benjamin. ²⁵ Og Rakels trælkvinne Bilhas sønner var: Dan og Naftali. ²⁶ Og Leas trælkvinne Silpas sønner var: Gad og Aser. Dette var Jakobs sønner, som han fikk i Mesopotamia.

⁸ Og dette er navnene på Israels barn som kom til Egypten, Jakob og hans sønner: Jakobs førstefødte sønn Ruben, ⁹ og Rubens sønner: Hanok og Pallu og Hesron og Karmi, ¹⁰ og Simeons sønner: Jemuel og Jamin og Ohad og Jakin og Sohar og Saul, som han hadde fått med en kana'anitterkvinne, ¹¹ og Levis sønner: Gerson, Kahat og Merari, ¹² og Judas sønner: Er og Onan og Sela og Peres og Serah - men Er og Onan døde i Kana'ans land - og Peres' sønner var Hesron og Hamul; ¹³ og Issakars sønner: Tola og Puva og Job og Simron, ¹⁴ og Sebulons sønner: Sered og Elon og Jahle'el; ¹⁵ dette var Leas sønner, som hun fødte Jakob i Mesopotamia, og dessuten Dina, hans datter, i alt tre og tretti sjeler, sønner og døtre. ¹⁶ Og Gads sønner: Sifion og Haggi, Suni og Esbon, Eri og Arodi og Areli, ¹⁷ - og Asers sønner: Jimna og Jisva og Jisvi og Bria og Serah, deres søster, og Brias sønner var Heber og Malkiel; ¹⁸ dette var barn av Silpa, som Laban gav sin datter Lea; hun fødte Jakob disse barn, seksten sjeler. ¹⁹ Jakobs hustru Rakels sønner: Josef og Benjamin; ²⁰ og Josef fikk barn i Egyptens land med Asnat, datter til Potifera, presten i On: Manasse og Efra'im; ²¹ og Benjamins sønner: Bela og Beker og Asbel, Gera og Na'aman, Ehi og Ros, Muppim og Huppim og Ard; ²² dette var de barn som Jakob fikk med Rakel, i alt fjorten sjeler. ²³ Og Dans sønn: Husim, ²⁴ og Naftalis sønner: Jahse'el og Guni og Jeser og Sillem; ²⁵ dette var sønnene til Bilha, som Laban gav sin datter Rakel; hun fødte Jakob disse barn, i alt syv sjeler. ²⁶ Alle de som kom med Jakob til Egypten, og som var utgått av hans lend, foruten Jakobs sønnekoner, var i alt seks og seksti sjeler.

³ Ruben, min førstefødte er du, min kraft og min styrkes første frukt, høiest i ære og størst i makt. ⁴ Du bruser over som vannet, du skal intet fortrin ha; for du steg op på din fars leie; da vanhelliget du det - i min seng steg han op! ⁵ Simeon og Levi er brødre, voldsvåben er deres sverd. ⁶ Møt ikke i deres hemmelige råd, min sjel, ta ikke del i deres sammenkomster, min ære*! For i sin vrede slo de menn ihjel, og i sin selvrådighet skamskar de okser. / {* sjel.} ⁷ Forbannet være deres vrede, for den var vill, og deres grumhet, for den var hård! Jeg vil kaste dem omkring i Jakob og sprede dem i Israel. ⁸ Juda - dig skal dine brødre prise, din hånd skal være på dine fienders nakke, for dig skal din fars sønner bøie sig. ⁹ En ung løve er Juda; fra rov er du steget op, min sønn! Han legger sig ned, han hviler som en løve, som en løvinne; hvem våger å vekke ham? ¹⁰ Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer, og folkene blir ham lydige. ¹¹ Han binder til vintreet sitt unge asen og til den edle ranke sin aseninnes fole; han tvetter i vin sitt klædebon og i druers blod sin kjortel. ¹² Dunkle er hans øine av vin, og hvite hans tenner av melk. ¹³ Sebulon - ved havets strand skal han bo, ved stranden hvor skibene lander; hans side er vendt mot Sidon. ¹⁴ Issakar er et sterktbygget asen, som hviler mellem sine hegn. ¹⁵ Og han så at hvilen var god, og at landet var fagert; da bøide han sin rygg under byrden og blev en ufri træl. ¹⁶ Dan skal dømme sitt folk, han som de andre Israels stammer. ¹⁷ Dan skal være en slange på veien, en huggorm på stien, som biter hesten i hælene, så rytteren faller bakover. ¹⁸ Efter din frelse bier jeg, Herre! ¹⁹ Gad - en fiendeflokk hugger inn på ham, men han hugger dem i hælene. ²⁰ Fra Aser kommer fedmen, hans mat, og lekre retter som for konger har han å gi. ²¹ Naftali er en lekende hind; liflig er ordet han taler. ²² Et ungt frukttre er Josef, et ungt frukttre ved kilden; grenene skyter ut over muren. ²³ Og de egger ham og skyter på ham, de forfølger ham - de pileskyttere. ²⁴ Men fast står han der med sin bue, og hans hender og armer er raske - ved Jakobs Veldiges hender, fra ham, fra hyrden, Israels klippe, ²⁵ fra din fars Gud, og han hjelpe dig, fra den Allmektige, og han velsigne dig med velsignelser fra himmelen der oppe, med velsignelser fra dypet der nede, med brysters og morslivs velsignelser! ²⁶ Din fars velsignelser stiger høit op over mine forfedres velsignelser, de når op til de evige høiders grense; de skal komme over Josefs hode, over hans isse, han som er høvding blandt sine brødre. ²⁷ Benjamin er en glupende ulv; om morgenen eter han op rov, og om aftenen deler han ut hærfang.

