2 Chronicles 18:31 Cross References - Norwegian

³¹ Da nu vogn-høvedsmennene så Josafat, sa de: Dette er Israels konge. Og de omringet ham for å stride. Da satte Josafat i et høit rop, og Herren hjalp ham; Gud vendte dem bort fra ham.

¹⁰ Og Farao kom nærmere og nærmere, og da Israels barn så sig om, fikk de se egypterne komme settende efter dem; da kom det stor redsel over Israels barn, og de ropte til Herren.

¹⁴ Og da Judas menn vendte sig om, fikk de se fienden både foran sig og bak sig; da ropte de til Herren, og prestene blåste i trompetene.

¹¹ Da ropte Asa til Herren sin Gud og sa: Herre, for dig gjør det ingen forskjell, enten du hjelper den mektige eller den maktesløse. Hjelp oss, Herre vår Gud! Til dig setter vi vår lit, og i ditt navn er vi gått mot denne store mengde. Herre, du er vår Gud; la ikke et menneske stå sig imot dig!

⁷ Gud hjalp ham mot filistrene og mot de arabere som bodde i Gur-Ba'al, og mot me'unittene.

¹ Det var i perserkongen Kyros' første år; da vakte Herren, forat hans ord gjennem Jeremias' munn skulde opfylles, slike tanker i perserkongen Kyros' ånd at han lot utrope i hele sitt rike og dessuten kunngjøre ved en skrivelse:

²⁷ Lovet være Herren, våre fedres Gud, som gav kongen slikt i sinne, så Herrens hus i Jerusalem kunde bli prydet,

¹¹ Akk, Herre! La ditt øre merke på din tjeners og dine tjeneres bønn, de som gjerne vil frykte ditt navn, og la det idag lykkes for din tjener, og la ham finne barmhjertighet hos denne mann! - Jeg var dengang munnskjenk hos kongen.

⁷ Denne elendige ropte, og Herren hørte, og han frelste ham av alle hans trengsler.

¹ Til sangmesteren; av Korahs barn; efter Alamot*; en sang. / {* sannsynligvis en toneart, 1KR 15, 20.}

¹¹ Hold op og kjenn at jeg er Gud! Jeg er ophøiet iblandt folkene, ophøiet på jorden.

¹⁷ Dersom ikke Herren var min hjelp, vilde min sjel snart bo i dødsrikets stillhet.

¹ Jeg elsker Herren, for han hører min røst, mine inderlige bønner. ² For han har bøiet sitt øre til mig, og alle mine dager vil jeg påkalle ham.

¹³ Hårdt støtte du* mig forat jeg skulde falle; men Herren hjalp mig. / {* min fiende.}

⁹ ja, vi hadde opgjort med oss selv at vi måtte dø, forat vi ikke skulde sette vår lit til oss selv, men til Gud, som opvekker de døde, ¹⁰ han som fridde oss og frir oss fra slik en død, han som vi har det håp til at han og herefter vil fri oss derfra,