¹⁴ Dette er overhodene for deres familier: Sønnene til Ruben, Israels førstefødte, var Hanok og Pallu, Hesron og Karmi; dette er Rubens ætter. ¹⁵ Simeons sønner var Jemuel og Jamin og Ohad og Jakin og Sohar og Saul, som var sønn av en Kana'anitterkvinne; dette er Simeons ætter. ¹⁶ Og dette er navnene på Levis sønner efter deres ætter: Gerson og Kahat og Merari; og Levi blev hundre og syv og tretti år gammel.

¹ Dette var Israels sønner: Ruben, Simeon, Levi og Juda, Issakar og Sebulon, ² Dan, Josef og Benjamin, Naftali, Gad og Aser.

²³ Dette er tallet på de krigsvæbnede flokker som kom til David i Hebron for å føre Sauls kongedømme over til ham efter Herrens ord: ²⁴ Judas barn som bar skjold og spyd, seks tusen og åtte hundre, væbnet til strid; ²⁵ av Simeons barn djerve krigsvante stridsmenn, syv tusen og ett hundre; ²⁶ av Levis barn fire tusen og seks hundre, ²⁷ og dessuten Jojada, høvdingen for Arons ætt, og med ham tre tusen og syv hundre, ²⁸ og likeså Sadok, en ung djerv stridsmann med sin familie, to og tyve høvedsmenn; ²⁹ og av Benjamins barn, Sauls stammefrender, tre tusen; for inntil den tid hadde den største del av dem holdt sig til Sauls hus; ³⁰ og av Efra'ims barn tyve tusen og åtte hundre, djerve stridsmenn, navnkundige menn i sine familier; ³¹ og av den halve Manasse stamme atten tusen navngitte menn, som var utvalgt til å dra avsted og gjøre David til konge; ³² og av Issakars barn menn som forstod sig på tidene, så de visste hvad Israel hadde å gjøre; deres høvedsmenn var to hundre, og alle deres stammefrender rettet sig efter deres ord; ³³ av Sebulon menn som drog ut i strid og var rustet til krig med alle slags krigsvåben, femti tusen; de fylket sig til slag med hjerter uten svik; ³⁴ og av Naftaii tusen høvedsmenn og med dem syv og tretti tusen mann med skjold og spyd; ³⁵ og av danittene menn som var rustet til krig, åtte og tyve tusen og seks hundre; ³⁶ og av Aser menn som drog ut i strid for å fylke sig til slag, firti tusen; ³⁷ og fra hin side Jordan, av rubenittene og gadittene og den halve Manasse stamme, menn som var rustet med alle slags krigsvåben, hundre og tyve tusen. ³⁸ Alle disse krigsmenn kom i ordnet fylking til Hebron med opriktig hjerte for å gjøre David til konge over hele Israel; også hele resten av Israel var enig om å gjøre David til konge. ³⁹ Og de var der hos David i tre dager og åt og drakk; for deres landsmenn hadde laget til måltid for dem. ⁴⁰ Også de som bodde dem nærmest, like til Issakar og Sebulon og Naftali, kom med mat på asener og kameler og mulesler og okser: mel, fikenkaker og rosinkaker og vin og olje og storfe og småfe i mengde; for det var glede i Israel.

¹⁶ Israels stammefyrster var: for rubenittene Elieser, Sikris sønn, for simeonittene Sefatja, Ma'akas sønn, ¹⁷ for Levi Hasabja, Kemuels sønn, for Arons ætt Sadok, ¹⁸ for Juda Elihu, en av Davids brødre, for Issakar Omri, Mikaels sønn, ¹⁹ for Sebulon Jismaja, Obadjas sønn, for Naftali Jerimot, Asriels sønn, ²⁰ for Efra'ims barn Hosea, Asasjas sønn, for den halve Manasse stamme Joel, Pedajas sønn, ²¹ for den halve Manasse stamme i Gilead Jiddo, Sakarjas sønn, for Benjamin Ja'asiel, Abners sønn, ²² for Dan Asar'el, Jerohams sønn. Dette var høvdingene for Israels stammer.

⁴ Og jeg hørte tallet på dem som var beseglet: hundre og fire og firti tusen beseglede av alle Israels barns stammer: ⁵ av Juda stamme tolv tusen beseglede, av Rubens stamme tolv tusen, av Gads stamme tolv tusen, ⁶ av Asers stamme tolv tusen, av Naftali stamme tolv tusen, av Manasse stamme tolv tusen, ⁷ av Simeons stamme tolv tusen, av Levi stamme tolv tusen, av Issakars stamme tolv tusen, ⁸ av Sebulons stamme tolv tusen, av Josefs stamme tolv tusen, av Benjamins stamme tolv tusen beseglede.

²² Og mens Israel bodde der i landet, hendte det at Ruben gikk avsted og lå hos Bilha, sin fars medhustru; og Israel fikk høre om det - Jakob hadde tolv sønner. ²³ Leas sønner var: Ruben, Jakobs førstefødte, og Simeon og Levi og Juda og Issakar og Sebulon.

²⁰ og i den fjerde rad en krysolitt og en onyks og en jaspis. De skal være innfattet i flettverk av gull.

²⁶ Alle de som kom med Jakob til Egypten, og som var utgått av hans lend, foruten Jakobs sønnekoner, var i alt seks og seksti sjeler. ²⁷ Og Josefs sønner, som han fikk i Egypten, var to; alle av Jakobs hus, som kom til Egypten, var sytti sjeler.

²⁰ Og Gud gjorde vel imot jordmødrene; og folket tok til og blev overmåte tallrikt.

²² Sytti i tallet drog dine fedre ned til Egypten; men nu har Herren din Gud gjort dig tallrik som himmelens stjerner.

³⁰ Gideon hadde sytti sønner som var kommet av hans lend; for han hadde mange hustruer.

²⁴ Og Josef sa til sine brødre: Jeg dør, men Gud skal visselig se til eder og føre eder op fra dette land til det land han har tilsvoret Abraham, Isak og Jakob.

²⁶ Og Josef døde, hundre og ti år gammel; og de balsamerte ham og la ham i kiste i Egypten.

¹⁴ Da sendte Josef bud og kalte til sig sin far Jakob og hele sin slekt, fem og sytti sjeler. ¹⁵ Så drog Jakob ned til Egypten, og han døde, han og våre fedre, ¹⁶ og de blev ført til Sikem og lagt i den grav som Abraham kjøpte for en kjøpesum i sølv av Hemors barn i Sikem.

²⁰ Og Gud sa: Det vrimle av liv i vannet, og fugler flyve over jorden under himmelhvelvingen!

²⁸ Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og opfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører sig på jorden!

¹ Og Gud velsignet Noah og hans sønner, og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og opfyll jorden!

² Og jeg vil gjøre dig til et stort folk; jeg vil velsigne dig og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse!

¹⁶ Og jeg vil la din ætt bli som støvet på jorden; kan nogen telle støvet på jorden, så skal også din ætt kunne telles.

⁵ Og han førte ham utenfor og sa: Se op til himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem! Og han sa til ham: Så skal din ætt bli.

⁴ Se, jeg gjør en pakt med dig, og du skal bli far til en mengde folk. ⁵ Ditt navn skal ikke mere være Abram; men ditt navn skal være Abraham, for jeg gjør dig til far for en mengde folk. ⁶ Og jeg vil gjøre dig såre fruktbar, så du blir til mange folk, og konger skal utgå fra dig.

¹⁶ Og jeg vil velsigne henne, og jeg vil gi dig en sønn også med henne; ja, jeg vil velsigne henne, og hun skal bli til mange folk, konger over folkeslag skal fremgå av henne.

¹⁷ så vil jeg storlig velsigne dig og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og din ætt skal ta sine fienders porter i eie;

⁴ Og jeg vil gjøre din ætt tallrik som stjernene på himmelen, og jeg vil gi din ætt alle disse land, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes,

³ Og Gud den allmektige velsigne dig og gjøre dig fruktbar og gi dig en tallrik ætt, så du blir til en hel skare av folkeslag, ⁴ han gi dig Abrahams velsignelse, både dig og din ætt, så du kommer til å eie det land hvor du nu bor som fremmed, det som Gud gav Abraham!

¹⁴ Og din ætt skal bli som støvet på jorden, og du skal utbrede dig mot vest og mot øst og mot nord og mot syd, og i dig og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes

¹¹ Og Gud sa til ham: Jeg er Gud den allmektige; vær fruktbar og bli tallrik! Et folk, ja en mengde med folkeslag skal stamme fra dig, og konger skal utgå av dine lender.

³ Da sa han: Jeg er Gud, din fars Gud; frykt ikke for å dra ned til Egypten, for der vil jeg gjøre dig til et stort folk.

²⁷ Israel blev boende i Egyptens land, i landet Gosen. og de fikk sig eiendom der og var fruktbare og blev meget tallrike.

⁴ og sa til mig: Se, jeg vil gjøre dig fruktbar og tallrik og gjøre dig til en mengde folkeslag, og jeg vil gi din ætt efter dig dette land til evig eiendom.

¹⁶ den engel som forløste mig fra alt ondt, han velsigne guttene, så de må kalles med mitt navn og med mine fedre Abrahams og Isaks navn, og bli meget tallrike i landet.

³⁷ Så brøt da Israels barn op fra Ra'amses og tok veien til Sukkot, omkring seks hundre tusen mann til fots foruten barna.

⁵ Da skal du ta til orde og si for Herrens, din Guds åsyn: Min far var en omvankende araméer, og han drog ned til Egypten og bodde der som fremmed med en liten flokk; og der blev han til et stort, sterkt og tallrikt folk.

²³ Du gjorde deres barn tallrike som himmelens stjerner og førte dem inn i det land som du hadde lovt deres fedre at de skulde komme inn i og ta i eie.

²⁴ Og han* gjorde sitt folk såre fruktbart og gjorde det sterkere enn dets motstandere. / {* Gud.}

¹⁷ Efter som nu tiden nærmet sig da det løfte skulde opfylles som Gud hadde gitt Abraham, tok folket til og blev mannsterkt i Egypten, ¹⁸ inntil det fremstod en annen konge over Egypten, som ikke kjente Josef;

¹⁸ Og jeg blev lei av alt mitt strev, som jeg hadde møiet mig med under solen, fordi jeg skulde efterlate det til den som kommer efter mig. ¹⁹ Hvem vet om det blir en vis eller en dåre? Og enda skal han råde over alt det jeg har vunnet ved min møie og min visdom under solen; også det er tomhet.

¹⁵ men det fantes i byen en fattig, vis mann, og han berget den ved sin visdom, og ikke et menneske var kommet denne fattige mann i hu.

¹⁸ inntil det fremstod en annen konge over Egypten, som ikke kjente Josef;

⁴ Og Moab sa til de eldste i Midian: Nu vil denne store flokk ete op alt det som er her rundt omkring oss, likesom oksen eter op markens grønne urter. - På den tid var Balak, Sippors sønn, konge i Moab. ⁵ Han sendte bud til Bileam, Beors sønn, i Petor, som ligger ved den store elv, til det land hvor han bodde blandt sitt folk, for å be ham komme og si til ham: Se, her er kommet et folk fra Egypten; det fyller hele landet, og det har leiret sig midt imot mig.

² For harme slår dåren ihjel, og vrede dreper den tåpelige.

²⁴ Og han* gjorde sitt folk såre fruktbart og gjorde det sterkere enn dets motstandere. / {* Gud.} ²⁵ Han vendte deres hjerte til å hate hans folk, til å gå frem med svik mot hans tjenere.

⁴ Og jeg så at alt strev og all dyktighet i arbeid har sin grunn i at den enes ærgjerrighet er større enn den andres, også det er tomhet og jag efter vind.

³ For også vi var engang uforstandige, ulydige, villfarende, træler av mangehånde begjæringer og lyster, vi levde i ondskap og avind, vi var forhatt og hatet hverandre;

¹⁴ Men har I besk avind og trettesyke i eders hjerter, da ros eder ikke mot sannheten og lyv ikke mot den! ¹⁵ Denne visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk, sanselig, djevelsk; ¹⁶ for hvor der er avind og trettesyke, der er urede og alt det som ondt er.

⁵ Eller mener I at Skriften taler fåfengt? Med nidkjærhet attrår han den ånd han lot bo i oss, men dess større er den nåde han gir.

⁶ Så kom nu og forbann dette folk for mig, for det er mig for mektig! Kanskje jeg da kunde slå det og drive det ut av landet; for jeg vet at den du velsigner, er velsignet, og den du forbanner, er forbannet.

¹³ han som fanger de vise i deres kløkt og lar de listiges råd bli forhastet;

² Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.

³ For se, dine fiender larmer, og de som hater dig, løfter hodet. ⁴ Mot ditt folk legger de med svik hemmelige råd, og de rådslår mot dem du verner.

²⁵ Han vendte deres hjerte til å hate hans folk, til å gå frem med svik mot hans tjenere.

¹⁹ han fór med svik mot vårt folk, og ved mishandling tvang han våre fedre til å sette sine nyfødte barn ut, så de ikke skulde holdes i live.

¹² Men da det var blitt dag, la jødene sig sammen mot ham, og forbannet sig på at de hverken vilde ete eller drikke før de hadde drept Paulus.

¹⁸ Ingen dåre sig selv! Om nogen iblandt eder tykkes sig å være vis i denne verden, han bli en dåre, forat han kan bli vis; ¹⁹ for denne verdens visdom er dårskap for Gud. For det er skrevet: Han fanger de vise i deres kløkt, ²⁰ og atter: Herren kjenner de vises tanker, at de er tomme.

¹⁵ Denne visdom kommer ikke ovenfra, men er jordisk, sanselig, djevelsk; ¹⁶ for hvor der er avind og trettesyke, der er urede og alt det som ondt er. ¹⁷ Men den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren, dernæst fredsommelig, rimelig, eftergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, uten tvil, uten skrømt. ¹⁸ Men rettferdighets frukt såes i fred for dem som holder fred.

¹³ Og han sa til Abram: Det skal du vite, at din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke hører dem til, og de skal træle for folket der og plages av dem i fire hundre år.

¹¹ Og Josef lot sin far og sine brødre bosette sig og gav dem eiendom i Egyptens land, i den beste del av landet, i landet Ra'amses, således som Farao hadde pålagt ham.

¹¹ Og det hendte på den tid da Moses var blitt voksen, at han gikk ut til sine brødre og så på deres slit og slep, og han fikk se en egyptisk mann som slo en hebraisk mann, en av hans brødre.

⁷ Og Herren sa: Jeg har sett mitt folks nød i Egypten, og jeg har hørt deres klagerop over arbeidsfogdene; jeg vet hvad de lider.

⁴ Men kongen i Egypten sa til dem: Hvorfor vil I, Moses og Aron, dra folket fra dets arbeid? Gå og gjør det I skal! ⁵ Så sa Farao: Se, folket er nu blitt altfor tallrikt i landet, og så vil I dra dem bort fra det de har å gjøre! ⁶ Og samme dag bød Farao arbeidsfogdene og opsynsmennene over folket og sa:

¹⁵ Da gikk opsynsmennene over Israels barn til Farao og klaget høilydt for ham og sa: Hvorfor gjør du således med dine tjenere?

⁶ Si derfor til Israels barn: Jeg er Herren*, og jeg vil føre eder ut fra egypternes tunge byrder og utfri eder fra trælarbeidet under dem, og jeg vil forløse eder med utrakt arm og ved store straffedommer. / {* se 2MO 6, 3.} ⁷ Og jeg vil ta eder til mitt folk, og jeg vil være eders Gud, og I skal kjenne at jeg er Herren eders Gud, han som fører eder ut fra egypternes tunge byrder.

¹⁵ Våre fedre drog ned til Egypten, og vi bodde i Egypten i lang tid, og egypterne fór ille med oss og våre fedre.

⁶ Men egypterne for ille med oss og plaget oss og la hårdt trælarbeid på oss.

¹⁹ og alle de oplagsbyer han hadde, og byene for stridsvognene og byene for hestfolket og alt annet som han hadde lyst til å bygge, både i Jerusalem og på Libanon og i hele det land han rådet over.

⁴ Han bygget også op Tadmor i ørkenen og alle de oplagsbyer han har bygget i Hamat.

¹³ Hærenes konger flyr, de flyr, og hun som sitter hjemme, deler bytte.

⁶ Han satte det til et vidnesbyrd i Josef da han* drog ut gjennem Egyptens land. - Jeg hørte en røst som jeg ikke kjente:** / {* d.e. Josef.} / {** 5MO 4, 33 fg. 5, 22 fg.}

¹³ og vandret fra folk til folk, fra et rike til et annet folk,

⁹ Og han sa til sitt folk: Se, israelittenes folk er større og tallrikere enn vi.

¹⁹ Fariseerne sa da til hverandre: I ser at I intet utretter; se, all verden løper efter ham!

² de harmedes over at de lærte folket og forkynte i Jesus opstandelsen fra de døde, ³ og de la hånd på dem og satte dem i fengsel til den næste dag; for det var alt aften. ⁴ Men mange av dem som hadde hørt ordet, kom til troen, og tallet på mennene blev omkring fem tusen.

²⁸ Vi bød eder strengt at I ikke skulde lære i dette navn, og nu har I fylt Jerusalem med eders lære og vil føre dette menneskes blod over oss! ²⁹ Da svarte Peter og apostlene: En skal lyde Gud mere enn mennesker. ³⁰ Våre fedres Gud opvakte Jesus, som I drepte ved å henge ham på et tre; ³¹ ham ophøiet Gud ved sin høire hånd til høvding og frelser, for å gi Israel omvendelse og syndenes forlatelse. ³² Og vi er hans vidner om disse ting, og likeså den Hellige Ånd, som Gud gav dem som lyder ham. ³³ Da de hørte dette, skar det dem i hjertet, og de la råd op om å slå dem ihjel.

²⁸ Og vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem som efter hans råd er kalt.

⁶ for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar sig av. ⁷ Det er for tuktens skyld at I tåler lidelser; Gud gjør med eder som med sønner. For hvem er den sønn som hans far ikke tukter? ⁸ Men er I uten tukt, som alle har fått sin del av, da er I uekte barn, og ikke sønner. ⁹ Dessuten: våre kjødelige fedre hadde vi til optuktere, og vi hadde ærefrykt for dem; skal vi da ikke meget mere være lydige mot åndenes Fader, så vi får leve? ¹⁰ For hine tuktet oss for nogen få dager efter sitt tykke, men han tukter til vårt gagn, forat vi skal få del i hans hellighet. ¹¹ All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt opøvd, rettferdighets salige frukt.

²⁰ Men eder har Herren tatt og ført ut av jernovnen, av Egypten, forat I skal være hans eiendomsfolk, således som det kan sees på denne dag.

¹³ Og egypterne tvang Israels barn til å træle for sig,

²³ Da lang tid var gått, døde kongen i Egypten, og Israels barn sukket over sin trældom og klaget; og deres rop over trældommen steg op til Gud.

⁷ I skal ikke mere gi folket halm til teglarbeidet, som før; de skal selv gå og sanke sig halm. ⁸ Men den samme mengde teglsten som de før har gjort, skal I pålegge dem; I skal ikke avkorte noget i deres arbeid. For de er dovne; derfor skriker de og sier: La oss gå og ofre til vår Gud! ⁹ Legg tungt arbeid på disse mennesker, så de har nok med det og ikke hører efter løgnaktige ord! ¹⁰ Da gikk arbeidsfogdene og opsynsmennene ut og sa til folket: Så sier Farao: Jeg gir eder ikke lenger halm. ¹¹ Gå selv og finn eder halm, hvor I kan; Men i eders arbeid skal det ikke avkortes noget. ¹² Da spredte folket sig over hele Egyptens land for å sanke stubber til å bruke istedenfor halm. ¹³ Men arbeidsfogdene drev på og sa: Gjør eders arbeid ferdig, fullt dagsverk for hver dag, likesom dengang I hadde halm. ¹⁴ Og opsynsmennene som Faraos arbeidsfogder hadde satt over Israels barn, fikk hugg, og arbeidsfogdene sa til dem: Hvorfor har I ikke gjort ferdig den fastsatte mengde teglsten, likesom før, hverken igår eller idag? ¹⁵ Da gikk opsynsmennene over Israels barn til Farao og klaget høilydt for ham og sa: Hvorfor gjør du således med dine tjenere? ¹⁶ Dine tjenere får ikke halm, og allikevel sier de til oss: Gjør tegl! Og så får dine tjenere hugg, enda det er ditt eget folk som har skylden. ¹⁷ Men han sa: Dovne er I, dovne! Derfor sier I: Vi vil gå og ofre til Herren. ¹⁸ Så gå nu og arbeid! Halm får I ikke, men den fastsatte mengde tegl skal I komme med. ¹⁹ Israels barns opsynsmenn så at de var ille farne, da det blev sagt til dem: I skal ikke avkorte noget i den teglsten I skal ha ferdig - fullt dagsverk for hver dag! ²⁰ Og da de kom ut fra Farao, møtte de Moses og Aron, som stod og ventet på dem. ²¹ Og de sa til dem: Herren hjemsøke eder og dømme eder fordi I har ført oss i vanrykte hos Farao og hans tjenere, så I har gitt dem sverd i hånden til å slå oss ihjel.

⁹ Og Moses sa dette til Israels barn; men de hørte ikke på Moses for angst og for det hårde trælarbeids skyld.

² Jeg er Herren din Gud, som førte dig ut av Egyptens land, av trælehuset.

⁴³ Du skal ikke herske over ham med hårdhet, men du skal frykte din Gud.

⁴⁶ og I kan efterlate dem som arv til eders barn efter eder, så de kan ha dem til eiendom; I kan for all tid bruke dem som træler. Men over eders brødre, Israels barn, skal du ikke herske med hårdhet, bror over bror.

⁵³ Som en dagarbeider som tjener år for år, skal han være hos ham; du må ikke tåle at han hersker over ham med hårdhet.

²⁰ Da sa hun til dem: Kall mig ikke No'omi*, kall mig Mara**! For den Allmektige har gjort det meget bittert for mig; / {* ynde.} / {** bitterhet.}

⁶ som slo folkeferd i harme med slag på slag, som underkuet folkeslag i vrede og forfulgte dem uten skånsel.

²³ Og jeg gir det i dine undertrykkeres hånd, de som sa til dig: Bøi dig ned, så vi kan gå over dig, og så gjorde du din rygg lik jorden, til en gate for dem som gikk over den.

⁵ Og nu, hvad skal jeg gjøre her? sier Herren; for mitt folk er ført bort for intet, dets herskere brøler, sier Herren, og hele dagen igjennem blir mitt navn spottet.

⁶ Er ikke dette den faste jeg finner behag i, at I løser ugudelighets lenker, sprenger åkets bånd, slipper undertrykte fri og bryter hvert et åk?

³³ Så sier Herren, hærskarenes Gud: Undertrykt er både Israels barn og Judas barn, og alle de som har ført dem i fangenskap, holder dem fast; de nekter å la dem fare. ³⁴ Deres gjenløser er sterk, Herren, hærskarenes Gud, er hans navn; han skal visselig føre deres sak og la jorden få ro, men volde Babels innbyggere uro.

³ I som eter mitt folks kjøtt og river huden av dem og knuser deres ben og breder dem ut likesom i en gryte og som kjøtt i en panne.

¹⁴ Øs vann til å ha mens du er kringsatt, gjør dine festninger sterke, gå ut i dyndet og stamp i leret, sett teglovnene i stand!

³⁴ Jeg har grant sett hvor mitt folk blir mishandlet i Egypten, og deres sukk har jeg hørt, og jeg er steget ned for å utfri dem. Og nu, kom, la mig sende dig til Egypten!

²² Da bød Farao alt sitt folk og sa: Hver sønn som fødes*, skal kastes i elven, men hver datter skal I la leve. / {* for Israels barn.}

³⁸ Men da vingårdsmennene så sønnen, sa de sig imellem: Dette er arvingen; kom, la oss slå ham ihjel, så vi kan få hans arv!

⁴ og dens stjert drog tredjedelen av himmelens stjerner med sig og kastet dem på jorden. Og dragen stod foran kvinnen som skulde føde, for å sluke hennes barn når hun hadde født.

¹¹ Da sa Abraham: Jeg tenkte: Det er visst ingen gudsfrykt på dette sted, og de vil slå mig ihjel for min hustrus skyld.

¹⁸ Men den tredje dag sa Josef til dem: Gjør som jeg nu sier, så skal I leve! Jeg frykter Gud.

²¹ Og fordi jordmødrene fryktet Gud, gav han dem avkom.

¹⁵ De forrige stattholdere, de som var før mig, falt folket til byrde og tok brød og vin av dem foruten firti sekel sølv, og endog deres tjenere trykket folket; men jeg gjorde ikke så, for jeg fryktet Gud.

¹⁹ La løgnens leber bli målløse, som taler frekt imot den rettferdige med overmot og forakt!

¹² fordi synderen hundre ganger gjør det som ondt er, og allikevel lever lenge; dog vet jeg jo at det skal gå gudfryktige vel, fordi de frykter Gud,

¹³ Enden på det hele, efterat alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er hvad hvert menneske bør gjøre.

¹⁶ Sadrak, Mesak og Abed-Nego svarte kongen: Nebukadnesar! Vi har ikke nødig å svare dig et ord på dette. ¹⁷ Vår Gud, som vi dyrker, er mektig til å frelse oss; av den brennende ildovn og av din hånd, konge, vil han frelse. ¹⁸ Men hvis ikke, da skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke dine guder eller tilbede det gullbillede du har stilt op.

¹³ Så gikk de frem for kongen og spurte med tanke på det kongelige forbud: Har du ikke latt sette op et forbud, at hvert menneske som i løpet av tretti dager beder til nogen gud eller noget menneske uten til dig, konge, skal kastes i løvehulen? Kongen svarte: Det ord står fast efter medernes og persernes uforanderlige lov.

¹¹ Efra'im blir undertrykt, knust ved dom; for han fant for godt å følge menneskers bud.

¹⁶ For de akter nøie på Omris forskrifter og alt det som Akabs hus har gjort, og I følger deres vedtekter, så jeg må gjøre dig til en forferdelse og dine innbyggere til spott, og mitt folks vanære skal I bære.

²⁸ Og frykt ikke for dem som slår legemet ihjel, men ikke kan slå sjelen ihjel; men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvede!

⁵ men jeg vil vise eder hvem I skal frykte for: Frykt for ham som har makt både til å slå ihjel og til derefter å kaste i helvede! Ja, sier jeg eder, for ham skal I frykte.

¹⁸ Så kalte de dem inn og bød dem at de aldeles ikke skulde tale eller lære i Jesu navn. ¹⁹ Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øine å lyde eder mere enn Gud! ²⁰ for vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.

²⁹ Da svarte Peter og apostlene: En skal lyde Gud mere enn mennesker.

²⁸ Og Absalom bød sine tjenere og sa: Se til, når Amnon er blitt vel til mote av vinen, og jeg sier til eder: Hugg Amnon ned! - så skal I drepe ham; vær ikke redde! Det er jo jeg som har befalt eder det! Vær modige og vis eder som djerve menn!

⁴ For kongens ord er mektig, og hvem tør si til ham: Hvad gjør du?

⁴ Men kvinnen tok og skjulte de to menn, og så sa hun: Det er så at disse menn kom til mig, men jeg visste ikke hvor de var fra; ⁵ og i mørkningen da porten skulde lukkes, gikk mennene ut; jeg vet ikke hvor de tok veien. Skynd eder og sett efter dem, så når I dem nok igjen. ⁶ Men hun hadde latt dem stige op på taket og skjult dem under linstenglene som hun hadde liggende utbredt der på taket. ⁷ Så satte mennene efter dem på veien til Jordan, til vadestedene; og porten blev lukket, så snart de som satte efter dem, var gått ut. ⁸ Før speiderne hadde lagt sig, gikk hun op til dem på taket, ⁹ og hun sa til dem: Jeg vet at Herren har gitt eder landet, og at redsel for eder er falt på oss, og at alle landets innbyggere forgår av angst for eder. ¹⁰ For vi har hørt at Herren tørket ut vannet i det Røde Hav foran eder da I drog ut av Egypten, og vi har hørt hvad I gjorde med begge amoritter-kongene på hin side Jordan, Sihon og Og, som I slo med bann. ¹¹ Da vi hørte det, blev vårt hjerte fullt av angst, og nu er det ikke mere nogen som har mot til å møte eder; for Herren eders Gud han er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede. ¹² Så sverg mig nu til ved Herren, siden jeg har vist barmhjertighet mot eder, at også I vil vise barmhjertighet mot min fars hus, og gi mig således et tegn på eders ærlighet, ¹³ og la min far og min mor og mine brødre og mine søstre og alle som hører dem til, leve, og frels vårt liv fra døden! ¹⁴ Da sa mennene til henne: Med vårt eget liv skal vi svare for eders liv! Så sant I ikke lar nogen få vite noget om vårt ærend, skal vi, når Herren gir oss landet, vise barmhjertighet og trofasthet mot dig. ¹⁵ Så firte hun dem ned gjennem vinduet med et rep; for hennes hus lå ved byens mur, så hun bodde like ved muren. ¹⁶ Og hun sa til dem: Gå op i fjellene, så at de som forfølger eder, ikke treffer på eder, og hold eder skjult der i tre dager, til forfølgerne kommer tilbake; siden kan I gå hvor I vil. ¹⁷ Mennene svarte: Vi holder oss for å være løst fra denne ed som du tok av oss, ¹⁸ hvis du ikke, når vi kommer inn i landet, binder denne snor av skarlagenfarvet tråd i det vindu som du har firet oss ned igjennem, og så samler din far og din mor og dine brødre og hele din slekt i huset hos dig. ¹⁹ Enhver som går ut av din husdør, hans blod komme over hans eget hode, og vi er skyldfri; men enhver som er hos dig i huset, hans blod komme over vårt hode, dersom der blir lagt hånd på ham. ²⁰ Og dersom du lar nogen få vite noget om vårt ærend, så er vi løst fra den ed du tok av oss. ²¹ Hun sa: La det være som I sier! Så lot hun dem gå, og de drog avsted; siden bandt hun den skarlagenfarvede snor i vinduet. ²² De gikk til de kom op i fjellene; der blev de i tre dager, inntil de som forfulgte dem, var vendt tilbake; og forfølgerne lette på hele veien, men fant dem ikke. ²³ Så vendte de to menn om og gikk ned fra fjellene og satte over elven og kom til Josva, Nuns sønn, og fortalte ham alt det som hadde hendt dem. ²⁴ Og de sa til Josva: Herren har gitt hele landet i vår hånd; alle landets innbyggere holder endog på å forgå av angst for oss.

² David svarte presten Akimelek: Kongen har gitt mig et ærend å utføre; han sa til mig: Ingen må få vite noget om det ærend jeg sender dig i, og som jeg har gitt dig å utføre. Og mine menn har jeg satt stevne på det og det sted.

¹⁹ Og hans hustru tok og bredte et dekke over brønnen og strødde gryn ovenpå, så ingen kunde merke noget. ²⁰ Da så Absaloms tjenere kom inn i huset til konen og spurte: Hvor er Akima'as og Jonatan? svarte konen: De gikk over den lille bekken her. Så lette de efter dem, men fant dem ikke og vendte så tilbake til Jerusalem.

⁷ Men Israels barn var fruktbare og tok sterkt til og blev mange og overmåte tallrike, og landet blev fullt av dem.

¹² Men jo mere de plaget dem, dess mere tok de til, og dess mere bredte de sig ut, så egypterne begynte å grue for Israels barn.

¹ Til sangmesteren; en salme av David. ² Salig er den som akter på den elendige; på den onde dag skal Herren frelse ham.

⁵ La mig bo i ditt telt i all evighet, la mig finne ly i dine vingers skjul! Sela.

⁹ Jeg vil høre hvad Gud Herren taler; for han taler fred til sitt folk og til sine fromme - bare de ikke vender tilbake til dårskap.

¹¹ For så høi som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham.

⁵ Han har gitt dem føde som frykter ham; han kommer sin pakt i hu evindelig.

¹⁹ Han gjør efter deres velbehag som frykter ham, og han hører deres rop og frelser dem.

¹⁰ Si om den rettferdige at det går ham godt! For han skal ete frukten av sine gjerninger.

⁴² Og den som gir én av disse små endog bare et beger koldt vann å drikke fordi han er disippel, sannelig sier jeg eder: Han skal ingenlunde miste sin lønn.

⁴⁰ Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg eder: Hvad I har gjort imot en av disse mine minste brødre, det har I gjort imot mig.

⁵⁰ og hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham.

¹⁰ For Gud er ikke urettferdig, så han skulde glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennu tjener de hellige.

³⁵ Og jeg vil opreise for mig en trofast prest: han skal gjøre efter min hu og min vilje, og jeg vil bygge ham et hus som blir stående, og han skal ferdes for min salvedes åsyn alle dager.

²⁸ Forlat din tjenerinne hvad hun har gjort ille! For Herren vil bygge min herre et hus som står fast; for det er Herrens kriger* du fører, herre, og ondt er ikke funnet hos dig fra den dag du blev til. / {* 1SA 18, 17.}

¹¹ like fra den dag jeg satte dommere over mitt folk Israel, og jeg har latt dig få ro for alle dine fiender. Og nu forkynner Herren dig at Herren vil bygge dig et hus. ¹² Når dine dagers tall er fullt, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg efter dig opreise din sønn som skal utgå av ditt liv, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme. ¹³ Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid.

²⁷ For du, Herre, hærskarenes Gud, Israels Gud, har åpenbaret for din tjener at du vil bygge mig et hus. Derfor har din tjener fått frimodighet til å bede denne bønn til dig. ²⁸ Og nu, Herre, Herre, du er Gud, og dine ord skal bli sannhet, og du har lovt din tjener denne lykke. ²⁹ Så la det nu behage dig å velsigne din tjeners hus, så det må bli stående for ditt åsyn til evig tid! For du, Herre, Herre, har talt, og for din velsignelses skyld skal din tjeners hus bli velsignet i all evighet.

²⁴ Så sant Herren lever, han som har gitt mig denne makt og satt mig på min far Davids trone, og som har bygget mig et hus, således som han har talt: Adonja skal late livet idag!

³⁸ Og hvis du hører på alt det jeg byder dig, og vandrer på mine veier og gjør hvad rett er i mine øine, så du holder mine lover og bud, således som min tjener David gjorde, så vil jeg være med dig og bygge dig et hus som står fast, likesom jeg gjorde for David, og jeg vil gi dig Israel.

³ Sett din lit til Herren og gjør godt, bo i landet og legg vinn på trofasthet!

¹ En sang ved festreisene; av Salomo. Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.

³ Se, barn er Herrens gave, livsfrukt er en lønn.

² Gå til rekabittenes slekt og tal til dem og før dem inn i Herrens hus, i et av kammerne, og gi dem vin å drikke!

¹ Så hendte det da to år var omme, at Farao drømte han stod ved elven*. / {* Nilen.}

¹⁶ Når I hjelper de hebraiske kvinner til å føde, så skal I se efter i jordmorstolen; er det da en sønn, sa drep ham, men er det en datter, da kan hun leve.

¹⁹ Og Herren sa til Moses: Si til Aron: Ta din stav og rekk ut din hånd over egypternes vann, over deres elver, over deres kanaler og over deres sjøer og over alle deres dammer, og de skal bli til blod, og det skal være blod i hele Egyptens land, både i trekar og i stenkar. ²⁰ Og Moses og Aron gjorde som Herren hadde sagt; han løftet staven og slo på vannet i elven så de så på det, både Farao og hans tjenere; da blev alt vannet i elven til blod, ²¹ og fiskene i elven døde, og elven luktet ille, så egypterne ikke kunde drikke vannet, og det var blod i hele Egyptens land.

⁴ Og den tredje engel tømte sin skål ut i elvene og i vannkildene; og det blev til blod. ⁵ Og jeg hørte engelen over vannene si: Rettferdig er du som er og som var, du hellige, at du har dømt således; ⁶ for blod av hellige og av profeter har de utøst, og blod gav du dem å drikke; de er det verd.